No Ljaaen han syng paa den saftige Voll,
og alle Smaablomarne slær han i Koll,
og Grase av Roti han sopar.
Det gjeng seg so lett i den doggmjuke Eng;
i Skaararne svingar seg Dreng etter Dreng
og slær, so or Vegen det ropar.
Ja svinga, du Slaattar, og Vollarne snøy!
Det angar so godt av det nyslegne Høy
som Verdi var full utav Blomar.
71Det legg seg ein God-daam um Bakke og Bygd;
det er som ei Ørske av Nøgd og av Trygd;
det angar so hjarteleg Sumar.
Og gjev det vil skifta med Sol og med Vind,
so all den Guds Gaava dei godt kan faa inn!
Det vil eg so inderleg beda.
Ja gjev oss ein Terre] Tørring; Veir som er gunstigt for Tørring af Hø eller Korn, m. m. (Aasen, 742)Terre so god og so traust!
daa tarv me kje fæla den folnande] å folna tyder å «tapa seg, visna, døy (bort)» (NO 3, 173)folnande Haust,
og Jol skal me halda med Gleda.
Gjentunn’ breier, der Gutann’ slær;
so ropar dei til kvarandre og lær.
— Me veit, naar det er so laga —.
Ja lett det gjeng med Lentur] lente – «skjemt, moro, spøk (…) erting, terging» (NO 7, 368)Lentur og Fjas
paa Vollen der i det fallne Gras.
— Me veit, naar det er so laga —
Og skjemta og fjasa — lat gaa med det;
det gjer eg kanskje ein Gong, eg med.
— Me veit, naar det er so laga —.
72Ja tenk, um eg raaka den Guten snilde,
som ikkje aat Haugtussa flira vilde!
— Me veit, naar det er so laga —.
Ja skjemta og fjasa, — det skil ikkje meg;
men tenk, at Gjentunn’ vil gifta seg!
— Me veit, naar det er so laga —.
Um Guten er ven, naar han liten gjeng,
so vert han stygg, naar han veks til Dreng.
— Me veit, naar det er so laga —.
Og endaa um Drengen seg visa kan,
so vert han eit Troll, so snart han er Mann.
— Me veit, naar det er so laga —.
73Ja tenk! at dei lokkar dei til aa fria!
Og tenk, at dei kan til Kyrkje rida!
— Me veit, naar det er so laga —.
Dei veit, dei hev berre vondt i Vente!
Men endaa ingen vil gaa som Gjente.
— Me veit, naar det er so laga —.
Gjenta hev Moro, Kona hev Slit;
men endaa hev dei so lite Vit.
— Me veit, naar det er so laga —.
Nei fyrr eg vil byta mit Gjente-Kaar,
fyrr gjeng eg og gjæter i hundra Aar.
— Me veit, naar det er so laga . . .
Og fyrr eg vil inn i den Suti hard,
fyrr gjeng eg og bed meg i kvar Manns Gard.
— Me veit, naar det er so laga . . .
74Ja fyrr eg vil dragast med Baan og Mann,
fyrr gjeng eg Fanteferd Land og Strand!
— Me veit, naar det er so laga . . .
Skjemta og fjasa eit Gran, — lat gaa;
men kyssa eit Skjegg! Aa langt derifraa! —
— — Det var, — um det var so laga.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Diktsyklusen Haugtussa ble utgitt i 1895. Diktene har fått en helt særskilt status i den nynorske litteraturhistorien, noe som er blitt forsterket av at Edvard Grieg har komponert musikk til diktene «Det syng», «Veslemøy», «Blåbærli», «Møte», «Elsk», «Kidlingdans», «Vond dag» og «Ved Gjætlebekken».
Hovedpersonen er ungjenta Gislaug, som av familien kalles Veslemøy. Veslemøy er synsk og kan se de underjordiske og menneskenes vardøgre i dyreham. Derfor får hun også tilnavnet «Haugtussa» ute blant folk. Etter å ha fått hjelp av presten til å takle alt hun kan se, blir hun lykkelig forelsket, men gutten hun elsker, svikter henne til sist for å bli rikt gift. Veslemøy kjemper deretter en kamp med seg selv for å håndtere sorgen og sviket, en kamp som også symboliserer striden mellom det gode og det onde i mennesket.
I Haugtussa gjør Garborg bruk av folkedikting, blant annet er det klare referanser til sagn og Welhavens dikt «Det omvendte Bæger». Dette sammen med skildringer av miljø og natur på Jæren bygger opp den riktige, trolske stemningen.
Les Gudleiv Bøs innledning og kommentarer
Les Gudleiv Bø: Veslemøys verden : veiviser i 'Haugtussa', Aschehoug, 2002
Se faksimiler av 2. utgave (NB digital)
Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
