Ida Elisabeth

av Sigrid Undset

1.

Idet Ida Elisabeth gik de skridtene fra klinikkens port ut til bilen fik hun en fornemmelse av at natten som laa høit oppe over byen var uigjennemtrængelig svart og tykk. Det gule lyset som faldt paa de opmaakede snehauger langs gaten tytet likesom ut under et tungt dæksel av mørke. Paa den anden siden av gaten var der huser med oplyste butiksvinduer i første etage, men saa steg facaderne tilveirs med bare et svakt skin bakom rullegardiner i en og anden rute. Midt ned igjennem gaten løp sporvognsskinner og glinset, og ovenover dem hang en rad med perlehvite elektriske lamper og blaanet mørket et litet stykke omkring sig. Byen laa som paa bunden av en gryte; de hvite fjeld omkring skimtet frem gjennem mørket, med smaa lysprikker i husene opover siderne. Men saa tok natten og mulmet paa, bundløst svart og frosthaardt. Det var visst stjerneklart, ante hun, men en kunde ikke se stjernerne her nede fra den oplyste gaten.

Den ene av søstrene som fulgte hende ut puttet teppetullen med gutten ind i bilen til hende, mens den anden anbragte hendes bagage foran hos chaufføren. Og saa kjørte hun avsted med Kallemand i fanget. Vekslende lys fra siderne streifet indover hende i den mørke bilen, og det indtrykket som hun hadde faatt, idet hun kom ut, blev sittende i hende alt dette kunstige lyset var likesom paa 8bunden av en brønd, og ovenover ruget natten tung og vældig.

Veiret var klart, stille og bitende koldt. Rammelen paa bryggen skrelte saa forfærdelig over den frosne brolægning. Kjettingerne skrek høit og raatt; det skramlet saa haardt naar vogner kjørte og rygget. Folkene paa kaien og mandskapet ombord hørtes forkjølet i stemmene naar de ropte. Langs bryggekanten stod alle de menneskene som hadde fulgt bekjendte paa baaten, de snakket høit og skrek hitover. Der var ingen møtt frem for at si farvel til hende – men Aslaug hadde forresten sagt det paa forhaand; hun haabet at hun skulde faa jobb ikveld og vikariere for en veninde som spillet paa en kafé. Og hun kjendte ikke andre her i byen nu end Aslaug – ingen som hun brød sig om ialfald.

Det kjendtes velgjørende at komme ned under dæk – lyset var saa rolig, og saa var der denne dampskibsluften, lun og stillestaaende, som om den aldrig blev luftet ut andet end gradvis og nødtørftig. Aa alle de gamle lugtene som hang igjen her nede i lugarerne – fet oljet lugt og mindelse om tobaksrøk og øldunst og lugten av støv i plyschsofaer. Og en svak, ubestemt lugt som fik hende til at huske paa reiser i forrykende veir, med sjøsyke passagerer og lyden av svært hav omkring baaten og lamper som klirret og stentøi som raslet ned og slog sig sund. Ida Elisabeth blev altid opmuntret av denne rare luften, – det sat vel i hende siden dengang hun var smaapike; da hadde hun altid været som tullet av fryd naturligvis, naar hun kom ombord i disse baatene og skulde reise til Vallerviken i ferien. Endda Vorherre skulde vite at det var aar og dag siden hun hadde hat noget at glæde sig til naar hun reiste her. Stik imot al fornuft dukket den op i hende allikevel, den gamle glade spændingen, bare hun gik ombord i en av fylkesbaatene. Dampskibsjomfruen hilste kjendt paa hende og 9spurte hvordan det var gaat med operationen – det gjorde Ida Elisabeth varm og glad. Og nu strømmet en deilig frisk lugt av biff som de holdt paa at steke ut i korridoren; hun merket hvor forfærdelig sulten hun var. Her paa denne baaten hadde de altid saant nydelig aftensbord; nu skulde hun spise sig rigtig god og mætt. Hele tiden inde i byen hadde hun spart alt hun kunde, for hun visste jo ikke hvad doktorregningen og klinikkopholdet vilde komme paa. Men lægen hadde været svært rimelig – og saa snil og omhyggelig med Karlemand; gutten hadde faat stel som han skulde været en prins.

Det blendende skarpe lyset i den lille hvite lugaren skar i øinene, men hun syntes det var godt allikevel; det var saa ubevægelig, støtt og rolig. Isch, begge køierne ved den anden væggen var optatt: de laa fulde av reisetøi.

«– akkurat som en prins» – mumlet hun og kysset gutten paa kindet; det var saa hvitt og saa mykt og kjølig endda av den friske luften. «Men nu skal duttemand reise hjem med mamman sin, ja det skal han det, nu skal duttemand og mamma være sammen bestandig igjen –.» Gutten viste egentlig ikke nogen tegn paa glæde, eller synderlig interesse i det hele tatt. Stakkar, han var vel trætt og noksaa slap endda –.

Hun satte sig paa kanten av køien sin, tullet ham ut av tepper og sjal. Bedst at faa lagt ham, før baaten begyndte at gaa. Søsteren hadde natstelt ham og byttet bandasjen, før de reiste fra klinikken.

«Kallemand! Kallemand da – har du rent glemt mamma da –.» Hun klemte gutten forsigtig ind til sig. «Er vi ikke litegran gla for at være hos mamsen vor igjen da –?» Da smilte han ørlitet gran. Aa det var blit saa litet og gult, ansigtet hans indi alle de hvite gazebindene. «Og saa skal Kallemand faa melk – deilig namnam melk!» – hun lette frem flasken og koppen og posen med bananerne. 10«Omforladelse!» Ida Elisabeth saa op. Det var to blottende unge piker i skindkaaper som var kommet ind; de fyldte op hele det lille rummet mellem køierne. «–Men gid, det er jo fru Braatø jo!»

– Om et øieblik gik det op for Ida Elisabeth at det var den ældste smaapiken til ingeniør Meisling paa jodfabrikken i Rostesund og saa kusinen, pleiesøsteren. «Gid saa go han er,» sa de i kor, og «tit tit», mens de hængte fra sig skindkaaperne og fik vite at Kallemand hadde hat en øreoperation, jo det hadde været ordentlig alvorlig, og nei, det var ikke den ældste, hun hadde en smaapike som var ældre, og nu bodde de i Berfjord. Ida Elisabeth spurte ikke dem om noget, og Cecilie Meisling pudret sig foran det lille speilet, sa noget om at de saaes vel ved bordet. Dermed strøk pikebarna ut igjen.

Ida Elisabeth blev sittende. Hun sat svært umakelig der, krøket fremover under overkøien. Nu buldret vandet omkring propellen, det gik smaa dirringer gjennem baaten, og saa tok sjøen til at stryke og risle langs skibssiden. Hun hørte at folk gik ind i salonen, der blev klirret med tallerkner og kopper. – Men hun fik sitte her hos Karlemand til han var sovnet.

Forresten hadde hun ikke lyst til at træffe kjendte heller. Og saa nogen av Meislings da – de som var saa overlegne; det sa alle mennesker. Ikke for det at de virket saan forresten, naar man traf dem. Men de holdt sig for sig selv og var næsten ikke noget sammen med andre folk i fjorden. Fru Meisling var engelsk desuten, søster til Oxley som hadde anlagt jodfabrikken. Og saa var Oxleys katholikker. Hun husket godt at kandidat Myking hadde været saa spydig, fordi Ciss Meisling og Cecilie Oxley ikke skulde ha religion sammen med de andre barna, det aaret da de bodde hos doktoren i Vallerviken for at gaa paa middelskolen. «Begge Cecilier,» som han kaldte dem.

11Hun hadde ikke skjønt at det skulde bety en vits. Der var forresten mange andre paa skolen som ikke hadde skjønt det. Men det blev hende og Frithjof som Mykings spydigheter gik ut over altid. «En spøkefuld hentydning til historiske og geografiske forhold gaar av gode grunde altid hus forbi hos Elisabeth Andst og Frithjof Braatø.»

Hun orket ikke sitte slik krøket paa den haarde køiekanten længer. Staaende foran det lille speilet rettet hun paa sit haar, drog reisehatten nedover det igjen. Ansigtet hendes var likesom ingen verdens ting længer – andet end almindelig: smalt, farveløst lyst, øinene som falmet. Der fandtes ikke glans i haaret længer, det var askefarvet graa-agtig, og selv krøllerne hendes var underlig visne og slappe, da hun forsøkte at karre dem litt frem under hatten. Ida Elisabeth speilet sig alvorlig, uten et sukk – konstaterte bare, saan var det. Og det var da ikke mange aarene siden hun hadde været svært pen – mindst like pen som Ciss Meisling. Ciss var blit pen – meget penere end hun regnet som barn. Den anden hadde været nydelig altid.

De maatte være en atten-nitten aar nu. For hun selv var fire og tyve aar. Hun og Frithjof gik i øverste klasse det aaret da de kom ind paa skolen.

Hun og Frithjof. Det hadde været saan allerede paa skolen at det het bestandig Ida Elisabeth og Frithjof. Endda hun syntes ikke at hun hadde likt ham da heller. Tvertimot, det hadde kjendtes dobbelt ydmykende; hun hadde følt sig endda mere sat utenfor, fordi hun blev sat utenfor i selskap med Frithjof. Han saa ut som han aldrig vasket sig ordentlig, og han skjønte ikke at han var bare til narr for de andre paa skolen med skrytet sit. Nei hende og Frithjof turde Myking sagtens gjøre narr av – det blev vist sjelden betalt skolepenger for nogen av dem. Braatøs sat daarlig i det den tiden og, men Frithjofs far brød sig ikke en døit 12om slikt, han interesserte sig bare for violinen sin. Og alle mennesker visste jo alting om hendes far –.

– Det hadde vel været bestemt paa forhaand da at hun og Frithjof Braatø skulde slaa sine pjalter sammen.

*

Efterat hun hadde spist til aftens kløv Ida Elisabeth op paa promenadedækket.

Det var deilig at kjende luftdraget som syget og tonet i riggen, mens baaten støtt og rolig stevnet utover i den stille nat. Ikke saa skrækkelig koldt heller. Gudskelov at de fik saa pent veir; hun hadde været noksaa ængstelig for at reise med Karlemand saa snart efter operationen; det var ikke sikkert at han vilde hat godt av det, om de var kommet ut for styggveir.

De var langt ute i leden allerede. Efterhvert som hendes øine vænnet sig til mørket tok hun til at skjelne. Sjøen var blikkende stille, dampskibsbølgerne som rislet og bruste svakt langs skibssiden glittret svakt i streifene av lys fra koøierne; oppe i riggen hang de smaa lanterner og lyste saa rolig. Ind i den svarte stjernestrødde himmel pekte mastetopperne; den tykke røken som væltet ut av skorstenen drev næsten ret bakover efter baaten. Og den gamle meningsløse glade følelsen fra barndommen piplet op i hende trods alt, fordi hun gik heroppe paa dækket og saa paa natten som skibet bar sine lys igjennem, og saa utover den svarte sjøen: den var levende og anelsesfuldt blankt mørke, men inde der hvor landet var, var mulmet tætt og likesom løent – og himmelen –

– Der var nordlys ute i nordvest ogsaa – ikke svært sterkt, men en bue av hvitlig lysning, saa meget saa fjeldkanten stod tydelig imot det bleke strøk av himmelen. Ida Elisabeth dukket haken ned i skindkraven, begravet hænderne dypt i kaapelommerne og gav sig til at gaa op og ned paa dækket.

13Det snakket borte paa den anden side av skylightet over salonen. Og det svarte:

«Jamen jeg kommer ikke til at faa sove, det er jeg viss paa. – Og saa den ekle lugten da, av jodoform eller hvad det er de bruker paa saanne forbindinger – akkurat som paa et sykehus jo –»

Ida Elisabeth blev sprutrød i mørket. Trassig slængte hun med nakken: en fik da sandelig faa lov til at reise paa baaten med et sykt barn, fordi om saan et par bortskjemte jentunger –. Men det hadde ikke faldt hende ind at det kunde genere nogen –.

Hun satte føtterne haardere i dækket, gik rundt og marsjerte opover paa styrbordssiden. Indved skylightet skimtet hun to røde glør i mørket – de sat nok og røkte cigaretter, frøknerne. Der stod ikke stoler paa det øverste dækket nu vintertiden, saa det maatte de altsaa ha sørget for at faa op ekstra. Aajo, de visste da at gjøre sig det bekvemt.

Det var mere læ her allikevel, endda saa stille som natten var. Ida Elisabeth blev staaende ved rælingen. De var næsten ute i fjordgapet nu – øerne ganske lave. Nordlyset stod som en bred, rolig bue, speilet sig litt i vandet. Og ovenover buen lavest i vest stod en stor stjerne som var saa skinnende og klar.

«Fru Braatø – værsgod, vil ikke De sitte her?» Det var Cecilie Oxley som kom bort til hende. Det var Ciss Meisling som hadde sagt det om Karlemand.

«Tak, men jeg gaar ned om et øieblik.»

Den anden kom ogsaa bort til rælingen:

«Er det ikke vakkert? Aa det er da igrunden deilig at være kommet hjem ogsaa – for noget saa pent som Norge findes da ikke allikevel! Jeg undres hvad det er for en stjerne jeg – er det Venus tror du, Cecilie?»

«Nei Venus – den er vist ikke oppe nu – det kan vist ikke være den som vi ser der. – Vet De hvad det er for en, fru Braatø?» spurte Cecilie Oxley.

14«Aner ikke. Stjerner har jeg ikke det mindste greie paa.»

«Igrunden kunde man godt tænke sig at det var stjernen,» sa Ciss Meisling drømmende. «Som de hellige tre konger styrte efter, mener jeg. Det maatte være skrækkelig eventyrlig igrunden. For de maa altsaa ha reist forfærdelig længe. Et helt aar kanske, saa længe kan de godt ha været underveis, det har jeg læst. Fordi om vi feirer Helligtrekonger bare fjorten dager efter juleaften. Jeg har altid syntes at Helligtrekonger er saan deilig fest – for man blir likesom saa længselsfuld, naar man tænker paa det der med stjernen –»

Hellig tre konger – Ida Elisabeth hadde slet ikke husket paa det før, men det var jo sandt, det var Helligtrekongersaften iaften. – Reise, reise efter en stjerne som viste en vei et sted hen. Aaja den som det kunde. Med en syk, bristende fornemmelse i sit trætte hjerte kjendte hun det et øieblik: hun ogsaa blev «længselsfuld» som denne vesle Ciss Meisling sa.

«Du da!» lo Cecilie Oxley blidt. «Men vi skulde vist gaa ned og lægge os nu, Ciss, det er sent –»

«Du, det amerikanske verset som Sunniva Aarstad hadde oversat, det synes jeg var saa pent. Nydelig likefrem!» Pikebarnet gav sig til at deklamere sagte og noksaa svermerisk:

Melchior bragte det dyre guld.
Det eneste guld jeg bringer
er skyer som maanen skinner i
og smir til gyldne ringer.

Røkelse fin gav Balthasar.
Alt som jeg fattige kvinde
kan offre er røken som over mit tak
danser i morgenens vinde.

Bitter myrrha i skrin av guld
gav Kaspar. O Jesus, jeg finder
bare mit hjerte, men det skal du faa
med alt som det gjemmer av minder.

15De tre kvinder blev staaende litt, saa ut i natten mot nordlysbuen over fjordgapet og den klare stjerne.

«Nei jeg faar gaa ned og se til gutten min jeg,» sa Ida Elisabeth.

*

Karlemand sov søtt. Ida Elisabeth fandt frem den detektivromanen som Aslaug hadde git hende med til reiselektyre. Hun satte sig ind i salonen med den – der var ikke et menneske. Saa trak hun føtterne opunder sig i sofaen, vilde rigtig nyde det alt sammen – varmen og den myke plyschsofaen, lampernes sagte klirring, dampbaatelegancen som vakte de fjerne minder om ferie og frihet og velvære fra den tiden hun var liten.

Men neppe hadde hun begyndt at roe sig og var kommet en halv snes sider ind i «Mordet i svømmebassinet» saa var de der, jentungerne. I skindkaaper og med armerne fulde av plæd – var det nogen sak da, at sitte oppe paa dæk og sverme om stjerner.

«Vil De lægge Dem først, fru Braatø, eller skal vi? For vi kan jo ikke klæ av os derinde mere end en om gangen.»

Ida Elisabeth vilde helst vente tilsidst. Hvorefter pikebarna var inde i lugaren og skilte sig av med plæd og kaaper, men saa kom de tilbake. Ciss Meisling bød hende konfekt av en kjempeæske – dermed blev de sittende og pratet –.

Ida Elisabeth forholdt sig faamælt – mistænksom. De gjørs paa at være søte, tænkte hun. Hun hadde aldrig bedt folk om at være søte mot sig eller synes synd paa hende.

Uopfordret fortalte Ciss Meisling at de hadde været i England, først et aar i en klosterskole og siden et aar hos sin bedstemor Oxley. Hun skravlet og skravlet og irriterte Ida Elisabeth usigelig med sin begeistring. Hun hadde dumme himmelblaa barneøine – var i det hele dukkenydelig, med melkehvit 16fint fregnet hud, kirsebærmund og rødgyldne krøller. En juletræsengel – hvis der er engler som er shinglet da.

Ida Elisabeth brøt midt ind i hendes taleflom, vendte sig til kusinen: «Hvordan lever Deres mor, frøken Oxley?» Det var enslags lyst til at bite fra sig, for hun ante at her var et saart punkt i Cecilie Oxleys sind. Folk skulde ha sagt baade ett og andet, hadde hun hørt, om fru Oxley og denne ingeniør Næser som hun giftet sig med svært kort tid efter Oxleys død, og hun hadde latt sin datter bli igjen hos onkelen og tanten i Rostesund, da hun reiste til Kristiania med den nye manden.

Ciss Oxley rødmet da ogsaa. Det klædte hende yndig forresten. Det var misundelsesværdig pent med saanne lyse graa øine i et ansigt som var aldeles mørkt ellers – hun hadde lange, svarte øienvipper, brunagtig hud og ramsvart haar.

Men hun svarte pent og rolig, jotak bra. De kom like fra Oslo, hadde været hos hendes mor i julen. Jo hun hadde to barn med direktør Næser, søte, kjække smaagutter.

Ciss Meisling mol og mol om sit – hvor storartet London var og hvor snil grandma’ Oxley var, og hvor herlig de hadde hat det hos Ursulinerne. Mother dit og Mother dat og Mother den og den – den ene hadde været værre søt end den anden.

«Men i himmelens rike!» sa Ida Elisabeth foragtelig. «Hvor mange motherer var der paa den anstalten deres da?»

Jo hos Ursulinerne kalder de alle de nonnerne som tar sig av barna for mødre, forklarte Ciss Meisling.

«Gud for no jaal! Men saan gaar det, naar folk vil sætte sig op imot naturen. De har naturligvis akkurat de samme lidenskaper som alle vi andre, og saa gaar hele kodiljen av gamle jomfruer der og lar sig kalde for mor av andre folks unger. Isch!» 17«Det er ikke saan,» sa Cecilie Oxley og blev rød igjen. «For nogen er det saan at de faar kald til det der. Det er da ikke saa rart heller, naar en tænker sig om. Naar en ser hvor egoistiske mange mennesker blir av familiebaand og alt det der – bare for balancens skyld kan en skjønne at Gud tar ut nogen til at være alt for alle. Saan at de føler, de kan ikke binde sig nærmere til nogen mennesker end til alle mennesker som trænger dem –» Hun var aldeles mørkerød i hodet nu, og hun gik istaa.

«Aah! Det skal vist nogen faa mig til at tro. Vi er nu vel skapt paa den samme maaten alle sammen, med de samme naturlige lidenskaper – det nytter vist ikke for nogen av os om vi vil sætte os ut over det.»

«Hvis jeg trodde saan!» Ciss Meislings blaa øine gnistret av sinne, «ja da vet jeg ikke hvad jeg gjorde! Gik like op og hoppet paa sjøen, aller mindst!»

«Ciss da!» sa kusinen forfærdet.

«Aa tøv. Bare vent til De blir forelsket De, barnet mit.»

«Ja tak! Hvis jeg kan faa lov til at vente til jeg blir forelsket saa. Kan jeg vente saa længe, saa kan jeg vel likegodt gi avkald paa det der for godt da, hvis det er en som jeg elsker, som kanske ikke De tror paa – det vet jeg jo ikke noget om. Men han hadde ikke hus og hjem han heller. Tænk om jeg aldrig blir forelsket i nogen mand – det er en masse som aldrig møter nogen som de kan bli forelsket i, men bare fordi at det likesom skal være saa mindreværdig, saa forsøker de at bilde sig selv ind at de er det i en eller anden –»

Ida Elisabeth lo spotsk:

«Det er nok snarere naturen som melder sig og spiller dem et puss, lille frøken Meisling. Og bums, sitter vi i rævesaksen –.» «Ja naar man tror saan saa!» Den unge pikens 18stemme blev iskold av forargelse. «Da maa man naturligvis finde sig i alting da, av naturen. Om den saa spiller en et puss med den værste sabb eller en ren pøbel.»

«Ciss!» hvisket Cecilie Oxley rædselsslagen.

Der blev en stilhet som var aldeles forfærdelig. Begge smaapikerne saa røde som tyttebær i ansigterne. Ida Elisabeth kjendte sig likesom lam. – Ciss Meisling tittet bort paa hende, sky og skamfuld, øinene hendes blev blanke av taarer – og et rædselsfuldt øieblik trodde Ida Elisabeth at den anden vilde be omforladelse – og da kom hun til at fly paa hende og gi hende en ordentlig ørefik –.

Men Ciss blev sittende og bare saa ynkelig ut. Saa mumlet Cecilie Oxley noget om at det var vist sent –. Klokken hang over buffeten midt foran alle øinene deres, saa det kunde ungen da se –. «Godnat,» hvisket begge smaapikerne og strøk ut, som de hadde vondt i maven eller i samvittigheten.

Og raseriet brøt op i Ida Elisabeth – det kjendtes som det maatte sprænge hende. Gid hun kunde tatt de to motbydelige tøsungene i nakken og ristet dem som etpar kattunger – dængt de skinhellige smaa asnerne den ene med den anden. – Aa de var grusomme, grusomme, saa grusomme som rene barn –.

*

Ida Elisabeth laa i den trange underkøien med gutten som sov i armkroken hendes. Mørket var saa kvælende varmt her nede i lugaren, barnekroppen hetet hende, og lugten av bindene om hodet hans gjorde hende kvalm i længden. Hun laa og spekulerte paa om hun turde krype op og lægge sig i overkøien en liten stund – siden; ikke nu turde hun la Karlemand ligge alene, for netop nu duvet baaten og kastet sig noksaa meget i de lange dønninger: de gik utenskjærs nu.

Jammerfuldt ømt og varsomt klemte hun barnet tættere ind til sig. Aa Gud ja – da hun reiste ind 19med ham, saa længe det stod om livet med ham, hadde hun syntes, nei skulde hun miste ett av barna sine saa kom hun vel til at bli gal av sorg. Men nu naar hun laa her og holdt ham i armen sin, kunde hun ikke la være at tænke paa et theaterstykke som hun hadde sett engang mens hun var smaapike – om en græsk dame som het Medea, som tok livet av begge barna sine da hun fik ordentlig forstaaelse av hvordan faren deres var. Nu skjønte hun det godt.

Endda Karlemand – aa hun var saa sikker paa at Karlemand lignet ikke Frithjof det mindste. Han hadde været saa søt bestandig, saa snil og rolig, og saa glad i hende altid – ja helt siden han bare var etpar maaneder gammel hadde han likesom kunnet vise at han visste, han var gutten hendes egen. Sølvi var meget mere egoistisk men hun var jo saa liten. Men hun var lik faren. Akkurat saan apeagtig livlig ogsaa som Frithjof hadde været da han var barn. Dengangen hadde folk jo trodd, det var tegn paa at han var begavet.

Hun hadde vist trodd det selv ogsaa, sommetider ialfald, eller hun hadde faatt sig til at tro det i det mindste. Naar hun og Frithjof likesom skulde være skumpelskudd, saa var det enslags trøst at tro, det var fordi han ialfald var for begavet til at finde sig tilrette paa den dumme skolen.

Nu syntes hun – det var vist noget saant som hadde faatt hende til at gaa med paa det, da Frithjof begyndte at ville kline med hende, den vaaren de gik for presten sammen. Han vilde at de skulde være kjærester. Det var den tiden da han var saa ivrig til at spille violin – fra først av var det for at hun skulde høre ham spille, naar han endelig vilde stikke sig bort med hende i uthuser og oppe i marken. Han hadde lært forbløffende hurtig at spille nogen stykker ganske ordentlig. Og naar han stod saan, opløpen og ung, næsten litt voksen, med felen indtil kindet og et hvitt lommetørklæde stukket indimellem, 20akkurat som en ordentlig violinist, naar han svaiet med kroppen og slængte den lange lyse haarbusken unda panden av og til, mens hænderne og fingrene hans rørte sig saa levende og fint naar de spillet – ja saa trodde hun vel, fordi hun hadde lyst til at tro det, alt som han malte ut om at han skulde bli en stor kunstner og lægge hele Europa for sine føtter, som han sa.

Hun syntes at han var pen, naar han spillet – og hun hadde opdaget at hun selv var blit pen. Meget, meget penere end nogen av de andre pikerne som hun kjendte. Kanske blev hun en skjønhet –. Hun kunde bli aldeles forelsket i sit eget billede, naar hun stod foran speilet og kjemmet sit lyse haar, slog det fremover brystet og skuldrene og holdt et perlebaand tversover panden eller draperte sig med silketørklær og skjerf. Det var naturligvis det som de andre hadde sett hele tiden, længe før hun selv skjønte det – hun blev vakrere end dem. Derfor var det at de hadde uglesett hende.

Hun begyndte at digte sin fremtid ind i det som Frithjof digtet om sig selv. Og hun gjorde ialfald ikke motstand, naar han blev klænget. Endda hun syntes ofte han var ekkel – der kunde være noget ved ham som mindet om en hund, naar det strir i den mellem lyst til at snappe en bit og frygt for pisken. Men andre ganger blev hun selv aldeles gæren – hun staaket med Frithjof og egget ham indpaa sig, knuskjælte ham og puffet ham væk, akkurat som hun hadde pleiet at husere med hundene deres hjemme. Netop fordi hun visste at det var galt, aldeles paa grænsen av det som hun visste om at det var det værste som kan hænde en ung pike. Det var det som var det spændende, det var den egentlige lyst i denne leken – at dette var forfærdelig uskikkelig, og hvis nogen fik vite om det, saa Gud naade dem! Det var akkurat som hun tok sin mon igjen for alt det fæle hjemme – faren som suste 21og drak: sommetider sat han og tøiset og halvgraat over alle ulykkerne som var veltet indover ham aldeles uforskyldt, og sommetider var han aldeles vild og rasende, skjeldte ut hende og moren, og moren brukte en mund igjen –! Og naar han ikke var inde, sa moren de fæleste ting om ham, kaldte ham en alkoholist og jamret sig fordi de var blit fattige, og saa klaget hun over datteren fordi hun var daarlig paa skolen og fordi hun fløi ute baade tidlig og sent. For længe siden hadde Ida Elisabeth skjønt, det var nok ikke fritt for at moren i smug tok sig en støit av farens flasker, – noget for ofte.

Til konfirmationen gav Frithjof hende en ring med en liten rød sten i. Da syntes hun at hun hadde likesom bundet sig til ham. Endda hun hadde ingen present at gi ham til gjengjæld. Men straks efter hændte saa det som hun visste var det værste. Skjønt hun kunde ikke huske at hun hadde syntes det var saa farlig. Isch var det ikke andet, hadde hun tænkt, lei og skuffet. Men det blev jo anderledes efterhvert. Likevel hadde det egentligste ved det, det som gjorde hende rent som vild sommetider, og endda vildere naar hun merket at hun kunde skræmme Frithjof – det hadde for hende været følelsen av at hun trodset, hevnet sig. De skulde bare vite, alle sammen som hadde været slemme mot hende og Frithjof, hvad de turde –. Hun fantaserte om alt som hun skulde svare dem, hvis de opdaget det. Og naar hun tænkte paa det som kunde følge efter, var spændingen næsten endda større end rædselen. For hun hadde vist aldrig virkelig kunnet forestille sig hverken at det blev opdaget eller at det skulde faa følger. I bund og grund syntes hun vel ikke andet end at de lekte en forfærdelig farlig og forbuden lek, og hun kunde likesom ikke tænke sig andet end at slik skulde det bli ved at gaa fremover i en ubestemmelig lang fremtid.

Saa kom den natten – en blendende lys og lun 22sommernat like efter Sankthans. De hadde rodd indover til Ervik og skulde fiske. Ved den ytterste av Ervikgaardene gik de iland og op i en utløe, og saa sovnet de. De blev vækket av at der var kommet ind en mand og han hadde lommelygt. Det var doktoren – han hadde søkt ind i løen for en liten skur av sommerregn.

Frithjof maatte ro hjem alene og hun bli med doktoren i motorbaaten hans. Han snakket alvorlig til hende; sa igrunden ikke noget som ikke hun visste før – men det var som det gik op for hende for første gang, at dette gjaldt virkelig for alvor hende selv. Det var saa forfærdelig saa hun syntes hun maatte dø.

Han sa, hendes forældre maatte ikke faa vite det. Men han gik til Braatøs, for han vilde at de skulde sende Frithjof bort. Og fru Braatø blev saa fortvilet saa hun kunde ikke la være at betro sig til en veninde, og saa blev det ført utover.

Den dagen da hun maatte staa til regnskap hjemme – den vilde hun ønske at hun kunde glemme. Ikke et utnavn saa grovt saa ikke hendes far kaldte hende det, han hylte og ristet knytnæverne op i ansigtet hendes, truet med at slaa hende ihjel. Og saa skulde det likesom være toppunktet av forvorpenhet at hun hadde drevet med Frithjof mens hun gik til konfirmation. Faren som aldrig hadde gjort andet end gjort narr av religion og kirker og prester – hadde han ment at hun skulde bry sig noget om det som pastor Søndeled sa. Han var saa snil stakkar, men det var ikke faldt hende ind at ta pastor Søndeled alvorlig.

Og saa – saa blev Frithjof hentet. Aa! Hvordan hun nogensinde hadde kunnet finde paa at indlate sig med ham igjen efter det – nei det skjønte hun ikke! Det elendigste – en vetskræmt gutunge som blunket med øinene og løftet op armene som for at bøte for slag, hver gang hendes far rørte 23sig, og da faren saa slog, skrek han himmelhøit «mamma!» Og – ja – han skyldte paa hende –.

Og moren – nei hun syntes næsten at det var det værste. Først var hun rent som fra vettet. Ja den reisen ind til byen med forældrene – at ikke hun hoppet over bord da. Men saa da det var paa det rene at det ialfald ikke var noget iveien med hende – saa var det likesom moren slog sig til ro, blev mild. Gudskelov, det var altsaa ikke saan forfærdelig ulykke allikevel, det som var skedd –.

Da foretrak hun tusen ganger faren, han skrek op som et dyr og bandte det forfærdeligste han kunde – at det var akkurat det samme; enten hun fik en unge eller to eller ingen, det gjorde fordømmede litet fra eller til, mot det at barnet var skjæmt ut, skjæmt og sølt med, «– det sisste av vakkert og fint og rent som jeg visste om her i verden,» og saa graat han, og pludselig slog han armene omkring hende: «Aa Herregud om du heller hadde dødd, Ida Elisabeth! En hund som er blit skamfert, den skyter en da, om en har hjerte i livet – men ingen orker at gjøre det med barnet sit –.»

*

Og allikevel –. Fire aar efter, da Frithjof kom op til hende den dagen i Oslo, sa at han hadde faatt hendes adresse og vilde da hilse paa hende, saa sendte hun ham ikke paa dør.

Hun hadde ikke hatt det for morsomt disse aarene. Hun var blit sendt til en veninde av sin mor, og denne «tanten» lot bare til at vente paa at hun skulde skeie ut igjen. Paa Handelsgymnasiet strøk hun, og den eksamen hun tok paa Treider efterpaa var ikke rar. Kontordame var det som hun nødigst av alt vilde bli. Men søm eller modepynt, som hun hadde lyst til at lære og visste at hun hadde anlæg for – nei hun fik ikke tænke paa at vælge det som levevei; det var ikke fint nok, syntes hendes forældre. 24Efter farens død forsøkte hun sig allikevel – hun fik plass i en industriforretning og gik paa syskole om kvelden. De to aarene hun var i frøken Myhres forretning var den hyggeligste tiden hun hadde hatt mens hun var i Oslo. Men saa skulde den gamle gaarden rives og frøken Myhre, som hadde handlet der i firti aar, trak sig likegodt tilbake fra forretningslivet. Der stod hun. Rent tilfældig traf hun en ven av sin far, og han lot hende faa en post paa sit kontor. Den var hverken til at leve eller dø av. Da Frithjof tørnet op visste hun at hun sagtens kom til at bli sagt op med det første; der var blit oprettet for mange saanne rent overflødige poster paa det kontoret, for døtre til chefernes venner, og alle de andre var flinkere end hun.

Hun hadde været saa forsigtig i disse aarene. Efter utgangen paa den historien med Frithjof var hun saa skræmt og beskjæmmet saa hun trak sig sammen som et rædd dyr, bare et mandfolk forsøkte noget som lignet en tilnærmelse overfor hende. De var ikke fristende heller, denslags eventyr som laa indenfor hendes rækkevidde. Hun hadde nok truffet nogen fyrer som gjerne vilde spendere paa hende og skaffe hende en smule morro. Men hun visste prisen. Og hun vilde ikke dypere ned. Hun maatte holde sig i skindet nu. Engang til – og saa var det bene veien i bissevovverne.

Frithjof kom, og hun syntes han var blit pen. Han mindet litt vel meget om en kjøttmorel da alt, av de gule og røde. Men han var da ordentlig voksen, og ordentlig klædd, med rene negler – det var især det som fik hende til at synes, han var ikke nogen gutunge længer. Han hadde kontorpost hos en fætter av sin mor – musikken, nei den hadde han lagt paa hylden; der var saamen mere end nok av musikerspirer i verden allikevel, sa han overlegent. Det var vel noget han hadde hørt nogen si. Hvad han ikke sa var, at det var gaatt med det som med 25alt andet han tok fatt paa: det gik altid noksaa lett for ham at begynde paa en ting, men saa med ett blev han staaende bom fast, og kom aldrig videre. Nu snakket han svært meget om sine utsigter hos onkelen – han var aldeles uundværlig der. Naturligvis kunde han godt faatt noget som var bedre, i øieblikket altsaa, men onkelen raadet fra, onkelen ventet bare paa at han skulde bli gammel nok til at bli optatt i firmaet. Frithjof hadde venner som han fik laane bil hos, og Frithjof bad hende med sig ut – og da han saa vilde ha hende som i gamle dager, og hun ikke vilde op i noget saant igjen, saa foreslog han, men de kunde jo gifte sig jo! Straks med det samme. Han var saavidt myndig. Og hendes mor samtykket – med begeistring.

Men hun syntes det nu og: det saa nok ut som hun gjorde fornuftig i at gifte sig med Frithjof, men det var bare noget som hun forsvarte sig med overfor sig selv, naar hun gav efter for sin brændende længsel efter opreisning. Hun vilde ha opreisning for sig selv, og hun vilde ha opreisning for Frithjof – hun vilde overbevise sig selv og hele verden om at det hadde været kjærlighet, det som tomlet med dem dengangen. Alt det sørgelige og ydmykende kom bare av at de hadde været saa altfor unge.

Det var som en opreisning for dem begge at nu fik Frithjof vise, det som hadde drevet ham op i den fortomlede guttesynden med alt som fulgte av ynkelighet, det var likevel en følelse som han stod ved, nu da han var blit en mand. Nu da han kunde sørge for hende, kom han tilbake til hende og giftet sig med hende. Den ulitelige scenen paa hendes fars kontor – alt det var jo bare fordi han hadde været en ung gut den gangen, i skrækken blev han barn igjen, stakkar. – Hun hadde gjort sit bedste for at glemme, hun hadde altid visst at Frithjof var feig.

26I virkeligheten hadde hun jo ogsaa altid visst at en kunde aldrig stole paa noget som Frithjof sa. Men hun lot som hun ikke visste det. De første maanederne de var gift hadde de vel egentlig været enige om at tro, de var lykkelige. Han var svært forelsket – og saa var han saa henrykt over at ha et hjem som var hans. De bodde i en pen liten kvistleilighet ute ved Oppegaard. Han var kry av at han var gift mand nu, og han blev næsten latterlig stolt da hun fortalte ham at hun skulde vist ha en liten – rørende stolt kaldte hun det dengang, endda det pinte hende at han fløi omkring og snakket om det til alle og enhver. Selv den tiden var der noget som vakte en hemmelig motvilje hos hende, netop ved den maaten han elsket hende paa: det var som han var vigtig, fordi han var saan pokker til kar, ordentlig lidenskapelig get – og samtidig var det som han altid var rædd nogen skulde ta og knipe ham for det.

Ja saa kom det –. De hadde bare været gift en fem maaneder, da Frithjof kom hjem en dag, frygtelig motfalden, mens han forsøkte at overtale baade hende og sig selv til at tro, pyt det var ikke saa farlig. Onkelen hadde lovet at støtte dem, til han fik noget andet, men han passet ikke rigtig i onkelens forretning allikevel.

Indboet var kjøpt paa avbetaling. Saa da de fik leiet et værelse i Pilestrædet hadde de ikke andet at møblere det med end det lille som var hendes eget hjemmefra. Frithjofs onkel gav dem saa meget om maaneden saa de hadde til husleien og litt mat. Gjennem frøken Myhre fik hun litt søm, saa hun kunde tjene nogen kroner hver uke. Og det var da at hun for alvor begyndte at se, hvordan Frithjof var.

Ikke at hun skjønte ham. Han var jo snil, glad i hende ogsaa, og fremdeles like stolt av at han hadde en kone som skulde ha et barn. Og han 27malte ut, hvor gjildt de tre skulde faa det – nydelig hjem, hvitlakert barnevogn – han var vildt interessert i det smaatøiet som hun sydde op. Og fuldstændig tilfreds med verden og sig selv. Ikke la han to pinder i kors for at faa noget at gjøre igjen. Det vilde kanske ikke ha været saa lett heller – det gik op for hende efterhvert, at hun kunde vist være like glad, om hun slap for at faa vite den egentlige grund til at onkelen hadde git ham avsked. Men naar han lovet hende guld og grønne skoger engang i en blaa fremtid, saa var han like saa fornøiet med sig selv som om han hadde git hende det alt sammen, og han ventet at hun skulde være like begeistret og taknemlig som om hun hadde faatt det.

Dengang kunde hun endda bli forarget over ham. Og hun blev oprørt fordi han endelig skulde lyve bestandig – om det gjaldt de simpleste likegyldige smaating, hvor det var umulig at opdage nogen grund til at han ikke likegodt kunde si sandt – likevel løi han. Hun hadde ikke opdaget endda at Frithjof var løgnagtig, akkurat som et andet menneske er lattermildt.

De bodde paa det værelset i seks maaneder, til hun kom paa kvindeklinikken. Derfra reiste hun med Sølvi ned til Sandefjord til tante Mathilde og sin mor; de to hadde flyttet sammen da moren blev enke. Frithjof fulgte hende ned. Og derfra var det at hun skrev til det eneste menneske som hun sikkert trodde vilde hjelpe hende, naar han fik vite hvor desperat hun var i nød. Hun turde ikke la tanten og moren ane, at hun kom til at ha to barn allerede før det første var fyldt aaret. Og saa syntes hun, hvis de bare kunde komme sig hjem, tilbake til sine egne tomter, saa maatte det vel bli en raad. Saa skrev hun til doktoren i Vallerviken og spurte om han ikke kunde skaffe Frithjof noget arbeide borte paa de kanter.

Det gjorde han. Han fik virkelig Frithjof ind 28paa hermetikfabrikken, og han hjalp dem til at faa hus i Esbjørnsens gaard, hvor der var en liten butik, og han hjalp hende med at faa igang den lille industriforretningen som hun hadde tænkt at hun kunde begynde med, nu da det var blit bygget saa meget i Berfjord.

Kallemand blev født, og saa snakket doktor Sommervold med hende. Han vilde faa hende til at skille sig fra Frithjof.

«Men skjønner du ikke det da, Ida Elisabeth, at han er simpelthen et infantilt individ? Stor og sterk legemlig og mand for at skaffe dig saa mange unger det skal være – og saa er han i aandelig utvikling som et ti-tolvaars barn. Og et fan saa litet tiltalende barn, efter min mening.»

Da var Frithjof allerede færdig med hermetikfabrikken. Hun tjente saavidt saa de slog sig igjennem fra dag til dag. Og Frithjof var godt fornøiet, slik som de hadde det. Han puslet i den vesle haveflekken deres, rodde ut og var stolt naar han kom hjem med fisk til middagen, han passet Sølvi – og altid hadde hun dette store, late, skravlende unge mandfolket flytende omkring sig. Og hun begrep at saan kom det til at bli bestandig. Hvis ikke hun fulgte doktorens raad.

«Bare tænkt paa de to barna som du selv er mor til,» sa doktoren. «Du kan faa nok med at sørge for dem utover gjennem aarene, om du ikke ogsaa skal være nødt til at forsørge den store ungen til nogen andre mennesker.»

Det var kanske det som gjorde at hun ikke orket følge raadet. Hun syntes ikke at hun kunde helde et menneske som Frithjof ut av hjemmet hans og si til ham: synk eller flyt. Og hun orket ikke velte ham over paa de gamle Braatøs. Hun kunde ikke la være at tænke – hvis nogen engang skulde gjøre likeens rned Sølvi eller Lillegut. Og hun orket ikke tænke sig Frithjofs ansigt, hvis hun kom en dag og 29sa til ham at nu vilde hun ha skilsmisse og nu maatte han ut av huset. Hun husket vel hvordan det hadde været da hun selv var barn – den dagen da hun fik vite at de maatte ut av hjemmet sit paa Holstensborg.

Det var jo det fortvilede at nu skjønte hun, Frithjof var virkelig glad i hende og glad i de smaa – det ialfald var ikke løgn og komediespil. Han var glad i hende, fordi han stolte trygt paa hende – hun vilde nok sørge for at han aldrig skulde lide nød. Han var glad i sine barn, fordi han var kry av at han var far, og saa hadde han altid noget at leke med. Han var det som Sommervold hadde sagt, et barn; hans egoisme var som et barns, han hængte ved alt som dannet væg om hans tilværelse og beskyttet ham, og som et barn fablet han om alt han skulde gi dem og gjøre for dem – engang, i en fremtid som aldrig vilde komme – men for ham var det som han gjorde ret for sig, naar han skrøt av alt det som han engang skulde utrette. Da syntes han at han var snil gut og vilde ha kys og ros for det. Han syntes selv at han var lykkelig gift, og derfor var han sikker paa at det var hun ogsaa, igrunden.

*

Indimellem blundet Ida Elisabeth litt, bysset av baatens langlige gyngebevægelse paa Nordsjødønningerne og den vaskende, klaskende lyd av havet mot skibssiden, av knirk og klirring og knaken ombord. Men hver gang hun holdt paa at falde ordentlig isøvn blev hun lysvaaken av smerte ett eller andet sted i kroppen som laa saa umakelig. Og for hvert slikt rykk tilbake til fuld bevissthet kjendte hun hjertet sit som en klump av fysisk smerte; hun hadde ondt, ondt i det. Myrrha – et hjerte som et skrin fuldt av bitter myrrha – aajo. De skulde bare vite hvad de snakket om, de to smaa hønsehoderne.

Hun hadde vist forresten ligget vaaken en stund, 30Ciss Meisling ogsaa, og hun hadde ligget og sippet, kunde Ida Elisabeth høre paa næsepussingen hendes. Nu sov hun vist. Men da Kallemand begyndte at suttre, først smaatt og søvndrukkent, men siden høiere og paastaaelig: «Koppa, koppa. Koppa, mamma,» til hun maatte staa op og slaa paa lyset – saa reiste Ciss Meisling sig op paa albuen borte i køien sin:

«Fru Braatø, er det ikke noget som jeg kan faa hjelpe Dem med?»

De røde krøllerne var aldeles bustet og tafser av haaret klisset mørke nedpaa hendes glohete, fortutede ansigt. Hun hadde paa sig den mest fortryllende pyjamas, av hvit smaablomstret silke – den gjorde at hun irriterte Ida Elisabeth endda mere.

«Neitak,» sa hun kort og fandt frem kop og melkeflaske.

Mens Kallemand drak blev Ciss sittende opreist i køien sin og saa paa med en liten bedrøvet mine.

«Er De sint paa mig, fru Braatø?» kom den tykke, forgraatte unge pikestemmen. «Jeg vet godt at jeg var uhøflig mot Dem ista og svarte Dem næsevist –.»

Ida Elisabeth blaaste:

«Herregud da Ciss – De kan da vel skjønne at voksne mennesker tar det ikke saa høitidelig om en backfisch svarer litt nebbet. – Bare læg Dem og sov De, barnet mit.»

Ciss sukket godnat og puttet sig under teppet, og Ida Elisabeth slukket lyset og krøp ind til Kallemand igjen. Nu stevnet baaten støtt fremover igjen, og vandet strømmet langs skibssiden med blid og stille rislen – de var indenskjærs igjen, skulde være fremme om fem timer efter ruten.

Aa saa trætt hun var og lei av allting. Paa en maate syntes hun næsten ikke at hun orket Frithjof længer, og likevel kunde hun ikke gi ham paa baaten. Han ante ingen ting, i en saan grad saa han avvæbnet hende aldeles. Hun kunde grine paa ham, be ham 31tie stille, la være at svare naar han snakket til hende – saa dukket han sig litt, saa ulykkelig ut – og straks efterpaa var han akkurat som der ikke hadde været et eneste gran iveien.

Saan hadde det gaatt i disse to aarene siden Kallemand kom til. Frithjof hadde hatt nogen smaajobber nu og da – og forretningen hendes var begyndt at gaa ganske godt. Der var bare det leie ved det at Frithjof eiet jo ikke begrep om penger. Nu syntes han at hun tjente «saan masse», og nu vilde han at de skulde anbringe det i ett eller andet, som han nok skulde faa til at gaa saa storartet. Sølvræv selvfølgelig, eller hønseri, eller rabarbradyrkning og frugtvin. Nu sisst var det en gammel blikboks av en Ford som hadde endt sin løpebane her inde i fjorden. Frithjof hadde vilde planer om at kjøpe den og aapne bilrute til Langeland og Vallerviken og Ut-Helle – alle de baatene som anløp Berfjord la til ved de stederne ogsaa. Eller ogsaa til Mokhus – hvor lastebilen til handelsforeningen klarte hele trafikken allerede.

Hun hadde det ikke værre end hun godt kunde holde ut – hvis hun bare kunde la være at tænke paa, slik skulde det bli ved at være bestandig. Og hvis hun bare kunde latt være at tænke paa det som hadde været, og græmme sig over sin egen daarskap. Og Herregud, der var tusenvis av koner som maatte fø paa et draak av en mand, sørge for sig selv og barna sine, og endda forlangte det kræket som de holdt liv i at bli behandlet som manden og herren i huset. Frithjof var da ikke slem ialfald og krævet ikke at hun skulde krøsse ham om hun vilde slippe juling.

Hvis bare ikke, bare ikke – nei det vilde hun ikke tænke paa. Og de to barna som hun hadde – – aa, hun syntes at de var deilige – ja for deres skyld skulde hun gjerne reist saa langt, saa langt som en stjerne vilde gaa foran hende, hvis hun bare 32kunde finde frem tilslut til et sted hvor hun kunde ofre, som det stod i det verset. Røken som hvirvlet i vinden over hjemmet deres og hjertet med alt det bitre hun husket, som myrrha. –

*

Det var like før solopgang, da Ida Elisabeth kom op paa dæk. Himmelen hvælvet sig lys og klar, blekt gul over fjeldkammen, hvor gryet aandet blaaladne skygger over snefonnerne, men høiere oppe blev luften grønagtig, og saa tok det bundløse dyp til, av blaa dag som skjulte alle stjernerne.

Isflakene skurte og skurte mot skibssiden. De var allerede saa langt inde i Berfjorden saa isen laa hvit fra strand til strand. Baaten stanset, bakket og rendte frem igjen mot nyisen i raaken. Det mørke vand kom hvirvlende op med brus av grønhvitt skum og veltet bortover nye isstykker som singlet skjørt mot den gamle iskanten.

Ellers var det ikke saa ofte nu at Ida Elisabeth orket føle hvor vakkert det var her i Berfjorden. Men nu tok det hende voldsomt, mens hun gik slik og trampet litt for at holde varmen – op og ned paa det øde dæk. Husene saa saa rørende smaa og taalmodige ut, saan som de laa langs stranden under de vældige fjeld: de var utfor Ruskenesgaardene med den isgrønne fossen hængende almægtig nedover fjeldvæggen like fra skaret øverst mot luften og ned til den smale stripen strand under sne og skygge ved foten av berget. Alle nattetankerne hendes dæmret ut i en eneste længsel – efter en utholdende taalsomhet som skulde ligne de smaa gaardenes, med morgenrøken sitrende over de nedsnedde tak, efter et saant seigt vaagemod som turde holde ut en langfærd over berg bakom berg og var saa fortrolig med stjernerne saa det styrte efter dem, selv naar de var skjult av dagen.

*

Dampbaaten svinget ind omkring Gaupholmerne, 33og den inderste pollen laa forut som en rund hvit slette. Inde hvor raaken sluttet stod en liten klynge folk med kjelker og kasser paa iskanten, en slæde med en liten blakk hest foran – og Gud hjelpe hende, Forden opdaget Ida Elisabeth. Fremme ved førerplassen sat en liten tull som var pakket ind i noget høirødt – Sølvi i hendes egen gamle golfjakke.

I angsten var det som noget brast inde i hende selv ogsaa, og fortvilelsen vældet op som det svarte og kolde vandet under skibsbaugens støt fremover. Frithjof hadde gaatt og gjort det allikevel, mens hun var borte –.

Nu kom han springende fremover mot baaten som la til – ung og høi og litt tykkfalden allerede; den lyse pandeluggen hans under skindluen var hvitrimet, det kjøttfulde ansikt rødt og friskt av kulden. Han viftet op til hende og ropte velkommen! saa det ljomet.

Ida Elisabeth viftet matt tilbake en gang; saa snudde hun og løp. Hun maatte nedenunder og hente Kallemand.

Idet hun styrtet ned trappen, samlet hendes sind og sanser alting til ett billede – det svarte vand hvor isflakerne drev og singlet, den hvite flaten av islagt fjord og mandens straalende sunde og anelsesløse ansigt, og husene inde paa stranden under de tunge fjeld. Og høit oppe over bygden det første gyldne morgensolskin som lyste over snebræerne mot luften. Hun følte ubændig, ikke som tanker, men som drift, at hun maatte, paa den ene eller den anden maaten, holde noget i sin sjæl springende, som en fontæne driver vandstraalerne tilveirs ustanselig, mot utsigten utover de hvite, solgyldte fjeldpander og den store himmelklokke – om hun aldrig saa meget sat fast paa stranden nedenunder i skyggen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ida Elisabeth

Kvinne- og ekteskapsromanen Ida Elisabeth ble utgitt i 1932.

Hovedpersonen, Ida Elisabeth, kjemper hardt for å forsørge mann og to barn. Mannen, Frithjof, er både løgnaktig og arbeidssky, og hun mister etter hvert all respekt for ham. Når det viser seg at han er utro, ber hun om skilsmisse og starter et nytt liv for seg selv og barna. Men fortiden vil ikke helt gi slipp på henne.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1932 (nb.no)

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.