Ida Elisabeth

av Sigrid Undset

3.

64Det endte med at hun tok imot Else allikevel. Hun gjorde det ikke med god samvittighet, for det var nu vel at strække sig længer end skindfelden rak. Fankern og, at det skulde være saa vanskelig at si nei til de folkene –.

Netop som hun hadde faatt flere bestillinger til konfirmationen kom der en forholdsvis stor ordre paa forskjellig til det nye pleiehjemmet. Det kunde hun naturligvis takke doktor Sommervold for. Men nu maatte hun ha hjelp. Hun fik Olise Langeland til at komme om dagene.

De sat i stuen en eftermiddag og sydde. Regnskyllene drev mot ruterne, saa vandet flommet nedover som det blev slaatt paa med bøtter, og hele huset ristet, naar vindkastene kom ulende imot. Olise holdt paa at kante noget fersk voksduk – det var omtrent den ubehageligste lugten Ida Elisabeth visste om.

Da det gik i butiksdøren stod blaasten ind, saa dører fløi op – til stuen og til kjøkkenet. Ida Elisabeth slap den hvite kjolen som hun sat og sydde paa, – reiste sig – og saa var det hendes svigerfar som steg ind i stuen, med vandet silende av oljehyren: «Gud signe arbeidet!»

«Kjære, er du utover i dette veiret!» – Sølvi kom sættende fra soveværelset, hun hadde kjendt bedstefarens stemme. Ida Elisabeth tok imot hans vaate ytterplagg, og Jens Braatø grep smaapiken, husket hende høit i taket: «Var du jenta mi idag og du da – og der har vi jo mand sjøl i huset, det var gutten sin det som ikke har glemt bedstepappa – saa godt han ser ut nu du, Lisken – nei nei, ikke gjør dig noget bryderi for min skyld da du, jeg tar like gjerne et glas melk hvis du har» – han fulgte efter hende ut paa kjøkkenet – «naa jaja da, men la nu ialfald mig faa lov til at tænde op for dig 65da –. Hvor har du Frithjof henne –? Heisan, se paa hende du – hun tror vist at Bebbe har med nogenting til hende hun i skræppen sin.»

Ungerne fik hver sin kjærlighet paa pinde, mens Ida Elisabeth forsøkte at faa det til at brænde i komfyren og fortalte at Frithjof var buden ned paa hotellet – Clausen fra Aarseth & Co. var her idag.

Røken blev ved at slaa ut av komfyrdøren og tyte op langs alle ringene.

«Dere faar heller gaa ind i stuen og luk døren da, er dere snille. Sølvi, si til Olise da at hun rydder i sofaen saa bedstefar faar sitte –»

«Behøves ikke det, jeg sætter mig like gjerne paa vedkassen. Men se her – det er fra mamma, hun kjernet igaar. Og saa skulde jeg gi dig dette brevet –»

Ida Elisabeth takket pent for smørasken og la brevet fra sig paa kjøkkenbænken. «Men kjære gaa ind da – det ryker slik her –»

Konvolutten var klam, saa blækket hadde flytt utover. Svigermorens skrift var stor og rund, med tykt tryk og mange flotte slæng paa bokstaverne – aldrig saa Ida Elisabeth den utenpaa et brev uten hun fik en liten dump forutfølelse av at nu kom der nok ett eller andet som hun like gjerne vilde ha været fri for.

Hun gik bort og aapnet forsøksvis ytterdøren paa klem. Vinden stod paa fra den anden kanten, men allikevel drev væten ind i det lille bislaget, mens hun stod og holdt i døren og forsøkte at tørke øinene sine med forklæsnippen. Til det kom et stormkast ned fra fjeldet paa denne siden og smeldte døren i for hende. Men med det samme tok det da heldigvis til at flammebrænde borte under kaffekjelen.

Hun tørket og tørket sine røksure øine, og saa plukket hun op den fugtige konvolutten:

«Kjære lille Lisken min!»

Tre ark. De to første om hvor gjerne svigermoren hadde villet være med Jens utover, og 66hvorfor hun ikke hadde kunnet og om hvordan det stod til med alt og alle paa Vettehaugen. Saa kom det:

«End du da, kjære barnet mit, hvordan har du det? Jeg tænker saan paa dig i denne tiden! Stakkars liten, det begynder vel at falde dig besværlig at overkomme alt det som du har at staa i. Men nu skal du høre en plan som pappa og jeg har tænkt ut, som vi synes maatte være aldeles glimrende for alle parter. Vi vilde jo gjerne at vor lille Elsemor kunde komme litt ut ogsaa og bli fortrolig med husstellet andre steder end i sit eget hjem» –. Saa fulgte en side om Elses flinkhet og snilhet.

Ikke tale om. Ida Elisabeth stak brevet i forklælommen. Hun gik og overhørte sig selv, mens hun gjorde istand brettet med mat til svigerfaren – opdaget grund efter grund for at si nei. Til Jens Braatø kom ut igjen paa kjøkkenet.

«Kjære, det skulde du nu ikke ha gjort, – stelt til en slik opdækning. Men du, jeg sætter mig likesaagodt her jeg, saa blir det mindre bry for dig. – Jeg vilde nemlig gjerne faa snakket litt med dig under fire øine.»

«Som du vil.» Ida Elisabeth ordnet brettet omigjen, tok av mat og kopper til barna og Olise og bar det ind i stuen.

«Du Lisken. Tror du det er bra for Frithjof at vanke saa meget nede paa det hotellet? Disse handelsreisende – ja mange av dem er naturligvis prægtige mennesker, greie karer – men du vet jo hvordan Frithjof er, litt ukritisk, han lar sig saa let imponere, naar ældre mænd som han tror har verdenserfaring og saan litt flott væsen behandler ham som sin likemand –»

Det vilde si saa meget som at faren var rædd, Frithjof skulde faa smak for det sterke. «Clausen vet du han kan ikke ha noget vondt av at være sammen med,» sa hun kort. Naturligvis var det noget i det som Jens Braatø sa – skjønt de fleste av de 67reisende som hun hadde forretninger med var stø folk. Og saa gik hun jo og haabet – gjennem bekjendtskaper kunde kanske Frithjof faa noget at gjøre tilslut. Desuten var det saa frygtelig at ha ham gaaende hjemme naar hun hadde travelt.

«Det er jo paa en maate baade godt og vondt for barn,» sa Jens Braatø, «at faa vokse op i et hjem, hvor de er beskyttet mot det vonde i verden, hvor det urene pust ikke faar trænge ind. Det vil si, stort sett er det selvfølgelig et gode – og det har gudskelov lykkedes for Borghild og mig, det tror jeg nok at jeg tør si ja. Men det fører jo til det ogsaa, at de blir paa en maate svært troskyldige – møter menneskene næsten altfor tillidsfuldt. – Ja det var det som jeg skulde ha snakket med dig om, det som Borghild skriver om at faa Else hit i sommer en stund.»

Ida Elisabeth sat paa den anden siden av kjøkkenbordet og saa paa sin svigerfar, mens han snakket. Han var en sjelden vakker mand. Slik han sat der, herdebred og kraftig i de hjemmevævde graa vadmelsklærne, med bølgende gyldent haar kjemmet ret bakover fra den brede, rene panden, veirbitt og varm i huden, de store gulbrune øinene saa skjønne og klare – ja han saa ut saan sagaagtig, nordisk og romantisk, – akkurat som han selv vilde være.

Han hadde været eneste søn ute paa Braatøy. Og naturligvis var det sandt at det hadde været et av de største handelsstederne i fylket – selv om det vel mest hadde været for spøk, hvis det var som han fortalte, at folk hadde kaldt hans far for kongen paa Braatøy. Og sin mor omtalte han altid som datteren til kaksen paa Vetteland, og Vettelandsfolket som den navngjetne spillemandsætten. Paa en maate var det vist sandt nok, alt som han fortalte om sin slegt, men det blev saa græsselig romantisk i Jens Braatøs mund – storbryllupet paa Vetteland da hans forældre giftet sig, og tragedien, da det gik ut for gamle Braatø 68og han hængte sig, og hans eget bryllup, da Borghild von Post-Moe krøp ut av et vindu til ham en sommernat og de reiste avsted til byen og blev viet med kongebrev. Skjønt den Høieste maatte da vite hvem som skulde hatt nogen interesse av at forhindre, de to fik hverandre. Hun var guvernante hos foged Ramstad dengangen og han var paa kontoret der; da Jens Braatø maatte slutte at studere efter sin fars død, hadde fogden skaffet ham posten og tatt ham i huset fordi han og gamle Braatø hadde været gode venner, og saa var fogdens selv saa musikalske. Men da Ramstad var død, kom det ikke nogen ny foged, det blev en anden ordning med embederne, og paa det nye kontoret passet ikke Jens Braatø. Han hadde forsøkt sig paa en masse forskjellig siden den tid – brusfabrik, eksport av egg og frugt til England, sagbruk – men ingenting hadde rigtig villet gaa for ham. Nu hadde de i mange aar sittet paa det lille bruket, en parcel av Vetteland som han hadde kjøpt, og saa hadde han nogen agenturer for forsikringsselskaper og slikt.

Det var i anledning av nogen forsikringer at han skulde opover til Mokhus nu, «men jeg tænker at jeg venter til imorgen, om veiret skulde bedage sig litt. Men gjør dig nu endelig ikke noget bryderi for min skyld – jeg lægger mig paa sofaen i stuen jeg, du behøver ikke at re op til mig. Bare jeg faar en pute under hodet og et uldteppe over mig saa klarer jeg mig – overdaadig!»

Men det var altsaa dette med Else da. Hun hadde faatt nogen veninder som de ikke likte. Og saa var det denne nye bestyreren paa kooperativen – han gjorde svært megen stas av lille Else; de var rædde for at han skulde sætte hende fluer i hodet. Fyren var en saan rigtig pikernes jens, og jentungen stakkar var nok litt betatt av ham. Men han var altsaa gift, og hans kone skulde ikke flytte til Vallerviken før efter sommerferien; hun var lærerinde oppe paa Aalesundskanten, hvor de var fra –.

69Næste dag var veiret pent, men Jens Braatø bestemte sig til at opsætte turen til Mokhus endda en dags tid. Han pyntet i haven, hvor det saa fælt ut efter regnet; for fru Esbjørnsen la han paa nogen taksten som hadde blaast av og saget av den grenen som var blit brukket paa ett av de store piletrærne. Han saget og hugget op al veden i skjulet for Frithjof, og han reparerte sportsvognen til Kallemand som var blit kjørt istykker ifjor. Han gjorde ren komfyren for Ida Elisabeth og eksperimenterte med at lægge klosser under benene paa den – om den skulde trække bedre, naar den kom til at staa litt paa held.

Han var snil og hjelpsom, det var han ærlig og redelig. Men nu hadde hun engang faatt som et troldsnit i øiet. Ida Elisabeth kunde ikke la være at tænke paa saan snilhet og hjelpsomhet som besætter unger like før syttende mai og jul. – Ja det er ærlig og redelig ment det og.

Han mente virkelig ogsaa at han ikke vilde gjøre bryderi. De laken og putevar som hun hadde redd op i sofaen med tok han av og la pent sammen – behøves ikke, kjære. Hun hadde satt ind vaskestel og vandglas til ham paa en stol – behøves ikke, «jeg kan da stelle mig paa kjøkkenet under springen». Ida Elisabeth utstod ikke at nogen gjorde morgentoilette paa kjøkkenet, hun utstod i det hele tatt ikke at ha nogen der, naar hun arbeidet paa kjøkkenet, andet end barna da – det var det eneste sted i huset hvor hun kunde faa være alene av og til. Og hun likte ikke at ha nogen liggende i stuen – hun var nødt til at bruke den til systue, saa ha det noget pent der var haabløst at tænke paa, men hun vilde da ialfald gjerne slippe for at bruke den til soveværelse ogsaa. Og i det hele tatt, ha en gjest, naar hun hadde det saa travelt som nu, og staa i angst, hver gang hun prøvet kjole paa disse konfirmanderne, for at den ene eller den anden av de to 70mandfolkene skulde komme busende ind uten at banke paa først –.

– Men hendes svigermor var altid like glad og blid, om hun hadde folk sovende i alle rum – hos hende var gjester altid velkomne, «bare de vil ta det som det falder sig saa –.»

Og hele tiden følte Ida Elisabeth hvordan hendes beslutning, ikke at ta imot Else, blev underminert. Naar svigerfaren sat og snakket, skjønte hun i glimt paa glimt, hvor vanskelig de hadde det netop nu. Han klaget ikke egentlig, han snakket bare som han pleiet, paa en egen stille og resignert maate, og likevel forankret i en evig, ubestemt optimisme: det blev vel nok en raad. – Men meget fortalte han uten at han selv skjønte, hvor ilde det var.

Denne fyren brukte at ta de unge pikerne ind paa bakværelset efter lukketid og traktere dem med snop fra butikken. Han hadde motorbaat, og han disponerte varebilen –. Det var ekkelt, og endda mere risikabelt end Braatøs skjønte. At Else stakkar var opsatt paa alt som lignet morro og avveksling var saa visst ikke rart. Og naturligvis vilde hun bli gift saa gjerne som hun vilde leve – og hun hadde ikke smaa tanker om sine egne yndigheter. Hun var virkelig ganske pen, og forældrene, faren især, hadde aldrig lagt skjul paa at de syntes hun var deilig – Guld-Else kaldte de hende. Hun var sikkert parat til at tro hvert ord som denne bestyreren kunde finde paa at si til hende – han var gift, men hun vilde rimeligvis bare synes at det var spændende og storartet, om en mand skilte sig for hendes skyld – og aldrig tvile paa at han vilde gjøre det, hvis han ymtet om slikt.

Alle Braatøs barn var jo blit fødd op med aapenhet og ærlighet og idyll, og med at alt dette om de to kjønnene var likesom bare solbad alt sammen Det var vel derfor at deres nyfikenhet og lyst til at opdage litt paa egen haand hadde tatt en saan 71ekkel retning. Ida Elisabeth hadde forresten faatt indtryk av at det var saan, i større eller mindre grad, med alle mennesker som var noget uformuende – bokstavelig talt ikke kunde underholde sig selv, men altid maatte la sig mate av andre, med nyheter eller gamle stabburshængte historier som de skar fliser av og tygget paa. Denslags mennesker hadde altid en forkjærlighet for at prate om saant som det var noget grufuldt eller sensationelt ved, ulykker og mord og brander og slikt. Frithjof slukte alt som han fandt av denslags i avisene, og det var rent utrolig hvad han kunde huske, like til de mindste enkeltheter, om mord og forlis og store ulykker, selv naar det var masser av aar siden de hadde hændt. Men paa en særlig intim maate var han optatt av alt som likesom laa bortenfor solbadet. En voldtægtsforbrytelse i Bergen, en historie fra en av fjordbygderne længer syd om en flok unggutter og to mindreaarige smaapiker, skumle rygter om lægprædikanter og i det hele om ting som skulde gaa isvang inden kristeligsindede kredser – han var like fortærende interessert i det altsammen. Smaatterier, som sandelig ikke behøvet at bety noget galt, men som en viss slags mennesker iagttar og trækker fantastiske og fældende slutninger av, fordi de indbilder sig selv at de er lure, naar de er mistænksomme – dem kom han hjem og rapporterte, like uskyldig, uten anelse om godt eller vondt, som naar han gjenfortalte for hende de detektivhistorierne som han drasset hjem alle vegne fra og slukte. Han smilte fult, naar hun blaaste: «– tøv, det vet vel ikke noget menneske noget om,» – og saa forklarte han nøiagtig, hvordan sladderkjeftene hadde regnet sig til sine fisne resultater. Og hvis hun endda blev ved at blaase haanlig i sladderen, var han saaret som et barn, naar voksne ødelægger dets kjæreste illusioner.

Det kunde naturligvis godt være løgn, alt som folk sa om Margit Hamres bedrifter i byen. Og den 72unge piken som skulde være paa prestegaarden isommer behøvet vel ikke akkurat at være blit anbragt der fordi hun hadde gjort sig fortjent til landsforvisning. Men saapas kjendte Ida Elisabeth Elsemor som hun visste, jentungen var nok ikke mindre forhippet paa at være sammen med dem, hvis hun bildte sig ind at de sat inde med rare erfaringer.

Likevel reddet hun sig fra at gi sin svigerfar noget løfte med hjem. Hun sa som sandt var, at hun hadde invitert Aslaug Meyer hit i ferien, og at det var mere praktisk for hende at ha Olise Langeland til hjelp i sommer; Olise hadde haandsymaskin selv som hun kunde ta med, og hun kunde ligge hjemme, og hun kunde baade sy og ta paa sig hvad som ellers forefaldt. Nei jo mere hun tænkte paa det, jo mindre syntes hun at det passet med Else.

*

Saa kom der høitidelig indbydelse til dem alle, til at komme ind og være paa Vettehaugen en hel søndag. Svigermoren hadde ordnet med en motorbaat som skulde ta dem med indover.

De fik straalende veir indover fjorden i morgenstillen; knepringen og hostingen av motoren gjenlød vidt utover det silkeblanke drivende vand, og fjeldene stod med glitrende grønt ungt løv opover i graa urer og hvite fossende bækker nedover. Vettehaugen indi den lille viken laa som en fredlyst plet, langt fra alt andet i verden end sit eget søte sommerliv. Utover berget som husene laa under kom fossen pragtfuld nu efter regnet; den fyldte luften med dur og brus, og saa randt Smaaelven frem i en bue havegjerdet, delte den lille jordveien i to deler og faldt i fjorden bortenfor den gamle bryggen og naustene. Det var sandt og, som svigerforældrene pleiet at si: Ja her er fred.

Da de gik opover fra bryggen kom smaapikerne løpende imot dem, i lyse sommerkjoler sprang de nedover den grønne, blomsterbrogede vold. Bakefter 73kom svigermoren; hun omfavnet barnebarna, svigerdatteren og sønnen: «deilig at ha dere her allesammen!» Inde stod kaffebordet dækket med blomster og en stor kringle, som til geburtsdag. Borghild Braatø drog sin svigerdatter ned i den gamle, myke nedsittede sofaen, stablet puter op omkring hende: «nu skal du sandelig sætte dig, saa du sitter rigtig godt. Nei da barn, tante Else og tante Jeja sørger for dere, idag skal den stakkars lille mamman deres rigtig faa være i fred for en gangs skyld. Saa, Lisken! God kaffe skal du nu faa ialfald, jeg vet du liker den sterk – skjønt du burde vel egentlig ikke drikke saa sterk kaffe i denne tiden, men for en gangs skyld –»

For en gangs skyld, det var svigermorens valgsprog, kom Ida Elisabeth til at tænke paa. Hun kunde ikke fordrage denne medmoderlige puslingen og tuslingen om godt og ikke godt for hende i denne tiden. Endda hun visste det var godt ment; en skal altid gjøre alle mennesker det gode en kan, selv om det ikke er saa meget i verdens øine, det var svigermorens princip og hun levet efter det. Stakkars Lisken, det er nok ikke bare let for hende nei, men nu skal hun ialfald faa sig en rigtig hyggelig, fredelig hviledag – saan tænkte svigermor. Uf de var saa snille, saa snille – og ante ikke hvor litet det laa for hende med saan rugevarm familiefortrolighet. Utpaa formiddagen maatte hun finde sig i at sitte alene med svigermoren. Jens Braatø tok guttene og barna med sig en tur op i marken, og Else og Jarngerd skulde stelle middagen. «Saa faar du se hvor flinke de er! De kan godt, skal jeg si dig, naar bare de blir sloppet til.» Borghild Braatø hæklet paa et stort hvitt sjal: «de er saa deilig lette, du, og lune, til at slaa omkring dem, naar en skal ta dem op og stelle dem.» Og hun spurte Ida Elisabeth ut, om hun hadde det saan og saan og følte sig slik og slik, og gav gode raad. Saa lot hun haandarbeidet synke i fanget og saa over paa sin svigerdatter.

74«Men nu skal du høre. Lisa mi, angaaende det som du skrev om Else, jeg har undersøkt om det ikke kunde la sig ordne allikevel. Ja for du forstaar, det maatte jo bli en vældig fordel for dig ogsaa – du kan skjønne, vi venter jo ikke at du skal betale Else nogen løn. Litt tøi, hvad du ser at barnet mest trænger, men alt saant har jo du til indkjøpspris – en skilling til lommepenger nu og da, hvis du altsaa vil være saa snil, men det behøver jo bare at være saa litet, Elsemor er ikke forvænt slik, vet du! Ialfald maa det jo bli meget, meget billigere for dig end at ha Olise og betale hende pr. dag –»

Else skulde faa laane med sig den gamle haandsymaskinen fra prestegaarden. Og saa hadde Borghild Braatø ringt op lærerens frue i Berfjord: Else kunde godt faa ligge der om nætterne, saa længe frøken Meyer skulde være hos Lisken. Og hvis det blev vanskelig for hende at faa tak i en pleierske naar den tiden kom, saa skulde hun nok ordne sig, saa hun selv kunde komme ut og pleie Lisken og den lille ialfald de første fjorten dager.

Ida Elisabeth var like paa nippen til at gjøre oprør; da saa Borghild Braatø paa hende og øinene hendes var pludselig blit fulde av taarer:

«Du skjønner, Lisken – det er forfærdelig meget om at gjøre for os ogsaa – at vi faar Else i andre omgivelser en stund –»

Borghild Braatø saa noksaa yndig ut endda. Ansigtet hendes var næsten hjerteformet, og endda der var fuldt av rynker i det, naar man saa nøiere paa hende, saa virket det svært ungt; hudfarven saa mildt rødmusset og huden oversaadd med fine smaa fregner og silkemyk. Naar øinene hendes stod fulde av taarer saan som nu, mindet de om blanke fugleørne – de var ikke store og almindelig mørkegraa, men hadde en pen, aapen form. Ansigtstrækkene var smaa og rette, men haaret hendes var pent – hun hadde baaret det paa samme maaten, saa længe Ida 75Elisabeth hadde kjendt hende – skilt midt i panden, og saa laa det litt kruset og bølget kjemmet ned til begge sider som paa et madonnabillede. Det klædte hende næsten endda bedre nu, da haaret var blit like meget graatt som brunt.

Hun var liten av vekst og temmelig tykfalden nu, men det misklædde ikke hende, fordi hun var saa letvint, som en rund liten fugl, en erle. Eller i den brune sommerkjolen med smaa lyse spetter i lignet hun igrunden aldeles en rypemor –.

«Jeg er saa bekymret du – for jeg er rædd at han slet ikke er nogen bra mand, jeg synes ikke noget om ham, og en hører jo ett og andet da, vet du. Og Else er jo saa barnslig saan, godtroende og tillidsfuld. Jeg er sikker paa at du forstaar mig, Lisa mi – jeg kom til at bli saa fortvilet, hvis Else som er saa ung og bløt som voks skulde opleve en frygtelig skuffelse. Og du vet hvor grusomme folk er til at snakke, hvor let en ung pike faar et daarlig ord paa sig –.»

Herregud, fordi om jeg ikke kan utstaa hende, tænkte Ida Elisabeth, jeg er da virkelig glad i hende ogsaa, paa en anden maate. Det er jo bare det at jeg utstaar ikke at være sammen med hende, men hun er et storartet menneske, og hun mener virkelig at gjøre det bedste mot alle mennesker. Hun aner ikke at nogen er slik, saa de ikke liker den maaten hun er snil mot dem paa. Nei det gaar ikke an at tænke paa engang, hvor forfærdet og fortvilet denne arme rypemoren kom til at bli, hvis det nu igjen gik saa galt med en av kuldet hendes, saa selv hun maatte skjønne det var rent galt fatt. – Kunde Ida Elisabeth avverge det ialfald denne gangen, saa fik hun gjøre det. Dermed lovet hun: «Vi kan jo ialfald forsøke da. Gaar det ikke saa gaar det ikke.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ida Elisabeth

Kvinne- og ekteskapsromanen Ida Elisabeth ble utgitt i 1932.

Hovedpersonen, Ida Elisabeth, kjemper hardt for å forsørge mann og to barn. Mannen, Frithjof, er både løgnaktig og arbeidssky, og hun mister etter hvert all respekt for ham. Når det viser seg at han er utro, ber hun om skilsmisse og starter et nytt liv for seg selv og barna. Men fortiden vil ikke helt gi slipp på henne.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1932 (nb.no)

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.