I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

XI.

Dagen før julaften snedde det. Næste formiddag ogsaa. Stille veir og tørsne. – – – – – Mørkt var det ute, og ikke stort lysere i gammene. Folk sat og sturet i uhyggen.

– – Det stod ikke rart til hos han Per Hansa nu, alle visste det, og var ræd baade for ham og ho Beret. – – – Her var det ingen som kunde hjælpe; – man fik bare vente og se; for snart maatte det bli en forandring!

– «Kjære folk,» sa Tønset’n og prøvde at trøste saa godt han kunde: «Ho Beret han da ikke finde paa at bli gaaende slik evindelig! – Naa trur jeg du maa se bortover som snarest, Kjersti!» – – – –

Begge nabokonene skiftedes om at være der en stund hver dag. De saa, at han Per Hansa trængte ans næsten mer end ho Beret; hende kunde de være til saa liten hjælp, men han og barna gik det an at gjøre noget for. Og nu var det straks jul, og nu skulde folk ha det hyggelig i stuene!

En maatte synes synd i han Per Hansa. Han gik der som en lurvet, herreløs hund, – brændende i øinene, jaget og ræd. – Barna sendte han nu til han Hans Olsa en stund hver dag; blev de længere 225end de hadde lov til, sa han ingenting til det; snart var de der hele dagen. At dette var galt for ho Beret, skjønte han ikke. – Han prøvde da at snakke med konen, men ho Beret syntes ikke ha noget at svare, sa bare ha og ja, var underlig stille av sig og langt borte. – Men i det bittelille smilet hun gav ham, var der en tungsindighet som var sterkere end skumringen oppe ved Nordhavet en regngraa høstkveld.

– – Ved middagsleitemiddagsleite] omtrent ved middagstider juleaften klarnet det av. En usynlig vifte skjøves indunder alt som hang i luften, gjorde et sop, og saa laa himmelen der blaa og skinnende. Solen stod paa med sterkt skin; den fik det til at sildre fra gammetakene; mot kveld bygde den guldslot ute i Alfeland; baade slot og land laa like bakom Indi-haugen.

Barna var hos han Hans Olsa; men And-Ongen maatte faa være ute og se paa. Ho Sofie hadde fortalt hende, at idag var det julaften, og hver jul kom Jesus ned fra himmelen. Barnet hadde mange spørsmaal. – – – – – Kom han kjørende? Og gik det ikke an at laane ham ponyen? – – – Ho Sofie trodde ikke det gik an; han kjørte vel med en engle-pony! – –

Han Store-Hans, som hørte paa, fandt dette svært jenteagtig og dumt. – – – Han visste nok bedre, han Store-Hans! I kveldingen vilde han pludselig hjem, han blev styren da gudfaren sa, at det ikke gik an, og at ikveld skulde de alle være hos ho Sofie; – de maatte holde paa ham med magt. – Det var julekveld ikveld, og han skjønte godt, at nu holdt der paa at lage sig til noe spøkelig hjemme. Han kunde bare ikke forstaa, at moren hadde set saa medtat ut i det sidste, og at faren var saa rar at det ikke gik an at snakke til ham.

Den eftermiddagen fór ho Beret PerstePerste] kona til Per i barseng; færden merket han Per Hansa for livet. Mangt hadde han været ute for og borti, men det var alt 226som ingenting imot dette. Han hadde sittet tviskrævs paa et lite baathvælvviskrævs paa et lite baathvælv] på skrevs over kjølen på en velta båt inde paa Lofot-havet, set Storsjøen komme fræsende og nappe til sig først én og saa én til av hans kamerater, og følt sig glad ved tanken paa at nu var det straks slut med ham òg; – men det var som ingenting at regne mot dette. – – – – Dette her var det yderste mørke. – – – – Her var hverken begyndelse eller ende, bare han som ravet omkring. – – – – –

Baade ho Sørina og ho Kjersti var kommet for længe siden. Han hadde da tat paa sig og var gaat ut, men orket ikke mange skridt bort fra gammen.

Det blev kveld; han hadde sittet inde i fjøset og melket ho Fagerros, som slet ingen melk gav nu for tiden, hadde stelt oksene og Indi, og visste ikke hvad han gjorde. Han hørte ho Beret bære sig inde i stuen saa det var en gru, – slik kunde ikke et stakkars menneske vedbli, og staa det! – – – – – Og dette var ho Beret hans!

Han hadde staat i fjøsdøren, uten at vite hvor han skulde gjøre av sig; og saa var ho Kjersti kommet efter ham; han matte komme ind straks til ho Beret, hun vilde snakke med ham. Og ho Kjersti hadde sprunget sin vei straks. – Han gik da ind, hængte av sig, og vasket hændene.

Ho Beret sat halvt avklædd paa sengekanten. Han saa paa hende, og en slik rædsel visste han ikke at ha set i noget ansigt, – dette var mer end et menneske kunde taale.

Men hun var ved fuld sans og samling. – Hun bad nabokonene gaa ut som snarest, hun hadde noe at snakke med manden sin om. – Dette sa hun fattet, og de føide hende straks. Da de var vel ute av døren, stod ho Beret op og kom hen til ham; ansigtet var fortrukket. Hun la én haand paa hver av hans skuldre, saa ham ind i øinene et øieblik; knæpte hændene om nakken og drog ham til sig 227voldsomt. – – Han tok godt om hende, fanget hende varlig op og bar hende tilsengs; der la han hende ned og vilde trække klærne over hende. – – Men hun holdt; – hans kjærtegn ænste hun ikke.

Da han var kommet sig løs, snakket hun til ham, avbrutt, mellem støn –:

– – Inat farer jeg fra dig – – – kan du tænke dig, – jeg maa forlate dig. – – – Jo, jeg vet det er slut naa! Vorherre har fundet mig for min synds skyld. – – – – «At falde i den levende Guds hænder»,At falde i den levende Guds hænder] refererer til et vers i Det nye testamentet: «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender» (Hebreerne 10, 31) staar der! – – – – – – Aa – det er forfærdelig! – – – – Jeg skjønner ikke hvordan du skal greie dig naar du blir alene, endda jeg har vel været bare til byrde for dig i det sidste. – – – – – – And-Ongen faar du vel la ho Kjersti faa, – – – – – – hun vil gjerne ha et barn, og ho er snild. – – – – – – – – Og saa faar du bare ta guttene med dig og drage. – – – – Det blir rart, kan du tro, for mig, for mig, – at ligge her alene!»

Der kom taarer fram, men hun graat ikke, snakket sterkt og fattet mellem ynkene –:

– «Men naa maa du love mig én ting: Jeg maa faa ligge i Storkista! – Jeg har tømt den og laget den til. – Du maa lægge mig i Storkista! – – – – Og saa maa du endelig gi dig tid, og grave hullet dypt! – – – Du har ikke hørt hvor fælt ulven tuter om natten, – du skal gi dig tid og grave dypt ned, hører du!»

Bønnen til konen drog isnende kold gjennem han Per Hansa, han kastet sig paa knæ foran sengen, tørket med skjælvende haand kaldsvetten bort fra hendes ansigt.

– – «Kjære velsignede Beret–guldet mit,» hørte han sine egne ord langt borte fra, og rædselen i dem. «Det gaar da over, kan du skjønne. – – Imaara er du saa fresk som en fugleonge!»

228Angsten fór bare værre med hende. – Hun sanset ikke ordene hans, snakket sterk fra det klarsyn som omgav hende –:

– «Jeg farer inat, og storkista maa du ta! – – Jeg hadde tænkt at be dig ikke fare herfra naar det vaares og la mig ligge her alene; men det er synd! – Jeg sier dig: du skal fare! – Far saasnart det blir vaar, – her kan ikke leve liv, – det blir dyr altsammen.»

Smertesridene tok hende saa voldsomt at hun ikke kunde faa sagt mer. Men da hun saa ham reise sig, tvang hun sig, sat op i sengen.

– – «Aa gaa ikke fra mig! – Nei gaa ikke fra mig, ser du ikke hvor jeg trænger dig? – – – Og naa skal jeg fare! – – – – – – Vær god med mig, – aa, vær god med mig engang til, Per Hansa!» Og hun lænte sig bort mot ham.

– – – «Du maa reise til Norge, – – – ta barna med dig, saa de faar vokse op der, – – – – snak med han far og ho mor, og be dem om forladels for mig! – – – – Si til han far, at jeg ligger i Storkista hans! – – – – Kan du ikke være hos mig inat, – vær hos mig, og vær god med mig! –

– – – – Aa, der kommer de efter mig!»

Ho Beret gav et langt, dirrende skrik, som remjet i natten. Hun graat sterkt og bad for sig, at de ikke maatte ta hende fra han Per Hansa endda.

Han Per Hansa var sprunget op, og nu fik han endelig maalet igjen:

«Satan, naa skal du la hende være ifred!» ropte han, rev døren op og skrek paa dem som stod utenfor; – saa forsvandt han ute i mørket.

Ingen tænkte paa at søke ro den natten. Om kvelden brandt der lys i fire gammer; siden sluktes det i to; men borte hos han Hans Olsa sat nu alle fire karene og græmmet sig over hvordan det stod til hos han Per Hansa. – Naar de ikke kunde orke 229uvissheten længere, maatte nogen lye bortover efter tidende.

– Tønset’n tilbød sig at gaa først. – – – – Da han kom tilbake, var han opskræmt, og der var ikke stor greie at faa av hvad han sa. Han slap ikke ind, kjærringene var galne, huset stod paa ende, ho Beret bar sig saa græsselig stygt, og han Per Hansa kunde han ikke finde nogensteds! – – – – – «Vi faar ut og lete efter ham, karer. – – – – – – Har du ikke en bok at læse av, Hans Olsa? – – – – – – Det her er rekti spøkelig!» –

– – – Saa blev de sittende og se hen for sig; hver tænkte sit; og saa blev det det samme: Fór naa ho Beret inat, blev det ikke greit at være Per Hansa, – nei det blev det ikke. Han kom vel ikke til at bie længer her da? – – – – – Men naar han fór, kunde de bare ta til at pakke sammen non hver! –

Han Sam var bortover, og han Henry; endelig maatte han Hans Olsa ivei; han hadde faat snakke et par ord med konen, som hadde sagt, at det her stod visst ikke ho Beret. – Men ingen hadde set han Per Hansa.

– – Kan du begripe kor manden har gjort av sig inat!» sa Tønset’n, og gav ved det ord for den frykt de alle sat med. – – – – – – «Herren bevare hans forstand, selv om han tar kaana!»kaana] kona

Men han Per Hansa blev gaaende utenfor hytten hele natten, hørte han nogen komme, smatt han langt ind i mørket; – ikveld kunde han ikke snakke med noget menneske. – Straks de var gaat sin vei, nærmet han sig gammen igjen, kredset rundt og rundt, stanset og lyttet. Han graat meget den natten, men visste det ikke selv. – – – – Hver gang et skrik skar sig vei gjennem gammevæggen, pisket det ham avsted; straks det stilnet, droges han tilbake. – Av og til maatte han hen til døren og aapne 230den paa gløtt, – – – hvad brydde vel han Per Hansa sig om skik og sømmelighet, nu da Beret-guldet hans laa der og droges med dauen! Ho Sørine kom hver gang, ristet bedrøvet paa hodet, og sa at der ikke var nogen forandring. – Det kom vel til at staa om, – – et menneske kunde ikke lenge staa slikt! – Maatte Gud se i naade til enhver av dem!

Saan snakket ho Sørine til ham. – – – – – – Og saa fór han ut og gik der som før. Da det blev dag, laa der en haard nedtrampet ring rundt gammen.

– – Ikke før det led langt paa morgenkvisten, sank ynkene derinde, blev borte, og kom ikke igjen. Da kom han Per Hansa borttil døren, la øret tæt indtil og lydde. – – – – – – Det var altsaa slut nu! Han maatte til slut slippe pusten. Hele prærien tok til at hvirvle rundt med ham; han ravet nogen skridt bortover, og kastet sig gruekastet sig grue] kasta seg med gru, nervøst ned i sneen.

Han visste ikke hvor længe han laa der. – Men saa var det som om det ikke var saa galt for ham længere. – – – – – – – Slet ikke saa galt – – – – – – Han saa et taug – – – et taug, – det var en sterk, god taugende, som kunde holde hvad det var. – – – – – – – – – Den hang indom fjøsdøren. – – – – – Og tverstokken laa akkurat der. – Ingen sak at finde den! – – – – – Han Per Hansa blev glad, der han laa. – – – – – Den taugenden var baade god og sterk, og tverstokken laa akkurat der!

– – – – Der var en dør som aapnet sig etsteds; – – en lysstripe glimtet bortover sneen og blev straks borte. – Nogen kom stiltrende ut og blev staaende.

– «Per Hansa!» sa en lav stemme. – «Per Hansa, kor du e henne?» Han reiste sig og ravet som en søkkfuld mand bortover mot ho Kjersti.

«No maa du kom ind straks!» sa hun lavt og gik foran.

231Lyset var mat derinde, men ham blendet det saa sterkt at han ingen ting kunde skjelne; han lænte sig mot døren til han fik synet igjen. En god, lun varme slog imot ham; der var en rar lugt i den, som ogsaa var god. Og lyset og varmen og godlugten la sig over ham, som kjær søvn over et menneske der blir vækket, men ikke gidder vaakne akkurat endnu.

«Korlessen e da?» hørte han en mandsstemme spørre; han blev mer vaaken, kjendte han ikke den røsten?

«Du lyt spør ho Sørrina,» svarte ho Kjersti.

Ho Sørine stelte med noget borte i sengen; nu først saa han hende, og vaaknet helt. – – – Nei, hvordan var det hun saa ut? – Ansigtet var godt, og det lyste av det?

«Ja, naa ligger smaagluntensmaaglunten] veslegutten din der, vaska og vél flidd. – Naa faar du selv se paa ham. – At ikke du blev kjærringlaus inat og mistet barnet med, det er det største vidunder jeg har oplevd. – Men ikke skulde jeg like at fare en slik færd!»

«Staar da tel liv,» hikstet han Per Hansa og bet tændene ihop med det samme.

«Det ser saa ut; – men det er visst bedst du ser til at faa døpt ham straks; – – vi fór stygt med ham, skal jeg si dig.»

«Døpt?» sa han Per Hansa efter hende, og skjønte ikke ordet.

«Ja jeg vilde ikke drøie, var han min.»

Men det hørte ikke han Per Hansa, for nu snudde ho Beret paa hodet borte i sengen, og der flommet over ham en bølge saa velgjørende varm at isen tinte; han begyndte at graate stille med smaa snøft. Og saa nærmet han sig sengen paa tibbeltaa, bøide sig over den og saa ned i et træt, blekt ansigt. – Det laa der saa hvit og rolig; haaret var flettet i to fletter, som laa nedover puten. – Og græmmelsen, den unævnelige græmmelsen, som hadde ligget saa 232længe over ansigtet, var der ikke spor av mer. – – – – – – Hun snudde hodet litegrand – gløttet saavidt paa det ene øienlokket, og sa træt:

«Nei la mig naa være ifred, Per Hansa; – naa sov jeg saa godt.»

– Øienlokket seg straks til.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.