Bevarte håndskrifter

Hirdskråen er ikke bevart i like mange middelalderhåndskrifter som Landsloven eller Byloven. Det er kanskje naturlig nok, fordi loven ikke var aktuell for en like stor del av befolkningen som de andre, og da var det ikke like mye behov for håndskrifter med Hirdskråen. Hirdskråens egenart sammenliknet med de andre lovene er også en viktig forklaring. Selv om alle lover i utgangspunktet er ideologiske dokumenter, har Hirdskråen et tydeligere politisk mål enn de andre lovene – å definere kongens makt i forhold til aristokratiet og deres rolle i den verdslige sfæren. Siden det stod store interesser på spill, var Hirdskråen sannsynligvis mer kontroversiell blant stormenn enn prosaiske lover om kriminalitet, husdyr, gjerder eller handel. Magnus Lagabøtes sønn, kong Håkon 5. (konge 1299–1319), var – som faren og farfaren – opptatt av å styrke kongemakten. Noen av kong Håkons tiltak i forbindelse med dette formålet var å endre arvefølgen til tronen og å etablere et formynderstyre for en mindreårig tronfølger, samt å gi grunnleggende skipaner (forordninger) og retterbøter som regulerte hirden og dermed svekket posisjonen til hirdmenn med maktambisjoner.Om kong Håkon 5. og hans arbeid med å styrke kronen, se f.eks. Helle og Norseng, «Håkon 5. Magnusson», Norsk biografisk leksikon (nbl.snl.no); Imsen, Noregs nedgang, 65. Imsen diskuterer kong Håkons ordninger og peker på at de «viktigste» håndskriftene stammer fra hans regjeringstid, men det kan tilføyes at også de eldste norske fragmentene stammer fra rundt 1300, se innledning til Hirdskråen, 51–52. Ikke mindre viktig var det å rydde opp i aristokratiet ved å kvitte seg med stormenn som framstod som trusler mot kongen.Helle og Norseng, «Håkon 5. Magnusson». Disse var Audun Hugleiksson og Bjarne Lodinsson, som begge ble pågrepet i 1302. Denne utviklingen skjedde under det første, turbulente tiåret av 1300-tallet. Hvis man antar at Hirdskråen spilte en ideologisk rolle i kong Håkon 5.s politikk, er det kanskje ikke overraskende at alt tyder på at de fleste norske håndskriftene – syv av ti fra 1300-tallet (inkludert fragmenter og utdrag) – sannsynligvis ble laget i den samme tiden (se tabell 2).

I likhet med resten av kong Magnus Lagabøtes lovgivning er ingen av Hirdskråens håndskrifter datert til 1270-årene, tiden da loven først ble skrevet. De bevarte håndskriftene bygger på eldre forelegg som nå er tapt, hvilket gjør det umulig å si mye om tekstens utbredelse før 1300. Håndskriftene er i hovedsak knyttet til Bergen, Tønsberg og Oslo. Den sistnevnte ble Håkon 5.s residensby da han var hertug, og et like viktig administrativt senter som Bergen etter hans kroning i 1299.Helle, «Fra opphavet til omkring 1500», 75–76. Oslo er ofte oppfattet som Norges hovedstad etter kong Håkon 5.s kroning i 1299 og flyttingen av kanselliet dit, men Bergen og Tønsberg spilte likevel fremdeles store roller i statsforvaltningen. Da Håkon døde i 1319 og den norsk-svenske Magnus Eriksson ble konge av både Norge og Sverige, førte det til store endringer for den norske kronen. Kong Magnus var umyndig til 1330-årene, og kongeriket ble i mellomtiden styrt av stormenn, men da han ble myndig, var han mer opptatt av svenske enn norske forhold. Dette var sannsynligvis bakgrunnen for at stormennene gjorde opprør to ganger.Opsahl, «Magnus 7. Eriksson». Blant annet som følge av kongens hyppige fravær fra Norge, og hans manglende prioritering av norsk innenrikspolitikk, ble Hirdskråen sannsynligvis mindre aktuell i de første årene av hans regjeringstid, og den nevnes svært sjelden i diplomer ut på 1300-tallet.Se innledning til Imsen, utg., Hirdskråen, 52–53. Ifølge Børge Nordbø må det likevel antas at loven gjaldt formelt til 1562, da Kong Frederik 2.s Gårdsrett trådte i kraft, se «Hirðsiðir», 29. En indikasjon på den fallende relevansen av Hirdskråen er at antallet bevarte norske håndskrifter er mye høyere i årene like etter 1300 enn fra rundt 1325 og utover (se tabell 2). Gustav Storm hevdet at Hirdskrå-teksten i AM 322 fol. kan dateres til rundt eller litt etter 1300 – en datering som andre forskere har støttet.Storm, «Haandskriftbeskrivelse», 502. Se videre nedenfor under gjennomgangen av de kollasjonerte håndskriftene. Dette er i så fall det eldste av de komplette håndskriftene som gjengir Hirdskråen. Den eldre delen av AM 304 fol. og noen av fragmentene er fra samme periode, og også AM 323 fol. og Lundarbók (Lund, Universitetsbiblioteket, Mh. 15) dateres til de første par tiårene av 1300-tallet.

Norrøne lovbøker fra 1300-tallet inneholder vanligvis forskjellige kombinasjoner av lover og retterbøter, både sekulære og geistlige.For en grundig oversikt over norske lovbøker, se Drechsler, «The Production and Use of Norwegian Law Manuscripts 1280–1400». I norske lovbøker fra første halvdelen av 1300-tallet, den gang Hirdskråen hadde en juridisk og politisk funksjon, ble loven kopiert og innbundet sammen med Landsloven, Byloven, retterbøter og kristenretter. Dette finner vi eksempler på både i påkostede illuminerte håndskrifter som Lundarbók, men også i håndskrifter som var mer beregnet på daglig bruk, slik som Codex Tunsbergensis (København, Det Kongelige Bibliotek, NKS 1642 4to).Dette er med forbehold om at noen av håndskriftene kan ha vært bundet om minst én gang og ha sett annerledes ut da de først ble laget. I denne sammenhengen kan det nevnes at loven ikke ble tatt inn sammen med Landsloven i første delen av praktboken Codex Hardenbergianus (København, Det Kongelige Bibliotek, GKS 1154 fol.) fra midten av 1300-tallet (med mindre denne delen senere gikk tapt). Dette håndskriftet var opprinnelig en påkostet, illuminert lovbok som sannsynligvis var knyttet til et aristokratisk miljø.For datering av Codex Hardenbergianus, se Stefán Karlsson, «Lovskriver i to lande», 179; om håndskriftets mulige første eier, Ívarr Andrésson, sysselmann i Bergen, se Drechsler, «Codex Hardenbergianus». Det er altså mange flere Landslovshåndskrifter fra den samme tiden som ikke inneholder Hirdskråen, og det tyder på at de som ville ha eller fikk et eksemplar av loven, sannsynligvis hørte til elitemiljøer der det var et praktisk behov for det.Det er i alt 39 håndskrifter av Landsloven fra middelalderen (med unntak av fragmenter), de fleste fra ca. 1300–1350, se Horn, «Lov og tekst i middelalderen», 3–6 og videre, og innledningen til Rindal og Spørck, utg., Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov.

Hirdskråen ble også flere ganger kopiert på Island på 1300-tallet, både i sin helhet og i utdrag. De håndskriftene som inneholder hele teksten, er for det meste relativt praktfulle lovbøker fra midten eller andre halvdelen av 1300-tallet, som også inneholder Jónsbók og andre lover.Om disse lovbøkene, se Rohrbach, «Construction, Organization, Stabilization» og «Matrix of the Law?». Den best kjente av disse er AM 350 fol., Skarðsbók, som embets- og stormannen Ormr Snorrason (ca. 1320–1402) sannsynligvis fikk laget i Helgafell kloster.Det finnes ikke noe direkte bevis på at Ormr bestilte håndskriftet, men de fleste forskere er enige om at han er den mest sannsynlige kandidaten. For videre diskusjon, se f.eks. Drechsler, Illuminated Manuscript Production, 231. Ormr var sysselmann, lǫgmaðr og hirðstjóri i 1350- til 1370-årene. Det må spørres hvorfor islendinger var så interessert i denne loven i en periode da den ser ut til å ha falt ut av allmenn bruk i Norge. Det var selvfølgelig heller ingen kongelig hird på Island selv om noen islendinger bar titler fra kongen, så håndskriftene ble neppe skrevet på grunn av et rent praktisk behov. Det kan heller settes i sammenheng med monarkiske og ridderideologiske pretensjoner, som først kom på moten på 1200-tallet, som følge av kong Håkon Håkonssons kulturelle interesser. Han bestilte bl.a. norrøne oversettelser av fransk og anglonormannisk ridderlitteratur, og etter hvert ble også nye europeiske titler som baron innført, i stedet for de gamle norrøne titlene. På 1300-tallet ser det ut til at disse ideene ble veldig populære på Island, og mange islandske aristokrater var opptatt av å få titler fra kongen og å bli hirdmenn.Jón Viðar Sigurðsson, «The Icelandic Aristocracy after the Fall of the Free State», 161 og videre. I denne forbindelsen promoterte de monarkistisk og føydal ideologi, bl.a. igjennom de såkalte riddersagaene, som blomstret på denne tiden, og Ormr Snorrason fikk også laget en stor bok med slike sagaer.Den såkalte *Ormsbók med oversatte og originale ridderromaner brant i Stockholm i 1697, men innholdet i den er kjent fra innholdslister og avskrifter (stjernen indikerer at den er tapt). For en diskusjon av Ormur og hans lojalitet til kong Magnus 7., se Bandlien, «Arthurian Knights». Sannsynligvis spilte også Hirdskråen en rolle i disse kulturelle strømningene. Loven har en tydelig føydal ideologi der kongen har støtte fra hirdmennene, som er underordnet ham og skal vise ham troskap og lydighet.Bagge, From Viking Stronghold, 235–236 og videre. Lovboken Skarðsbók var også et av de mest praktfulle håndskriftene fra sin tid, og ved å inkludere Hirdskråen i den kunne håndskriftets eier demonstrere sin aristokratiske status og forbindelse til kongen.Se også innledning til Imsen, utg., Hirdskråen, 19–20; Jón Viðar Sigurðsson, «The Making of a ‘Skattland’», 209; Rohrbach, «Construction, Organization, Stabilization», 255. En lignende prosess fant sted på 1400-tallet, da Kongespeilet (skrevet midt på 1200-tallet) ble plukket opp igjen som en prestisjetekst blant islandske aristokrater for å tydeliggjøre deres monarkiske idealer og forbindelser til den gamle norske kongeslekten.Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, «Konungs skuggsjá [The King’s Mirror] and Women Patrons and Readers».

I tillegg til å bli kopiert som helhet ble også utdrag av Hirdskråen satt inn i andre tekster og litterære kontekster. Noen paragrafer dukker opp som tilføyelser til Jónsbók, mens de moralsk-didaktiske kapitlene ble syntetisert med andre lignende tekster i såkalte teologiske manualer – bøker fra kirkelige miljøer som samlet religiøst materiale fra forskjellige retninger.Om denne delen og dens overlevering i håndskrifter, også etter middelalderen, se Nordbø, «Hirðsiðir». Deler av Hirdskråen var tydeligvis godt egnet til moralsk bruk (og ikke bare juridisk), som viser hvor eklektisk verket er, og hvor tett verdslig og geistlig makt var sammenvevet i middelalderen.Lovbøker var også ofte illustrert med religiøse motiver som tydeliggjorde koblingen mellom geistlig og verdslig makt, se f.eks. Rohrbach, «Construction, Organization, Stabilization», 255 og videre; Drechsler, Illuminated Manuscript Production in Medieval Iceland.

Det finnes i alt ni middelalderhåndskrifter med hele Hirdskrå-teksten – fem norske og fire islandske. I tillegg finnes fragmenter av det som sannsynligvis var fire ulike norske lovbøker: to fra rundt 1300, ett fragment fra første halvdel og ett fra andre kvartal av 1300-tallet.Dette bygger på Storms katalog, ONP: Dictionary of Old Norse Prose, Handrit.is, Gödels kataloger over håndskrifter i Sverige og Nordbø, «Hirðsiðir». Nordbø fant ut at den moralsk-didaktiske episoden ofte fikk overskriften Hirðsiðir når den ble inkludert i yngre håndskrifter, men denne grenen av overleveringen har jeg ikke undersøkt. Det kan være at det finnes flere yngre håndskrifter med hele teksten eller deler av den i samlinger i Europa og Amerika, men en rask gjennomgang av katalogene til British Library i London, Bodleian Library i Oxford og Houghton Library på Harvard University, Cambridge, Massachusetts, som alle har en del islandske håndskrifter i samlingen sin, gav ikke noen funn. Det finnes håndskrifter med Jónsbók fra senmiddelalderen f.eks. i Houghton Library og Herzog August Bibliothek i Wolfenbüttel som kan ha inkludert enkelte paragrafer på samme måte som de som er omtalt her, men det er et spor jeg ikke har fulgt videre. Det finnes også et par yngre fragmenter fra Island og åtte håndskrifter fra middelalderen med utdrag av loven. Til slutt finnes Hirdskråen i en rekke yngre papiravskrifter. Med unntak av to bøker som sannsynligvis er avskrifter av (en eller flere) tapte middelalderhåndskrifter, er disse avskriftene av kjente forelegg, oftest Skarðsbók.Noen kapitler hadde også en egen karriere i yngre islandske håndskrifter som jeg ikke har fulgt videre. For mer informasjon, se Nordbø, «Hirðsiðir», kap. 4. Lovhåndskrifter fra 1600- og 1700-tallet gjenspeiler en ny periode i skriftkulturen, da islandske intellektuelle ble interessert i lovene som historiske kilder.

I 1885 gav Storm ut en omfattende katalog over alle de 426 håndskriftene med norske og islandske middelalderlover som var kjent på dette tidspunktet, trykt i bind 4 av Norges gamle Love. Dette banebrytende verket kom før Kristian Kålunds og Vilhelm Gödels solide kataloger over norrøne håndskrifter i henholdsvis Danmark og Sverige, som til sammen dekker de fleste norske og islandske håndskriftene fra middelalderen og fremover. I katalogen sin registrerte Storm informasjon om blant annet håndskriftenes utseende, skrift, språk, innhold og proveniens. Verket må beskrives som grundig og pålitelig selv om noen av vurderingene og hypotesene hans har blitt justert i etterkant. Katalogen la grunnlaget for forskning i dette feltet, og senere arbeid – inkludert denne utgaven – har vanligvis tatt utgangspunkt i den. Tabell 2 gir en oversikt over Hirdskråens håndskrifter, samt siglaene brukt i utgaven. Mye av informasjonen i det følgende er hentet fra Storms katalog, men også fra den elektroniske ordboken ONP: Dictionary of Old Norse Prose (heretter ONP), den elektroniske katalogen Handrit.is og flere kilder.Storm, «Haandskriftbeskrivelse»; ONP er tilgjengelig på onp.hum.ku.dk. Ytterligere diskusjon om bl.a. språket i de norske håndskriftene finnes flere steder i Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørcks innledning til deres utgave av Landsloven fra 2018, og på Handrit.is finnes litteraturlister over forskning om enkelte håndskrifter.

Skrivere i middelalderen skrev vanligvis ikke hvor, når eller for hvem håndskriftet ble laget. Det er likevel ofte mulig å komme frem til såpass presise konklusjoner om et håndskrifts opprinnelsessted eller -tid ut ifra skrift, dekorasjon, språk, proveniens og andre kriterier, men det lar seg ikke gjøre i alle tilfeller, og forskere er ikke alltid enige. Kunnskapen om middelalderens skriftkultur øker stadig, og vi vet nå at skrivere i middelalderen sannsynligvis flyttet seg rundt mellom regioner i Norge og/eller Norge, Island og Færøyene.Se f.eks. Már Jónsson, «Ms.4° 1»; oppsummering i Horn, «Hånd c og d», 46–50. De skrev for ulike patroner, deres arbeids- og helseforhold, materialer, forelegg og egen lokale språkform kunne ha hatt innflytelse på deres tekst. I tillegg var de ikke alltid konsekvente. Disse faktorene påvirket alle resultatet og gjør datering og lokalisering til et utfordrende prosjekt. Av alle disse grunner må noen av detaljene gjennomgått her, spesielt de som er mer omstridte, tas med forbehold.

Tabell 2: Håndskrifter som inneholder Hirdskråen, rangert etter antatt produksjonstid

Kollasjonerte håndskrifter

Tidligere utgaver

Den første utgaven av Hirdskråen på originalspråket ble trykt i København i 1666, da den danske historikeren Jens Dolmer (ca. 1611–1670) gav ut en norrøn tekst med parallell dansk oversettelse og anmerkninger etter hvert kapittel.Dolmer, utg. og overs., Hird-Skraa. Vdi ded gamle Norske Sprok, retteligen ofversat paa Danske, Med de Gamle Ords Forklaring, oc merkelige Antegnelser til hvert Capittel. Ifølge Jens Worms Forsøg til et leksikon over danske, norske og islandske lærde mænd fra 1771 skal Dolmer ha fått hjelp fra islendingen Oddur Eyjólfsson (1632–1702) (1:260, se også Gottskálk Jensson, «Udgivelse af norrøn litteratur indtil 1772», 73), men Oddur er ikke kreditert i selve utgaven, og hans bidrag er ikke bekreftet. Dolmer la håndskriftet Stockholm, Kungliga biblioteket, Perg. 34 4to til grunn, og utgaven fremstår som lærd og grundig, spesielt for en tid der det ikke fantes mange glossarier eller andre hjelpemidler. Dette var en periode der norrøne utgivelser var knyttet til dansk-svensk rivalisering. Som det fremkommer i dedikasjonsbrevet i boken, var denne utgaven ideologisk motivert – den skulle støtte opp eneveldet og Norges status som arvekongedømme.Forord til Dolmer, utg., Hird-Skraa; Gottskálk Jensson, «Udgivelse af norrøn litteratur indtil 1772», 73 og videre. Boken kom ut året etter at Kongeloven (Lex Regia) trådte i kraft i 1665. Utgaven ble gjenutgitt av Peder Resen i 1673 med Dolmers latinske oversettelse i tillegg, og dermed ble boken tilgjengelig for et internasjonalt, lærd publikum.Dolmer, utg. og overs., Jus aulicum antiqvum Norvagicum, lingva antiqva Norvagica Hird-Skraa vocatum. Den senere utgaven kom ut kort etter at Fredrik 3.s sønn Christian 5. ble konge i Norge i 1670, og også den har vært tolket som et forsøk på å legitimere utviklingen i Danmark-Norges maktpolitikk med henvisning til gamle lover.Gottskálk Jensson, «Udgivelse af norrøn litteratur indtil 1772», 73–73. Av alle norrøne lover er Hirdskråen sannsynligvis best egnet til å bli brukt for slike politiske formål på grunn av dens budskap om den mektige kongen og hans lydige undersåtter. Boken var den eneste trykte norrøne Hirdskrå-teksten tilgjengelig i nesten 200 år.

I 1848 kom bind 2 av Norges gamle Love ved Keyser og Munch ut. Det inneholder bl.a. alle de sekulære lovene knyttet til kong Magnus Håkonsson Lagabøte – Landsloven, Byloven, Farmannsloven og Hirdskråen. Utgavene var bekostet av Stortinget, og målet med dem var bl.a. å gi forskere tilgang til disse viktige historiske kildene, og å øke kunnskap og nasjonal bevissthet om de gamle norske lovene.Jørgensen, 2008; Witting, «Norway’s Pioneering Editions». Verket ble Hirdskråens standardutgave i lang tid fremover. Keyser og Munch kollasjonerte alle middelalderhåndskriftene samt noen (men ikke alle) fragmenter og ett papirhåndskrift, og de trykte mange av variantene. Slik det var vanlig på den tiden, gav de ikke en grundig begrunnelse for hvilke varianter som ble inkludert i selve utgaven.

Keyser og Munch beklaget at ingen av håndskriftene til Hirdskråen var så gode som noen av de beste til Landsloven, selv om de innrømte at Codex Tunsbergensis (NKS 1642 4to) har en bedre tekst enn AM 323 fol., håndskriftet de la til grunn for utgaven.Keyser og Munch hevdet at Codex Tunsbergensis var «fuldstændigst og rigtigst» av de ni håndskriftene de benyttet seg av i sitt arbeid, se fortale til Keyser og Munch, utg., Norges gamle Love, 2:VII. De avviste å bruke den førstnevnte på grunn av håndskriftets ortografi (se ovenfor), men de tok likevel noen kapitteloverskrifter fra den.Keyser og Munch, utg., Norges gamle Love, 2:VII. De valgte AM 323 fol. takket være dens «rett gode» språk og ortografi, men i neste setning skrev de at det finnes «ikke faa meningslöse Steder» som måtte rettes for å få teksten til å gi mening.Keyser og Munch, utg., Norges gamle Love, 2:VII. Dermed kan ikke håndskriftet anses som et helt logisk valg som grunntekst. I tillegg til å rette teksten der de mente at det var behov for det, hentet utgiverne også et antall overskrifter og kapitler fra andre håndskrifter som de satte inn i hovedteksten.Dette gjelder i hovedsak kapitlene 2–4 og 8–10 i utgaven.

I 1879 kritiserte Storm sine forløpere Keyser og Munch for deres valg av grunnhåndskrift til utgaven deres av Landsloven, og i 1895 valgte han å trykke Hirdskråen fra Codex Tunsbergensis i en fotolitografisk utgave med farger (utgitt av Det norske historiske kildeskriftfond).Storm, «Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love», 16; Hirdskraa. I fotolithografisk Gjengivelse efter Tønsbergs Lovbog fra ca. 1320, utg. Storm. I den korte innledningen til utgaven uttalte han seg dessverre ikke nærmere om motivasjonen for den, eller om utgavens målgruppe, men dette var en sjelden, innovativ og forholdsvis dyr måte å utgi norrøne tekster på på denne tiden. Utgaven kan sees i sammenheng med den illustrerte praktutgaven av Heimskringla i Storms oversettelse – slike påkostede utgivelser spilte en rolle i nasjonsbyggingen.

Også den tyske filologen Rudolf Meißner, professor ved Universitetet i Bonn, var skeptisk til Keyser og Munchs utgave. I 1938 laget han selv en utgave som bygde på Norges gamle Loves tekst, men rettet etter Codex Tunsbergensis, der han mente at den hadde bedre tekst ut ifra innhold, stil eller tydelighet.Forord til Meißner, utg., Hirðskrá. Das Norwegische Gefolgschaftsrecht, [III]. Der han endret teksten etter Codex Tunsbergensis, lot han tekst fra AM 323 fol. stå som variant nederst på siden. Meißner oppga ikke noen retningslinjer eller prinsipper for endringer i det korte forordet til utgaven, men understreket i forordet at den var tenkt til praktisk bruk i undervisning, og han normaliserte ortografien slik at uerfarne lesere kunne bruke den. Utgaven ble inkludert i serien Germanenrechte: Texte und Übersetzungen – en rekke middelalderlover fra Nord-Europa som ble utgitt i 1930-årene av Akademie für Deutsches Recht i Tyskland.Das norwegische Gefolgschaftsrecht (Hirðskrá), overs. Meißner. Akademiet ble etablert av nazisten Hans Frank og besto av ledende medlemmer av nazipartiet.Krause, «Karl Augst Eckhardt», 5; Rösli, «Andreas Heusler’s German Translation». Deres utgivelser av lover fra «germanske» – inkludert skandinaviske – land knyttet til Akademiet må settes i kontekst med nazistenes ideologi om en overordnet «germansk rase» og dens kulturarv. Forordet handler om selve utgaven, og det er ikke noe i den som har direkte kobling til nazismen, men det er sannsynligvis ikke tilfeldig at av alle lovene som kan knyttes til Kong Magnus Lagabøte, var det Hirdskråen som ble valgt for utgivelse i serien. Som tidligere nevnt legger loven vekt på en hierarkisk struktur der kongen som leder er overordnet alle andre innbyggere i riket, noe Meißner diskuterte i detalj i innledningen til sin tyske oversettelse fra samme år (se nedenfor).

Senere forskere har vært enige om at, basert på paleografiske og språklige trekk, inneholder AM 322 fol. den eldste fullstendige teksten av Hirdskråen. Ingen har klaget spesielt over tekstens kvalitet heller. Håndskriftets alder og fullstendighet er grunnen til at Steinar Imsen la håndskriftet til grunn i utgaven sin fra 2000.Imsen, utg. og overs., Hirdskråen. Utgaven trykte den unormaliserte teksten fra AM 322 fol. sammen med en parallell oversettelse til norsk bokmål, og i innledningen diskuterte Imsen lovens innhold og politiske kontekst grundig. I fotnoter er et utvalg varianter tatt fra Keyser og Munchs utgave samt anmerkninger, i hovedsak av historisk karakter.

Oversettelser

På 1500-tallet begynte embetsmenn og lærde i Danmark-Norge å oversette norrøne tekster til dansk. Målet med arbeidet var praktisk: å få gjeldende lover over til et språk som danske embetsmenn i Norge og andre som ikke behersket norrønt, kunne forstå. Det finnes for eksempel 131 håndskrifter med oversettelser av Landsloven til dansk fra denne perioden og tolv med Byloven.Rindal, Handskrifter av norske mellomalderlover ved Nasjonalbiblioteket, 15; innledning til Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, Rindal og Nielsen, utg., Magnus Håkonsson Lagabøtes Bylov og Farmannslov, 29–30. I København, Den Arnamagnæanske Samling, AM 108 4to (ca. 1556) finnes en dansk oversettelse av Hirdskråen, sannsynligvis ved håndskriftets skriver, Jon Simonsson (også stavet Simonsen, 1512–1575), lagmann i Agder.I 1879 skrev Storm at oversettelsen kunne være laget av Paal Heliessøn eller Axel Fredrikssøn («Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love», 49), men i 1885 hadde han ombestemt seg og mente at oversetteren var Jon Simonssøn («Haandskriftbeskrivelse», 503). Nordbø hevder at oversettelsen brukte AM 322 fol. som grunntekst, noe som stemmer godt med at Simonssøn eide boken på samme tid, se «Hirðsiðir», 30. En annen oversettelse finnes i København, Den Arnamagnæanske Samling, AM 107 4to, skrevet på begynnelsen av 1600-tallet, og det er mulig det finnes flere.Storm mente at sistnevnte er oversatt fra Codex Tunsbergensis, og at den som er i AM 108 4to, stammer fra AM 322 fol., men dette spørsmålet har ikke vært undersøkt nøye, se «Om Haandskrifter og Oversættelser», 49; «Haandskriftbeskrivelse», 503, 597. I motsetning til Landsloven var Hirdskråen som lov for lenge siden utdatert (se ovenfor), og det var ikke akutt behov for en oversettelse til juridisk bruk. Disse oversettelsene kan snarere kobles til en historieinteresse som kom med humanismen, som også førte til utgaver og oversettelser av kongesagaer i samme periode.Innledning til Imsen, utg., Hirdskråen, 20; om Jon Simonsens motivasjon for sitt oversettelsesarbeid, se Hamre, «Jon Simonsson, jurist og humanist», 117–118. Om tidlige oversettelser av kongesagaer, se Jørgensen, «Det tapte håndskriften Kringla», 24–26; Rasmussen, ‘Translation and Cultural Influence in Norway ca.1100–1600’, 166–193.

Hirdskråen i oversettelse ble trykt så tidlig som i 1594, da den danske embetsmannen og historikeren Arild Huitfeldt (1546–1609) utgav den på dansk med et kort historisk forord.Den Norske Hirdskraa, eller Gaards Ræt. Huitfeldt ble født i Bergen, der faren var lensmann, og der familien bodde til han var ti år gammel.Ilsøe, «Arild Huitfeldt». Han utdannet seg i Danmark, Frankrike og Tyskland og ble som faren en høytstående embetsmann. Etter hvert arvet han eiendom i Danmark av sin morbror, Herluf Trolle, som samlet gamle håndskrifter og diplomer, og Huitfeldt brukte disse til å skrive en danmarkshistorie i ti bind (Danmarks Riges Krønike, utgitt i 1595–1604). I forordet til oversettelsen av Hirdskråen oppga Huitfeldt dessverre ikke hvilket håndskrift som ble brukt som forelegg, eller hvem som fullførte arbeidet. Storm mente at teksten ble oversatt fra Codex Tunsbergensis (NKS 1642 4to) av Hans Jacobsen Lo (1528–1581), lagmann i Tønsberg, men det har ikke vært undersøkt i detalj.«Haandskriftbeskrivelse», 597; forord til Hirdskraa. I fotolithografisk Gjengivelse, [2]. Denne utgaven ble senere oversatt til svensk og utgitt av Ignatius Meurer i Stockholm i 1648.Thet Norreske Herde Skrå eller Gårdzrätt. Oversettelsen har vært tilskrevet riksantikvaren Johan Bure (1568–1652), men også dette er usikkert.Vennberg, «Jonas Bure».

Som sagt ovenfor ble loven utgitt på 1600-tallet på norrønt med oversettelse og anmerkninger ved Dolmer, først på dansk i 1666 og siden dansk og latin i 1673.Dolmer, utg. og overs., Hird-Skraa; Dolmer, utg. og overs., Jus aulicum antiqvum Norvagicum. Gottskálk Jensson har beskrevet den danske oversettelsen som ekstremt bokstavelig, som han mente var et bevisst valg for å understreke likhetene mellom norrønt og dansk språk.Gottskálk Jensson, «Hypothesis Islandica», 39n46. Siden utgaven var eksplisitt politisk motivert (se ovenfor), er dette svært sannsynlig. Begge oversettelsene gjentrykte også Arild Huitfeldts forord fra 1594. I denne tidlige fasen av historieforskning skrev Johannes Peder Anchersen (1700–1765) også en publikasjon om Hirdskråen på latin i 1736.Anchersen, Jus publicum et feudale veteris Norvegiae ex antiquo jure aulico Hirdskraa in compendium et systema redactum disputatione inaugurali publica.

Det kom ikke flere oversettelser på lang tid – ettersom profesjonaliseringen og spesialiseringen av historieforskningen førte til økte norrønkunnskaper, kunne antagelig de fleste forskere lese teksten på norrønt i de utgavene som fantes. Først i 1938 kom en ny oversettelse til tysk ved Meißner, bygd på hans norrøne utgave fra samme år.Das norwegische Gefolgschaftsrecht (Hirðskrá), overs. Meißner. Innledningen oppsummerer lovens innhold og diskuterer utviklingen av kongedømmet og hirden fra vikingtiden til Magnus Lagabøtes tid (i hovedsak med utgangspunkt i Heimskringla og Håkon Håkonssons saga). Oversettelsen ble inkludert i serien Germanenrechte: Texte und Übersetzungen, som nevnt tidligere.

Et utvalg middelalderlover på moderne norsk ble utgitt som pensumbok av Universitetsforlaget i 1956 (gjenutgitt i 1967), antagelig fordi kunnskapen om norrønt hadde blitt mindre blant studenter.«Hirdskråen», overs. Sandvik og Seip. Oversetterne Gudmund Sandvik og Jens Arup Seip brukte Norges gamle Love som grunntekst, men de inkluderte kun åtte paragrafer fra Hirdskråen. Med unntak av disse utdragene ble hele teksten først oversatt til moderne norsk (bokmål) og tilgjengelig for allmenne norske lesere i 2000 ved Steinar Imsen.Imsen, utg., Hirdskråen.

Om utgaven

Denne utgaven av den norske middelalderloven Hirdskråen følger stort sett retningslinjene som ble lagt for de tidligere utgavene av kong Magnus Lagabøtes lover knyttet til prosjektet De norske middelalderlovene. Utgaven har et fullstendig variantapparat, og den kartlegger og presenterer teksten slik den er overlevert i alle middelalderhåndskriftene, både hele, fragmenter og utdrag, samt to yngre håndskrifter, i all sin variasjon. Utgaven legger ett håndskrift til grunn og registrerer varianter både av innholdsmessig, språklig og stilistisk art, dvs. der innholdet er det samme, men det er mindre variasjon i hvordan det er uttrykt. Utgaven trykker også tilleggsmaterialet som finnes i noen av håndskriftene i vedlegg, mens kortere tilføyelser er registrert i fotnotene.

Tidligere utgaver har lagt Stockholm, Perg. 34 4to, AM 323 fol. og AM 322 fol. til grunn. Både Keyser og Munchs og Meißners utgaver er sammensetninger (e. composite text) av AM 323 fol. og Codex Tunsbergensis, men med forskjellige endringer. Da jeg fikk i oppgave å gi ut Hirdskråen i forbindelse med prosjektet De norske middelalderlovene, startet jeg med å kollasjonerte kapittel 35 som en prøve, fordi det var et av de kapitlene som hadde mest variasjon i Keyser og Munchs utgave. Det viste seg at to håndskrifter – Codex Tunsbergensis og AM 322 fol. – hadde de beste tekstene med hensyn til stil, grammatikk og antall skrivefeil (inkludert dittografi, utilsiktet oversprang, osv.), men at begge enkelte steder var bedre eller dårligere enn tilsvarende sted i den andre. Med andre ord har Codex Tunsbergensis noen ganger tekst av bedre kvalitet, mens andre ganger er det AM 322 fol. som er litt bedre. Dette er helt forventet for middelalderens skriftkultur. Kapittelet kan og sies å være representativt for hele teksten, fordi etter som jeg kom videre i arbeidet, viste det seg at disse to håndskriftene også hadde bedre tekst i andre deler av loven.

Hvis man tenker stemmatisk, finnes i tillegg noen varianter som tyder på at disse to håndskriftene sannsynligvis har en mer opprinnelig tekst enn de andre. Dette gjelder spesielt varianten auðsýn/nauðsyn i en setning i kap. 8:

Hertogi má hafa – þegar honum líkar – fylgðarmenn sér fjóra þá hann er nær konungi, aldrei þó fleiri en sex, þó at konungr auki fylgðarhald, hvárt sem hann er nær konungi eða fjærri, nema auðsýn varhygð krefi, sú þó sem konungi sé ǫrugg.

I denne sammenhengen har alle de kollasjonerte håndskriftene unntatt AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis nauðsyn eller nauðsynjar/nauðsynja foran varhygð (varsomhet). Adjektivet auðsýnn (lett synlig, åpenbar) finnes vanligvis i frasen «þat er auðsýnt» (det er klart) og variasjoner av den, men det finnes også eksempler på at det står foran et substantiv, f.eks. með auðsýnni gleði (med åpenbar glede).ONP. Her er det mulig at en skriver kan ha lest ordet auðsýn (fem.) og i farten trodd at det manglet en n, hvilket gjør ordet til nauðsyn (nødsfall, hindring, en nødvendig handling) – et hyppig ord i lovtekster. Tvert imot er det svært usannsynlig at noen ville bytte ordene den andre veien, og dette må derfor regnes som et eksempel på lectio difficilior.Lectio difficilior potior innebærer at den varianten av to eller flere mulige som er mer vanskelig, er den rette. Det er mer sannsynlig at et vanskelig ord i den opprinnelige teksten har blitt misforstått og endret av skrivere, enn omvendt – det er altså usannsynlig at noen ville endre et mer vanlig ord til et mindre vanlig. Se videre Haugen, «Tekstkritikk og tekstfilologi», 108. Et annet eksempel er i kap. 29, i setningen «leggi [konungr] þær náðir við sem honum þykkir tilfelliligt vera». I stedet for þær náðir (de gunstbevisninger) i AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis har Lundarbók kun þat (det) og AM 323 fol. har nokkut (noe). Det virker altså som at skriverne av de to sistnevnte håndskriftene ikke har forstått ordet náðir i denne mindre vanlige betydningen, dvs. ikke som Guds nåde, men en konges gunstbevisning, eller at de av en eller annen grunn syntes at det ikke gav mening. Det er usannsynlig at endringen kunne skje i motsatt retning, dvs. fra de generelle ordene nokkut og þat, til náðir. Andre varianter kunne også nevnes – f.eks. þori/hlutr (k. 23) og kviklátr/kyrrlátr (k. 24), der AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis har þori og kviklátr mot andre håndskrifters hlutr og kyrrlátr – men de som er omtalt ovenfor, er de sterkeste tegnene på at AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis sannsynligvis viderefører tekster som står nærmere den opprinnelige loven.

Når det gjelder de norrøne middelalderlovene, har det vært vanskelig å sette opp et stemma, fordi skrivere brukte ofte flere enn ett forelegg av de mange eksemplarene som var i sirkulasjon.I tillegg er det tvilsomt om man kan snakke om én autoritativ versjon av en middelaldertekst på samme måte som for moderne trykte tekster med en kjent forfatter, ettersom skriveprosessen i middelalderen ble praktisert på en helt annen måte enn det som har vært vanlig i nyere tid. I slike tilfeller blir en stemmatisk analyse vanskelig, fordi man ikke kan følge feil opp til en forestilt arketype som representerer teksten som den var da den først ble skrevet i én autoritativ versjon. Dette har vært tilfellet med Landsloven og Byloven, der overleveringen er for komplisert til å lage stemma.Se innledning til Rindal og Spørck, utg., Kong Magnus Håkonson Lagabøtes Landslov, og innledning til Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, Nielsen og Rindal, utg., Magnus Håkonson Lagabøtes Bylov og Farmannslov. I magisteravhandlingen sin gjorde Nordbø et forsøk på å sette opp stemma for Hirdskråen med utgangspunkt i de moralsk-didaktiske kapitlene i begynnelsen av lovens andre del (som han kalte Hirðsiðir). Nordbø bekreftet med sitt arbeid at AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis er i nær slekt, men han satte opp den førstnevnte ett nivå lavere i stemmaet enn Codex Tunsbergensis og Lundarbók, som ble satt opp direkte under arketypen. Dette skyldtes blant annet at Codex Tunsbergensis har noen feil og tilføyelser felles med Lundarbók, som ikke finnes i AM 322 fol.«Hirðsiðir», 104–108. Et avsnitt om vápnaþing i slutten av kap. 30 som handler om at hirden skal trene på håndtering av våpen når de har anledning, er spesielt interessant, og Nordbø mente at denne teksten er opprinnelig, men at den har vært utradert i alle de andre tekstvitnene.«Hirðsiðir», 107. Avsnittet er: «En þó er helst nokkur vorkunn á við þá sem af lǫngum vegum koma til konungs á hestum eða á fæti landvegis. Allvel ber ok at konungr eigi sem oftast vápnaþing þegar hann liggur í fǫgrum hǫfnum á skipi úti í blíðu veðri. Verða menn af því vápnfimir ok vápnrækir ok léttlega at um siðu. Þykir litlu minni kinnroði í at missa góðra vápna en fagurra klæða, því at vopn í ófriði eru traust ok vernd, en í friði sæmd ok fremd, ok í ǫllum nauðsynjum gott liggjanda fé til hvers sem þarf at taka.» Teksten er tatt fra Codex Tunsbergensis, men den er litt forskjellig i Lundarbók; variantene finnes i utgaven. Andre studier av manglende eller tilføyet tekst i middelaldertekster generelt tyder derimot på at dette er umulig å bevise, og det er mer sannsynlig at paragrafen er en senere tilføyelse som skriveren av Codex Tunsbergensis tok med fra ett av sine forelegg, som må ha vært i nær slekt med Lundarbók.Se f.eks. oppsummering i Haugen, «Tekstkritikk og tekstfilologi», 110–111. Ut ifra andre varianter konkluderte Nordbø med at fellestrekk mellom disse to håndskriftene på den ene siden, og mellom Lundarbók og de islandske håndskriftene på den andre, gjorde det umulig å sette opp et stemma uten motsetninger, i det minste for de eldste norske håndskriftene.«Hirðsiðir», 120–121. Det må understrekes at også Lundarbók har mange tilføyelser, feil og varianter som ikke finnes i Codex Tunsbergensis (og vice versa). Ofte er det også forskjellig kapittelstruktur mellom de to håndskriftene, men der Codex Tunsbergensis og AM 322 fol. har samme struktur og samme eller veldig like overskrifter. Det er altså sannsynlig at skriveren av Codex Tunsbergensis, som er yngre enn AM 322 fol., brukte flere enn ett forelegg – ett med tekst som var veldig lik den i AM 322 fol., og et annet som stammet fra den samme versjonen av loven som Lundarbók.

Når det ikke er mulig å fastslå at et håndskrift gjengir den opprinnelige teksten, er alternativet ofte å vurdere håndskriftene tekstkvalitativt, samt deres proveniens, og velge ett som overleverer en «god» tekst. Opp gjennom historien har «god» betydd ulike ting for ulike parter, men her har jeg sett på tekstene ut ifra kriterier som stil, grammatikk, opprinnelsestid og proveniens. De fleste forskere er enige om at Hirdskråen i AM 322 fol. har sin opprinnelse i miljøet rundt kong Håkon 5. og hans hird, og at håndskriftet sannsynligvis ble skrevet i Oslo kort tid etter at det kongelige kanselliet ble flyttet dit. Tønsberg, der Håkon 5. bygde Tunsbergshus, er også nevnt som en mulighet, men det fantes ikke andre skriftsentre på Sør-Østlandet enn i disse to byene på den tiden, og begge har tydelige forbindelser til det kongelige kanselliet.

AM 322 fol. inneholder sannsynligvis også den eldste fullstendige Hirdskrå-teksten, siden teksten i AM 304 fol. er sammensatt av to deler fra forskjellige tider. Selv om AM 304 fol.s eldre del er like gammel som AM 322 fol., og skrevet av den samme skriveren, er dette sammensatte håndskriftet lite egnet som grunntekst til en tekstkritisk utgave, siden det finnes håndskrifter med bedre tekstforhold.

Hvis AM 323 fol. er fra tidlig 1300-tallet (se ovenfor), er det også fra den samme historiske perioden, men som Keyser og Munch nevnte allerede i 1848, har AM 323 fol. ikke så god tekst med hensyn til grammatikk og mengden skrivefeil. Som man kan se i denne utgaven, har AM 323 fol.s skriver ofte utelatt noen ord (utilsiktet oversprang), og det forekommer av og til dårlig grammatikk eller klønete språk som fører til at også dette håndskriftet har dårligere tekst enn mange av de andre. Og kanskje enda viktigere: Den inneholder ikke de viktige variantene som etter min vurdering står nærmere den opprinnelige teksten (se ovenfor).

Lundarbók har iblant språkformer som er litt annerledes enn i «standard» norrønt. Dette gjelder i hovedsak preposisjoner, f.eks. bruker skriveren með i stedet for við og omvendt. For eksempel i setningene «Síðan skal konungr taka við merkisstǫnginni» (kap. 18), eller «bæta við Guð sem fyrst með sǫnnum skriptagangi» (kap. 23), har Lundarbók «taka með merkisstǫnginni» og «bæta með Guð við skriftagangi», noe som er veldig uvanlig.Det ble for mange tilfeller der með og við ble byttet om på, til å notere hvert eneste tilfelle i utgaven. Som variantapparatet i utgaven viser, er det også mange steder der det mangler ord og setningen ikke gir mening, men noen ganger har slike feil blitt rettet i etterkant av en annen skriver.Stefán Karlsson, «Lítið eitt um Lundarbók», 224. Alle håndskrifter har feil, men noen av feilene i Lundarbók kan tillegges mer vekt, for eksempel når det er snakk om å holde utkikk for kongen: «Gestir eru … skyldir at halda alla útvǫrðu ok njósnir yfir konungi» (kap. 44). Der andre håndskrifter har njósnir (etterretninger), har Lundarbók nauðsynjar (nødsfall, trengsel), som ikke gir mening i konteksten, men som er et ganske vanlig ord i lovtekster. Til slutt står det i kapittel 48 at det var kong Sverre som gav mennene sine de retterbøtene som alle andre håndskrifter tilskriver kong Håkon. Fordi den førstnevnte ikke er spesielt kjent for retterbøter, er det mer sannsynlig at det burde være hans sønnesønn Håkon.Hirdskråen nevner løfter til birkebeinerne (kap. 16), eller kongen og birkebeinerne (kap. 35), noe som kunne tolkes som kong Sverre og hans menn, men det er mer sannsynlig at det henviser til Håkon Håkonsson. Håkon Håkonssons saga fra 1260-årene bruker birkebeinerne som et navn på flokken til kong Håkon, så det er derfor neppe snakk om kong Sverre i denne saken. Alle disse faktorer er bakgrunnen for at Lundarbók heller ikke egner seg til å brukes som grunnhåndskrift til en utgave.

Det er allment antatt at Codex Tunsbergensis var lovboken til lagmannen i Tønsberg. Siden tekstene i den og AM 322 fol. er nokså like, og kapitteloverskriftene er mer eller mindre de samme (hvilket er ganske uvanlig for middelalderens skriftkultur), har det vært spekulert i om de to bøkene ble skrevet av med det samme forelegget – eller av to forelegg som var i nær slekt.Imsen, utg., Hirdskråen, 22. Som sagt tidligere er det usannsynlig at skriveren av Codex Tunsbergensis brukte det samme forelegget gjennom hele teksten, fordi det likevel er vesentlig variasjon mellom de to håndskriftene, og boken har også et knippe varianter til felles med Lundarbók. Som variantapparatet viser, er det likevel generelt stort samsvar mellom den og AM 322 fol. – større enn mellom noen av de andre håndskriftene. Det kan enten bety at skriveren av Codex Tunsbergensis (eller hans forelegg) kan ha brukt flere enn ett håndskrift i sitt arbeid, og at ett av dem hadde varianter felles med Lundarbóks forelegg. Alternativt kan det bety at skriverens forelegg allerede var «kontaminert» på denne måten. Som nevnt er det ofte samsvar mellom de to håndskriftene – AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis – når det gjelder kapitteloverskrifter og -struktur.

Når man ser nærmere på forskjellene mellom disse to håndskriftene, er kanskje den mest åpenbare at AM 322 fol. henviser til Landsloven i kap. 1 og 5, mens Codex Tunsbergensis inkluderer materialet selv om det også står på et annet sted i samme bok. Keyser og Munch har beskrevet Codex Tunsbergensis som «fuldstændigst», og som tidligere nevnt beklaget de å ikke ha brukt det som grunnhåndskrift.Keyser og Munch, fortale til Norges gamle Love, 2:VII. Men hvis Landsloven ble forstått som hovedloven, og Hirdskråen og Byloven fungerte som supplerende lover, er kryssreferanser til Landsloven i disse to kapitlene ikke et tungt argument for å rangere Codex Tunsbergensis over AM 322 fol. i kvalitet.

Noen av forskjellene mellom AM 322 fol. og Codex Tunsbergensis består i noen tilfeller av litt ulike måter å si det samme på, for eksempel setningen i kap. 53, «at því minna þurfi þeir til at leggja» (AM 322 fol.), mens Codex Tunsbergensis har «at því minna komi á þá». Innholdet i setningen er det samme (at hirdmennene må støtte sine uføre lovfeller økonomisk), men her er det noen få ord – komi á þá (falle på dem) i stedet for þurfi þeir til at leggja (de må bidra med) – som gir en liten nyanseforskjell. Likevel er det vanskelig å beskrive en av setningene som «bedre» enn den andre, eller å bestemme i hvilken retning endringen ble gjort.

Keyser og Munch beskrev Codex Tunsbergensis som «rigtigst», men de ga ikke noen eksempler for å vise dette.Keyser og Munch, fortale til Norges gamle Love, 2:VII. Innledningen deres om Hirdskråens håndskrifter og deres beslutninger rundt grunntekst og utgivelsesprinsipper utgjør bare en halv side. De diskuterte ikke teksten i AM 322 fol. i det hele tatt, men som tidligere nevnt har begge håndskrifter forholdsvis god tekst. Med tanke på stemmatiske kriterier finnes en mindre variant mellom disse to håndskriftene som er vesentlig for å bestemme hvilken tekst som er bedre. I paragrafen om jarler (k. 12), der kongen gir sønnene sine, brødre eller andre nære slektninger en jarlstittel som ikke kan arves, forekommer setningen «ok á þat með engu móti í erfðir at ganga þó at sumir hafi rangliga við klengst». AM 322 fol. har sumir (noen), men Codex Tunsbergensis har synir (sønner). Selv om de to ordene ser veldig like ut, er sannsynligvis synir en feil, der skriveren har gjort ordets betydning for trang, og det må være det mer generelle «noen» som er riktig.

AM 322 fol.s tekst fremstår som allment god, selv om det forekommer små feil og inkonsekvent språk i den, som i alle håndskrifter. Teksten oppleves, for eksempel, noen ganger mer grammatisk korrekt (målt mot normalisert norrønt) enn den i Codex Tunsbergensis, f.eks. er den konsekvent i bruken av substantiv og verb i setningen i begynnelsen av Hirdskråens andre del: «þá er konungr vel hirtr er hann hefir þá hirð er gjarna vill … honum … í orðum ok í verkum hollir ok hagráðir vera» (dvs. hirðin vill vera), mens Codex Tunsbergensis har eru. På samme måte er AM 322 fol.s skriver ofte flinkere til å bruke konjunktiv når det passer. Det betyr ikke at skriveren av Codex Tunsbergensis var unøyaktig – det kan lett skje at det blir endringer i modus og tall når setninger er lange og kompliserte.

Til slutt må Codex Tunsbergensis’ språkform tas opp igjen. Håndskriftets tekst har en veldig uvanlig ortografi for norske håndskrifter, og ifølge Per Nyquist Grøtvedts avhandling om emnet har det «et sterkere lokalt preg» enn andre håndskrifter fra samme region.Grøtvedt, Lydverket i lovhåndskrifter fra Borgartingslag, 129. Dette ville ikke ha vært et problem for en normalisert utgave, som ville ha standardisert ortografien til en form som kunne slås opp i ordbøker. Men denne utgaven skal gjengi den unormaliserte norrøne teksten. Særtrekkene i Codex Tunsbergensis ville ha ført til at det ble enda vanskeligere for en leser å jobbe seg igjennom teksten enn når det «kun» er snakk om en unormalisert tekst som likevel retter seg mer etter det «standard» norrøne språket som finnes i mange håndskrifter. Jeg er ikke enig med Keyser og Munch når de beskrev ortografien som støtende, og de fleste forskere i dag ville si at det er interessant og viktig å forstå regional variasjon. Men vi må anerkjenne at det tar tid og erfaring å bli vant til det idiosynkratiske, unormaliserte språket i håndskriftet. Utgaver er laget for at de skal bli lest og brukt, men det er en begrenset gruppe lesere som har ferdigheter til å bruke en unormalisert utgave, og man vil utelukke enda flere ved å trykke teksten til et håndskrift som er så uvanlig. Når man tar i betraktning AM 322 fol. sin alder, sannsynlige forbindelse med hirden til Håkon 5., bedre lesemåter i noen tilfeller og allment gode tekst, er det et godt valg for grunntekst. Håndskriftet er sannsynligvis typisk for et eksemplar brukt i det kongelige og aristokratiske miljøet, og i fravær av det perfekte – men ikke-eksisterende – håndskriftet er AM 322 fol. en god representant for Hirdskråen slik den kunne leses på tidlig 1300-tall.

Retningslinjer

Disse retningslinjene følger i hovedsak de som ble brukt i Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov, utgitt av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck (2018) og Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes bylov og farmannslov, utgitt av Marit Aamodt Nielsen, Magnus Rindal og meg selv (2023).

Håndskrifter

København, Københavns Universitet, Den Arnamagnæanske Samling
AM 304 fol.
AM 322 fol.
AM 323 fol.
AM 324 fol.
AM 325 fol.
AM 103 4to
AM 104 4to
AM 105 4to
AM 106 4to
AM 107 4to
AM 108 4to
AM 126 4to
AM 185 4to
AM 626 4to
AM 672 4to
AM 34 8vo

København, Det Kongelige Bibliotek
GKS 1158 b fol.
NKS 1281 fol.
NKS 1071 4to
NKS 1077 4to
NKS 1078 4to
NKS 1642 4to (Codex Tunsbergensis)
NKS 1645 4to
Uldall 37 fol.

Lund, Lunds Universitet, Universitetsbiblioteket
Mh. 15 (Lundarbók)
Fornnord. Litt. Isl., Olav Tryggvasons saga

Oslo, Nasjonalbiblioteket
Ms.fol. 86
Ms.fol. 87 a

Oslo, Riksarkivet, Diplomsamlingen, Norrøne membranfragmenter
2 kappa
19 A
29 A
29 B
29 C

Oslo, Deichman bibliotek
15 fol.
20 fol.

Reykjavík, Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum
AM 334 fol. (Staðarhólsbók)
AM 344 fol.
AM 350 fol. (Skarðsbók Jónsbókar)
AM 354 fol. (Skálholtsbók yngri)
AM 128 4to
AM 148 4to
AM 173 d C 3 4to
AM 173 a VI 4to
AM 42 a 8vo
GKS 3270 4to
Steph. 2

Stockholm, Kungliga biblioteket
Papp. 80 fol.
Perg. 29 4to
Perg. 34 4to

Stockholm, Riksarkivet
E 8893, Skoklostersamlingen 1, 228 fol.

Litteratur

Anchersen, Johannes Peder. Jus publicum et feudale veteris Norvegiae ex antiquo jure aulico Hirdskraa in compendium et systema redactum disputatione inaugurali publica. København: [ingen utg.], 1736.

Bagge, Sverre. From Viking Stronghold to Christian Kingdom. State Formation in Norway, ca. 900–1350. København: Museum Tusculanum Press, 2010.

Bandlien, Bjørn. «Arthurian Knights in Fourtheenth-Century Iceland: Erex saga and Ívens saga in the World of Ormur Snorrason». Arthuriana 23 (2013): 6–37.

Blom, Grethe Authén. Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387. Oslo: Universitetsforlaget, 1967.

Bullitta, Dario. «A Þingeyrar Book for Spiritual Ascent. Scribes and Items of AM 624 4to». I Sainthood, Scriptoria and Secular Erudition in Medieval and Early Modern Scandinavia. Essays in Honour of Kirsten Wolf, redigert av Dario Bullitta og Natalie M. van Deusen, 213–242. Acta Scandinavica 13. Turnhout: Brepols, 2022.

Das norwegische Gefolgschaftsrecht (Hirðskrá). Oversatt av Rudolf Meißner. Germanenrechte: Texte und Übersetzung B.5. Weimar: Böhlau, 1938.

Den Norske Hirdskraa, eller Gaards Røt, Huar aff forfaris kand, Huorledis Rigit vdi fordum dage vaar skickit, Oc huorledis Kongerne vdi de dage haffue huldit Hoff, Oc huad huer Hoffsindere Oc andre Vndersaatte deris Kald oc Embede haffuer verit, Saa mange som haffuer hafft nogen Bestilling. København: Arild Huitfeldt, 1594.

Dolmer, Jens, utg. og overs. Hird-Skraa. Vdi ded gamle Norske Sprok, retteligen ofversat paa Danske, Med de Gamle Ords Forklaring, oc merkelige Antegnelser til hvert Capittel. København: Henrick Gødecke, 1666.

Drechsler, Stefan. Illuminated Manuscript Production in Medieval Iceland: Literary and Artistic Activities of the Monastery at Helgafell in the Fourteenth Century. Manuscripta Publications in Manuscript Research. Turnhout: Brepols, 2021.

Drechsler, Stefan. «Production and Content of the Fourteenth-Century Norwegian Law Manuscript Lundarbók». Law | Book | Culture in the Middle Ages, redigert av Thom Gobbit, 17–50. Explorations in Medieval Culture 14. Leiden, Brill, 2021.

Drechsler, Stefan. «The Production and Use of Norwegian Law Manuscripts 1280–1400». Opuscula 20 (2022): 193–272.

Drechsler, Stefan. «Codex Hardenbergianus (GKS 1154 fol.) – A Prachthandschrift from Medieval Norway». I Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Lukas Rösli, red., Old Norse Law Books from a Material Perspective, 108–152.

Finsen, Vilhjálmur, utg. Grágás. Stykker, som findes i det Arnamagnæanske Haandskrift Nr. 351 fol. Skálholtsbók og en Række andre Haandskrifter. København: Gyldendal, 1883.

Grøtvedt, Per Nyquist. Lydverket i lovhåndskrifter fra Borgartingslag 1300–1350, med et tillegg om sørøstnorske diplomer. Skrifter utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Klasse 7. Oslo: Jacob Dybwad, 1939.

Gottskálk Jensson. «Hypothesis Islandica, or Concerning the Initially Supportive but Ultimately Subversive Impact of the Rediscovery of Medieval Icelandic Literature on the Evaluation of Saxo Grammaticus as a Historical Authority During the Heyday of Danish Antiquarianism». I Boreas Rising. Antiquarianism and National Narratives in 17th- and 18th-Century Scandinavia, redigert av Bernd Roling og Bernhard Schirg, 13–59. Transformationen der Antike 53. Boston: De Gruyter, 2019.

Gottskálk Jensson. «Udgivelse af norrøn litteratur indtil 1772». I Dansk editionshistorie, bind 2, Udgivelse af norrøn og gammeldansk litteratur, redigert av Britta Olrik Frederiksen, 47–103. København: Museum Tusculanums Forlag, 2021.

Guðvarður Már Gunnlaugsson. «Færeyskar málheimildir». Frændafundur 3, redigert av Magnús Snædal og Turið Sigurðardóttir, 91–105. Reykjavík: Háskólaútgáfan, 2000.

Gödel, Vilhelm. Katalog öfver Upsala Universitets biblioteks fornisländska och fornnorska handskrifter. Skrifter utgifna af Humanistiska Vetenskapssamfundet i Upsala 2.1. Uppsala: Almqvist & Wiksell, 1892.

Gödel, Vilhelm. Katalog öfver Kongl. Bibliotekets fornisländska och fornnorska handskrifter. Stockholm: Kungl. Boktryckeriet P. A. Nordstedt & söner, 1897–1900.

Gödel, Vilhelm. Fornnorsk-isländsk litteratur i Sverige. Stockholm: Hæggström, 1897.

Handrit.is. Elektronisk katalog over håndskrifter utgitt av Landsbókasafn – Háskólabókasafn, Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum og Københavns Universitet.

Haraldur Bernharðsson, Magnús Lyngdal Magnússon og Már Jónsson, utg. Járnsíða og Kristinréttur Árna Þorlákssonar. Reykjavík: Sögufélag, 2005.

Haugen, Odd Einar. «Tekstkritikk og tekstfilologi». I Handbok i norrøn filologi, redigert av Haugen, 76–126. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget, 2013.

Hamre, Lars. «Jon Simonsson, jurist og humanist, tradisjonsformidlar og sambandsledd mellom gammal og ny tid». I Peder Claussøn Friis samtid og miljø på Agder, redigert av Hans Try, 77–126. Kristiansand: Agder distriktshøgskole, 1986.

Helle, Knut. «Fra opphavet til omkring 1500». I Knut Helle mfl. Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, 23–142. Oslo: Pax, 2006.

Helle, Knut og Per G. Norseng. «Håkon 5. Magnusson». Norsk biografisk leksikon, Hentet 5. januar 2023 fra snl.no.

Hesselberg-Wang, Nina. Dekorert papir – en fargesprakende kilde til bokhistorisk kunnskap. NB tema 11. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2021.

«Hirdskråen». I Gammelnorske lovtekster med oversettelse, oversatt av Gudmund Sandvik og Jens Arup Seip, 33a–40b. Oslo: Universitetsforlaget, 1956.

Holtsmark, Anne. En tale mot biskopene. En sproglig-historisk undersøkelse. Oslo: Jacob Dybwad, 1931.

Horn, Anna Catharina. «Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov». Ph.d.-avhandling. Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap 26. Göteborgs Universitet, 2016.

Horn, Anna Catharina. «Form og formål: Landsloven som brobygger i norsk historie». I Språk i arkivet. Historier om hvordan språk reflekterer samfunnet, redigert av Johanne Ostad og Elise Kleivane, 60–79. Nota bene 16. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2021.

Horn, Anna Catharina. «Hånd c og d i GKS 1154 fol. – én og samme hånd?» Maal og minne 115.1 (2023): 41–77.

Horn, Anna Catharina, og Karen Arup Seip, red. Lov og lovgivning i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov. Nota bene 14. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2020.

Hægstad, Marius. Vestnorske maalføre fyre 1350. Bind 1–2. Kristiania: Dybwad, 1907–1917.

Ilsøe, Harald. «Arild Huitfeldt». I Dansk biografisk lexikon på lex.dk. Hentet 2. juni fra lex.dk.

Imsen, Steinar. Noregs nedgang. Oslo: Det Norske Samlaget, 2002.

Imsen, Steinar, red. Rex Insularum. The King of Norway and His ‘Skattlands’ as a Political System ca. 1260–ca.1450. Bergen: Fagbokforlaget, 2014.

Imsen, Steinar, utg. og overs. Hirdskråen. Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn. Etter AM 322 fol. Oslo: Riksarkivet, 2000.

Jóhanna Katrín Friðriksdóttir. «Konungs skuggsjá [The King’s Mirror] and Women Patrons and Readers in Late Medieval and Early Modern Iceland». Viator 49.2 (2018): 277–305.

Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, og Lukas Rösli, red. Old Norse Law Books from a Material Perspective. Nota bene 18. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

Jóhanna Katrín Friðriksdóttir, Marit Aamodt Nielsen, og Magnus Rindal, utg. Kong Magnus Håkonssons bylov og farmannslov. NB kilder 16:1. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2023.

Jón Viðar Sigurðsson. «The Icelandic Aristocracy after the Fall of the Free State». Scandinavian Journal of History 20.3 (1995): 153–166.

Jón Viðar Sigurðsson. «The Making of a ‘Skattland’: Iceland 1247–1450». I Imsen, red., Rex Insularum, 181–225.

Jónas Kristjánsson. «Skrá um íslenzk handrit í Noregi». Maskinskrevet manuskript. Reykjavík: Handritastofnun Íslands, 1967. Tilgjengelig pånb.no.

Jus aulicum antiqvum Norvagicum, linva antiqva Norvagica Hird-Skraa vocatum. Utgitt og oversatt ved Jens Dolmer. København: Literis Georgii Gödiani, 1673.

Jørgensen, Jon Gunnar. «Det tapte håndskriften Kringla». Ph.d.-avhandling. Universitetet i Oslo, 2000.

Jørgensen, Jon Gunnar. «Norrøne kildetekster og norsk nasjonsbygging». I Det norrøne og det nationale, redigert av Annette Lassen, 43–58. Reykjavík: Stofnun Vigdisar Finnbogadóttur, 2008.

Jørgensen, Jon Gunnar. «Rudolf Keyser and His Use of Old Norse Texts in the Norwegian National Initiative». I Old Norse-Icelandic Philology and National Identity in the Long Nineteenth Century, redigert av Gylfi Gunnlaugsson og Clarence E. Glad, 226–259. Leiden: Brill, 2021.

Keyser, R., P. A. Munch, Gustav Storm, og Ebbe Hertzberg, utg. Norges gamle love indtil 1387. 5 bind. Oslo: Kommissionen til Udgivelse av Norges gamle Love, 1846–1895.

Keyser, R., og P. A. Munch, utg. «Hirdskraa, udgiven av Kong Magnus Haakonssön». I Keyser, mfl., red., Norges gamle love indtil 1387, 2: 387–450.

Kålund, Kristian. Katalog over den Arnamagnæanske Håndskriftsamling. 2 bind. København: Kommissionen for Det Arnamagnæanske Legat, 1889–1894.

Kålund, Kristian. Katalog over de oldnorsk-islandske håndskrifter i Det store kongelige bibliotek og i Universitetsbiblioteket (udenfor den Arnamagnæanske samling) samt den Arnamagnæanske samlings tilvækst 1894–99. København: Kommissionen for det Arnamagnæanske Legat og Gyldendal, 1900.

Meißner, Rudolf, utg. Hirðskrá. Das Norwegische Gefolgschaftsrecht. Weimar: Böhlau, 1938.

Munch, P. A. Det norske folks Historie. Bind 4.1. Oslo: Chr. Tønsberg, 1858.

Mundal, Else. «I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274?». I Horn og Seip, red., Lov og lovgivning i middelalderen, 67–98.

Nordbø, Børge. «Hirðsiðir. Om tilhøvet mellom handskrifta av ei morallære fra 1200-talet». Magisteravhandling. Universitetet i Oslo, 2004.

Opsahl, Erik. «Magnus 7. Eriksson». Store norske leksikon. Hentet 2. juni 2023 fra snl.no.

ONP: The Dictionary of Old Norse Prose. Københavns Universitet, 2024.

Rasmussen, Elizabeth Sverdrup. ‘Translation and Cultural Influence in Norway ca.1100–1600’. Ph.d.-avhandling. Montreal: Concordia University, 2002.

Rindal, Magnus, og Bjørg Dale Spørck, utg. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov. Norrøne tekster 9. Oslo: Riksarkivet, 2018.

Rohrbach, Lena. «Construction, Organization, Stabilization: Administrative Literacy in the Realm of Norway, the Case of Iceland». I Imsen, red., Rex Insularum, 227–263.

Rohrbach, Lena. «Matrix of the Law? A Material Study of Staðarhólsbók». I The Power of the Book. Medial Approaches to Medieval Nordic Legal Manuscripts, red. Lena Rohrbach, 99–128. Berlin: Nordeuropa-Institut, 2014.

Rohrbach, Lena. «’Þetta er hworke gamallt nie gagnlegt’: (Re-)Constructions of the Medieval Legal Archive in the Seventeenth and Eighteenth Century». I Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Rösli, red., Old Norse Law Books from a Material Perspective, 215–251.

Rösli, Lukas. «Andreas Heusler’s German Translation and Paratextual Realignment in Isländisches Recht. Die Graugans and its National Socialist Publication Context». I Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Rösli, red., Old Norse Law Books from a Material Perspective.

Seip, Didrik Arup. Norsk språkhistorie til omkring 1370. 2. utgave. Oslo: Aschehoug, 1955.

Spørck, Bjørg Dale. «Kong Magnus lagabøters kristenretter. Innhold, språk og overlevering». Ph.d.-avhandling. Universitetet i Oslo, 2006.

Spørck, Bjørg Dale, Espen Karlsen og Magnus Rindal, utg. Magnus Håkonsson Lagabøtes kirkelige lovgivning. NB kilder 16:3. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2024.

Stefán Karlsson. «Lítið eitt um Lundarbók». I Eivindarmál. Heiðursrit til Eivind Weyhe á seksti ára degi hansara 25. apríl 2002, redigert av Anfinnur Johanssen, 219–228. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag, 2002.

Stefán Karlsson. «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis». I Festskrift til Alfred Jakobsen, redigert av Jan Ragnar Hagland, mfl., 166–84. Trondheim: Tapir, 1987.

Storm, Gustav. «Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love». Christiania Videnskabsselskabs Forhandlinger 14 (1879).

Storm, Gustav. «Haandskriftbeskrivelse». I Norges gamle love indtil 1387, 4:389–797.

Storm, Gustav, utg. Islandske Annaler indtil 1578. Oslo: Det norske historiske Kildeskriftfond, 1888.

Storm, Gustav, utg. Hirdskraa: i fotolithografisk Gjengivelse efter Tønsbergs Lovbog fra ca. 1320. Christiania: Kildeskriftfondet, 1895.

Sunde, Jørn Øyrehagen. «Landslova av 1274 mellom historisk brot og kontinuitet». Historisk tidsskrift 101.4 (2022): 271–285.

Sørlie, Mikjel. Færøysk tradisjon i norrønt mål. Oslo: Dybwad, 1936.

Sørlie, Mikjel. En færøysk-norsk lovbok fra omkring 1310. Bergen: Universitetsforlaget, 1965.

Thet Norreske Herde Skrå eller Gårdzrätt. Hwarvthaff förnimmas kan, huruledes Rijket vthi fordom Dagar warit ordnat, Och huruledes Konungarna vthi theras tijdh hafwa hållit hoff. Stockholm: Ignatius Meurer, 1648.

Vennberg, E. «Jonas Bure». Svensk biografisk lexikon. Hentet 2. januar 2023 fra sok.riksarkivet.se/sbl.

Werronen, Sheryl McDonald. Icelandic Scribes. Scribal Networks in 17th-Century Iceland: The Patronage of Magnús Jónsson í Vigur. 2018. Hentet 12. januar 2023.

Winroth, Anders. «Magnus Lagabøte og kristenretten». I Kong Magnus Lagabøtes kirkelige lovgivning. Oslo: Nasjonalbiblioteket, under arbeid.

Witting, Mette. «Norway’s Pioneering Editions of Old Norse Texts: The Creation of Keyser and Munch’s Norges gamle Love indtil 1387». I Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Rösli, red., Old Norse Law Books from a Material Perspective, 252–291.

Worm, Jens. Forsøg til et Lexicon over danske, norske og islandske lærde Mænd, som ved trykte Skrifter have gjort sig bekiendte, saavelsom andre Ustuderede som noget have skrevet, hvorudi deres Fødsel, betydeligste Levnets Omstændigheder og Død ved Aarstal kortelig erindres, og deres Skrifter, saavidt mueligt, fulstændig anføres. Bind 1. Helsingør: [ingen utg.], 1771.

Wærdahl, Randi Bjørshol. The Incorporation and Integration of the King’s Tributary Lands into the Norwegian Realm ca. 1195–1397. The Northern World 53. Leiden: Brill, 2011.

Þórunn Sigurðardóttir. Heiður og huggun. Erfiljóð, harmljóð og huggunarkvæði á 17. öld. Rit 91. Reykjavík: Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum, 2015.

Hirdskråen handler i hovedsak om rollene, pliktene og rettighetene til kongen og mennene i hirden hans, fremgangsmåten for å gi noen en tittel eller et embete, og diverse andre emner knyttet til rikets styre og forsvar. I teksten beskrives livet og ritualene ved hirden, kongelig administrasjon og offentlig drift, vakthold og andre aspekter av kongelige og aristokratiske forhold. I tillegg får kristen moral og god oppførsel plass, og det er en lang og detaljert del om dyder og laster. Hirdskråen handler om det høyeste laget i samfunnet og gir derfor et helt annet inntrykk av norsk samfunn i middelalderen enn Landsloven og Byloven.