Forord

Denne utgaven har en uvanlig lang forhistorie. For nesten to mannsaldre siden, i 1960, engasjerte Det norske språk- og litteraturselskap (NSL) kirkehistorikeren Kristen Valkner til å stå for en tekstkritisk utgave av Petter Dass’ store «Sange-Spill». Didrik Arup Seip, en av NSLs stiftere, hadde da akkurat utgitt dikterprestens Evangeliesanger (1960), og Valkner selv hadde nedlagt et stort arbeid i og med sin utgave av Dorothe Engelbretsdatters Samlede skrifter (1955–1956). Valkner døde imidlertid så altfor tidlig, i 1972, før han hadde fått ferdigstilt arbeidet med Katekismesangene. Hans etterlatte papirer ble overtatt av NSL, som i løpet av de følgende to tiårene gjorde flere forsøk på å engasjere en ny utgiver. Noen av de forespurte tok også fatt på arbeidet, men ga seg etter hvert uten egentlig å ha kunnet gi det fart og retning.

Undertegnede fikk som universitetsstipendiat forelagt Valkners kartong med notater i desember 1995. Jeg påtok meg formelt utgiveroppdraget i november 1996. I brev til NSL skrev jeg – å, så klokt – at «et slikt arbeid egentlig ikke lar seg begrense uten ved hjelp av den tiden man har til rådighet.» Men hva det i praksis kunne innebære, vegret jeg meg for å presisere, annet enn ved drevent å antyde at det måtte kunne la seg gjøre innenfor «en rimelig tidsramme». I dag, da jeg setter punktum, skriver vi desember 2012.

Våren 1997 kom jeg godt i gang, finansiert i fem måneder av Stiftelsen Fritt Ord. Et dypdykk i Valkners kasse gjorde det imidlertid ganske klart for meg at arbeidet, uansett Valkners fortjenstfulle innsats, måtte gjøres fra scratch. Riktignok hadde min forgjenger konstituert en tekst, men hvordan han hadde gjort det, og på hvilket grunnlag, var høyst uklart. Så langt som til kommentarene hadde han heller ikke kommet. Høstsemesteret samme år ble jeg imidlertid innhentet av virkeligheten, dvs. av disputas og fast ansettelse som førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Dermed måtte Petter Dass-arbeidet pent vente. I årene som fulgte, kunne det umulig bli noen hovedsak. Ikke bare skulle førsteamanuensisen skjøtte sin undervisning, han skulle jo helst skrive litt litteraturvitenskap også, selv om dette var før tellekantenes tid. Arbeidet med Katekismesangene har siden høsten 1997 derfor måttet gå i rykk og napp. 2003 kom med et skikkelig napp, for da fikk jeg innvilget forskningsfri. Det siste avgjørende rykket foretok jeg i 2012, da det igjen ble mulig å konsentrere seg om utgivelsesarbeidet på full tid.

I løpet av de 16 årene som er gått, har forutsetningene for arbeidet og publiseringen av det endret seg dramatisk, faglig så vel som teknologisk. Prosjektet Henrik Ibsens Skrifter ga edisjonsfilologien et nytt rom innfor den norske fagoffentligheten. Samtidig fremstod etter hvert tekstkritikerne D.F. McKenzie og Jerome J. McGann også her hjemme på Berget som stuerene filologer og – faktisk – som trendsettende teoretikere uten liksom-vitenskapelig fortolkningsvegring. I tillegg til denne oppsiktsvekkende faglige utviklingen har vi i de siste femten årene kunnet følge med på en enda mer oppsiktsvekkende teknologisk utvikling. I 1997 var det ingen som tenkte på at en historisk-kritisk utgave kunne publiseres på noen annen måte enn den tradisjonelle, på papir og mellom permer. I 2012 er situasjonen nesten motsatt. Fordelene med nett- og e-bok-publisering er åpenbare: For det første gjør organiseringen av teksten utgaven enkel å bruke. Variantapparatet og lemmakommentaren ligger aldri mer enn ett klikk unna. For det annet vil en slik utgave nå mange flere enn den ville ha gjort på papir. Den ligger fritt tilgjengelig på nettet for enhver og kan lastes ned i e-bok-format av alle som har den utrustningen som må til. Og for det tredje: Publiseringsformen har selvsagt også en økonomisk side. Bruken koster ikke noe. Et nådig forlag behøver heller ikke binde kapital i paller av usolgte papirbøker på lager. Det er meg på denne bakgrunn en sann fryd å kunne agere digital spydspiss. Muligheten oppstod i det øyeblikk da NSL, takket være Norsk kulturråd, opprettet nettstedet bokselskap.no og da det to år etter, i 2012, takket være Nasjonalbiblioteket, ble mulig å opprette e-bok-forlaget NSL. Men: Hvis det før eller senere skulle oppstå behov for en utgave i papirbokform, i det minste en utgave av den ukommenterte teksten, vil saken temmelig umiddelbart kunne være biff.

En historisk-kritisk utgave som denne faller i tre deler: (1) selve teksten, en rettet, lesbar tekst med tilhørende kritisk apparat (en oversikt over varianter, både de som beror på dikterens vankelmodighet, og de som beror på litteraturens mellommenn: settere, boktrykkere og utgivere); (2) en innledning (syntetisk kommentar) som gjør rede for det litterære verkets forutsetninger, tilblivelse og bruk; og (3) en lemmakommentar (analytisk kommentar) som har som mål å forklare hva teksten kan bety hver gang en kvalifisert nåtidig leser ikke umiddelbart forstår den.

Hvordan jeg har arbeidet for å kunne legge frem en revidert tekst, en bedre tekst (forhåpentligvis) enn dem nasjonallitteraturens forvaltere til nå har holdt oss med, gjør jeg rede for i innledningens kap. 10. Den analytiske kommentarens fornuftsgrunn og organisering presenterer jeg i en innledende note (Om lemmakommentaren), men tilføyer min apologetiske trosbekjennelse her: Det har seg nemlig slik at kommenterende filologer gjerne arbeider etter det såkalte dunkelhetskriteriet. Hver gang vi som lesere av en gammel tekst stusser over språket eller risikerer å snuble i det fordi vi ikke får med oss de en gang så opplagte (med)betydningene eller konnotasjonene, bør filologen kunne tilby en forklaring som hjelper oss, som nåtidige lesere, til å sette oss i de første kompetente lesernes sted. Filologen hjelper oss med, eller bidrar til, å trekke den opprinnelige forventningshorisonten over verket. Dette betyr at filologen ideelt sett må kunne illudere en slik opprinnelig, kompetent leser. Hun eller han må sørge for å ha lest alt det man formodentlig hadde lest den gangen, ja, noen vil gå så langt som til å hevde at kommentatoren bør ha lest alt det opphavsmannen selv hadde lest. Kravet er, om det formuleres på den ene eller den andre måten, uansett utopisk. Jeg innrømmer glatt at jeg selv, i likhet med en hvilken som helst annen filolog, rimeligvis kommer til kort. Å skryte på meg en «opprinnelig» leserkompetanse ville jeg aldri drømme om. Min professorale kompetanse er på samme tid både dårligere og bedre enn den en gjennomsnittlig 1700-tallsandaktsholder var i besittelse av. Riktignok har jeg brukt mye tid på å romstere rundt i 1600-tallets litteratur. Men skulle jeg være komplett i rollen, måtte jeg også sørge for å glemme all kunnskap og erfaring akkumlert etter utgivelsestidspunktet. Hvilket i praksis er umulig, uansett hvor hardt man prøver. Følgelig har jeg, så godt det har latt seg gjøre, forsøkt å forklare det jeg selv stusser over når jeg leser fader Dass’ sanger, og det jeg har erfart at mine studenter vil stusse over, språklig så vel som innholdsmessig. Slik, håper jeg, bør kommentaren kunne være nyttig både for lesere med interesse for Petter Dass, om enn uten litteraturfaglig bakgrunn, og for spesialister innenfor de akademiske murene.

Mange av kommentarene tar sikte på å avdekke en skjult allusjon, som oftest til Bibelen. Å påvise slike intertekstuelle forhold gjør man aldri risikofritt. Jeg er overbevist om at det vil være mulig (og ønskelig) å supplere meg på dette punktet og alle andre. Og være rykende uenig. Filologiens scientistiske pretensjoner, dens ostentative «vitenskapelighet», med påberopelsen av å ha satt sluttstrek for forklaringsbestrebelsene, verken vil eller kan jeg slutte meg til. Å utgi og kommentere tekst innebærer etter mitt syn alltid fortolkning, i smått og stort. Noe filologisk reservat utenfor fortolkningen, hinsides fortolkeren, finnes ikke. Derfor kan man aldri flykte fra sitt ansvar, like lite som man kan neglisjere sine begrensninger som tekstfortolker. Nissen følger med på lasset uansett hvor langt mannen flytter.

Det resultatet som hermed foreligger, ville ikke ha kunnet foreligge uten uvurderlig hjelp fra mange hold. I min jakt på gamle og glemte utgaver har jeg fått like beredvillig som entusiastisk assistanse av en lang rekke bibliotekarer og arkivarer på biblioteker og museer i inn- og utland. Uten dem hadde mange bokhistoriske hemmeligheter forblitt hemmelige. I tillegg til alle de biblioteks- og museumsansatte skylder jeg å nevne spesielt Jens Lyster, København, Johannes Stidsen, Odense, og Ingrid Tønneberg, Stalheim. Dag Arne Roum og Ivar Watnås, begge Drammen, ga meg mulighet til å studere den eldste avskriften (datert 1698, nå tilhørende Petter Dass-museet), som så overraskende dukket opp i 2002. Til kollasjoneringen har jeg hatt god hjelp av Maria Alnæs, Hanne Sine Andresen, Gry Berg, Hege Stensrud Høsøien, Ingvild Ims og Gunnhild Wiggen. Kari Kinn har ikke bare kollasjonert, men også bistått meg som konsulent og korrekturleser i særklasse. Til kommentaren har jeg gjennom årene fått mange nyttige innspill. Blant disse rådgiverne vil jeg særlig fremheve Charlotte Appel, København, Knut E. Arnesen, Oslo, Margrét Eggertsdóttir, Reykjavik, Anne Eidsfeldt, Oslo, Geir Atle Ersland, Bergen, Jostein Fet, Volda, Roald Kristiansen, Tromsø, Martin Schwarz Lausten, København, Svein Lie, Oslo, Mats Malm, Göteborg, Bengt Flemming Nielsen, København, Aina Nøding, Oslo, Øystein Rian, Oslo, Mathilde Skoie, Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde, Bergen, og Holger Villadsen, Sakskøbing. Petter Dass-museets mangeårige leder og omvandrende leksikon, Ivar Roger Hansen, har vært god å ha i så mange slags kniper, og NSLs oppnevnte «tilsyn», Hanne Lauvstad, har generøst delt av sin sakkunnskap. Sist, men ikke minst: Min daglige rådgiver, Marianne Egeland, har med utrettelig skarpsinn levert avgjørende bidrag til forbedring av manuskriptet. Hvordan skulle jeg ha klart meg uten?

Arbeidet er i hovedsak finansiert av min arbeidsgiver, Universitetet i Oslo, nærmere bestemt det for lengst nedlagte Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL), og (fra 2005) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS). I to omganger har jeg blitt innvilget forskningsfri (noe som innebærer at man får fri fra undervisningen, ikke forskningen) for blant annet å arbeide med utgaven. Ved flere anledninger har jeg også mottatt såkalte småforskmidler, som har betalt for kollasjonering, for turer til Det kgl. Bibliotek i København, og til biblioteker og museer land og strand rundt. Gjennom NSL har jeg mottatt høyst velkommen støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Jeg takker hermed alle disse institusjonene, pluss NSL selv. Alle har de bidratt til å legge forholdene til rette for et arbeid som ikke bare har vært interessant og lærerikt, men også svinaktig morsomt.

Oslo i desember 2012

Jon Haarberg

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.