Haugtussa

av Arne Garborg

Veslemøy synsk



Gamlemor ventar.

I mjuke Kôle-Ljose
ved Omnen glødd og varm
ho Gamlemor snur paa Rokken sin
og tøygjer den magre Arm.

Um skrinne, skrale Lekam
ligg Kjolen grov av Ull.
29Hovue bøygjer seg, sveipt i svart, —
ein nikkande Klædetull.

Med skrukne Knokehandi
ho dreg den lange Traad.
Rokken knurrar sin gamle Song,
som lite ho høyrer paa.

Rundt Golv um gamle Veggjer
som Bøyg] bøygen er ein «jutul i slangeham» (Bø 1987, 24)Bøyg i krullad Ring
gaper den skóme Skugge-Nott
og gløyper alle Ting.

Viker og fram-att dreg seg
or Myrkeheimen stor
og blundar stilt og geispar tomt
og drøymer rædd og glor.

Upp av den graae Skóming
stig som ein Aand or Grav
Skuggen av den Gamle sjølv
vinkande att og av.

30Og Rokkeskuggen sviver
paa Veggen skakk og graa,
og Hovu-Tullen nikkar smaatt
mot Rokken til og fraa.

Og Kôla] tranlampe (NO 6, 772)Kôla brenn so dauvleg,
og Kôla brenn so blaatt;
ho tekst med tunge Tankar:
er noko tids] her: på ferde (Aasen, 744)tids i Nott?

Det græt um Nôverne ute,
det dunkar i Vegg og smell;
ei Uro prikkar i Barmen:
er noko tids i Kveld?

*

Daa stansar Rokken braadt,
og Kroppen lyer stiv; —
ho høyrer Stig; det spring
som galdt det Sjæl og Liv.

31Ho høyrer Støn og Sukk
og strøypte Andedrag;
ho høyrer Bøn til Gud
og liksom Hjarteslag.

Ho reiser seg og gjeng
uroleg att og fram
og krossar seg og bed:
«aa Jesus, du Guds Lam» . . .

Og Klokka gjeng so seint,
og Klokka gjeng so smaatt,
og Klokka døyr og stansar . . .
— «Aa gjer det fredt i Nott!»

Og ute er det svart,
og ute er det styggt,
og ute uler Vinden;
— «aa gjer det fredt og trygt!

Og midt paa svarte Hei,
der flyg den Arming no
med Ryggen kald av Rædsle;
aa send ho heim i Ro!

32Eg høyrer inkje meir . . .
Aa, lat kje noko skje!
Aa send mi Veslemøy
til Mor si heim med Fred!» — —

*

Daa høyrer ho paa nytt
den same skræmde Gang,
det same Andetak,
det same Livsens Sprang.

Upp Døri flyg med Brak;
inn stuper Gjenta kvit
med Munnen turr og open,
med Augo utan Vit . . .

«Mor . . . Mor, eg er so rædd.
Her er so styggt og svart.
Og, du, — i Grave-Hei,
der saag eg noko rart» . . .

33«So, Baan; her er du trygg.
Her naar deg ingen Draug.
Kom, set deg.   Vart du skræmd?
Eg høyrde, kor du flaug.

Her; drikk ein Drope Mjølk.
Og roa deg ei Ri] eller rid: «en Stund, en kort Tid» (Aasen, 558)Ri.
— Eg kvakk!   So væl eg aldri
visst høyrde Fylgja] Etter folketrua heilt attende til norrøn tid hadde kvart menneske ei følgjeånd som gjekk saman med ein og varsla at ein var undervegs og snart ville komme; det blei gjerne oppfatta som ei god verjeånd; det svarar på mange vis til vardøger; vardyvlet er eit synonym for det same. Fylgja kunne ha dyre- eller menneskeskapnad. Det er spesielt for Garborg at han lar fylgjene illustrere karakterdrag hos det mennesket som det følgjer (Mundal 1974).Fylgja di.»


Veslemøy.

Ho er mager og myrk og mjaa
med brune og reine Drag
og Augo djupe og graa’
og stilslegt, drøymande Lag.
Det er som det halvt um halvt
laag ein Svevn yver heile ho;
i Rørsle, Tale og alt
ho hev denne døyvde Ro.
34Under Panna fager, men laag
lyser Augo som bak ein Eim;
det er som dei stirande saag
langt inn i ein annan Heim] her: «verd». Slik som ovanfor (sjå merknad til draumhulde, ) skil ein mellom to «verder» – den kjende jordiske verda – og den hinsidige.Heim.

Ho gjeng aat sin Omnskraabenk
og sêt seg, men veit det knapt,
og tek denne Mjølkeskjenk,
og sit der roleg fortapt.
Berre Barmen gjeng sprengd og tung,
og det bivrar um Munnen bleik.
Ho er skjelvande sped og veik,
midt i det ho er ven og ung.


Syne.

«— Nei Mor, det kan du tru med Lit] dvs. med tillitmed Lit;
eg misste korkje Hugs hell Vit.
D’er ingen Draum, eg fer i.
Nei; væl eg veit, for fyrste Gong
35eg saag inn gjenom Glytten trong
inn i den andre Verdi.»
— «Daa fekk du Feigmanns-Gjerdi] av feigd: det å skulle døy snart; feigmanns-gjerd er «merke som varslar feigd» (NO 2, 1053 og 1056)Feigmanns-Gjerdi.»

«Syt ikkje, Mor, for Veslemøy!
Det er kje eg, som burt skal døy
og meg i Naa-Ham] naa- eller nå- i samansetjingar tyder «som eit lik» (NO 8, 621); Veslemøy avviser at det er ho som skal «kle seg» i «lik-ham» – altså døy.Naa-Ham hylja.
Men Bror din hev du misst i Kveld.
Eg møtte han i Grave-Dæld] dæld tyder «dal-søkk» eller «grop» (NO 2, 332); Grave-Dæld gir konnotasjonar til «gravplass» der ein gravlegg dei døde.Grave-Dæld.
Han skein som Moreld-Bylgja.»
— «Aa, den, som kunde fylgja!»

«Det myrkna yver Haug og Hei,
og Skóming dulde Lengd og Lei.
Eg gjekk med Gud i Tankar.
Daa vart det stillt som djupt i Grav.
Det var som Verdi sovna av.
For Øyro Blodet bankar . . . »
— «Alt Dult i Myrkre vankar.»

«Eg vart kje rædd.   Eg undrast smaatt . . .
Daa ljosna fram av tette Nott
ein Mann i Maaneskins-Lakan.
36Eg kjend’ han væl og venta stillt.
«Far væl», han kviskra kvævt] kjøvd, halvkvalt, tungpusten (NO 6, 1524 f.)kvævt og mildt.
Og burt i Lufti rak han.»
— «Gud i din Himmel, tak han!»

«Daa var det som eg lukta Lik,
og høgt i Heii gól eit Skrik.
Eg vitlaus vart og fæli] feminin form av adjektiv fælenfæli
og sprang i Ørska villt min Veg,
til glad eg her fekk finna deg.
Men Minne er eg sæl i.»
— «Gud evig glede Sjæli!»


Haugtussa.

Ein Dag dei spurde
med Kolning um Munn,
at Mannen var daaen] perfektum partisipp av å døy (NO 2, 399)daaen
i same Stund,
ja just i den same Time.

37Daa skalv den unge
i Hug og Hold] kjøt på kroppen, musklar (på folk eller fe) (…) kropp, lekam (NO 5, 550)Hold:
«no maa eg sjaa
baade Draug og Troll
og Gasten] Skrømt, skogtroll, oftast tenkt som menneskeliknande gjengangar, som ikkje får fred, men går i kring og ropar og ler (NO 3, 1481)Gasten med Haari lange!»

«Gud trøyste deg daa,
du Veslemøy;
det vøre] preteritum konjunktiv av å verevøre deg betre
du maatte døy,
so fingje] preteritum konjunktiv av å (NO 3, 1281)fingje du Fred i Jordi!»

«Aa helder vil eg
med Augo sjaa,
en dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det sanne skilja!» —

— Sidan saag ho
i Haug, paa Voll,
baade Nisse og Nøkk] Førestellingane om nøkken har mange sams drag med andre overnaturlege vesen eller vette som etter folketrua skal leve i vatn, slike som fossegrimen, havhesten og havmannen. Men ein meinte helst at nøkken heldt til i innlandsvatn og elvar, gjerne fossar. Nøkken kunne skape seg om – t.d. til eit flott mannfolk, slik som i folkevisa «Heiemo og nykkjen», andre gonger til ein hest, ofte kvit, slik som i Ibsens drama Rosmersholm. Nøkken kan anten trekke folk ned i vatnet så dei druknar, eller han opptrer bare som dødsvarsel, særleg ved drukning – igjen slik som i Rosmersholm.Nøkk,
baade Draug og Troll
og Gasten med Haari lange.

38Tidt mumlande gjekk ho
med myrke Ord
og skræmde stundom
si eigi Mor;
dei sa, ho vanta paa Vite.

I Lyngmarki nord
millom Haugar tri,
der gjekk ho gjætte
si meste Tid.
Og «Haugtussa»] jf. merknad til Nisselaatt, Tuftekall, . Når folk kallar Veslemøy for «Haugtussa», får altså klengenamnet tydinga «huldra».«Haugtussa» vart ho heitand’.


Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Haugtussa

Diktsyklusen Haugtussa ble utgitt i 1895. Diktene har fått en helt særskilt status i den nynorske litteraturhistorien, noe som er blitt forsterket av at Edvard Grieg har komponert musikk til diktene «Det syng», «Veslemøy», «Blåbærli», «Møte», «Elsk», «Kidlingdans», «Vond dag» og «Ved Gjætlebekken».

Hovedpersonen er ungjenta Gislaug, som av familien kalles Veslemøy. Veslemøy er synsk og kan se de underjordiske og menneskenes vardøgre i dyreham. Derfor får hun også tilnavnet «Haugtussa» ute blant folk. Etter å ha fått hjelp av presten til å takle alt hun kan se, blir hun lykkelig forelsket, men gutten hun elsker, svikter henne til sist for å bli rikt gift. Veslemøy kjemper deretter en kamp med seg selv for å håndtere sorgen og sviket, en kamp som også symboliserer striden mellom det gode og det onde i mennesket.

I Haugtussa gjør Garborg bruk av folkedikting, blant annet er det klare referanser til sagn og Welhavens dikt «Det omvendte Bæger». Dette sammen med skildringer av miljø og natur på Jæren bygger opp den riktige, trolske stemningen.

Les Gudleiv Bøs innledning og kommentarer

Les Gudleiv Bø: Veslemøys verden : veiviser i 'Haugtussa', Aschehoug, 2002

Se faksimiler av 2. utgave (NB digital)

Les mer..

Om Arne Garborg

Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.