BRUKSANVISNING

"/> [INNLEDENDE TEKSTER] | Bokselskap

Katekismesanger

av Petter Dass

[INNLEDENDE TEKSTER]




Verktittelen beror i alle fall på boktrykkeren. Om den også er dikterens, kan vi bare spekulere på. Dessverre har ingen av håndskriftene bevart tittelen. For forleggere og boktrykkere var det på 1700-tallet – som nå, 300 år etter – om å gjøre å la tittelen favne videst mulig. Dass’ sanger markedsføres noe overraskende som om den var en versifisert utgave av Luthers Lille katekisme, ikke en utførlig forklaring. Tittelsiden i bøker fra 1600- og 1700-tallet er generelt utformet med tanke på markedsføring og salg. Ofte opplyses det også om utsalgsstedet, for eksempel boktrykkerens eller en samarbeidende bokhandlers adresse, men noe slikt mangler her.

ακω.ακω] Ingen uvanlig epigraf: i noen utgaver også skrevet fullt ut på gresk, Α και Ω, dvs. «alfa og omega», den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, med referanse til Åp 1.8 (videre 21.6 og 22.13), som i Chr. IVs bibel (1699-utgaven) har denne ordlyden: «Jeg er A og O, Begyndelsen og Enden, siger HERren, som Er, og som Var, og som kommer, den Almægtige». På denne måten bøyer utgiveren seg for Gud og viser ydmykhet, samtidig som katekismen, kjernen av Guds ord til menneskene, omsluttes av Hans autoritet. Det var ikke uvanlig å fjonge seg med greske og latinske sitater på tittelsiden i tidens litteratur. Aaskow (1692) har på tittelsiden av sin katekisme «ΓΑʹΛΑ ΚΑΙ` ΜΑʹΣΗΜΑ ΚΑΤΗΧΕΤΙΚΟʹΝ», «melk og kateketisk tyggemat», med eksplisitt referanse til 1 Pet 2.2. Med denne typen lærde referanser signaliserer forfatteren at grunnleggende instruksjon av de enfoldige slett ikke er alt de har å by på.
D. Mort: LuthersD. Mort: Luthers] Augustinermunken Martin Luther ble utnevnt til doktor (D.) i 1512, da han tiltrådte et professorat i teologi i Wittenberg. Hans forfatternavn omfatter gjerne doktortittelen som en autoritetsmarkør, så også i den store Weimar-utgaven fra 1883 og videre fremover. Andre humanisters eller reformatorers skrifter, som for eksempel Calvins, Erasmus’ eller Melanchthons, publiseres vanligvis uten noen påminnelse om forfatterens doktorverdighet. På denne bakgrunn synes Luther som forfatter å fremstå ikke først og fremst som en mann med doktorgrad, men som en ubestridelig kirkelærer, doctor ecclesiae, i tradisjonen fra senantikken og middelalderen. Luther tematiserer dessuten sin doktorverdighet i Den store katekismens «Formaning» til leserne: «Men dette siger ieg for mig: ‘Jeg er oc en Doctor oc Prædickere, ja saa lærd oc forfaren, som de allesammen maa være, som hafue saadan Formastelse oc sickerhed; dog giørr jeg lige som et Barn, som mand lærer Catechismum, læser om Morgenen oc siger ord fra ord, naar ieg hafuer tiid til, de tj Bud, Troen, Fadervor, nogle Psalmer, etc. oc endnu der til maa jeg læse oc studere, oc endda icke kand bestaa som ieg gierne vilde: maa saa blifue udi Catechismo et Barn oc en Pæbling, oc blifuer dend ocsaa gierne’» (Luther 1629: 145–46). Johann Arndt omtaler i forordet til Lyset i Mørket likevel Jesus som «vor eniste og rette Doctor og Lærere» (Arndt 1690). Navneformen Morten for Martin er kurant i reformasjonstidens danske språk, jf. Mortensgås og Mortensmesse (med navn etter den hellige Martin el. Martinus fra Tour, som antakelig også Luther var oppkalt etter).
Lille
Catechismus,Lille Catechismus] Om Luthers katekismer og katekismeopplæringen i Danmark-Norge på slutten av 1600-tallet, se Innl. 2.

Forfatted
I
beqvemme Sange,
under
føyelige MelodierI beqvemme Sange, under føyelige Melodier] Adjektivene kan oppfattes som synonyme i betydningen «passende». Sangene er imidlertid «passende» eller «sømmelige» i forhold til innholdet, «føyelige» i forhold til formen. Dette siste var ingen selvfølge og derfor viktig å fremheve i markedsføringen. Spørsmålet om verdslige melodier kunne passe til åndelige sanger var betent; se Innl. 6.2. Johan Brunsmand formulerer det slik i fortalen til sin åndelige sangbok fra 1687: «Naar mand kun tager dette i Act der hos, at mand udi saadan høyvictig Materie ikke anstiller nogen Børne-Leeg og for Rimets eller Versets skyld fremfører noget som ikke er Sagen heel nær. Icke heller drager Sauls Harnisk paa David og fremkommer med nogen verslig og kiødelig Opblæselse og u-rimelig Stortalenhed, som mindre GUds ord egner og anstaar, end som en Skiøge-dragt sømmer en kydsk Jomfru.» Melodiene er altså føyelige i den forstand at sangene enkelt lar seg synge på dem.
af
Petter Dass.

Kjøbenhavn,
Tryckt hos Ove Lynnow,Ove Lynnow] Etter å ha gått i lære hos Daniel Eichhorn og arbeidet som boktrykker i Flaaden (marinen) begynte den 26 år gamle Ove Lynov for seg selv i 1713. (Stavmåten av navnet varierer, også i hans egne utgivelser.) Som prestesønn fra Slagelse hadde han fått god utdannelse (Gessner 1740: 144). Blant sine oppdragsgivere hadde han flere norske forfattere; se Innl. 1.4. Anno 1715




CENSURA.

Sensur (lat. censura, «grundig prøving», «bedømmelse»), dvs. forhåndssensur, ble innført i Danmark-Norge i 1537 som en følge av reformasjonen. Ingen boktrykker fikk trykke noe som ikke først hadde fått statsmaktens godkjennelse. Hensikten var fremfor alt å verne den rene lutherske lære mot trykk som spredte papisme eller kalvinisme. Universitetet, dvs. de respektive fakulteters dekaner eller andre bemyndigede professorer, stod for kontrollen på hver sine fagområder, og det med stor personlig frihet. Ansvaret kan ikke ha vært særlig tyngende, for dersom sensor sovnet på post og lot uhyrligheter passere, var det ikke han, men forfatteren og boktrykkeren som fikk svi. Noen nærmere instruks fantes ikke. Det finnes òg eksempler på at manuskripter forsvant mens de var i sensors varetekt (Matzen 1879: 218), og at forfattere nærmest måtte trygle om å få en avgjørelse når sensuren lot vente på seg (Appel 2001: 406 og 417). I 1562 ble det bestemt at sensors navn og godkjennelse (imprimatur) skulle trykkes i enhver bok. Ifølge den norske Kirkeordinansen (1607: 93) skulle den stedlige biskop stå for en første godkjennelse på veien til Universitetet, en bestemmelse som ble stadfestet av C.5.no. lov fra 1687 (2-20-1). Nærmere om sensurens betydning for publiseringen av Katekismesangene i Innl. 4.2; om sensurlovgivningen og statsmaktens bokpolitikk på 1600-tallet, se Appel 2001: 367–453.Samtlige utgaver på 1700-tallet gjengir både Krogs approbatio og Steenbuchs imprimatur, også de etter 1770, da det for en tid rådde trykkefrihet. Den første utgaven som sløyfer dem, er bokhandler Kildahls 1845-utgave trykt i Bergen (1845Kil). (Bokhandler Ditlewsens København-utgave fra samme år (1845Dit) bevarer dem riktignok.) Med unntak av boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) inkluderer heller ikke de øvrige norske utgavene fra 1800-tallet før SS sensurene. De sløyfes også av SV.

Lacticinia hæc Catechetica e melliflua Venerandi DNI: DASSII venâ liberaliter promanantia qvi vel primoribus degustaverit labiis, singula inveniet svavia, singula salubria.Lacticinia […] salubria] Biskopens sensur eller «bedømmelse» kan oversettes slik: «Den som bare har nippet til disse kateketiske melkedrikkene som i rikelig mengde strømmer fra den ærverdige pastor Dass’ honningsøte dikteråre, vil finne hver eneste én av dem både velsmakende og sunn.» Biskop Jens Bircherod bruker den samme åre-metaforen («facili vena») i sitt imprimatur til Peder Nielsøn Lellinges Evangeliske Loff-Sang (1685). Adjektivene «velsmakende og sunn» (hhv. «svavia» og «salubria») inneholder et fjernt, men umiskjennelig ekko av Horats’ berømte vers (Ars poetica 343) om at «den får alle stemmer som forener det nyttige med det behagelige». Slik poengterer Krog indirekte at Dass’ sanger tilfredstiller et grunnleggende klassisistisk krav til diktningen. Dessuten insisterer også Luther i sin fortale til Wittenberg-sangboken fra 1524 på at ungdommen må få synge «helsebringende» sanger istedenfor «uanstendige viser og verdslige sanger» (Luther 1982: 444). Samtidig aktiviseres den bibelske melkemetaforikken: Katekismen er ikke fast føde, men den første åndelige morsmelk, jf. 1 Kor 3.2, Hebr 5.12–14 og 1 Pet 2.2. Resen omtaler i fortalen til Børne-Lærdoms Visitatz Den lille katekismen som den «usvigelige Melckemad» (jf. Appel 2001: 180). Praxis Catechetica Nova (1684, 1. utg. 1673) bruker uttrykket «Catechismi reene oc kraftige Melck» (s. 8). Knut Sevaldsen Bang, prest på Toten, utga i 1681 en katekismeforklaring med følgende overdådige tittel: Dend søde och velsmagende Catechismi Bryst-Melck, Uddragen aff de tvende Guds Kierligheds Bryste, Det gamle oc det nye Testamente (jf. Appel 2001: 188–89, med illustrert gjengivelse av en tidligere versjon av tittelen. To år før (1679, nye utg. 1687 og 1692) hadde J. L. Aaskow i København utgitt sin Cathecismi Børns Aandelig Melk oc Tyggemad, og 19 år før (1662) var Den eenfoldige Børnelærdoms usvigelige Mælk av Odense-presten Mads Pedersen Rostock kommet i den første av flere utgaver; den ble senere bl.a. brukt i Bergens stift. Dass bruker selv det samme bildespråket i TA 9.15; det gjør også sønnen Anders i sine æresvers til slutt i boken (AD 43) og Steen Wirtmand i sine (SW 60). Mer om bibelsk matmetaforikk hos Curtius (1953: 134–36).

Nidros: 8 April:
Anno 1698Anno 1698] Første versjon av Katekismesangene, slik vi har dem bevart i D-håndskriftet, er datert 1698. Ang. dateringen av verket, ferdigstillelsen og biskop Krogs forhold til dikteren, se Innl. 1.1. En trykkfeil i årstallet, 1698?1699, gjør seg gjeldende f.o.m. 1761God.
PETRUS KROGIUS D.PETRUS KROGIUS D.] Peder Krog (1654–1731) virket som biskop i Throndhjems stift i hele 42 år. Samtidig med utnevnelsen (i februar 1689), ble han også, på kongelig befaling, kreert til doctor theologiæ (D). Nærmere om Krogs episkopat i Kolsrud 1938. Biskopen og dikteren var gamle studiekamerater (K. Hansen 2006: 121). Sønnen Anders Dass fungerte i 1697–1698 som biskopens famulus eller sekretær. Ved dikterens død skrev Krog et minnedikt over ham på latin (SS 1.LXVII).




Det Augustinus et Sted skrifverDet Augustinus […] skrifver] Confessiones 10.33. Til tross for Augustins sentrale stilling innenfor reformasjonens teologi synes hans Bekjennelser ikke å ha foreligget i dansk versjon på den tid da sensor skrev sin uttalelse. Følgelig kan man anta at oversettelsen er hans egen. I sitatet komprimeres en lengre periode, som Oddmund Hjeldes norske versjon fra 1961 gjengir slik: «Likevel, når jeg tenker på hvordan jeg, i den første tiden etter at jeg hadde funnet tilbake til troen, lot tårene strømme under sangen i din [Guds] kirke, og hvordan jeg fremdeles blir grepet, ikke av sangen, men av ordene som synges, når de blir fremført med klar stemme og passende tone, da innser jeg også den store verdi som denne skikken har» (Augustin 1961: 220). om Davids Psalmer Sangviis forfattede og udi offentlig GUds Tienniste brugelige, da hand siger: Naar jeg tænker paa min Graad, som jeg udøste ved Meenighedens Sange, erkiender jeg en stor Nytte af samme Stiftelse og Anordning, ynsker jeg i sin Tiid at maa kunde passe sig paa dissse Catechetiske Sange, som till Huus-brug og privat Andagttill Huus-brug og privat Andagt] Luther forutsatte at enhver familiefar samlet sin husstand til andakt. Slik blir familiefedrene både «Konger og Præster for Gud i sine egne Huuse», som Dass formulerer det (i Ded.fam. 91). Nærmere om husandakten som institusjon i Innl. 4.3. Ikke-private andakter, altså gudsdyrkelse i forsamlinger utenfor familien, ble forbudt i 1706. Denne typen religiøs praksis var kommet med pietismen og de «fromhetsforsamlinger» (collegia pietatis) Philipp Spener hadde tatt initiativ til i Frankfurt i 1670: se Aarnes 1962. eragtis tienlige, i hvilken Henseende de kand trykkes,i hvilken henseende de kand trykkes] Formuleringen er en språkhandling som gjengir den vanlig brukte latinske konjunktiv: imprimatur, dvs. «kan trykkes». Med dette har sensor også oppfylt sin mest åpenbare plikt, som er å holde uønsket litteratur utenfor bokmarkedet. Likevel er det slående at så mange av sensurpåtegningene både på 1600- og 1700-tallet tydelig viser at denne statlige kontrollen har hatt en viktig tilleggsfunksjon som incitament til lesning. Både Krog og Steenbuch benytter anledningen til å fremheve den foreliggende bokens kvalitet. Steenbuch gir dessuten råd om hvordan den bør brukes. På denne måten kan slike sensurpåtegninger som paratekster betraktet sies å fylle noe av den samme funksjon som senere tiders baksidetekster. helst efterdi de eenfoldigeneenfoldigen] enkelt, ukomplisert; adv. Det tilgrunnliggende adjektivet (eenfoldig) er opprinnelig et oversettelseslån fra lat. simplex via ty. einfältlich, dvs. «foldet én gang». Grunnbetydningen også på dansk er «enkel». Bibeloversetteren Christiern Pedersøn bruker «enfoldige» til oversettelse av det gresk-latinske idiotae og laici, dvs. lekfolk, personer som ikke er kyndige i latin (jf. Horstbøll 1999: 228, n. 24). Luther fremstiller sin Lille katekisme som «Simplicissima et brevissima Catechismi expositio», på Resens dansk: «En saare eenfoldig oc kort Catechismi Udlæggelse» (Luther 1616: 63). Betydningsutviklingen av ordet later til å gå i tre retninger: en sosial («jevn», «tarvelig»), en mejorativ («ærlig», «from») og en pejorativ («godtroende», «tåpelig»). Se også Appel 2001: 2.610. og tydeligen, efter Lutheri Sind, indholder, hvishvis] det som GUD til Troens Bestyrkelse og et Christeligt Lifs Fremdragelseet Christeligt Lifs Fremdragelse] det å leve et kristelig liv; jf. Arrebos fortale til Davids Psalmer (1968: 12/13). fodrerfodrer] fordrer, krever. De parallelle verbformene fodre og fordre kommer fra tysk. af os.

Kiøbenhafn, den 31 Maij.
1714.
J. STEENBUCH.J. STEENBUCH] Hans (Johannes) Steenbuch (1664–1740) ble utnevnt til professor i teologi i 1709. I perioden 1714–16 var han dessuten Universitetets rector magnificus (jf. Kornerup 1983). Som teologiprofessor var han som sensor rette vedkommende for en bok som denne.




Denne genren, «forord med dedikasjon», regnes som en humanistisk oppfinnelse, selv om den har sine røtter i antikkens litteratur. Funksjonen er trippel, uavhengig om dedikasjonen skrives på vers, som her, eller i prosa: (1) Dedikasjonen skal kaste glans over mottakeren, (2) mottakeren skal i kraft av sin person og stilling kunne låne autoritet til verket, og dessuten (3) vil forfatteren i mange tilfelle kunne imøtese en økonomisk gjenytelse eller belønning. Forventningene om belønning avhenger av dedikatens sosiale posisjon. Men når Elias Naur stiler sitt epos om Jesu lidelseshistorie (1689) til frelseren selv, og når sogneprest Diderik Grubbe ber om kongens (Christian Vs) gunst for annen del av sine åndelige sanger (1696), er det rimeligvis en annen kapital enn den økonomiske det dreier seg om. Dedikasjoner forsvinner i takt med at boktrykkerne blir forleggere som ikke bare «honorerer» (dvs. ærer) sine forfattere, men faktisk betaler dem. Om dedikasjonsgenren generelt og i Danmark-Norge på 1600-tallet spesielt, se hhv. Genette 1997: 117–43 og Børdahl 2003, Appel 2001: 1.398–400.Dass’ Katekismesanger behøver dedikaten først og fremst som velvillig autoritet. Det fremgår av Drammens-manuskriptet (D) at diktet til Jespersøn forelå allerede i 1698, om enn ikke i førsteutgavens fulle versjon (se Innl. 9.1). I publiseringsprosessen kunne Dass ved hjelp av fetteren håpe på (1) en rask og sympatisk sensur og (2) en villig boktrykker. Overfor leserne (brukerne og kjøperne) ville han fremstå med større autoritet med Peder Jespersen som formynder.Dedikasjonsdikt av denne typen er ofte datert. Her mangler dateringen, men den kan selvsagt ha gått tapt i overleveringen.Diktet faller i fem hoveddeler: Innledningsvis (1–15), etter apostrofen i første vers, appellerer dikteren til dedikatens velvilje ved å beklage den store avstand som skiller dem, en avstand som likevel overskrides ved hjelp av det fremsendte bokmanuskriptet. Annen del (16–40) påpeker bokens behov for beskyttelse mot mulige motstandere eller kritikere. I tredje del (43–51) ber dikteren ærbødigst (i tredje person) om dedikatens formynderskap, dvs. forsvar, men også hjelp til å få boken befordret til trykken. I fjerde del, den mest omfattende (52–108), rettferdiggjør dikteren sitt verk. Han redegjør for sin intensjon, som ifølge ham selv verken er motivert av profittbegjær eller ønske om berømmelse, men som har et pedagogisk sikte: Han ønsker å tjene Herren ved å vise ungdommen «Veyen til Gud», og til det behøves ganske enkelt kristendomskunnskap, dvs. kjennskap til og forståelse av Luthers katekisme. Den femte og siste delen (109–32) innledes med en fornyet apostrofe av og bønn til dedikaten om å ta seg av boken. Samtidig tar dikteren farvel med sin fetter og barndomsvenn, i håp om at de skal treffes igjen i det hinsidige. Dass synes med andre ord ikke å ha planer om noen København-reise på sine eldre dager (i 1698 hadde han akkurat passert femti).Boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) er den eneste som sløyfer dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter det bakerst i boken, sammen med dedikasjonen til familien, for å utnytte ledig arkkapasitet. Paratekster som disse hadde ved midten av 1800-tallet åpenbart mistet sin funksjon.Diktet er skrevet i den såkalte Petter-Dass- eller trompet-strofen, kjent fra Nordlands Trompet og et par av leilighetsdiktene (Lie 1967: § 1505).

Kongel: Mayests:
Til Danmark og Norge &c.
Høybetroede Estats-Raad og
Confessionarius,
Den
Høyædle og Høyærværdige
Doct: Petter
Jesperson,Doct: Petter Jesperson] Peder Jespersen, født på Helgeland 09.11.1647, død i København 03.11.1714, var sønn av fogd Jesper Hansen, som døde i 1677 eller 1678, og Margrethe Pedersdatter Falch, Petter Dass’ moster, som døde i 1660. Ifølge v. 121 hadde de to jevnaldrende fetterne gått sammen «i Skolen og Tvang». Man kan tenke seg det må ha vært tidlig, for allerede i 1660 ble de sendt til hver sin latinskole: Petter J. til Trondheim og Petter D. til Bergen. Eriksen gjettet først på at Petter Dass etter Nærøy-oppholdet ble satt bort til fetterens familie på Nord-Herøy, siden fogden var en velstående mann som hadde råd til huslærer (SS 1.VI–VII). Men senere, med støtte i Albert Chr. Dass’ biografi, skiftet han mening og så det som mest sannsynlig at også Petter J. ble sendt til mosteren på Nærøy (SS 4.118–19). Det blir da også Midbøes standpunkt (Midbøe 1947: 12). Kåre Hansen sår imidlertid berettiget tvil om at Petter Dass noensinne bodde hos mosteren i Nærøy (2006: 30–32). Den felles skolegangen det refereres til, kan være studietiden i København. De to fetterne ble immatrikulert i henholdvis 1665 og 1666, Petter J. først. Riktignok bodde de ikke sammen. Petter Jespersøn losjerte hos professor Hans Wandal, som i 1668 ble utnevnt Sjællands biskop. Fogdesønnen stilte høyt og gjorde forholdsvis rask karriere i Kirken. Blant annet takket være sine uvanlige retoriske evner ble han i 1688 utnevnt til kongelig confessionarius, dvs. hoffprest. I likhet med Dass dediserer Toten-presten Knud Sevaldsen Bang sin katekisme til den kongelige confessionarius, men det var i 1679, til Peder Jespersens forgjenger i embedet, Hans Leth. Allerede året etter utnevnelsen ble Jespersen utnevnt til dr. theol. per bullam, dvs. uten å ha skrevet noen avhandling. Jespersen nøt åpenbart stor tillit. Han var bl.a. medlem av salmebokkommisjonen av 1696 som banet veien for utgivelsen av Kirkesalmeboken (Kingo) i 1699. Tittelen «Estats-Raad» (etatsråd) innebærer ikke at han satt i kongens råd (geheimekonseilet), men ble tildelt ham honorært. Peder Jespersen måtte være en meget velegnet dedikat for Dass idet han på den ene siden representerte Helgeland og familien Falch i København, og på den andre siden representerte både den kirkelige og den sekulære makten qua confessionarius og honorær etatsråd. Også privat hadde fetter Petter de beste kontakter. Det var biskop Hans Wandals sønn, av samme navn, som i 1698 eventuelt ville ha vært sensor for utgivelsen av Dass’ katekismesanger. Nærmere om utgivelsesbestrebelsene i Innl. 1.2. Peder Jespersen døde i 1714, før Katekismesangene forelå ferdig trykt, men etter at de hadde passert sensuren. Den nye dekanus (og sensor), professor Hans Steenbuch, som i mai 1714 skrev sitt imprimatur, var blant dem som æret den avdøde hoffpresten med en liktale (utgitt 1718).
Min elskelig K.K.] kjære Fætter
Og
HøyæstimeredHøyæstimered] høyt verdsatte, høyaktede Velyndere!Velyndere] Ifølge to brev fra Jespersøn til Dass i 1692–93 (Gunnerusbiblioteket, Fol. 248) hadde den kongelige confessionarius et visst ansvar for Petter Dass’ sønn Anders mens denne studerte teologi i København på 1690-tallet. Det ansvaret, som resulterte i en teologisk magistergrad, rettferdiggjør utvilsomt betegnelsen «Velyndere» i betydningen «mesen» eller «patron». Men det er ikke sannsynlig at betegnelsen skal oppfattes som en foregripelse av en økonomisk belønning tilstått dikter-fetteren av makt-fetteren. Som litterære velyndere hilste forfatteren Petter Dass i Nordlands Trompet oversekretær Ditlev Wibe (1699) og altså Peder Jespersen i Katekismesangene (1698). Eriksen anser det for usannsynlig at Dass kjente Vibe personlig (SS 1.LIII–IV). Men allerede så tidlig som i 1678 var Dass, etter «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» å dømme (SV 1.254), på utkikk etter en passende «patron» eller dedikat for Nordlands Trompet. Amtmann Knut Gjedde var en klar kandidat. Men større fisker kom etter hvert innenfor rekkevidde. At Wibe, kongens nære venn, som ble utnevnt til kanselliets oversekretær i 1699, kan ha gitt sitt eksplisitte (og misunnelsesverdige) tilsagn, eventuelt med Peder Jespersen som mellommann, er en rimelig spekulasjon, som også kan fortsettes: Er det nettopp disse to, Vibe og Jespersen, Peter Bredal i Brønnøysund anklager sin venn og embedsbror på Alstahaug for å være «oppblåst» av i den følelsesladde brevvekslingen om ateismen? Den fornærmede formulerer seg slik i sitt annet brev (Gunnerusbibl. q Ms. 60): «Sed habeo mentem; animi quorundam opum, Fautorum, et facundiæ, ingeniique acutissimi confidentiâ φυσιουνται, ergo nec aliis bonum quidem verbum concedere volunt.» («Men jeg tenker nå mitt om dette: De som rår over betydelige midler, som har velyndere, talegaver og et i særklasse skarpt intellekt, de ‘blåses opp’ [1 Kor 8.1] av selvtillit, og derfor vil de heller ikke innrømme andre et godt ord.») Dass’ selvrettferdige svar er gjengitt i SV 1.378–79). Denne tolkningen er en nærliggende mulighet omkring århundreskiftet og kan da også være et moment i tidfestingen av Bredal-disputten. Det siste tittelløse diktet til Bredal er datert til 6. feb. 1701 (jf. K. Hansen 2006: 271).


Høyædle Herr Docter! Høyæred GUds Mand!
De Daglige Byrder, som Embed og Stand
          Forinden GUds Helligdoms Vegge
Forpligter mig til at opagte med flid,
5Har hid til benægted mig Stunder og Tid,
          Til Jêr een besøg at aflegge.een besøg at aflegge] Det kan hende Petter Dass var tilbake i København i 1672, da han måtte bøte for sin leiermålsforseelse, men høyst sannsynlig ble saken ordnet pr brev (jf. K. Hansen 2006: 76). Midbøe gjetter endatil på at han reiste i følge med nettopp Peder Jespersen (Midbøe 1947: 39). Kanskje gjorde han den lange reisen i 1682, etter presten Dingklougs død, for selv å fremføre en supplikk for embedet i Nesna. I den forbindelse kan han også ha ordnet med trykking av Dalevisen, hvis førsteutgave er datert 1683. Ingen boktrykker er oppgitt («Prentet i Kiøbenhaffn»), noe som synes å bekrefte at dikteren selv finansierte produksjonen. Den er heller ikke forelagt sensuren (en tilleggsgrunn for trykkeren til å forbli anonym). At Petter Dass har besøkt København – og dermed sin fetter – etter dette, er lite sannsynlig. Folketroens Petter Dass, derimot, som hadde studert i Wittenberg, var mer mobil og prekte en første juledag for kongen i København (SS 1.XLI–XLII).
Her er ved to hundrede Milers frastantz,frastantz] av frastand, avledningen i analogi til distanz. Samtlige utgaver har her fradantz, som ikke gir mening. Noe manuskript til denne delen av dedikasjonen er ikke bevart, så her finnes det ingen hjelp å få. Trykkerens forelegg må ha oppfattet dette ordet (i likehet med rimordet kantz) som et (pseudo)latinsk fremmedord. I latinsk håndskrift, som ble brukt i gjengivelsen av latinske ord, vil bokstavkombinasjonen -st- også lettere kunne oppfattes som -d- enn i gotisk.
Samt Svelgende Dyb, som forhindrer den kantz,kantz] tilfelle, lykketreff; av fr. c(h)ance, m.lat. cadentia
          Herr Doctors Nærværels’ at nyde;
10Men kand jeg ey vandre med Legemet hen,
Da har jeg beordred min Skrifter og Pen,
          Min tiennestligtiennestlig] i embets medfør, som prest Hilssen at byde.
En Bog jeg fremsender, hand er mig saa from,from] Adjektivet brukes ved høflig oppfordring, i uttrykk hvor man nå ville foretrekke god, vennlig el.l..
At Bogen for min Skyld bevilgis et Rom
15          Nest Dørrenet Rom Nest Dørren] Dersom rom på denne tiden kan brukes i betydningen «værelse», ville referansen her være til gadestuen, som ganske riktig var det rom hvor borgerskapet på 1600-tallet vanligvis oppbevarte sine bøker (Appel 2001: 808 ff). Beleggene på rom (rum) i denne betydningen før 1700 later imidlertid til å være ganske få; men Holberg har noen år senere et par (jf. Holberg-Ordbog). Umiddelbart forstås «Rom» her som «plass». At denne plassen skal være «Nest Dørren», er selvsagt et tegn på ydmykhet og lav sosial status: bare så vidt innenfor. forindenforinden] inne i hans Kammer.
Hun er som en fremmedHun er som en fremmed] Boken personifiseres som datter: Forelegget er Ovids første landflyktighetselegi, Tristia 1.1, der dikteren sender sin bok som en sønn til byen (Roma) for om mulig å blidgjøre keiseren. Likevel vil Boken ikke være som en fremmed («ignotum») som ankommer hovedstaden fra utlandet («peregrinus»), for stilen vil røpe ham (v. 59–62). Dass’ situasjon er imidlertid en annen enn Ovids: Bokens oppgave er ikke å omstøte en dom, men å bli trykt. Ydmykhet er første bud, for i dette tilfellet er det ingen uten dedikaten som vil gjenkjenne forfatteren. At boken er en datter hos Dass til tross for at Ovid gir den sønnestatus, begrunnes senere i diktet med at hun tilbys som gifte, som en annen «venne-løs Møe» fra Nord-Norge (v. 49). Historisk sett skifter imidlertid Boken som personifikasjon kjønn i og med boktrykkekunsten (Haarberg 2010). At Dass til forskjell fra den romerske elegikeren ikke har mulighet til å bli gjenkjent på stilen, kompenseres elegant ved klassikerallusjonen. Den samme personifikasjonen – boken som datter – brukes i TilBogen og i fortalen til Nordlands Trompet. og Venne-løs Giest;
Behøver derover BeskiermelseBehøver derover Beskiermelse] En vanlig dedikasjonstopos: Forfatteren ber om dedikatens beskyttelse mot angrep og bakvaskelse. mest
          Mod dennem, der yppe vil Klammer,Klammer] ordstrid, trette, klammeri
Jeg veed vel at alle behager ey mit,
20Og tykkis de fleeste vel meget om sit;
          Hvad agtis en fremmedfremmed] Ordet kan forstås geografisk («utenlandsk», «hjemmehørende annetsteds») eller i betydningene «uvedkommende», «ukjendt» eller «underlig». Dass er i københavnsk perspektiv både provinsiell og ukjent; under enhver omstendighet mangler han status. Denne form for beskjedenhetstopos er vel kjent fra antikkens og middelalderens fortaler (exordia), jf. Curtius 1973: 83. Umage?
Der passer ey alle slags Føder en Skoe,Der passer […] en Skoe] «Det høver ikkje ein Sko åt alle føter» (Aasen 1982: 184). «Skoen skal være efter Foden» (PSyv 4540).
Hvo kand efter alle GemytterGemytter] sinnelag, temperament sig snoe?
          Hvo kaager det alle kand smage?smage] like, tiltale en persons smaksorganer
25Een andens Arbeyde mand dadler saa Læt,
Omskiønt deres eget er passelig næt,næt] av et tiltalende ytre, sirlig
          Hvad giør ey Satyriske Hjerne?Satyriske Hjerne] Entall, selv om sammenhengen skulle tilsi flertall. Satirisk er vanlig i betydningen «spottende» eller «sarkastisk». Hjerne brukes ofte metonymisk om person (tilsv. «Gemytter» ovf.).
En SkævSkæv] flis av tre el. bein, splint; jf. Matt 7.3: «Hvi seer du Skæfven i din Broders Øye, og agter icke Bielcken i dit Øye?» hos vor Broder opagtes saa grant,grant] tydelig
Men Bielken, der staar hos os selver paa kant,
30          Forflytter mand ikke saa gierne.
Jeg frygter, adskilligt vil møde min Bog
Hos dennem, der meener sig alle forklog,
          Og Dommer vil fældis u-lige,
Hos nogle kand Værket optages for Got,
35Hos andre, maa skee, det udtolkes til Spot;
          Thi mange har meget at sige.
Endeel skal vel storlig forundres derved,
At jeg med saa megen omhyggelighed
          En Børne-BogBørne-Bog] Luther skriver i forordet til sin Lille katekisme om boken som «barnelærdom». Ordet katekisme betyr opprinnelig «muntlig instruksjon», fra og med reformasjonen får det sin sekundære og spesifikke betydning «bok inneholdende de ti bud, trosartiklene. fadervår, og sakramentene» (Innl. 2.1). Riktignok henvender Luthers Store seg i første instans til prestene, mens det med Den lille gjelder å nå de unge. Den doble betydningen reflekteres i Resens oversettelse, som bruker to ord for Luthers ene: «denne Catechismum oc Børne Lærdom» (Luther 1616: 59). Ordet barnelærdom, slik vi bruker det i dag, betegner med andre ord opprinnelig «katekisme». I Kirkeordinansen 1607 brukes de to betegnelsene «Catechismus» og «Børnelerdom» synonymt og om hverandre. Ordet børnebog brukes før Dass i alle fall av Resen, i Børnelærdoms Visitatz: «Den første Bog, er Døbebogen. Dend Anden, Catechismus, eller Børnebogen. Den Tredie, Alterbogen» (1628: upag. [H7]). Barneboken som en egen genre eller handelsvare innrettet mot unge lesere oppstår i Danmark-Norge først på 1800-tallet. I sin historiske fremstilling diskuterer Sonja Hagemann de problemene som oppstår når man skal forsøke å definere barnelitteraturen som en egen bibliografisk og litterær kategori (Hagemann 1965: 11 ff; om Petter Dass spesielt, s. 86–87). Det omtalte fritidskriteriet, at en virkelig barnebok leses hinsides tukt og skole, vil ikke bli tilfredsstilt i dette tilfellet. Katekismesangene må ha vært skrevet blant annet med tanke på tidens kristendomsundervisning, dvs. katekismeopplæringen (se Innl. 2.3). Luthers Lille var den første leseboken for mange barn på 1600-tallet, og de første ABC-ene tok utgangspunkt nettopp i katekismen (Appel 2001: 1.161–86), Skjelbred 1999). Ordet Børne-Bog finnes ikke registrert på dansk (eller norsk) før denne forekomsten hos Dass. Den foregrepne innvendingen, at katekismen er for barn og ikke for voksne, er like gammel som boken selv; jf. Moe 1889: 42, n. 2, med ref. til Johann Agricola (1527); se også Appel 2001: 616. sammen vil skrive,
40Der tør og vel spørges: hvad sømmer en Klerk,Klerk] geistlig person, prest; av lat. clericus
At bryde sin Hjerne med Børnenes Verk,
          Og Tiden u-nyttig fordrive?
See, saadant og meere det tvinger mig til,
At bede, Høyædle Herr Doctor hand vil
45          Min Bogis FormyndereFormyndere] verge (i foreldres sted); metaforikken her innebærer altså at forfatteren (Dass) er bokens far, og boken er barnet, dvs. datteren. være,
Og tage min Skrift udi gunstig Forsvar,
Nest Gud jeg til ham den Fortrolighed har,
          Hand vegrer ey Venners Begiere.Begiere] begjæring
Hand hielper til rette den Venne-løs Møe,
50Hand lader den ey uden Giftermaal døe,Han lader den ey uden Giftermaal døe] Det er rimelig å oppfatte boktrykkeren som brudgommen, giftermålet som trykkeprosessen. Bryllupet står altså i den nye teknologien, som sikrer brudeparet et mangfoldig avkom. Fruktbarhetsmetaforen kan sies å gi uttrykk for reformasjonens og boktrykkerkunstens gjensidige avhengighet i det forsinkede nord. Dass’ dedikatoriske oppdrag går med andre ord ikke bare ut på at Peder Jespersen skal forsvare boken mot angrep, men at han også skal opptre som forfatterens representant overfor trykkeren. I neste vers settes budskapet i klartekst.
          Jeg meener at Bogen maa trykkes,
Jeg digter ey Sanger for egen Profit,
Det gafner Skribenten paa Dommedag lit,
          Og til hans Ulykke kand Lykkes.til hans Ulykke kand Lykkes] Verset snur på det kjente ordtaket hell i uhelll; her er det snakk om uhell i hell. Jordisk rikdom, som kan vinnes ved hell, hjelper lite på terskelen til evigheten, tvert imot; jf. Matt 19.24: «Det er lettere, at et Kamel gaar igjennem et Naale-Øye, end at en Riig kommer i GUds Riige.»
55Jeg skriver ey ellerey eller] heller ikke for roos eller Lov,
Min GUd og Samvittighed kræves til Prov,
          At saadant er uden min Tanke:
Ey os men dig Herre skee Hæder og Priis,
Du, som i din Kundskab giør Mennisken Viis,
60          Og lærer os Man at opsanke!Du, som […] lærer os Man at opsanke] Selv om jordisk rikdom kan synes å være det motsatte av et kriterium for frelse, lærer Bibelen samtidig at Gud tar vare på sine. «Man» er den hebraiske grunnformen av manna. Opprinnelig skal ordet bety «hva er det?». I 2 Mos 16 fortelles det om hvordan Gud på underfullt vis ga jødene manna fra himmelen da de sultet i ørkenen. I NT blir mannaen åndeliggjort: Gud sørger dermed for sine med to slags brød: det som er nødvendig for å opprettholde livet, for eksempel i ørkenen, og det åndelige brød, dvs. den gammeltestamentlige Visdommen (gr. Sófia, lat. Sapientia) eller NTs Kristus (jf. Joh 6.47–51), som gis de troende i og med nattverden.
Min Tanker alleneste sigter derhen,
Hvorledes jeg kunde min Frelser og Ven
          I Hiertets enfoldighedenfoldighed] enkelhet, oppriktighet; jf. komm. til sensur2.19. tienne,
At mine Tilhører,Tilhører] Forfatteren tenker seg altså sitt publikum ikke som lesere, men som tilhørere. Om leseferdigheten omkring år 1700 i Danmark-Norge generelt og i Alstahaug spesielt, se Innl. 2.4. særdeles de Smaa
65Gudfrygtigheds veye henviises kand paahenviises kand paa] kan gi seg til kjenne
          Som Christi Lydagtige Svenne.Svenne] tjenere; lovgivningen opererte riktignok ikke med noe kjønnsskille i katekismeopplæringen. Det var «Ungdommen» som skulle undervises (C.5. no. lov 2–6).
Min inderlig Længsel er denne for GUd,
Vor Ungdom den kunde som dejligste Brud
          Sin Frelsere Christo tilføyes,Vor Ungdom den kunde […] Christo tilføyes] Denne hyppig forekommende bryllupsmetaforikken går tilbake på Salomos høysang. Så å si alle de store kirkelærerne opp gjennom historien har gitt den sin spesifikke fortolkning. Vanligvis blir Høysangen forstått slik at brudgommen er Gud eller Kristus, bruden Kirken eller den troendes sjel; bryllupet representerer foreningen dem imellom. Christus underkastes som vanlig i eldre språk latinsk bøyning (dat.) etter sin syntaktiske funksjon i den danske setningen. At må underforstås først i verset.
70At Folket vil giøre paa Himmerig Vold,giøre paa Himmerig Vold] komme til himmelen, bli frelst; jf. Matt 11.12: «Men fra Johannis den Døberes Dage indtil nu, lider Himmeriges Rige Vold, og De, som giøre Vold, rycke det til sig.» Kingo alluderer til det samme skriftstedet: «Giør med din Tak en Himmelgang:/ Giør Vold oppaa den Stierne-borg,/ O glem saalenge, Verdens Sorg» (KSS: 3.97).
At Ære kand have i Landet Tilhold,
          Og GUd over alting ophøyes.
At Lammene, der i GUds Græsgange gaar,
Kand fremmis og voxe til Skikkelig Faar,
75          Og samlis, naar Hyrden dem kalder,At Lammene […] samlis, naar Hyrden dem kalder] Jesus forteller i Joh 10 lignelsen om hyrden og hans kjærlighet til sauene, og appliserer deretter lignelsen på seg selv: «Jeg er en god Hyrde: En god Hyrde lader sit Lif for Faarene» (Joh 10.11). Fårene kjenner hyrden på hans røst (10.3) og han leder dem til beite (10.9). Dette bildespråket er blitt fullstendig konvensjonalisert i kirkelig sammenheng, jf. ord som pastor (prest er lik hyrde), hyrdebrev, hjord o.fl. Her må vel «Lammene» forstås som den ungdommen som pastor Dass gjennom sine sanger innvier i katekismens grunnsetninger.
Ja vennis, at kiende sin Frelseres Røst,
Det giver saa god en Samvittigheds Trøst
          Naar Sorrig og Sygdom paafalder.
At ZionZion] Sion er i GT fra først av Guds hellige fjell i Jerusalem, senere tempelet. Navnet brukes metonymisk om hele byen. I NT blir Sion utlagt allegorisk, som den hinsidige salighet, «den lefvende Guds Stad, det Himmelske Jerusalem» (Hebr 12.22). Sal 102 uttrykker den lidendes fortrøstning til den trofaste Gud om at han vil gjenoppbygge Sion og frelse sitt plagede folk. I overført betydning brukes Zion om «troen» og/eller «kirken». I sitt æresdikt til faren skriver for eksempel Anders Dass om hvordan han synger «Zions Sange» (AD 30). Se også Kirkeritualet (1607: 16), der prestene kalles «tro Vogtere på Zions Mure». kand bygges, det er det vi vil,
80At Stenen og KalkenStenen og Kalken] Dvs. de materialer man har til rådighet for å bygge det nye Sion. Steinen må være å forstå på bakgrunn av den grunnstein Gud legger i Sion som en forsikring overfor sitt folk: «See, Jeg legger en Grundsteen i Zion; en prøfvet Steen, en kaastelig Hiørne-Steen, som vel er grundfest: Hvo som troer, han haster icke» (Jes 28.16). I 5 Mos 27.2–8 byr Moses jødene at de, når de er kommet over Jordan og inn i det lovede land, skal reise noen store steiner som alter, kalke og innskrive Loven på dem. I denne konteksten blir både Sion og det lovede land å oppfatte som gudsriket på jorden, til hvis fremme det er pastorens oppgave å arbeide. Christian Hoffkuntz skriver i fortalen til sin Lære- og Verie Catechismus (1697) at «Lærere og Prædikantere» er «Aandelige Bygnings-Mestere», hvis oppgave det er å forsvare «Zions Muure». beredis dertil,
          Det er jo GUds Tienneres Glæde?
Det ligger og an vores Embed’ og Kald,
At stytte de Muure, der peege til fald,
          Og paa vores Vagt at fremtræde.
85De ti GUds Bud, Bøn og vor Christelig Tro,
Og GUds SacramenterDe ti GUds Bud […] Og GUds Sacramenter] Av denne formuleringen omfattes katekismens samtlige deler: budene, trosartiklene, Fadervår, dåpens og nattverdens sakramenter. Hustavlen inkluderes ikke. Den fulgte ofte med som en sjette del, men ikke alltid. I Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (1650: 1.40) tegnes katekismen som en hånd, der tittelen på de enkelte delene står skrevet på hver sin finger. beregnede to,
          Sligt sømmersømmer] sømmer det seg for GUds HelgenGUds Helgen] presten som har fått sitt hellige kall fra Gud. Dikterpresten omtaler seg selv i etablert opposisjon til «papistenes», den katolske kirkes, språkbruk. at øve,øve] være sysselsatt med. Verset gir uttrykk for fortaletoposen «plikt», jf. Curtius 1972: 87.
Saa bliver den Bog Catechismus forgyldt,Saa bliver den Bog Catechismus forgyldt] Katekismeutgivelser var lavkostproduksjoner i oktavformat og forholdsvis høye opplag. Ble bøker belagt med gull i snittet, var det helst store folio- eller kvartutgaver. Her må forgyllingen følgelig oppfattes i overført betydning: Ved dikterens innsats som formidler av de kristne sannheter, får folket en kostelig skatt. Ironisk nok skulle det komme til å gå troll i ord. På den (nasjonallitterære) faksimileutgaven av Katekismesangene Petter Dass-museet fikk utgitt sommeren 1999, står ryggteksten i gull.
Og hermed har Folk den Befaling opfyldt,
90          At viise sin Christendoms prøve.den Befaling […] At viise sin Christendoms prøve] Denne prøven behandles utførlig i AS 3: «Een værdig Prøvelse og Tilberedelse for dem, som agter at gaae til Alterens Sacramente».
Det sømmer og mig, som GUds Tjenner og Bud,
At viise Tilhørerne Veyen til GUd,
          Særdeles en Ung og Umyndig,
Som har Underviisning og Lærdom behof,
95Mand veed vel, at saadansaadan] Dvs. «en Ung og Umyndig». gemenliggemenlig] vanligvis er grof,grof] kunnskapsløs, udannet
          Og i vor Artiklervor Artikler] de tre troens artikler. I C.5.no.lov (2–1) presiseres det at statsreligionen faktisk forutsetter tre sett med trosartikler, ikke bare det apostoliske vi kjenner fra katekismen, pluss Den augsburgske konfesjon: «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleende tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo.» u-kyndig.
Den Unge skal Læris, det er min Begier,
Den gamle skal æris, det veed vel enhver,
          Saa skikker vi Folket til Sæde.skikker […] til Sæde] anviser plass (etter rang og verdighet); her i overført betydning
100Jeg ønsker, den Unge maa blive til Mand!
Jeg ønsker den gamle vil Viise Forstand!
          Og det er min inderlig Glæde.
Nu, hvad jeg har skrevet, er skrevet velmeent,
Jeg troer, for de reene blîrfor de reene blîr alle Ting reent] Tit 1.15: «De reene er allting reent; men de Ureene og Vantro er intet reent: Men baade deris Sind og Samvittighed er ureene.» Jf. «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283) og det tittelløse diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13), hvor det alluderes til det samme skriftstedet. alle Ting reent,
105          Der kommer alt Got fra de Gode;
Lad raadet Træ bære sin stinkende Frugt,Lad raadet Træ bære sin stinkende Frugt] Matt 12.33: «Setter enten et got Træ, saa blifver Frugten god; Eller sætter et raadet Træ, saa blifver Frugten raaden.»
Lad MomusMomus] den personifiserte kritikk eller klander (gr.). Erasmus innleder sin utlegning av ordspråket «Å tilfredsstille Momus» slik (Adagia I.v.74): «Dette er en ordspråklig overdrivelse. Hesiod nevner i Theogonien en viss Momus, som er født, hevder han, med Natten som mor og Søvnen som far. Denne guden pleier ikke å frembringe noe som helst eget, men stirrer på de øvrige gudenes verk med nysgjerrige øyne, og hvis noe mangler eller er gjort galt, kritiserer han det med den største frihet» (Erasmus 1982: 448). Ikke overraskende nevnes Momus ofte nettopp i fortaler, hvor forfattere ønsker å gardere seg mot kritikk (jf. Appel 2001: 444 m. note 227). Hos Dass forekommer han i «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» (SV 1.54), «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283), «Graa-hærdet Hoveds Ære-Krone» (SV 1.382) og i det tittelløse latinske diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13). Momus opptrer også hos Æsop, som, i likhet med Erasmus, var latinskolepensum. forløste sinforløste sin] Førsteutgaven har en åpenbar trykkfeil her: «forløstes in». SV retter stilltiende. Se det kritiske apparatet for andre løsningsforslag i overleveringen. Læbers U-tugt,
          VilbassenVillbassen] villsvinet, uten at den overførte betydningen («ustyrlig person») dermed settes ut av spill. Aasen registrerer dette verset hos Dass som et norsk ordspråk: «Villbassen vil allstad rota» (Aasen 241). vil allesteds rode.rode] røre rundt (med trynet)
Herr Doctor og Kongelig Hof-Prædikant!Herr Doctor og Kongelig Hof-Prædikant] Peder Jespersen ble utnevnt til kongelig confessionarius i 1688, til doktor (uten avhandling) i 1689.
110Jeg er udi Blodet Jers næste Forvant,
          Men dog i mig selver u-værdig;Men dog i mig selver u-værdig] Fortaleretorikkens mest utbredte topos: «Som forfatter strekker jeg ikke til», jf. Curtius 1972: 83.
I tager af mig dette ringe Papiir,dette ringe Papiir] Dvs. dedikasjonsdiktet. I forordet til sin andaktsbok skriver Petter Dass’ latinskolelærer Edvard Edvardsen: «Min elskelige Ven foract icke den lille Bog, i huor ringe den dog er» (Edvardsen 1668, forordet (upag.).
Det ieg udi Hiertets eenfoldighedeenfoldighed] enkelhet; se kommentar til sensur2.19. gîr,
          Jeg er til Jers tienneste færdig.
115GUd har Jer beskikket, at bære sit Navn
For Konger og Førster, hans Kirke til gavn
          GUd sendeGUd sende] måtte Gud sende; ønskende konj. sin Kraft af det Høye,
Og aabneaabne] (måtte Gud) åpne; ønskende konj. for Eder frimodigheds Dør,frimodigheds Dør] tillitens dør. Uttrykket synes å spille på en kombinasjon av to skriftsteder: Joh 10.9, «Jeg er Dørren; dersom nogen går ind ved Mig, hand skal blifve salig», og Hebr 5.3 (4.16): «Derfor lader os træde frem med Frimodighet til Nåde-Stolen, paadet vi kunde faae Barmhiertghed, og finde Naade paa den Tiid, som os giøres Hielp behof.»
At tale GUds Sandhed, som eigner og bør,som eigner og bør] som det sømmer seg, og som dere skylder
120          Og Menniskens Hierter fornøye!fornøye] måtte tilfredsstille, glede; ønskende konj.
Vi gingeginge] gikk; pret.flt. tilsammen i Skolen og Tvang,Vi ginge tilsammen i Skolen og Tvang] I hvilken periode av livet denne skolegangen fant sted, er usikkert. Se komm. til Doct. Petter Jesperson ovf.
Men siden har HErren fraskillet vor Gang,
          Gud veed, naar jeg med Eder taler;
Jeg gaar med det første til Fædrene hen,
125Jeg seer Eder neppe paa Jorden igien,
          GUds Naade jeg Eder befaler!
Vor HErre leverer jeg Legem og Aand,
Min’ Sanger leveres Her Fætter i Haand,Min’ Sanger leveres Her Fætter i Haand] Formuleringen forutsetter en kurér, privat eller postens. Et apparat for offentlig postforsendelse ble etablert i 1647, dikterens fødselsår.
          Maaskee, de min Svane SangSvane Sang] gr. ordspråk, vanlig brukt om en dikters siste arbeid. Erasmus forklarer det slik i Adagia (L.ii.55): «Det passer best på dem som helt mot slutten av sitt liv uttrykker seg med veltalenhet, eller som i svært høy alder skriver med den største sødme; dette er noe som ofte hender med forfattere, at deres siste verk er de minst bitre og mest honningsøte, som om deres uttrykksevne modnes med årene» (Erasmus 1982: 196–97). bliver.
130Det bør os i JEsu Navn være bereed,
I Dagenis Ende da talis vi ved,
          Naar HErren ForløsningenForløsningen] Dvs. de rettferdiges oppstandelse på dommedag; Kristus er forløseren. Jf. Rom 3.24: «Og de [troende] blifve Retfærdige af Hans Naade, uden Fortieniste, ved den Gienløsning, som er skeet formedelst Christum JEsum.» giver.




Tilegnelsen til familien og prestegjeldet kan uten videre synes å være en gest til en gruppe familiemedlemmer som utmerker seg ved en eksepsjonell moralsk habitus. Epitetene overgår hverandre i lovprisende karakteristikker som «højactbar», «dydziired» og «gudelskende». I virkeligheten dreier denne teksten seg først og fremst verken om moral eller familiehygge; teksten må leses som en maktdemonstrasjon. Petter Dass tilegner sine åndelig-pedagogiske sanger til den lokale makteliten, som utgjøres av hans egne nærmeste. Unionen av de ved ekteskap forente familiene Dass, Falch og Angell holder Helgeland i fast grep, kirkelig så vel som verdslig. Tilegnelsens tendens utgår fra et enevelde av Guds nåde; ambisjonen er å legitimere makten i religionen, dvs. den lutherske katekismens grunnsetninger. Dette maktpolitiske perspektivet, som uten videre lar seg anlegge på 1600-tallets versjon av dedikasjonsgenren, ser så langt ut til å ha gått kommentatorer og litteraturhistorikere forbi. De synes å ha oppfattet tilegnelsen utelukkende som rettet til dedikatene, og ikke til bokens lesere. (Nærmere om dedikasjonsgenrens doble adressat hos Genette 1997: 134–35.) Den offentlige maktdemonstrasjonen er i nasjonalromantisk belysning blitt oppfattet som noe i nærheten av et idyllisk familieselskap. Midbøe er ikke i tvil om at det var «stas og verdighet og hygge» i prestegården: «Og her samlet han da om seg sine venner, til kortere eller lengre besøk, særlig ved juletider og større famliebegivenheter.» Dermed regner biografen opp hele hurven, utstyrt med tilegnelsens moralsk-panegyriske epiteter (Midbøe 1947: 146–47)./ I bokhistorisk sammenheng er det god grunn til å merke seg at denne tilegnelsen, i motsetning til den til Peder Jespersen, forholder seg til et verk som er utgitt i håndskrift og ikke sendt til trykking. Dikteren er, med Henri Chartiers distinksjon (Chartier 1994: 40) ennå ikke «forfatter», dvs. opphavsmann til trykt tekst. Alt tyder på at Katekismesangene fra begynnelsen av har vært tenkt publisert og sirkulert i opphavmannens hjemdistrikt. Tilegnelsen til Peder Jesperssøn representerer trinn to i utgivelsesprosessen.En tilegnelse av denne typen oppretter uvilkårlig en forbindelse mellom bokens dedikater og dens emne. De insisterende moralske epitetene og de kateketiske grunnsetningene legitimerer hverandre gjensidig. Men når makten har prioritet over moralen, har ikke retorikken nødvendigvis dekning i de faktiske forhold. Dedikaten Petter Lorenssøn Angell, for eksempel, som benevnes som den «Edle, Højactbar og meget Velfornemme», hadde selv drap på samvittigheten. I 1689 mistet den unge fogd så totalt besinnelsen og smelte til en mann han hadde kommet i krangel med, med bredsiden av sverdet, så det brakk i tre. Som man kan tenke seg, døde mannen etter hvert av skadene. Men Angell, den maktens representant, fikk kongens «Beskiermelse» og slapp straff. Ja, denne gruvekkende hendelsen var faktisk heller ikke til hinder for at han få år senere ble utnevnt til «Lagmand i Nordland og Findmarken», dvs. den dømmende statsmakts overhode i landsdelen (Jakobsen 1922: 133, K. Hansen 2006: 189)./ Familierelasjonene mellom dikteren og hans dedikater er nære. Det dreier seg for det første om mor og stefar (i omvendt rekkefølge), for det annet om tre gjenlevende søsken (én bror, én helsøster og én halvsøster), alle med ektefeller, for det tredje om en venn i brors sted (gift med brorens enke) og for det fjerde om to onkler (morbrødre). Sønnen Anders, i 1703 påsatt som dikterens etterfølger i embedet, innehar i 1698 ennå ingen sosial posisjon og nevnes derfor ikke. Rekkefølgen følger kjønn, rang og alder: Kongens representanter kommer først, dvs. to fogder og én sorenskriver. Deretter gjelder alderskriteriet: Gamle menn står før yngre menn. Menn står før kvinner, uansett om det er mannen eller kvinnen som representerer dikterens familie. Bare når mannen er avgått ved døden, nevnes hustruen først. Sin egen hustru nevner dikteren overhodet ikke; hun har ingen selvstendighet ifølge denne logikken og må oppfattes som opptatt i dedikanten (den som dediserer), dvs. sin mann.Drammens-manuskriptet (D), som hadde 1698 på tittelbladet, og som etter alt å dømme gjengir den versjonen av Katekismesangene som dikteren oversendte biskop Krog i Trondheim (se Innl. 9.1), reflekterer en situasjon der andre slektninger fortsatt er i live og nye giftermål ennå ikke er inngått. Førsteutgavens versjon bidrar med en ajourføring. Slektstrær for familiene Dass og Falk (om enn noe mangelfulle) foreligger utarbeidet av Eriksen (SS 1.VIII–IX) og Øystein Angell Røtvold (1977).Prosadedikasjonens prosjekt er ikke, som i tilfellet med diktet til Petter Jespersøn, å fremme en anmodning om hjelp eller belønning fra dedikatene. Dikteren gjør ganske enkelt rede for sine mål med boken. Først (49–67), etter apostrofen, foregriper han en mulig innvending om at katekisme er for barn, ikke voksne, ved å hevde at det slett ikke er noen skam for eldre heller å reflektere over «de første indtrædelses Puncter i Guds Kundskab». Dermed kan han i prosaforordets annen del (68–120) påvise hvilken nytte begge målgrupper, både gamle og unge, kan ha av boken. Til slutt, i den tredje delen (121–63), gir han uttrykk for sitt håp for den umiddelbare følgen av katekismeundervisningen: at den skal kunne bidra til fordrivelsen av ondskapen og restaurasjonen av Guds kirke på jorden.Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter begge dedikasjonene bakerst i boken. Men i Tollefsen og Johannesens Bergens-utgave fra 1888/1891(1888Knu og 1891Tol) sløyfes dedikasjonen til familien helt.

Edle, Højactbar og meget
VelfornemmeEdle, Højactbar og meget Velfornemme] Tituleringen er konvensjonell og kjønnsspesifikk. Mennenes epiteter er særlig sosialt bestemmende, kvinnenes tydeligere religiøst. Adjektivet edel, som opprinnelig betyr «med egenskaper som tilkommer adelen», reflekterer et aristokratisk ideal og kan sies å romme dedikasjonens budskap in nuce: Det er «de beste» som styrer. Både «højactbar» og «velfornem» er vanlig titulatur for borgerfolk, hhv. mennesker man skylder respekt, og som utmerker seg fremfor andre.
Sr.Sr.] Seigneur (Signor, Sieur, Monsieur); herre, fornem mann Peder Christophersøn BrochPeder Christophersøn Broch] Fogden (1641–1707), som hadde vært ansvarlig for skatteinnkrevingen og tilsynet med offentlig jordeiendom i Helgeland fogderi, men som så tjente bedre på å være godseier, nevnes først som den høyeste i rang, og ikke i den private egenskap av å være Petter Dass’ stefar, dvs. morens tredje ektemann. Allerede 27 år gammel var han blitt utnevnt til fogd, en stilling han ifølge stesønnens sørgedikt («En udflyttet Mand, En ombytted Stand», SV 1.356–61) innehadde «Ved Tredev Aar», hvilket skulle bety at han i 1698 ennå ikke hadde fratrådt stillingen (jf. Jakobsen 1922: «embedet med ‘god respekt’ i 21 år [dvs. til 1689] –– rettest i 39 aar – [2007]». Han ble «adjungeret» av sin svigersønn Peter Angell (se ndf.) fra 1689 av. Stillingsbetegnelsene «Forvalter» og «Ombudsmann» er upresise og overlappende, men innebærer uansett at Broch fremdeles er kongelig embedsmann. Flere, blant dem Steen Wirtmand, skrev ved Brochs død minnedikt til hans ære (K. Hansen 2006). Marcus Volquartz’ minnedikt inngår i hans samling Liig-baar (1714: 48).
Kongel. Majests. forrige Foged over Helgeland,
5men nu Forvalter og Ombudsmand sammesteds,
Med sin kjære Hustroe,
Dyd-ædle og meget Gudelskende MatroneDyd-ædle og meget Gudelskende Matrone] Det «adelige» eller «edle» presiseres i forbindelse med kvinnene som en religiøs kvalitet. Som varianter av en noe lavere grad brukes for de øvrige «dyziired» (dvs. «prydet med gode og verdifulle egenskaper»), «dydæred» og «ære-dyderig». Fromheten betones for samtlige av de nevnte kvinnene: De er «gudelskende». Matrona (da. «matrone») er den latinske betegnelsen for en gift kvinne. I denne sammenhengen er denne sosiale bestemmelsen i og for seg overflødig. Ugifte kvinner ville ikke uten videre nevnes i en sammenheng som denne.
Maren Pettersdatter Falk.Maren Pettersdatter Falk] Petter Dass’ mor (1629–1709). Sin første mann, dikterens far, mistet hun allerede i 1654, 25 år gammel, etter å ha født fem barn. Det neste ekteskapet, med presten Mogens Petersen Thilemann i Hadsel i Vesterålen (hans tredje), var barnløst og varte ikke lenger enn til 1664, da den aldrende ektemannen døde. I 1670, 41 år gammel, ble Maren Falk gift for tredje gang, med den elleve år yngre Peder Broch. MarcusVolqvartz skriver en «Lægedrick» av et dikt til henne i Siælens Luth (1714: 74) og en «Liig-Sang» i Liig-baar (1714: 89).
Edle, Højactbar og meget Velfornemme
10Sr. Petter Lorenssøn Angel,Petter Lorenssøn Angel] (1666–1726), sønn av den mektige handelsmann Lorentz Angell i Trondheim. Den nye fogden («idtzig» betyr «nåværende», av ty. jetzig) nevnes etter sin avgåtte forgjenger og svigerfar. Petter Angel giftet seg i 1690 med Petter Dass’ halvsøster Anna Margrete, morens datter med Peder Broch. Senere, i 1704, giftet dessuten dikterens sønn Anders seg med Rebecca Angell, som var Petters Lorentzsøns yngre søster. Drammens-manuskriptet (1698) utelater opplysningen om at Petter Angell var «Vice-Lagmand i Nordland og Findmarken». En slik utnevnelse innebar i realiteten at han ble påsatt som ny lagmann og fikk tiltre så snart embedet ble ledig. Petter Angell tiltrådte embedet i 1710.
Kongel. Majests. velbeskikked Vice-Lagmand i
Nordland og Findmarken, samt idtzige Foged over Helgeland.
Med sin kiære Hustroe
Ædle, Dydziirede oc meget Gudelskende Matrone
15Anne Margrete Broch.Anne Margrete Broch] Petter Dass’ halvsøster (1671–1732), gift med Petter Angel i 1690, bosatt på gården Hellesvik, som nabo av Melchior Falch på Søvik (v. 39 ndf.).
Actbar, Viis og Velfornemme
Sr. Jacob Dass.Jacob Dass] Petter Dass’ to år yngre bror (1649–1724), «Soren-Dommer» eller sorenskriver fra 1693, bosatt på Leines i Leirfjord, øst for Sandnessjøen. Sorenskriveren var dommer i bygdetinget og formelt sett av samme sosiale rang som fogden.
Kongel. Majestæts velbeskikket Soren-Dommer
over Helgeland,
20Med sin Kjære Hustroe
Dydziired og meget Gudelskende Matrone
Lucia Ravn.Lucia Ravn] Jacob Dass’ hustru fra 1681. Hun døde i 1713. Ekteparet hadde tre barn sammen.
Erlig, Act og Velfornemme Mand
Sr. Jacob Pettersøn Falk,Jacob Pettersøn Falk] Petter Dass’ morbror (1631–1716). Han ble boende på Tjøtta, der moren, Anna Jonsdatter, residerte, og drev handel og fiske i stor stil.
25Samt sin kjære Broder
Erlig, Agt og Velfornemme Mand
Sr. Melchior Pettersøn Falk.Melchior Pettersøn Falk] Petter Dass’ morbror (1641–1721), bosatt på gården Søvik i Alstahaug. I Drammens-manuskriptet nevnes også hans hustru, Birgitte Henriksdatter, som døde 28.01.1703. Petter Dass’ sørgedikt i den anledning er bevart («Krigen i Vigen», SV 1.338–44).
Dydæred og Gudelskende Matrone
Pernille Pettersdatter DassPernille Pettersdatter Dass] Petter Dass’ søster (født 1652, levde ennå så sent som i 1734), gift 1680 med Niels Jonssøn Greger (se ndf.), bosatt på Tjøtta. Som svigermor betenkes hun med et dikt av Marcus Volqvartz i Siælens Luth (1714: 1110 f).
30Sal: Niels Jonssøn Gregers.Sal: Niels Jonssøn Gregers] Niels Greger var gullsmed fra Trondheim. Han døde 24.08.1701, derav forkortelsen «Sal.», dvs. «salig» eller «avdøde». I Drammens-manuskriptet (1698) omtales Greger som ennå ikke avdød «Seigneur» og står nevnt før sin hustru. Førsteutgavens versjon beholder altså Greger som dedikat, til tross for at han for lengst var avgått ved døden, mens Birgitte Henriksdatter, Melchior Falks hustru, som døde to år senere, er sløyfet. Hun sorteres ut etter kjønnskriteriet. Sannsynligvis ville det ha vært oppfattet som korrekt å utelate søsteren Pernille dersom hennes mann ikke ble nevnt. Når Niels Greger får være med som «salig», må det følgelig være motivert av et ønske om ikke å utelate hans enke, dikterens søster, fra listen over dedikater. Greger hylles ved sin død av Marcus Volqvartz i Liig-baar (1714: 12). Familiene Angell/Volqvartz og Greger var naboer i Trondheim (Svarstad 1973: 1–3).
Velacte og Velfornemme
Sr. Rasmus Angel,Rasmus Angel] (1678–1744) tilhører Dass’ familie bare gjennom inngifte. Han giftet seg med nedennevnte Judithe, enken etter Petter Dass’ bror Benjamin, handelsmann på Åkvik, i mars 1703, og overtok dennes geskjeft. I anledning bryllupet med Judithe skrev Petter Dass den såkalte «Fiskervisen» (SV 1.197–201). I Drammens-manuskriptet (D) står på denne plassen nettopp Benjamin Dass istedenfor Rasmus Angell. Benjamin var i likhet med broren Jacob født i 1649. Han døde 25.11.1702; skifte ble avholdt 14.05.1703.
Med sin kjære Hustroe
Ære-Dyderig og Gudelskende Matrone
35Judithe Castens Datter,Judithe Castens Datter] Rasmus Angells hustru (1676–1745), tidligere gift med dikterens bror Benjamin. I Drammens-manuskriptet står hun oppført som «Judithe Castensdatter Angel», hvilket kunne bety at avskriften er yngre enn 1698, dvs. fra etter 1703, da Judithe giftet seg med Rasmus Angell, ettersom avskriveren i så fall kunne ha korrigert navnet i henhold til gjengiftet. Men alt tyder på at Judithe også før ekteskapet med sin Rasmus brukte Angell-navnet, som hun hadde fra sin mor Kirsten Marcusdatter Angel (1656–1686). Navnet signaliserer makt og velstand, og har derfor betydelig symboleffekt. Steen Wirtmand nevner i sine selvbiografiske opptegnelser «Juditha Carstensdatter Angel» som fadder for sin datter Maren, født 22.10.1696 (Nerhus 1944: 18), dvs. syv år før hun inngikk ekteskap med Rasmus Angell. Sannsynligvis er opptegnelsen gjort kort tid etter (Grønli 1930: 185). Også senere i familiehistorien vant Angell-navnet frem på morssiden: Rasmus Angell og hustru Judithes dattersønn, Peder Christian (1731–1779), som var sønn av handelsmann Anders Christensen på Selnes i Lurøy, tok morens (Maria Volquartz Angells) etternavn, ikke farens. (mht navneskikken, jf. Svarstad 1973: 4).
samtlige
Mine Elskelige nær Blods-forvante, Svogre og Anrørende.samtlige Mine Elskelige nær Blods-forvante, Svogre og Anrørende] Samtlige av dikterens nærmeste, i familiemessig så vel som geografisk forstand, er med dette faktisk nevnt. Tenker vi oss at førsteutgavens versjon av denne tilegnelsen ble redigert av dikteren selv henimot slutten av hans liv, var på det tidspunkt begge de to unevnte søsknene gått bort: Maren Dass døde ugift i 1680, Benjamin, som nevnt ovenfor, i 1702. Av morens åtte søsken er bare to nevnt ved navn. Hvorfor ikke flere? I 1707 er to enker: Anna på Nærøy og Kirsten på Aakvik; Margrete, Petter Jespersøns mor, døde allerede i 1660. Følgelig kvalifiserer ingen av dem for å bli nevnt ved navn. De tre brødrene (dikterens onkler) som ikke føres opp, er alle døde: Jonas så tidlig som i 1671, Peter i 1693, og Laurits i 1705. Sistnevnte levde altså ennå i 1698, men nevnes likevel ikke i Drammens-manuskriptet. Forklaringen må være at han ikke var bosatt på Helgeland, men i Fosnes i Nord-Trøndelag, og at han av den grunn falt utenfor. I tidsrommet mellom Dass’ død og førsteutgaven dør ytterligere to av de oppførte: stefaren i 1707 og moren i 1709. Ingen mellommann har med andre ord ved utgivelsen gjort noe forsøk på å overprøve dikteren og bringe listen over dedikater up to date, slik tilfellet er i dedikasjonen til Ditlev Wibe i 1739-utgaven av Nordlands Trompet (jf. Seips kommentar til NTr 1974: 125–26). Dermed virker det høyst sannsynlig at Lynovs versjon gjengir dikterens eget forelegg fra en gang mellom 1703 (da Rasmus Angel skal ha ektet Judithe, enken etter broder Benjamin) og 1707 (da dikteren avgikk ved døden). De «anrørende» («slektninger») som her nevnes til slutt, representerer ikke nødvendigvis en utvidelse av familiekretsen, men tar opp de utelatte, anonyme kvinnene i Maren Falks og dikterens generasjoner, pluss ungdommen, Anders Dass’ generasjon.
med
Meenige Velacte Sogne-Mænd og Qvinder, Børn og Tivende,Tivende] tyende, tjenestefolk. Rangordenen er eksplisitt: (1) «Mænd», (2) «Qvinder», (3) «Børn» og (4) «Tivende». smaa og store i Alstahoug-Gields Meenigheder,Alstahoug-Gields Meenigheder] I Nordlands Trompet lister dikteren opp kirkene i Alstahaug sokn, tre «murede» i tillegg til Sandnes kapell (SV 1.75). Men prestegjeldet strakte seg videre enn soknet og omfattet dessuten Vefsn, Rana, Hemnes og Nesna. Ifølge folketellingen fra 1701 hadde det samlede Alstahaug prestegjeld hele 1271 gårdbrukere, det høyeste tallet i landet (jf. K. Hansen 2006: 16).
40Alle mine tilforbundnetilforbundne] forpliktede, forbundne; presten tiltaler med dette alle som forholder seg til ham som åndelig overhode i Alstahaug prestegjeld. og i HERren Elskelige
Tilhørere!




Det falder Eder, maa skee, noget U-rimeligt, at I, mine Høyærede Venner, blandt hvilke de fleste ved lovlig Aar og Ærbar Alder allerede haver opnaaed mere end den halve part af et fuldkommen Seculo,de fleste […] haver opnaaed mere end den halve part af et fullkommen Seculo] Formuleringen står slik i 1698 og er senere ikke endret. Ikke desto mindre er utsagnet ukorrekt i 1698, men korrekt i perioden 1703–07 dersom vi regner nøye etter. I 1698 har bare fire av elleve dedikater rundet de femti, i 1703 er antallet seks (simpelt flertall). Spørsmålet oppstår om dikteren i 1698 kan ha forutsett at tiden for trykking ikke var nært forestående. Hvis vi ikke regner kvinnene, er gamle menn (over femti) i klart flertall f.o m. 1699: fire av seks. at I, siger jeg, nu ved mig skulle stikkes en lille Catechismi Bog i Haanden, ligesom jeg herved ville opsøge Forlængst udsledne Børne-Sko, at sætte der ny Lapper under, og i saa maade bære tvil om de første Fundamenterde første Fundamenter] Ordet fundament går igjen når katekismekunnskapen skal begrunnes. Resen formulerer det slik i sitt forord til Luthers Store, datert 1. aug. 1629: «Ad alle kunde hafue et vist Fundament oc grundvol til dend sunde oc salige Christelige Lærdoms Hofuetparter, oc saa fræmdelis retteligen opbyggis til Guds allerhelligste Nafns Ære, oc deris Sieles ævige Salighed» (Luther 1629). i Eders Saligheds Forstand, hvilket er saa langt fra mine Tankker, som Øster fra Vester; Men saasom de Guds oplysteoplyste] religiøst vakte, jf. Hebr 6.4: «[…] de, som ere engang oplyste, og hafve smaget de Himmelske Gafver, og ere blefne deelagtige i den Hellig Aand […]». Mænd David og Job,David og Job] Jf. Sal 71; Job 13.23–26. Den historiske David kan umulig være opphavsmann til hele Salmenes bok (en bok som på 1600- og 1700-tallet hyppig ble utgitt separat, og ikke bare i den fulle bibelske konteksten), men man holdt uansett gjerne på tradisjonen som tilskriver kong David forfatterskapet, også i reformasjonen. Calvin var den eneste av reformatorene som tvilte på forfatterautentisiteten. den ene i sin Psalme Bog, den anden i sin Klage-Bog, agted det ingen Skam at være, paa sin Alderstigende Dage, at tilbage kalde sine Tankker om deres Ungdoms Idretter,Idretter] gjerninger, handlinger og dem saa hæsligehæslige] klanderverdige, avskyelige; fra ty. Hass (hat) som de vare, at igiennem drøfte; Saa hentydes det hverken mig, eller Eder til nogen Skam, at tilbagetage vore Tankker om de første indtrædelses Puncter i Guds Kundskab, og dem, saa enfoldige som de ere, at igiennemlæse.

I vide vel af ordene til Ebræerne,Ebræerne] Den h-løse formen brukes i alle bibeloversettelsene på 1600-tallet. Skriftstedet det vises til, er Hebr 13.8: «Christus Jesus i Gaar, og i Dag, og den samme ogsaa til evig Tiid.» at JEsus Christus er i Gaar og i Dag den samme; Saa bliver og JEsus, denden] som; kurant bruk av det påpekende pron. Eriksen (SS) retter unødvendig til «der». i Dag fremsettes i Vore Hellige Dagers Evangelio den samme, som i gaar blev fremsat i vor hver Dags Catechismo, og ingen anden Grundvolingen anden Grundvol] Se kommentar til l. 52 ovf. («Fundamenter»). at kunde legges for dem, der ere Ældre, end den før blev lagt, da de vare yngre. Jeg haver med dette Arbeyde ey haft anden henseende,henseende] hensikt, mål end at ære min GUd,at ære min GUd] Begrunnelsen er konvensjonell, Johan Brunsmand uttrykker seg for eksempel helt tilsvarende i sin fortale til Den Siungende Himmel-Lyst (1676/1687). Han søker ikke «Roes og Ære», men har angivelig skrevet sine sanger «til GUDs Ære og deris Næstis Nytte». og tienne mit Folk; Først de Gamle, siden de Unge;Først de Gamle, siden de Unge] Dass reverserer Kirkeordinansens forskrift om katekiseringen i gudstjenesten: «Men effter Maaltid Børne lærdom, altid for de vnge, Saa vel som de gamle» (1607: 12). Begge grupper nevnes uansett nesten alltid eksplisitt. Hiørring (1643) poengterer i sin fortale: «[…] end oc de Gamle oc velbedagede». Og Johann Rist i sin (1666: 5): «[…] nicht nur eine zarte Milch für die Jungen Kinder, sondern auch eine starcke Speise für die Vollkommeneren.»

Først siger jeg, de Gamle, hvilke herved kunde opvækkis til en Christen Glæde i sine Hierter, og en Christen Omsorg i sine Huuse: Til Glæde i sine Hierter; at i det de, som David, tænker paa de fremfarne Aar, kunde tale om HErrens mægtige Gierninger, i Forsikring, at hand, som tilforne regiæred dem som Ungdommen, skal ey forlade dem paa Alderdommen, men være dem en hielpende GUd, naar de onde Dage kommer.

Til Omsorg i sine Huuse; at de, som Johannes,som Johannes] Matt 11.2–3: «Men der Johannes hørde i Fængselet Christi Gierninger, sendte Hand to af sine Disciple hen, og loed hannem sige: Er Du den, som skal komme? Eller skulle vi vente nogen anden?» ville mit i sin Svagheds og alderdoms Fængsel hensende sine Unge Disciple til Christum, paa det de betids kunde lære at kiende hannem fra en anden, som allerede under en falsk Christi Navn er kommen, eller herefter kunde være i Vente; vel vidende, at de, der ere satte til Fædre og HovederHoveder] overhoder; jf. 4 Mos 1.4: «Og I skulle tage til Eder jo Een af hver Slect til en Høfvitzmand ofver sin Faders Huus.» af GUd i sine egne Lande, ere og satte, at være Konger og Præster for GUd i sine egne Huuse:Konger og Præster […] i sine egne Huuse] 1 Pet 2.9: «Men I ere den udvalde Slegt; det kongelige Præstedom; det Hellig Folck; Eyedommens Folck, at I skulde forkynde hans Dyder, som kaldede eder fra Mørcket til sit underlige Lys.» Eneveldets teokratiske hierarki gjenspeiles her på mikroplan, i familien. Det var Luthers uttrykte oppfatning at familiefaren var ansvarlig for katekismeopplæringen i hjemmet: «Derfor er oc en huer Husfader plictig, ad hand, i det mindste een gang om Ugen, ofuerhører sine børn oc Tiunde, huad de her af vide oc lærdt hafue» (Luther 1629, den korte fortalen). Dass bruker en lignende metaforikk i Hustavlen (HT 1.3.4), der biskopen gjøres til en større husholdnings overhode.

Præster for de lydige Drenge, at oplære dem i det Gode. Konger for de halstarrigehalstarrige] sta, stivnakkede (mots. «lydige») Drenge,Drenge] tjenestegutter at aftvinge dem fra det Onde, saa de kunde ved det samme forhverveforhverve] erverve, skaffe baade sig og dennem en god Trappe;en god Trappe] en god trapp eller stige (mot stadig større erkjennelse); Dass bruker det samme bildet i HT 3.4.3. Dennem, at opstige til Forstand, og sig selv, at opstige til Ære.

Dernest er og mit Arbeydes henseende til at tienne de Unge, hvilke naar de have lært sin Catechismi Bog læsendes, ville siden vennes til at lære den samme Sjungendes.naar de have lært sin Catechismi Bog læsendes […] den samme Sjungendes] Pres. part. forekommer på 1600-tallet både med og uten -s, uten hensyn til om betydningen er aktiv eller passiv; jf. Sktr 2.356). Dass’ uttrykk forutsetter likevel ikke nødvendigvis leseferdighet blant ungdommen. Målet for den «lesingen» som foregikk i prestens regi før innføringen av folkeskolen på 1740-tallet, var at elevene ved hjelp av lesing skulle kunne tilegne seg, forstå og huske sin kristendomskunnskap. «Å lese» betyr i forbindelse med katekismeundervisningen «å lese opp eller fremsi en bibeltekst, et kirkelig formular, et salmevers» el.l.. På 1700-tallet, etter innføringen av konfirmasjonen, blir det vanlig å si at sognebarna «gaar for Præsten og læser» (Tveit 1991b: 41), uansett om de faktisk kunne lese eller ikke. Innenatlesning fra trykt (ukjent) tekst presiseres vanligvis ved uttrykket «at læse i Bog» (Tveit 1981: 4). Dass’ uttrykk minner om Hans Stewener Lydersens i Aandelige Spille-Timers Første Part. I sin fortale unnskylder han seg for sin sviktende poetiske evne, men påpeker at sangene «sicter til et got Maal, som er Gudfryctigheds Øffvelse, helst blant de Unge, der haffuer Lyst til Spil og Leeg, oc derforre, ved disse eenfoldige Vers, kand, ligesom spillende, vennis til Guds fryct […] (1687). En god Vise qvædes aldrig for ofte.En god Vise qvædes aldrig for ofte] «Godt gjøres ikke fortidt. En god bøn bedes, en god vise kvædes ikke for tiidt» (PSyv 6275). «Væna Visor fær ein syngja ein Gong til. El. Ei god Visa er ikkje for ofta kvedi» (Aasen 245). Det motsatte standpunkt kan riktignok også belegges ordspråklig: «Mand kædes ved altiid at høre dend samme vise» (PSyv 6217). En gudelig Bog blades aldrig formeget. Det er ikke nok at sige: Lader GUds Ord boe iblandt eder; Men dette skal tilleges: Lader GUds Ord boe rigelig iblandt eder.Lader GUds Ord boe rigelig iblandt eder] Kol 3.16: «Lader Christi Ord boe riigeligen iblant eder i all Viisdom; Lærer og formaner eder self med Psalmer, og Lofsange, og Aandelige deylige Viser, og siunger for HErren i eders Hierter?» GUd haver befalet os sine Bud, men hvorledes? ikke engang at tages, og siden aldrig mere, men at tages og igientages: Disse mine Bud, som jeg biuder dig,Disse mine Bud, som jeg biuder dig] 5 Mos 6 insisterer på den stadige overholdelsen av budene. dem skal du igientage &c.

Der vil omgaaes med Ordet og den aandelige Mad, som med Brødet og den naturlige: Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset; Saa vil Ordet indbæres til Øret, giennem Øret indbæres til Munden, giennem Munden indbæres til Hiertet.Ordet indbæres […] til Hiertet] Dass’ metaforikk reflekterer katekismeopplæringens pedagogikk: først høre, så fremsi (utenat) og til slutt forstå. Heinrich Müller, som bruker «Hierte» nærmest synonymt med «Hukommelse», uttrykker det slik: «Dit Hierte er en Tavel, hvor paa man kand ansætte hvad man vil, Gud, Dievelen, Verden, Himmelen. Hvo som du binder det til i Kerlighed, hand afmaler sig der udi» (1667: 65). Johann Arndt formulerer seg på lignende vis i sin første bok om Den Sande Kristendom: «Er derfore, at vi kand komme til Hovedsagen igien, noksom klart og aabenbare, at hvad som Skriftens Bogstave og hørlige Lyd udvortis vidner, det maa, naar det læsis eller høris, trenge sig ind i voris Hierte, der tillige findis, virke og til Salighed arbejde» (1690: 1.39). Erik A. Nielsen kommenterer eksplisitt Dass på dette punktet (2009: 1.392 og 397). Og GUd give vor Ungdom her udi ville lade sine Lemmer være sammenstemmende, da skulde deres Hierter blive anseedt som idel GUds Huuse, og deres Øren som idel Himmelens Porte!deres Øren som idel Himmelens Porte] Om den muntlige undervisningssituasjonen Katekismesangene forutsetter, se Innl. 6.1. Dass omtaler sitt publikum som lyttende (ikke lesende) i Ded.Jesp. 64 og 92, Ded.fam. 42, TilBogen 106, TB 3.24.6, TB 4.1.4, TB 4.13.1 og TB 4.18.2. Jf. Arrebos fortale (1623): «O salige ere derfor de Øyen, som ræt see Kong Davids Psaltere, de øren den ræt høre, den mund den ræt læss oc siunger, oc allermest det Hierte, som den ræt i Aanden offuerveyer oc betracter, oc sit Liff oc Leffnet der effter styrer oc regulerer» (1968: 2.1.20).

Sjunes den tilvoxende Ungdom, at den Byrde vil blive dem forsvar, Sin Catechismum ey allene Læsende, men og Sjungende at Lære, og den dobbel Underviisnings Form at forvolde en dobbelt besvær, hvilket de Mindre-aarige (hves Halse til Aaget endnu ere ubevæntehves Halse til Aaget endnu ere ubevænte] Presten med frelsesbudskapet er ikke fjernere enn at han forstår at katekismen er et «åk» for de unge. Ikke mindre må den selvsagt være et gode; jf. Matt 11.29-30: «Tager mit Aag paa eder, og lærer af Mig: Thi jeg er Sagtmodig, og ydmyg af Hiertet; saa skulle I finde hvile for eders Siæle: Thi mit Aag er lideligt, og min Byrde er læt.»ubevænte] ikke tilvente) vilde falde vanskeligt? da lader jeg dem vide, at ved Tid og Flid kand store Ting udrettis. En villig Hest bliver (hvor liden den er) ofte tunge Læs mægtig. En villig Ungdom (hvor enfoldig den er) bliver ofte vanskelige Lærdomme mægtig.En villig Hest […] bliver ofte tunge Læs mægtig] «Viljuge Hestar draga tunge Lass» (Aasen 92, med ref. til P. Dass). «Villig Hest behøver ingen Spore» (Mau 1879: 2.567, nr. 11,662).

Kand Myrene (som dog ere saa smaa og skrøbelige Creature) formedelst sin Flittighed i at søge sin Føde om Sommeren, ansees i Skriften ligesom de vare et Folk,Kand Myrene […] ansees i Skriften ligesom de vare et Folk] Ordspr 30.25: «Myrerne et skrøbeligt Folck, alligevel beskicke de deris Føde om Sommeren». Dansk og svensk bruker formen myre for no. maur; jf. Mads Rostochs Bord-skik (1689: 43): «Derfor som Myren indsamler om Sommeren, det hun skal have til sin Mad om Vinteren.» da bør en Ungdom, formedelst Flittighed til at søge sin Sielis Føde i deris blomstrende Sommer ansees at være som et dobbelt Folk,et dobbelt Folk] Salomos ordspråk omtaler mauren som ett av fire små dyr, som til tross for sin uanselighet er «overvettes vise» (Ordspr 30.24), nettopp fordi de utviser stor flid. Dikterens resonnement må være slik at flittige små, dvs. unge, mennesker, i likhet med flittige maur, har del i visdommen. Hvis maurene kan sies å være et «folk», hvilket impliserer mennesekelighet, kan den flittige ungdom sies å være et «dobbelt Folk», ettersom ungdommen reelt sett faktisk er menneskelig, og ikke bare metaforisk, som maurene. og meere end Slette, gemeene og enkelte Folk.Slette, gemeene og enkelte Folk] De to første av de tre bestemmelsene har til dels overlappende betydning: Adjektivet slet (med grunnbetydningen «jevn», «glatt») brukes i overført, betydning oftest pejorativt («dårlig»), men det kan òg brukes i den nøytrale betydningen «alminnelig», slik det er rimelig å oppfatte det her. Adjektivet gemen (eg. «felles», av ty. gemein) betyr også «alminnelig»; den gemene mand representerer samfunnets bredeste sjikt. I likhet med slet får dette ordet imidlertid lett pejorativ betydning: «vulgær», «ufin», «sjofel». Det siste av de tre adjektivene, enkelt, spiller på motsetningen til dobbelt ovf. De som kalles «enkelte Folk», er de som ikke er flittige i religiøs henseende, og dermed heller ikke vise. Analogien forutsetter at «Folk» i det siste tilfellet forstås i betydningen «individer», noe som er vanskelig i det første (maurene som kollektivt «Folk»). Ved Aarenis Tiltagelse blive Børn til Mænd, men ved Viisdoms Tiltagelse bliver Børn til bravebrave] (moralsk) gode Mænd. Saa haver og GUd beskikket Ungdommen, at være sit Navns Herolder; Da JEsus indgik Jerusalems Tempel,Da JEsus indgik Jerusalems Tempel] Matt 21.15: «Men der de ypperste Præster og Skriftkloge saae de underlige Gierninger, som Hand giorde; og at Børnene raabte i Tempelen, og sagde: Hosanna Davids Søn; da toge de det til mistycke.» sang Børnene hannem et Hosianna.Hosianna] hjelp!, frels! Ordet er en transkripsjon den greske gjengivelsen av et hebraisk kultrop (jf. Sal 118.25) som senere også har fått en plass i kirkelig liturgi. Da Gud udgav sin Lov, blev der befalet, at fortplantefortplante] overlevere (til ettertiden); ty. fortpflanzen den til Børn og Børnebørn.Da Gud udgav sin Lov, blev der befalet, at fortplante den til Børn og Børnebørn] 5 Mos 6.2: «At du skal frycte Herren din GUD, og holde alle hans Skicke og Bud, som Jeg buder dig: Baade Du og dine Børn, og dine Børne-Børn i alle eders Lifvis-Dage, paa det at I maa længe lefve.» Hvad de gamle vidste om GUd, burde de yngre vide med: Dette skal skrives for dem som efterkomme, at det Folk, som skal skabes, skal Love Herren.det Folk som skal skabes, skal Love Herren] Sal 102.19: «Dette skal skrifvis for dem, som efterkomme; Og det Folck, som skal skabis, skal lofve HERREN.»

Hvad mig u-værdige angaar, da ville jeg, som andre Herrens Tiennere, intet heller ønske, end at Zion, hves Mure siunes temmelig nedfaldne, kunde blive bygt, og saae gierne, at Hendes Steen og Kalk kunde tilredes!at Zion […] kunde tilredes] Om gjenoppbyggingen av Sion, se det parallelle stedet i Ded.Jesp. 79–81, med tilhørende komm. og Mads Rostochs Bord-Skik (1689), fortalen: «Herrens Tienere bør at have Lyst til Zions Steene, og ynkes over hendes Støv, […] Ja baade med Mund og Haand, med Prædiken og skriven af yderste Formue hjelpe til, at de revne Gierde omkring Guds Viingaard kunde bødes, […] hva som er af Lauve der indenfor, til rette hielpes.» Jf. Sal 102.15 og Jes 58.12.tilredes] bringes i stand, restaureres Forhaabende (hves Gud i naade legger Dage til mine Aar) ikke at fuldende det med Eders og de Aandelige Israels Stæder,de Aandelige Israels Stæder] Israel er i GT «Guds utvalgte folk». I NT overtar den kristne kirke denne privilegerte stilling (jf. Gal 6.16). Gud utvalgte folk utgjøres siden av «den hellige alminnelige kirke». «Stæder» må være flt. av sted (ikke stad), brukt i betydningen «bolig», «hjem» (jf. TilBogen 34). Dikterens tanke kan utlegges slik at han sammen med slektningenes («Eders») og de øvrige religiøse hjem («Aandelige […] Stæder») som utgjør det kristne fellesskap («Israels») vil arbeide for å utbre gudsriket på jorden («Zion»). Mens ansvaret for katekismeopplæringen i Danmark-Norge lå hos prestene, var det i Sverige og Finland hjemmene som hadde hovedansvaret (jf. Guttormsson 1990: 8). førend Menniskens Søn kommer, og i sit Riges og Evangelii Udbredelse kommer baade mig og Eder til Hielp; Mig, at viise Eder Veyen til GUd, Eder at faae saa god FremvextFremvext] fremgang i GUd, at vi inden en kort Tid skal see Satan falde som et LiunetLiunet] lyn, ubest. form ned af Himmelenvi […] skal see Satan falde […] ned af Himmelen] Luk 10.18–19: «Jeg saae Satanas falde af Himmelen, som et Lynet: See! Jeg hafver gifvet eder Magt, at træde paa Hug-Orme og Scorpioner, og ofver all Fiendens Magt, og Intet skal skade eder.» og med Magt at knusis under Eders Fødder! I hvilket Hiertens Ønske jeg slutter og befaler Eder den barmhiertige GUd, hvilken være Ære oc Priis i Menigheden fra nu og til Ævig Tid!Ære oc Priis […] fra nu og til Ævig Tid] Sal 113.2: «Lofvet være HErrens Nafn fra Nu, og indtil ævig Tid» og 115.18: «Men vi lofve HErren fra nu og indtil ævig Tid; Halleluja.» Amen.




Til Bogen en Erindring.

I dette diktet henvender dikteren seg direkte til den boken han har skrevet, altså selve Katekismesangene, etter mønster av den landflyktige Ovid i Tristia 1.1. I innledningen til NTr, «Fortale til Bogen» og i Ded.Jesp. 16, brukes den samme typen personifikasjon. Om denne, med spesiell referanse til Dass, se Haarberg 2010. Ovids Tristia var foreskrevet som latinskolepensum av Kirkeordinansen. Verket ble først senere, i 1712, gjendiktet til dansk av den unge Christian Falster, publisert 1719 under tittelen Publii Ovidii Nasonis Klagebreve over sin u-lyksalige Landflygtighed til Keyser Augustum, Hustru og andre Venner (trykt av Ove Lynov). Dass’ forkjærlighet for toposen «den personifiserte bok» er langtfra original. Vi finner den hos mange av hans samtidige, for eksempel hos Dorothe Engelbretsdatter, som kaller sine to bøker for «Siælle Døttre» (1999: 453). Sthens Vandrebog kan rimeligvis ha vært et forbilde for flere (Sthen 1994: 171 (T-44)). Også Jens Pedersen avslutter sitt dedikasjonsdikt i Glade i Haabet på den samme konvensjonelle måten (1684).Strukturelt faller Dass’ «Erindring» eller formaning til leseren i ti deler: Først apostroferes boken (1–16). Det retoriske grepet innebærer at boken får menneskelige egenskaper, at den blir personifisert som om den var dikterens barn (datter). Dernest (17–22) sendes den apostroferte ut i verden. De følgende syv delene angir mulige mål for datterens reise. Oversatt til moderne markedsføringsterminologi kunne vi si at de angir bokens målgrupper. Den første utgjøres av prestene (23–32), den andre av adelen, dvs. dem som har fått sin høye rang ved fødselen (33–48), den tredje av bøndene (49–60), den fjerde av enkene (61–80), den femte av soldatstanden (81–96), den sjette av byborgerne (97–114), og den syvende av fattigfolk (115–128). Diktet avsluttes med en kombinert velsignelse og spøkefull trussel: Kommer datter-boken hjem igjen uten å ha funnet seg et hjem (les: kjøper), skal fader-dikteren som en bibelsk Jefta mure henne/den inne, slik at folk ikke lenger skal bli plaget. Dette er selvsagt en vri på den tradisjonelle unnskyldningstoposen vi finner i forord generelt.Målgruppene bestemmes tilsynelatende av leseferdighet og kjøpekraft. I begge henseende kan rekkefølgen målgruppene er behandlet i, synes noe uventet. At prester på slutten av 1600-tallet utgjøres av den mest kompetente lesergruppen, kan ikke betviles. At gruppen fattigfolk rommer de minst kompetente leserne, synes like opplagt. Med hensyn til kjøpekraft inntar de to gruppene også ytterposisjoner, om enn prestenes økonomi ikke kan sammenlignes med adelens. Ifølge en slik tankegang ville man ventet at byborgerne ble nevnt før bøndene, både som lesere og kjøpere. Likevel nevner Dass dem nest sist, mens bøndene altså inntar tredjeplassen. Hvorfor han gjør det, kan ikke uten videre avgjøres. En rimelig spekulasjon kunne gå ut på at Dass ser sin bok som mindre interessant for en byskole, evt latinskole, enn for katekismeundervisningen på landet. De to nærmere definerte sosiale gruppene som nevnes på henholdsvis fjerde- og femteplass, dvs. enkene og soldatene, har vært antatt å utgjøre kompetente og til dels også kjøpekraftige lesergrupper. Det fantes ifølge Charlotte Appel et eget «enkemarked» (2001: 2.618ff). Enker med arv hadde god anledning til både å kjøpe og lese bøker. Appel antar at også soldaterlivet for mange var en god anledning til å oppøve leseferdighet (1.2001: 95f; om militæret som målgruppe: 2.628). Men vi bør også kunne se enker og soldater som spesielt interessante målgrupper fordi de fra Kirkens side sett var spesielt utsatte grupper i den forstand at de har seksuell avholdenhet som felles utfordring. De kan synes å trenge en særlig moralsk opprustning. Dermed kan disse målgruppene mistenkes å være minst like viktige på avsender- som på mottakersiden. Det er også verdt å merke seg at lærerne (degner, klokkere, substitutter, skoleholdere, preseptorer), som nok ville utgjøre en interessant målgruppe for boktrykkeren i København, ikke nevnes spesielt av Dass. Man kan tenke seg at han som forfatter tenker seg boken brukt i situasjoner han først og fremst kjenner fra sitt hjemlige miljø, hvor lærere – og skoler – ennå var mangelvare.Tittelen er todelt, men det kan virke forvirrende at verken førsteutgaven (1715Lyn) eller Bockenhoffers utgave fra 1720 (1720Boc) skiller typografisk mellom de to delene, verken ved linjefall, typestørrelse eller stor bokstav. Det blir imidlertid vanlig fra og med Bruns og Nørvigs 1721-utgaver (1721Bru og 1722Nør), oftest slik at «Til Bogen» står med brødskrift, «En Erindring» på linjen under med noe større typer.«Til Bogen» er den første av paratekstene som må vike for praktiske hensyn til bokens utforming. Det blir et problem for boktrykkerne at Dass’ samlede retoriske øvelser innledningsvis er så pass omfattende at de fyller mer enn ett ark (i 16-sidig oktav-format). Godiches «kompakte» 1736-utgave (1736God1), som skulle komme til å danne mønster for de fleste senere, er den første som sløyfer «Til Bogen». Den utgjør med to sider register til slutt i alt xii + 260 sider, hvilket vil si nøyaktig 17 oktavark. Dedikasjonene fyller altså tolv upaginerte sider innledningsvis, bl.a. takket være svært tett sats på den siste siden av dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Pagineringen begynner med TB, og ark nr 2 (B) begynner dermed på s. 5. Lynov lar også dette diktet utgå idet han (i 1753) forlater oktaven og går over til det mindre duodesformatet.Metrisk er det snakk om en kryssrimet fireversing (aBaB) bestående av vekslende disyllabiske fire- og tretaktere, om enn ikke noen utgave bruker blanklinje mellom strofene. Dette er en strofeform Dass, i likhet med Kingo, bruker hyppig: TB 1 og 4, TA 8, ES «Christi Omskjærelse» og «Thomae Vantro», «Til Læseren» i NTr, TBB, «Liig Lagen», jf. Lie: § 957. Også Dorothe Engelbretsdatter bruker den i sitt dikt til leseren (1999: 23–25). Erindring] oppfordring, pålegg


Min lille Bog, du kommen est
          Et Foster af min Hjerne,Et Foster af min Hjerne] Jf. Ovid, Tristia 1.1.39: «carmina proveniunt animo deducta sereno» (diktene kommer fra et uforstyrret el. tomt hode). Dorothe Engelbretsdatter mener piratutgaver er å betrakte som «u-æcte Fostre» (1999: 213). Jesper Rachløw kaller (i «Authoris For-Tale») sin Taare-Perse for sitt «Foster». Kingo kaller sin bok, Sjungekoret, for sitt «ringe Arbeidis spæde Foster» (KSS 3.7). Elias Naur refererer til sitt dikt (Golgotha paa Parnasso, 1689) som «udspunden» av hans «Hierne» (1973: 1.28); Johan Brunsmand har derimot ikke spundet diktene av sitt eget hode (1687, «Fortale Til den Gunstige og Fromme Læsere»). Dass bruker «Foster» i betydningen «lite barn» i TBB, «Ruts Bog» (SV 3.51).
Din ringeringe] Adjektivet blir her brukt som retorisk uttrykk for påtatt beklagelse av noe ufullkomment, som i uttrykkene mit ringe hus, min ringe mening eller efter ringe evne. Skabning veedveed] Verbet vide blir i eldre språk ofte brukt med et subst. som objekt. Den norske bibeloversettelsen av 1930 har ennå i Matt 12.25 «Men da Jesus visste deres tanker […]». Senere blir visste i denne sammenheng gjerne erstattet av kjente. jeg best
          Jeg skiulte den vel gierne.
5Men hvo med sig en skrumpenskrumpen] rynkete Hud
          Af Moders Liv maae slæbe,
Hand vises aldrig deylig ud,vises […] ud] ser ut
          Alt blev hand toedtoed] vasket; én stavelse i Sæbe.
Om jeg din Bonde-DragtBonde-Dragt] Tar opp Ovids incultus, «ustelt», «bondsk» (Tristia 1.1.3). og Stand
10          Paa Kiøbsted-ViisPaa Kiøbsted-Viis] Dikteren setter det urbant elegante opp mot sin egen demonstrative bondskhet. udpynter,
Hvad var jeg andet, end en Mand,
          Der falske Penger mynter?mynter] preger, slår mynt
Det bliver best, du gaar i det,
          Du fød est med og baaren,baaren] født; perf. part. av bære i betydningen «være svanger, fruktsommelig med»
15Er din Gestalt kun slet og ret?slet og ret] rett og slett; Dass bruke den normale danske ordstillingen i dette uttrykket (fra ty. schlecht und recht).
          Der fleere saa har vaaren.vaaren] vært; kurant partisippform
Men som det fluxflux] hurtig ad Tiden gaar,
          Du fra mig ud skal vandre,
Og prøve paa hvad Huus og Kaar
20          Du finde kand hos andre,
Da som din Reyse falder vit!
          Er det mit Raad min Daatter,min Daatter] Ordbruken forutsetter at dikteren er bokens «far», jf. Ovids Tristia 1.1.115: «siqua est tibi cura parentis» (om du [dvs. boken] har noen respekt for din far). Merk at Ovids bok er hankjønn; kjønnsskiftet til denne personifikasjonen kom med boktrykkerkunsten; jf. Haarberg 2010.
GakGak] gå; imp. av gange ind i Præsters Huuse frit,
          Jeg troer de dig ey spotter.
25Jeg veed, at de som Verdens LiusVerdens Lius] Matt 5.14: «I ere Verdens Lys: Den Stad som ligger paa et Bierg, kand icke skiules.»
          Ey ringe Folck forhaane,
De laane dog saa mange Huus,
          Saa kand de dig og laane.
Og om de noget med dig veed,
30          Der nødigtnødigt] nødvendig er at rætte,
De GUds Mænd med Sagtmodighed
          Det vel til Lavetil Lave] i rette stilling el. orden; mots. no. i ulage sette.
Men hvis saa skeer, der komme kand
          Et Bud fra høye Stæder,
35Fra Adel og Velbyrdig Mand,
          Som sidder højgt i Sæder?højgt i Sæder] Høyden må forstås sosialt; «Sæder» kan spesifikt oppfattes som «adelsseter», «storgods». Retorisk er det da snakk om en form for enallage (ombytting); der «højgt» er brukt som adverb istedenfor som adjektiv til «Sæder». Uttrykket å være høj i sædet synes utelukkende brukt pejorativt, som uttrykk for over- eller hovmot, men i konteksten her er det ingenting som tyder på at dikterens holdning overfor adelsmannen er noe annet enn ærbødig.
Du skal dig strax til samme Sted
          Paa standend’ Fod forføye,forføye] begi seg et eller annet sted
Med inderlig Ærbødighed
40          Dig dybt til Jorden bøye.Dig dybt til Jorden bøye] Jf. HT 4.3.5–6
Maa skee, GUd skyder ham i Sind,
          At hand sit Folk tilsiger,tilsiger] beordrer; brukes spesielt om innbydelse til audiens o.l.
De leder dig i Kamret ind,i Kamret ind] Boken ledes inn i et beboelsesrom, den vises ikke til uthuset, der farende folk kunne regne med å havne. Ordet kammer brukes som oftest også i motsetning til stue, dvs. at det vanligvis betegner et soverom og ikke et felles oppholdsrom.
          At æde med hans Piger.Piger] tjenestepiker
45Kand og, vel skee, til din Person
          Saa gunstigt Øye vendes,
At dig en liden Pensionen liden Pension] Dikteren antyder diskret at han kan tenke seg en velynders pekuniære belønning som takk for boken. Pension synes her å være brukt i betydningen «nådelønn», «lønn som en person (en lærd, en dikter) får uten plikt til embedsforretninger».
          Til Rejse-penge sendis.
Men reyser du til Bonden ind,
50          Og hand vil dig annamme?annamme] motta; fra ty. annehmen
Da hils ham med sit Huusgesind,Huusgesind] tjenestefolk, de personer som hører med til ens husstand, både familie og (især) tjenestefolk
          Saa giør hand dig det samme.
Hand byder dig ret vist og sandt,
          At hvile der saa lenge,
55Indtil du vorder vel bekandt
          Med alt hans Huus og Drenge.alt hans Huus og Drenge] husstand og tjenestefolk
Og naar dig tykkis, ikke vil
          Hos hannem lenger være?
Da skal hand med sit Lange-SpilLange-Spil] langeleik, Langspel (Aasen 1977). Ordet er første gang belagt i 1622, da den vidløftige Anders Arrebo ble avsatt fra bispestolen i Trondheim. I vitneavhørene omtales et prestebryllup hvor det ble sunget en vise «som Vidnet ei kunde erindre, saasom han den Tid var drukken, men hans Pige legede den (Jægerdansen) paa Langespil» (Gerh. Schøning sitert etter Aksdal 1982: 22). Aksdal konkluderer med at langeleiken må ha vært populær over hele landet, antakelig har den vært et av allmuens mest brukte instrumenter. Omkring 1660 nevnes den så langt nord som i Finnmark (Aksdal 1982: 23). Det eldste bevarte eksemplaret ble for få år siden funnet på Vardalsåsen ved Gjøvik, med årstallet 1524 innrisset.
60          Dig en valeetvaleet] avskjedshilsen, farvel; fra lat. valete («ha det bra», imp. flt.), via tysk, brukt som subst., med trykk på siste stavelse forære.
Gak siden til de Huuse frem,
          Hvor Enker sidder inde,
Jeg haaber vist, du skal hos dem
          Et sikker Venskab finde,
65Beed dem, i Bønnen blive vedBeed dem, i Bønnen blive ved] Jf. HT 11.3
          Og Haab til GUd indsætte,
Og icke sin Taalmodighed
          I Modgangs Tid forgiette.forgiette] glemme; jf. ty. vergessen, eng. forget
De ville tænkke paa den Roe
70          Dem staar hos GUd tilbage,
Og paa den deilig Platz og Boe
          De siden skal indtage.
De ville gaae der HErren gaaer,
          Og blive der hand bliver,
75Indtil det sidste Naadsens Aar,
          Naar GUd Forløsning giver.
Jeg troer, bedrøved Encker skal
          Dig til sit Hierte kryste,
Og som en Ven til VelgefalVelgefal] velbehag; fra ty. wohlgefallen
80          Med tusind Kystusind Kys] Uttrykkes kan oppfattes som en allusjon til den romerske dikter Catulls kjente dikt 5, «Vivamus, mea Lesbia» (v. 7). Catull inngår riktignok ikke på latinskolepensum iflg. Kirkeordinansen av 1607. forlyste.forlyste] Det kan synes sært å «forlyste seg» i sorg. Slik dikteren uttrykker seg her, er det imidlertid boken som forlystes eller oppmuntres, ikke enken, slik vi vel hadde ventet. Bergens-bisp Randulf formulerer seg på følgende måte i sin approbatio til Dorothe Engelbretsdatters Taare-Offer (1684): «Dog seer jeg udi dette Skrifft, at en Encke forlyster sig med Graad […]» (1999: 313).
Men om paa Veyen en Soldat
          Dig uforvarend møder,
Oc Nattens Mørk dig til BravatBravat] brautende, utfordrende opptreden
          Paa samme Stund anstøder?anstøder] ansporer
85Hand under aaben Himmel dig
          TilstæderTilstæder] tillater ey at ligge,
Naar du konkon] kun; en sammentrekning av ikke uten med et Bønne-skriigBønne-skriig] bønnerop (av fortvilelse)
          Om LogementLogement] herberge, losji vil tigge.
Hans Hierte bliver vel saa from,from] fromt; kurant intkj.-form
90          Naar hand med sine sover,
Hand under dig et Benke-rom,Benke-rom] Dvs. plass til å sitte el. ligge, men ingen seng. Usammensatt brukes benk vanligvis om den typen møbel som står inntil (spise)bord.
          At hvile Natten over.
Du finder ham af den Couratz,Couratz] mot, dristighet; av fr. courage
          At hand sig vil forklare,forklare] erklære
95At skrive dig et Reyse-Pas,Reyse-Pas] Passtvangen gjaldt ikke bare for utlendinger; fra gammelt av var den også gjort gjeldende for rikets egne innbyggere på innenlandske reiser. Formålet var å holde kontroll med arbeidsfolks kontrakter, med løsgjengere (tiggere) og evt politisk oppvigleri. Passene gjaldt for en nærmere angitt strekning og var tidsbegrensede. De ble utstedt av både sivile og militære myndigheter, også av presten, som en form for vandelsattest; jf. C.5. no. lov 3-21-8 og 3-21-10/12.
          Hvorved du frit kand fare.
Naar nu din Veye ligger henligger hen] fører, går (i en viss retning)
          Til hine store Stæder?Stæder] byer; av stad
HvesHves] hvis Spire staar mod Himmelen
100          Opfylt med tusind Stræder?tusind Stræder] tusen gater; en flott hyperbel. Den største byen i dobbeltmonarkiet omkring år 1700 var København, med ca 30.000 innbyggere. Det er vanskelig å tenke seg at boken skulle kunne reise utenlands, språkformen tatt i betraktning.
Da giv dig strax hos Folket an,Da giv dig […] an] meld din ankomst, si hvem du er
          Hos Qvinder, Mænd og Fruer,
Kand du ey siunge som en Svan,Svan] svane; her i opposisjon til due. Svanens sang settes i motsetning til duens lave kurring. At boken er dikterens «svanesang» (jf. Ded.Jesp. 129), synes her underordnet den mulighet den har til å vekke oppmerksomhet i byen.
          Da kurr’kurr’] Apokopert imp. (2. pers. ent.) på -e; jf. Sktr 2.57. som andre Duer.
105Er nogen da, som til din Sang
          Vil laane Gunstig øre?laane Gunstig øre] Den personifiserte boken oppfattes som syngende, mottakerne som lyttende, ikke lesende.
Da gives der ved fri Tilgang
          Til smucke Folkes Dørre.smucke Folkes Dørre] aktverdige menneskers hus
Mand taaler tit, en PeblingPebling] latinskoleelev; ordet later til å ha blitt brukt i Bergen, først og fremst: «Den danske betegnelse ‘peblinger’ om de mindre disciple, som kom i bruk i Bergen, bruktes ikke meget i Trondhjem» (Erichsen 1911: 20). Det ble fra middelalderen av forutsatt at latinskoleguttene – eller «skoledegnene» – bidro til sitt eget underhold ved hjelp av tigging. Den såkalte sognegangen innebar at to og to elever en måneds tid omkring jul og om sommeren i forbindelse med hundedagene gikk tiggerstien i et tildelt sogn. Denne ordningen ble imidlertid etter hvert avskaffet; endelig sluttstrek ble satt av den norske Kirkeordinansen av 1607, som likevel ikke forbyr tigging i selve byen, tvert imot: «Wi ville oc her met formanit haffue, alle voris Prælater oc Cannicker, saa oc alle formuendis Borgere, at de giffue Skolebørn Almisse huer Uge, som de det selff for Gud ville forsuare» (Kirkeord. 1607: 73v). På Petter Dass’ tid risikerte man altså ikke å støte på slike tiggere eller «posepilter» i Alstahaug. Pålegget om å gi almisser frivillig ble fra 1632 obligatorisk og regulert etter bestemte satser. Denne skatten, som kaltes degnepenger, gjorde likevel ikke slutt på tiggingen i byen. Latinskoleelevene sang ved private tilstelninger som bryllup og ved begravelser, også offentlig, bl.a. på mortensdag og til jul. Sangen fungerte som et påskudd til å be om almisser. Tiggingen foregikk dessuten med kongelig privilegium: Var det noen som gikk dem i næringen, hadde skoledegnene full rett til å jule dem opp. Sannsynligheten taler for at den unge Petter Dass selv gikk rundt med posen i Bergen først på 1660-tallet (jf. Erichsen 1906: 28–30 og 93–98; Erichsen 1911: 20–25 og 96–101; Troels-Lund 1939–41: 1.549 og 4.569–72). om
110          Paa Gaden gaaer og nyner,nyner] nynner; kurant stavemåte
Et støcke Brød paa hvert et Rom
          Mand hannem med forsyner;
Og skulle dig da mindre Kaar
          End Peblinger forlenes?forlenes] gis, skjenkes; fra ty. vorlehnen, eg. «gi noe som len»
115Dit eget Maal, ihvor det gaaer,
          Dig aldrig kand formenes.formenes] nektes
Jeg venter ey, du finde kand
          Saa stor en Gunst og Naade,
Som Faaret hos den fattig Mand,Faaret hos den fattig Mand] Historien er en lignelse som fortelles kong David av profeten Natan i 2 Sam 12.1–4: «OG HERren sendte Nathan til David, der hand kom til hannem: Der vare To Mænd i En Stad, den Eene Rig, den anden Fattig. Den Rige hafde saare mange Faar og Øxen; Men den Fattige hafde intet uden alleeniste et lidet Faar, som hand hafde kiøbt og fødde det op, at det blef stort, hos hannem og hans Børn tillige: Det aad af hans stycke Brød, og drack af hans Begere, og sof i hans Skiød, og han holdt det som en Daatter. Men den Tid der kom en Giest til den Rige Mand, da sparede hand at tage af sine Faar og Øxen, at rede noget til Giesten, som kom til hannem: Og hand tog den Fattige Mands Faar, og ridde til den Mand, som var kommen til hannem.» Nathan forteller historien på følgende bakgrunn: David har forbrutt seg mot hetitten Uria: satt ham på en «uriaspost» for å sikre seg at han falt i krigen. Dermed kunne kongen få fritt spillerom med Urias hustru Batseba. Lammet er i Natans lignelse å forstå som Batseba; den rike mannen, som slakter lammet for ikke å måtte ta av sine egne, er kongen selv. Men her? Dass synes å være mest opptatt av den gunst som vises lammet ved at det fostres på den fattige mannes fang og blir som en datter for ham. At det faktisk blir slaktet, tematiseres ikke. For dikteren blir den personifiserte boken («min Daatter», v. 22) å forstå som lammet. Han våger knapt å håpe – men gjør det likevel – at den skal kunne omfattes med en lignende kjærlighet i fattigmanns stue. Både bøker og piker har man jo på fanget.
120          Der fick sig selver raade;
Det fostred blev i Mandens Skiød,
          Det sov ved Mandens Side,
Det aad af Mandens eget Brød,
          Saa vel gad hand det lide.Saa vel gad hand det lide] så godt likte han det; verbet gide, pret. gad, brukes her i betydningen «kunne». Verbet lide betyr i denne sammenheng altså ikke «tåle», men, sammen med vel, «synes om», «like».
125Ney saadan Gunst ey ventis maa,
          De Gaver er forhøye,
Laan dig en Benk at ligge paa,
          Og lad dig dermed nøye.
Saa far da hen i JEsu Navn,
130          Hvor Skebnen vil dig drage,
Er ingensteds en sikker Havn,
          Saa skyndt dig flux tilbage.
Jeg skal som Jephtæ DaatterJephtæ Daatter] Historien om kong Jefta og hans datter er fortalt i Dom 11.30–40. Under krigen mot amonittene lover kongen å gi Gud som offer den første som kommer ham i møte fra hans hus når han vender tilbake fra krigen, forutsatt at Gud har gitt ham seieren. Så vinner han da, men – o skrekk og gru! – det er hans eneste datter som først hilser ham velkommen. I sin sang om denne hendelsen (BV, SV 2.34–39) opponerer Dass mot kongens innfrielse av sitt løfte og antyder ved et kanskje en mindre utfordrende slutt: «Maaske hun ble taget af Dage» (13.7). Her, i «Til Bogen», lar han altså datteren mure inne i et anakronistisk kloster. Om denne bibelhistorien og Petter Dass’ behandling av den skriver Per Thomas Andersen (1997); se spesielt s. 42–43, note 10. dig
          I Kloster lade mure,
135At du fra Folk ævindelig
          Skal sidde der og kure.kure] krype sammen, sitte sammenkrøpet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Katekismesanger

Petter Dass' Katekismesanger var en av Danmark-Norges aller mest utbredte bøker på 1700-tallet. Nå foreligger katekismesangene for første gang i en tekstkritisk utgave med fyldig innledning, over 6000 kommentarer og tre registre. Bak utgaven står Jon Haarberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

BRUKSANVISNING

Utgaven er basert på førstetrykket fra 1715.

Se faksimiler (Dass 1999, NB Digital)

Les mer..

Om Petter Dass

Dikterpresten Petter Dass har en sentral plass i vår kulturhistorie. Han blir ofte omtalt som den mest betydelige dansk-norske dikteren ved siden av Thomas Kingo i siste del av 1600-tallet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.