Paa Fjellveg.

Her gjeng eg rædd i fæle Fjell
med Hugen kvævd og sprengd.
Aa hu!   Visst aldri ut eg held
aa gaa slik innestengd.

Det legg seg tungt for Barmen trong;
eg fær kje anda ut.
103Eg skjelv og tenkjer Gong paa Gong:
han fell, den tunge Nut.

Det stengjer Vegg og Rygg og Kam
for Syn og Sans og Sinn.
Den graae Bergufs skyt seg fram
og vil meg byggja inn.

Her er kje Raad, her er kje Rom,
her er kje Vind og Luft!
Men rundt i Fjelli døyvde Ljom
som Rop fraa Juv og Kluft.

Og um fraa ville Kampe-Hei
eg fæli burt meg snur,
so stengjer paa den andre Lei
den blaae, bratte Ur.

Aa hu! so myrkt og trongt og villt!
Det kolnar meg um Kne.
Og hu, som her er audt og stilt!
Eg er som gravi ned.

104Den snilde Guten.

Det er han Jon, som gjætte her til no,
den eldste Son hans Aamund burt i Brôte;
dei øygnar Garden just burti ei To] Græsplet, liden Grønning imellem Klipper eller Krat (…); især om en smal Flade eller Afsats imellem Klipperne i en Bjergside (Aasen, 753)To,
som hev seg inn i bratte Berge skôte.
No er han glad, for her han skal ifraa;
han er alt vaksen og skal ut og slaa.

Hans unge Andlit er so godt og rundt,
med ljose Luggen tett um Panna vunden;
paa Lippa gror eit Dun so lett og tunt,
og kvite smiler Tennerne i Munnen.
Som Killing lett han hoppar Stokk og Stein
og synger kvat] kjapp, livleg, frisk i rørsler og veremåte; snar og let på fot¸ sprek, spenstig¸ rask, snøgg, flink, flittig i arbeid (…) fyrig (Aasen, 379)kvat og lær aat alle Mein.

No skal han fylgja denne fyrste Ykti
og visa henne Veg og Merke-Lei,
so ho kan kjenna denne ville Hei,
som aldri noko Folk hev butt hell bygt i.
Med nye Buskap maa ho og bi kjend] bi (sjeldan i skrift): bli, verte (NO 1, 600)bi kjend;
til Framand seint vert Dyrehugen vend.

105So driv dei Buskap fram i Morgon klaare,
i Luft so rein som aldri fyrr ho saag;
det er som Ur og Koll forsonad laag
i Glans av dette Ljos fraa Himlen bôre.
Ho drikk den lette Luft i djupe Drag
og sugar Liv av denne Herrens Dag.

Han syng og blistrar, driv, og stundom røder,
halvt gutebljug, halvt mansleg klok og kaut;
det gjeng um Ver og Vind og Sol som gløder,
um Fjelli her og desse snille Naut.
Han mangt fortel um kvart og eit av Dyri.
Men mest han veit um «Dokka», Bjøllekyri.

Og fri og glad og reint som kjend ho blir
og svallar med i denne gode Trygdi;
han hev kje denne halve, kalde Flir
som desse tunge Gutar nedi Bygdi.
Han nemner henne beint og godt og greit;
Haugtusse-Namne visst han aldri veit.

106Han syner henne Gjætle-Berg og Bekk
og Svartedalen lang med Kvervesteinen,
som stundom snur seg, plent som Liv han fekk,
og Skare-Ufs, der Farfar hans skaut Reinen.
Men der i grøne, svale Bjørkeli,
der hev det eingong vore Bjønnehi.

Ho spør som halvt i Skjemt, um her er Troll;
«aa ja,» han svarar utan Spott i Tanke,
«det bur nok sumt i baade Kuv og Koll;
men meir det sviv ikring paa Videvanke.»
Og no ho vita fær, at Jon er klok;
han grev i Kufta si og finn — ei Bok.

«Kan henda trur du kje at slikt kan finnast?»
— det kjem eit Mistru-Drag um Munnen fjaag —;
«men meir en ein eg veit, som væl kan minnast,
at slike Ting han klaart med Augo saag.
Og her i denne Bok, eg eingong fann,
du skal faa sjaa, at denne Tru er sann.»

107Det er so knapt ho kan si Glede styra.
Att-under Stein dei set seg baae tvo;
her Ku og Smale gjeng so godt i Ro,
so no dei kan seg trygt med Kunskap hyra.
Ho ser paa Jon med mjuke Augnelag.
At Dreng kan vera ven ho veit i Dag.

Han les i Boki, svart som bakt i Jord,
so radt og greidt, han tarv mest aldri stikta] eigentleg «halte» (Aasen, 691)stikta;
der stend um Nøkk og Troll med reine Ord,
og daa me veit, det kan kje vera dikta.
Kvart Ord ho syp og lyer trutt og ant
og lær og ropar: «sjaa, um d’er kje sant!»

No kan dei lengje nok faa læ og flira;
det stend i Boki, og han Jon det trur!
— So glade sit dei saman der i Ur,
og Sogur gjeng, og dèr tarv ingen fira.
Og Nistematen saman gneg dei paa;
Jon sit og sit og gløymer reint aa gaa.

108Med Undring høyrer han det store Ord,
at um han Tagnad tru vil ærleg lova,
so er ho sjølv av desse faa paa Jord,
som hev den underfulle Synegaava.
Han gjev si Hand.   Av Vyrdnad er han fyllt.
Og alt ho no fortêl.   Han er som tryllt.

So lid det til; dei tenkja maa paa Klokka.
Det er alt seint; ho er visst mote sju.
For siste Gong han helsar Sau og Ku
og kjæler kjærleg for den blide «Dokka».
So maa han gaa.   Aaleine stend ho der.
— Men Dokka fekk fraa same Stund ho kjær.

Paa Gjætleberg-Nut.

Her er som villaste Røys og Ur,
so vidt som Auga kan vinna;
men Gudskjelov! naar eg rett meg snur,
so kan eg Have finna.

109Aa Gud vælsigne den blanke Rand,
som ringar seg blaa der ute!
Og Gud vælsigne kvar Siglarmann
og kvar den symjande Skute!

Men hu, denne Fjeld-Ur med Kamp og Koll
i villaste Vill-Røys slengde, —
det er som ei herjande Horg] knaus med bratte sider og flat topp (NO 5, 597)Horg av Troll,
av Tora slegne og sprengde.

Og Nos og Nabbe og vide Stakk
og Hausar rullande runde,
d’er Gygr og Rise, som sprang og sprakk
i solblanke Morgonstundi.

Dei staaka og stangast i harde Tak
mot Gudar og ljose Sveinar;
men ned dei ramla med Røyk og Brak
som Bergbrôt og Kampesteinar.

Og Armar datt yver krøkte Bein
og Haus millom Bolar lange;
110so veltest ihop denne Verd av Stein,
av Skoltar og Brôti mange.

I Logn under bratte Bergvegg-Stup,
der søv dei svarte Votni;
dei glor som glimande kalde Glup
med falske Underbotn i] Huldrefolket skulle etter tradisjonen ha eigne fiskevatn, som hadde dobbel botn. Menneska sine fiskereiskapar nådde berre ned til den øvre botnen, men storfisken gjekk mellom dei to botnane, og berre huldrefolket sjølv kunne nå dit ned.med falske Underbotn i.

Naar stilt det rigner i myrke Kveld
vil Nøkken i Vassmaal] Vandets Overflade (Aasen, 827)Vassmaal driva;
han uler fælt millom aude Fjell,
naar nokon snart skal bliva] drukne (NO 1, 720)bliva.

Aa hu, for skræmeleg Graasteins-Ur;
ho vil meg med Trolldom binda;
men Gudskjelov! naar eg rett meg snur,
so kan eg Have finna.

111«Dokka».

Aa Dokka, Dokka, snilde Kui mi!
naar Graaten kjem i desse Dagar seine,
so kom og kjæl meg du med Kinne reine;
du er so god; du er so hjarteblid.
Ja berre du meg fylgjer her i Li,
so er eg endaa ikkje reint aaleine.
Og kjære seg meg, trur du, det er Von . . .
Seg trur du, eg maa tenkja paa han Jon? —

Veslemøy lengtar.

No stend ho steller i Kjøken-Kraa,
ho Mor!ho er so gamal, ho er so graa,
ho Mor.Aa var eg Katten i mjuke Skind,
som kjæla fær seg som Baane inn
til ho Mor!

112Ho grev og putlar med Hit og Holk] hit er ein skinnsekk; holk er trekar til å ha eller frakte matvarer i (NO 5, 455 f., 559 f.)Hit og Holk,
ho Mor;ho lagar Mat til sitt Slaattefolk,
ho Mor.Aa var eg Breitle-Brit svart og svær,
som kvar ei Kvilestund svalla fær
med ho Mor!

Ho gjeng paa Tun i den stille Gard,
ho Mor,med kvike Sporv i sitt Fotefar,
ho Mor.Aa var eg Sporven so glad og lett,
som høpp og dansar og sprett og skvett
um ho Mor!

Ho likar Soli paa skrukne Kinn,
ho Mor;ho likar Havgula sval og linn,
ho Mor.113Aa var eg Havgula frisk og fri,
eg skulde svala mi heile Tid
um ho Mor.

Men Gikt ho fær, som i Ryggen flyg,
ho Mor,naar Vinden kald gjenom Kjøken syg,
ho Mor.Aa var eg Døri gamal og fæl,
eg tett meg stengde og lívde væl
um ho Mor.

*

Eg veit so væl, kva ho tenkjer paa,
ho Mor,naar der ved Gruva ho mødd maa staa,
ho Mor.So tidt ho gløymer sitt Træl og Mas
og stirer ut gjenom Kjøkenglas, —
gjer ho Mor.

114Ho gløymer Stræv og ho gløymer Stell,
ho Mor,og stirer upp mot dei ville Fjell,
ho Mor.«Kor gjeng det Veslemøy, arme Ting,
som renna maa alle Berg i Kring?» —
spør ho Mor.

Aa visste du, kor eg lengtar her,
du Mor! —Den brune Heidi, den fekk eg kjær,
du Mor!Her gjeng eg ør millom aude Fjell
og græt meg i Svevn kvar einaste Kveld;
aa du Mor!

Og alt er framandt og nytt og vondt,
du Mor!det stirer kaldøygt ikring meg rundt,
du Mor.Her er kje Liv, som eg fritt kan tru,
og ingen einaste er som du, —
du mi Mor!

115Aa tru den Tidi fekk rundt seg snutt,
du Mor!Eg reknar Time og kvart Minutt,
du Mor!Aa kunde eg stiga med Sjumils-Steg
og sitja ei ørlita Stund hjaa deg,
du mi Mor! —

Blaabær-Li.

Nei sjaa, kor det blaanar her!
No maa me roa oss, Kyra!
Aa nei, slike fine Bær,
og dei, som det berre kryr a’!
Nei Maken eg hev kje set!
Sumt godt her er daa tilfjells.
No vil eg eta meg mett;
her vil me vera til Kvelds!

Aa nam-nam, so søtt og godt!
Ja naar det slik seg lagar! —
116Og allestad blaatt i blaatt!
Her hev eg for mange Dagar.
Slik Smak so frisk og so fin!
Eg er som paa Kongens Slott.
D’er plent som den beste Vin;
aa nam-nam, so søtt og godt!

Men kom no den Bjønnen stor!
— Her fekk bli Rom aat oss baae.
Eg torde kje seia eit Ord
til slik ein røsjeleg Vaae] røsjeleg har samanhang med å rysja: «gyse, bæve» (Aasen, 578); det som er røsjeleg eller rysjeleg er altså noe som får ein til å gyse, noe skremmande; våe er «en uforsigtig Person, en Vovehals» (Aasen, 828)røsjeleg Vaae.
Eg sa berre: ver so god!
no maa du kje vera bljug!
Eg lêt deg so væl i Ro;
ta for deg etter din Hug.

Men var det den Reven rau,
so skuld’ han faa smaka Staven;
eg skulde banka han dau,
um so han var Bror til Paven.
Slikt skarve, harmelegt Sleng!
Han stel baade Kje og Lam.
117Men endaa so fin han gjeng
og hev korkje Agg hell Skam.

Men var det den stygge Skrubb,
so arg og so hôl som Futen,
eg tok meg ein Bjørkekubb
og gav han ein god paa Snuten.
Han reiv sund Sauer og Lomm] fleirtal ubunden form av lam (som Garborg skriv med dobbel ‹m›)Lomm
for Mor mi so traadt og tidt; —
ja sant! um han berre kom,
so skuld’ han so visst faa sitt.

Men var det den snilde Gut
der burte fraa Skare-Brôte, —
han fekk vel ein paa sin Trut,
men helst paa ein annan Maate.
Aa Tøv, kva tenkjer eg paa!
Det lid nok paa Dagen alt . . .
Eg maa til Buskapen sjaa; —
ho Dokka drøymer um Salt.

118Møte.

Ho sit ein Sundag lengtande i Li;
det strøymer paa med desse søte Tankar,
og Hjarta fullt og tungt i Barmen bankar,
og Draumen vaknar, bivrande og blid.
Daa gjeng det som ei Hildring yver Nuten;
ho raudner heit; — der kjem den vene Guten.

Burt vil ho gøyma seg i Ørska braa,
men stoggar tryllt og Augo mot han vender;
dei tek einannan i dei varme Hender
og stend so der og veit seg inkje Raad.
Daa bryt ho ut i dette Undringsord:
«men snilde deg daa . . . at du er so stor!»

Han smiler raud og strekkjer Led og Legg;
«det er vel so, naar Guten Kar maa vera,
han lærer og som vaksen Kar seg bera.»
— «Og tenk, eg trur at du hev fengje Skjegg!» —
«Det var der fyrr,» han svarar stø og sann;
«men kanskje hev det vakse litegrand.»

119Han mjuk seg ned attunder Steinen slengjer,
og upp or Lumma Nistemat han dreg;
og gild han vera skal som andre Drengjer:
«sjaa her er Egg!   Dei tok eg med til deg.»
Ho lær og set seg, so ho just kan sjaa han.
I Barm det gjeng; ho fær kje Augo fraa han.

So sit dei der i denne varme Dag;
han lentug er, og ho maa læ i eino] jamt, stendig, utan stans, stadig vekk, tidt og ofte (NO 2, 484)i eino;
ho er so glad som Fuglen millom Greino] dativ fleirtal av greinGreino,
men kan kje koma rett i Svalle-Lag.
No, daa dei just skal hava gildt og Gaman,
ho sit der hjelpelaus og er som framand.

Han bed um Sogur, men kan inkje faa;
alt det, ho stundom saag og langsynt drøymde,
det kan ho liksom ikkje koma paa;
det er som alle slike Ting ho gløymde.
«Nei lat no Trolli,» bed ho, «gaa for seg.
I Dag eg helder høyra vil paa deg.»

120Han gjerne daa fortêl um Skarebrôte,
der upp han vaks, og som han ein Gong fær;
dei fire Kyr skal maklegt føda der,
naar han fær stelt det paa den rette Maate.
Kvart Ord, han seier, kan so trygt ho lita paa,
og alt ho spør um; alle Ting ho vita maa.

So dreg dei rundt um Li og logne Strender
med snilde Smale og den kloke Ku,
og naar eit Bil dei kan seg trygge tru,
so tek dei Fisk i Bekk med berre Hender.
Den steikjer dei paa Glo som best dei rekk
og tømer so den gode Nistesekk.

D’er gildt! — naar berre ikkje dette var,
at ingen av dei lenger fri og kyrr] roleg, still; utan rørsle (NO 6, 1559)kyrr
den andre kan i Augo sjaa som fyrr; —
han og er brydd, som skulde vera Kar . . .
Naar berre ikkje dette eine skilde,
aa nei, so godt som daa det vera vilde!

121Men upp det dreg, og døyvde Toremaal
i Bergi brumlar; snart vil Regne driva;
ved Gjætleberge snøgt dei maa seg líva;
der under Heller er eit Livdehôl.
Det er kje stort; just so det væl er vitjande.
Der inn dei kryler, og der vert dei sitjande.

Og som det lid til svale Kveldings Stund,
alt meir og meir i Lengt dei saman søkjer,
og braadt um Hals den unge Arm seg krøkjer,
og øre skjelv dei saman Munn mot Munn.
Alt svimrar burt.   Og der i Kvelden varm
i heite Sæle søv ho i hans Arm.

Killingdans.

Aa hipp og hoppe,
og tipp og toppe
paa denne Dag;
aa nipp og nappe,
og tripp og trappe
i slikt eit Lag.
122Og det er Kjæl-i-Sol,
og det er Spel-i-Sol,
og det er Titr-i-Li,
og det er Glitr-i-Li,
og det er Kjæte
og Lurvelæte
ein Solskinsdag.

Aa nupp i Nakken,
og stup i Bakken
og tipp paa Taa;
aa rekk i Ringen,
og svipp i Svingen,
og hopp-i-haa.
Og det er Sleik-i-Sol,
og det er Leik-i-Sol,
og det er Glim-i-Li,
og det er Stim-i-Li,
og det er Kvitter
og Bekkje-Glitter
og lognt i Kraa.

123Aa trapp og tralle,
og Puff i Skalle,
den skal du ha.
Og snipp og snute,
og Kyss paa Trute,
den kan du ta.
Og det er Rull-i-Ring,
og det er Sull-i-Sving,
og det er Lett-paa-Taa,
og det er Sprett-paa-Taa,
og det er hei-san,
og det er hopp-san
og tra-la-la.

Elsk.

Den galne Guten min Hug hev daara,
eg fangen sit som ein Fugl i Snaara;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit, at Fuglen vil aldri laus.

124Aa gjev du batt meg med Bast og Bende,
aa gjev du batt meg, so Bandi brende!
Aa gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!

Ja kund’ eg trolla og kund’ eg heksa,
eg vilde inn i den Guten veksa;
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hjaa Guten min.

*

Aa du, som bur meg i Hjarta inne,
du Magti fekk yver alt mitt Minne;
kvart vesle Hugsviv, som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um Soli lyser paa Himlen blanke,
no ser ho deg, det er all min Tanke;
um Dagen dovnar og Skóming fell:
skal tru han tenkjer paa meg i Kveld?

125Um Vinden strid yver Heii susar,
det gule Haare ditt visst han krusar;
um Regne dryp med sin døyvde Graat,
so stakkars Guten, no vert du vaat.

Aa berre Timarne vilde skrida,
og berre Dagarne vilde lida; —
men eg vil kveda og vera glad;
for um Sundag kjem han, trala, trala!

Skog-glad.

Aa stakkars vesle Hare
so fin og silkeklædd,
Gud veit, kor du hev fare,
med di du er so rædd?
Du spretter og du skvetter
so hovdelaus i Kring;
kva er du renner etter
og snøgg i Hol deg sting,
arme Ting!

126Her er so god ein Sumar
med Hus i kvar ein Busk
og Lauv og friske Kumar] bladknopp på lauvtre (NO 6, 1271)Kumar
aat slik ein liten Trusk] uforsigtig, skjødesløs Karl (Aasen, 768)Trusk.
No skal me vera kvate
i slik ei Solskinsstund;
no skal me vera late
og taka oss i Lund
lette Blund.

Du er so brun og lekker
i Sumarkjolen din;
d’er berre du for klekk] eller kløkk: (om folk og dyr) veik (…); ung og urøynd; lite tolug, helseveik (…) som er lett å skræma (NO 6, 614 f.)klekk er
te vera Guten min.
Men vil du glad meg gjera,
so hoppa her i Li,
og Vener ska me vera
og Vener skal me bli
all vaar Tid.

127Eit Spursmaal.

Og det var Gamlen paa Skare,
so lognt han paa Skraae snur:
«Aa jamenn er de no rare,
som alt dette Trollsnakk trur.

For var her slikt Ugagns Elde] ungar, yngel, avkom (NO 2, 609)Elde
som de vil vita og sjaa,
og hadde det slikt eit Velde,
so kunde kje Verdi staa.

Dei trolla oss Sótt i Bringa,
dei trolla oss ned og nord
og kunde med Galder tvinga
til seg den heile Jord.»

Til svara ho Randi, Kona,
ho var so lett paa sin Munn:
«no maa eg ein Laatt meg laana;
for no lyt eg læ ei Stund.

128Stødt er de Mannfolk so kloke.
Og stødt so kjem de i Beit.
Og all Ting fær de i Floke,
med alt det de veit og veit.

Aa nei du, Trolli maa træla
som Tussar i svarte Jord,
og aldri tarv nokon fæla,
um Flokken vart nok so stor.

Ja var dei mange som Grase
og sterke som Straum i Foss, —
det døyver seg sjølv, Tyrase] pakket, herket (Nno)Tyrase,
og fær kje tenkja paa oss.

Som Neven knytt i ei Lumme,
so er dei med alt sitt Rop.
Dei er so merjeleg dumme;
dei kan ikkje halda ihop!»

129Ku-Lokk.

Aa Kyri mi vene, aa Kyri mi!
Her sviv me no glade um Sumars Tid;
i Fjelle finn me dei finaste Straa;
i Dalen strøymer den stride Aa.
Og Vinden stryker so ljuv og linn
som signande Sus fraa den klaare Tind.

Aa Kyri mi gode, aa Kyri mi!
Her skal du vel trivast i grøne Li;
her sildrar Kjelda med Surl og Skval,
og Grase er mjukt og Skuggen sval.
Ja Nordanaas-Lidi, der er det godt;
der gjæter Huldri kvar einaste Nott.

Aa Kyri mi snilde, aa Kyri mi,
aa hav det no godt denne vesle Ri!
Eg Ormen skal jaga, som bit din Legg,
og Fluge og My, og stingande Klegg.
Og Dagen skal gaa som den lette Vals,
130 og vil du kvila, eg klaar din Hals.

So lyer dei etter ditt Klokkespel,
naar heim me stundar ved Solegladsbél;
daa kjem du so god med ditt fulle Jur
og slikkar ditt Salt framved Kjøken-Mur.
So vert du mjølka og gjeng i Kve
og jortar og drøymer og søv i Fred.

Aa Kyri mi vene, aa Kyri mi!
Drøym godt um meg og den grøne Li!
Der sullar me sæle den Sumar lang;
til Hausten skal me paa Heimevang.
Daa kjem du til Gards som ei Dronning du,
og alle ropar: aa nei, for Ku!

131Vond Dag.

Ho reknar Dag og Stund og seine Kveld
til Sundag kjem; han hev so trufast lova,
at um det regnde Smaastein yver Fjell,
so skal dei finnast der i «Gjætarstova».
Men Sundag kjem og gjeng med Regn og Rusk;
ho eismal] einsleg, einsam (NO 2, 558 ff.)eismal sit og græt attunder Busk.

So væl ho veit, han aldri svika kan,
um det kjem gode Dagar elder vonde;
han veit, at daa ho aldri liva kunde,
men sokk og dreiv som kalde Lik i Land.
Men tungt er Hjarta i den unge Bringa,
og rædde Graaten kan ho ikkje tvinga.

Daa kjem ho heim ein Sundags Kveld mot Haust,
av Hugverk mødd og sjuk av Ank og Otte
og trøytt og tung.   All Dagen hev det aust
med Regn, so reint i Flaum ho vassa maatte.
132Ho berre skundar seg og vil i Seng.
Det er det einaste, ho veit og treng.

Men just er Gamlen komen heim fraa Kyrkja,
og no med Pipa nøgd han nytt fortêl:
«jau daa var Jon i Skarebrôte sæl,
um hans ho vart, den kaute Vælstands-Fyrkja!»
Ho kjenner Styng i Bryst og Skjelv i Kne;
i Vanmagt trøytt ho sig paa Stolen ned.

Daa fær ho høyra meir en sjølv ho vilde;
ho høyra maa, at denne Guten staut,
som so ho trudde, lett sin Lovnad braut
og floksa fritt med alle Gjentur gilde.
Men no han vankar klok paa Bele-Raas] jf. merknad til Ville-Raas, , tydinga her blir altså friar-ferdBele-Raas
til sjølve rike Megga ifraa Aas.

Og denne etter Jon er reint som gali;
ho lokkar han, so alle kan det sjaa;
og han so væl som andre vita maa,
at ho er best av alle Gifte-Vali.
133Og so med denne Drosi eine dansar han,
og andre gode Gjentur aldri ansar han.

Som Fuglen, saarad under varme Veng
so Blode tippar lik den heite Taare,
ho dreg seg sjuk og skjelvande i Seng
og vrid seg Notti lang i Graaten saare.
Det slit i Hjarta og det brenn paa Kinn.
No maa ho døy; ho misste Guten sin.

Ved Gjætle-Bekken.

Du surlande Bekk,
du kurlande Bekk,
her ligg du og kosar deg varm og klaar.
Og speglar deg rein
og glid yver Stein
og sullar so godt
og mullar so smaatt
og glitrar i Soli med mjuke Baar’.
— Aa, her vil eg kvila, kvila.

134Du tiklande Bekk,
du siklande Bekk,
her gjeng du so glad i den ljose Li.
Med Klunk og med Klukk,
med Song og med Sukk,
med Sus og med Dus
gjenom lauvbygt Hus,
med underlegt Svall og med Svæving blid.
— Aa, her vil eg drøyma, drøyma.

Du hullande Bekk,
du sullande Bekk,
her fekk du Seng under Mosen mjuk.
Her drøymer du kurt] av kurr: stille, roleg (NO 6, 1305)kurt
og gløymer deg burt
og kviskrar og kved
i den store Fred
med Svaling for Hugsott og Lengting sjuk.
— Aa, her vil eg minnast, minnast.

Du vildrande Bekk,
du sildrande Bekk,
kva tenkte du alt paa din lange Veg?
135Gjenom aude Rom?
millom Busk og Blom?
Naar i Jord du smatt,
naar du fann deg att?
Tru nokon du saag so eismal som eg.
— Aa, her vil eg gløyma, gløyma.

Du tislande Bekk,
du rislande Bekk,
du leikar i Lund, du sullar i Ro.
Og smiler mot Sol
og lær i ditt Skjol
og vandrar so langt
og lærer so mangt . . .
aa syng kje um det, som eg tenkjer no.
— Aa, lat meg faa blunda, blunda.

— — — — — — — — — — —
— — — — — — — — — — —

Mjukt som i Graat
tonar Harpelaat,
136lokkar lett og lind
liksom Sumarvind;
voggar seg blid,
strøymer sterk og fri,
svævest av i Draum og Stille;
vaknar so spakt,
velter fram med Magt;
brusar upp i Brand
liksom Marm ved Strand;
søtt som i Blund
stig ein fager Lund] i uttrykket leikar i Lund tyder sjølvsagt Lund eit skogholt, særleg med lauvtre; men i uttrykket «stig ein fager Lund / elskhugsvarm» osv. tyder ordet: tone, melodi (NO 7, 725)Lund
elskhugsvarm, med sorgblid Trille] I førsteutgåva frå 1895 står det her sorglid. I manuskriptet og i alle utgåvene frå og med 1902 og frametter står det sorgblid. Her er retta etter desse kjeldene.sorgblid Trille . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Med Lauv um myrke Haar, som fløymer ned,
med Sylgjebivr um sine fulle Barmar,
med Sylvband breide um dei brune Armar,
stend Huldri under gulnad Bjørk og kved.

«Du skal kje graata, for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt, der no han vankar,
137og tregar sorgfull, for han var so veik.
Um tapt er tapt, so kan det atter vinnast;
paa fagre Solfjell skal de eingong finnast.

Men den, som sjølv si Sorg med Saknad bar,
og veit kor Hjarta saart i Lengt maa kvida,
og veit kor seint den lange Dag vil lida, —
daa maa du inkje lenger vera hard.
Naar tidt i Li du høyrde Strengjer laata,
det er ein Ven, som etter deg maa graata.

Han vil deg væl, min gjæve, unge Bror,
og Kveld og Nott hans Song i Skogen klagar,
og huglaus vildrar han dei vonde Dagar
og søkjer deg med Lengt og linde Ord.
Du maa kje kald og svarlaus burt deg vrida,
men tenkja mjukt um den, som so maa lida.

Naar Vinterstjerna fyrste Gong seg ter,
daa held me Fyre-Jol paa Firkam haage] Vest-Telemarks-dialekt for høgehaage;
daa vert du lyft av dei, du inkje ser;
138men ver kje rædd; dei er deg alle fjaage.
Der fær du sjaa, det ingen veit i Bygderne,
og den du finn, som dreg deg heim av Høgderne.»

Ho blaanar burt og kverv i Skogen djupe;
Haugtussa vaknar av sin halve Blund,
og tottest timja i den same Stund
som brune, snare Vengtak av ei Rjupe.
Som klumsa stirer ho med Auga drøymt.
Alt det, ho hugsa fyrr, det hev ho gløymt.

Om Haugtussa

Diktsyklusen Haugtussa ble utgitt i 1895. Diktene har fått en helt særskilt status i den nynorske litteraturhistorien, noe som er blitt forsterket av at Edvard Grieg har komponert musikk til diktene «Det syng», «Veslemøy», «Blåbærli», «Møte», «Elsk», «Kidlingdans», «Vond dag» og «Ved Gjætlebekken».

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 2. utgave fra 1895 (NB digital)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook