Den Anden Sang.

Denne sangen kjenner vi som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», Dass’ «mesterverk» (se Eggertsdóttir og Haarberg 2010: 225). Mellom innlednings- og avslutningsstrofene (1 og 16), som begge inneholder en anropelse av Gud, kan sangen sies å falle i to hoveddeler: str. 2–10 og str. 11–15. Innledningsstrofen har bokstavelig talt slått an tonen og oppfordret til lovprisning av Gud. Men i den første hoveddelen oppfordres det ikke lenger, det konstateres at skaperverket vil lovprise sin Herre. Som en konsekvens av Guds allmakt evner det ikke noe annet. For «GUD er GUD om alle Mand var døde» (5.1). En rekke hypoteser om at lovprisningen eventuelt kunne utebli, avvises kontant. For Guds makt er virkelig altomfattende; den omfatter både himmel, jord og helvete. Den andre hoveddelen henvender seg til mennesket («ô Mennisk», 11.1), til et du. Her formanes hver enkelt troende om å lovprise Gud, ikke bare i ord, men i gjerning, for slik å fremme Guds rike. I fugen mellom de to hoveddelene står str. 10 som en slags bro. Her innføres et jeg som betrakter sin ufullkomne kropp. Dette jeget inngår selvsagt i skaperverket og tilhører slik sett del 1, men samtidig peker det med sin forpliktelse til å leve gudfryktig fremover mot del 2.De to hoveddelene av sangen avspeiler etter all sannsynlighet dens tilblivelseshistorie. Første del finnes bevart i en lovsang («Peder Dassis Lovsang») som Dass må ha skrevet, men ikke fått trykt, før han begynte på Katekismesangene. Senere har han så, under utarbeidelsen av denne boken, omfunksjonalisert sangen til didaktisk bruk ved å tilføye del 2. Enkelthetene i tekstens utviklingshistorie tydeliggjøres av en mulig gjendiktning til islandsk, som høyst sannsynlig må ha blitt til allerede på 1680-tallet (Eggertsdóttir og Haarberg 2010), dvs. lenge før Katekismesangene forelå som trykk (1715).Innledningsvis i sin store forklaring stusser liksom dr Luther over at bønnen oppfordrer til helliggjørelse av Guds navn: «Er det ikke tilforn helligt? Svar: Ja, det er aldtiid helligt i sit Væsen: men i vor brug er det icke helligt» (1629: 96). Helliggjørelsen realiseres ifølge doktoren på to måter, gjennom «Lærdom» og «Lefnet», dvs. ord og gjerninger. «Thi alt huad vi giøre paa Jorden, det maa enten være i Ord eller Gierninger, ad tale eller giøre» (1629: 96v). Dermed ligger rimeligvis også Luthers forklaring til grunn for den todelte strukturen i Dass’ sang, slik den ligger til grunn for andre katekismeforfatteres forklaringer, for eksempel Aaskows: «Guds Nafn er vel ved sig self aldeelis helligt: Men vi bede, at det hos os maatte ogsaa helligis» (1692: 98). Se videre kommentar til 11.3 ndf. Den første bønn hos Luther utdypes i Albrecht Peters’ kommentar (1992: 3.56–69).Flere har hevdet at denne sangen synes å være beslektet med salmer i Det gamle testamentet. Gustav Jensen peker i 1909 på salme 8 og får følge av Malling (2.157). Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden henviser til Sal 148 og 150 (2007: 45). Johann Arndts parafrase over salme 148 (Arndt 1690: 2.342), som inngår i et helt kapittel (2.42) om «Hvad der skal bevege og tilskynde os til at love og prise GUD dagligen», er også verdt å merke seg. Enda noen salmer kunne vært tilføyd, for eksempel Sal 66. Det forholder seg åpenbart slik at Dass snarere enn å legge seg opp til én enkelt David-salme, følger en genreforventning etablert av lovsangene i Salmenes bok. Disse åpner gjerne med (a) en apostrofering av Herren og fortsetter med (b) en oppfordring til å ære ham og (c) mer spesifikt lovprise hans navn. Denne lovprisningen skal ikke bare komme til uttrykk gjennom mennesker, men (d) gjennom hele skaperverket, som (e) ærbødig bøyer seg for sitt guddommelige opphav (f) til enhver tid (Eggertsdóttir og Haarberg 2010: 232 f). Dass’ kollega i Odense, Elias Naur, har et dedikasjonsdikt i sin samling Zions Sange og Sucke i Verdens Babylon (1688) som utgjør en slående parallell til «Den Anden Sang». Man kan tenke seg at det er blitt til på tilsvarende vis, som en parafrase over lovsangene i Salmenes bok, men vi kan heller ikke utelukke bevisst imitasjon – den ene eller den andre veien. Følgende utdrag oppviser påfallende mange likheter: Alt hvad som findes i dit høye Himmel-Sæde, / Og hvad paa Jorden er vil om din Ære Qvæde; / Ja Soel og Maane med dend Mindste Stierne-skud / Veed hver paa sin Maneer at love Dig, min Gud! / Din deylig Engle-hær, og dine Himlers Himle, / Sampt alle Krybe-dyvr, som her paa Jorden vrimle; / Dend giftig Drage med sin Krinkel-kroget Gang, / Maa (trodz for Fanden) dig udsige Love-sang. / Ild, Hagel, Snee og Damp, Affgrunde med det dybe, / Ja hvad mand næffne kand, vil med sin Lov frembryde, / Til dig, min Loves Gud! hvert Træ med Ympe-qvist / Sampt Vandet lover dig, ja Ildens minste Gnist. / Hvalfiskens sluge-flab, som Læster-Vand udspøyter [sic], / Dig lover, som hand kand; hver Fugle-Neb udfløyter / Din Lov, min Æres Gud, med en saa sød Musik, / Som hver i skabelsen aff dig paa Tungen fik. / Ja Konger, store Mænd, de gamle Folk og Unge, / Et Halleluja vil for dig, min Gud, udsiunge; / Saa Ild, Luft, Vand og Jord, samt hvad der end er til / Aff dumme Ting, og til Guds Ære tale vil. Når Dass’ katekismesang til den første bønn i Fadervår etter hvert har fått en så enestående posisjon i norsk salmediktning (på nummer én i Norsk salmebok 2013), kan det først og fremst forklares av den avgjørende innflytelsen domprost Gustav Jensens omdiktede tre-strofers-versjon, innlemmet i Landstads reviderte salmebok i 1926 (str. 1, 5 og 8), har øvet. Anders Hovden gjendiktet Gustav Jensens versjon til Nynorsk salmebok (1925). Salmer 1997 (et tillegg til Norsk salmebok) tar med alle de åtte første strofene. Jeg har tidligere nøstet opp tekst- og resepsjonshistorien (Haarberg 1998). Ivar Roger Hansen (1997) har kartlagt salmens vei til salmebøkene i inn- og utland. / «Den Anden Sang» har rimeligvis tiltrukket seg mer litteraturfaglig interesse enn noen annen katekismesang, særlig i de senere årene: Anders Malling (1962), Jørgen Sejersted (1997), Jon Haarberg (1998), Andreas Lombnæs (1999), Fartein Valen-Sendstad (2000), Per Thomas Andersen (2001), Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden (2007), og Margrét Eggertsdóttir (2010) har alle bidratt. Anne Kristin Aasmundtveit og Stig Wernø Holter skriver om «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» i Nytt norsk salmeleksikon (2012). Johannes Glenthøj presenterer sangen til introduksjon av sin egen danske omdiktning (2011). En lang rekke eldre omtaler er kortere og tilsynelatende oftere skrevet for å feire enn for å tolke og forstå. De karakteristikkene som foretrekkes fremfor alle andre, er «mektig», «monumental» og «majestetisk». Sangen nevnes første gang i en litteraturfaglig sammenheng av Welhaven, i hans lille avhandling om Petter Dass fra 1856. Men den første utgiveren, A.E. Eriksen (1875), synes ikke å ha merket seg sangens særlige kvaliteter.

Helligt vorde dit Navn.tit.] Luthers Lille (1616: 80–81): «Den første Bøn. Helligt vorde dit Naffn.» Forklaringen: «Guds Naffn er vel ved sig selff aldelis helligt, Men wi bede, at det hoss oss maatte ocsaa helliges, Huilcket da skeer, naar Guds Ord læres purt oc rent, Oc wi, som det sømmer sig Guds Børn, lade det udtryckeligen til siune i vort Leffnit, huilcket at maa skee, giff du oss O Fader i Himlene. De som icke lære (andre) Guds Ord, oc ey leffue effter det forskreffne Guds Ord, de vanhellige Guds Naffn iblant oss, Huilcket icke at skulle skee, forhindre du O Himmelske Fader.» Matt 6.9 (1699): «Helligt vorde dit Nafn.»

Siungis under sin egen Melodie.mel.] Manuskriptene oppgir «Vill ey bonden laate vell etc» som forelegg, en ukjent, norsk(?) og etter alt å dømme verdslig vise. Antallet registrerte folkemelodier er for denne sangen iflg. Ivar Roger Hansen høyere enn for noen annen katekismesang, dvs. ca 50. Antallet registereringer har økt etter at Hansen skrev om dette første gang (1986). Blant Petter Dass’ sanger har bare Jefta-visen flere (ca 80). Sangen er ofte blitt berømmet for sine overdådige klangeffekter; spesielt rimene blir fremhevet: midtrim (Navn–Savn), parrim (Ære–være), tiraderim (Siæle–Træle–Geselle–fortælle), og omsluttende rim (være–Ære) (Sejersted og Vassenden 2007: 45).

1.
HErre GUD! dit dyredyre] dyrebare Navn og Ære
Over Verden høyt i SavnSavn] ry; jf. Sal 8.1 og 8.10 (likelydende): «HERRE, vor Regenter, hvor herligt er dit Nafn i alle Land.» maa være,
Og alle Siæle,Siæle] mennesker; jf. 1 Mos 2.7: «Og GUD HERREN hafde giort Mennisken af en Jord-klimp; og blæsde en lefvende Aand i hans Næse: Og saa blef Mennisken til en lefvende Siæl» og Sal 150.6: «Alt det, som hafver Aande, lofve HERREN, Halleluja.» og alle TræleTræle] slitere, personer av lav sosial status som utfører hardt, manuelt arbeid
Og hver GeselleGeselle] håndverkersvenn de skal fortællefortælle] Jf. Sal 96.3: «Forteller hans Ære iblant Hedningene, og hans underlige Gierninger iblant alle Folck.»
          Din Ære.

2.
Det er smugtsmugt] som seg hør og bør og kaasteligtkaasteligt] av stor verdi, herlig; jf. Sal 92.2: «Det er en kostelig Ting at tacke HERren, og at siunge dit Nafn Lof, du Høyeste.» Jf. Arndt 1690: 2.359 (kap. 43): «At det er en kostelig Ting at love og prise GUD og et Menniskis højeste og Engle-lige Herlighed.» at høre,
At mand GUD sin Læbers Pligtsin Læbers Pligt] Jf. Sal 63.6: «Det var mit Hiertis Glæde og Fryd, at jeg maatte lofve dig med en glad Mund.» Og Hos 14.2 (14.3): «Forlad os alle Synder og giør vel mod os; saa ville vi ofre (dig) vore Læbers Øxen.» Jf. Nielsen 2009: 230–31 og 279, 2010: 250). monn’ giøre;
De Dyb Afgrunder,De Dyb Afgrunder] de store havdyp; jf. Sal 107.26: «Da fore de [bølgene] op mod Himmelen, og de fore ned i Afgrunden, at deris Siæl fortvilede for Angist» og Sal 148.7: «Lofver HErren paa Jorden, I Hvalfiske og alle Dyb.» Afgrund (som gjengir gr. ábyssos) konkurrerer med dyb i Chr. IVs Bibel. Ordet (både det greske og det danske) brukes òg om Helvete, jf. Luk 8.31: «Og De [djevlene] bade Hannem [Jesus], at Hand skulde icke byde dem fare i Afgrunden.» I 2.3 står «De Dyb Afgrunder» i tydelig motsetning til landjordens «grønne Lunder». de grønne Lunderde grønne Lunder] Jf. TA 1.31.
Skal HErrens VunderVunder] undergjerninger; jf. 1.4 ovf. hver Tid og Stunderhver Tid og Stunder] alltid; uttrykket med tid og stund(er) («litt etter litt») er hyppig belagt, men uttrykket her synes å være et produkt av rimtvang; det mangler balanse i sideordningen: jf. hver tid og alle stunder (el. allen stund).
          Udføre.Udføre] utbre, utsi

3.
Om sigsig […] anstille] vise seg Folk anstille vil saa slemme,slemme] onde, skjendige
GUds Navn sletslet] helt at tie stilltie still] fortie og glemme,
Saa skal dog SteneStene] Luk 19.40: «Hand [Jesus] svarede, og sagde til dem: Jeg siger eder, dersom disse tie, da skulle Steenene raabe.» og tørre Benetørre Bene] I Esek 37.1–15 ser profeten for seg hvordan en stor mengde knokler, av lik, som ligger strødd rundt omkring i en dal, blir levende. Dette profetsynet tolkes som en prefigurasjon av oppstandelsen: «Oc hand [Herren] sagde til mig [profeten]: Spaa om disse Been, og siig til dem: I tørre Been, hører HERrens Ord: Saa siger den HERre HERre om disse Been: See! Jeg vil lade komme Aand i eder, at I skulle blifve lefvendis» (v. 4–5). Anders Arrebos sønn utga i 1681 i alt femten prekener faren i sin ungdom hadde skrevet på grunnlag av dette stedet hos Esekiel. Ett av Arrebos poenger er at skapningen selv vitner om oppstandelsen: «Sandelig alle Creature maa være Prædicantere […]»; jf. TA 11.2–8.
Ey være seene hands Navn det reenedet reene] som ikke er beheftet med synd
          At fremme.fremme] skaffe fremgang, befordre; jf. 2 Tess 3.1: «Fremdelis, kiære Brødre, beder for os, at HERrens Ord maa hafve sit Løb, og prises ligesom og hos eder.»

4.
Ja før GUD sin Ære skal forlise,forlise] miste
Før skal Hav og grommengrommen] den farlige, glupske; adjektivformen grummen for den grumme tilhører folkevisestilen; jf. Sktr 2.363. Hval ham prise,Før skal Hav og grommen Hval ham prise] Sal 148.7: «Lofver HErren paa Jorden, I Hvalfiske og alle Dyb». Malling refererer en legende i tilknytning til den gamle lovsangen «Te Deum» («O store Gud, vi lover deg»): Dersom man fremførte sangen om bord på et skip, kom delfiner svømmende og fulgte skipet et langt stykke (Malling 4.261). «Te Deum» hadde fra Luther av status som trosbekjennelse (den tredje, etter den apostoliske og den athanasianske), jf. Resen 1631: upag. [Jv ff]. Johann Arndt (1690: 2.341) påpeker at alle verdens skapninger priser Gud, også de i havet: «Der efter kommer hand [David, i Sal 148] til Havet og siger, Lover Herren i Hvalfiske og alle Dyb.»
Samt ogSamt og] og videre. Jf. Kingos oppregning av fisk i «Hr. Karsten Hansens Atkes Avskeed fra Løve-Herridt» (KSS 1.55 og Nielsen 2010: 84) og i Samsøes Beskrivelse (KSS 2.212 og Nielsen 2010: 265). Tanteyen,Tanteyen] ODS gjengir en naturfaglig kilde fra 1624 som opplyser at islendingene kaller det «Tanthage», som fiskere fra Åbenrå kaller «Oerschwin» (øresvin), dvs. den vanligste delfinarten. «Tunfisk» (makrellstørje) er en annen betydningsmulighet, men sammenhengen her favoriserer delfinen, som, i motsetning til makrellstørjen, er en nysgjerrig skapning som gjerne følger båttrafikken. Vanlige delfinarter i dikterens nærområde ville være kvitskjeving og kvitnos (se Haarberg 1998: 89). som løber Leyen,Leyen] leia, da. leden, skipsleden; en norvagisme; jf. Jakobsen 1952: 127.
Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen.
          Og Niise.Niise] Nisen er fremdeles den mest utbredte hvalarten langs norskekysten, selv om stammen er betydelig redusert i løpet av de siste tiårene.

5.
GUD er GUD, om alle Land laa øde,
GUD er GUD, om alle Mand var døde,GUD er GUD, om alle Mand var døde] Matt 24.35: «Himmelen og Jorden skulle forgaa; men mine Ord skulle icke forgaa.» Jf. Sal 90.2: «Du er Gud fra Ævighed til Ævighed, førend Biergene blefve, og Jorden og Verden blefve skabte»; jf. Jer 4.23–26: «Jeg saa til Landet, og see! det var øde og tomt; og til Himmelen, og dend var mørck. Jeg saae Biergene, og see! de bævede, og alle Høye skælfvede. Jeg saae, og see! der var intet Menniske, og alle Fuglene under Himmelen vare bortfløyne. Jeg saae, og see! Agrene vare Øde, og alle Stæder der udi, vare nedbrudne for HERren, og Hans grumme Vrede.»
Om Folk forsvimler,forsvimler] Ordet finnes ikke i ordbøkene. Forstavelsen for– må her forstås i betydningen «helt ut» som i forløbe, «svinne hen»; dermed blir forsvimle (svimle i betydningen «gjøre svimmel») å oppfatte som en evfemisme for «å dø». På tysk finnes det tilsvarende verbet verschwiemeln belagt i betydningen «forøde» (sein Geld verschwiemeln) (Grimm). Se også ms-variant til TA 6.8.3–4. i HErrens Himler
Utallig vrimler,Utallig vrimler] Jf. Åp 7.9: «Derefter saae Jeg, og see! en stor Skare, hvilcken Ingen kunde telle af alle Hedninge, og Folck, og Slegter, og Tungemaal, stode for Stolen, og for Lammet, klædde med hvide Kiortler, og Palmer i deris Hænder.» I og for seg lar antallet seg bestemme nøyaktig. Ifølge TA 9.19.2 ligger det fast, og Johannes åpenbaring (14.1) setter antallet utvalgte til 144.000. Se Nielsen 2010: 458. som slaer paa CimlerCimler] bekken (av cymbel); jf. Sal 150.5: «Lofver hannem med klingende Simler; Lofver hannem med velklingende Simler.» Jf. Arndt 1690: 2.347: «Er og ofte i gammel Testamentis Tid brugt tillige adskillige Instrumenter at stemme i med til at love og prjse GUd, saasom Basuner, Saltere, Harper, Simler og dislige flere.»
          Hin Søde.Søde] vellydende, liflige

6.
Skulle HErren fattis Bram. Bram] prakt, lovprisning og Svenne?Svenne] undersåtter, tjenere, soldater
See, ti tusindSee, ti tusind] Dan.7.10: «Og der gick en Ild-Strøm fra hans [Guds] Ansigt. Tusende gange Tusende tjente hannem, og ti tusende gange ti tusende stode for hannem»; jf. Åp 5.11. staar for ham og tienne,
Ja tusind gange ti tusind mange,
Hvis smukke Sange med Klang kand prangeprange] falle i øynene ved sterk glans eller prakt; her brukt synestetisk om hørselsinntrykk.
          Der henne.

7.
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye,alle Knæ sig bøye] Fil 2.10: «At i JESU Nafn skulle alle deris Knæ, som ere i Himmelen, og paa Jorden, og under Jorden bøye sig»; jf. Jes 45.23 og Rom 14.11. En anonym katekismesang over Fadervår fra ca 1613 uttrykker dette slik: «For huilckit Naffn alle Knæ sig maa bøje, / Under oc paa Jorden oc i det høje» (Fadervår, tre versjoner, 1613). I Om Børnelærdoms Visitatz begrunner Resen knelingen som den rette stilling for bønn: «End er det oc værdt ad mercke, ad Luther paaminder dig, du skalt bede med bøyede Knæ, naar du hafuer leilighed dertil: Oc det til en sand ydmygheds Tegn, oc som de Hellige fordom ocsaa hafue tilbedit deris HErre oc Gud, med største underdaanighed, som oc Kong Salomon giorde, efter sin Faders, oc anderes gode Exempel» (1628: upag [I2]). Fredrik IVs alminnelige husandakt gjør det klart at knelingen i og for seg ikke lar seg avgrense til knærne: «Vi bøje vore Hierters og Legemers Knæ for dig […]» (Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt 1700).
De som boor i Himlene hin høye,
Og de paa Jorden i Sør og Norden,
Samt Dievlers Orden, som dømt er vordensom dømt er vorden] Matt 25.41: «Da skal Hand og sige til dem hos den venstre (Haand:) Gaar bort fra Mig, I Forbandede, i den ævige Ild, som er beredt Djefvelen og hans Engle.» Se også håndskriftenes strofe 8.
          Til Møye.Møye] besvær; evfemistisk for pine

8.
Høyen HaldHøyen Hald] den høye klippe el. fjelltopp; poetisk fast forbindelse, adjektivet bøyd som i folkevisene (som «dyben Dal» i 8.2 ndf.); jf. Sktr 2.363. og dyben Dal skal vige,vige] flytte seg, la seg fortrenge; Mi 1.3–4: «Thi see! HERren skal gaa ud fra sin Sted, og nedfare, og traade paa Høyene i Landet: At Biergene skulle smelte under Hannem og Dalene skulle sønderrifvis, ligesom Vox smelter for Ild, som Vand der flyder ned ad.» Jf. Arndt (1690: 2.354): «Biergene skulle vige og Højene skulle falde, men min Naade skal ikke henvige, og min Freds Forbund skal ikke henfalde.»
Jord og Himmel falde skalJord og Himmel falde skal] Jf. 2 Pet 3.12: «At I kunde vendte og haste til HERRENS Dags Tilkommelse? Paa hvilcken Himlene skulle forgaa af Ild, og Elementerne smeltes af Heede.» Vilh. Andersen (1951:71–72) hører et ekko fra Horats (Od. 1.34.12–13) her. tillige,tillige] samtidig
Hver BiergBierg] Ordet ser ikke ut til å være registrert i hankjønn annetsteds. og TindeTinde] fjelltopp; Jes 54.10: «Thi Biergene skulle vel vige, og Høyene henfalde; men min Naade skal icke vige fra dig, og min Freds Forbund skal icke henfalde, siger HERren din Miskundere.» Jf. Arndt 1690: 2.354. skal slet forsvinde,
Men HErrens MindeHErrens Minde] bevisstheten el. erindringen om Herren; obj.gen. til tusind Sinde
          Skal stige.stige] (lik bønnen) bevege seg mot Gud i Himmelen

9.
Vil de Gamle være stivvære stiv] vise trass, nekte å bøye seg (knele); jf. 7.1 ovf. og sove,sove] være sløv el. uoppmerksom; jf. Matt 25.1–13, Luk 22.46, Rom 13.11 og 1 Kor 16.13. Brochmann stiller spørsmålet på første side i sin postill (1743: 1): «Hvad synes dig min siæl, monne det nu ikke være høy tiid at opstaae fra søvne?» Se Kingos salme over Luk 22.46, «SOver I? Hvor kand I sove?» (fra Vinter-Parten, 1689, opptatt i kirkesalmeboken, 1699, KSS 4.284 og Elias Naurs Golgotha paa Parnasso (1973: 1.38). Se også Nielsen 2010: 47. Vi kan merke oss at soving i kirken, altså soving i en helt bokstavelig forstand, var forbudt i henhold til kongebrevet av 22. april 1645: «Paa det och den stoore uskickelighed, som med soffuen udj kiercherne begaais, kan forekommis och affschaffis, er woeris naadigste wilge, at der folck schal tilforordnes, som kand gaae om med lange kiepper til at slaae dennem paa hoffuidet med, som soffuer vnder predicken» (sitert etter Glebe-Møller 1980: 120). Anders Dass oppfordrer i sitt æresværs til slutt i boken Katekismesangenes tilhørere om å ha «Sjungeren i agt» og heller stemme i for ikke å sovne (14–17).
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;Da skal Børn i Moders Liv GUD love] Retorisk adynaton, en «umulighet» fremsatt ironisk for å gi et emfatisk bidrag til en forsikring, slik også i str. 3 og 4 ovf. Uttrykksmåten blir av Thomsen (1971: 191) kalt «et af Bordings virtuos-specialer». Jf. Sal 8.3: «Af de unge og diende Børns Munde geridde Du en Mact, for dine Fienders skyld, at Du skal forderfve Fienden og Hefneren.» Se også Jer 1.4–7.
De Halte, Lamme, Maal-løse, StammeDe Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme] Jf. Matt 15.30: «Og der kom meget Folck til Hannem [Jesus]; de hafde med dem Halte, Blinde, Dumme, Krøblinge, og mange andre, og kaste dem for JEsu Fødder, og Hand helbredede dem; At Folcket forundrede sig, der de saae, at de Dumme talede, Krøblinge vare helbrede, Halte ginge, og Blinde saae: Og de prisede Israels Gud.»
Giør og det samme, de Gromme,Gromme] grusomme, onde GrammeGramme] forbitrede, onde
          Og Grove.Grove] udannede, usømmelige; bokstavrimet i adjektivene her betyr antakelig mer enn adjektivenes betydningsnyanser.

10.
Naar jeg mig fra Top til Fodfra Top til Fod] Uttrykket synes å være en kontaminasjon av fra top til taa og fra isse til fod, muligens fremtvunget av innrimet (Fod–god). betragter,
Ingen LemIngen Lem] Hankjønn er kurant, slik også hos Kingo. paa mig forgodforgod] særlig god jeg agter,
Var de saa smukke som Silke-Dukke,Silke-Dukke] bunter av silketråd; slik også hos Leonora Christina (1998: 113). Man kan likevel ikke helt utelukke den vanlige betydningen av dukke, men det virker urimelig at en hel dukke skal tjene til sammenligning med én enkelt menneskelig kroppsdel. Jf. DS 1.35.4. Om silkens konnotasjoner hos Kingo, se Nielsen 2010: 208.
De jojo] allikevel skal bukkebukke] Jf. Jes 2.9: «Der bøyer det meenige Folck dem, der ydmyger Herrerne dem: Det forlader du [Gud] dem icke.» med ydmyg Sukke
          Og Facter.Facter] geberder; for eksempel folding av hender og andre tegn på bønnfallelse og underkastelse.

11.
Men ô Mennisk tør du vel det meene?
At GUds Navn skeer Ræt og SkelGUds Navn skeer Ræt og Skel] rett skjer fyldest for Guds navn; invertert ordstilling. Jf. uttrykket Gud skje lov. allene,
ForFor] fordi Præst og Bonde med blotte Mundemed blotte Munde] med munnen alene: kan oppfattes både som dat. ent. og flt. Jf. Jak 1.22: «I skulle giøre efter Ordet, og icke alleeniste høre det, med hvilcket I bedrage eder self», Rom 2.13: «Efterdi de ere icke Retfærdige for GUd, som høre Loven; men de, som giøre Loven, skulle blifve Retfærdige» og Rom 10.9: «Thi dersom du bekiender JEsum med din Mund, at hand er Herre, og troer i dit Hierte, at GUd opvakte hannem fra de Døde, da blifver du Salig.» I Børnelærdoms Visitatz er Resen klar på dette punkt. Fremsigelsen av bønnen skal ledsages av tanker: «Thi skeer det med Munden alleeniste, da er det en forfængelighed, til en stor synd, oc saaledis besynderligen imod det andet Bud» (1628: upag. [B7]). I samtidens litteratur ser man av og til betegnelsen «Hierte-Christne» satt opp imot «Mund-Christne», som i Jens Godsens dedikasjon av sin Bunyan-oversettelse til dronning Charlotta Amalia (Bunyan 1704, «Dedicatio»). Anders Hiørring (1643: 285) opererer i sin katekisme med tre veier til helligholdelse av Guds navn: «1. Naar Guds Ord retsindelig prædickis oc læris. 2. Naar mand lærer oc læser Guds Ord oc leffuer der effter. 3. Naar mand affstaaer Synden, oc aff andre Guds Børns Raad oc Exempel bevegis til at Tiene oc Ære Gud, met tancker Ord oc Gierninger.» Knud Sevaldsen Bang (1681: 48) bestemmer fire mål for Fadervår: «Vi bede 1. At Guds Nafn maa helliges hos oss: 2. At GUD vil dertil giffve os tro Lærere, 3. Flittige Tilhørere, 4. Sin Aands Hielp hertil offver Præst oc Tilhørere.» I The Pilgrim’s Progress (1678) iscenesetter John Bunyan den som lever ut sin religion «med blotte Munde» i skikkelse av personifikasjonen Sladder (Talkative). «Den Christne», dvs. hovedpersonen selv, fremstiller ham som en bedrager: «[…] kom ihu det Ordsprock: De siger oc de giør icke, men Guds Rige er icke i Ord men i Magt» (Bunyan 1704: 120). Kirkeordinansen (1607: 2v) påpeker at barnelærdommen, dvs. katekismen, skal bidra til moralsk opprustning, det vil si at man gjennom den skal få «kundskab paa Synder og gode gierninger», men samtidig poengteres troens forrang i henhold til den lutherske teologi: «At huer maa forstaa huad Troen er, oc huad hun udretter, huorledis wi hende bekomme, oc huilckelunde Mennisken bliffuer retferdig, Ja ocsaa huad mening Predickerne skulle selffue derom haffue, oc huorledis de Predicke skulle.» Johann Arndt insisterer òg på skillet mellom ord og gjerning i fortalen til Paradisis-Urtegaard (1679: 3).
Ham love kunde? ney, ingenlundeingenlunde] slett ikke
          Det eene.Det eene] bare det

12.
HErrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helligis ikkun med Ord og Nikke;Nikke] gjentatte ganger å bøye hodet i tilsynelatende ydmyk bønn
Ney; hvorhvor] hvor enn du svæversvæver] streifer, flakker omkring og hvor du stræver,stræver] higer, lengter (etter helliggjørelsen)
See til du lever, som GUds Ord kræver
          Til Prikke.Til Prikke] fullt ut; jf. til punkt og prikke

13.
Lad dit Liusdit Lius] Luk 11.33: «Ingen tænder et Lys, og sætter det paa en lønlig Sted; icke heller under en Skæppe; men paa Lyse-Stagen, paadet at hvosom gaar ind, skal see Lyset.» for Folket smukt saa brende,
At enhver din DyydDyyd] fromhet, gudfryktig opptreden og TugtTugt] oppdragelse, sømmelig oppførsel kand kiende,
Leev ey begierlig,begierlig] Jf. Gal 5.16: «Fordi, siger jeg [Paulus]; Vandrer i Aanden, saa fuldkomme I icke Kiødets Lyst.» ey FolkFolk] for folk besværligbesværlig] ubehagelig (ved å plage, kjede, trette, uroe o.l.)
Leev from og ærlig mod hver Mand kiærligmod hver Mand kiærlig] Jf. 1 Pet 3.8: «Men endeligen, værer allesammen ved eet Sind; Medlidige, Broderlige, Barmhiertige, Venlige.»
          Til Ende.Til Ende] til døden; jf. Sal 119.33: «HErre, viis mig din Rættis Vey, at jeg maa bevare hannem indtil Enden.»

14.
HadHad] Jf. Sal 97.10: «I som elske HERren, hader det Onde.» alt det GUD i sit Ordi sit Ord] i Den hellige skrift selv hader,
AtAt] slik at VellystenVellysten] vellevnet; antakelig ikke «Skiørlefned» (erotisk vellyst); jf. Luk 7.25 «See! de som lefve i kostelige Klæder og Vellyst, ere i Kongelige Gaarde.» dig paa Jord ey skader,
Sky Synd og Lyder,Lyder] skavanker av åndelig art; jf. Sir 20.25: «Løgn er en skammelig Lyde paa et Menniske, og hun er almindelig hos grofve Folck.» som GUD forbyder,
Elsk Tugt og Dyder,Tugt og Dyder] Jf. 13.2 ovf. som dig bepryder
          Og bader.bader] gagner (av baade; jf. Sktr 2.344)

15.
Men vilt du paa Synders VeySynders Vey] Jf. Matt 7.14: «Og den Port er snefver, og den Vey er trang, som fører til Lifvet; og de ere Faa, som den finde» og Sal 50.23: «[…] Den som ofrer Tacksigelse, hand priser Mig; Og der er Veyen, at jeg viser hannem Guds Salighed.» henstige,
Og fra Dyden bluesblues] skammer seg for ey at vige,
Da dine Lemmerdine Lemmer] Jf. 10.2 ovf. GUds Navn beskemmerbeskemmer] vanærer, krenker; jf. Ordsp 28.7: «[…] Men den som føder Fraadsere, skal beskæmme sin Fader.»
GUds Aand bortskremmer og ey forfremmerforfremmer] fremmer; se 3.5 ovf.
          GUds Rige.

16.
Men ô GUD! forhindre sligt at blive!at blive] å skje
Hvad somHvad som] det som, alt som er u-gudeligt fordrive!fordrive] Oppfordr. konj.
AtAt] slik at vi vor Tidervor Tider] vår levetid mod Synden strider,
Naar Tiden lider,Naar Tiden lider] når verden går mot slutten (dommedag) hos dig omsider
          At blive!At blive] Syntaksen er irregulær. Vi hadde ventet et finitt verb til slutt; «maa blive» hadde for eksempel løst problemet, asyndetisk sideordnet med «strider» i v. 3.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.