Jenny

av Sigrid Undset

XI

Hele dagen igjennem hadde det været surt veir med kolde, blekgraa skyer høit oppe under himmelen. Nu mot kveld kom der nogen tynde, messinggule striper over horisonten i vest.

365Jenny hadde gaat op paa Monte Celio om eftermiddagen for at tegne. Men det var ikke blit til noget – hun hadde bare sittet og hængt paa den store fritrappe utenfor San Gregorio og set ned i lunden, hvor de store trær begyndte at knoppes vaarlig under den blekgraa himmel, og tusenfryden skinnet tæt utover grønsværet.

Hun gik indover igjen gjennem alleen, som løper under Palatins sydskrænt. Ruinmasserne steg iveiret, falmet graa, opover mot klostrets palmer paa toppen. Nedover skraaningen hang de eviggrønne busker næsten svarte, pudret med kalkstøv.

Utenfor Konstantinsbuen paa pladsen med de øde ruiner av Colosseum og Palatin og Forum omkring, lusket nogen forfrosne prospektkortsælgere. Der var faa turister ute idag. Etpar smaa skindtørre damer pranglet paa umulig italiensk med en omvandrende mosaikkræmmer.

En liten gut, kanske tre aar, haket sig fast i Jennys kaape og rakte en tust stedmorsblomster op mot hende. Han var utsøkt svartøiet og langhaaret og pyntet ut i nationaldragt med spids filthat, fløilsjakke og sandaler utenpaa de hvite uldsokker. Han kunde ikke snakke ordentlig rent endda, mens han bad om en soldo.

Jenny gav ham mynten, og moren hans seilet øieblikkelig op paa siden og tok den takkende i forvaring. Hun hadde forsøkt at gi sin dragt et litet nationalt sving hun og – snørt et rødt fløilskorset utenpaa sin skitne, rutede bluse og brettet en serviet i firkant ovenpaa haaret. I armene bar hun et spædbarn.

366Det var tre uker gammelt, svarte moren, da Jenny spurte. Ja stakkars, den var syk.

Barnet var ikke større end Jennys gut hadde været ved fødselen. Huden var rød og saar og skjællet – det pustet pipende, som om luftveierne var fulde av slim, og øinene kiket glansløse ut under betændte halvlukte laag.

Ja hun gik med det hver dag til polikliniken, sa moren. Men de sa, det kom til at dø. Det var nok bedst for det stakkars ogsaa –. Konen saa træt og trist ut – styg var hun og tandløs.

Jenny følte graaten komme op i strupen. Stakkars liten unge. – Ja for den var det bedst at dø. Stakkars lille kryp. Hun strøk kjærtegnende over det lille hæslige ansigt.

Hun hadde git konen nogen flere penger og hun vilde like til at gaa. I det samme kom der en herre forbi. Han hilste – stanset et øieblik – men gik videre, da Jenny ikke hilste igjen. Det var Helge Gram.

Hun hadde ikke sanset at hilse. Hun huket sig ned foran den lille gutten med blomsterne og tok hans hænder, drog barnet nærmere til sig og snakket med ham, mens hun forsøkte at faa bugt med den vanvittige skjælving, som løp gjennem hendes krop.

En gang snudde hun hodet og saa til den kant, han var gaat. Borte i trappen, som fører fra pladsen rundt Colosseum og op paa gaten, stod han og saa hitover.

Og sittende paa huk blev hun ved at snakke med konen og barnet. Da hun igjen saa op, var 367han gaat, – men hun ventet til længe efter hans graa hat og frak var forsvundet.

Saa næsten løp hun hjemover – gjennem bakgater og smug, ræd for hvert hjørne hun bøiet om, at han skulde staa paa lur.

Helt oppe paa baksiden av Pincio havnet hun, og der spiste hun aften paa et trattori, hvor hun ikke hadde været før.

Da hun hadde sittet litt og drukket etpar slurker av vinen, blev hun roligere.

Om hun nu traf Helge og han snakket til hende – saa var det pinlig naturligvis. Selvfølgelig vilde hun helst undgaa det. Men om det faldt saan, saa var det jo ikke noget at være saa meningsløst ræd for. – De to var jo færdige med hinanden. Det som var skedd, efter de skiltes, det hadde ikke han noget med at kræve hende til regnskap for. Om han gjorde det – han hadde ingen ret. Hvad han saa visste – hvad han saa kunde si – hun visste jo selv, hvad hun hadde gjort. Sig selv hadde hun maattet staa til regnskap – og hvad var alt andet imot det.

Behøvet hun at være ræd noget menneske hun –. Der kunde ingen gjøre hende noget værre end det, hun hadde gjort sig selv.

Men det hadde været en vond dag, det var det. En av de dage, da hun ikke følte sig ædru. Nu var det bedre –.

Men ikke før var hun kommet ut paa gaten igjen, før den taakede, fortvilede rædsel var over hende paany. Og den pisket hende, saa hun gik 368stormende fort, uten at vite av det, og hun knyttet sine hænder og talte halvhøit med sig selv.

Engang rev hun hanskerne av, fordi hun var brændende het. Og hun husket først nu, at hun hadde set, der blev en vaat flek paa den ene, da hun klappet det syke barn. Hun slængte hanskerne fra sig i væmmelse –.

Da hun kom hjem, stod hun litt i gangen. Saa banket hun paa Gunnars dør–. Men han var ikke inde. Hun saa efter oppe paa taket, – der var ingen.

Hun gik ind til sig selv og tændte lampen. Med armene korset over brystet sat hun og stirret ind i flammen – reiste sig og drev hvileløs paa gulvet og satte sig igjen som før –.

Opspilt lyttet hun efter hver lyd fra trappegangen. Aa bare Gunnar kom. – Aa bare ikke den anden kom –. Men han visste jo ikke, hvor hun bodde. Men han kunde træffe nogen og spørge –. Aa Gunnar, Gunnar kom!

– Da vilde hun gaa like ind til ham, kaste sig i hans arme og be ham ta hende –.

For fra det øieblik, hun hadde møtt Helge Grams gulbrune øine, hadde hele den fortid, som var begyndt under de øines blik – reist sig mot hende. Det var over hende igjen altsammen – væmmelsen, tvilen paa egne evner til at føle og til at ville og til at vælge – tvilen, om hun for alvor ikke vilde det, hun sa til sig selv hun vilde ikke. – Og hun saa paa sig selv, som hun hadde set dengang – forløiet, fordrømt, slap – mens hun gik og lot for sig selv, som hun fordret at føle rent og sterkt 369og helt, mens hun sa, hun vilde være ærlig, arbeidsom, modig, offervillig, disciplinert – saa lot hun sig tumle av stemninger og drifter, som hun ikke gad kjæmpe imot, endda hun visste, hun burde – løi kjærlighet for at snike sig til en plads mellem menneskene, som hun aldrig hadde kunnet vinde, saalænge hun var ærlig –.

Skape sig om hadde hun villet for at slippe ind mellem mennesker, hvor hun hadde visst altid, hun maatte være en fremmed, fordi hun var av en anden art. Men hun hadde ikke orket at være alene, indespærret i sin egen natur. Hun hadde gjort vold paa sin natur. Og motbydelig, unaturlig var hendes forhold blit til de mennesker, som var hende væsensfremmede inderst inde. Sønnen og faren –. Og nu efterpaa – hendes eget inderste væsen var blit ødelagt av det – hvert fast holdepunkt, hun hadde hat i sig selv, det svigtet – smuldret hen. Hun opløstes indenfra –.

Hvis Helge kom – hvis hun møtte ham – saa visste hun, fortvilelsen, leden ved hendes eget liv, vilde overvælde hende. Hun visste ikke, hvad der vilde ske – bare – maatte hun staa ansigt til ansigt med det der igjen, saa orket hun ikke mere –.

Aa Gunnar. Om hun elsket ham eller ikke hadde hun sletikke tænkt paa i disse uker, han hadde tigget om at faa hende – som hun var. Og svoret paa at han kunde hjælpe hende over – bygge op igjen alt, som var ødelagt i hende –.

Sommetider hadde hun bare ønsket, han vilde ta hende med magt. Saa hun slap at vælge. For det var det samme hvad han sa – valgte hun at 370bli hans, da sa hendes sidste stolthet hende, at hun hadde ansvaret. Da maatte hun bli det hun hadde været – det han trodde hun var og det han trodde hun kunde bli. Enten hun orket eller ikke orket – hun maatte arbeide sig op av alt det, hun nu laa sølet ned i – begrave under et helt nyt liv alt som hadde været, siden hun gav Helge Gram det kys, hvormed hun forraadte al sin tro og hele sit liv indtil den vaardag paa kampanjen.

Om hun vilde bli Gunnars –. Var det saa, at hun elsket ham – naar han var alt det, hun hadde villet bli. Naar hele hans væsen kaldte paa alt det i hende, som hun engang hadde valgt at dyrke og pleie – hver hendes evne, som hun hadde fundet værdt at styrke –.

Elskoven, som hun hadde søkt paa vildstier, dit hendes syke længten og hete uro hadde drevet hende – var den da bare det selvfølgelige at lukke øinene og gi sig ham ivold, som var den eneste, man stolte paa – den, som alle ens instinkter nævnte som samvittighet og rette dommer –.

Men hun hadde ikke kunnet gjøre det – alle disse ukerne hadde hun ikke kunnet gjøre det. Hun hadde bare syntes, hun maatte først komme litt ut av dette uføret, hun laa i, ved egen kraft. Hun maatte bare føle, det var hendes egen vilje fra gamle dage, som hadde tat igjen styret i hendes splittede sind. Bare saa hun fik igjen et gran respekt og tillid til sig selv –.

Skulde hun leve videre – saa var Gunnar jo i sig selv alt, som var livet for hende. – Aa etpar gloser, som han hadde rablet paa et stykke papir – 371en bok, der bar bud til hende fra noget i hans væsen – det var jo det, som hadde vakt den sidste flimrende længsel mot livet, dengang hun slæpte sig som et lemlæstet dyr efter barnets død –.

Kom han nu – saa fik han ta hende. Bære hende over det første stykket. Siden skulde hun nok forsøke at gaa selv –.

Og for hendes sjæl, som smuldret op, der hun sat og ventet, blev det til det:

Kom han, saa skulde hun leve. Kom den anden, saa maatte hun dø.

Og da hun hørte trin i trappen, og det var ikke Gunnar, og da det banket paa hendes dør, bøiet hun hodet og gik skjælvende hen og lukket op for Helge Gram. For hende stod det bare, som hun lukket op for den skjæbne, hun selv hadde manet over sig.

*

Hun stod og saa paa ham, mens han gik frem i lyset og la hatten paa en stol. Hun hilste ikke paa ham nu heller.

«Jeg visste, du var i byen,» sa han. «Jeg kom hit iforgaars. Fra Paris. Jeg saa din adresse i foreningen – jeg hadde tænkt at gaa op til dig en dag. Saa møtte jeg dig paa gaten ieftermiddags. Jeg kjendte det graa skindtøiet dit langt borte fra.» Han snakket fort – liksom stakaandet. «Vil du ikke si godaften til mig, Jenny – er du lei for jeg er kommet op til dig?»

«Godaften Helge,» sa hun og tok mot den haand, han rakte hende. «Værsgod, vil du ikke sitte ned?»

372Hun satte sig selv i sofaen. Hun hørte sin egen stemme – ganske rolig og liketil lød den. Men i hjernen hadde hun den samme besynderlige, delirerende rædselsfornemmelse.

«Jeg hadde lyst at hilse paa dig,» sa Helge og satte sig i stolen ved siden av.

«Det var pent av dig,» svarte Jenny.

De tidde stille litt.

«Du bor i Bergen nu,» sa hun saa. «Jeg saa, du hadde tat doktorgraden – gratulerer!»

«Tak.»

Saa blev der en pause igjen.

«Ja du har jo bodd i utlandet noksaa længe nu –. Sommetider har jeg tænkt paa at skrive til dig – men det blev aldrig. – Heggen bor her i huset han og, ser jeg –.»

«Ja. Jeg skrev og bad ham leie for mig – et atelier – men de er saa dyre og vanskelige at faa fat paa her i byen. Men dette værelset har jo ganske godt lys –.»

«Jeg ser, du har endel billeder staaende ja –.»

Han reiste sig, gik bortover gulvet et slag, men kom straks tilbake og satte sig som før. Jenny sænket hodet – hun kjendte, han stirret vedholdende paa hende.

Saa snakket han igjen – de forsøkte at tale sammen, han spurte til Fransiska Ahlin og andre fælles bekjendte. Men samtalen døde bort straks og han blev sittende taus igjen og se paa hende som før.

«Vet du, at mine forældre er blit skilt,» spurte han pludselig.

Hun nikket.

373«Ja.» Han lo litt. «De holdt jo sammen for vor skyld i det længste. Gik der og gnuret og gnusslet mot hinanden som to møllestener, til alt vort var malt til pulver imellem dem. Nu var der vel ikke mere, som kunde males istykker – saa stanset møllen –.

Aaja. Jeg husker, mens jeg var gut. Naar de snakket sammen – de slos ikke netop. Men det var noget i stemmerne deres –. Mor skjældte forresten og brukte mund – graat tilslut –. Far var bare rolig, stilfærdig – men der var en klang i røsten, et hat saa koldt og haardt, saa det skar –. Jeg laa inde paa soveværelset og pintes av en tvangsforestilling, faar jeg vel kalde det. For en svir det skulde være at ta en strikkepinde og stikke tvers gjennem hodet, ind av det ene øret og ut av det andet –. De stemmerne gjorde rent fysisk vondt inde i trommehinderne – med en smerte, som likesom forplantet sig indefter i hele hodet, forstaar du –.

Ja det var altsaa begyndelsen. Nu har de to gjort sin pligt som forældre. Saa er det slut –.»

Han nikket fremfor sig etpar ganger.

«Det er saa hæslig. Hatet mener jeg – alt blir saa hæslig, som kommer i nærheten av det. Jeg var og besøkte min søster sidste sommer. Vi sympatiserte jo aldrig – men. Det var avskyelig at se hende sammen med manden. – Sommetider kom han bort og kysset hende – tok pipen ut av den tykke, vaate munden sin og kysset konen. Saan en pave paa prækestolen og fraadser hjemme –. Sofie blev ganske hvit sommetider, naar han rørte hende –.

374Og du og jeg. Jeg syntes, det var saa selvfølgelig bakefter, at det maatte gaa istykker, alt det fine, myke lysegrønne mellem os – fryse bort i den luften der. Da jeg var reist fra dig dengangen, angret jeg. Jeg gik og vilde skrive – men vet du, hvorfor jeg gjorde det ikke? Jo jeg fik et brev fra far – han fortalte, han hadde været oppe hos dig. Det var en formaning da forstaar du, at jeg burde forsøke at gjenopta forbindelsen med dig –. Saa skrev jeg ikke – jeg hadde en overtroisk rædsel for at følge et raad fra den kanten –.

Saa har jeg gaat og længtet og drømt om dig hele tiden bare, Jenny. Tumlet omigjen og omigjen med alle minderne. – Vet du, hvad som var det første sted, jeg opsøkte her i Rom – igaar? Jeg var ute paa Montagnola. Jeg fandt igjen navnene vore i kaktusbladet –.»

Jenny sat blek med sammenknugede hænder.

«Du ser akkurat ut som før. Og du har levet tre aar, som jeg ingenting vet om,» sa Helge sagte. «Nu jeg er sammen med dig igjen, kan jeg ikke fatte det. Det er akkurat som var det ikke sandt, alt det som ligger mellem vi skiltes her i Rom –.

Og saa er du kanske en andens nu –.»

Jenny svarte ikke.

«Er du – forlovet,» spurte han sagte.

«Nei.»

«Jenny –» Helge bøiet hodet, saa hun ikke kunde se hans ansigt. «Vet du – alle disse aarene – jeg har tænkt – drømt om – at faa dig tilbake. Jeg har gaat og utmalt mig, at vi to møttes igjen – og vi kom til at forstaa hinanden. – Du sa jo, jeg 375var den første, du hadde været glad i Jenny – er det umulig?»

«Ja,» sa hun.

«Heggen?»

Først svarte hun ikke.

«Jeg har altid været skinsyk paa Heggen,» sa Helge sagte. «Jeg var ræd, det var ham som var den rette –. Da jeg saa, han bodde sammen med dig.

– Nu er dere altsaa – glad i – hinanden?»

Jenny tidde endda.

«Er du glad i ham,» spurte Helge igjen.

«Ja. Men jeg vil ikke gifte mig med ham.»

«Paa den maaten,» sa han haardt.

«Nei.» Hun smilte flygtig. Og træt og opgit sænket hun hodet. «Jeg orker ikke noget forhold til nogen – nu mere. Jeg orker ingenting. Jeg vilde ønske, du vilde gaa, Helge.»

Men han blev sittende.

«Jeg kan ikke forstaa, alt skal være forbi. Jeg trodde det aldrig, og nu jeg ser dig –.

Jeg har tænkt og tænkt det var jo min egen skyld – jeg var saa forsagt – visste aldrig hvad som var det rette. Det kunde været anderledes –. Jeg har tænkt paa den sidste aftenen, jeg var sammen med dig i Rom. Jeg syntes altid, dette øiebliket maatte komme tilbake. For jeg gik dengangen, for jeg trodde, det var rigtig saa –. Da kan jeg vel ikke ha mistet dig for det –.

Dengangen –» han saa ned – «jeg hadde aldrig rørt en kvinde dengang. – Jeg var blit skræmt av det jeg saa hjemme. – Drømme og fantasier – 376det blev et helvede sommetider – men altid var rædselen sterkest –.

Aa. Nu er jeg niogtyve aar du. Og ikke noget vakkert og lykkelig har jeg oplevet – uten den lille vaaren med dig. Kan du ikke forstaa, jeg har aldrig kunnet slippe tanken om dig –.

Skjønner du ikke, hvor jeg elsker dig – den eneste lykken, jeg har visst av? Jeg kan ikke slippe dig – nu kan jeg ikke –.»

Hun hadde reist sig, skjælvende, og han reiste sig han ogsaa. Hun veg uvilkaarlig nogen skridt tilbake.

«Helge, – der har været en anden –.»

Han stod stille og saa paa hende:

«Saa – har der været en anden du –. Det kunde været mig – og saa blev det en anden. – Jamen jeg vil ha dig – jeg bryr mig ikke om det – nu vil jeg ha dig, for du har lovet mig det engang –.»

Da hun forskræmt forsøkte at gli forbi ham, tok han hende voldsomt ind til sig.

Det var likesom det tok nogen øieblikke, før hun blev sig bevisst i hjernen, at han kysset hendes mund. Hun trodde, hun gjorde motstand, men hun laa næsten passiv i hans arme.

Hun vilde si, han maatte ikke. Hun vilde si, hvem som var den anden. Men hun kunde ikke, for hun vilde sagt, at hun hadde hat et barn. Men i det samme hun tænkte paa gutten, følte hun, at hun orket ikke nævne ham – indi dette. Sit barn maatte hun holde utenfor den undergang, som hun nu visste kom –. Og at det var slik, det kjendtes som et litet kjærtegn fra den døde lille, og det varmet 377hende og gjorde hende godt – saa hendes legeme blev mykt og eftergivende et øieblik i hans arme.

«Du er min – det er min du er, Jenny – ja ja ja,» hvisket Helge ned over hende.

Hun saa op i hans ansigt et øieblik. Og saa slet hun sig fra ham og løp mot døren. Hun kaldte høit paa Gunnar i det samme.

Han var efter hende og tok hende igjen:

«Han faar dig ikke – du er min, er du –.»

Siden brøtes de uten ord der ved døren. For Jenny stod det, som om altsammen kom an paa, om hun kunde faa den op og komme ind paa Gunnars værelse. Og eftersom hun kjendte Helges legeme mot sit, hetere, sterkere end hendes eget, og han holdt hende fast med armer og knær, saa var det, som det skulde saa være, at hun maatte gi sig over. Og tilsidst kastet hun sig godvillig ind til ham.

*

I graalysningen, mens han gik og klædde paa sig, kom han bort til hendes seng hvert øieblik og kysset hende:

«Vidunderlige du! Hvor du er vidunderlig deilig, Jenny –.

Nu er du min. Nu blir det godt igjen altsammen – ikkesandt. Aa jeg elsker dig –.

Du er træt? Nu skal du sove – nu gaar jeg. Jeg kommer op til dig i formiddag –. Sov godt, søte elskede Jenny min. Er du saa træt?»

«Ja svært træt Helge.» Hun laa med halvaapne øine og saa mot det bleke morgenlys, som Helge hadde sluppet ind av skodderne.

378Saa kysset han hende. Han hadde faat paa sig ytterfrakken og stod med hatten i haanden. Endda la han sig paa knæ foran sengen og skjøv armen ind under hendes skuldre:

«Tak for inat, Jenny –. Kan du huske at det sa jeg den første morgenen i Rom – derute paa Aventin. – Husker du det?»

Jenny nikket nede i puterne.

«Sov godt da. Faa et kys til – saa, godnat da, – deilige Jenny min!»

Borte i døren stanset han:

«Det er sandt du – porten – er der nogen nøkkel? Eller er det disse sedvanlige gammeldags med klinke paa indsiden?»

«Ja det er av de almindelige,» sa hun, «– indenfra lukker du op uten videre –.»

*

Hun blev liggende med lukkede øine. Men hun saa sit eget legeme, slik det laa under teppet, hvitt, vakkert nakent – en ting, hun alt hadde slængt fra sig, som hun hadde kastet den flekkede hansken om eftermiddagen. Det var ikke hendes mere.

Saa gav det et sæt i hende – hun hørte Heggen komme i trappen – langsomt – aapne sin dør: Han gik frem og tilbake derinde en stund – saa ut igjen, op trappen til taket. Nu hørte hun hans hastige skridt frem og tilbake over sit hode.

Hun var viss paa, at han visste. Men det gjorde allikevel ikke større indtryk paa hendes trætte hjerne. Hun følte ikke smerte længer. Det forekom hende, at alting maatte synes ham likesaa selvfølgelig og uundgaaelig, som det stod for hende selv.

379Det hun skulde gjøre hadde hun ingen følelse av beslutning ved. Det maatte ske, som det andet var skedd – som en uundgaaelig følge av, at hun hadde lukket op døren for Helge igaaraftes.

Jenny stak en fot frem under teppet – laa og saa paa den som paa en fremmed ting, der ikke var hendes –. Den var pen. Hun krummet den, saa vristen spændtes. Pen var den, hvit og blaaaaret, med fint rødt ved hælen og tærne.

Hun var saa træt. Det var godt at være træt saan. Liksom hun hadde hat smerter, og de var gaat over. Mens han var hos hende, hadde hun bare hat følelsen av, at hun blev knuget ned i mørke, sank og sank – og det var vellyst at forgaa slik – viljerøvet la sig synke fra livet – ned paa bunden, hvor det var stille. Hun visste dunkelt, at hun hadde gjengjælt hans kjærtegn, knuget sig til ham. – Nu var hun træt, og det, hun hadde igjen at gjøre, gjorde hun mekanisk.

Hun stod op og klædde paa sig. Da hun hadde tat paa sig strømper, underliv og skjørt, stak hun føtterne i etpar bronsesko, som hun gik med hjemme. Hun vasket sig og satte op det utslagne haar foran speilet – uten at vite, at hun saa sit eget ansigt i det.

Saa gik hun bort til det lille bord, hvor hun hadde sine malersaker. Hun lette i kassen med sit raderværktøi. Det spidse trekantede skavjern hadde hun kommet til at tænke paa om natten. Før hadde hun sommetider halvt i lek med sig selv sat det mot pulsaaren.

Jenny tok det op, saa paa det – prøvet det med 380fingeren. Saa la hun det tilbake og tok en foldekniv. Hun hadde kjøpt den i Paris – den hadde korketrækker, hermetikaapner og mange blade. Et var kort, spidst og bredt – det aapnet hun.

Saa gik hun tilbake og satte sig paa sengen. Hun la hodeputen over kanten av natbordet – støttet den venstre haand paa den og skar igjennem pulsaaren.

Blodet kom i et sprøit, som ramte en liten akvarel, hun hadde sat op paa væggen over sengen. Da hun saa det, flyttet hun haanden. Hun la sig ned – skjøv uvilkaarlig med føtterne sine sko av sig og la sig helt op i sengen. Og da hun saa, hvor blodet sprøitet, stak hun den saarede haand under teppet.

Hun hadde ingen tanke og ingen angst – bare følte det, som hun gav sig hen i det uavvendelige. – Selve smerten i snittet var ikke vond – skarp og klar og likesom samlet paa det ene sted.

– Men om en stund seg der en ukjendt, besynderlig fornemmelse over hende – en angst, der vokste og vokste. Ikke angst for noget – selve følelsen var bare en rædselsfuld angst omkring hjertet – som hun blev kvalt. Hun aapnet øinene – men der drev sorte flaker forbi synet. Og hun kunde ikke puste – værelset faldt indover hende paa alle kanter –. Hun tumlet ned av sengen, ravet mot døren, op trappen til taket i blinde, til hun faldt sammen paa dens øverste trin –.

*

Helge hadde møtt Gunnar Heggen like i det han kom ut av porten. De hadde set paa hinanden 381– mens de begge tok til hatten. Saa var de gaat forbi hinanden – uten ord.

Men det møtet hadde gjort Helge ædru. Og efterpaa nattens rus slog hans stemning pludselig om. Og det som han hadde oplevet, syntes ham pludselig utrolig, ubegripelig. Og uhyggelig.

Dette møtet med hende, som han hadde drømt om alle de aar. Hun, som han hadde drømt om. Hun hadde næsten ikke snakket – sittet stum og kold. Og saa pludselig kastet sig i hans arme. Vild og gal, men uten et ord. Nu husket han pludselig, hun hadde ingenting sagt – ingenting, til alle hans kjærlighetsord inat.

En fremmed, uhyggelig –. Hans Jenny. – Han visste medett, hun hadde aldrig været det.

Helge gik og gik i de morgenstille gater. Op og ned i Corsoen.

Han prøvet at huske hende. Skille minderne fra drømmene. Huske hende fra den tid, de var forlovet. Men han fik ikke tak i hende – visste med en gang, at han hadde aldrig hat det. Altid hadde der været noget bak, som han ikke kunde se, men han hadde følt, det var der.

Ingenting visste han om hende. – Heggen kunde være hos hende nu – han visste ikke –. Der hadde været en anden, hadde hun sagt selv – hvem anden – hvilke andre – hvadfor andet, som han ikke kjendte, men hadde følt altid –.

Og nu efter dette – han kunde ikke slippe hende nu heller – han visste det. Nu mindre end nogensinde før –. Og han kjendte hende ikke. Hvem var hun, som hadde ham i sin magt – 382hvis hadde han været i tre aar med hver eneste tanke –.»

Og det var rædsel, og det var raseri, som drev ham, mens han jaget tilbake til hendes port. Den stod oppe. Han løp opfor trapperne – hun skulde svare ham – hun skulde ikke slippe, før hun hadde sagt ham alting –.

*

Hendes dør var aapen. Han saa ind – den tomme seng og de blodige laken og blodet bortover gulvet. Og han vendte sig og saa, at hun laa sammenkrøket øverst paa trappen og at der var blod paa de hvite marmortrin.

Helge skrek og sprang til – løftet hende op, holdt hende i sine arme. – Han følte hendes bryster slappe mot sin haand og en sidste lunken rest av livsvarme, som hadde gjemt sig der bak korsettets rand. Men arme og hænder faldt kolde ned. Og han forstod, gyselig og legemlig, at denne krop, som han for nogen faa timer siden hadde holdt i sine arme, het og skjælvende av liv, den var et lik nu og snart skulde hun være aadsel –.

Han sank ned i knæ med hende og skrek vildt –.

Heggen rev op døren til terrassen. Hans ansigt var hvitt og herjet. Saa saa han Jenny –.

Han grep Helge og slængte ham tilside – bøiet sig ned paa knæ ved hende.

«Hun laa her – da jeg kom tilbake, laa hun her –.»

«Spring efter lægen – fort –.» Gunnar hadde revet op hendes linned – følt indpaa – tok omkring 383hendes hode – løftet armene og saa saaret. Nu slet han det lyseblaa silkebaand ut av hendes underliv og bandt haardt over haandleddet.

«Ja ja hvor bor –»

Gunnar skrek pludselig til i raseri. Saa sa han halvhøit:

«Jeg skal gaa. Bær hende ind da –» men han tok hende selv i armene og gik mot hendes dør. Da han saa den blodige seng, fortrak han pludselig ansigtet. Saa snudde han og støtte op døren til sit rum. Han la hende ned paa sin egen urørte seng. Og han sprang ut.

Helge hadde gaat ved siden av ham, med munden halvaapen som i et stivnet skrik. Men han hadde stanset i Gunnars dør. Da han blev alene med hende, sneg han sig bort og rørte med fingerspidserne ved hendes haand. Saa faldt han sammen paa gulvet, med hodet mot sengekanten og graat skrikende, krampagtig av rædsel.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Jenny

Jenny er en av klassikerne i norsk litteratur. Samtidsromanen kom ut i 1911 og ble Undsets gjennombrudd som forfatter.

Romanen retter pekefingeren mot kvinners kår i samfunnet og deres avhengighet av menn, men først og fremst handler romanen om kjærlighet, om mennesker som lengter etter å elske og å bli elsket, og om mennesket Jenny og hennes utvikling.

Romanens hovedperson, den 28 år gamle malerinnen Jenny Winge, lever et fritt og uavhengig kunstnerliv i Roma, men lengter etter den store kjærligheten. Drømmen om lykke er tett knyttet opp til det å elske en mann, og derfor overtaler hun seg selv til å tro at hun har funnet den rette, selv om lidenskapen ikke er der. Når hun senere konfronteres med at drømmen om lykke ikke tåler møtet med den nakne virkeligheten, bryter hun sammen og historien ender tragisk.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.