Kaktusbuskenes kjøtfulde blaagraa kjæmpeblade var arret av navne og bokstaver og hjerter. Helge stod og snittet ind et H og et J. Og Jenny stod med armen om hans skulder og saa paa.
«Naar vi kommer tilbake hit,» sa Helge, «saa er det saan et brunt ar som de andre. Tror du, vi kan finde det igjen, Jenny?»
Hun nikket.
«Mellem alle de andre,» sa han mismodig. «Der er saa mange navne her du. Vi skal gaa hitut og lete efter det – skal vi ikke det?»
«Jo det skal vi.»
«Tror du ikke, vi skal komme hitut igjen, Jenny min? Og vi skal staa saan som nu – skal vi ikke?» Han tok hende ind til sig.
«Jo – hvorfor skulde vi ikke det da vennen min?» Med armene om hinanden gik de frem til bordet. Og tæt klynget sammen sat de og stirret ut over kampanjen.
Solskinnet flyttet sig og slagskyggerne vandret over bakkerne i vaardagen. Sommetider randt lyset 143utover i tykke straalebundter, ti blanke skyer drev over den blaa himmel – i lys, stilfærdig uro. Men ute mot horisonten, hvor den mørke eukalyptusskog ved Tre Fontane tittet over den borteste bakkekam, sivet der op liksom en perlegul dis – mot kveld vilde den vist vokse op og dække hele himmelen.
Langt henne i sletten randt Tiberen mot havet, gylden, naar solskinnet faldt paa den, men blygaa, med mat glans som en fiskebuk, naar den speilet skyerne.
Tusenfryden lysnet som flaker av nysne utover bakkerne. I skrænten under osteriets kjøkkenhave kom den unge hvete op, lysegrøn og silkeblank. Midt ute i akeren stod to mandeltrær med kronerne blekrøde av blomster.
«Det er vor sidste kampanjedag du,» sa Helge. «Er det ikke rart?»
«For denne gang –» Og hun kysset ham og vilde ikke gi efter for sit eget mismot.
«Ja. Tænker du aldrig paa, Jenny – naar vi sitter her igjen – det kan ikke være som nu. Man forandrer sig altid, du – dag for dag – vi er ikke de samme, naar vi sitter her igjen. Næste aar – næste vaar – det er ikke denne vaaren, Jenny. Vi er ikke akkurat de samme heller. Vor kjærlighet – vi kan holde like meget av hinanden – men ikke akkurat paa samme maaten.»
Jenny trak skulderen op som hun frøs litt:
«Det der vilde aldrig en kvinde si, Helge» – og hun prøvet le.
«Synes du, det er saa rart, jeg sier det. Jeg kan ikke la være at tenke paa det. For jeg synes, disse 144maaneder har forandret mig saa meget. Og du og – husker du den første morgenen? Du sa, alting var blit anderledes for dig, straks du kom ut. Saan som jeg var, da jeg kom hitned, – du kunde ikke blit glad i mig dengangen, Jenny – vel?» Hun strøk ned over hans kinder
«Men Helge – gutten min – det er jo det, som er den store forandringen – at vi er blit glad i hinanden? Og vi blir det mere og mere bestandig – ikkesandt – naar vi nu forandrer os, saa er det jo bare, at vor kjærlighet vokser? Det er da ingenting at være ræd for? Vi er blit to glade mennesker – det er forandringen. Husker du den dagen – min fødselsdag – den dagen paa Via Cassia – de første fine smaa traadene, som begyndte at spinde sig mellem os – nu er det blit et baand saa sterkt, saa sterkt – det blir sterkere bestandig. Det er da ingenting at være ræd for, Helge?»
Han kysset hende paa halsen:
«Imorgen reiser du –»
«Ja. Og om seks uker kommer du efter.»
«Ja. Men saa er vi ikke her. Vi kan ikke reise i kampanjen. Det er det, at vi maa bryte op midt i vaaren.»
«Det er vaar hjemme og, Helge. Der er lerker der og. Se – idag, med disse drivende skyerne, det er næsten likesom hjemme – ikkesandt. Tænk paa Vestre Aker da gut – hele Nordmarken. Vi skal gaa ditop sammen. Aa vaaren hjemme da du – med hvite snestriper paa alle aaserne omkring den blaa, blaa fjorden, du Helge. Og de sidste skiturerne paa vaarføre – vi kan kanske komme paa ski 145sammen og iaar. Naar sneen er saa vaat, at det ikke klabberengang, og alle bækkene bruser og klunker, og saa himmelen er grøn og klar om kvelden med store blanke guldstjerner paa og skierne skraper og skriker paa skaren.»
«Ja. Ja.» Han vugget hende ind til sig. «Men Jenny – alt dette der – Vestre Aker – Nordmarken. Jeg har gaat der saa meget alene. Aa du, jeg er ræd det der. Jeg synes der maa liksom hænge laser av mine gamle avlagte sjæle paa hver busk opi der.»
«Hysch, hysch, gut. Aa. Jeg synes, det skal bli saa gildt. Gaa med vennen min paa alle de stederne, jeg har gaat alene og trist saa mange vaarer.»
*
Haand i haand gik de utover den grønne kampanje – nu bortimot kveld hadde skyfloret draget sig opover himmelen, og mot dem strøk en vaarlig vind.
Jenny saa ømt og længselsfuldt til farvel paa hver eneste ting. Nede i landeveien knirket høivogner, som blev trukket av okser, hvis hvitgraa skind skiftet fløilsbløtt over i brunt – og foran de blaamalte vinkjærrer ringlet bjelderne paa muldyrenes røde sæletøi.
Aa alt var kjendt og kjært herute – alt hadde hun set dag efter dag med ham – ikke visst selv, at hun la merke til det, og nu kjendte hun pludselig, at alting stod brændt ind i hendes sind sammen med minderne om disse dage.
Den tørre, rødbrune bakke, hvis strie, korte græs fra ivinter var blit mykere og grønnere fra dag til 146dag. Og de trofaste tusenfryd paa den magre jord. De mystiske gruber, hvor jordsmonnet var styrtet sammen – de hadde staat foran dem og undret sig. De tornede hækker langs veiene og de blanke, saftiggrønne blade av den vilde kala indunder buskene.
Lerkernes uavladelige kvidder oppe under det vide himmelhvælv, og de utallige dreieklaverer, som spillet til dans langt ute paa osterierne i sletten – dreieklavererne med de underlige glasagtige toner og de samme smaa italienske melodier altid.
Aa det var meningsløst, at hun skulde reise fra det. – Nei.
Hun gik med ham i den vaarlige, strømmende vind, der svalet hendes krop som et bad, og hun følte sit legeme som et kjølig, friskt og saftfyldt blad, og hun længtes efter at gi det til ham.
*
De sa hinanden farvel for sidste gang i hendes mørke gatedør. Og de vilde sletikke slippe hinanden.
«Aa Jenny. Gid jeg kunde bli hos dig inat!»
«Helge.» Hun knuget sig ind til ham. «Du kan!»
Han tok voldsomt om hende. Om hendes lænder og hendes skuldre. Men hun kom til at skjælve i det samme hun hadde sagt det. Hun visste ikke selv, hvorfor hun var blit ræd – hun vilde ikke blit det. Hun angret i det samme nu, at hun hadde gjort en bevægelse, som hun vilde ut av hans haarde favntak. Men da hadde han alt sluppet.
«Nei, nei. Jeg vet jo det er umulig.»
«Jeg vil det saa gjerne,» hvisket hun ydmygt.
147«Ja, ja.» Han kysset hende. «Jeg vet at du – Men jeg vet, at jeg maa ikke –
Aa tak, Jenny. Tak for alting. Aa Jenny, Jenny – tak for at du holder av mig. Godnat du. Og tak og tak.»
*
Taarerne randt kolde nedover hendes kinder, da hun laa i sin seng. Og hun forsøkte at si til sig selv, det var meningsløst at ligge og graate slik – akkurat som noget skulde være forbi.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Jenny er en av klassikerne i norsk litteratur. Samtidsromanen kom ut i 1911 og ble Undsets gjennombrudd som forfatter.
Romanen retter pekefingeren mot kvinners kår i samfunnet og deres avhengighet av menn, men først og fremst handler romanen om kjærlighet, om mennesker som lengter etter å elske og å bli elsket, og om mennesket Jenny og hennes utvikling.
Romanens hovedperson, den 28 år gamle malerinnen Jenny Winge, lever et fritt og uavhengig kunstnerliv i Roma, men lengter etter den store kjærligheten. Drømmen om lykke er tett knyttet opp til det å elske en mann, og derfor overtaler hun seg selv til å tro at hun har funnet den rette, selv om lidenskapen ikke er der. Når hun senere konfronteres med at drømmen om lykke ikke tåler møtet med den nakne virkeligheten, bryter hun sammen og historien ender tragisk.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.