43Novemberdagen hadde været vaat og graa, saa det snaut hadde været sigtbart tvers over til aasene paa vestsiden. Men da kvældssolen flaret brandrødt i en smal glætte, strøk isnende, tør sno langs fjorden, skylaget seg fra hinanden i tunge flaker, og blaa himmel syntes i revnerne. Og mens det skumret og stjerner tok til at glimte, størknet kongsveiens lere, og hjulsporenes dammer kravet sig.
Veien kom sør fra byen, svinget ut av en bjørkelund, gled mer end halve fjerdingen bent avsted over flate, vide jorder, som bredte sig mellem strand og granskog, og bøiet rundt en brat fjeldknaus i nord. Paa det stykket førte den bare forbi én gaard, og der var den lagt like under det kvitmalte havegjærde, og de gamle vældige trær indenfor hadde dækket den med løvfald.
44I skogbrynet lyste det fra et par husvær; ensteds arbeidet folk i skaalen, og øksehuggene dunket fast og lydt. Men paa gaarden var det stille. Uthusene laa øde og tause, og i hele det svære, lange vaaningshus var det saavidt gule lysstrimer sivet unda rullegardinerne fra et enkelt rum ovenpaa; alle de andre vinduer glante blanksvarte og tomme natten imøte. – Portgrinden var hægtet av og slængt atmed gjærdet, og den stutte lønneallé op til gangdøren var fuld av halmrusk og brask og mærker efter uvorren færdsel. En karjolskyss hadde kjørt ind paa den nedtraakkede græsvold omkring flagstangen, til den hesten var bundet.
*
… De dunkende øksehugg sluttet. Hesten grov unau med hoven, skaket sig saa sæletøiet klirret, humret sagte og la ørene. Fra fjorden bruste det dovt, stjernene glittret, et vinddrag rørte vissent løv og bølget hen, og mørket grodde om gaarden.
Det gik i en dør. En lygt blev baaret bak det mitterste vindu ovenpaa; sprikende trækroner, flagstangen og dens blinkende kule dukket frem av mørket og forsvandt. Saa knirket en trap, gangdøren blev aapnet, og lysningen faldt gjennem haven og naadde hesten og karjolen. En reiseklædd, skjægløs 45mand med briller traadte ut paa trammen og snudde sig til en ældre kvinde, som fulgte.
«Hvordan tror De, doktor?» sa hun, og det var som mælet skurret og hun maatte tvinge spørsmaalet færdig: «Kan der være haap?«
Ja, det var ikke godt at vite … Han lette omstændelig i frakkelommene efter handsker og skottet bort paa skyssen sin.
«Nei, det er vel saa – Hvad tror doktoren?» Hun talte dæmpet, men stemmen var blet haard, og dens nagende angst krævde redelig svar. Hun rettet sig, høivoksen og mager, og fæstet øinene paa ham.
Han trak handskerne paa. «Barnet lever neppe til imorgen,» sa han stuss og kremtet. «Jeg kan ingenting gjøre, desværre –» Hun svarte ikke, men hendes blik slap ham, og hun saa fjernt hen for sig.
«Det vil si – det vil si –» stammet han. «Haape bør vi jo, skal vi jo –»
«Jeg hadde alt mistet haapet,» sa hun jevnt. Takk skulde doktoren ha for besøket. Og fik hun kanske lov til at betale med det samme?
Han vred forlegen paa sig: «Aa, frøken, det er ikke værdt – » De hadde hentet ham saa ofte i høst.
46Hun vilde helst betale med det samme, blev hun rolig ved, og han kunde ikke la være at ta mot pengene. Men da hun vilde følge ham til karjolen, avværget han det, sa kort farvel og lukket selv døren for at det ikke skulde bli koldt i gangen.
Han ventet litt, før han gik ned av trammen. Og nøklen blev vridd om; trappen knirket, lygten blev baaret forbi det mitterste vindu ovenpaa, nakne grener, flagstangen og dens blinkende kule skjøt frem av mørket og forsvandt.
Hun har staat i meget nu, gamlefrøkenen – tænkte han. Det nyttet saamæn ikke by hende trøst. Broren sviret baade sig og konen ihjel, sa de; Helmer, brorsønnen, dræpte sig i sommer; for fjorten dager siden holdt lensmanden auktion, inat sitter enken og vaaker over barnet. Og det dør inat – ikke raad for den vesle, spinkle fyren …
Han løste hesten og vilde leie den til indkjørselen, men den nægtet rikke foten. «Naada, blakken, er du blet sta?» godsnakket han for den og klappet den. Var den svett ogsaa – hadde den set skrømt, stakkar? … Hm, det skulde forresten spøke her paa gaarden, naturligvis –
Han mønstret nysgjerrig hus og have og 47blistret sagte. Slægten hadde bodd paa denne gaarden sin en hundre aar, het det – Hvad skulde nu de enslige kvinderne leve av, naar de flyttet, grundet han. Tja, fruen hadde søsken i Trondhjem. Men gamlefrøkenen? … Dra til byen, pensionat og kramhandel og familie og desligeste? Sørgelig uskikket for trange kaar og smaa værelser var hun; han hadde kjendt hende, fra han kurerte Helmer, guldgutten hendes, for kikhosten og krilla –
Stolt race: helst betale med det samme, smilte han. Og hendes penger var sikkert gaat i vasken, de med – hvert grann offret hun paa brorsønnen, sa de … Arvet jord og gjæld, ungdom og letsind, giftermaal og svindel og fryd og fest og fallit, han hadde snart lært den leksen i disse bygdene. Uforbederlige fantaster og storsnutet stel … Men hvad fan raket det egentlig ham?
«Seida, blakken!» skjændte han og slét sint i tømmen. Hesten skvatt viltert, og han hadde vondt for at stagge den, men berget karjolhjulet for portstolpen og hev sig op i sætet. Og doktorskyssen duret bortover kongsveien.
48Det var paa gamlefrøkenens to værelser de holdt til, for der var møblene hendes egne, saa de var blet skaanet, da auktionen tømte huset fra kjælder til loft.
Den grønne lampen paa kommoden under det svære speil i utskaaret guldramme skinnet mat, og ved sofaen, der fruen laa med et uldsjal over sig, var det skymt. Barnesengen var stillet foran hende, og ør av døgnvaak lyttet og lyttet hun til den syke guts aandedrætt, sanset ikke andet end den hivende pust, som saget timerne op i sekunder.
Gamlefrøkenen sat ved ovnen i det mørke sovekammers og prøvde blunde. Doktoren hadde strengt paalagt hende at kvile sig, hun skulde ikke sløse med kræftene sine, fruen kunde snart faa bruk for dem. – Karmstolen var makelig, lystre pligtet hun, og træt skjønte 49hun at hun sagtens var, men hun følte det ikke, aarket ikke sove. Den livsens pine, som hadde tæret hende, var lindret, efterat doktoren sa grei besked; sorgen og angsten sprængte ikke mer barmen, det var som hadde hun alt tapt sin del i det syke barn, og hjertet slog koldsindig og stadig. Ogsaa legemets plager hadde git sig, ryggen og skuldrene værket ikke som forrige natten, men det suste for ørene, og den murrende tyngslen i hodet varte ved.
… Tankene fløt væk, baade de hun gjerne vilde være kvitt, og de hun maatte samle, og hun hadde stræv med at huske, de hadde stanset slaguret, som forstyrret, og at hun skulde passe tiden. Hun saa paa klokken sin i skjæret fra ovnen – elleve var den – og stirret ind paa stuen og kviskret: «Sofie, han skal ha medicinen, du –»
Og moren reiste sig møisommelig overende, glattet det blonde krushaar fra panden, tok flaske og teske og heldte draaper i barnets mund, stelte ømt om det og ordnet putene. «Sa doktoren noget til dig, tante?» spurte hun syngende og sank tilbake paa sofaen.
«Ikke noget videre. Jeg fortalte dig det –»
Moren la sig bedre tilrette og sukket dypt. Gamlefrøkenen blev sittende rank og foldet 50hændene i fanget; mindelsen om doktorens ord hadde rispet sindet og vækket tankene … Haape – haape bør vi jo, skal vi jo, hadde han sagt; hun vørte ikke haape. Gaarden var solgt, barnet dør, Sofie har familien sin. Vanke alene paa bygden og takke for ly og naadsensbrød, det blev til det … Men hun vilde ikke tænke, gad ikke, turde ikke, og hun stred sig løs fra sorgenes gjængse jag og lukket øinene, og den stumme stilhet ga sval lise.
Det spraket i ovnen, en lang gnist fløi ut av trækhullet og dalte paa tæppet. Hendes øienlaak hævet sig, og hun saa den ligge og ulme og slukne uten at ænse den svake lugt av brændt tøi. Men det stakk litt i øinene, og hun knep dem ihop og nikket med haken mot brystet.
Hun fór op og stemte haanden i venstre siden. – Hvad var det? Hadde hun sovet? … Var gutten død? … Hun stiltret paa taa ind i stuen. Nei, barnet pustet og pustet, og moren sat hos det og graat i smaa, hikstende støn, slik hun pleiet av og til om nættene.
Men hvad hadde det været? – Hjertet dirret, det rislet koldt nedefter lændene, og hun skalv og svælget for at fatte sig, til det lykkes hende kue skrækken. Hvad kunde det være, hun hadde hørt? Hadde det banket? 51Det hadde visst det – hvem kunde banke nu? Kunde det være doktoren, som kom hit igjen? …
«Jeg syntes det banket,» sa hun og blev het, fordi hun talte saa høit. Enken ristet opgit paa hodet og hulket kvalt.
«Jeg vil se, hvad det kan være,» mumlet gamlefrøkenen, fandt en fyrstikæske og gik. Hun var blet ganske rolig: Rimelig nok kunde det være doktoren, det vilde akkurat ligne ham at kjøre hit igjen, han var saa snil –
*
… Der var ingen utenfor gangdøren.
Hun stod frysende paa trammen og spurte undren: «Er her ingen?» – Det svarte ikke. Men banket hadde det. Hun blev sikker paa, det maatte være det, hun hadde hørt.
Skyene hadde drevet sørover og sanket sig til en lav væg, ellers var himlen stjerneklar og blaa, og det var ikke saa mørkt som ista. Hun kunde ha set folk helt borte ved grinden. Likevel gik hun ned til flagstangen, ripte i en fyrstik og lyste. «Er her nogen?» ropte hun halvhøit og kastet ikke fyrstikken, før flammen sved fingrene. Men just som hun det gjorde, kvakk hun og trodde skimte en mand mitt i alléen. Hvem kunde det være, 52som lurte paa denne maaten og ikke svarte, grøsset hun
Baklængs og skridt for skridt drog hun sig op paa trammen; der stanset hun med haanden paa klinken og ropte atter: «Er her nogen?» – Heller ikke nu svarte det, men nu skjelnet hun tydelig, at det kvitnet i et ansigt under de øverste lønnene, og blev harm. «Hvem er det?» sa hun myndig og slap klinken. «Her er sygdom i huset, og De faar værsgod –»
Tungen svigtet, hun lallet haast og støttet sig til dørkarmen … Ut av skyggen løsnet en skikkelse, vaggende, vuggende gled den nærmere, og hun kjendte den: brorsønnen var det. Tæt foran hende svev det kvite ansigtet, og hun værnet for sig med strake armer, svimlet og stupte.
…
«Helmer –» Hun knælte ved trammen og vaaknet til samling og jamret navnet, og hun visste ikke mer av sin skrøpelige frygt, visste bare sin fattige sjæls savn.
«Helmer,» klynket hun og steg stølt op og frem til de øverste lønnene, dem han var kommet fra. «Helmer!» lokket hun og graat snufsende.
Aa, herrejesus – gutten hun hadde staat 53i mors sted fra han var paa tredje aaret, og som hun ikke hadde evnet redde fra ulykken – kan hænde det voldte han dræpte sig, at han hadde ødelagt hendes penger og ikke hadde kræfter til at si det! … Ikke aatte han vel et menneske at skrifte det for, som værst var, skulde det ikke bli hende, hadde aldrig hat det, for den konen hans dugde ikke til alvor – Og hun blev vetløs og daante fra ham og skræmte ham: Han fik slet ikke sagt det, han vilde …
«Helmer!» tagg hun og mante hun, saa svetten silret av hende. Og faafængt ransaket hun mellem busker og trær og speidet ut i natten.
Nei, det nyttet ikke, dette. Men Gud maatte være barmhjertig og naadig og la ham komme en gang til –
54Nattehimlen hvælvet sig høi og tindrende med mangfoldige stjerner, og sølvskjært gry over granskogen varslet, at maanen var i vente …
Vinterkulden hadde sat ind, og i den blikstille luft blev den tynde frostrøk liggende og dølge fjorden. Men endnu var det snebart; kongsveien, som lik en bred graa strek delte de flate, rimkvite jorder mellem stranden og skogen, var blet haard og humpet, og naar en kjøredoning rumlet forbi, braket gjenlyden fra gaardens øde hus.
Iforgaars hadde barnets gravøl været, imorges tidlig reiste enken, og gamlefrøkenen blev alene. Hun agtet ogsaa reise med det første og hadde stullet og pakket og gjort sig det travelt al dagen; for hun vilde ikke bli, som lensmanden hadde sagt hun kunde, til 55den nye eieren overtok gaarden ved aarsskiftet – hun mente, de burde la en av husmændene bo i bygningen de ukene.
Sent paa kvæld, da hun var blet saapas færdig, at hun hadde forsynt og laast to kommoder, et skatol og en diger dragkiste, sat hun i karmstolen rent tumlen og gjættet paa, hvad det værelset virkelig kunde rumme, som de hadde budt hende billig tilleie hos en slægtning i byen. Større end sovekammerset hendes var det ikke, saa det blev en braate at vælge og vrake iblandt, skulde hun ikke slæpe alt med, og det var der ikke mulighet for. Der blev ikke plads.
Hun slog over og tænkte og slog over og tænkte; men saasnart hun var blet nogenlunde enig med sig selv, tok hun fat forfra og valgte om igjen. Vanskelig skiltes én fra de sakene, én hadde arvet og hat hele sit liv, og nødig vilde hun gi slip paa en eneste ting. Og kanske hun var litt bange for, at tankene skulde bli ledige i denne ensomheten.
… Det polerte bjørketræs-divanbordet og sofaen og speilet og kommoden paa stuen og karmstolen maatte hun ha. Skatollet og dragkisten og kommoden i kammerset – mindst en av delene fik hun gi op. Endda hastet det jo ikke: Dersom hun brukte dem 56til at pakke i og solgte dem efterpaa, tjente hun flust ind fragten. Og hun trængte tjene og spare –
Læpene bævret, og fingrene plukket raadvildt paa kjoleskjørtet. – De ante ikke, slægtningene, at hun ikke hadde mer end møblene sine og fem hundre og fem og sytti kroner kontant. Mon det rakk for et aar? – Tjene – tjene … hvordan hun skulde tjene penger?
Gaa som kokkekone og lage mat til fine selskaper hadde hun spekulert paa. God mat kunde hun lage, hvis ikke landsens skik blev urimelig kostbar i byen … Og sæt, at øvrigheten og sakførerne og redaktørene og de andre, som de nyss hadde hat til gjester og fremmede her paa gaarden, syntes det blev skamfuldt at ha hende i kjøkkenet –
Øinene blev stikkende kvasse, og røde flækker blusset paa kindene; men i næste stund flakket blikket hjælpeløst, hun lutet graablek forover, la de stærke, magre hænder paa knærne og sa famlende: «Jeg glemte – har jeg ikke glemt –» Og hun reiste sig braatt, traadte haardt i gulvet og gik til stuen.
Gammelbessmors-klokken, de kaldte den for, hadde hun ikke husket, fra de stanset 57den, og den skulde neimen ikke bli solgt! – Hun stillet sig fremfor det høie, staselige slagur og læste paa messingskiven aarstallet og oldemorens navn, som tillike var hendes eget. Saa trakk hun loddene op – varsomt, for kjættingen var blet saa lei til at ryke av – dreiet paa viserne og satte perpendikelen i gang. «Tikk–takk, tikk–takk,» smilte hun saart og lekte med den. Hun hadde saknet den laaten, hadde hun, og ilde maatte det bli, skulde hun nogensinde sælge den skatten sin.
– – Aa, hun vilde ikke syte! Hittil hadde ikke grander og kjendinger tedd hende vranghet og surhet, og vanen hjalp hende sagtens føie sig i omskiftelsene og bli glad for godhet. – Og varm av bittert mot løftet hun hodet: «Vi har styrt og stelt det slik selv,» vedstod hun og sa det med lydelige ord.
Broren og Helmer og hun. Ja, hun ogsaa. Broren hadde hun krysset i længste liten, og Helmer var det vel hun, som hadde opdrat til den, han blev. Og de fik taale den skjæbnen, de hadde undt sig selv.
Hadde Helmer undt sig den selv? …
Det skjærmende ly av sorger og pligter og lidelser brast. Dette var det hun lønligst hadde gjemt paa hjertebunden, alt fra den 58formiddagen de hentet hende dit, han laa og blødde i slaatten paa Smijubakken. – Døvende rammet det hende. Øinene blev store og blinde, munden gapte, og armene hang lamme ned. Saa hørte hun igjen klokken og bøiet halsen vekt, og blikket flakket paany hjælpeløst, gløttet i kroker, gransket opad vægger, vilde finde syssel –
Hun skyndte sig til kammerset, puttet ved i ovnen, feiet gulvet, redte sengen og maste ivrig og ihærdig for at rydde efter pakkingen, til hun endelig satte sig halvt avklædd i karmstolen og gjespet døsig, mens hun knappet nattrøien sin.
Dygtig træt var hun, gudskelov, og hun stolte paa, hun skulde sovne fort og trygt og ikke drømme. De samme drømmene hadde uavladelig herjet hendes søvn, siden hun saa det synet, og hun gruet for dem, hver gang hun la sin slitne krop i sengen. Støtt var de om Helmer, og livagtige og stygge var de støtt. – Synet hadde hun tidd med, vilde ikke gi bygdefolket emne til prat og historier, og det skulde ikke bli sagt, at han var av de selvmorderne, som ikke hadde fred i graven, og at faster hans hadde set ham.
Hun tvilte næsten for, det var en drøm det og, at hun saa ham. Den, som vaaket 59forstanden sløv, kunde altids gaa og ha indbildninger … Vorherre tilgi hende den syndige bønnen, at den døde skulde komme igjen! Det synet var svært lik drømmene hendes, naar hun hadde lagt sig, og neppe mer at bry sig om –
Hun knappet skakt og trevlet utaalmodig med trøiekanten, men inden hun greiet rette paa det, sat hun uforvarende og duppet og grublet:
… Der var fler i haven end Helmer – fire var de i det ringeste, hun visste ikke nøiere tal paa dem. Han vanket for sig selv og skydde de andre, smøg langs gjærdet og smatt omkring hjørnene og tittet, saa ræd var han dem. Men fik de tæften av ham, gliste de og fræste og jaget ham som ulver – netop som glisende varulver bar de sig. Og han rømte og flygtet. Hun hadde set den usæle armingen hoppe fra træ til træ i alléen, og de glæfset og hugg efter ham, og blev han for frygtelig stedt, kunde han sprætte i ett kjør tversover plænen og helt til trammen, og der dundret han paa døren og vilde ha hende til at frelse sig. – Hun fattet lampen og fløi ned, han klemte sig sig ind til væggen og graat «mama, mama», og hun hyttet og hujet mot dem, vaagde ikke be fadervor for hans 60skyld, som bak hende var. Men hun løftet lampen, og de lusket unda, lyset magtet de ikke …
Paa den visen drømte hun stændig. – Underlig var det, den tid han var smaagut brukte han og sutre «mama, mama», hvis han led rigtig vondt, endda han slet ikke kunde mindes mor sin. Og om han hadde været aldrig saa slem, hun blev ikke istand til at tugte ham, gjorde han det … Og hendes brøde var det, at det skortet paa strenghet under opvæksten hans –
– Hendes brøde – brorens brøde – Fælt, saa én kunde drømme … De skulde ikke hate Helmer! … Hun knyttet hændene og rugget i stolen og kvidde sig: Hun hadde drat kjendsel paa besstefar og far til Helmer, de var med i ulveflokken og de hatet ham, fordi han ødde gaarden fra slægten … De burde sone sin egen adfærd, burde de – kanske de ikke hadde stiftet meste pantegjælden selv? – Huf nei, én maatte være syk paa hjernen for at drømme saa fælt …
Hun duppet og grublet og sov, men i søvne kvisket hun klagende.
… Hun sprang op og skrek, fattet lampen og illskrek, møtte det vaandens skrik, hun 61fornam. Hun styrtet ut, og tungt fald ramlet nedfor trappen.
…
Paa grændens gaarder tok folk til at kime for brand, og stabbursklokke svarte stabbursklokke al bygden over, gjødde som hunder i maanenatten.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I årene 1904–19 ga Tryggve Andersen ut en rekke noveller og fortellinger. Samlingen Hjemfærd fra 1913 inneholder fire fortellinger som alle på en eller annen måte dreier seg om døden: «Den gyldne hevn», «De sisste nættene», «Den døde mand» og «Hjemfærd».
Se faksimiler av 1. utgave fra 1913 (nb.no).
Tryggve Andersen etterlot seg ingen stor litterær produksjon, men det han skrev regnes i dag blant noe av det beste i norsk litteratur.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.