Tsjuh! buh! seier Nordan-Kvitskjegg,
han hiver med myrke Vengjer.
Det yler og kvin yver nakne Hei,
det kvitnar um Aas og Engjer.
— Tsju……………………
57Tsju-hu-huh! seier Nordvest-Istroll’
det velter Skip og Stamnar.
Have rørest av djupe Grunn
og bryt paa femtan Famnar.
— Tsju……………………
Tsjui-lu! seier Vestan-Havmann,
han kjem so vide av Sjø.
Lett leikar den Gut um brune Bakkar,
men lite so er han stø.
— Tsju……………………
Tsjui-lu! seier Vestan-Havmann,
han er so salt og vaat.
Han lokkar med Sol og Blaaning blide,
men helst det ender i Graat.
— Tsju……………………
Tsju — su! seier Austan-Bergkall,
han er so kvass og klaar.
Han kjem fraa alle dei ljose Tindar
med Snøhatt um snøydde Haar.
— Tsju……………………
58Sulilu! seier Sunnan-Ljosalv,
han susar i Lauv og Lyng.
Blomar hev han i fløymde Haare
og blæs paa Fløyte og syng.
— Tsju……………………
Sulilu! seier Sunnan-Ljosalv;
daa er det godt aa gjæta.
Daa er det lognt under solvarm Stein;
daa vil mine Lam seg kjæta.
— Tsju……………………
Sulilu! aa du sæle Sumar,
med Sol i Bakke og Brôt.
Daa søv eg i Lyngen min beste Blund
og vaknar utan Graat.
— Tsju……………………
Aa Stakkar kor du kulsar, du snilde Sauen min,
i dette Ruske-Regne og denne vaate Vind! —
59Der under Alve-Steinen, der er ei Livdekraa;
der fær du inn-aat kryla og prøva, um du maa
Lindring faa.
Men Kui ho vil heim att; det er so stridt eit Jag;
ho hev kje Fred i Marki paa slik ein Regnversdag.
Men tomt det er i Løa; kva ska me gjera der?
Me fær no helder stogga og freista, um me fær
noko her.
Attunder Rundehaugen, der er kje fullt so stridt;
der fær me trøyta Tidi, du gode Buje] substantiv, nøytrum, bunden form; Garborg skreiv ikkje den ‹t›-en som normalt avsluttar nøytrums-ord i bunden form. Ordet buet eller bujet blir nytta «samanfatande om alle krøtera på ein gard; bøling, buskap» (NO 1, 1048 f.)Buje mitt!
Og kanskje Huldri slepper oss inn ei Stund hjaa seg;
ho veit kor vondt me lider i Dag paa Gjætle-Veg,
de som eg.
Alt tek det til aa renna ned etter Ryggen min;
ufyse er det vaate innpaa det varme Skind!
Og Foten sokk i Myri, og Hôl der er paa Taa,
og vaat og tung vart Stakken; aa snilde Ku, du maa
roleg gaa.
60Eg frys so snart eg fær vel min Styng innunder Barm;
daa lyt eg heim meg skunda til Mor i Stova varm.
Daa fær eg skifta Klædi og kvila meg ei Stund,
og de fær Mjøl og Syddre] Ordet er bare kjent frå Jæren, og blir brukt om matrestar, særleg til grisefor (NOsa). Det er truleg i slekt med ordet sutr: «en blandet Vædske eller Drik» (Aasen, 775)Syddre og gode, varme Brunn
aat svoltne Munn!
Kra! Kra! seier Kraaka,
ho flyg so tungt under Sky.
Ho klær seg i Vadmaal godt og graatt
utan Stas og Kjøpe-Ty.
Ho gjeng paa Aakren i Flokkar
og veit seg so klokt aa snu.
Ho er seg so vyrdsleg ei Bondekone,
men ingen skal henne tru.
Ho gjeng i sitt lovlege Yrkje
der kringum Gjerde og Vegg;
61men naar ein so skal sjaa seg til,
so hev ho tekje Egg.
Skrat! Skrat! seier Skjori,
ho hoppar so lett i Kring.
Skvatrar og vippar paa Vêle] halefjører, hale, stjert (NOsa)Vêle sitt
og duger til ingen Ting.
Det er ei Fantekjering;
ho fer med Slarv millom Tre.
Ho garpar og gjøner og lær og lyg,
og stundom stêl ho med.
Kvirrli-kvitt! seier Staren,
der svartgrøn i Sol han skin;
han er so hoppande glad ein Unge,
og plent som ei Perle fin.
Tipp, tipp! seier Erla,
der stilt ho hoppar og smett.
Ho er som ein liten Barnetanke
so rein og blaa og lett.
62Smekk! smekk! seier Steindilpa,
ho smattar so trygt og turt.
Men vesle brune Fuglekongen,
han kjem millom Blomar burt.
Tirli-ti! seier Lerka,
ho stig og stig imot sky.
Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi,
daa verter Verdi ny.
Tirli-li! seier Lerka;
ho sviv under Kvelven fritt.
Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi,
det kitlar i Hjarta mitt.
Vi—vipp! seier Viba,
ho rid seg so høg ein Hest.
Fjør hev ho i Hatten, og Fløyels Kufte,
og kvite Silkevest.
Eg kjenner so væl dei vene Eggi
i grøne Tuve-Reir.
63Eg tok dei; men Mori bad saa saart;
— eg gjer det aldri meir.
Men Heluna, vene brune Fuglen
med svarte Fløyels Barm, —
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
daa vert eg i Hjarta varm.
Men Heluna, vene brune Fuglen,
som stig meg so stilt imot, —
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
det græt meg i Hjarterot.
Sunnan-Regn, Sumar-Regn
droplar lint fraa lettslørd Himmel,
svalar sælt den svidde Lufti,
doggar mjukt dei brende Bakkar.
64Drys og droplar godt og lengje,
lækjer Jordi, laugar Vaaren,
held so etter velgjort Arbeid
mildt og rolegt upp mot Kvelden.
Og det opnar seg og andar,
Blom og Blad og alt som lever,
Stylk og Straa og friske Lyngtopp,
Pors og Brisk og beiske Triblad.
Andar ut si varme Sæle
i dei tusund, tusund Angar] I den trykte førsteutgåva frå 1895 står det Augar her og i neste verseline. I Garborgs handskrivne manuskript kan den andre bokstaven i ordet sjå ut både som ‹u› og ‹n›. Men det er blitt retta til Angar i utgåva frå 1902 og i alle seinare utgåver. At det her dreier seg om lukter, går også fram av ordet Balsam nedanfor.Angar,
tusund friske, fine Angar, —
til som Balsam Lufti fløymer.
Og ein Klaar-Eim sveiper Jordi,
Eim av Livsens Elsk og Yljing] ei vanlegare form er øljing; ordet tyder varme eller utstråling av varme (NOsa)Yljing
som det lette Slør um brune
runde, kjælne Brurebarmar.
Veslemøy med stille Buskap
driv imillom Rundehaugar
nord ikring den svarte Tjønni,
som gror att med Myr og Mose.
Faarleg er den Hengje-Dinsa
65klædd med Bær-taag] nemning på eit slag bær-lyng (NO 1, 1189)Bær-taag og med Myrull;
ned-paa svarte Evjebotnen
søv ein Lyngorm lang og diger.
Men i Bakken Fee beiter,
nippar av den unge Lyngtopp;
Lammi dansar rundt ikringum;
søkjer so si Mor og pattar.
Og som skire Sumarkvelden
legg seg mjuk um alle Markjer,
og den ljose, varme Kveld-røyk
hildrar alt i Dis og Dimme, —
daa sin Bunding burt ho gløymer,
Veslemøy, der still ho vankar,
og i tankelause Tankar
sig ho av og ser og drøymer;
ser det livna under Leite] den vidd el lengd som ein kan sjå over på ein gong; området innanfor synskrinsen (NO 7, 329)Leite,
ser det vakna millom Steinar,
ser paa hulde] jf. ordforklaring draumhulde, hulde Aaker-Reinar
fager Bøling søkja Beite.
Haugmøy] jf. merknad til Nisselaatt, Tuftekall, Haugmøy i den blaae Stakken,
prydd um Barm med Sylvlauv fine,
sit paa Tuva under Bakken
66og straar Salt aat Kyrne sine.
So ho reiser seg og lokkar,
Haaret fløymer yver Herdi; —
Bøling vent i Rad seg flokkar,
og mot Fjelle rekkjer Ferdi.
Ku for Ku, og gamle Dimmeld,
Stuten stor, som etter ruggar,
synest som ei Rad av Skuggar
mot den ljose Nordan-Himmel.
Ut er slokna Avdagselden;
graae folnar alle Skyer.
Verdi ligg i Draum og lyer,
og det gjeng som Song i Kvelden.
*
Langt det vart aat dykk og meg
inn-um Heime-Helle;
no aat Sumarstøl me dreg
under Skarefjelle.
Kom no, kom no, Kyri mi!
Svalt det er i Skare-Li.
67Ku-saata!
Ku-saata!
I Liderne Lur skal laata.
Kom Kyri!
Kom Dyri!
Kom Dimmeld og Dros,
kom Randeliros,
um Kveld!
Under Nordan-Aas er godt,
inn-i Huldre-Hagen.
Lang er der den logne Nott,
stutt er Solbrandsdagen.
Og i Berget svalt og stilt
er der Livd mot olmt og illt.
Og naar Skodda sig um Aas
og kvar Solglytt jagar,
driv me rundt paa Ville-Raas] rås: «Gang, Vei, Gangsti» (Aasen, 548)Ville-Raas
og hev gode Dagar.
Sky og Skodde yver Li, —
daa er Huldri trygg og fri.
68Ofte daa i svale Kveld
Trollgut for meg giljar,
lovar meg sitt heile Fjell,
um eg er til Viljar] Garborg lar her preposisjonen til styre genitiv, slik den gjorde i norrønt, og som den framleis gjør i uttrykk som til lands, til sjøs, til bords. Dessutan lar han substantivet vilje få endinga -ar i genitiv, slik mange ord fekk i norrønt. Tydinga her blir: «om eg føyer han».til Viljar.
Men so faatt] lite (NO 3, 1279 f.)faatt eg fagnast kan
med det tunge Troll til Mann.
Huldri gjeng i harme Sut,
maa i Elskhug brenna
til den ljose Dagsens Gut,
som ho ei fær kjenna.
Gjerne bytt’ eg Ham og Haatt,
um med han eg fekk det godt.
Soli stig og Soli gjeng,
Vinter kjem og lakkar;
utan Ven og Brureseng
Huldri veglaus flakkar.
Lei er lange Lengtings Brand;
aldri kjem den ljose Mann.
69Ku-saata!
Ku-saata!
I Liderne Lur skal laata.
Kom Kyri!
Kom Dyri!
Kom vanka med meg
den villande Veg
um Kveld!
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Diktsyklusen Haugtussa ble utgitt i 1895. Diktene har fått en helt særskilt status i den nynorske litteraturhistorien, noe som er blitt forsterket av at Edvard Grieg har komponert musikk til diktene «Det syng», «Veslemøy», «Blåbærli», «Møte», «Elsk», «Kidlingdans», «Vond dag» og «Ved Gjætlebekken».
Hovedpersonen er ungjenta Gislaug, som av familien kalles Veslemøy. Veslemøy er synsk og kan se de underjordiske og menneskenes vardøgre i dyreham. Derfor får hun også tilnavnet «Haugtussa» ute blant folk. Etter å ha fått hjelp av presten til å takle alt hun kan se, blir hun lykkelig forelsket, men gutten hun elsker, svikter henne til sist for å bli rikt gift. Veslemøy kjemper deretter en kamp med seg selv for å håndtere sorgen og sviket, en kamp som også symboliserer striden mellom det gode og det onde i mennesket.
I Haugtussa gjør Garborg bruk av folkedikting, blant annet er det klare referanser til sagn og Welhavens dikt «Det omvendte Bæger». Dette sammen med skildringer av miljø og natur på Jæren bygger opp den riktige, trolske stemningen.
Les Gudleiv Bøs innledning og kommentarer
Les Gudleiv Bø: Veslemøys verden : veiviser i 'Haugtussa', Aschehoug, 2002
Se faksimiler av 2. utgave (NB digital)
Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.