I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

VI.

– Og en vakker dag brast det for han Per Hansa. Han røk op i et sinne som skræmte ham selv, han strakte haanden ut, tok om noget, og det knakk under taket.

Det var en av Solum-guttene som var skyld i det. – Han Henry kom bortover en formiddag, steg ind i stuen og sat længe og pratet som om intet stod paa. Han Per Hansa var glad over besøket, og nødte ham at bli sittende. – Da gutten endelig reiste sig og skulde gaa, spurte han om ikke han Per Hansa vilde ta koen deres og beholde den til vaaronnen begyndte? Koen var bærvar bær] skulle kalve i januar, saa han vilde ikke tape noget ved det; høi var der mer end nok at ta av. Han Henry spurte langsomt og saa ikke op; – det var mest som han skammet sig for at bære fram begjæringen.

– Han Per Hansa blinket med øinene. – Dette var vakkert gjort av han Henry! – Tænke mer paa ho Beret og barna end paa sig selv! – Dette var saa vakkert gjort at han ikke kunde forstaa det, – han blinket sterkere med øinene, der kom vand i dem. – Nei slet ikke kunde han motta et slikt tilbud! Rigtignok207 var det ikke flust med melken, men de hadde lært at greie sig bra foruten. De brukte suppe, og den gjorde det. – Nei han kunde ikke tænke paa at ta melkedraapen fra dem naar de engang fik den! –

Han Henry var brydd, stod og saa ned, visste øiensynlig ikke hvordan han skulde greie erendet sit.

– – Aa, det var naa ikke akkurat slik heller, sa han. – Han og broren hadde laget sig en slæde; de hadde tænkt at ta sig ut og prøve den. – – Koen kunde de ikke la bli staaende naar de fór.

Da lo det i øinene paa han Per Hansa; han bøide sig fremover bordet, snakket ivrig og fort –: Nei dækeren puste! De tænkte sig vel ikke østover til Sioux River? Hvad? – Ja den færden skulde han rigtig like at gjøre med dem! – Kunde de ikke vente et grand paa ham til – til han blev færdig? – – – Han saa snøg bortpaa konen.

– Der var ikke akkurat saan, tilstod han Henry og blev endda mer brydd. – Forældrene sat alene øst i Minnesota – – – – og nu hadde han og han Sam snakket om, at det kanske var bedst for dem at krabbe sig østover og tureture] feire jul sammen med gammelfolka. – Det var stuslig for dem; og her var ikke noe at ligge efter nu svarte vinteren, korsom var. De agtet at komme igjen straks det blev farendes til vaaren. – – – – Vilde han gjøre dem den tjenesten at ta koen? –

Først var det som lyset sluknet i han Per Hansa sit ansigt; men saa tændtes der med ett flere, og det futtetfuttet] freste, knitret, sprakte og fræste av dem.

– «Da kan du bare ta ku-skrangler dit med, Henry! – Vi skal ikke ha melka di!» – Der dirret om munden paa ham.

– Vel, mente han Henry rolig, tok han det paa den maaten, fik han vel høre sig om hos andre; han vilde ikke nøde kua ind paa non! – Blev det ikke anden raad, fik de slakte den, for de kunde umulig ta kua med. – Dermed gik han.

208Og da var det uveiret brøt løs. – Guttene sat ved bordet med hver sit kulstykke; de tegnet ponyer og indianere paa bordplaten; han Store-Hans sine skulde krige med hans Ole sine; guttene var saa inde i leken at de snøtt sanset det som foregik i stuen. – – Ho Beret sat borte ved ovnen og lappet paa et plagg og hadde And-Ongen ved siden av sig; barnet hadde ogsaa faat naal og traad og en liten fille som hun sydde paa. – – – Han Per Hansa stod i vinduet og saa ut.

Saa sa ho Beret paa sin stille maate uten at se op, at hun ikke syntes det var saa rart, at guttene vilde avsted. – Hvad skulde de vel ligge herute i ødemarken efter? –

Det var som nogen pludselig hadde stukket han Per Hansa; han vendte sig fort og saa paa konen; øinene var haarde og tindrende.

– Nei, skar han i, var de mænd og ikke de forbandede bløtlus de var, fandt de saktens noe at gjøre! – – – – – Der blev stilt i stuen efter utbruddet; han satte sig tungt paa enden av bænken. – Men saa satte han i igjen:

– Pøh gjøre, – to sterke karer! – Her laa det lækreste vinterføre en kunde ønske sig. – Var de voksne karer og ikke barnsunger, begyndte de naa at kjøre hjem tømmer til hus! – – Var det ikke fordi han maatte sitte her som en annen kjærring, skulde han naa hat nok tømmer hjemme til den gildeste storgaard, og kanske begyndt at bygge ogsaa! – – Mente hun virkelig, at her ingenting var at gjøre? –

Ordene skar gjennem den lille stuen, som en fil i et sagblad.

Det blev atter stilhet. Han reiste sig og stak pipen i munden, men tændte ikke; han visste ikke hvad han gjorde.

Det var hun som brøt stilheten, og skjønt spørsmaalet kom saa rolig, skar det værre end hans utbrudd:

209– Hvorfor gjorde han det saa ikke? sa hun.

Gjorde det? fór han op. Trængte hun at spørre hvorfor han ingenting gjorde? – – Var hun i den tilstand, at han kunde forlate huset?

– Aa, hun var vel ikke i hverken værre eller bedre tilstand end den han hadde ført hende i, sa hun. Og nu var der kommet en stærkere glød i ordene hos hende ogsaa.

– – – Men han maatte ikke sitte hjemme for den saks skyld! la hun til.

Da drev han Per Hansa næven i bordet med et veldig smeld. Guttene blev rædde, flyttet sig unna, – de hadde aldrig set ham slik, han saa ut som han kunde drive til moren i næste øieblik. – And-Ongen kastet fillen i fanget paa moren, satte haanden i munden og storskrek.

– «Du snakker rekti som du har vettet til, – – – – det gjør du!» –

Han saa en huehue] lue bortpaa en væg etsteds, grep den, fandt døren, og fór ut av stuen.

Den dagen holdt han sig ute hele tiden. – Men før kvelden kom, hadde han faat til et par ski til hver av guttene; de var tunge og klumsete, men ikke værre end at de lot sig bruke. – Guttene stod storøide av glæde, turde knapt komme faren nær. – – – – Da han endelig kom ind om kvelden, stod maten allerede paa bordet. – Ho Beret var gaat tilsengs.

Straks han hadde faat sig mat, sa han til guttene at han hadde erend bortover til Hans Olsa ikveld; han visste ikke hvor snart han kom igjen; blev han længe, skulde de gaa og lægge sig. – – Nei, de kunde ikke faa være med! – – Han saa borttil sengen og gik.

Da han nu kom ind hos Hans Olsa, bad han om at faa snakke med ho Sørine under fire øine; og nu var han undselig og rar, prøvde dække over med skøi, men fik det daarlig til. – – – – – Han bad indtrængende om ho Sørine ikke kunde være saa 210snild at se bortover til ho Beret, – ja, det maatte helst være straks!

– Stod noe paa? vilde ho Sørine vite.

– Nei, ikke akkurat paa den maaten; – – endda det visst var tia naa. – Men ho Sørine skulde bare tru det ikke var saa morsomt for hende som sat der alene og ikke kom utom døra. Ikke saa hun folk og ikke hørte hun folk! –

– Aa ja, hun skulde gjerne se bortover!

– Kunde hun ikke gaa straks?

– Hastet det saa forskrækkelig da? For da var det bedst at han gik efter ho Kjersti med det samme, – den jobben vilde hun ikke være alene om!

– Nei nei, – nei, det var ikke det!

Ho Sørine var inde og tok paa sig, kom ut igjen og var færdig til at gaa. – Han fulgte hende et stykke.

– Skulde han være med? stanset hun og spurte.

– Nei det skulde han nu ikke heller; han hadde meget at snakke med han Hans Olsa om ikveld. – Det var bare det at hun som forstod sig saa godt paa alting, hun maatte se godt efter ho Beret. – – Og saa maatte hun ikke skynde sig denne gangen!

Det gode forstandige ansigtet til Sørine saa bent ind i hans.

«Jeg han høre du er rigtig ræd for kjærringa di ikveld, Per Hansa. – Det er vakkert av dig, skal jeg si dig!»

«Gud inderlig velsigne dig for de ordene, Sørine!»

Han Per Hansa kjendte sig som et nyt menneske, men han orket ikke at se op.

«Jeg skal si dig en ting, Sørrina: Jeg er ikke halvten saa ræd for hende som for mig selv. – Idag hadde jeg nær lagt haand paa hende, saa fin en kar er jeg, – naa vet du det! – Gaa naa med dig!»

«Det skulde du rekti hat stryk for, Per Hansa!» lo hun, men var alvorlig i samme nu: «Aaja, verden kan bli stri for non og hver. – – – – – – – 211Ja naa springer jeg med en gang. Du behøver ikke at haste dig ikveld. Trænger vi dig, skal jeg sende Ole.»

Han Per Hansa stod der i vinterkvelden og saa efter skikkelsen som svandt. – – – – Nei maken til menneske! – Hun kunde være baade prest og sjælesørger, den kjærringa!

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.