I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

IV.

Ho Beret forstod snart, at nu gik han med noe hun ikke skulde slippe ind i. Hun kunde se det saa godt paa laget hans. Han var der, og han var der ikke naar hun traf til at snakke uforvarende til ham. Selv naar han da gav sig til at snakke naturlig med hende, var det ingen nærhet i det. Varmen var borte, og den barnslige glæden han hadde gaat der i, som hun slet ikke kunde faa sig til at føle. – Og den lyse, gode praten hans om eventyret, om kongsgaarden, om kongen og dronningen, hørte hun ikke nu. – Hun kjendte ogsaa at han laa meget vaaken om nættene, kastet sig og sov utrygt. – – – – Hun var ganske sikker paa, at nu var der hændt noe han vilde gjemme for hende, men kunde bare ikke forstaa hvad det var. – Det var saa ulikt ham, og hun blev ikke netop gladere ved det. – – – – Og hvad var der at gjemme herute? –

111Dette varte hele uken ut. – Den næste mandagsmorgen var han atter tidlig paa færde. Hun hadde ligget vaaken utover natten og følt at han stred med noe som ikke vilde la ham ifred, og saa var hun sovnet. Da hun slog øinene op, var det graalyst i stuen, men han var oppe og borte. Det føltes i stuen som han maatte være gaat for længe siden; der var intet at høre nogensteds. – Ho Beret stod op, kastet paa sig non klær og gik ut. – Plogen stod der, saa hun, og oksene laa bortenfor huset, men han var ingensteds at se. – – – Hun kjendte slik uhygge, saa forlatt hun var og omgit av alt som var trist. Her stod hun alene, visste hverken hvor han fór eller hvad som stod paa. Ja, hvor var han nu? – Hvad var det han gik og stred med og gjemte for hende? – – Hun kaldte sterkt et par ganger, og saa kom der saa megen ængstelse i at hun ikke turde rope navnet en gang til. – Lyden døde uten at nogen fanget den. – – – – Ho Beret syntes hun aldrig hadde kjendt ødet saa tungt som netop idag.

Imidlertid arbeidet han Per Hansa vestpaa prærien og bar sig rart ad. – – Han hadde staat op før dag, var gaat ut og lett op spaden, som han stak under armen, og saa bar det vestover med ham; han gjorde en større krok end han behøvde, forbi han Hans Olsa, saa godt efter, idet han gik forbi, om der skulde være folk oppe, tok saa til at gaa fort. – – – – – Han kom til stedet paa han Hans Olsa sit land hvor det stod en svart paale og dubbet i græsskanten; der stanset han og saa sig rundt til alle sider. – Nei, der var ingen at se! Det brændte i øinene paa ham nu, munden var liten og knepet sammen, ansigtet haardt og sterkt. – «Ja,» mumlet han, «her har han Hans Olsa rodd sig pent opi det!» – – – Han tok om paalen med fast haand, slet den langsomt ut og la den forsigtig fra sig. Han saa nøie paa hullet før han gav sig ikast med det, men da han endelig var færdig og hadde faat det igjen, skulde en 112ha vanskelig for at se at akkurat her hadde staat noen staurende i jorden. Han bar sig meget forsigtig og sindig ad. Først gik han langt bort efter løs jord og fyldte hullet til randen; var saa efter en torvprop og spunset det til med, og i proppen stod græsset like frodig som ellers deromkring. – Og saa var han saa forsigtig med ikke at traakke ned græsset rundt hullet. Han satte foten ned og turde ikke traa paa den.

Endelig var han færdig, stod der og saa paa hvordan han hadde faat det til. – – – – – «Vil de nu bare vente til græsset faar reist sig efter mig, var det merkelig om de kunde jage han Hans Olsa for den paalen sin skyld!» – – Og saa bar det ivei med han Per Hansa dit han hadde fundet merket paa Tønset’n sit land; der gjorde han likeens, men var endda mer forsigtig med ikke at traakke ned græsset.

Da han Per Hansa kom hjem om morgenen, kom han ikke vestenfra, men nordenfranordenfra] rettet fra: nodenfra (trykkfeil). – Guttene sat ved bordet og aat frokosten, moren gik og stelte, og passet vinduet. Hun saa ham komme, saa ham stanse ved vedhaugen og sætte en spade fra sig, se bortover mot huset og bli staaende, og saa gav hun sig til at stelle som intet var. Straks efter hørte hun trinene hans utenfor, fulgte dem langs væggen. – Gik han til fjøset? – – Han blev der en stund før han kom ind i stuen.

Ho Beret saa paa ham fra siden. – Ja, nu var han der, nu var han der! – Men ansigtet hadde noget lysende og haardt over sig som det glitret av. – – – De skulde pløie idag, sa han fra til guttene, – pløie ja! Idag skulde oksene faa kjørt sig! – – – – – Der var det samme i røsten som hun saa i ansigtet; – det klang saa i den og sprat gnister, syntes hun.

Fjøset hadde de endnu ikke tat i bruk; for tiden var det baade redskapshus og snekkerstue og stabbur. Ho Beret hadde klær hængende derinde. Idag gik 113hun dit for at se om hun fandt noe som trængte at lappes, og saa fandt hun paalene, – han Per Hansa hadde gjemt dem bak klærne. – – Paalene var sortbrændte for at motstaa væten, og var saa einsleten med torvvæggeneinsleten med torvvæggen] samme farge som på torvveggen at hun neppe hadde set dem, var det ikke for bokstavene som var skaaret indi. Hun trodde først det var stor makk som laa i torven, og blev saa forundret at hun maatte undersøke det. Hun tok paalene frem, stod der og snudde og saa paa dem. Der var tal og bokstaver og saa flere bokstaver som føiet sig sammen og blev til navn; – «Joe Gill», sa den ene paalen, «O’Hara», sa den andre. – – Det var da rare navn, tænkte hun. – Var det folk som het saan? Det maatte visst være indianere? – – Hun dreiet paa paalene. – Endene var spidse; de hadde nok staat i jorden; der klæbet endnu jordkorn ved dem. – – – Hvor kunde han vel ha fundet dem? – – Hun satte dem tilbake igjen, fandt non klær som trængte omfliing, tok med sig et par plagg, gik ind og satte sig til at bøte.bøte] lappe, sy istand, reparere

Men hun kunde ikke faa paalene ut av tankerne. – – – De tallene? – – – Tal og bokstaver? Det maatte være anvisning paa land? – – Og saa navn? – – – – Og de hadde staat i jorden? – – – – Det slog hende at han maatte ha sat dem ind nylig; det var bare sidste uken hun hadde hængt klærne der. – – Var han kommet med dem imorges? – – – – Hun la fra sig arbeidet, gik ut og saa paa dem engang til. – Ja – visst hadde de staat i jorden, akkurat saa langt nedi!

Hun sat ved bøtingen igjen, og haandens bevægelser blev langsommere. – – – – Det var noe han hadde stridd med som hun skulde holdes borte fra. – – – – Idag var han saa høi i maalet og sterk i ansigtet. – – – – – – Han kom visst med dem imorges – –?

Tankene begyndte langsomt at spinde sammen. Jo længere de spandt, dess mindre likte hun spindingen 114– Hun var saa ræd at haanden skalv, og hun kunde ikke bøte mer.

Da han kom hjem til middags, vilde hun spørre ham om hvordan dette her hang sammen, og bestemmelsen gav nogenlunde ro. – – Og saa kom han hjem; men dette sterke, lyse, som der sprang gnister fra, var fremdeles over ham; og det hun gik der med, var saa urimelig stygt at hun umulig kunde komme frem med det. – – – – – Forresten var han glad igjen nu – paa én maate, og han var da tilstede!

Efter kveldsmaten hørte hun ham gaa ind i fjøset og tusle med noget, komme ut og gaa over gaarden. Hun stillet sig ved vinduet og saa ut. Der stod han ved huggestabben og hug op en svart paale, brændt og spids i den enden som hadde staat i jorden! – Stykkene tok han og spiket op til smaaflis! – – – – Der tok han én svart paale til og gjorde likeens med. – – – – Der la han sig paaknæ og begyndte at plukke op flis efter flis og lægge paa armen, – nei aa nei hvad var nu det her! – Der kom han bærende ind med det! – –

Ho Beret stod forskræmt borte i kroken ved ovnen. Han saa hende, saa forbi og bent frem, kom hen og tok loket av og la stikkene i.

«Vil du lægge i nu!»

«Bare noe baask jeg plukket op omkring huggestabben.» –

Hun vilde gaa rundt ovnen til ham og stanse ham, men kunde ikke; hun kjendte at knærne ikke bar de faa skridtene. Hun vilde spørre ham om noget, maatte spørre, og kunde ikke; hun visste hun kunde ikke, – ordene kom til at stikke sig bort.

– – – – – Nei, hun kunde ikke; for det var saa stygt, saa unævnelig græsselig, det hun stod der og tænkte: – Herregud, gik han hen og forsaa sig paa andenmands landemerker! – – – – – – Hun hadde hørt det ofte: fælere synd kunde knapt menneske begaa mot menneske. –

115Ho Beret stod i kraaen paa den andre siden av ovnen og saa manden brænde op stikkene, hun fornam en rædsel som var værre end da hun ropte hans navn imorges og ikke fik svar.

– – – – – – Den natten sov han Per Hansa trygt; det var ho Beret der hadde faat noget at stri med, som slet ikke vilde la hende faa ro.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.