Norske Huldreeventyr og Folkesagn

av Peter Chr. Asbjørnsen

En Aften ved Andelven

«Dud og Pine, det er den beau Ideal af en skotske Urretelv] mønsterbildet av ei skotsk aureelv. Den britiske fiskaren blir framstilt som langtfrå stø i norsk, og han har heller ikkje skjøn på kva for fisk som går i elva; han spelar ei komisk rolle i huldreeventyret.den beau Ideal af en skotske Urretelv,» sagde en ung Britte] Robert Meason Laing, som Asbjørnsen hadde blitt kjend med i Christiania. I slutten av stykket blir han kalla Master R. og i «Høifjeldsbilleder» heiter han Sir John Tottenbroom.en ung Britte, en Bekjendt, jeg havde truffet i Eidsvoldbakken] Eidsvold Bad, som vart anlagt i 1841, etter at Henrik Wergeland hadde funne ei kjelde med jernhaldig vatn i området. Eidsvoldbakken, og som jeg derfra fulgte ned til Andelven i Baarlidalen, hvor han vilde fiske. «Her maae vi faae Urret,» fortsatte han, «men Elven er ikke saa klar, som den skud’ være; den skud’ være saa klar som Kristal; og seer De hvilket Sjeneri det er her, for naar jeg fisk’, jeg seer ikke efter Fisk alene, men paa hvert maleriske Træ, der speile sig i Elven, paa hver Flye der flive, jeg hør’ efter hver Fugl, der singe.»

Medens han i et saadant Sprog vedblev at tolke sin Passion for Naturen, og satte Stangen sammen, kastede jeg mig ned i det duftende Græs med min Cigarre. Rundt om mig i Bakken blomstrede Spiræer, Skabioser, Blaaklokker, Nardus og det røde, yppige Gjederams. Over mig vajede Birkenes svævende Grene; nede ved Elven tittede Glemmigeier frem mellem frodigtvoxende Stargræs, der ogsaa i yppigste Fylde dækkede en Hob Stene ude i Elven. Her strømmer den strid mellem Stene og Klipper, men vender sig ogsaa forbauset over sin egen Vilterhed om i en Bagevje for at betragte sit forandrede Fysiognomi – den ellers saa stille og venlige Andelv.

Paa den anden Side hæver sig en Høide, dækket med Or, med hvidstammede Birke og mørke Graner, hvorunder der er skyggefulde mosdækte Hvilesteder, hvis Svalhed, Fred og Ro kun den kan fatte, der en hed Sommerdag i Læ af disse Træer har lyttet til Fuglenes søde Kvidder, kvæget sig ved de kjølende, duftsvangrede Luftninger fra Elven, eller den der, gjennem en anonym Forfatters fine Skildringer] forfattaren er Camilla Collett. I Den Constitutionelle 1843 nr. 134 og 135, hadde ho publisert skissa «Badeliv og Fjeldliv.» Formuleringa den «alfeagtige, drømmeriske Duft, som hviler derover» er ei omskriving av ei tilsvarande vending hos Collett (Liestøl 1949 I, s. 247).en anonym Forfatters fine Skildringer af disse Egne, har fornummet den «alfeagtige, drømmeriske Duft, som hviler derover.»

Nedenfor paa Broen stod et Par Jenter og betragtede med Nysgjerrighed og Forundring Fiskerens eventyrlige Personlighed og de kunstige Svingninger af Stangen. Og der ligger en ubeskrivelig Ynde i disse Svingninger af en vel proportioneret Stang i en dygtig Fluefiskers Haand. Som et blinkende Glimt farer Snøret gjennem Luften og udsender glimrende Vandstøv i sit Tilbagesving, bugter sig igjen som en Slange eller ruller ud som et Hjuul hen over Elven; Stangen bøier sig som et Siv i ziirlige Buer, medens Fiskeren, halv skjulende sig mellem Stenene, med Grace svinger den i sin fremstrakte Høire. Medens han Skridt for Skridt avancerede ned ad Elven, laa jeg og blæste Tobaksskyer mod den blaa Himmel op i Myggesværmenes Aftendands, og lyttede til Ljaaens Klang, til Fossens Suus og Fuglekvidret, der tiltog i Styrke med Aftenens Svaling. Af den halv somnanbule Tilstand] den halvt søvngjengaraktige tilstanden.den halv somnanbule Tilstand jeg herved kom i, blev jeg vakt ved et klart, «God Aften.»

En middelaldrende Bondekone stod med en Bunding i Haanden nede paa Stien og saa med Forundring paa Fiskeren og de raske Bevægelser af hans Stang. Paa mit Svar sagde hun halv spørgende: «Han fisker nok med Fly? Mon jeg tør gaae forbi?» «Det tør du nok, naar du gaaer nær ved Fiskeren, saa er det ikke farligt. Men siig mig hvor du er fra?» spurgte jeg; thi i hendes Væsen og Tale var der noget Usædvanligt for hendes Stand. «Jeg boer i en Hytte oppe paa Høiden af Aasen, vestenfor Vormen,» svarede hun. «Saa hedder du sikkert Anne Marie] bondekona heitte eigentleg Lisbeth Maria og hadde vore barnejente i prestegarden på Eidsvoll for Camilla og Henrik Wergeland. Ho var ein god eventyrforteljar, og det var likeeins mor hennes, Sara Sandmark, som Camilla Collett har gitt ei skildring av i I de lange Nætter (1862).Anne Marie og har været Barnepige i Præstegaarden. Ikke sandt? Jeg har hørt Tale om dine Eventyr og Historier.» «Jasaa har han det, saa er han vel kjendt med Nogen fra Præstegaarden da? Hvem er han da tør jeg spørge?» sagde hun.

Da jeg havde gjort Rede for dette, anmodede jeg Anne Marie om at fortælle mig Noget, «helst noget om Huldren;» thi jeg vidste hun var vant ved saadanne Anmodninger og betragtede disse Fortællinger fra et vist ironisk Stade; saa at man ikke behøvede at gaae de sædvanlige Omveie eller frygte for noget Afslag ved en ligefrem Anmodning. «Det turde være farligt at tale om Huldren saa seent,» sagde hun, «for hun er gjerne ude i Kveldingen og i Solrendingens Tid, men hvis han ikke er bange, saa skal jeg nok fortælle.» «Fortæl, fortæl, jeg frygter ikke Huldren eller de Usynlige!» sagde jeg.

«Der var et stort Bryllup i en Gaard etsteds, og til det Brylluppet skulde en Huusmand. Ret som han gik over en Ager saa fandt han en Mælkesiil, saadan en som de gjøre af Korumper. Den saa ikke ud anderledes end en bruun Tue. Han tog den op, for han tænkte, at den kunde været slaaet ud, og vilde give Kjærringen sin den til at vadske Kjørreler med. Men da han kom frem i Bryllupsgaarden, var det som om Ingen saa ham. De Andre hilste Brud og Brudgom paa, snakkede med dem og skjænkede dem ogsaa, men han fik hverken Skjænk eller Hilsen. Saa kom Kjøgemesteren og bad de Øvrige at gaae til Bords, men ham bad han ikke, og han fik Ingenting; for selv vilde han ikke sætte sig ind til Bordet, naar ikke Nogen bad ham. Saa blev han arg og tænkte: «jeg kan gaae hjem igjen, jeg, siden der ikke er Nogen, som bryder sig om mig.»

Da han kom hjem, saa sagde han «Godkveld, her er jeg igjen.» «Jesu Navn, kommer du igjen nu da,» sagde Kjærringen. «Ja, der var Ingen, som brød sig om mig eller vilde læs see mig,» sagde Manden, «og naar de ikke agtede mig saameget, saa synes jeg ikke, jeg havde Noget at gjøre der.» «Men hvor er du henne; jeg hører dig jo, men jeg kan ikke see dig,» sagde Kjærringen. Manden var bleven usynlig, han, for det var en Huldrehat, han havde fundet. «Hvad er det for Snak, seer du mig ikke? Er Du ogsaa bleven galen?» sagde han. «Der har du en gammel Haarsiil, jeg fandt borte paa Jordet,» sagde han, og kastede den paa Bænken. Da saa hun ham, men med detsamme var Huldrehatten borte, for han skulde bare have laant den. Saa kunde han skjønne, hvorledes det hang sammen og gik til Bryllups igjen. Da toge de gildt imod ham, og han fik baade Skjænk og Sæde ved Bordet.

«Hvis jeg fandt en saadan Hat, Anne Marie,» sagde jeg, «skulde jeg holde den mere i Ære; uagtet Vorherre har givet mig en temmelig tynd Figur, som du seer, skulde jeg nok undertiden ønske at gjøre den ganske usynlig.» «Ja det var sandt,» sagde Anne Marie med Latter. «Det syntes Gutterne paa Nordstrand ogsaa; det var Sønnerne der, Christopher og Thorvald, som fik begge Jenterne paa Raaholdt siden. De havde slig Lyst til at komme til Raaholdt, saa Ingen saa dem, og derfor vilde de gjerne laane sig en Huldrehat. Nu vidste de, der var et stort Træ oppe i Strandsaasen, hvor der var Underjordiske, for naar Troldfolket vilde laane Øl eller Andet, blev Spandet sat ud der, og did blev det igjen baaret, naar Øllet var opdrukket. Og saa havde de hørt, at de skulde have med sig et sort Lam eller en sort Katte] dyra skal tydelegvis vere offerdyr. Den svarte fargen markerer at dei skal gjevast til dei overnaturlege maktene. Særleg katten assosierer i folketrua til trollskap og djevelsmakter. et sort Lam eller en sort Katte og gaae did tre Thorsdagskvelde i Rad og bede: «Kjære, lad mig faae laant den gamle Bedstefaderhatten, saa skal du faae en svart Katte for Laanet.» De fik sig da en svart Katte og gik did tre Thorsdagskvelde og bad om den gamle Bedstefaderhatten, men den tredie Kvelden kom der ud En, saa stor og styg, at de toge Benene fat: «Nei, nei, vi vil ingen Hat have; der har du Katten alligevel,» skreg de, kastede Katten og fløi hovedstupes udover Berget.»

«Til Friere at være synes mig ikke der var meget Mod i de Karle, Anne Marie,» sagde jeg, «for en saadan Hat var det dog værd at vove lidt.» «Det kan I have Ret i,» svarede Anne Marie; «men siden vi tale om Friere, saa skal jeg fortælle om en Underjordisk, som de sagde friede til en Jente her i Bygden. Det var paa Haverstad. Den Tid jeg var bleven gift, var der saadan en vakker Jente der, som hedte Mari, og hende var der en Usynlig, som gik og friede til, han boede ved Kirken og havde seet hende spise Bær engang af et Træ i Præstejordet; han kom bestandig om Natten, og hver Gang han var der, var hun saa usigelig bange] så forferdeleg redd. Den skriftlitterære vendinga viser at Anne Marie fortel ulikt dei fleste forteljarar; ho er prega av at ho har levd i prestegarden på Eidsvoll og fått del i kondisjonert kultur, jf. Asbjørnsens karakteristikk av henne.saa usigelig bange. Dette fortalte hun Kjærringen der, som hedte Inger Margrete, og saa sagde hun, at han havde et Gulduhr, han vilde give hende, men hun var saa usigelig bange. Kjærringen raadede hende at fyre over Sengen med Svovl] svovelrøyken hadde kraft til å halde dei underjordiske på avstand. Same kraft hadde tysbast og marihand.fyre over Sengen med Svovl. Da han kom, havde hun ikke faaet gjort det endda, men saa bad hun ham at komme igjen næste Thorsdagskveld og tage med sig en god Ven, hvis han havde en, saa skulde hun kanske blive med ham hjem,» sagde hun, for at blive kvit ham.

Om Thorsdagskvelden kom han til Sundet og raabte, at Sundmanden skulde komme og lukke op] at ferjemannen skulle kome og late opp (bruporten). Det dreiar seg om ei bru over Vorma som bare var open om vinteren ved låg vasstand. Elles låg brua under vatnet.at Sundmanden skulde komme og lukke op, for det var om Vinteren, saa det var Bro over Vormen. Sundmanden skyndte sig alt han kunde, men han kom ikke saa snart som Frieren syntes, og saa fik han et Ørefigen, saa han tullede bortover Marken, og da var han alt gjennem Bommen, og Sundmanden hørte det kjørte saa fygende nordefter, men han saa Ingen. Da han kom frem, havde Mari fyret over Sengen med Svovl, og saa maatte han sidde paa en Stol] det er eit nattefrieri tussefriaren prøver seg på, og da er senga den tradisjonelle samværsstaden. Men det har svovelrøyken sett ein stoppar for.saa maatte han sidde paa en Stol. Han bad hende at følge med sig hjem og vilde give hende Gulduhret, men hun turde ikke tage imod det, for hun var saa usigelig bange. «Ja jeg veed nok hvem der er Skyld i, at jeg ikke kan komme til dig,» sagde han tilsidst, «det er Inger Margrete; men det skal hun komme til at undgjælde dyrt.»

Strax efter hængte Manden hendes sig, og det var Mange, som troede, at den Underjordiske havde hængt ham, eller at han var Skyld i det idetmindste. Og den samme Aften som dette skede, saa Ingebrigt Præstegaarden fem Ræve, som dandsede om den Rabben, han hængte sig paa. Vi boede paa Nøtterhaugen den Tid, og jeg og Manden min, vi vare ude og lyede den Kvelden, hun havde sagt, han skulde komme og hente hende; for vi tænkte, der skulde blive Musik, men vi hørte Ingenting.»

Under den sidste Deel af denne Fortælling kom en Mand henad Stien] mannen er Peter Jonas Collett.kom en Mand henad Stien, hvis raske Gang forekom mig saa bekjendt. Førend jeg endnu kunde see hvem det var, raabte han: «God Aften, A – ! Og Master R. og Anne Marie! Nu har hun vist fortalt Dem Eventyr. God Aften mine Herrer. Men fisker De med Flue her Mr. R –? Her er ikke andet end Gjedde.» «Det trud’ jeg strax,» sagde Mr. R. meget selvklog; «den Elv saa mig saa suspicious ud – er det ikke sandt A –? Og naar her er Gjedde,» vedblev han, «er her ikke Urret, for den æder baade ham og Dit og Dat og den Ændre.»

Den Fremmede, en Bekjendt fra Hovedstaden, var vel indviet i Egnens Forhold. Han raadede mig til at besøge Anne Marie i hendes Hytte, som han viste mig imod Horizonten i en Udhugning af Barskoven oppe paa Høiden af den østlige Aas, for at høre flere af hendes Fortællinger. Den næste Dag udførte jeg dette og hørte mange Eventyr og Sagn. Og da Anne Maries eget Forraad var udtømt, henviste hun mig til Peer Graver som et uudtømmeligt Skatkammer.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Last ned som lydbok:
En Gammeldags Juleaften (.mp3 format)
Jutulen og Johannes Blessom (.mp3 format)
En Sommernat paa Krogskoven (.mp3 format)
Kværnsagn (.mp3 format)

Om Norske Huldreeventyr og Folkesagn

Med Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1845 skapte Asbjørnsen noe nytt. Sagnene settes inn i en rammefortelling som skildrer typiske omgivelser hvor en fortellerfigur forteller et sagn for leseren.

Asbjørnsens skille mellom huldreeventyr og folkesagn har skapt en del forvirring, for huldreeventyrene dreier seg ikke om eventyr om huldra. Huldreeventyr er derimot fortellinger om selvopplevde møter med de underjordiske, og dermed en undersjanger av sagntradisjonen.

Les Olav Solbergs innledning og kommentarer

Se faksimiler av 3. utgave fra 1870 (NB digital)

Les mer..

Om Peter Chr. Asbjørnsen

«Asbjørnsen og Moe» er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie. Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes innsamling og gjenfortelling av folkeventyr og sagn ble en viktig brikke i utforskningen og etableringen av en norsk identitet på 1800-tallet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.