Haugtussa

av Arne Garborg

[Prolog]

1Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Til deg, du visne Lyng um Haug,
der Draumar sviv,
eg gjev min Song um Dimd og Draug
og dulde Liv.

*

2Eg kjenner deg, du Trollheim] Troll hører ikkje bare til i den fantasiverda som eventyra fortel om, men òg i folketrua. Forteljingar om troll går langt attende – heilt til førkristen tid. Trolla har jamt vore oppfatta som overnaturlege vesen av kjempemessig storleik. Dei har makt til å gjøre trolldom, og dei er gjerne blitt haldne for vonde; i tidleg kristen tid representerte dei i somme kjelder djevelen. I eventyr-sjangeren er trolla også dumme, slik at det går an for helten/heltinna å overliste dei. Risar og jotnar er truleg tidlege mytiske slektningar av trolla, men dei er først og fremst blitt oppfatta som urtidsvesen – og ikkje som spesielt slemme. Gygra er «kvinnevarianten» av trollet. Trollheimen, der trollfolket gjerne heldt til, var i fjell og skog og ubygd mark, gjerne langt mot nord. Ein må ikkje forveksle trolla med trollmenn (trollkarar) og trollkjerringar (hekser). Trolla er vette av overmenneskeleg storleik; trollmenn og trollkjerringar er menneske som har lova bort sjela si til djevelen – mot å få magiske evner igjen – evner som dei helst nyttar til all slags skadeverk (Bø 1987, 17 ff.).Trollheim graa,
du Skugge-Natt!
Eg rømde rædd; men stundom maa
eg sjaa deg att.

Eg kjenner deg, du Havsens Marm,
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjenner deg, — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mot, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

3Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det væl: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod,
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru] Dale har samanlikna den endeleg trykte versjonen frå 1895 med dei mange overstrykingane og rettingane i manuskriptet: «Først skreiv han (Garborg) ‹so lyt me stundom Lerka tru›, skifta så ‹lyt› ut med ‹vil›, skreiv deretter ‹me stundom òg maa Lerka tru›, deretter att ‹so vil me Lerkesongen tru›, og fann så den forma som vart den endelege og avgjort er den beste av dei fem: ‹So maa me Lerkesongen tru›.» (Dale 1969, 83).so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.


4

Eg kjenner deg, du Havsens Marm,
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjenner deg, — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mot, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

5Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det væl: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod,
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru] Dale har samanlikna den endeleg trykte versjonen frå 1895 med dei mange overstrykingane og rettingane i manuskriptet: «Først skreiv han (Garborg) ‹so lyt me stundom Lerka tru›, skifta så ‹lyt› ut med ‹vil›, skreiv deretter ‹me stundom òg maa Lerka tru›, deretter att ‹so vil me Lerkesongen tru›, og fann så den forma som vart den endelege og avgjort er den beste av dei fem: ‹So maa me Lerkesongen tru›.» (Dale 1969, 83).so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.


Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Haugtussa

Diktsyklusen Haugtussa ble utgitt i 1895. Diktene har fått en helt særskilt status i den nynorske litteraturhistorien, noe som er blitt forsterket av at Edvard Grieg har komponert musikk til diktene «Det syng», «Veslemøy», «Blåbærli», «Møte», «Elsk», «Kidlingdans», «Vond dag» og «Ved Gjætlebekken».

Hovedpersonen er ungjenta Gislaug, som av familien kalles Veslemøy. Veslemøy er synsk og kan se de underjordiske og menneskenes vardøgre i dyreham. Derfor får hun også tilnavnet «Haugtussa» ute blant folk. Etter å ha fått hjelp av presten til å takle alt hun kan se, blir hun lykkelig forelsket, men gutten hun elsker, svikter henne til sist for å bli rikt gift. Veslemøy kjemper deretter en kamp med seg selv for å håndtere sorgen og sviket, en kamp som også symboliserer striden mellom det gode og det onde i mennesket.

I Haugtussa gjør Garborg bruk av folkedikting, blant annet er det klare referanser til sagn og Welhavens dikt «Det omvendte Bæger». Dette sammen med skildringer av miljø og natur på Jæren bygger opp den riktige, trolske stemningen.

Les Gudleiv Bøs innledning og kommentarer

Les Gudleiv Bø: Veslemøys verden : veiviser i 'Haugtussa', Aschehoug, 2002

Se faksimiler av 2. utgave (NB digital)

Les mer..

Om Arne Garborg

Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.