Norske Huldreeventyr og Folkesagn

av Peter Chr. Asbjørnsen

En Halling med Kvannerod

En af de kolde Dage efter Markedet i Vinter] Christiania Marked, som vart halde kvar vinter i februar.Markedet i Vinter sad jeg foran den aabne Ovnsdør, røgede Tobak og læste i en Bog. Det bankede paa Døren; men det var ingen almindelig Banken; ikke nogen enkelt bøiet Kno frembragte denne Lyd; det var et repeteret Slag af en knyttet Næve med Lovvante paa. Jeg gjættede forgjæves paa hvem det kunde være, som anmeldte sig paa en saa eiendommelig Maade. Førend jeg havde sagt: «kom ind,» blev Døren aabnet, og ind gjennem den steg med faste, sikkre Skridt en gammel Bonde i Hallingdragt. Den klingende Kulde havde rimet hans graae, tottede, lange Haar og børstede Skjæg, men Kulden syntes ikke at være ham til Plage; thi en sid, sort Kofte og Vesten, der bar Spoer af, at den engang, da den endnu eiede Farve, havde været blaa, stode aabne og viste den bare, haarrige Bringe. Hans muskelfulde, men temmelig krumbøiede Underlemmer vare beklædte med sorte Knæbuxer og graae Snesokker. Paa Fødderne havde han Sko af uberedt Koskind. En rød Halsklud, et Par store Lovvanter og en Faareskinds Hue fuldendte Klædedragten, der bar ligesaa kjendelige Spoer af Veirets og Tidens Paavirkning som hans Ansigt, der havde et læderagtigt Udseende. I Haanden bar han et stort Knippe Angelikarod] kvannrot; medisinplante.Angelikarod.

«Gudag, Tak for sist; no ha me et finnt Vær,» sagde han, idet han tog Huen og Vanterne af. «Det var som Pokker, kalder du det fiint Veir,» sagde jeg. Mig forekom det saa koldt, at man gjerne kunde krybe ind i Ovnen, og Solen formaaede neppe at fordrive Februarfloraens pragtfulde Rankeslyngninger og Isblomster paa Ruderne. «Ja misant æ dæ ej forskrekkjilé Kjøld, me hava no um Dagadn,» svarede han unbefangen, idet han lagde sine Sager fra sig paa en Stol og med Velbehag varmede sine store Næver ved Ilden. «Saa du synes dog, det er koldt? Men det er sandt, du er jo fra Hallingdal?» sagde jeg, idet jeg først nu erindrede, at hans Udtryk om det fine Veir var den Talemaade, som Velanstændighed byder at begynde enhver Samtale med i de fleste af Fjeldbygderne.

«E æ so ja, rettigt nok du! E æ or Aalsgjæld i Hallingdal; – du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? – E ha no faré mykjy ut paa Bygdo – ja men ha e so, ja! Aa fær no stundo enno, saa gamal e æ – ja misant! – Du ska ‘kji handle taa me noko Kvannerot idag – rettigt taa den beste?» sagde han med den tautologiske Udtryksmaade] den repeterande, gjentakande utrykksmåten.den tautologiske Udtryksmaade, der synes at være eiendommelig for saa Mange i det Dalstrøg, han var fra. «Jeg har intet Brug for den; den anvendes jo til at sætte paa Brændeviin, og det drikker jeg sjelden.» «Drik du ‘kji Bræneviin? No daa! E tikji no dæ æ Kar faa se ejn Dram fastand] det er ingen ting som å få seg ein dram på fastande hjarte.dæ æ Kar faa se ejn Dram fastand, naar dæ æ kalt i Væré. Dæ ska væra Mange ha e højrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre Vatn: aa ja, dæ kann so væra – dæ æ no inkji mejr paakosta dæ] det følgjer ikkje store kostnadene med det.dæ æ no inkji mejr paakosta dæ, dej kunne daa bærre gaa burti Grové] borti bekken.burti Grové, so hava dej sitt Fornø’n; men dæ bli Troll i turre Sumra] det blir vanskeleg i tørre somrar.dæ bli Troll i turre Sumra. Ellest kan du nokk kjøpe taa me noko Rot lill] lell, likevel.lill, for o æ velbehagelig aa tyggjy, aa overmaatelé bra for Magarev] magesmerter.Magarev aa atskjilige Sjukdomma.»

Jeg kjøbte nogle Krandse af ham for at faae ham til at opholde sig en Stund, bad ham sidde ned og varme sig en Smule ved Ovnen og anmodede ham uden Omsvøb om at fortælle mig nogle Eventyr. «Om Haugatroll ell’ so, meina du?» spurgte han. «Hatt’ du Moro te højre om Slikt? E tru ‘kji e æ go te minnas Noko no; ellest kunna e væl ha højrt Enkort for lang Ti sea. Ein bli so stutthugsén, naar Ejn bli gamal, – ja men bli Ejn so, ja! Men e kunna væl sea de taa, kos dæ bar te, daa ‘n Haakun Haukeli smorde aav] banka opp, gav rundjuling.smorde aav ølleve Eikerværinga i Branesvegji eigaang.»

«Det kunde være morsomt nok; men kan du ikke heller see til at erindre og fortælle mig Noget om Huldren og de Underjordiske?» «Ja dæ va no dæ; la me sjaa,» sagde han eftertænksom. – «Jau, no kjem e ihug Noko, som e ha højrt taa ‘n Mosyst mina om Slikt; som du meina. Dæ va paa Nysætstølé, ja du vejt væl inkji, kor Nysætstølen æ, du?» «Det veed jeg, den ligger jo i Nærheden af Nysætknippen. Da jeg for en ti Aar siden besøgte Hallingdal, var jeg deroppe.»

«Nei ha du vaaré dær?» sagde den Gamle, fornøiet over at jeg var kjendt i hans hjemlige Egne. «Ja so daa! Du va væl paa Nysætknippé mæ daa? Der saag du vitt, du! Ein seer væl burt paa Hallingskarvé, Skogshodn, aa mangfoldige Fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté Rjupu? Veja du mykjy?» «Jeg var som du siger paa Rypejagt; jeg fik ogsaa nogle Par og saa alle disse Fjelde, som du nævner, fra Toppen af Nysætknippen; men over Ryper og Fjelde glemmer du den Fortælling, der kom dig i Hu. Vil du ikke begynde den?»

«Ja, dæ æ so dæ, ja – rettigt nokk du,» tog han til Orde. «Dæ va ho gamle Birgit Sandehuse, Mosyste mi, ho laag paa Nysætstølé ejgaang, mæ ho va Gjente. Dæ va langt paa Hausté, men dej totte, dæ kunna væra bra aa sita paa Stølé enno eitt Bel, forr dæ va finnt Vær og gjilt Beite enddaa i Fjællé. So va dæ ejn Kveld daa, som ho va ejsmal paa Sætern; ho tvelte se] ho vart redd.ho tvelte se daa, att dæ kunna koma Enkort te ‘n, aa forr aa væra hughejl, mejnte ‘o, so tok ‘o ejn Nabb aa slo affor Døré, forr ‘o la se. Daa ‘o hadde ligji ej Stund, sprang Døré upp. Detta syntes ‘o no va artigt, laut daa upp or Sengen aa sætte Nabben atti, maaveta; men dæ vara ‘kji lengji, so datt Nabben ut att.

No tok ‘o te undras kos detta kunna ha se, aa meinte dæ, ho skulde no væl sagté faa Nabben te sita; drejv ‘n saa inn me ejn Øxehamar so halt, at dæ va sjaaand te, dæ kunna væra Uraa aa faa ‘n ut att. Aa jau, de vart nokk enddaa Raa te faa ‘n ut, ska e tru! De va ‘kji mejr ell’ so ho Mosyste va ve skull sobdne atte, – aa dæ æ no ‘kji so lengji forr Gjentudn sobdne, naar dej inkji hava Guta hjaa se – saa flaug Nabben or, aa Døré upp so dæ skrala; aa so højrde ‘o kos dæ tuste kring alle Røna i Buen] det rasla kring alle hjørne i seterbua.dæ tuste kring alle Røna i Buen mæ atskjilig Læte, so det va rejne spøkjilé. Ho kunna ingjin Ting sjaa, aa Værmen va no mest sløkt paa Aarén mæ; men daa vart ‘o so rejne forfæld, so ‘o mest va ve uveta, forr ‘o skjønte, dæ maatt’ væra Haugafolke – ja mi sant va dæ dej, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein Dag trast etté, ‘o Birgit gjætte Kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk ‘o højre Gampa, som kneggja, Kjy, som rauta, Bjelleskrammel aa Gjentu, som svalla aa leto paa Lu aa Prillahodn] spela på lur og bukkehorn.leto paa Lu aa Prillahodn, plent, som naar dej buføre] reise til eller frå setra med buskapen.buføre. Ho styrde kringum se] stirde, såg kring seg.styrde kringum se paa alle Kanta, men saag korkji Folk ell’ Krytyr, aa so kunna ‘o nokk veta, att dæ maatt’ væra Haugafolke, som komm me Bølingen sinn te Stølé. No skunda ‘o se drive Krytyré hejm att, aa sa taa ve hine ko ho hadde fornaamé] fortalde dei andre kva ho hadde lagt merke til.sa taa ve hine ko ho hadde fornaamé. So snugga dej se te buføre paa Hejmsæteren] på heimesetra; den setra som ligg nærmast bygda.paa Hejmsæteren daa, forr dej taalde no ‘kji drygjy lenger paa Langstølé] på den fjernaste setra; den som ligg lengst innpå fjellet.paa Langstølé; dej voro rædde, at Haugafolkji skull’ bli ille, naar dej soto over Tié, seer du.»

Jeg vogtede mig vel for at forstyrre den Gamle i hans Tro og lukke hans Mund ved en sig paatrængende Forklaring af det Fænomen, han sidst havde omtalt. Efter mit Kjendskab til Egnens kouperede Terrain, var det mig klart, at en hjemvendende Bufærd var dragen gjennem en af de fjernere Smaadale, saaledes at Lydbølgerne af Hestenes Knæggen, Kjørenes Brølen og Bjælder, og Pigernes Tale, Lok og Lur, formedelst de mellemliggende Høider og Bakker, ikke umiddelbart, men først reflekterede fra Nysætknippens steile Vægge, havde naaet Birgits Øre og bragt hende til at troe, det var Huldren, da hun Intet kunde opdage, og hendes Sind var modtageligt for Indtrykket. Jeg opfordrede ham til at fortælle flere Historier fra Stølen.

«No højré Ejn mest alder, att Nokon fornæm dej Underjordiske,» begyndte han igjen; «dæ maa væra forrdi Folke inkji trur viar paa dej lenger; aa ja, dæ kan so væra! Men forr i Tié va dæ ‘kji so sjelda, att dej baade højrde og sogo dej; jamen sogo dej dej daa, dæ va enddaa likt te dæ. E ska fortælja de ko som hænde Gomo henna Birgit ej Gaang, ho skull’ buføre heim om Hausten; dæ va snodigt nokk de mæ.

Daa ho hadde kokt Bufargrauten] rømmegrauten som blir koka når folk dreg heim frå setra om hausten.Bufargrauten om Morgon den Dagen, dej skull’ reise, sætte ‘o ‘n uppaa Buatakji, att ‘n skull kaalne; men daa dej skull’ snugge se te aa dej la Kløvjadn paa Gampo, va ‘o no so ansam daa, maaveta, at ‘o gløimde Grauten aa komm ‘n ‘kji ihug, forr dej voro komne ejt Stykjy paa Hejmvægji; daa snudde ‘o att forr aa taka ‘n mæ se; men som ‘o komm attende, va Grauten burte. Ho lejtte aa lejtte baade høgt aa laagt; men dæ va ingjin Graut. Daa ‘o so va te vende att, vart ‘o varé ejn graa Sau, som sigla framm aa attende] vimsa omkring.sigla framm aa attende paa Vollé. Dæ va ejn Fremmansau, som ‘o inkji kjende, stor aa ven, mæ Ull so lang, att ‘o hekk ratt ne aat Marken, ja de gjorde ‘o, aa ho totte ‘o hadde alder sett so gjild Sau forr. «Kanskji dena Sauen højre te hjaa Haugafolkji,» tænkte ‘o, «aa dej ha tikji Grauten, aa vilja gjeva me Sauen att istan.» – «Takk forr Byté,» sa ‘o aa tok Sauen mæ se. – «Sjøl Takk forr Byté,» svara dæ burti Hallé.»

Den Gamle sad endnu en Stund og fortalte om Fjeldene i Hallingdalstrakten, om Ryper, om Gauper, om Fjeldfras] jerv.Fjeldfras og Bjørne; thi i sine yngre Dage havde han været Skytter. Men om Huldren og Haugefolket vidste han ikke Mere. Han beraabte sig paa, at Alderdommen havde gjort ham «saa stutthugsén.»

Anmærkning. Dette l, som her er anvendt, skal betegne den eiendommelige, tykke L-Lyd, der forekommer i de fleste akershusiske Dialekter og som deels træder i Stedet for l, deels for i det gamle Norske.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Last ned som lydbok:
En Gammeldags Juleaften (.mp3 format)
Jutulen og Johannes Blessom (.mp3 format)
En Sommernat paa Krogskoven (.mp3 format)
Kværnsagn (.mp3 format)

Om Norske Huldreeventyr og Folkesagn

Med Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1845 skapte Asbjørnsen noe nytt. Sagnene settes inn i en rammefortelling som skildrer typiske omgivelser hvor en fortellerfigur forteller et sagn for leseren.

Asbjørnsens skille mellom huldreeventyr og folkesagn har skapt en del forvirring, for huldreeventyrene dreier seg ikke om eventyr om huldra. Huldreeventyr er derimot fortellinger om selvopplevde møter med de underjordiske, og dermed en undersjanger av sagntradisjonen.

Les Olav Solbergs innledning og kommentarer

Se faksimiler av 3. utgave fra 1870 (NB digital)

Les mer..

Om Peter Chr. Asbjørnsen

«Asbjørnsen og Moe» er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie. Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes innsamling og gjenfortelling av folkeventyr og sagn ble en viktig brikke i utforskningen og etableringen av en norsk identitet på 1800-tallet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.