Jenny

av Sigrid Undset

VII

Men Jenny blev boende hos frau Schlessinger. Der var billig – og hun visste ikke, hvor hun skulde gjøre av sig heller.

Der kom vaar i luften, og over den vældige aapne himmelkuppel drev tunge, solbræmmede skyer, som brandt i guld og blod og speilet sig i det urolige hav om kvelden, naar hun gik ute paa moloen. Og de triste og mørke flater indover blev lysegrønne, og poplerne blev brunrøde av unge skud og duftet lindt og lunt. Langs jernbanedæmningen myldret der frem violer og smaa hvite og gule blomster. Og tilsidst blev sletten yppig og grøn, og det vældet av farver langs grøftekanterne, og svovlgul iris og store hvite skjærmplanter stod og speilet sig i torvmyrernes vandhuller. En vakker 327dag drev der utover landet søt høiduft, som blandet sig i den salte tarelugt fra stranden.

Badehotellet blev aapnet og der kom sommergjester i de smaa huser ved moloen. Der vrimlet av barn paa den hvite strandbred; de rullet sig i sandet og plasket barbent utover i vandet, og mødre og barnepiker og bonner i Spreewalderdragt sat og sydde og saa efter dem i græskanten. Badehusene var kjørt ut i vandet, og smaa tyske bachfischer skrek og hujet derute. Og der kom lystseilere til moloen og besøk fra byen og om kvelden var der dansemusik paa badehotellet og fuldt av spaserende i den lille furuplantage utenfor, hvor Jenny hadde ligget tidligere paa vaaren i det strie græs og lyttet til bølgeslaget og suset av vinden i de forblaaste kroner.

En og anden av damerne sendte et interessert og deltagende blik efter hende, naar hun gik veien langs badestranden i sin sorte og hvite sommerkjole. Badegjesterne i byen hadde naturligvis faat vite, at det var en ung norsk pike, som hadde faat et barn og sørget saa forfærdelig over dets død. Og nogen var der jo, som fandt det mere rørende end skandaløst.

Forresten gik hun oftest indover landet; der kom aldrig sommergjesterne. En sjelden gang gik hun helt ind til kirken og kirkegaarden, hvor gutten laa. Hun sat og stirret paa graven, som hun ikke hadde latt gjøre noget ved, og hun kunde lægge paa den nogen vilde blomster, hun hadde plukket paa veien, men hendes fantasi negtet at sætte den lille graa muldhaug, hvor ugræs og straa skjøt op, i forbindelse med hendes lillegut.

328Om kvelden sat hun paa sit værelse og stirret i lampen – med et haandarbeide, som hun ikke rørte. Og hun tænkte altid paa det samme – husket de dage, hun hadde hat gutten – den første tiden, den matte, fredelige lykke, mens hun laa og frisknet til – siden, da hun sat oppe og frau Schlessinger viste hende tilrette med at bade og stelle og klæ og reve ham – og da de reiste sammen til Warnemünde for at kjøpe fint tøi og blonder og baand, og hun kom hjem og klippet og sydde og tegnet og broderte – gutten hendes skulde ha nogen fine klær istedetfor det tarvelige ferdigkjøpte, hun hadde bestilt fra Berlin. Og en komisk havesprøite hadde hun kjøpt – med avtrykningsbilleder paa det grønmalte blik: en løve og en tiger stod mellem palmer ved et himmelblaat hav og betragtet forferdet de tyske panserkolosser, som dampet mot rikets afrikanske besiddelser. – Hun hadde syntes, den var saa leven – og lillegut skulde faa den og leke sig med, naar han blev stor nok – om længe, længe. Først maatte han jo opdage mors bryst, som han nu bare blindt hugget sig fast i – og sine egne smaa fingre, som han ikke kunde faa ut fra hinanden endda, naar han filtret dem sammen – og om litt kunde han kjende mor, og titte efter lampen og mors ur, naar hun lot det dingle foran ham – der var saa meget, som lillegut skulde lære. – Aa gud.

I en skuf laa alle hans saker, og hun saa aldrig paa dem. Hun visste allikevel, hvordan hvert stykke saa ut og kjendte det i sine haandflater – det glatte myke lin og det ru uld og den halvfærdige jakken 329av grøn flonel, som hun hadde brodert smørblomster paa – den han skulde hat og kjøre ut med –.

Hun hadde begyndt paa et billede fra stranden med de røde og blaa unger paa den hvite sandstrand. Og et par av de deltagende damer kom bort og saa paa og forsøkte at indlede bekjendtskap: «Wie nett!» Men hun var misfornøiet med skissen og gad ikke gjøre den færdig, heller ikke begynde paa noget nyt.

*

Saa lukket badehotellet en dag, og det stormet paa sjøen og sommeren var forbi.

Gunnar skrev fra Italien og raadet hende til at komme dit. Og Cesca vilde ha hende til Sverige. Moren, som intet visste, skrev og begrep ikke, hvorfor hun blev der. – Og Jenny tænkte paa at reise – men hadde ikke tiltak. Skjønt der allikevel litt efter litt vaagnet en vak længsel. – Hun blev nervøs selv, ved at hun gik slik og ikke kunde bestille noget. Hun maatte ta en bestemmelse – om det saa bare var at springe ut i sjøen fra moloen en nat.

En kveld hadde hun tat frem kassen med Heggens bøker. Imellem dem var der et bind italienske digte – Fiori deila poesia italiana. Saan en utgave, som er beregnet paa turister – i bind av lærmosaik. Hun bladet i den for at se, om hun hadde glemt alt sit italiensk.

Boken faldt op av sig selv paa Lorenzo av Medicis karnevalsvise – der laa et sammenfoldet papir, beskrevet med Gunnars haand:

330«Kjære mor – nu kan jeg da fortælle dig, at jeg er lykkelig og vel ankommet til Italien og har det bra i alle maater, samt at –» resten av arket var overskrevet med gloser. Ved verberne var deklinationen skrevet op. Og der stod gloser i bokens marg – tæt, tet, langs det sørgmodig lystige karnevalsdigt –. «Hvor ungdommen er vakker – som flygter straks» –.

Selv de mest almindelige ord var skrevet op. Gunnar maatte ha prøvet at læse det, straks han var kommet til Italien – før han kunde noget av sproget. Hun saa efter paa titelbladet: G. Heggen, Firenze 1903 stod der. Det var før hun kjendte ham.

Hun bladet og læste her og der. Det var Leopardis hymne til Italien, som Gunnar var saa begeistret for. Hun læste den. Margen var svart av gloser og blækflekker.

Det var som en hilsen fra ham – inderligere end nogen av hans breve. Han ropte paa hende, ung og sund og fast og virkelysten. Han bad hende komme tilbake til livet – og arbeidet. Ja om hun kunde ta sig sammen og begynde at arbeide igjen. Hun maatte forsøke – vælge, om hun skulde leve – eller dø. – Hun vilde ditned igjen, hvor hun engang hadde følt sig fri og sterk – alene, bare med sit arbeide. Hun længtet efter det – og efter vennerne, de paalidelige kamerater, som ikke kom hinanden saa nær, at det gjorde vondt, men levet side om side med hver sit eget – og det som var deres alle – tillid til sine evner, glæde ved sit virke. Og hun vilde se igjen landet 331dernede, fjeldlandet med de stolte og strenge linjer og de solsvidde farver.

Et par dage efter reiste hun til Berlin. Hun gik i byen nogen dage – var paa gallerierne. Men hun følte sig træt og fremmed og vildfarende. Saa drog hun videre til München.

I Alte Pinakothek saa hun Rembrandts hellige familie. Hun tænkte slet ikke paa det som maleri – saa bare paa den unge bondekone, som sat endda med serken trukket bort fra det melkespændte bryst og saa paa barnet sit, som var sovnet ind. Kjærtegnende tok hun om den ene lille bare foten hans. En styg liten pøbelunge var det, men struttende sund – og han sov saa godt og var deilig og søt allikevel. Josef tittet paa ham over morens skulder. – Men det var ingen gammel Josef, og Maria var ingen jordfremmed himmelbrud –. Det var en kraftig middelaldrende haandverksmand og hans unge kone, og barnet var deres begges lyst og glæde –.

Om kvelden skrev hun til Gert Gram. Et langt brev, ømt og bedrøvet – men det var et farvel for bestandig.

Dagen efter løste hun billet direkte til Florens. I det første daggry sat hun ved kupévinduet efter en søvnløs nat paa toget. Vildbækkene sprutet hvitt nedover skoggrodde fjeldsider. Det lysnet mere og mere, og byerne hun kjørte forbi blev mere og mere italienske av karakter. Rustbrune og mosegyldne taksten, loggiar paa husene, grønne tremmejalousier mot rødgule murvægger, barokke kirkefacader, stenbroers buerækker ut i elven – skilterne paa stationerne 332hadde tekst baade paa tysk og italiensk. Vigner utenom byerne, graa borgruiner paa fjeldknauserne –.

Ala. Hun stod ved toldskranken og saa paa de morgengrætne første- og andenklasses passagerer – følte sig saa meningsløs glad. Hun var i Italien igjen. Tolderen smilte til hende, fordi hun var blond, og hun smilte tilbake, fordi han tok hende for et eller andet herskaps kammerjomfru.

Fjeldkjæderne vek til siderne, lergraa med blaa skygger i kløfterne, jordsmonnet lyste rustrødt og solen flammet hvitt og hett.

Men Florens var bitterlig kold og graa i novemberdagene. Træt og forfrossen drev hun omkring i byen en fjorten dages tid – kold i sit hjerte mot al den skjønhet hun saa og melankolsk og motløs, fordi den ikke varmet hende som før –.

En morgen reiste hun til Rom. Markerne laa hvite av rim nedover gjennem Toskana. Utpaa dagen lettet frosttaaken og solen skinnet. Og hun saa igjen det sted, hun aldrig hadde glemt: Trasimenersjøen laa blekblaa med fjeldene i dis omkring. Ut i vandet skjøt en odde med en liten stengraa bys taarne og tinder. En cypresallé førte ditut fra stationen. –

Men til Rom kom hun i høljende regn. Gunnar var paa perronen og tok imot hende. Og han klemte hendes hænder, da han ønsket velkommen, og mens de skrumlet avgaarde i en drosche til det logis han hadde skaffet hende, i regnet, som plasket ned fra den graa himmel og op fra gatens brolægning, blev han modig ved at snakke og le –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Jenny

Jenny er en av klassikerne i norsk litteratur. Samtidsromanen kom ut i 1911 og ble Undsets gjennombrudd som forfatter.

Romanen retter pekefingeren mot kvinners kår i samfunnet og deres avhengighet av menn, men først og fremst handler romanen om kjærlighet, om mennesker som lengter etter å elske og å bli elsket, og om mennesket Jenny og hennes utvikling.

Romanens hovedperson, den 28 år gamle malerinnen Jenny Winge, lever et fritt og uavhengig kunstnerliv i Roma, men lengter etter den store kjærligheten. Drømmen om lykke er tett knyttet opp til det å elske en mann, og derfor overtaler hun seg selv til å tro at hun har funnet den rette, selv om lidenskapen ikke er der. Når hun senere konfronteres med at drømmen om lykke ikke tåler møtet med den nakne virkeligheten, bryter hun sammen og historien ender tragisk.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.