1.1 Tilblivelsen

Ifølge den bibliografien Petter Dass’ biograf Hans Midbøe offentliggjorde i 1947, skrev dikterpresten i alt 145 dikt, kortere og lengre, pluss to teologiske traktater (i brevs form) på latin (Midbøe 1947). Midbøes forsøksvis kronologiske fortegnelse bygger på en bibliografisk oversikt utarbeidet av en håndskriftsamler på 1700-tallet, supplert med alt det biografen kjente annetstedsfra, fremfor alt A.E. Eriksens Samlede Skrifter (1874–1877/1891). Mange dikt er åpenbart gått tapt i overleveringen: I dag kjenner vi fem større diktverk (Bibelske Visebog, Evangeliesangene, Nordlands Trompet, Trende Bibelske Bøger og Katekismesangene) i tillegg til 44 kortere leilighetsdikt skrevet på norsk, fem på latin. Når hvert enkelt av dem ble skrevet, lar seg slett ikke alltid bestemme nøyaktig, for de kom til i en tid da boktrykk langtfra var noen selvfølge, spesielt ikke i den norske provinsen. Dikt og andre tekster, for eksempel katekismer, ble ennå i en viss utstrekning spredt ved hjelp av avskrift, ofte udatert (se Appel 2001: 1.348 og 353). Riktignok fantes det flere boktrykkerier i København. Da Petter Dass studerte ved universitetet der i 1666–1668, var i alt fem boktrykkere i sving. For statsmakten var det av sensur- og kontrollhensyn om å gjøre å beholde trykkeriene innenfor bymurene. Ikke desto mindre hadde den danske boktrykkeren Tyge Nielssøn fått tillatelse til å åpne et provinstrykkeri i Christiania i 1643, men hans virksomhet ble forholdsvis kortvarig. Det gikk lang tid, og det måtte flere boktrykkere til, før virksomheten i Christiania for alvor ble å regne med (Tveterås 1950: 1.27–32). Bergen, Norges desidert største by på 1600-tallet, fikk ikke noe trykkeri før i 1721, 14 år etter dikterprestens død. Petter Dass så dermed selv bare ett av sine kortere dikt i trykken. Den Nordske Dale-Viise ble, så vidt vi vet, trykt første gang i København i 1683. Den fyller ikke mer enn ett halvark i oktav, dvs. åtte sider (Dass 2001).

Katekismesangene, D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier, ble første gang trykt i København i 1715. Da hadde dikterpresten vært død og begravet i åtte år. Når han skrev disse sangene, kan vi stipulere sånn omtrent, men ikke fastslå med sikkerhet. Det fremgår av førsteutgaven at manuskriptet ble forelagt sensuren, representert ved biskopen i Nidaros, i 1698. Den eldste kjente avskriften (D) er også datert det året. Tittelsiden er borte, men årstallet kan ved hjelp av infrarødt lys leses speilvendt på forsatsbladet. Det må ha smittet av før blekket var tørt. Vi vet med andre ord ganske sikkert at én ferdigstilt versjon av Katekismesangene forelå da. Men denne versjonen er ikke identisk med den som ble trykt i 1715. Dass har i årene mellom 1698 og 1707 revidert sin første versjon med både omdiktinger og tilføyelser. Den tredje sangen til alterets sakrament (AS 3) finnes i det hele tatt ikke i 1698-versjonen. Den må dikteren følgelig ha tilføyd senere.

I og med Nidaros-bispens imprimatur (trykketillatelse) og dateringen av den eldste avskriften kan det fastslås at første (kjente) versjon av Katekismesangene ble ferdigstilt av dikteren i 1698. Når dikteren faktisk begynte arbeidet, er mer usikkert. Sannsynligheten taler likevel for at han for alvor tok fatt etter at han i 1689, 42 år gammel, hadde etablert seg som sogneprest på Alstahaug. Han hevder nemlig i dedikasjonsdiktet til sin fetter Peder Jespersen at han ikke skriver sanger «for egen Profit» (Ded.Jesp. 52). Tar vi disse ordene for pålydende, utelukker de at opphavsmannen med sine sanger kunne mistenkes for å søke egen vinning. Han tok angivelig ikke sikte på å bedre sine sjanser hos biskopen ved ansøkning om kall, slik unge prester gjerne gjorde den gangen. Petter Dass var dermed sannsynligvis allerede på plass i kallet. I hvert fall da han skrev dedikasjonsdiktet, kunne man skeptisk tilføye. Og under den forutsetning at han ikke forstiller seg i det han skriver. Om sangene ble skrevet i katekismens rekkefølge, vet vi ikke. Noen av dem kan ha blitt skrevet tidlig, andre sent. Hvis den første sangen til trosartiklene faktisk står i et avhengighetsforhold til det diktet Kingo skrev til sitt eget bryllyp (se komm. til TA 1), innebærer det at denne sangen ikke kan ha blitt til før en tid etter 1694. Og hvis vi går ut fra at den islandske dikteren Stefán Ólafsson faktisk la en tidlig versjon av den andre sangen til Fadervår (FV 2) til grunn for sin «Melodia», betyr det at i alle fall denne sangen, den vi kjenner som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», har en forhistorie som strekker seg tilbake til en tid før 1688 (Eggertsdóttir og Haarberg 2010).

På grunnlag av den kunnskapen vi i dag har, kommer vi ikke nærmere med hensyn til tidfestingen.

1.2 Trykkebestrebelsene

At dikteren faktisk tok sikte på å få sangene trykt, på samme måte som han også ønsket sin nordlandsbeskrivelse – Nordlands Trompet – trykt (jf. Lauvstad 2006: 49–53), hersker det ingen tvil om. Han skriver det selv, i dedikasjonsdiktet til fetteren, kongens confessionarius (skriftefar): «Jeg meener at Bogen maa trykkes» (Ded.Jesp. 51). Men det skulle vise seg at denne trykkingen satt langt inne.

I det Lübeck-utgitte tidsskriftet eller snarere nyhetsbrevet Nova Literaria Maris Balthici et Septentrionis (Litteraturnytt fra Østersjøregionen og Norden) opplyses det i februar 1701 at Petter Dass hadde både evangelie- og katekismesanger klare for trykken: «Petrus Dassius, Pastor Alstahaugensis […] Hymnos sacros ex pericopis totius Anni Evangelicis et Epistolicis, Capitibus item Catecheticis, composuit vernaculos, typis jamdiu maturos, modo Editorem invenirent.» (Petter Dass, sogneprest i Alstahaug, har skrevet salmer på morsmålet til hele kirkeårets evangelie- og episteltekster, og dessuten til katekismens hoveddeler, salmer som allerede lenge har vært klare for trykken, om de bare hadde kunnet finne en utgiver.) Etter alt å dømme beror opplysningen på daværende rektor ved Bergens katedralskole, Søren Lintrup, som var nyhetsbrevets bergenskorresponent. Kunngjøringen bekrefter altså vanskelighetene med å få sangene trykt, men den har videre interesse fordi den godtgjør at også epistelsangene (skrevet av Dass’ kapellan, Steen Wirtmand) forelå på dette tidspunktet. Dermed synes det utvilsomt at verket fra starten av var planlagt å omfatte både evangelie- og epistelsanger. Når Dass’ Evangeliesanger fra og med Christiania-utgaven 1847 og deretter Eriksens utgave i Samlede Skrifter (bd 3, 1877) er blitt utgitt alene, uten Wirtmands bidrag, har vi følgelig gjennom utgivelsen, og deretter litteraturhistorieskrivingen, tilført den kanoniserte nasjonallitteraturen et verk som antakelig var opphavmannen fremmed.

Men hva med Jespersen; kunne ikke han trekke i de rette trådene? Som mellommann hadde han de beste forutsetninger. Han og den nordlandsbaserte fetteren var født samme år, og de kjente hverandre godt. Sannsynligheten taler for at de var barndomsvenner. De studerte også noenlunde samtidig i København. Etter avlagt eksamen kunne Jespersen skjøte på sine studier med fire år i Leiden, Utrecht og London, for han hadde arvet betydelige beløp fra sin far (K. Hansen 2006: 173–74). Etter en periode som sogneprest og prost på Fyn ble han av Christian V i 1688 utnevnt til kongelig confessionarius. Majesteten hadde latt seg imponere av hans talegaver. Noen av skriftefarens svært omfangsrike liktaler ble utgitt i trykken, men som forfatter utmerket han seg ellers ikke. Hans Betraktninger over Troens Artikler forble utrykte, men foreligger i håndskrift. At han nøt stor tillit i toneangivende kretser, kan ikke betviles; han ble for eksempel oppnevnt som medlem av den salmebokkommisjonen som skulle løse den høyst delikate Kingo-saken og utarbeide ny kirkesalmebok (Malling 8.186–206). Resultatet forelå i 1699. I forbindelse med den mye omtalte «thistedske Besættelses-Sag» i 1697 fungerte han som biskop Jens Bircherods fortrolige (Bircherod 1846: 344). Dersom vi kan feste lit til den historien A.D. Jørgensen forteller i sin Griffenfeld-biografi, var det netopp Jespersen som fangen på Munkholmen kunne takke for at han endelig ble løslatt (Jørgensen 1894: 2.472).

Det kan dermed fastslås at Peder Jespersen i kraft av sin posisjon nær maktens sentrum hadde god mulighet til å øve innflytelse til fordel for sine helgelandske famliemedlemmer. Da fogd Peter Angell i 1704 ble utnevnt til viselagmann i Nordlandene, skjedde det ved Jespersens mellomkomst (K. Hansen 2006: 175). Da to sønner av sognepresten i Rødøy ble tatt til fange av «Tyrcken», ble det gitt tillatelse til pengeinnsamling i kirkedøren etter at Peder Jespersen hadde øvet påtrykk overfor kongen personlig, et påtrykk som ble satt inn etter anmodning fra fetter Dass (K. Hansen 2006: 178–79). Da dikterspiren Marcus Volqvartz, som også tilhørte Petter Dass’ familie, i perioden 1695–1697 studerte i København, losjerte han hos Jespersen (Svarstad 1973: 16). Anders Dass, dikterprestens sønn, bodde som student ikke hos Jespersen, men av sistnevntes bevarte brev til fetteren (1693) ser vi at de to slett ikke var fremmede for å gjøre hverandre tjenester – mot vederlag (jf. K. Hansen 2006: 179–80). I en publiseringssak kunne Petter Dass – med Peder Jespersen på laget – ikke håpe på noe særlig mer.

Likevel må noe ha gått galt. Prosessen stoppet opp i 1698, etter biskop Krogs imprimatur. Hvorfor vet vi ikke. Påstanden om at sangene hans ble møtt med motstand fordi de så å si var gått ut på dato (K. Hansen 2006: 308), har ingenting for seg; den hypotesen motbevises ettertrykkelig av publiseringshistorien, av de såkalte folkemelodiene og av det faktum at 1600-tallets andaktslitteratur generelt, ikke bare Petter Dass’, fikk stor utbredelse på 1700-tallet (Haarberg 2006: 52). Den gamle litteraturen fikk faktisk nytt liv takket være pietistene.

Én mulighet kan være at Petter Dass vegret seg for å bla opp et tilstrekkelig stort beløp. Mye tyder på at pengene fantes, men sognepresten kan jo ha vært en gjerrigknark. Og selv om han åpenbart drev stort som fiskeoppkjøper, har vi spinkle kunnskaper om fortjenesten. Som upublisert forfatter fra det nest ytterste nord kunne han neppe få boktrykkeren til å risikere noe som helst, og den boken det her var snakk om å trykke, lå i omfang langt over gjennomsnittet. Førsteutgaven fyller hele 424 sider og må ha vært dyr i produksjon. Det samme gjaldt Evangeliesangene. Førsteutgaven på 282 sider ble ikke trykt før i 1723, hele 16 år etter opphavsmannens død.

En annen mulighet kan være at boken ble stanset av sensuren ved Det teologiske fakultet. Sensor kan ha festet seg ved noe som hadde gått biskop Krog forbi; Krog og Dass kjente hverandre fra studiedagene i København, og man stikker jo nødig en gammel kompis kjepper i hjulene. Likevel: De endringene Dass foretok i perioden 1698–1707, ser ikke ut til å ha vært teologisk særlig følsomme. Det eneste mulige irritasjonsmomentet, slik jeg ser det, kan ha vært Dass’ bruk av verdslige melodiforelegg; Kingo hadde tidligere måttet forsvare seg mot denne praksisen (se kap. 6.2), og da førsteutgaven av Katekismesangene omsider ble utgitt i 1715, skjedde det uten de verdslige melodihenvisningene.

En tredje mulighet kan ha vært regelrett sommel i sensurprosessen, hos stiftets biskop eller på Universitetet. Bokhistorien mangler ikke eksempler på at sensor rett og slett hadde bedre ting fore og dermed forla hele saken. «Censuren var ofte en tyngende Byrde, som Professorerne gærne ønskede at skubbe fra sig,» skriver William Norvin i sin universitetshistorie (Norvin 1937: 1.211). Sensuroppgavene tilhørte ifølge fundasen (universitetsloven) fakultetets dekanus, men hvis han var forhindret, måtte de tre andre professorene tre støttende til, og man kan godt tenke seg at noen saker ble liggende for lenge i «ingenmannsland» (Norvin 1937: 1.212). Charlotte Appel viser hvordan forhåndssensuren flere ganger i praksis fungerte dårlig, ikke minst i tilfellet Niels Mikkelsen Aalborg (Appel 2001: 1.405–06). Leser man utgivelser fra 1600-tallets siste og 1700-tallets første del, vil man ofte stusse over den store tidsavstanden mellom sensors daterte imprimatur og utgivelsesåret. For eksempel skulle man i utgangspunktet tro at Johann Arndts berømte Fire Bøger om Den Sande Christendom (utgitt på tysk i 1606–1610) ville ha vært grei skuring for sensuren. Boken forelå ferdig oversatt av Samuel Jensen Ild i 1682 og ble da sensurert av biskop Kingo, som fant oversetterens arbeid «artig og grundelig». Men professor Bircherod ga likevel ikke sitt imprimatur før fire år senere, i 1686, til tross for at Ild ifølge sensor under arbeidet hadde hatt «GUds Lys og Sandhed udi sit Hierte». Boken forelå ferdig trykt i 1690. Marcus Volqvartz’ første utgivelse med åndelige sanger, Siælens Luth, passerte biskop Krogs sensur i 1708, men ble ikke trykt før seks år etter (1714). Og vi kan gå ut fra at han brukte samme mellommann som Dass, den godeste Peder Jespersen. I og for seg var det med andre ord ikke unormalt at forhåndssensur og trykking kunne trekke i langdrag.

En fjerde mulighet, som utmerket godt lar seg kombinere med de tre nevnte, kan være at Dass – av én eller annen grunn – mistet fetterens gunst, at fetteren ikke lenger ville la seg engasjere på dikterprestens vegne. Hvorfor Jespersen eventuelt gikk sur, vet vi ikke, men vi kan lett tenke oss at han, som medlem av salmebokkommisjonen, hvor det for øvrig gikk hardt for seg, ikke ønsket å måtte forsvare sin provinsielle fetter for hans gammelmodige og ufromme melodiforelegg. Denne luftige spekulasjonen kan underbygges på to punkter.

For det første kan det se ut til at Dass opprinnelig var tiltenkt en rolle som æresversforfatter til den planlagte utgaven av Anders Bordings Poetiske Skrifter, for øvrig den første samleutgave av noen dansk dikters verk overhodet. Det lar seg slett ikke bevise at Dass’ «Censur over Anders Bording», datert 1706 (SV 1.202–04), ble skrevet med tanke på denne utgaven, men det virker rimelig (Sønderholm i Bording 1986: 2.74). Diktet har æresversets genrekjennetegn, og det var nettopp i 1706 at utgiveren Frederik Rostgaard satte inn et nytt støt for å få Bording-prosjektet realisert. Peder Jespersen figurerer på listen over subskribenter (Bording 1986: 2.76). Denne listen ble til i perioden 1703-1706, samtidig med at Dass’ æresvers ble skrevet. Nordlandsprestens hyllest ble likevel aldri inkludert i utgaven, som, etter mye trøbbel med finansieringen, forelå trykt først i 1735. På dette tidspunktet, 28 år etter sin død, stod Petter Dass på høyden av sin makt som forfatter. Hans katekismesanger hørte til blant bestselgerne. Dermed ville han også ha vært høyaktuell som forfatter av æresvers. Når han ikke ble det, virker det urimelig å la være å stille spørsmålet om dikterprestens mellommann i København bidro til å forpurre, snarere enn å befordre, det ønskede resultat.

For det annet kan man spørre seg om Katekismesangenes utgivelsestidspunkt står i et visst forhold til Peder Jespersens død. Kongens skriftefar døde 3. november 1714, etter 26 år i tjenesten. Året etter, voilà, forelå Petter Dass’ Katekismesanger på markedet. Nå passerte de riktignok sensuren noen måneder før Jespersens død. Sensors imprimatur er datert 31. mai 1714. Min spekulasjon er dermed lovlig – eventuelt ulovlig – løs. Men i tillegg kan vi lett tenke oss at en tredje aktør kan ha spilt en rolle i forbindelse med trykkingen. Dikteren Marcus Carstensen Volqvartz, som vi vet bodde hos det barnløse Jespersen-paret i studietiden (1695–1697), og hvis familie dessuten var grundig inngiftet i familien Dass (Svarstad 1968), utga sine populære samlinger med leilighetsdikt, Sjælens Luth, Brude-Skammel og Liig-baar, nettopp i 1714. Boktrykkeren, Ove Lynov, var den samme som antok Katekismesangene, og ikke han som faktisk hadde trykt dikterprestens Bibelske visebok tre år før, Jørgen Matthias Godiche. Petter Dass’ gjennombrudd på markedet for trykte bøker kom nemlig med Christiania-bokhandler Friderich Jacobsen Bruns utgave av Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog, som Godiche stod for trykkingen av i 1711. Katekismesangene fulgte som bok nummer to.

Mot denne spekulasjonen taler publiseringshistorien til Dass’ øvrige bøker. Hvis Jespersen utgjorde proppen i prosessen, hvorfor hadde den da ikke virket i tilfellet Bibelsk visebok? Og hvorfor kom ikke også de andre upubliserte bøkene på markedet da fetteren ikke lenger kunne intervenere? For det gjorde de ikke. Epistel- og evangeliesangene kom ikke før åtte år senere (1723). Det gjorde heller ikke Trende Bibelske Bøger (1723), og for Nordlands Trompets del gikk det hele 24 år (1739).

En femte mulighet ligger i boktrykkervanskeligheter. Dersom Peder Jespersen prøvde å finne en villig leverandør av trykketjenester i 1698, kunne man gjette på at det naturlige førstevalget ville ha vært Johan Philip Bockenhoffer (jf. Ilsøe 1992: 77–78). Hans trykkeri hadde ikke bare den rette åndelige profilen; innehaveren hadde også siden henholdsvis 1682 og 1683 kunnet smykke seg med titlene «kongelig boktrykker» og «universitetsboktrykker». Bockenhoffers hustru, Dorothea, var datter av bokhandleren Christian Cassube (død 1693), som hadde hatt privilegium på bokhandel i Norge. Men problemet var bare det at Bockenhoffers trykkeri i 1698 befant seg i krise. Boktrykkeren selv hadde vandret heden ved juletider i 1697. Til tross for at hun mistet mannens privilegier, drev enken videre, men å satse på en nordnorsk debutant våget hun neppe. Hvem skulle den ambisiøse dikter så vende seg til? Den eneste trykkeren som drev en noenlunde sikker geskjeft omkring år 1700, var Joachim Schmedtgen (Ilsøe 1992: 75–77), som på egen bekostning trykte Dorothe Engelbretsdatter i 1699. Uansett antok han altså ikke Petter Dass, som, motsatt sin bergenske dikterkollega, ikke hadde demonstrert sine sangers salgbarhet.

Konklusjonen lar seg ikke trekke uten motstand. Alt i alt virker det likevel sannsynlig at det ligger økonomiske betraktninger til grunn for boktrykkernes vegring. At Dass hadde økonomi til å betale for utgivelsene, kan ikke uten videre torpedere dette argumentet. Boktrykkerne hadde begrenset kapasitet og ville rimeligvis konsentrere seg om titler som ikke bare hadde fått bekostet sats, trykk og papir. De ønsket seg titler som lå an til å selge godt hos bokhandlerne. Søren Lintrup, som i 1701 hadde etterlyst en utgiver som var villig til å utgi Dass, beklaget seg i 1704 på generelt grunnlag over boktrykkernes og bokhandlernes «stadige Gnavenhed» og løftebrudd (Nyrop 1870: 1.194). Det faktum at trykkingen ble kontrahert fra Norge i forbindelse med alle de tre første bøkene, tydeliggjør Dass’ handikapp som ukjent provinsdikter. Om vi kan stole på Bibliotheca Danica, ser dessuten markedet for bønne- og salmebøker ut til å ha nådd en bølgedal omkring århundreskiftet (jf. Holm 1891: 1.531–32). Den trege tendensen, som for en del vel kan forklares av Den store nordiske krig, holdt seg helt frem til 1730-tallet (Horstbøll 1999: 382 og 686). Kan det være en tilfeldighet at det var Dass’ minst omfangsrike utgivelse, Bibelsk visebok, som først slapp til på markedet for trykte bøker? Og at det var den verdslige og minst salgbare, Nordlands Trompet, som kom sist? Neppe.

1.3 Håndskriftpubliseringen

Bokhistorien lærer oss at Gutenbergs oppfinnelse ga støtet til en veritabel kulturrevolusjon (Eisenstein 1983: The Printing Revolution in Early Modern Europe). I løpet av forholdsvis få år ble en i hovedsak muntlig kultur erstattet av en trykkekultur, med alt den innebar av leseferdighet, opplysning og sekularisering. Forandringene kom likevel ikke over natten. Det tok lang tid før trykkekulturen nådde sine sosiale og geografiske yttergrenser. I den første fasen betydde ikke trykkerietableringene at avskriverne ble arbeidsledige. Tvert om ga de trykte bøkene dem mer å skrive av. Spredning av bøker ved hjelp av avskrift foregikk dermed i flere hundre år parallelt med mangfoldiggjøringen i trykk (jf. Colclough 2007: 38). Ennå i min egen ungdom på 1960- og -70-tallet foregikk for eksempel spredningen av populære sangtekster som regel ved avskrift. Alle hadde gitar og ringperm.

Man kan i den aktuelle perioden mellom Gutenberg og Gates sondre mellom tre typer håndskriftpublisering (Love 1998: 47): (1) forfatterpublisering («author publication»), (2) forretningspublisering («entrepreneurial publication») og (3) brukeravskrift («user publication»). I det første tilfellet ønsker forfatteren å beholde en viss kontroll over spredningen, oftest av politiske hensyn, en kontroll som ikke kan beholdes dersom boken spres som trykk. Han eller hun sikter seg inn mot en snevrere krets; målgruppen er tydelig definert. I England benyttet diktere som Andrew Marvell (1621–1678), John Dryden (1631–1700) og Alexander Pope (1688–1744) seg av denne typen håndskriftpublisering ved flere anledninger. Forretningspubliseringen (av håndskriftbøker) kunne til tider konkurrere med publiseringen av tryke bøker med hensyn til opplagsstørrelse. Harold Love viser til et eksempel i Flandern på slutten av 1400-tallet, der man i et skriptorium produserte 400 eksemplarer av en lærebok for universitetet, et antall tilsvarende et vanlig opplag for en trykt bok på den tiden (Love 1998: 37). Brukeravskriftene forklarer seg selv. Man skriver av det man har behov for: Petter Dass (omkring 1700) eller Tom Lehrer (omkring 1970).

Leseferdigheten i bredere lag av samfunnet kom som en uunngåelig følge av den nye boktrykkteknologien, også i Danmark-Norge. Men innretningen mot lesning av trykt tekst reserverte likevel avkodingen av håndskrift til en atskillig mindre gruppe, ettersom katekismeundervisning og allmueskole vanligvis ikke innebar skriveopplæring. Her på våre kanter lærte folk flest dermed skrivekunsten atskillig senere enn lesekunsten. Det kunne faktisk ligge et par hundre år imellom (Markussen 1990; Appel 2001: 1.84).

Håndskriftpubliseringen generelt, og den skandinaviske spesielt, er som fenomen lite utforsket. Det overleverte materialet varierer dessuten sterkt i omfang fra land til land. I Norge ligger antallet bevarte håndskrifter forholdsvis lavt. På Island har de antakelig den rikeste overleveringen, noe som kan tyde på at skriveferdigheten stod relativt mye sterkere der, og dermed også den ferdigheten som skal til for å lese håndskrift.

Vi kjenner flere eksempler på at tekster av forskjellige slag på 1600-tallet i Danmark-Norge lenge sirkulerte i avskrift før de ble trykt. Da Aalborg-bispen Henrik Bornemann fikk trykt sin katekisme (Spørgemaal over Catechismus) i 1694, skjedde det etter at den, ifølge tittelsiden, hadde vært brukt «nogle Aar lyckeligen udi Skrift», dvs. håndskrift. I forordet til sin katekismeforklaring trykt i 1681 skriver Toten-presten Knud Sevaldsen Bang at trykkingen av den kommer som et svar på et ønske om at den måtte kunne leses av dem som behersker trykk, men ikke «skrifft» (jf. Appel 2001: 1.184; Fet 1995: 59). Bang delte ut den trykte boken gratis til sine sognebarn. Hans historie lærer oss dermed to ting: for det første at det ga mening å gi bort en trykt bok til ungdommen, det vil si at mange (burde) kunne lese «i bok», og, for det annet, at det for de fleste lesekyndige bød på problemer å lese håndskrift. Toten skilte seg neppe særlig ut fra andre norske prestegjeld på den tiden. Tilsvarende hensyn gjaldt også for Næstved-læreren Diderik Grubbe, som i 1684 fikk sendt sine åndelige sanger (Siælens Aandelige Harpe-Klang) i trykken etter at de lenge hadde foreligget i håndskrift, om vi skal tro forordet.

At også Petter Dass’ dikt og sanger tidlig ble spredt i avskrift, har vi flere vitnesbyrd om. Sønnesønnen Albert Christian Dass skriver i forordet til sin utgave av Nordlands Trompet (1763) at diktet «efter Skribentens Død har […] vanket om Haandskrevet i manges Hænder». Faktisk vet vi at det også før skribentens død sirkulerte i avskrift, ja, før det i det hele tatt var ferdigstilt. Dette fremgår av hans rimbrevutveksling med Ole Hansen Nysted i 1678 (SV 1.251–55). Andreas Emil Eriksen, den første filologen som tok for seg Petter Dass i en bemerkelsesverdig utgave fra 1874–1877, kunne i det tilleggsbindet han utga i 1891 (under sitt opprinnelige familienavn Erichsen), fastslå at «Avskrivervirksomheden dreves på den [Dass’] Tid i en Udstrækning, hvorom man nu vanskelig kan gjøre sig den rette Forestilling. For Dass’s Vedkommende vides med Sikkerhed, at ikke alene hans mangfoldige særskilte Viser ved forskjellige Leiligheder, men også hans større arbeider var i Omløb gjennem Afskrifter, allerede medens han selv levede» (SS 4.129–30). Hvordan kan Eriksen vite dette så sikkert? Hans beste argument ligger i den håndskriftsamlingen som «en Ynder af hans Muse» var i stand til å kompilere få år etter dikterens død. Samlingen omfattet hele 127 tekster, korte så vel som lange (jf. Midbøe 1947, bibl.).

Av Katekismesangene finnes det i skrivende stund (2012) bevart tre tilnærmet fullstendige avskrifter (se kap. 9.1). To av dem (O og T) er brukeravskrifter. I den ene av disse to, datert 1705, opplyses det at avskriveren har tatt bryet for å kunne overraske sin søster; den andre begrunner ingenting. Begge disse brukeravskriftene sløyfer imidlertid de innledende dedikasjonsdiktene. De omfatter heller ikke de æresversene som avslutter førsteutgaven. For brukerne var det the real thing, selve katekismesangene og ingenting annet, som kalte på interessen. Dedikasjonsdikt kunne man knapt bruke til noe. Den tredje avskriften (D), den som kom for en dag så sent som i 2002 (Haarberg 2003), er imidlertid ingen brukeravskrift. Det dreier seg om en avskrift foretatt av Steen Wirtmand, Petter Dass’ svoger, kapellan og dikterbror. Denne avskriften ligger dikterens egenhendige manuskript atskillig nærmere enn de to brukeravskriftene. Det foreligger en reell mulighet for at vi her har å gjøre med det håndskriftet som ble sendt biskop Krog til sensur i 1698. Håndskriftet inneholder ingen åpenbare feil og er prydelig skrevet.

I tillegg til disse tre tilnærmet fullstendige håndskrevne versjonene rommer overleveringen tre håndskrifter av «Peder Dassis Lovsang», en forløper til «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». Når det ikke lar seg oppdrive flere sanger i avskrift, betyr ikke det at avskrifter alltid har vært mangelvare, og at Eriksen overdriver. Vi kan generelt ta for gitt at håndskrifter med hensyn til overleveringen er mer utsatt enn trykk, blant annet fordi det lenge stod så dårlig til med leseferdigheten hva håndskrift angår. Det man ikke kan lese, er man mindre tilbøyelig til å spare på.

1.4 Førsteutgaven

Ove Lynov het boktrykkeren som omsider fikk fart i saken, en 26 år gammel mann som i 1713 hadde begynt for seg selv (Ilsøe 1992: 95–98 og 107–09). Unge Lynov manglet slett ikke akademisk dannelse, han var som prestesønn utdannet «in allen nöthigen Wissenschaften» (Gessner 1740: 144). I fem år, fra 1703 til 1708, gikk han i lære hos boktrykker Daniel Eichhorn; i 1710 ble han så ansatt som boktrykker i marinen (Flaaden). Trykkpressen var med andre ord Kongens. Men da han i september 1713 etablerte sin egen virksomhet, kjøpte han presse og typer av dødsboet etter Johan Jacob Bornheinrich, som hadde strøket med i byllepesten som herjet København i 1711–1712. Bornheinrichs enke var antakelig datter av Daniel Eichhorn, boktrykkeren som hadde hatt vår mann i lære.

Ove Lynov etablerte seg i 1715 på Vandkunsten, en hyggelig liten plass i København som i dag preges av alt annet enn settekasser og trykksverte. Beliggenheten skulle vise seg å bli en suksessfaktor, for da den store bybrannen herjet i 1728, gikk alle boktrykkeriene opp i flammer, bortsett fra Lynovs og ett til. Som boktrykker holdt han det gående frem til sin død i 1755.

Virksomheten ble lagt forholdsvis bredt an. De første årene utgav han både vitenskap og andaktslitteratur; Volqvartz’ Siælens Luth (1714) og Dass’ Katekismesanger (1715) representerer sistnevnte kategori. Blant de første vitenskapelige (dvs. latinskspråklige) verkene han trykket, var norske Jonas Ramus’ Ulysses & Outinus Unus & Idem (Odyssevs og Odin: én og den samme), en tidstypisk spekulasjon av rudbecksk format. Vi kan merke oss at Ramus ble dimittert fra katedralskolen i Trondheim i 1665, samme år som Peder Jespersen. En tredje skolekamerat fra samme kull, Andreas Claudianus, benyttet seg av Lynovs tjenester i 1717. Om vi så tilføyer Marcus Volqvartz (1714), Joachim Fr. Ramus, Jonas’ matematikerbror (1713), Ludvig Holberg (1715) og Johan Heitmann, som tegnet kart over Helgeland for Jonas Ramus, ser vi at Ove Lynov de første årene hadde påfallende mange norskfødte forfattere blant sine oppdragsgivere. Det kan dermed se ut til at Lynov i en viss utstrekning slo seg opp på ambisiøse, umeritterte norske forfattere, som med stor sannsynlighet kjente hverandre, eller som i det minste forholdt seg til samme mellommenn. Lynovs egen forlagssatsning på andaktsbokmarkedet, Guds Børns aandelige Tak-Alter, eller Kirke-, Huus- og Rejse-Bog (1713), ser ikke ut til å ha blitt noen suksess; det finnes i hvert fall ingen registrerte nye utgaver av den.

Petter Dass’ bok, en oktav inneholdende 48 katekismesanger, pluss mer eller mindre obligatoriske æresdikt til og fra forfatteren foran og bak, er påkostet både med hensyn til typestørrelse (18 pkt) og marger. Førsteutgaven flotter seg med flere ark (26,5) enn noen senere utgave. Opplaget har antakelig ligget på ca tusen eksemplarer (Appel 2001: 1.516). Vi kan dermed gå ut fra som sikkert at Lynov ikke tok risken ved utgivelsen selv, men ble betalt. Av hvem? Sannsynligvis av opphavsmannens egen sønn, Anders, men ikke nødvendigvis personlig. Peder Jespersen kan neppe ha vært involvert, ettersom han døde i november 1714. Marcus Volqvartz kan ha inngått kontrakten med Lynov i forbindelse med trykkingen av sine egne bøker, men jeg har ikke kunnet verifisere noen København-reise for hans del i det aktuelle tidsrommet. I 1714 fikk han for øvrig kall på Ørlandet. Utgivelsen av Siælens Luth ser ut til å ha gitt nokså momentan uttelling.

Den trykte utgaven skiller seg fra Wirtmands avskrift i tre ytre henseende: For det første inneholder den et register over sangene. Et register kan oppfattes som en typisk funksjon av det trykte medium (Ong 1983: 121–24). For det annet inneholder førsteutgaven æresvers skrevet av sønnen Anders Dass og svogeren Steen Wirtmand. Vi kan følgelig gå ut fra at disse kom til etter 1698. Æresvers ble av trykkerne som oftest plassert først i boken. Det at de her står sist, kan enten tyde på at settingen allerede var kommet i gang da disse diktene ble forelagt Lynov, eller at trykkeren utsatte dem for å se hva han hadde igjen av arket til slutt. Svaret på det skulle vise seg å bli «ingenting»; derfor fyller æresversene et eget halvark. For det tredje inneholder den trykte utgaven i alt syv anmerkninger, fire ordforklaringer og tre teologiske noter. Ordforklaringene ser ut til å være beregnet på spesifikt danske lesere. De teologiske kan synes merkelig tilfeldige. Hvorfor kommentere akkurat disse tre versene (TA 2.17.6, TA 3.15.3 og FV 1.17.2) og la resten ligge? Det finnes sannelig ingen mangel på kommentable passasjer. Hvem som står bak merknadene, vet vi ikke. Eriksen regner med at de språklige er «Forlæggerens», mens de teologiske må bero på «Forfatteren selv» (SS 2, forordet). Vi kan ikke utelukke at det forholder seg slik. Men den påfallende tilfeldigheten i de teologiske kommentarene og det faktum at to av dem gjelder det samme uttrykket, Guds «Krantz», kan snarere tyde på at opphavet er et annet: en som ikke syntes han ville brenne inne med sin spesialkunnskap.

1.5 Publiseringshistorien 1715–1794

Lynovs utgave av Petter Dass’ katekismesanger skulle vise seg å bli en suksess, om ikke umiddelbart. Salget tok ikke av for alvor før på 1720-tallet, da Lynov fikk konkurranse av Hans Philip Bockenhoffer, boktrykker uten fagbrev, som drev sine foreldres virksomhet videre etter deres død, ja, faktisk etter at den var lagt ut for salg. Bockenhoffer, som ved dette vakte de etablerte boktrykkernes protest, må ha været profitt. Hans utgave er satt tettere, den omfatter 72 sider færre enn Lynovs. Følgelig har han ganske sikkert også kunnet konkurrere på pris. Lynov befestet så sin stilling som Dass-utgiver med en utgave av Epistel- og evangeliesangene i 1723, og han fulgte samtidig opp med en ny utgave av Katekismesangene, 110 sider slankere enn førsteutgaven. Flere utgaver fulgte fra Lynovs presse i 1728, 1732, 1736, 1742 og 1753 (sistnevnte hans første i det mindre duodes-formatet). Vi kan på dette grunnlag ta for gitt at dikterprestens katekismesanger har vært en sikker vinner for Ove Lynovs forlagsvirksomhet, så å si fra begynnelse til slutt. Konkurrenten, Bockenhoffer, fikk på sin side bemektiget seg Trende Bibelske Bøger, også utgitt i 1723, men det skulle vise seg å bli en mager trøst. Trende Bibelske Bøger fikk ingen suksess og kom så vidt vites ikke i ny utgave før i Samlede Skrifter (1877). Som bibelske epos tilhører de for så vidt heller ikke andaktslitteraturen.

Da Hans Philip Bockenhoffer i 1720 meldte seg på i kampen om Katekismesangene, la han rett og slett Lynovs førsteutgave til grunn for satsen. Ingen kunne med loven i hånd hindre ham i det. Året etter kom imidlertid en «norsk» utgave ved Fridrich Jacobsen Brun. Han hadde fått kongelig privilegium for sin virksomhet som Christiania-bokhandler og som sådan allerede utgitt dikterprestens Bibelske visebok. Også Kateksimesangene kunne dermed selges i Christiania og omegn; ifølge tittelsiden finnes de «hos hannem [boghandler Brun] tilkiøbs». Dermed bød han ikke på reell konkurranse for Lynov. De to delte markedet seg imellom, med Skagerak som udiskutabelt skille. Hvem Brun kjøpte trykkeritjenester hos, røpes for sikkerhets skyld ikke. Om Bibelsk visebok samarbeidet han først med Jørgen Matthiasen Godiche (1711) og deretter Johan Sebastian Martini (1719). En annen kandidat blant København-trykkerne kunne være Johan Jørgen Høpfner, for han har etterlatt seg trykk av enkeltsanger (til budene). Ved slikt salg av «skillingsviser», som han utviklet til en slags spesialitet, kunne han tjene en ekstra slant på et betalt oppdrag, og det uten å gå oppdragsgiveren i næringen. Christiania-bokhandleren kunne på sin side også si seg fornøyd. Han markedsførte en ny utgave i 1727 og enda én i 1734, men denne siste gangen i kompaniskap med boktrykkeren Herman Henrich Rotmer, som på tittelsiden åpenlyst utfordrer Lynov på det danske markedet, fra sitt officin på Gråbrødre Torv. Samme år som Lynov utgav Brun også Evangeliesangene, men da for sitt norske marked (Seip i Dass 1960: 338). Med sine avgjørende initiativ fremstår Friderich Jacobsen Brun som en krumtapp i arbeidet med å spre dikterprestens sanger. Han døde ifølge bokhistorikeren Harald Tveterås som en rik mann i 1741.

Noen generell copyright-lovgivning fantes ikke på 1700-tallet. Tvert imot ble det i januar 1723, da privilegiet på trykkingen av Kirkesalmeboken utløp, presisert at det stod enhver (etter å ha innordnet seg sensurplikten) fritt å trykke «så vel samme Bog som og andre gejstlige Bøger, paa hvilke nogen Anden ikke har et særligt Privilegium» (Nyrop 1870: 1.253).

Da Christiania-bokhandler Brun sendte en av sine svenner over til Bergen for å selge bøker der, ble det bråk (Tveterås 1950: 1.86), for bokhandlerprivilegiet hans rakk ikke så langt. Bergen hadde nemlig fått sin første privilegerte boktrykker nettopp i 1721. Han het Peder Nørvig. I 1723 fikk Nørvig i tillegg Kongens privilegium som bokhandler, i alle fall oppfattet han det slik selv. Privilegier ble i sin alminnelighet utstedt for å sikre den næringsdrivende mot ødeleggende konkurranse. Myndighetene ønsket å stimulere til salg av bøker, fremfor alt andaktsbøker, slike som Dass’, og utstedelse av privilegier var deres viktigste virkemiddel i så måte. Boktrykkerne og forlagsbokhandlerne kunne i ly av privilegiet satse større enn de ellers ville ha våget.

Peder Nørvig hadde opprinnelig drevet trykkeri i København, fra 1710 eller kanskje enda før (Ilsøe 1992: 94). I 1721 flyttet han på oppfordring virksomheten til Bergen, hvor han var aktiv frem til sin død i 1741 (Wiesener 1921: 7–14; Tveterås 1950: 1.72). Alstahaug-presten hadde han god kjennskap til. I samarbeid med bokhandler Johan Kruse hadde han tre ganger (i 1715, 1718 og én gang uten trykkeår) utgitt Bibelsk visebok mens han ennå holdt til i København.

Nørvigs utgaver av Katekismesangene mangler opplysning om utgivelsesår, men vi kan gå ut fra at den første kom kort tid etter at han hadde etablert seg i Bergen. På grunnlag av en sammenlignende bibliografisk analyse av bevarte eksemplarer og fragmenter lar det seg gjøre å skille mellom syv utgaver satt og trykt av Nørvig. I omfang og layout er de like, men i detaljene, som for eksempel arksignaturene, kommer små signifikante forskjeller likevel til uttrykk. I gjennomsnitt utgav Nørvig dermed Dass’ Katekismesanger oftere enn hvert tredje år i løpet av den attenårsperioden han var virksom (1721–1741). Han må faktisk langt på vei ha slått seg opp på Petter Dass. I tillegg til lokalt salg kunne han regne med nordlandshandelen. Eksemplarer av Nørvigs utgaver finnes ennå oftest på Nordvestlandet. Da Jostein Fet gjennomførte sin store undersøkelse av skifter på Sunnmøre og i Romsdal fra perioden 1690–1839, viste det seg at Petter Dass, og da spesielt hans katekismesanger, dominerte stort. Katekismesangene topper listen for «populære songbøker» (Fet 1995: 236). At pionéren Nørvig må ha bidratt vesentlig til denne bokspredningen, kan det ikke herske tvil om. I 1739 trykte han også dikterprestens nordlandsbeskrivelse for første gang (samtidig med at boken ble utgitt i København for det danske markedet).

Etter Nørvigs død drev enken trykkeriet videre. Ganske snart så hun seg imidlertid nødt til å forsterke virksomheten; hun slet med dårlig syn. Forsterkningen avstedkom hun på den sedvanlige måten, ved rett og slett å gifte seg med en villig fagmann fra København. Slik kom den 26 år gamle tyskeren Christopher Kothert til Bergen som boktrykker (Wiesener 1921: 14–22). Lokalene på Torgallmenningen brant ned til grunnen i 1751, men Kothert kom seg på beina igjen og utga blant annet Nordlands Beskrivelse (Trompeten) i 1763, slik hans «formann» hadde gjort 24 år før. Likevel må det regnes for sannsynlig at hans udaterte utgaver av Katekismesangene – minst tre – kom på 1740-tallet, da markedet var på det heteste. Kothert døde i 1770, fire år etter sin aldrende hustru.

Friderich Jacobsen Brun ser imidlertid ut til å ha fått konkurranse om markedet i og omkring Christiania allerede i 1727, da han hentet hjem sin annen København-trykte utgave. Eriksen nevner nemlig i SS (1.LXXXIII) enda én 1727-utgave, uten oppgitt utgiversted, kjent fra et eksemplar i privat eie (hos «Boghandler Langhoff i Kjøbenhavn»). Også i 1634 og 1643 kom det utgaver uten oppgitt trykkested, utgaver som ser ut til å stamme fra det trykkeriet Wilhelm Wedemann drev i Christiana frem til sin død i 1718 (Jacobsen 1983: 47). Fra da av ble det drevet videre av hans enke, Ambjør Marie Hobro. Hun må ha luktet storsalg da Brun la i vei med ny utgave og lanserte så sin egen, i kamuflert konkurranse: uten å oppgi hvem som stod bak utgaven. Brun hadde jo sitt kongelige privilegium å vise til. Og forholdet mellom Wedemann og Brun hadde aldri vært godt. Før striden med Brun hadde Wedemann, som utfordrer, også ligget i strid med den etablerte Christiania-trykkeren Michel Thomessøn. Alle de tre Hobro-utgavene synes nå å være bevart, de to siste fullstendig (1634ano og 1643ano), den første bare som fragment (NBO: NA/A a 6909; KB: DA8-T 5841).

Tidlig på 1730-tallet, da den dypt religiøse Christian VI hadde overtatt tronen etter sin bigamist-far Frederik IV, var situasjonen slik for Dass’ katekismesanger: Lynov kontrollerte det danske markedet, i og omkring Christiania måtte Friderich Jacobsen Brun finne seg i å konkurrere med Wedemanns enke, og i Bergen rådde Peder Nørvig grunnen. Alt tyder på at salget av dikterprestens sanger gikk stadig bedre i alle de tre byene. Med Christian VI kom statspietismen og nye samfunnsinstitusjoner som konfirmasjon (1736) og allmueskole (1739), også kalt «den anden reformation» (Horstbøll 1999: 436–41). Folket skulle vekkes til sann hverdagskristendom. Husandakt og åndelig sang stod høyt i kurs. Dermed økte etterspørselen etter Petter Dass, og da spesielt hans katekismesanger.

Den første av de nye aktørene viser ikke lenger ansikt. Et fragment i Nasjonalbiblioteket i Oslo (NA/A h 5061) tyder imidlertid på at en ukjent boktrykker melder seg på i konkurransen tidlig på 1730-tallet, kanskje allerede på 1720-tallet. I 1736 sprekker Lynovs tilnærmede monopol for alvor i København. Både Ernst Henrich Berling og Andreas Hartvig Godiche lanserer da sine utgaver, Godiche faktisk to samtidig, i to forskjellige priskategorier, for henholdsvis fattig og rik. Tyske Berling hadde etablert sin raskt voksende virksomhet tre år før (1733). Godiche, hans svoger, kjøpte trykkeriet etter nylig avdøde Joachim Schmedtgen i 1735. Katekismesangene hører dermed til blant hans aller første utgivelser. Som svar på nykommernes hensynsløse markedsentré fornyer Lynov så sitt eget engasjement som Dass-utgiver. I 1736, toppåret i Katekismesangenes publiseringshistorie, tilbys det altså hele fire utgaver av Dass’ bok i København. Og hver av disse boktrykkerne fulgte opp med nye utgaver få år etter: Lynov i 1742, samtidig med Berling, mens Godiche venter til 1750 før han gjør et nytt fremstøt. Samme år forsøker også Niels Hansen Møller seg. Han tilhørte samme generasjon som Berling og Godiche. Lynovs siste utgave av nordlandsprestens sanger, duodesen, publiseres i 1753. I Bergen tilfredsstilles etterspørselen av Christopher Kothert, han som overtok byens privilegerte trykkeri og bokhandel etter Peder Nørvig.

Den gode ettespørselen i hovedstaden lokket imidlertid enda en provinsboktrykker ut på banen. Johan Petersen Holtzberg i Aalborg lanserte Dass på Nord-Jylland i 1749. Fremstøtet må ha vært vellykket, for han trykket enda to utgaver ikke mange år deretter, i henholdsvis 1755 og 1764. De «stærke Jyders» minnestue i Gammelsole utenfor Vejle vitner ennå om Holzbergs suksess. Der står en hel rekke slitte eksemplarer på de gamle hyllene. «De stærke Jyder» kan sammenlignes med haugianerbevegelsen i Norge.

Omkring midten av århundret ser markedet ut til å stabilisere seg igjen. Jens Andersen Berg, som overtok etter sin tante Ambjør Marie Hobro i Christiania, prøver seg igjen en gang på 1750-tallet, men så ser Christiania-utgivelsene ut til å ha utspilt sin rolle. Det samme skjer i Bergen, da det begynner å gå dårlig for Christopher Kothert. Ove Lynov, han som startet det hele, døde i 1755. Det har formodentlig fristet Niels Hansen Møller, en København-trykker som drev en mindre virksomhet i årene 1733–1759, til å forsøke seg et par ganger (uten å oppgi trykkeår), men så overtar Godiche helt og holdent. For å sikre seg mot konkurranse i et nedadgående marked oppnår han kongelig privilegium på å utgi Dass’ katekismesanger i 1756 (iflg. «Bekiendtgiørelse» i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretning 22. jan. 1768). Ser vi bort fra Holzbergs Aalborg-utgave fra 1764, kommer Katekismesangene utenfor konkurranse, hos én boktrykker om gangen, resten av århundret: Først Godiche (1761, 1765, 1770 og 1777) og deretter Berling (1782, 1788 og 1794), som kjøper opp Godiches virksomhet og overtar hans privilegium.

Om det hadde vært mulig å bestemme enda noen av de bevarte fragmentene, ville den skisserte publiseringshistorien kunne utdypes på flere punkter. For det finnes overleverte eksemplarer av flere utgaver enn de i alt 44 nevnt ovenfor. Uansett vitner boktrykkeres og bohandleres portefølje om sikkert salg og stor utbredelse. Men Petter Dass’ katekismesanger har etter alt å dømme ikke bare levert viktige bidrag til utviklingen av en norsk bokproduksjon, men også spilt en sentral rolle i alfabetiseringen av allmuen. Bokens kulturhistoriske betydning kan vanskelig overvurderes.

Den musikalsk-poetiske katekismens glansperiode som folkelesning og folkesang strakte seg over 79 år, fra førsteutgaven i 1715 til den siste Berling-utgaven i 1794. I denne perioden gikk det aldri mer enn syv år før et nytt trykk ble sendt ut på markedet. Utgavene kom tettest i perioden 1720–1750, det vil si under pietismen, noe som effetktivt tilbakeviser formodningen om at ortodoksiens diktere, som ofte kan virke mer oppsatte på å ri gudelige paragrafer enn sin egen Pegasus, hadde lite å si de inderlig fromme på 1700-tallet. Ser vi perioden under ett, kom det i gjennomsnitt én ny utgave annethvert år. Også med hensyn til geografisk spredning peker Dass’ bok seg ut. Oftest ble den trykt i Danmark (København og Aalborg); dikterpresten er i bokhistorisk perspektiv dermed slett ikke noe spesifikt norsk fenomen. I Norge ble han jevnlig trykt i både Bergen og Christiania. En rimelig forventning om at også Jens Christensen Winding ville ha kastet seg over Katekismesangene da han etablerte seg som boktrykker i Trondheim i 1739, skuffer. Det ser ut til at han nøyde seg med Bibelsk visebok (1755). Det faktum at han i 1768 lot trykke en «bekjentgjørelse» til boktrykkere om Godiches privilegium på Katekismesangene i sin egen avis (22. jan.), kan tyde på at han hadde villet rettferdiggjøre sitt manglende engasjement. Som den eneste boktrykkeren nordafjells kunne han selvsagt ha latt seg informere om dette privilegiet uten å lese bekjentgjørelsen i avisen.

I tillegg til bokutgavene hadde det lesende publikum fra 1720-årene og frem til omkring 1780 også mulighet til å kjøpe katekismesanger i form av enkeltvisetrykk. Disse fantes det mange av – riktignok begrenset til De ti bud, men hvor mange det var, kan vanskelig avgjøres, fordi visetrykk gjennomgående har blitt behandlet mindre pietetsfullt enn bøker. Vi har bevart til sammen 30, flest av sangen til det fjerde bud (tolv forskjellige trykk). Fullstendig oversikt over det bevarte materialet gis i kap. 9.4. Respekt for foreldre og øvrighet kunne på denne måten innøves sanglig også av dem som ikke hadde råd til å kjøpe en hel bok. Det fantes boktrykkere som spesialiserte seg på denne typen trykk, for eksempel Lars Nielsen Svare og hans enke etter ham (virksomme i København mellom 1757 og 1797). De gjorde åpenbart også butikk på Petter Dass’ budsanger (Ilsøe 1992: 155–57). For å unngå sensurforsinkelser og eventuelt trøbbel med konkurrenter unnlot boktrykkerne å angi forfatterens navn, trykkeåret og navnet på den ansvarlige utgiveren av disse trykkene. De ble ikke bare solgt fra produsentens offisin, men kolportert av bokførere og andre selgere der kjøpelystne folk faktisk befant seg, som på de store markedene. Visene fyller gjerne ett helt eller halvt ark i oktavformat (hhv. 16 eller åtte sider). Satsen ble utformet slik at hele sangen fikk plass innenfor den faste rammen. Hvis sangen var lang, og det ikke var tilstrekkelig å gå ned på typestørrelsen, kuttet man ikke, men satte teksten som i salmebøker, uten særlige hensyn til strofer og vers. Slett ikke alle disse trykkene har imidlertid opphav i København. Det finnes bevart flere enkeltvisetrykk fra Sønderjylland, produsert av provinstrykkere i Haderslev og Flensburg (DP 4.83). Dikterpresten ved «verdens ende» gjorde seg dermed også gjeldende aller lengst sør i riket, om enn incognito.

1.6 Publiseringshistorien 1845–1874

Bruddet i publiseringshistorien kan synes påfallende. Den sviktende interessen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for Katekismesangene alene. Den begrenser seg heller ikke til Dass’ forfatterskap. Vi har å gjøre med et brudd som inntreffer i spredningen av den oppbyggelige 1600- og tidlige 1700-tallslitteraturen generelt. Bøkene til Kingo, Dorothe Engelbretsdatter og de andre storselgerne ser ut til å beskrive en noenlunde sammenfallende kurve publiseringshistorisk sett. Vi kan alltids undre oss over dette. At den teologiske rasjonalismen skulle ha makt og kraft til å sette bom for den gamle åndelige sangen, er ikke umiddelbart innlysende. Vi kunne kanskje heller tenke oss at folkereligiøsitetens uttrykksformer, katekismen og fremfor alt husandakten, ikke lenger føltes like selvfølgelig som før. Men denne utviklingen lar seg vanskelig beskrive i kvanitifiserte størrelser. Her har bokhistorikere ennå mye å fundere over.

Minst like stor grunn til undring ligger i den renessansen Dass’ bøker fikk omkring 1840. Man kan på den ene siden tenke seg at nasjonale strømninger bidro til å aktualisere den gamle nordlanske dikterpresten. Men på den annen side blir disse første utgavene på 1830- og -40-tallet fortsatt utgitt til andaktsbruk, ikke som «nasjonallitteratur». Bibelsk visebok gjenoppstår fra de døde, så å si, med to utgaver trykt i Bergen i 1837, men det gjør sannelig også den «verdslige» Nordlands Trompet (Bergen 1835, Christiania 1836). Flere utgaver følger i årene deretter. Katekismesangene utgis i 1845 av bokhandler N.C. Ditlewsen i København, som spesialiserte seg på andaktslitteratur. Som så ofte i århundret før ble København-fremstøtet umiddelbart fulgt opp i Bergen. Der ble boken utgitt samme år av bokhandler Jørgen Kildahl. Så gikk det seks år før en Christiania-utgiver fulgte etter: bokhandler A.Th. Nissen. Men da ble det bråk. Ditlewsen påberopte seg nemlig det gamle utgiverprivilegiet, som hans trykker, Berling, formelt hadde avstått til ham. Da saken kom for retten, ble Nissen og hans boktrykker N.F. Axelsen idømt en bot på 10 spd. Restopplaget ble inndratt, men få år etter overtatt av J.W. Cappelen (Tveterås 1950: 1.198–200; Boyesen 1953: 318–23). Få år etter (1855) utga bokhandler H.H.J. Lynge Nissen-trykket i København. Lynge var imidlertid ikke først og fremst andaktsbokforlegger. Han viste et stort og fortjenstfullt engasjement for å holde klassikere i trykken, blant andre Holberg, og han drev utstrakt antikvariatsbokhandel.

Kildahls Bergens-utgave synes å peke i samme retning: Det ser ut til at Dass’ katekismesanger omkring 1850 fikk fornyet interesse ikke som andaktslitteratur, men som «nasjonallitteratur» eller «klassiker». Ett av de bevarte eksemplarene av Kildahl-utgaven har nemlig et ekstra tittelblad med teksten Samlede Digte. Denne utgivelsen må ha blitt avbrutt på grunn av de nevnte rettighetsproblemene. Men uansett røper den annonserte planen at vi i 1845 ikke uten videre har med en andaktsbokutgivelse å gjøre, derimot med utgivelsen av en nasjonal forfatter verdig kanonisering. Hvem som helst blir ikke æret med en utgave av denne typen (Cahn 2004). Når Welhaven løfter Dass «frem fra glemselen» i 1856, kan det med andre ord ikke komme som noen stor overraskelse. Også Wergeland interesserte seg mot slutten av sitt liv for dikterpresten. Den 17. okt. 1844 lånte han Nordlands Trompet på Universitetsbiblioteket (Amundsen 1945: 132), og alt tyder på at han leste Dass også senere. Det fremgår av et randnotat på et dikt til Wergeland fra nordlendingen Augustinus Sellevold i april 1845, at den skrantende dikteren hadde bedt om «en Afskrift af et Vers af Peter Dass» (Amundsen 1956: 304). I Hassel-Nødder, som han skrev på dødsleiet, imiterer Wergeland Dass’ versemål (Haarberg 1983: 293).

Enda tre ganger utkom Dass’ sanger på det norske andaktsbokmarkedet: i Stavanger 1866 (hos bokbinder T. Wetteland, jf. Boyesen 1953: 321), i Bergen/Haugesund 1888 (et samarbeid mellom Tollefsen og Johannesens Forlag i Bergen og J.M. Knudsens Forlag i Haugesund), og i Bergen på nytt i 1891 (Tollefsen og Johannesen alene).

1.7 Publiseringshistorien 1874–1980

Med Welhavens lille avhandling fra 1856, «Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass» inntreffer en radikal endring i dikterprestens resepsjonshistorie. Filosofiprofessoren underslår ikke Petter Dass’ tilhørighet til andaktslitteraturen og folkereligiøsiteten, men nedtoner den til fordel for en spesifikt nasjonallitterær vurdering. Welhaven skriver at han synes det kan være på tide å løfte dikterpresten frem i offentlighetens lys. Inntil da, hevder han, hadde Dass’ dikt bare gått som «en skjult Aare» gjennom folkelivet, uten noensinne å være kommet til overflaten.

Bakgrunnen for Welhavens engasjement lå i den nye universitetsloven av 1845, som hadde åpnet for studier av «Modersmaalets Litteratur» på høyeste akademiske nivå (se kap. 7.1). Og den nytilsatte filosofilektoren (1843) og profilerte dikteren ble dermed utpekt til å ta seg av saken. Planen var å skrive den første norske litteraturhistorien (Seip 2007: 330–33). Noen norsk litteraturhistorie fikk han aldri fullført, men et av de forarbeidene som virkelig har satt spor etter seg, er nettopp den lille avhandlingen om Petter Dass, publisert i Nordisk Universitets-Tidsskrift. For Welhaven var det om å gjøre å bidra til å skape en forestilling om norsk nasjonalitet og norsk nasjonalitetsfølelse ved hjelp av litteraturhistorien. Til det formål fikk han god bruk for den gamle lutherske dikterpresten. Katekismesangene går med dette inn i en ny fase: fra opprinnelig muntlig katekismeundervisning på 1600-tallet og folkelesning eller folkesang på 1700-tallet dirigeres de nå over i den nye nasjonallitteraturen (Haarberg 2006). Etter i 150 år å ha vært «sanger», blir tekstene hans nå like mye «dikt».

Det filologiske svaret på Welhavens kanonisering kom i 1874–1877/1891, i og med Eriksens epokegjørende utgave, ikke bare for Petter Dass’ vedkommende, men for norsk litteraturutgivelse i det hele tatt. Aldri før hadde man i Norge kunnet vise til en tekstkritisk utgave av et nyspråklig forfatterskap. På Universitetet hadde de aldri maktet noe sånt. Eriksen var en outsider. Selv om han var blitt tildelt Kongens gull for sin avhandling Om Trældom i Norden, fikk han likevel et liv i skolen, ikke på Universitetet. Arbeidet med Petter Dass utførte han ved siden av sin lærer- og rektorgjerning.

Den situasjonen han som utgiver måtte håndtere, er i og for seg ikke utypisk: Dikteren har ikke etterlatt seg noe egenhendig manuskript. Alt som finnes, er et vell av til dels motstridende utgaver og et anselig antall sekundære avskrifter. Hva gjør man som utgiver i en slik situasjon? Eriksen løste problemet på tidstypisk, paradoksal manér. I utgangspunktet satte han seg fore å gjenskape den tapte originalen, og med det for øye unnså han seg ikke for å gjette, ikke bare med hensyn til tegnsetting, men også ordlyd. Stedvis rettet han teksten i det stille etter eget forgodtbefinnende, uten støtte i de foreliggende variantene. Samtidig ville han slett ikke tilbake til originalen, men ønsket å by nasjonen på en lesbar, modernisert tekst. Det fremgår av hans eget håndrettede eksemplar av Ditlewsens 1845-utgave, som nå befinner seg i Stavanger bibliotek, at det var dette eksemplaret som i praksis ble lagt til grunn da versjonen i Samlede Skrifter gikk til setting, ikke førsteutgaven, slik han selv forfekter (SS 4.128). Han lister opp alle de tekstvitnene han kjente, og gjengir noen viktige strofevarianter, men utarbeider ellers ikke noe systematisk variantapparat. Til innledning skrev Eriksen en innsiktsfull 75 sider lang biografi, inkludert et kapittel om «’Herr Petter’ som Sagnfigur». Han supplerer dessuten teksten med noen utvalgte ordforklaringer nederst på siden.

Gerhard Gran, norskfagets annen professor, karakteriserer i 1913 resulatet av Eriksens store arbeid som «den ypperste, for ikke at si den eneste videnskabelige, kritiske utgave vi eier av en norsk digters samlede produktion» (Gran 1919). Hundre år etter avtvinger Eriksens fire bind, sine svakheter til tross, fortsatt respekt. For litteraturhistorikere så vel som allmennhet har rektorens utgave vært det faste punkt så lenge vi har holdt oss med en nasjonal litteraturhistorie i dette landet.

I løpet av de snart 140 årene som er gått siden Eriksen fremla sitt pionérarbeid, har språkprofessoren Didrik Arup Seip utgitt Nordlands Trompet (1927), leilighetsdiktene (Viser og Rim, 1934 og 1950) og Evangeliesangene (1960). Bibelsk visebok og Katekismsangene har derimot aldri blitt gjort til gjenstand for den samme filologiske oppmerksomheten, tilfeldigvis, kanskje, eller fordi den stipulerte arbeidsmengden ikke umiddelbart har virket innbydende.

Som nasjonallitteratur ble Dass’ hovedverk, altså Katekismesangene, i løpet av 1900-tallet utgitt to ganger. Først kom en utgave til 300-årsjubileet i 1947. Bergens-professor Harald Beyer la da det første Bergens-trykket, Nørvigs, til grunn «under korrekturlesningen» og supplerte med «andre utgaver, særlig A.E. Erichsens». Variantene lot han være, «da vår utgave ikke har vitenskapelige pretensjoner» (Dass 1947: XIII). Kommentarene begrenset han til seks små sider innledningsvis og et femtitalls ordforklaringer til slutt. Den hittil siste utgaven kom som en del av Petter Dass’ Samlede verker i 1980. Presten Sverre Inge Apenes tok initiativet etter at han i 1978 hadde fått like overraskende som overveldende respons på sin populært anlagte og delvis fiksjonelle Rapport om Petter Dass – presten som diktet makt til folket. Nasjonallitteraturens far lot til å ha vind i seilene i årene omkring den første EF-avstemningen. Med seg som utgiver av det illustrerte trebindsverket fikk Apenes litteraturviteren Kjell Heggelund. Deres versjon av Katekismesangene har ingen tekstkritiske ambisjoner, men baserer seg ifølge forordet på førsteutgaven fra 1715 (SV 1.8). Ikke desto mindre foretar utgiverne hyppig rettelser i det stille. Petter Dass’ Samlede verker må ha tilfredsstilt forlagets forventninger til salg, for de tre påkostede bindene ble trykt opp 17 år senere, i 1997. Tiden vil vise om 1997-utgaven blir den siste trykt på papir.

Fullstendige utgaver og samlede skrifter kan hva utbredelse angår, likevel ikke måle seg med alle de salme- og lesebøkene som har formidlet utdrag av Petter Dass’ sanger til et bredt publikum. I lesebøkene har den annen sang til Fadervår, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», vært en gjenganger etter at domprost i Kristiania, Gustav Jensen, omdiktet tre av strofene til bruk i Landstads reviderte salmebok (1926). Landstad hadde i sin tid tilpasset syv sanger av Petter Dass for innlemmelse i kirkesalmeboken (1869), samtlige basert på katekismesanger (TB 5, TA 3, TA 4, TA 5, TA 9 og AS 1). Norsk salmebok (1985) inneholder i alt seks salmer basert på katekismesanger (TA 3, TA 4, TA 5, FV 2, DS 1 og AS 1), og i den nye salmeboken 2013, som rommer flere Dass-salmer, ønsker «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (FV 2) velkommen på nummer 1. Ivar Roger Hansen (1997) gir en bred oversikt over Petter Dass’ bidrag til salmebøker i inn- og utland (se også Dam 1994 mht. Den danske salmebog).

2. Katekismen

2.1. Begrepshistorien frem til reformasjonen

Ordet katekisme kan føres tilbake til det greske verbet katēkhḗō, som betyr «jeg lar høre» eller «instruerer (muntlig)». Christen Staphensøn Bang oversetter det i sin Postilla Catechetica med «Jeg igienliuder, eller, med klar Røst igiensiger» og illustrerer med et eksempel: «Saa som, naar mand vil raabe høyt udi Marcken, oc mand da hører en Gienliud eller Wiederschall der aff igien» (Bang 1650: 1.10). I urkirken ble det brukt om undervisning i religionens grunnleggende læresetninger; vi støter på det hos både Tertullian og Augustin (Peters 1990: 1.15). Paulus bruker det i sitt første brev til korinterne, der han setter «tungetale» opp mot «profetisk tale», det vil med hans egne ord si å tale «til oppbyggelse, formaning og trøst» (1 Kor 14.3). Hva tungetale angår, maner apostelen korinterne til besinnelse. Selv er han så visst ikke fremmed for å tale i tunger, men han finner det likevel nødvendig å advare menigheten: «Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere. Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg også kan lære andre [katēkhḗsō] noe, enn tale tusensvis av ord i tunger» (1 Kor 14.18–19).

Substantivet katekisme (Catechismus) ser imidlertid ikke ut til å bli mye brukt før i Tyskland på begynnelsen av 1500-tallet, da den religiøse grunnopplæringen ble institusjonalisert innenfor den protestantiske kirken. Det betegnet da en trykt lærebok eller en genre. Dette betyr ikke at den katolske kirken hadde måttet klare seg uten katekisme, verken som opplæringsprogram for dåpen eller som læremiddel. Men det var først etter reformasjonen at ordet og den litterære genren vant innpass innenfor romerkirken. Etter hvert er katekisme blitt et vanlig begrep også innenfor islam.

2.2 Luthers katekismer

I forordet til den lille katekismen oversetter Luther sin egen boktittel som «kristenlære» («christliche Lehre»). Det dreier seg altså om en elementær lærebok eller håndbok («Enchiridion»). Behovet for en slik begrunner han i de erfaringene han har gjort ute på bondelandet: «Å du gode Gud, all den elendighet jeg har sett! Den alminnelige mann, især på landsbygden, har ikke det minste kjennskap til kristenlæren, og mange sokneprester er dessverre ganske uskikket og udugelige til å undervise. Likevel skal alle kalles kristne, være døpt og få de hellige sakramenter, selv om de verken kan Fadervår eller trosbekjennelsen eller de ti bud, men lever som det kjære kveg og de vettløse griser» (Luther 1979: 14). Første skritt for kirkens folk, hevder han, må være å utbre kunnskapen om kristenlærens fundament til folk flest. Til dette formål velger han følgende tekster, som til sammen utgjør katekismens fem «hovedparter»: De ti bud, trosbekjennelsen, Fadervår, og bibelsteder omhandlende de to sakramentene: dåpen og nattverden. Disse tekstene forklarer eller kommenterer han så fortløpende, for at de lettere skal kunne forstås av menigmann, det vil i første rekke si «unge og enfoldige».

Luther retter sine formaninger til prestene. Ansvaret for kristningen av folket ligger hos dem. Formaningenes antall er fem: For det første skal kirkens menn beflitte seg på å holde seg til den teksten Luther selv har konstituert i katekismen og ikke bruke alternative versjoner. Det gjelder om ikke å skape forvirring. Dessuten legger én og samme språkform til rette for formaning nummer to, nemlig at ungdommen skal lære teksten utenat. Tanken er at bare det man kan utenat eller by heart, som det heter på engelsk, virkelig har fått feste i hjertet (dvs. hukommelsen) og forståelsen. De som ikke tar bryet med å lære seg katekismen utenat, skal trues med helvete og djevel. De skal nektes adgang til nattverden, ja, de kan nektes mat og drikke. Kristendommens utvendighet, dens funksjon i samfunnet, skal åpenbart ikke undervurderes: «For den som vil bo i en by, han skal kjenne og holde byens lover som han har gagn av, likegyldig om han nå tror eller om han i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.» For det tredje ser doktoren for seg en mulig progresjon fra basiskunnskap til en «rikere og videre innsikt». En slik kan man tilegne seg ved å ta skrittet fra den lille til den store katekismen, fra det elementære til det mer avanserte. Luther skrev den store katekismen på grunnlag av de såkalte katekismeprekenene han holdt i 1528. Vi skal også merke oss at den teologen som fremholdt troens avgjørende betydning for frelsen, her tillegger gjerningene stor betydning for hvordan det går et menneske på jorden: Prestene må supplere katekismen ved å gi gode eksempler på at det går dem godt som lever et fromt liv, og at det går dem ille, som bryter Guds bud. På dette punkt følges Luther fint opp av Dass’ katekismesanger. For det fjerde innprenter han foreldre deres plikt til å sørge for barnas katekismeopplæring, at de tilegner seg sin «barnelærdom» («Kinderlehre», jf. Peters 1.17). I skarp kontrast til romerkirken hevdet Luther alle troendes presteskap, det at enhver har plikt til å rettlede sin neste i troen. Et særlig ansvar legger han i så måte på husfedrene. Doktorens femte og siste poeng gjelder nattverden. Han innser at man ikke kan tvinge noen til tro ved lov; han anbefaler i stedet prestelige trusler. Den som ikke tror, han skal sannelig få høre at han ikke er noen kristen, men «to ganger hører djevelen til».

Det Luther ikke nevner, er at dette programmet, slik det er utformet i Den lille katekismen, forutsetter leseferdighet, en ferdighet som 1500-tallets allmue i stor utstrekning manglet. Det forutsatte også den trykte boken som medium. Luther finner så å si opp et allment marked for andaktslitteratur. Slik knyttes den kommunikasjonsrevolusjonen som kom med den nye gutenbergske teknologien, fast til reformasjonens teologiske opprør og til den formen for religiøs praksis han kalte «Andacht». Slik knyttes leseferdighet til menneskets håp om å kunne beseire døden. «Hedning, der uden Bogstaaven har levet,/ Hand og faaer uden Bogstaven sin Dom,» skriver Dass (TA 11.22.1–2). Uten boktrykkerkunst, ingen reformasjon, har det vært hevdet. Et godt stykke på vei kan da også dette standpunktet forsvares og begrunnes.

Luthers Kleiner Katechismus skulle komme til å bli Nord-Europas viktigste bok i de følgende 300 år (Haile 1976). Den tette forbindelsen mellom leseopplæringen og kristendomskunnskapen attesteres tydelig av det høye antallet katekisme-ABC-er som ble produsert på 1600-tallet (Appel 2001: 1.161–87), også innenfor den katolske og den anglikanske kirken (hhv. Julia 1999: 261–66 og Green 1986). Den som ønsket seg frelse og evig liv, ble stilt overfor et dobbelt krav: om katekismekunnskap og leseferdighet.

2.3 Katekismeopplæringen i Danmark-Norge

1600-tallets dansk-norske enevelde legitimerer sin makt i det metafysiske. I det guddommelige. Kongen påberoper seg sin makt fra den kristne Gud. Straffeloven og moralen, dvs. Guds bud, kan ikke skilles. Denne teokratiske styreformen, som det ennå finnes versjoner av i muslimske land, kombinerer verdslig myndighetsutøvelse med krav til hver enkelt undersått om å vise gudfryktighet i praktisk handling. Det ideologiske fundamentet for dette styresettet formuleres i Luthers Lille katekisme, også kalt «den lille Bibel». På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå den store betydning tvillingrikenes myndigheter tilla katekismeundervisningen, institusjonalisert som allmueskolens forløper. I Christian Vs norske lov (1687) defineres «Præsternis Embede med Ungdommens Undervisning» slik (2-6-1):

Præsterne paa Landet skulle med Sogne-Degnene, eller deres Substitutter, undervise Ungdommen i Børnelærdommen, og det saa forskaffe, at hvis om Søndagen ej kand forrettis, dertil en anden Dag i Ugen bestemmis, saa tit, som efter hvert Sognes, eller Annexis Lejlighed mueligst skee kand. Og skulle Præsterne see til, at hand, som lærer Børnerne, giør det stedse med al Flid og Alvorlighed uden Forargelse og Forsømmelse, saasom de selv baade i Provstens og Superintendentens Visitatz vil svare dertil.

Degnen (lat. diaconus), i Norge oftest kalt «klokkeren», spilte en nøkkelrolle i denne undervisningen. Degnen hadde ingen formelle teologiske kvalifikasjoner, han kunne ikke alltid lese så godt, heller, men han skulle i alle fall gå presten til hånde, lede kirkesangen og altså ta seg av katekiseringen. I praksis bød det, spesielt i Norge, ofte på problemer å få klokkerstillingen finansiert, for lønnen måtte finansieres av frivillige gaver. Dermed manglet det i mange norske sogn kvalifiserte klokkere (Moe 1889: 117–18). Katekismeundervisningen måtte i så fall ledes av presten eller hans «medtjener» (kapellan) etter søndagens gudstjeneste eller om kvelden en hverdag: «Saa skulle Sogne Degne vnderuise vnge Bonde Folck, vdi Børne lerdomen, Catechismo, en sinde om Vgen, vdi det sted oc stund, som Sogne Presten dem forscriffuer, thi alle Lands Degne, skulle lige saa lære Børne lerdomen, oc der som de icke der til ere bequemme, da maa de icke vere Sogne Degne» (Kirkeord. 1607: 44v; jf. C.5. no. lov 2-15-1-11). Et interessant innblikk i 1600-tallets hverdag gir degnen Anders Jensen Kiers bevarte «Optegnelsesbog» for årene 1667–1693 (Mogensen og Bruun 1998; jf. Larsen 1916: 29–126 og G. Hansen 1944).

Presten blir i loven påminnet om at han må være forberedt på å få undervisningen kontrollert av prost eller biskop. I den følgende paragrafen (2-6-2) pålegges han å straffe de «forsømmelige», om enn uten at det angis noen bestemt avstraffelsesmetode. Loven formaner imidlertid foreldrene om å være sitt ansvar for den religiøse oppdragelsen bevisst, både for sine egne barn og for tjenestefolkene.

Den norske kirkeordinansen (1607) foreskriver prestene å håndheve «Lærdommen» på i alt tre måter: ved å forkynne evangeliet, ved å forvalte sakramentene og ved å undervise i katekismen: «en Enfoldig Forklaring paa Børne lerdom, i huilcken der klarligen visis vdi huad maade mand skal rette oc bedre sig, giffuis kundskab paa Synder oc gode gierninger, oc visis baade, huilcken den rette sande Tro er, oc huorledis wij ma hender bekomme» (s. 2v). Katekismeundervisningen utgjør med andre ord én av prestenes tre hovedoppgaver.

Da Hans Poulsen Resen i 1615 ble utnevnt til Sjællands biskop og slik fikk høyeste rang innenfor den dansk-norske geistligheten, ble katekismeundervisningen utpekt som satnsningsområde. Utgivelsen av nye katekismeforklaringer skjøt fart, ikke minst takket være Resen selv. I 1627 utgav han skriftet Om Børnelærdoms Visitatz, som gir retningslinjer for biskopers og prosters kontroll av prestenes undervisning i form av såkalte visitaser, og for prestenes og degnenes ukentlige undervisning av ungdommen. Forskriften gjelder i siste instans også familiene og husfedrene, som «skulle […] self lære deris Børn det eenfoldige, som de self fordum hafue lært» (6. del). Noen år senere (1636) ble Om Børnelærdoms Visitatz fulgt opp av Executionis Catecheticæ eller Hvorledis Catechismi Øfvelse bør at drifuis, med idelig Fliid oc Fruct, efter Luthers rette Meening, paa det eenfoldigste, i dend HERRIS JEsu Nafn, som rettet seg spesielt til foreldrene (jf. Horstbøll 1999: 449; Appel 2001: 1.146). I praksis kom kanskje det mest effektive virkemiddelet i og med bestemmelsen om at katekismekunnskap var en forutsetning for altergang (Appel 2001: 1.145 og 152). Og altergang var i sin tur en forutsetning for trolovelse og giftermål. Enhver lovlig seksuell ambisjon ble slik kontret av et krav om katekismekunnskap. Ulydighet måtte på denne bakgrunn fortone seg svært lite fristende.

Resens kateketiske forskrifter forutsetter ikke uttrykkelig leseferdighet blant de unge. Han insisterer helst på nødvendigheten av å ta teksten til sitt hjerte og av å kunne fremsi eller «lese» den for presten. Degnen eller skolemesteren skal ifølge Resen «lese for dem [elevene], det eene efter det andet, huilcket de efter hannem skulle opsige igien, indtil de det vdenad befatte kunde» (Resen 1628: upag. [A5]). «Lesing for presten» innebar dermed ikke det samme som «lesing i bok», dvs. avkoding av ukjent tekst (Guttormsson 1990; Appel 2001: 1.210–13). På 1600-tallet var lesning for mange i praksis begrenset til et snevert repertoar av kjente tekster. Grunnlaget ble lagt med utenatlæringen av katekismen.

I Norge ble det på 1600-tallet utarbeidet katekismeforklaringer i samtlige stift. Først ute var biskopen i Bergen, Ludvig Munthe med GUds Ords Første Alphabeet, trykt i København 1644. Munthe demonstrerer en tidstypisk iver og optimisme på katekiseringens vegne. Ofte, skriver han, har han på sine reiser i stiftet møtt eldre mennesker som skammer seg over sin vankundighet, mens ungdommen – antakelig takket være biskopens egen iherdighet – kan «den gandske Lutheri Catechismum med dens Forklaring […] saa got som paa fingrene» (forordet).

Stavanger stift fikk sin første forklaring i og med biskop Thomas Cortsen Wegners En liden Haandbog, som indeholder Lutheri Forklaringer ofver de fem Hoffvidstycker i Børne Lærdommen oc Husztaflen fra 1648. Wegners bok vil mange ennå kjenne indirekte, fra det gamle bordverset «I Jesu navn går vi til bords».

I Christiania og Hamar stift skrev den danskfødte Romedals-presten Christen Staphensen Bang sin sagnomsuste Postilla Catechetica i åtte bind på til sammen 9000 sider i kvartformat. For å få verket trykt hadde han sett seg nødt til å hente en boktrykker fra København, Tyge Nielssøn, som rett og slett kollapset under vekten av Bangs papirer. Først etter 19 år og fire boktrykkere forelå verket ferdig trykt i 1662. Bruksverdien av Bangs gigantverk i forbindelse med katekismeundervisningen kan vi imidlertid bare glemme. En annen Bang, Toten-presten Knud Sevaldsen, skrev derimot en atskillig mer håndterlig og mye flittigere lest katekismeforklaring: Den søde oc velsmagende Catechismi Bryst-Melck, trykt i København i 1681. Bang hadde full tiltro til den lokale leseferdigheten. Hver gård i sognet ble begavet med ett eksemplar av boken, sammen med en salmebok (Appel 2001: 1.184–85).

I Trondheim ble Erik Pontoppidan d.e. utnevnt til biskop i 1673 (den berømte – eller beryktede – Pontoppidan d.y. var sønnesønn av hans bror). Det året han tiltrådte som biskop, fikk han også utgitt sin katekismeforklaring, Katechismus med nogle Anmærckninger (førsteutgaven er gått tapt). Boken omfatter en hel rekke tillegg, blant dem 19 davidssalmer og Resens Om Børnelærdoms Visitatz. Slik kunne Pontoppidans katekisme også egne seg som generell andaktslitteratur.

Perioden før Pontoppidan hadde Erik Bredal – far til Peter Bredal, Dass’ venn og sogneprestkollega i nabosognet Brønnøy – residert i den trondhjemske bispegård. Han skal nevnes her fordi vi har bevart to av hans visitasprotokoller for Helgeland, Alstahaug inkludert. Protokollene gir et interessant og antakelig representativt bilde av hvordan katekismeundervisningen kunne foregå i Petter Dass’ barndom (Heffermehl 1913: 144-58; jf. Appel 2001: 189–213). Biskop Bredal utarbeidet umiddelbart etter sin tiltredelse en ambisiøs plan for katekiseringen i stiftet. Alle barn pliktet å møte til undervisningen fra de var syv år gamle. Det første året skulle de lære katekismens fem hoveddeler utenat, det andre året måtte de pugge Luthers forklaring til de samme delene, det tredje året var det hustavlen det dreide seg om, og det fjerde Om Børnelærdoms Visitatz‘ tekster til skriftemål og altergang, som inngikk i Pontoppidans katekisme. Ingen måtte «flyttes opp» før de hadde bevist at de kunne sine ting. Eksamen skulle avholdes to ganger i året. Og presten pliktet å notere seg hva hver elev virkelig kunne: «Jon Olsen læser i Bog» – i så fall litt av en triumf å rapportere om. Men dette var forskriften. Ofte kunne nok både presten og ungdommen ta atskillig lettere på det. Og det til biskop Bredals store fortørnelse. I de bevarte visitasberetningene fra 1659 og 1664 gir han tydelig uttrykk for denne fortørnelsen. Bare en liten brøkdel av elevene møtte frem, og med kunnskapene var det så som så – uansett hva presten på forhånd hadde notert i sitt register. Ved den siste visitasen, i 1664, ba den undervisningsansvarlige klokkeren i Alstahaug seg unnskyldt på grunn av sykdom («svag i Hovedet»), mens presten selv, Jacob Borchmand, var opptatt med prekenforberedelser. Biskopen likte det dårlig og forlangte faktisk at alle de tre sogneprestene i Helgeland prosti umiddelbart måtte love bot og bedring – skriftlig. Det hjalp ikke stort at Alstahaug-klokkerens sønn, Ole Knudsen, hadde briljert i sin fars fravær. Ole kunne nemlig de 24 første davidssalmene utenat, og enda syv botssalmer. Vi kan vel ikke helt utelukke at den tolvårige Petter Dass var til stede ved visitasen i Alstahaug 17. juli 1659, men i 1664 satt han sannsynligvis bøyd over bøkene på latinskolen i Bergen.

2.4 Leseferdigheten

Allmenn skolegang, religiøst motivert, med leseopplæring, ble i Danmark-Norge innført først i 1739. Før forordningen av 1739 hadde et lite mindretall av guttene gått på latinskole i byene; for øvrig måtte ungdommen ta til takke med katekismeundervisning og det de eventuelt kunne lære av sine foreldre. Hvor stor del av befolkningen som faktisk kunne lese i 1698, da Katekismesangene forelå fra dikterens hånd, lar seg vanskelig bestemme. For det første gir ikke kildematerialet noe entydig svar, fordi det ikke alltid lar seg avgjøre om «lesning» innebærer at en utenatlært tekst blir fremsagt, eventuelt med støtte i trykt tekst, eller om det er snakk om faktisk avkoding av ukjent tekst. Dessuten blir svaret ofte usikkert fordi man slett ikke kan slutte fra manglende skriveferdighet til manglende leseferdighet. En bonde som ikke kan tegne seg ved navn, kan utmerket godt likevel beherske lesekunsten. For det annet kan man ikke uten videre generalisere på grunnlag av gode kilder for ett sogns vedkommende, på ett bestemt tidspunkt. Andre steder, til andre tider, kan situasjonen ha vært ganske annerledes. Alder og kjønn utgjør dessuten viktige variabler. Til tross for disse reservasjonene vil de fleste som har studert leseferdighetens historiske utvikling i Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet, i dag (2013) uttrykke større optimisme på folkelesingens vegne enn det tidligere har vært vanlig å gjøre.

Charlotte Appel, som har studert denne utviklingen grundigere enn de fleste, konkluderer med at det ved århundreskiftet (1600-1700) i byene må ha vært minst én lesekyndig person i hver husstand, på landet én lesekyndig i hver tredje husstand eller så (Appel 2001: 837; jf. Tveit 1991 og Horstbøll 1999: 153). Til sammenligning finnes det undersøkelser som konkluderer med at det innenfor den voksne befolkningen i Frankrike år 1680 fantes 29 prosent lesekyndige blant mennene, 14 prosent blant kvinnene. I byen Amsterdam, har man beregnet, kunne 76 prosent av mennene lese i 1730, 51 prosent av kvinnene (Vliet 2007: 251; jf. Gilmont 1999: 224). Martin Lyons påpeker at forskjellene var store også innenfor Europa: I Russland kunne for eksempel bare 29 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene lese ved århundreskiftet 1800–1900 (Lyons 2010: 88 ff). Spesielt for Sverige er den høye andelen av lesekyndige kvinner, beroende på en ordning med hjemmeskole og kvinner som tradisjonsbærere (Johansson 1998). Lesekyndighetens fremvekst har imidlertid hatt svært forskjellige betingelser i forskjellige deler av verden. Alstahaug har neppe ligget i spiss, men det er heller ingenting som tyder på at dikterprestens sogn skulle ha kommet i bakleksa. Når han selv i sitt «Giensvar paa Ole Nysteds Skrivelse» (SV 1.252) kaller seg en «Hjemføding» som «boer i det Land/ Hvor ey brugis Skrifft eller Bøger», kan vi trykt oppfatte det som koketteri.

Andre deler av verden, som den muslimske, fikk lesekunsten atskillig senere. Utenatlæring praktiseres ennå i stor stil, og trykte utgaver av Koranen ble ikke noenlunde vanlige før et godt stykke ut på 1800-tallet. Ifølge UNESCO har dagens Afghanistan 30 prosent lesekyndighet blant voksne, Pakistan 50 prosent. Generelt står det enda dårligere til med leseferdigheten blant kvinner enn blant menn.

Når bare én i en husstand kan lese, åpner det for andre typer lesepraksiser enn den individuelle stillelesningen vi er vant til i det 21. århundre. Det som i leseforskningen kalles shared reading, felleslesning, innebærer at én som kan lese, deler teksten med flere. Som for eksempel i en familie: Far – eller mor – leser høyt, mens barn og andre som hører til husholdningen, lytter (Chartier 1999: 270–72). Denne typen lesepraksis var ofte knyttet til husandakten, slik den ble praktisert innenfor den lutherske delen av Europa (se kap. 4.3), men kunne selvsagt også brukes for verdslige formål, til underholdning. Forutsatt at man bare har godt leselys (jf. Englund 2010: 661). En typisk situasjon beskrives på fornøyelig vis av Cervantes i Don Quijote (1605), der landarbeiderne samler seg i vertshuset etter arbeidsdagens slutt for å høre opplesning fra en gjenglemt bok (1. del, kap. 23). Felleslesning til andakt holdt seg lenge i Norge, helt til langt ut på 1900-tallet, noe følgende vitnemål bærer bud om: «Det var søndag eftermiddag vinterstid, lampen var tent på kjøkkenbordet ved vinduet, og utenfor stod mørket allerede og gjorde rutene blanke som speil. Ved bordet satt mormor og leste og holdt den gamle brune boken frem under lampen. Jeg satt på vedkassen og lyttet forundret. Men mormor leste ikke høit bare for min skyld. Å lese det var for henne alltid å lese høit, likegyldig hva teksten var» (Skjelbred 1983: 25).

Den lesepraksisen som så å si ligger innkodet i Dass’ katekismesanger fra opphavsmannens side, forutsetter nettopp en situasjon der én lesekyndig formidler bokens innhold til flere. Den forutsetter både skriftlighet og muntlighet, øye og øre. I dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen (Ded.Jesp. 92) skriver Dass at det for ham som prest sømmer seg «at viise Tilhørerne Veyen til GUd», ikke leserne, altså. «Tilhørere» kaller dikteren også sine familiemedlemmer idet han dediserer boken til dem (Ded.fam. 42). Sangene er med andre ord skrevet for katekisme i sin opprinnelige betydning: for «muntlig instruksjon». De skal innlæres ved at en forsanger får følge av tilhørere som etter hvert selv deltar aktivt i sangen (Haarberg 2010: 53–63). På samme måte som ungdommen har tilegnet seg katekismen «læsendes», det vil si utenat, skal de med dikterpresten lære den «sjungendes», ved å følge den som både har boken og den ferdigheten som skal til for å transformere trykt tekst til sang. I dette perspektivet blir det menneskelige øre å betrakte som en port til himmelriket (Ded.fam. 119). «Kom hid, O kiære Christen Lem,/ jeg vil så kortelige/ Paa dine Fingre to gang fem/ GUDS Bud ved Sang udsige.» På denne måten skaper dikterpresten allerede i bokens første strofe (TB 1.1) en situasjon der han, som forsanger, formidler en tekst som skal læres utenat og lettere huskes ved at tilhørerne teller budene på fingrene, ja, slik at de kan dem «på fingrene». Samtidig viser han i en annen sang til den trykte katekismen som den ytterste autoritet: «Du har GUds Bud paa Tal,/ De nok forklarer/ Hvor du dig skikke skal,/ De staar jo skreven/ I Catechismi-Bog/ De er jo bleven/ I prent og Moders Sprog?» (TB 3.23). Slik går skrift og muntlige ord ofte sammen i en tilsynelatende paradokal forening omkring år 1700. Dass’ samtidige, dikterpresten Elias Naur på Fyn, omtaler for eksempel i en gjendiktet davidssalme (Sal 45, str. 1) sitt forkynnelsesredskap som en «Tunge-Pen».

3. 1600-tallets kristendom

3.1 Ortodoksien

Den form for kristendom som preget 1600-tallet i Danmark-Norge, har av kirkehistorikere blitt kalt ortodoksi (gr. «rett lære»). På samme måte som Øst-kirken («den ortodokse») mange århundrer tidligere hadde gjort krav på rettroenheten i opposisjon til paven i Roma, gjorde også de tyske reformatorene det, da bruddet med den katolske kirken var en realitet. I Danmark, Norge og Holstein vant reformasjonen sin institusjonelle seier i 1536. De ideelle grunnene til å opponere mot pavekirken utgjorde riktignok neppe noen drivkraft i prosessen. Den evangelisk-lutherske formen for kristendom kan i denne sammenheng betraktes som en overbygning og et maktpolitisk redskap. Christian III konfiskerte den katolske kirkens eiendommer, arresterte biskopene og utnevnte nye, kongelige lønnsmottakere. Statskirken, den verdslige styringen av religionen, ble med dette en realitet. I Norge, som ved den samme konstitusjonelle manøveren ble dansk lydrike (vasallstat), skulle den komme til å holde seg i 476 år – til 2012.

Den latinske Bibelen ble erstattet av en dansk oversettelse i 1550. Men det var først på 1600-tallet at staten – og med den Kirken – hadde kraft nok til å sette inn en offensiv for å disiplinere folket til lydige evangelisk-lutherske undersåtter. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng var nettopp katekismeopplæringen, som skulle bidra til å oppnå den fornødne rettroenhet i folket, utrydde hedenskap og katolsk overtro. Christian Vs norske lov (1687) poengterer ikke bare bekjennelsesskriftenes, men også katekismens avgjørende betydning i paragrafen «Om Religionen» (2-1): «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Cathechismo.»

Tredveårskrigen (1618–1648) kan på overflaten gi inntrykk av å dreie seg om religiøse spørsmål, om at protestanter stod mot katolikker. Men den makten og de ressursene som partene kjempet om, hadde ingen særlige religiøse forutsetninger, til tross for retorikken man brukte. For danskekongen hadde uansett kampen mot svenske trosfeller århundret gjennom hatt prioritet. I alt syv kriger ble utkjempet nabofolkene imellom. Paven i Roma kunne knapt sies å være noen akutt trussel, verken i København eller på Alstahaug. Men Petter Dass vet likevel svært godt hva som ventes av ham med hensyn til Romerkirken. Til slutt i sangen til det første bud gir dikterpresten tydelig uttrykk for sin helgen- og paveforakt, (TB 1.25):

Hvad har vi med Sanct Poul og Peer?
Hvi giør vi dem Umage?
Hvorfor vi dend Papist beleer,
Som sig for dem vill klage.

I den tredje sangen til Fadervår passer han også på å distansere seg fra enda fjernere trusler enn bare den katolske kirke (FV3.18):

Lad Pavens Skam opdagis!
Lad Tørkens Magt nedslagis!
        Og lad hands Morder-Sverd
        Ham giøre selv forfærd!
Lad Satans Regimente
        I Grunden brydis ned!
Og da maa vi forvente
        Vor Herres JEsu Fred.

En nærmere og atskillig skumlere trussel utgjorde «de falske brødre», kalvinistene, som til tross for at de hadde brutt med paven, likevel antok uantakelige teologiske standpunkter, først og fremst med hensyn til nattverden. For Calvin symboliserte brødet og vinen Jesu legeme og blod, men for Luther inneholdt sakramentet virkelig kjøtt (mirakuløst omdannet av alterbrød) og virkelig blod (mirakuløst omdannet av altervin), selv om han ikke forbeholdsløst sluttet seg til den katolske forestillingen om transsubstansiasjon eller omdanning. Dikterpresten følger lojalt opp i sin første sang til alterets sakramente (AS 1.12):

Jeg troer, at jeg i Kalk og Disk
        Hans Blod og Legem nyder,
At jeg i Hiertet bliver frisk,
        Naar hand sig selv frembyder.
Vill en Calviin staa der imod?
Min Tro staar derfor lige god,
        Hvad skiøtter jeg hans Grille?
Giv hannem kon det bare Brød,
Giv mig i Brødet JEsu Kiød,
        Saa faar enhver sin Ville.

Kirken og Universitetets teologiske fakultet holdt uopphørlig vakt mot det man kalte kryptokalvinisme («fordekt kalvinisme») og annen heterodoksi. Teologien fikk preg av kontrovers. Det gjaldt å luke ut ugresset (Glebe-Møller 1980: 177–84). Teologer som på en eller annen måte ga uttrykk for en «symbolsk» eller rasjonalistisk nattverdsoppfatning, måtte tilbakekalle sin vranglære eller også forlate Kirkens tjeneste. Saken mot sogneprest Erland Hansen i Jylland, som i 1675 ble fradømt kappe og krage, kan tjene til eksempel på akkurat det. Hr. Erland voldte Aalborg-biskopen mye bry. Han drakk for mye, trakk kniven mot en naboprest og talte ofte usømmelig ord. Det som til slutt felte ham, var imidlertid hans kryptokalvinistiske nattverdsoppfatning (Appel og Fink-Jensen 2009: 127–130).

I tillegg til papister og (krypto-)kalvinister fantes selvsagt også en tredje gruppe vantro: hedningene, de som dyrker fremmede guder. Hadde «de Hunde» hatt det minste begrep om hva Jesu navn innebærer, hadde de riktignok ikke nølt med å slutte seg til den kristne lære, ifølge Dass’ ortodokse teologi (TA 2.15):

Finge de den mindste Smag
        Af din Sødheds Kiærne,
De skull’ efter denne Dag
        Dig samtykke gierne:
Men for Guld den aldrig græd,
Som har Guldet aldrig Seed,
        Hvad kand mand i Rænte
        Af Bedrager vente?

Om det i det hele tatt finnes hedninger i betydning «virkelige ateister», skulle vise seg å bli et stridsspørsmål for Dass og hans sogneprestkollega i Brønnøy, Peter Bredal. Vi har bevart en temperamentsfull brevveksling på latin om dette spørsmålet kollegene imellom (SV 1.362–79).

Som det viktigste middelet til å sikre utbredelsen av «den rette lære», anså man i Kirken opplagt Luthers katekisme (se kap. 2). I tillegg skal vi merke oss tre viktige reformer som ortodoksien førte med seg: standardiseringen av presteutdannelsen, av prestens kirkelige oppgaver og innføringen av sensur.

Den første tiden etter reformasjonen fantes det nemlig ingen formelle krav til presteutdannelsen. Ved tildeling av kall brukte man sitt praktiske – og politiske – skjønn. Men i 1621 ble det i den nye fundasen (universitetsloven), de såkalte Novellæ constitutiones, formulert et krav om at ingen måtte få embede i skole eller kirke uten å ha studert «continue thoe eller threi Aar her paa Vniversitetet» (Norvin 1940: 2.79). For at teologiske eksamenspapirer fra utlandet skulle kunne anses for gyldige, krevdes full enighet professorene imellom. Bestemmelsene ble innskjerpet ved en forordning i 1653 og deretter stadfestet i loven, både den danske og den norske versjonen (C.5. no. lov 2-2-1). Vi vet at Petter Dass ble immatrikulert ved Universitetet i København den 20. juli 1666. Hvor lenge han faktisk ble værende der som student, kan vi ikke fastslå med sikkerhet. Midbøe skriver at han vendte hjem til Helgeland sommeren 1669, men det kan også ha vært året før (Midbøe 1947: 30; jf. K. Hansen 2006: 325). Universitets-matrikkelen er taus med hensyn til Dass’ avsluttende eksamen.

Standardiserte krav til gudstjenesten kom i og med Kirkeritualet av 1685. Det ble utarbeidet av Sjællands biskop Hans Bagger. Her gis detaljerte instruksjoner for hvordan presten skal utføre sine oppgaver under gudtjenesten, ved dåp, ved barselkvinners kirkegang, ved skriftemål, nattverd, djevelutdrivelse, bannlysning, vielse, begravelse og ordinasjoner. Bagger utarbeidet også en ny alterbok (med liturgien), som kom i bruk fra 1688.

Sensuren sikret staten mot vranglære og – minst like ille – tap av makt og autoritet. En nærmere redegjørelse for sensuren og den statlige litteraturpolitikken følger i kap. 4.2.

Som teologi preges ortodoksien også av sine verdslige, juridiske pretensjoner. Den politiske og den åndelige makt kan i dens perspektiv ikke skilles. I Christian IVs Bibel (1633) ble dette forholdet symbolisert av kongens innledende portrett, ledsaget av hans latinske valgspråk «Regna firmat pietas»: gudfryktighet styrker rikene. Professor Hans Wandal «påviste» i sitt store verk De jure regio (Om kongens rett), som ble utgitt samtidig med at Kongeloven ble utformet og implementert (1663–1672), at kongen ved salvingen faktisk tilførtes guddommelige egenskaper. Da Christian V i 1670 ble kronet, hadde han med andre ord vitenskapelig sanksjon for ikke bare å være Guds jordiske representant, han var selv, per teologisk definisjon, guddommelig.

Den fremste av ortodoksiens teologer, Jesper Brochmand, utga i 1633 sin monumentale lutherske dogmatikk Universæ Theologiæ Systema (Systematisk fremstilling av hele teologien). Dette omfattende latinskspråklige verket kom i en lang rekke utgaver (også i en forkortet Epitome eller «utdrag») , ikke bare i Danmark, men også i Tyskland. Langt på vei ble det normgivende for hvilke synspunkter det fantes teologisk aksept for. Språkformen alene satte sine begrensninger for lesningen, men Brochmand skrev også en postill eller prekensamling på dansk, som fikk stor utbredelse. Den forelå i stadig nye utgaver til langt ut på 1800-tallet.

Brochmands dogmatikk forutsetter for det første at Bibelen virkelig inneholder Guds egne ord til menneskene, for at de – vi – skal kunne undervises om hans vesen, vilje og rette dyrkelse. Det gamle og Det nye testamente betraktes som «inspirerte», som fylt av Guds ånd, i hver minste tekstlige detalj. Derfor har teksten både ubestridelig autoritet og gjennomlyst klarhet. For det annet forutsetter den at skriften er «sin egen fortolker», at den følgelig ikke skal forstås på grunnlag av sunn fornuft eller kirkelig tradisjon. Bibelens klare tale lar seg utlede av teologens oppklarende, systematiske lesning. Denne brochmandske grunnholdingen har antakelig like stor betydning for forståelsen av ortodoksien som de avklaringene forfatteren foretar av omdiskuterte enkeltspørsmål.

Den dogmatiske lærens vrangside tilhører djevelen. Ortodoksiens dualisme, dens enten-eller, kommer tydelig til uttrykk ikke bare i tidens teologi, men også i pastoral praksis. Alt som ikke er av Gud, er av djevelen. Hinmannen strever det han kan for å skade Guds sak og gjøre menneskenes forventing om frelse og evig liv til intet. Mens Dass satt ved skrivepulten og utformet sine oppbyggelige sanger, håndterte Kirken om enn noe nølende de siste besettelsessakene. Den norskfødte Jyllands-presten Ole Bjørn, som studerte samtidig med Dass i København, ble til slutt (i 1698) dømt fra sin stilling for å ha trodd for hardt på djevelens makt, det vil si hans evne til å besette en håndfull kvinner i Thisted ved Limfjorden (se Appel og Fink-Jensen 2009: 195–232). En annen av Dass’ samtidige, den ti år eldre Johan Brunsmand, som var født i Trondheim, demonstrerte på effektivt vis tidens djeveltro ved å utgi en bok om det såkalte Køge Huskors i 1674, blant annet inneholdende en bevart øyenvitneskildring av all den djevelskap som utspilte seg i et hjemsøkt hus i Køge på Sjælland ved århundrets begyndelse. De prosessene som fulgte, resulterte i dødsdom for en hel rekke av byens kvinner. De hadde angivelig gått djevelens ærend (Brunsmand 1953). At hekser og trollmenn var levende realiteter for en Nordlands-prest på slutten av 1600-tallet, kan på denne bakgrunn umulig overraske (jf. Hagen 1997 og 2003: 189–214; K. Hansen 2006: 223–34).

3.2 Botsfromheten

Syndserkjennelsen eller pønitensen (lat. poenitentia, «anger») representerer en annen side ved tidens kristedom, ikke i opposisjon til ortodoksien, men som del av den. Brochmands dogmatiske teologi kan uvegerlig virke både intellektualistisk og kald. Botsfromhetens personlige gudsforhold peker derimot fremover mot pietismens syndserkjennelse og varme inderlighet.

Utgangspunktet er nettopp syndsbevisstheten: den enkelte troendes erkjennelse av sin syndige natur, av lysten til det onde. Arvesynden kan dermed ikke oppfattes som en kollektiv historisk arv, men som en biologisk. Det kristne mennesket starter ikke med blanke ark. Det har «den gamle Adam» i seg. Bare ved troen på «den nye Adam», Kristus, kan synden – og døden – overvinnes. Luther tok et klart og radikalt standpunkt i så måte. Han fremholdt at frelsen oppnås «ved troen alene» (lat. sola fide), ikke ved gode gjerninger. Troen får mennesket ufortjent ved Guds nåde og Den hellige ånd. Den stadfestes og styrkes ved dåpen og nattverden. Luther fraråder med dette selvsagt ikke noen fra å gjøre godt. Men nestekjærligheten blir for ham sekundær i forhold til troen. Gode gjerninger kunne lett oppfattes som betalingsmiddel. De kunne utføres med tanke på egen vinning, som en slags avlat. Fra kirkehistorien husker vi reformatorens utfall mot avlatshandelen: det at det skulle kunne gå an å kjøpe seg fri fra synden med klingende mynt.

Botsfromheten, som gjorde seg så sterkt gjeldende innenfor den lutherske ortodoksiens periode, kan i dette perspektivet virke paradoksal, så lenge den bygger på en forestilling om at man skal bøte for sin synd. «Bot» kan jo oppfattes som en juridisk eller økonomisk metafor i betydningen «skadeserstatning» eller «pengestraff». De botsfromme vil sone sin synd og blidgjøre Gud ved å «øve gudfryktighet» eller holde andakt med tekstlesing, bønn, «sukk», salmesang og gråt. Den troende «ofrer» sine tårer til Gud. Dorothe Engelbretsdatters boktitler taler følgelig botsfromhetens tydelige språk: Siælens Sang-Offer og Aandelige Sang- og Taare-Offer. Tåre-offeret erstatter avlaten.

Boten eller pønitensen tenkte man seg ikke bare som et middel til å nå det himmelske Jerusalem, men i praksis også som en måte å blidgjøre den vrede Gud på. Herren lover straff og belønning i det hinsidige. I tillegg lar han imidlertid rettferdigheten skje fyllest på jorden. Han belønner dem som frykter ham og yter sine daglige offer, og han sender sin straff over synderne i form av ulykke, sykdom, naturkatastofer og krig. Døden forblir syndens sold. Mennesket har ikke noe annet valg enn å vende seg til Herren i anger og gudfryktighets øvelse, tenkte man seg. Slik pekes det ut en tredje vei til Gud. Botsøvelsen blir dermed like viktig som tro og gode gjerninger.

I den nasjonale litteraturhistorien har man med rette latt Petter Dass representere den legalistiske eller regelstyrte ortodoksien, hans samtidige Dorothe Engelbretsdatter den inderlige botsfromheten. Hos henne kommer det personlige gudsforholdet til uttrykk i første person entall. Hos ham synges det gjerne bydende i annen person, til et «du». Dette betyr likevel ikke at botsfromheten er fraværende hos Dass. Også han foreskriver bot til soning av synd. Om du for eksempel skulle ha latt deg friste til utukt, og ditt øye er blitt deg «forargelig», da «Riv det hastig fra dig ud,/ Og i Poenitentzis Luud/ Toe det reent med Anger» (TB 11.4–6). Forestillingen om dennesidig straff og belønning kommer ofte til uttrykk i slike sammenhenger, som i sangen til det sjette bud. Det skipbruddet han skildrer der, kan oppfattes figurlig, men kanskje like gjerne bokstavelig (TB 6.27):

Men hvor dit Skib end vanker,
        Og bruger sin Seylatz,
Det paa de blinde bancker
        Dog engang gaar i Knatz,
Og sencker ned til Grunden
        Med Godtz og Vrag og alt,
Og aldri meere funden,
        Saa blir din Synd betalt.

Men inderligheten har uansett ringe kår hos Dass. Han forholder seg som regel helt forretningsmessig til synden. I den tiende sangen til Fadervår, om syndenes forlatelse, fremstår han for eksempel slett ikke som noen angrende synder. Nei, han synes heller å triumfere (TA 10.7):

Er min Synd saa svar som Sand!
Jeg troer dog min Frelsermand
        Har den Skyld klareret alt
        Og den fulde Summ betalt.

Det gudsforholdet som her kommer til uttrykk, kan knapt kalles personlig. Synden fortoner seg for ham som en gjeld Jesus med sitt blod har gjort opp for én gang for alle. Og så ferdig med det.

Om Jesper Brochmand som teologisk forfatter skal få stå som representant for ortodoksien, virker det ikke urimelig om tyske Johann Arndt får representere botsfromheten. Bøkene hans ble tidlig spredt over hele den lutherske delen av Europa, og de ble ennå lest og utgitt et godt stykke ut på 1800-tallet. Vier Bücher vom wahren Christentum (Fire Bøger om Den Sande Christendom) kom første gang i Magdeburg 1606–1610, Paradiesgärtlein voller christlicher Tugenden (Paradisis-Urtegaard) i 1612. Pietistene verdsatte disse bøkene høyt. Istedenfor å forklare Kristi sonoffer i ortodoksiens vanlige legalistiske termer, interesserer Arndt seg særlig for hvordan Den hellige ånd virker i hver enkelt troendes hjerte: «Poinitense eller en sand omvendelse er Gud den Hellig Aands Gierning, hvor ved Mennisket af Loven kiender sin Synd oc overveyer GUds retfærdige Vrede imod Synden,» skriver han (Arndt 1690: 1.19). Hans teologi ligger ofte mystikken nærmere enn den ortodokse rettstenkningen. Hos Dass har særlig den fjerde boken av det første verket, «Naturens Bog», satt spor. Her demonstrerer Arndt hvordan hele skaperverket vitner om sin opphavsmann (jf. TA 1, FV 2). I sitt første brev om ateismen viser dikterpresten indirekte til den (SV 1.365).

4. Andaktslitteraturen

4.1 Bokmarkedet 1690–1719

De kunnskapene vi har om bokmarkedet på slutten av 1600-tallet, da Petter Dass satt og skrev sine vers, og på begynnelsen av 1700-tallet, da han ennå strevde med å få dem utgitt, er i det vesentlige basert på nasjonalbibliografien Bibliotheca Danica. Dette monumentale fembindsverket ble utarbeidet i perioden 1877–1931, med ambisjon om å registrere all bokutgivelse i Danmark, Norge og Holstein fra 1482 til 1830. Katalogen er omfattende, men langt fra komplett. Det viser da også arbeidet med Katekismesangenes publiseringshistorie. De tallene vi kan lese ut av den, ved hjelp bokhistorikeren Charlotte Appel (Appel 2001: 2.854–98, jf. 1.170 f), gir likevel god oversikt over bokmarkedet på Petter Dass’ tid.

I den aktuelle tredveårsperioden (1690–1719) utkom det årlig ca hundre bøker i Danmark-Norge, og av dem var omtrent halvparten – femti – danskspråklige. Tyske og latinske titler utgjorde til sammen et forholdsvis høyt antall. Om vi bare teller de religiøse (kristelige) titlene på dansk, kommer vi i løpet av perioden 1690–1719 opp i 471, det vil si et årsgjennomsnitt på 16. Dass står altså for to av de 471, Bibelsk visebok i 1711 og Katekismesangene i 1715. Om vi innsnevrer rammene ytterligere og bare teller religiøse dikt og salmebøker, blir summen 231, det vil si en gjennomsnittlig årsproduksjon på åtte titler. Tallene viser seg noenlunde stabile for de tre tiårene. På 1730-tallet eksploderer imidlertid markedet. Den sterke økningen i bokproduksjonen vi da ser, må kunne forklares av den pietistiske bølgen som i de årene skylte over folk og samfunn (Horstbøll 1999: 382). Men den beskjedne årsproduksjonen ved århundreskiftet 16–1700 kan saktens bidra til å kaste lys over nordlandsprestens vansker med å komme seg inn på markedet for trykte bøker (se kap. 1.2).

Nettopp andaktslitteraturen står for den største økningen. Opplysningens århundre er – tilsynelatende paradoksalt – også andaktens århundre. Denne andaktslitteraturen retter seg mot et allment marked. Etter hvert som leseferdigheten ble bedre og leserne flere, vokste dette markedet tilsvarende. Stadig flere kunne gjennom litteraturen hente seg fortolkede gudsord til morgenbønn, aftenbønn og husandakt, søndag som hverdag. At Dass’ katekismesanger tilhører denne en gang så selvsagte og sentrale bokgruppen, gjøres klart allerede av forfatteren selv i dedikasjonen til familien, der han erklærer sin intensjon med Katekismesangene. Han henvender seg ikke nødvendigvis bare til ungdommen, skriver han, men like mye til de eldre, for at de skal kunne drive «Christen Omsorg i sine Huuse» (Ded.fam. 83). Sensor, professor Hans Steenbuch, skriver i sitt imprimatur til førsteutgaven eksplisitt at sangene bør kunne være «til Huus-Brug og privat Andagt».

Som begrep lar «andaktslitteratur» seg vanskelig fange av en presis definisjon. Bruken avgjør. Andaktsbøker er «Bøger til opbyggelig Brug, mest i Hjemmet», skriver Lauritz Nielsen i Nordisk Leksikon for Bogvæsen (1951: 1.19). Laila Akslen refererer den tyske taksonomien på feltet (Akslen 2002: 35–54). Flere genre, som hver for seg kan defineres mer presist, utgjør til sammen denne mangslungne gruppen av tekster: bønnebøker, katekismer, salme- og sangbøker, og prekensamlinger (også kalt postiller). Dass’ bok tilhører en egen genre, katekismesanger, som kombinerer to av de nevnte, og som omtales nærmere i denne innledningens neste kapittel. Bokhistorisk kan andaktslitteraturen likevel karakteriseres ved noen «ytre» kjennetegn: Den utgis for det første utelukkende på morsmålet. Andaktslitteraturen er i stor utstrekning en oversatt litteratur. For det annet kommer den i små formater: oktav, duodes eller enda mindre. Formatet inneholder et signal til leserne om at de har med en «folkelig», ikke lærd, bok å gjøre. Samtidig er bøker i små formater hendige. De kan for eksempel få plass i en forklelomme. Og for det tredje utgis denne litteraturen av boktrykkere som er sine egne forleggere, eventuelt i samarbeid med en bokhandler, men sjelden finansiert av forfatterne selv. Boktrykkerne tar med andre ord selv den økonomiske risikoen ved utgivelsen. Formatet og risikoen henger for så vidt også sammen. For de små formatene utnyttet trykkarkene best, og utgiftene til papir var boktrykkerens største enkeltpost på budsjettet.

4.2 Den statlige litteraturpolitikken

Sett fra rettroenhetens synspunkt blir andaktsbokutgivelsen viktig på to måter. Den måtte kontrolleres, kanskje til og med stoppes, samtidig som den fortjente tilskyndelse og stimulans. Statsreligionen forutsatte at all tekstfortolkning og all forkynnelse ble utformet i henhold til den evangelisk-lutherske lære. Dermed måtte det trykte mediums frembringelser forhåndskontrolleres eller sensureres. Statsreligionen forutsatte at den ortodokse kristendom ble forkynt på bred basis og til flest mulig. Øvrigheten ønsket seg andakt i de tusen hjem og dermed også andaktslitteratur. De som bidro til utgivelsen av den, kunne bli belønnet. Sensors påtegning på manuskriptet fulgte boken gjennom alle dens utgaver. Språkhandlingen ga «godkjennelse» (lat. imprimatur, «må trykkes»), men i tillegg som regel en anbefaling: Løp og kjøp! Dass’ katekismesanger karakteriseres av biskop Krog i hans sensurpåtegning som både «søte» eller «velsmakende» og «sunne». Til sensors oppdrag som kontrollør føyes i praksis derfor et oppdrag om å drive reklame. 300 år etter den første utgivelsen av Dass’ katekismesanger utstyres bøker ofte med anbefalinger på omslaget, skrevet av autoriteter på området, såkalte blurbs. På Dass’ tid kom anbefalingene fra statlig oppnevnte sensorer (på side 3 eller 4), supplert med æresdikt til forfatteren skrevet av hans venner og kolleger.

Sensuren omfattet alle fag og aktiviserte de fleste av Universitetets professorer, som stod som forvaltere av ordningen. Men teologene hadde utvilsomt den største arbeidsbyrden, ikke bare fordi teologisk litteratur dominerte bokmarkedet, men også fordi den teokratiske styreformen ikke på noen måte kunne risikere offentlig dissens. I de tilfellene forfatteren var hjemmehørende «paa Landet», skulle en første utluking foretas av biskopen i det enkelte stift. Så snart han hadde gitt sitt klarsignal, ble manuskriptet sendt videre til Det teologiske fakultet til endelig godkjennelse. Christian Vs norske lov (1687) formulerer ordningen slik (2-20-1):

Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, førend det tilforn i Kongens Universitet i København er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af en anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker; Og skal den, som det at igiennem see tilkommer, med sin Paaskrift og Haands Undertegnelse sit Betænkende paa det, som til Trykken forfærdigis skal, saaledes give, som hand selv der til agter at svare, hvilket Betænkende for udi de Bøger, Tractater, eller al anden Materie, som i Trykken udkommer, skal trykkis; Dog skal Theologiske Materier, som nogen paa Landet vil have trykt, først Superintendenten i Stigtet at igiennemsee tilstillis, og med hans Betænkende til Kongens Universitet der videre at paakiendis, fremskikkis; Hvo der imod giør baade den som trykker, og den som trykke lader, straffis ikke alleniste for saadan Ulydighed; Men ogsaa for Skriftens Indhold, om der udi noget forargeligt findis.

Biskopens og dekanens skriftlige godkjennelse (lat. approbatio eller imprimatur) ble gjengitt signert, datert og ordrett i den trykte boken, på dansk eller latin. Slik også i Dass’ tilfelle. I tillegg til forhåndssensuren innførte man et forbud mot import av danske bøker trykt i utlandet, og av tyske bøker om «fremmet Religion» (C.5.no.lov 2-20-3).

I sin iver etter å sikre et best mulig resultat kunne sensor i enkelte tilfelle komme til å fungere som medforfatter. Prosessen kunne trekke i langdrag. Øvrigheten hadde dessuten et ønske om å regulere markedet slik at man fikk størst mulig samlet effekt av den oppbyggelige litteraturen. Både boktrykkere, bokhandlere og forfattere kunne tildeles monopoler og privilegier som sikret dem mot konkurranse og dermed økte investeringslysten (jf. kap. 1.5). Sett fra myndighetenes synspunkt lå det dessuten en tilleggsgevinst i det at salg og produksjon på denne måten ble kanalisert fra «boleviser» og «forargelige» folkebøker og til «saadanne skrifter, som til opbyggelse tienne kunde» (Appel 2001: 1.408). Det finnes flere eksempler på at Kirkens menn kunne ta initiativ til oversettelse og utgivelse av enkeltbøker (Appel 2001: 1.421). Søkere av kall visste dessuten at en andaktsbok av ett eller annet slag kunne være et avgjørende «vedlegg» til søknaden.

Sverre Inge Apenes (1978) kan umulig ha rett i at Petter Dass «diktet makt til folket». Derimot lærer bokhistorien oss at han diktet makt til seg selv og det verdslige maktapparatet han tilhørte. Dersom vi kan gå ut fra at han skrev sine katekismesanger etter at han hadde fått kallet i Alstahaug, hadde de riktignok ingen funksjon i den sammenheng. Men at sangene kunne ha en viss betydning for de bestrebelsene han gjorde for å sikre sønnen Anders som sin ettermann, kan vi ikke utelukke. Fra slutten av 1600-tallet gikk embeter stadig sjeldnere i arv fra far til sønn. Det klientifiserte styresettet skulle erstattes av et likebehandlende og kompetansebasert byråkrati (Bull 2004: 195–97).

4.3 Husandakten

Ordet andakt kommer fra tysk an-dacht, «det å tenke på». Så brukes det da om å la tankene dvele ved Gud, ved synden og frelsen. Vi har å gjøre med en luthersk form for meditasjon. Når oversetteren av den populære Heinrich Müllers Aandelige Spare-Timer (1667), Peder Møller, gjengir undertittelen som Huus og Bord-Aand-akter, er det neppe tyskkunnskapene det skorter på. Han flotter seg med et folkeetymologisk ordspill. For den som bruker sine spare- eller fritimer til andakt, han eller hun gir nettopp ånden spillerom.

Luther gjorde andakten til en institusjon, den helt sentrale institusjonen i det tidligmoderne samfunnet. Han koplet den daglige gudsdyrkelsen til husstanden. Andakten ble likevel ikke reservert for bønnen i lønnkammeret, men fikk i tillegg til den religiøse en sosial funksjon innenfor husstandens rammer. Slik gjorde han gudsdyrkelsen til en sak ikke bare mellom den enkelte troende og Vårherre, men også til et mellommenneskelig, moralsk og praktisk-politisk anliggende: «Derfore er oc en huer Husfader plictig, ad hand, i det mindste een gang om Vgen, ofuerhører sine Børn oc Tiunde, huad de her af vide oc lærdt hafue: oc huis de det icke kunde, da med alvorlighed holde dem til ad lerre» (Luther 1629: 1v).

Ordet husandakt beror likevel ikke på Luther. Utgangspunktet for ham var overbevisningen om at alle troende hadde prestefunksjon, at forkynnelsen ikke var forbeholdt Kirkens menn. Det bibelske grunnlaget fant han i formuleringer som den i 1 Pet 2.9, der det står at «[…] I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Når han i innledningen til den lille katekismen henvender seg til «alle prædicantere» (Luther 1616: 59), er det nettopp husfedrene det gjelder. Dass alluderer til det samme bibelstedet i den innledende dedikasjonen til familien, der han skriver at «de, der ere satte til Fædre og Hoveder af Gud i sine egne Lande, ere og satte, at være Konger og Præster for Gud i sine egne Huuse» (Ded.fam.). Husandakten innebærer at familieoverhodet, far, fordeler arbeidsoppgavene, refser og roser sine undersåtter, og i tillegg forkynner Ordet for dem, for hustru, barn og tjenestefolk. Innenfor reformasjonens evangelisk-lutherske kristendom fester det seg en sosial praksis som er like hierarkisk som den er patriarkalsk. Peder Syv illustrerer dette poenget godt med sin folkeetymologiske utlegning av ordet «Husbond»: Det er «husets baand, som binder og holder til sammen i huset» (1915: 139).

Merkelig nok har kirke- og kulturhistorikere interessert seg mindre for husandakten og dens grunnleggende betydning for samfunnet enn man skulle tro. I Sverige leverte kirkehistorikeren Hilding Pleijel (1965) banebrytende studier som én generasjon senere ble fulgt opp av litteraturhistorikeren Stina Hansson (1991). Deres studier kaster lys også over dansk-norske forhold, men den hjemlige historien har likevel ennå mange uskrevne kapitler. Ett av dem må handle om andaktsbøkene: den litteraturen som setter seg fore å fylle de behov for opplæring, bønn, sang og skriftlesning som de forskjellige andaktsformene inviterer til. Et annet kapittel kunne handle om husandaktens sosiologiske adresse mellom det Ferdinand Tönnies for lenge siden (1888) kalte Gemeinschaft og Gesellschaft. Den historiske overgangen mellom et samfunn organisert i små agrare fellesskap til et annet organisert i større sosiale enheter, med skolen som en nøkkelinstitusjon, synes ofte paradoksal. For øvrigheten på 1600- og 1700-tallet satte alt inn på å disiplinere storsamfunnets minste fellesskap. Man utstedte gjentatte forordninger om husfarens ansvar for andakten, og man innførte spesielle bededager for husandakt (Appel 2001: 837). I 1700 forelå Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt, der folket også ble instruert om å anbefale majestetens bigami i bønn til Gud: «Beskiærme vor Allernaadigste ArveHerre og konning, konning FRIDERICH den Fierde, med begge deres Mayesteter DRONNINGERNE» (s. 4). Bønnen skulle fremsies morgen og/eller aften.

Det romantiske bildet litteraturhistorikere og andre begeistrede skribenter har villet skape av Petter Dass som trubadur og kirkelig entertainer, syngende sine sanger for menigheten, forteller mer om deres forventninger og ønsker enn om hva som faktisk foregikk. Katekismesangene tilhører andaktslitteraturen og må forstås ut fra dennes litterære og kulturhistoriske forutsetninger.

4.4 Bibelen: Hvilken versjon brukte Dass?

Bibelen kan anses som andaktslitteratur i den grad den faktisk ble brukt som det. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet synes bruken av den svært begrenset. De første danske biblene var kirkebibler: påkostede bøker i store formater. Guds ord nådde heller menigmann som utdrag, og da særlig i form av kirkeårets prekentekster. Disse tekstene ble ofte publisert som tillegg til salmebøker. Familiebibelen er å betrakte som et 1800-tallsfenomen (Fet 1995: 151).

Uansett er det bibeltekstene som utgjør renningen i andaktslitteraturens tekstvev. Så også hos Dass. Man skal ikke ha lest langt i Katekismesangene før man føler, merker og forstår at Bibelen, for å bruke et annet bilde, fungerer som en slags resonanskasse for så å si hver eneste én av dikterprestens strofer. Sangtekstene spiller på og forutsetter ideelt sett kjennskap til Den hellige skrift. Uten en grunnleggende bibelkunnskap kan man som leser derfor rett som det er hektes av. Denne bibelske intertekstualitetens krav til leserkompetanse gjenspeiler en komposisjonsmåte som er spesifikk for både genren og epoken. Andaktslitteraturen på 1600-tallet rommer da heller ikke så sjelden eksplisitte bibelhenvisninger i parentes inne i teksten eller ute i margen. Men når det er snakk om poesi eller vers, som for eksempel en salme eller en åndelig sang, vil bibelreferansene i de fleste (trykte) tilfelle ligge implisitt eller uutsagt i versene. Teksten fordrer følgelig en form for avkoding. Som lesere får vi ikke fullt utbytte av sangteksten før den bibelske referansen og dens opprinnelige kontekst faktisk blir realisert.

Denne utgavens linjekommentar tar konsekvensen av dette: at teksten krever bibelkunnskap, og at vår tids lesere som regel ikke lenger har denne kunnskapen. Utgaven inneholder derfor henvisninger til bibelsteder som synes aktuelle for fortolkningen av den enkelte verslinjen eller strofen. Noen allusjoner har naturligvis gått kommentatoren hus forbi, noen er også mindre opplagte enn andre og kan diskuteres. Ettersom de bibelutgavene Dass med rimelighet har forholdt seg til, i praksis er vanskelig tilgjengelige (ingen av dem er foreløpig digitalisert), gjengir kommentaren de mest aktuelle versene i 1600-talls-versjon. Men hva vil det si? Hvilken versjon var faktisk Dass’ egen? Svaret på det spørsmålet kan vanskelig gis med full sikkerhet.

Bibelen ble i sin helhet første gang utgitt på dansk i 1550. Malmø-kanniken og boktrykkeren Christiern Pedersen fullførte sin oversettelse i 1543, etter kongelig befaling. Grunnlaget for Christierns oversettelse var Luthers tyske og Erasmus’ latinske (1516). Men da oversetteren hadde gjort sitt, måtte manuskriptet godkjennes av Det teologiske fakultet, noe som førte til betydelige endringer på basis av andre versjoner enn dem den første oversetteren hadde lagt til grunn. Allerede den første danske bibelen var på denne måten et gruppearbeid. Resultatet forelå i 1550. Opplag: 2000 eksemplarer. Neste utgave fulgte 39 år senere (1589): den som har fått navn etter Frederik II. Det faglige arbeidet med revisjonen ble foretatt av landets fremste lærde på den tiden, Niels Hemmingsen, sammen med Det teologiske fakultets professorer. Begge disse to første biblene ble trykt i folioformat og var spesielt beregnet på kirkene. I 1607 kom så den første bibelen i et noe mer håndterlig kvartformat. Biskop Hans Poulsen Resen stod alene for den danske teksten, som i høyere grad enn tidligere ble revidert på grunnlag av de hebraiske og greske grunntekstene. Han tilføyde dessuten for første gang versnummer, som da var blitt vanlige ellers i Europa. Resen videreførte sitt arbeid også etter utgivelsen og etterlot seg ved sin død et ytterligere revidert eksemplar som så, etter et nytt gruppearbeid, ble utgitt i 1647. Heller ikke dette var en kirkebibel. Den ble produsert i både kvart- og oktavformat. Denne revisjonen av Resens revisjon ble ledet av biskop Hans Svane (Svaning), derav betegnelsen «den svaningske».

Før dette hadde imidlertid kongen (Christian IV) besluttet at det var Frederik IIs bibel, ikke Resens, som skulle legges til grunn for utgivelsen av en ny kirkebibel. Resens lærde versjon fra 1607 ble med rette regnet for å være vanskelig å lese; den følger stedvis originalens syntaks så slavisk at dansken fortoner seg temmelig skrudd. Den svaningske 1647-versjonen beholder dette preget. Teksten kjennetegnes blant annet av mange parenteser: Ord som ikke står i originalen, men som er nødvendige på dansk, tilføyes på denne forbeholdne og omstendelige måten. Revisjonen av Frederik IIs 1589-utgave ble i denne omgang ikke særlig gjennomgripende. Christian IVs kirkebibel fra 1633 skiller seg tekstlig ikke vesentlig fra forgjengeren. Også denne utgaven ble spredd til alle tvillingrikenes kirker. Men den kom òg etter hvert i utgaver med et hendigere, mindre format: i henholdsvis 1670, 1690 og 1699.

Disse versjonenes tekst følger 1633-utgaven, bare ikke i ortografien (Rosenkilde 1952: 163–89; Appel 2001: 422).

All sannsynlighet taler for at Petter Dass både som prest og dikter holdt seg til 1633-utgaven eller en av dens avleggere. Forholdsvis lite i hans allusjonspraksis tyder på at han har latt seg influere av Resen eller den svaningske. Dass skriver for eksempel (D og 1715Lyn) «Absolon» (TB 4.7.2) med utlydende -n, slik det gammeltestamentlige navnet er gjengitt i 1633-utgaven og dens avleggere, ikke «Absalom» slik det står i den svaningske. (Formen «Absolon», med -o- istedenfor -a- i annen stavelse, hadde blitt brukt i 1589-utgaven. Samuel Jenssøn Ild bruker den likevel ennå i sin oversettelse av Johann Arndts Lyset i Mørket (1690: 1.7). Laila Akslen hevder i en artikkel om «Ruths Bog» at Dass under arbeidet med det diktet må ha brukt «ei av utgåvene av Christian den tredjes såkalla Luther-Bibel» (Akslen 1997: 344). Det vil i praksis si Christiern Pedersøns oversettelse fra 1550. At Petter Dass skulle ha holdt seg med og funnet det praktisk å bruke et slikt gammelt klenodium, virker lite sannsynlig. En systematisk sammenligning av Dass’ ordvalg i Katekismesangene holdt opp mot de to mest sannsynlige utgavene, 1633 (Chr. IV) og 1647 (den resen-svaningske) gir imidlertid slett ikke alltid noe klart svar. Årsakene til dette kan være flere: Dass kan selv av stilistiske eller metriske grunner ha tydd til løsninger som er friere enn den foreliggende bibelteksten skulle tilsi. Han kan også ha vekslet mellom forskjellige utgaver eller andre tekstforelegg (katekismer, postiller, fullkomne salmebøker). Alstahaug kirke eide etter all sannsynlighet alle kirkeutgavene (1550, 1578, 1607, 1633 og 1647), slik den var forpliktet. Skiftet etter sønnen Anders Dass inneholdt et sett (fire oktavbind) av 1647-utgaven (Statsarkivet i Trondheim, Fol. 130B–313A, «In Octavo», nr 2). Ofte blir man imidlertid som leser slått av Dass’ frihet i forhold til begge de aktuelle hovedversjonene:

Når bibelteksten gjengis i lemmakommentaren, gjengis den etter 1699-utgaven, den som på smusstittelsiden kalles Huus- og Reyse-Bibel. Denne versjonen skiller seg altså ikke susbstansielt fra 1633-utgaven, men følger en ortografi som ligger nærmere den vi finner i førsteutgaven av Dass’ sanger: oc > og, met > med, lofuede > lofvede, tencker > tæncker, Tid > Tiid. At dikterpresten har skrevet de fleste sangene før denne utgaven kom på markedet, har underordnet betydning, så lenge mange av de første leserne hans faktisk forholdt seg til akkurat denne utgaven. I et pragmatisk perspektiv synes derfor 1699-utgaven å være et fornuftig valg.

4.5 Salmebøker, åndelige sangbøker og postiller

Luther tenkte seg Den lille katekismen til bruk i husandakten (se kap. 4.3). Da han skrev sine første salmer, hadde han en tilsvarende bruk i tankene (Paulsen 2002: 91). Dersom vi forstår salme som kirkesang eller liturgisk sang, faller Luthers gode forsøk i første omgang utenfor, ettersom sangene hans ikke var skrevet for menigheten i kirken. Heller ikke Dass’ bibelske sanger eller katekismesanger er adressert slik, derfor undrer man seg forgjeves over at de har fått så pass dårlig uttelling i senere salmebøker (se kap. 1.7). Også Kingo foretrakk betegnelsen «sang» fremfor «salme» (Nielsen 2010: 208 og 311). Heller ikke Sjungkoret er opprinnelig skrevet for kirkebruk.

Ordet salme har sitt opphav i gr. psalmós, opprinnelig en sang til akkompagnement av strenge- eller klimpreinstrumentet psalterion. Vi forbinder det med Davids psalter eller Salmenes bok i Det gamle testamente. I metrisk gjendiktning etter melodiforelegg – som for eksempel hos Anders Arrebo (1623) eller Elias Naur (1692) – ble tekstene i denne boken mønstergyldige for både kirke- og andaktssang på 1600-tallet.

Den første salmeboken i Danmark-Norge som ble autorisert til bruk i kirken, var Hans Thomissøns. Ingenting tyder på at Thomissøn arbeidet med kirkelig mandat, men da resultatet forelå, fulgte autorisasjonen umiddelbart. Ifølge et kongebrev datert 5. november 1569 skulle bare denne og ingen annen salmebok få rom i kirke og skole. Så fikk den da også et langt liv. Den ble ikke formelt erstattet før etter 130 år, av Den Forordnede Nye Kirke-Psalme-Bog, populært kalt Kingo (1699). I mellomtiden kom en lang rekke salmebøker, ofte etter bokhandlerinitiativ og med tillegg av både bønner, bibeltekster og annet (Malling 8.98–132), men disse var beregnet nettopp på husandakt og ikke kirkesang. Holder vi oss til det innsnevrede salmebegrepet, er det meste av det som utgis av sang på 1600-tallet derfor å betrakte som «åndelige sanger», ikke salmer. Likevel er det i Thomissøns salmebok dikterpresten henter de fleste av sine melodiforelegg. Ivar Roger Hansen gir en samlet oversikt over melodiforeleggenes herkomst i en artikkel om Petter Dass som «folkelig trubadur» (1997: 44). Fire av forløperne fortjener en kort omtale her: Hans Christensen Sthen, Thomas Kingo, Dorothe Engelbretsdatter og Elias Naur.

Hans Christensen Sthen (1544–1610) virket som prest i Helsingør og Malmø (som på hans tid ennå tilhørte Danmark). Boken han skrev, ble for enkelhets skyld gjerne kalt «vandreboken». Tittelen fyller fire linjer, bruksanvisning inkludert:

En liden Vandrebog Indeholdendis atskillige smucke bøner oc trøstelige Sange, met nogle nyttige Lifs Regle, i artige Rijm befattede, som en Christen kand daglig bruge, Gud til Loff, Ære oc Prjss, sig selv til trøst oc Salighed oc at øfue sig i all Gudfryctighed oc Fromhed der met, i huor hand er, til Land eller Vand.

Vi har her med en typisk andaktsbok å gjøre, til daglig bruk. Bokens «vandring» beror på den klassiske personifikasjonen. Allerede i antikkens Roma sendte diktere sin bøker ut som sønner på vandring. Etter boktrykkerkunstens innføring betraktes de heller som døtre (Haarberg 2010). De formanes om å spre sitt budskap vidt og bredt. Hos Sthen tar boken selv ordet (Sthen 1994: 171):

Jeg heder Vandrebog, oc det met rætte,
Det kand ingen met skæl imod trætte,
Ieg vandrer flux om til Land oc Vand,
Ieg findis baade hoss Quinde oc Mand.

Dass tyr til den samme typen personifikasjon både i Nordlands Trompet (se Lauvstad 2006: 156–66) og i Katekismesangene («Til Bogen. En Erindring»). Sthens Vandrebok, skulle det vise seg, fikk virkelig ben å gå på. Den kom i minst tolv utgaver mellom 1589 og 1696 (Sthen 1994: 325–68). I sin første sang (TB 1) slår Dass bokstavelig an tonen ved hjelp av Sthen. Melodiforelegget, «Jeg veed et evigt Himmerig», oversatt fra tysk, er hentet fra Vandreboken. Også andre steder bruker Dass melodiforelegg fra Sthen (TB 4, TA 8, FV 5), som på grunn av sin allmenne popularitet var et trygt valg. I rytmisk konsekvens og eleganse overgår Dass utvilsomt sin forgjenger, men ellers har sangene deres, den historiske avstanden tatt i betraktning, flere slående fellestrekk. Ingen av de to dikterne er fremmed for ironi, og begge ynder å formulere seg i ordspråklige vendinger, av og til også i et språk som minner om folkevisens.

Thomas Kingo (1634–1703) hadde i likhet med Petter Dass farsslekt fra Skottland. Bestefaren hadde innvandret til Sjælland og slått seg opp som tapetvever. Hans sønn, som ble far til dikteren, fortsatte i sin fars håndverk. Dikteren selv vevde neppe noe annet enn tekster, verdslige så vel som åndelige, men i dem kunne han trekke på erfaringene hjemmefra: «Tjdernes Bom/ bliver dog tom,» skriver han i «Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe» (KSS 3.236).

Som geistlig drev Kingo det atskillig lenger enn Dass, hvis karriere stanset ved sognekallet i Alstahaug. Tre år etter at hans første bok, Aandelige Sjunge-Koor, forelå trykt, dedisert til kongen som «en liden Gudfrygtigheds Gave», ble Kingo utnevnt til biskop i Fyns stift, og i det embetet ble han værende til sin død i 1703. Sjungekoret ble publisert i to deler, med syv års mellomrom (hhv. 1674 og 1681). Begge bøkene har struktur som andaktsbøker. Første del følger ukens dager, med én morgensang, én aftensang og én sang til pønitense for hver dag. I senere utgaver tilføyer han en kortere bønn eller sang, et «Suk», til hver dag. Annen del inneholder sanger til forskjellige andaktsformål: til bekjennelse, til bot og takk, og til reise. Bøkene ble umiddelbart storselgere og kom i stadig nye utgaver. For Dass må Kingos åndelige sanger ha stått som opplagte imitasjonsobjekter, selv om de mangler den didaktiske innretningen Dass hadde behov for. Han måtte som katekismelærer erstatte Kingos allmenne «jeg» med et allment «du». Odense-biskopens sanger kommer med stor sjelelig dramatikk, sterke barokke motsetninger og brusende patos. Under lesningen av Dass kan man flere steder mistenke ham for å konkurrere med Kingo, for eksempel i den første sangen til alterens sakramente, som står Kingos tilsvarende nattverdssalme nær. Dass vedkjenner seg rimeligvis sitt forbilde ved å bruke «Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe» som forelegg for TA 3.

Kingos autoritet som 1600-tallets fremste salmedikter, «vores berømmeligste Danske Skialdrer», som sensor Hans Wandal skriver i sensuren til første del av Sjungekoret, kan neppe bestrides – verken nå eller da. Den siste delen av livet hans ble imidlertid preget av skandalen omkring den planlagte nye kirkesalmeboken, som påførte ham et sviende økonomisk tap i tillegg til personlig ydmykelse. Allerede i 1682 var Kingo som biskop blitt innrømmet privilegium som boktrykker. Etableringen inngikk åpenbart i en større plan om selv å stå for totalentreprisen av Kirkens nye salmebok. Oppdraget fikk han formelt av kongen i 1683, men i 1690, da første del av boken forelå trykt og til dels innbundet, ombestemte kongen seg. Biskopen, det vil i dette tilfellet si boktrykkeren, ble sittende med et stort og uselgelig opplag som han til slutt ga bort til fattige barn. Historien har ennå sine uforklarte sider. Den involverer også Petter Dass’ omtalte fetter (kap. 1.2). Men den endte til slutt i en form for kompromiss. Den Forordnede Nye Kirke-Psalmebog ble trykt av Kingo i 1699, året etter at Dass’ katekismesanger første gang ble forelagt sensuren. Boktrykkeren ble da innrømmet ti års monopol. Men antallet salmer skrevet av ham selv ble mer enn halvert i forhold til den opprinnelige planen.

Nordlandspresten Petter Dass satset stort i tørrfisk. Odense-biskopen Thomas Kingo gikk som forretningsmann inn for trykkerivirksomhet – med blandet hell. Men begge så de det som sin fremste oppgave å utbre kunnskapen om den rette kristendom i samfunnet ved å skrive sanger som mot alle odds fortsatt rommer sterk poetisk kraft, i en tid da ortodoksiens og botsfromhetens kristendom virker minst like eksotisk som sjiamuslimsk dogmatikk.

Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) ble født samme år som Kingo og møtte ham personlig i København. Odense-biskopen skrev til og med et æresdikt til henne, hvor han oppfordrer de ni muser til å vise sin skyldige ærbødighet for den tiende: «Gaar nu, gaar hen i Ni berømteste Gudinder/ At bukke Eder dybt for en aff Nordens Qvinder» (KSS 1.256). At Dorthe kjente også Petter Dass personlig, og at han besøkte henne i Bergen, blir klart av en bevart rim-brevveksling dem imellom. Den begynner på ettersommeren 1680 med at nordlandspresten aller høfligst ber henne om et eksemplar av hennes berømte bok, Sjælens Sang-Offer (1677, eldste bevarte utgave 1681).

Dorothe Engelbretdatters bok presenteres i tittelen som et «offer». Slik kommer botsfromhetens uttrykte andaktsforestilling – bønn og sang som den troendes daglige offer til Gud – umiddelbart til uttrykk. Boken kombinerer i sitt opplegg Kingos to bind av Sjungekoret. Her finnes morgensanger, aftensanger og sukk, pluss åndelige sanger til bestemte anledinger. Oppfølgeren, Taare-Offer Gudelige Siæle til Underviissning, der vil vide hvad Poenitentzis Fagter formaar (1685) rommer både oversettelser og hennes egne sanger. Kingos og Dass’ uttrykte beundring for hennes bøker harmonerer godt med bokkjøpernes. I likhet med dikterkollegenes bøker, vant Dorthes to sangsamlinger stor popularitet og fikk et langt liv. Etter mannens død – Ambrosius Hardenbeck hadde embetet som sogneprest i Bergens domkirke etter hennes far – ble hun av kongen innrømmet skattefritak så lenge hun levde. Slik blir hun den første norske dikter som får statlig understøttelse, om ikke akkurat diktergasje.

Sangene hennes tilhørte allerede da dikterpresten satt og skrev sine katekismesanger et allment fellesrepertoar; det røper melodiforeleggene hans. Fire av dem henter han fra Bergens-kollegaens «ofre» (TA 2, TA 10, FV 3 og HT 12). Dorothe Engelbretsdatters sanger mangler helt Dass’ pedagogiske tone; de preges til gjengjeld av tungt alvor, sorg og anger. Likevel finnes det flere paralleller de to imellom. Det kan gi godt utbytte å lese enkeltsanger opp mot hverandre til sammenligning, slik Laila Akslen gjør i Norsk barokk (1997).

Den fjerde andaktsbokforfatteren som skal nevnes her, heter Elias Eskildsøn Naur (1650–1728). Han var tre år yngre enn Dass og tidlig farløs som ham, men han ble hjulpet frem til utdannelse ved gymnaset i Odense og gjorde akademisk karriere samme sted. Gymnaset hadde ikke universitetsstatus, men rett til å utnevne prosessorer, så Naur nådde faktisk den akademiske toppen både i gresk og hebraisk. Samtidig skrev han sine oppbyggelige sanger: Zions Sange og Sucke i Verdens Babylon (1688) basert på Jesu lidelseshistorie og Ny Strenge paa Davids Harpe (1692), metriske gjendiktninger av de femti første davidssalmene. Hovedverket hans, Golgotha paa Parnasso, tilhører, som Dass’ Trende Bibelske Bøger, eposgenren; det skal ikke synges.

Som dikter har Naur i ettertid blitt stemplet som «smakløs». I samtiden hadde han derimot en høy stjerne. Kingo, hans biskop, inkluderte hele ti av Naurs pasjonssalmer i Vinterparten, salmeboken som senere ble refusert. Professorens forkjærlighet for død og pine, og hans følelsesladde opprør mot jøder og andre som ikke ville Jesus vel, fortoner seg i dag som typisk barokke trekk. Presiøse ordsammensetninger florerer, som «Synde-slum», «Jøde-Taabe» og «Helved-Slagte-Faar». Men presiøsiteten åpner også for en påfallende kontant uttrykksmåte som har sine paralleller hos Dass.

Den oppbyggelige prosalitteraturen danner også en interessant bakgrunn for Dass’ didaktiske vers. Det dreier seg først og fremst om prekensamlinger, de såkalte postillene (lat. post illa [verba], «etter de ord», dvs. utlegningen som fulgte etter lesningen av selve teksten i gudstjenesten). Med postillene fikk lesekyndige den pastorale eksegesen inn i den hjemlige andakten, som høyt- eller stillelesning. Mange av dem fikk da også stor utbredelse (Fet 1995: 203–12), som Jesper Brochmands, tyskeren Heinrich Müllers og ikke minst Povel Andersøn Medelbys: Ungdommens Postil, utgitt første gang i 1614.

Postillens tekstutlegninger forholder seg ikke bare til perikopen, dagens tekst, men vever hyppig inn andre bibelord som sentenser (fyndord) og eksempler, gjerne fra Det gamle testamente. Det gjelder å fange leserens – eller tilhørerens – interesse ved å demonstrere hva Guds ord har å si oss i det daglige (retorisk applicatio). Mange tekster av ulikt opphav føyes sammen til én. Strukturen ligger temmelig fast (Pfefferkorn 2005: 382). Moderne lesere slås imidlertid først og fremst av den tydelige markeringen av tekstutlegningens enkelte deler, såkalt divisiones og subdivisiones. Når Medelby, for eksempel, skal forklare hva Jesus mener med sin lignelse om vingårdsarbeiderne (Matt 20.1–16), innleder han sin lesning slik (Medelby 1695: 1.273):

Først ville vi see af Texten, hvor Christus beviiser af Vjngaardens Forsammelse, Podelse, Forvarelse, at intet Menniske af egen Formue kand giøre de Gierninger, for hvilcke hand kand indgaa Himmelen.

For det andet ville vi see af Texten, trende fornemmelige Stycker, som os skal bevæge, at øve os i gode Gierninger. Herom ville vi nu korteligen forhandle, Gud forhielpe os med sin Hellig Aand og Naade. Amen.

De to hovedmomentene får så hver sin overskrift («Om det Første» og «Om det Andet»), og hver av disse igjen både syntaktisk og numerisk i tydelige underpunkter. Den påtatte systematikken fungerer neppe alltid like ansporende på leseren, men signaliserer system og uttømmende konsekvens. Denne måten å komponere tekster på finner vi imidlertid ikke bare i prekenlitteraturen. Den gjør seg også, om enn i mindre grad, gjeldende i visse typer åndelige sanger. Når Dass innleder sangen til det femte bud med å slå fast at mord kan skje «paa tre Maneer», legger han nettopp prekengenrens divisio-prinsipp til grunn for strukturen i sangen.

5.1 Katekiseringens genre

Selv om ordet katekisme med sin greske opprinnelse minner oss på at kristendomsundervisningen fra begynnelsen av utmerket godt lot seg gjennomføre helt uten skrift og papir (kap. 2.1 og 2.4), har katekiseringen på 1600-tallet sin grunnleggende forutsetning i det trykte medium. Boktrykkerkunsten skapte katekismen og læreboken som genre, uten de samme krav til flyt i fremstillingen og de samme forventningene om polemisk argumentasjon som den muntlige kulturen (innbefattet håndskriftpubliseringen) hadde ført med seg. Den trykte katekismen kom med «fakta», ikke refleksjoner (Ong 1981: 131). Likevel realiseres katekiseringen på 1600-tallet i stor utstrekning muntlig. Presten skulle ifølge Kirkeordinansen holde sine katekismeprekener for byungdommen «effter maaltid», det vil si til søndagens tolvprædiken (1607: 12, jf. Kirkeritualet 1685: 42):

Men effter maaltid Børne lærdom, altid for de vnge, Saa vel som de gamle, Først Budordene, dernest Troens Artickler, siden Pater noster, oc paa det sidste, huorledis Sacramenterne ere indstifftede oc brugis skulle, saa dog at der stedse huer sinde en Punct fuldendis, oc altid i Enden skulle de følge en vis oc endrectig udtydning, lige som hun staar i Lutheri lille Catechismo, icke skal oc nogen der beuise, sin viisdom oc skarpsindighed, men alting skal hand her giøre til Kirckens opbyggelse, paa det der maa altid høris, alt det samme aff alle, oc Folckit maa dis vissere vnderuisis aff Lærdommens Endrectighed, men al den stund en partis Artickler fortellis, dog saa langsommelige, at vnge Folck met alle andre tiendis hossig selff, kunde følge met, ocsaa skal huer part ved sin synderlig maade, begyndis oc endis med den Tale som der til hører, den ene saa vel som den anden, oc strax samme Børnelærdom i alle sine parter, er saaledis endit, saa skal mand altid tage først paa igien.

Her foreskrives ikke bare en muntlig realisering av katekismens ord, men en så langsom opplesning at alle kunne få den med seg. Retoriske glansnumre måtte ikke forekomme. På landet, hvor det bare ble holdt én gudstjeneste, skulle presten dele sin preken i to like store deler: den første halvtimen til utlegning av dagens tekst, den andre til katekismen (Kirkeord. 1607: 12v): «Paa Landsbyerne, skal oc lige sammeledes altid om Søndagen Predickis det vanlige Euangelium en halff Time, oc den anden halffue Time skal brugis til at forklare, Børnelærdom vdi.» Det var med andre ord pålagt Petter Dass som prest først i Nesna og deretter i Alstahaug å preke en halvtime over katekismen under høymessen hver søndag.

Den trykte katekismen fikk forskjellige utforminger. Gjennom katekisme-ABC-ene knyttes den fast til leseopplæringen (Appel 2001: 161–88; jf. Skjelbred 1998). Ellers fulgte katekismeforfatterne Luthers opplegg fra den lille katekismen: tekst ledsages av forklaring. Men det ble stadig vanligere å ivareta den muntlige undervisningsformens utspørring ved bruk av spørsmål og svar: «Hvad er det, at lyde Forældre i HErren? Børnene lyde sine Forældre i HErren, når de adlyde, ære og tiene […]» (Aaskow 1692: 65). Vi finner reflekser av denne metoden også hos Dass, for eksempel i innledningen til TB 4. I fortalen til annen del av den anonymt utgitte Praxis Catechetica Nova (1684) kan vi lese at målet for elevene må være å kunne erstatte undervisningens spørsmål og svar med en friere dialog med Vårherre selv (s. 44–45): «at giøre sig Catechismum saaleds til Nytte, at de ofver alle Parter oc Stycker kunde holde en venlig Samtale med den gode oc naadige GUD.» Den flittige prest Villads Nielsen bemektiger seg også himmelbrevgenren – brev liksom sendt fra Gud til menneskene – for katekismeformål i og med sin Catechismi Postebud oc Brefdragere, som fremdrager nogle himmelske Konge-Brefve (Kbh. 1682).

5.2 Sangbare versjoner fra Luther til Dass

Katekismesanger kommer allerede med Luther (Leaver 2007: 107–69). Han skrev flere, som forholdsvis snart ble gjendiktet til dansk og opptatt i Thomissøns salmebok (1569). Denne salmeboken har en egen avdeling salmer under overskriften «Catechismus« (s. 111v–131v). I alt inneholder den 19 salmer til budene, trosbekjennelsen, Fadervår og de to sakramentene. Åtte av dem er skrevet av Luther. «Vi tro allesammen på een Gud», fra reformatorens Geystliche Gesangk Buchleyn (1524), gjengir de tre troens artikler i løpet av tre strofer (ti-versinger) og skal ifølge Kirkeritualet (1685: 17) synges hver søndag etter tekstlesningen. Helt til slutt, «pro exitu», skal det synges «en kort Catechismi Psalme, og somme Tider en Aften-Psalme» (1685: 41). Tolv av de nitten katekismesalmene ble bevart i den nye kirkesalmeboken (1699) som avløste Thomissøn.

Den første katekismesangen vi kjenner til som ble publisert separat, utenfor salmebøkene, er trykt i København 1610 og skrevet av en viss M.R.K. Tittelen, Ded Kunstrige ABC, kan tyde på at katekismesangen her er satt i leseopplæringens tjeneste, men den forventningen skuffes raskt. Sangen omfatter nemlig 24 strofer, og da slik at hver strofes fire verslinjer begynner med én og samme bokstav, fra A til Ø. Strofene følger innholdsmessig de åtte første budene; så gis råd til mennesket i dets forskjellige livsaldre. Strofe 21, X-strofen, har vers som alle innledes med «Xerxes». Vi forstår at denne sangens ambisjon er mer lekende enn den er didaktisk.

Det neste trykket består av 114 små oktavsider og er skrevet av Rasmus Svendsen Ottense (lat. «fra Odense»). Denne Sjællands-presten stod bak den første offentlige allmueskolen i Danmark, etablert i 1644. Catechismus Rythmicus. Børnelærdoms Fem Parter i Rjm-Sangvjs befattet (1644) omfatter summariske katekismesanger til hver av de fem hoveddelene (budene, trosbekjennelsen, Fadervår og de to sakramentene). Resten av boken inneholder bordvers, bønner og annen sang. Vi kan alltids mistenke at sangene og skoleetableringen har med hverandre å gjøre.

I 1684 fikk Jyllands-presten Christen Jensen Wiby utgitt et lite trykk (8 s.) kalt Summariske Rythmiske Erindring Ofver vores heele Catechismum Oc Børne-Lærdom. Synges kan teksten imidlertid ikke uten videre. Den må resiteres som vers uten melodi.

Tre år etter, i 1687, utga skolemesteren Lauritz Sommer sin lille bok (24 s.) Catechismi Fem Hoved-Parter Til Saligheds Brug daglig at øve, Sangviis componered, fem sanger til de fem hoveddelene av Luthers Lille katekisme. Boken kom i ny utgave i 1709.

Så følger Dass’ store bok, forelagt sensuren i 1698, men trykt først i 1715. Etter dikterprestens magnum opus ble det utgitt ennå to bøker med katekismesanger, skrevet av henholdsvis Jacob Knudsen Schandrup (1725) og Lauritz Albertin Allerup (1756). Flere kjenner vi ikke.

I tillegg til alt dette kan vi imidlertid registrere katekismesanger innføyd blant andre åndelige sanger hos diktere som Peder Matthissøn Ofvid (Aandens Glæde, 1648) og Johan Brunsmand (Den siungende Himmel-Lyst, 1687). Senere inkluderte også pietisten Brorson katekismesanger i Troens Rare Klenodie (se Haarberg 2011: 49–53).

Fenomenet katekismesang har generelt ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra forskningshold. Marie-Elisabeth Ducreuxs utredning av andaktssang i 1700-tallets Böhmen utgjør i så måte et interessant unntak. Der fantes sangbare katekismer som tillegg til flere salmebøker (Ducreux 1989; se også Scheiber 1952 om parodisk katekismesang i Ungarn).

5.3 Johann Rist

Ulikheten mellom de bevarte tyske og danske katekismesangene på den ene siden og Dass’ på den andre springer en like i øynene: nemlig lengden. Dikterprestens sanger kan langtifra kalles «summariske». Den lengste (TA 1) omfatter 410 vers (41 strofer à ti vers). Årsaken til dette er klar nok: Mens de «summariske» parafraserer selve katekismeteksten og kan oppfattes som et mnemoteknisk hjelpemiddel med beskjedne poetiske ambisjoner, forholder Dass seg til forklaringen. Og han forholder seg fritt til Luthers forklaring. Her er det ikke snakk om tekstparafrase, men om tekstutlegning. Dass’ bok rommer – om vi ikke teller innledningsdikt og æresvers – til sammen 48 sanger: ti til budene, tolv til trosartiklene, ni til fadervår, to til dåpen, tre til nattverden og tolv til hustavlen. I og for seg følger antallet av Luthers forklaring. Men ideen til en slik bok med «beqvemme Sange under føyelige Melodier» er likevel ikke hans egen. Den har han etter alt å dømme fra den tyske dikteren Johann Rist.

Johann Rist (1607–1667) skrev sine mange salmer i tillegg til leilighetsdikt, skuespill og annet som sogneprest i Wedel utenfor Hamburg. Som prestesønn hadde han fått usedvanlig god utdannelse. Han ble sendt på gymnas i Bremen og studerte siden ved ikke mindre enn fem universiteter, tyske og nederlandske, både lutherske og reformerte. Man kan tenke seg at hans akademiske flyttefot kan ha bidratt til å utvide den pastorale – og poetiske – horisonten. Det fortelles at da han ble bebreidet for ikke å være iherdig nok i sin bekjempelse av ikke-ortodokst kjetteri, svarte han med å vise til at det i hans sogn kanskje fantes to annerledestenkende fremmede, men horder av syndere som behøvde hans veiledning (Malling 7.194). Hans salmer har i alle fall blitt berømmet for sin allmenne gyldighet, ikke for sin lutherske rettroenhet. Rolf Engelsin, lesehistorikeren, nevner Rist som et eksempel på at man på 1600-tallet praktiserte sin lesning innenfor et begrenset repertoar: Rist skal ha lest Bibelen fra perm til perm førti ganger (Engelsin 1973: 127).

Forfatterskapet omfatter i alt 649 salmer og sanger «vi gjerne hører», fordelt på flere bøker. Den første, Himlische Lieder, utkom i 1641–1642. I tillegg til den vanlige metoden med å skrive til eksisterende melodiforelegg, fikk han toner komponert av komponistvenner i Hamburg og andre steder. Hans dikterry vokste etter hvert som nye bøker kom i handelen. I tillegg til sine katekismesanger, skrev han – i likhet med Dass – evangeliesanger (Sabbatische Seelenlust, 1651, og Neue Musikalische Fest-Andachten, 1655). Man hyllet ham som «Nordens Apollo» og «de tyske poeters fyrste». Litteraturhistorisk plasseres han gjerne ved siden av Paul Gerhardt som den ledende tyske salmedikteren på 1600-tallet. Senere har hans stjerne dalt. Litteraturhistorikeren Robert M. Browning kaller ham 1971 «a nonpoet» og «soporifically long-winded»: «Rist could turn a rhyme and construct a well-made stanza as easily as eating pudding» (Browning 1971: 34).

I 1656 utkom den boken som ganske sikkert har lagt det dikteriske fundamentet for Dass’: Neue Musikalische Katechismus Andachten, trykt i Lüneburg, noen få mil sør for Hamburg. Undertittelen presiserer innholdet på tidens manér: Bestehende in Lehr-Trost-Vermanung und Warnungs-reichen Liederen über den gantzen heiligen Katechismus, oder die Gottselige Kinder-Lehre, welchen zugleich zwölf Erbauliche Gesänge über die Christliche Haustaffel, sind beigefüget (Nye katekismeandakter til musikk, bestående i formaninger til lærdom og trøst, og sanger rike på advarsler, på grunnlag av hele den hellige katekismen, eller den saliggjørende barnelærdom, med tilføyelse av tolv oppbyggelige sanger til hustavlen). Antallet sanger hos Rist tilsvarer nøyaktig antallet hos Dass, selv om hver sang gjennomsnittlig er litt kortere. Hva angår melodiene, baserer Rist seg dels på velkjente kirkesalmer, dels bruker han toner komponert for anledningen av den «weitberühmten Organisten» Andreas Hammerschmid, som hadde sitt virke i Zittau øst for Dresden, og som innledningsvis (s. 34) berømmes som «unsers Teutschen Orpheus». De barokke tilleggene av dedikasjoner og æresvers overgår imidlertid Dass’ bok flere ganger; Rist avslutter dessuten sin bok med en morgen- og en aftenbønn.

Ett moment ved Rists utgivelseshistorie må i alle fall ikke underslås i denne sammenheng. Ti år etter førsteutgaven kom boken på nytt, i sin opprinnelige språkform – i København. Den velrenommerte, om enn lite kapitalsterke boktrykkeren Christian Wering, spesialist på andaktsbøker, stod for utgivelsen, som ser ut til å være initiert og finansiert av hoffet. Dronning Sophie Amalie, gift med Fredrik III, hadde sin adelige herkomst fra Braunschweig-Lüneburg. Boken er dedisert til hennes datter, den ti år gamle prinsesse Ulrike Eleonore, ved tyskfødte Martin Lamprecht, kongelig hoff- og kansellibokbinder. Slik fant en andaktsbok fra Lüneburg veien til det danske bokmarkedet, ja, kanskje helt til Alstahaug i Nordland. I utgivelsesåret,1666, lå unge Petter ved Universitetet og kan lett ha blitt oppmerksom på boken. Men den står ikke blant de listeførte titlene i skiftet etter sønnen Anders i 1736, selv om tyske bøker generelt ikke glimrer med sitt fravær (Statsarkivet i T.heim, Fol. 130B–313A). Ingen har noensinne studert forholdet mellom Rists og Dass’ sanger i tekstlig detalj. Likheten dem imellom – i formuleringer og billedbruk – springer en uansett ikke i øynene. Kildene tier om Dass’ tyskkunnskaper. Men blank var han opplagt ikke. Alle studerte menn kunne noe. Og litterært fant danskene i alminnelighet sine veivisere i Tyskland. At Kingo hentet impulser fra Rist, synes åpenbart (Petersen 1887: 125; Nielsen 2010: 338). Og Søren Terkelsen, som importerte hyrdevisene til Danmark, tilhørte Johann Rists krets i Hamburg og Glückstadt. Peder Syv fører i 1663 hans verk opp på listen over de ypperste «poetiske skrifter»: «J. Ristens Himmelske Viiser. Hans besynderlige Himmelske Viser. Hans Sielelyst over Evangelia. Ristius over alde Evangelia. Hans Huus Musik» (1915: 209).

6.1 Mellom skriftlighet og muntlighet

Ifølge Luther regjerer musikken «som dronning» over menneskets følelser. Den har makt til å «oppmuntre folk som er nedtrykte, sette støkk i de muntre, gi mot til fortvilte, ta drøvelen på overmodige, avkjøle folk som er elskovssyke, [og] roe slike som er forbitret av hat» (Luther 1982b: 45). Reformatoren vil derfor bruke sang til å forsterke virkningen av Guds ord. Bare slik kan han gjøre seg noen forhåpning om å nå frem til hvert enkelt menneske, alt uavhengig av leseferdighet. Trykte katekismer kunne i 1529 supplere forkynnelsens talte ord, men heller ikke mer. I flere århundrer forble Guds ord i den folkelige oppfatning «Hørelsens Ord». Vi vet at det flere steder ble undervist helt uten bøker, selv etter at man skulle ha ventet at trykte tekster hadde blitt tatt i bruk (Appel 2001: 1.187). Brochmand innskjerper Kirkeordinansens ord om at enhver prest plikter å bruke stemmen – «viva voce» – på en slik måte at også de enfoldige forstår (Brochmand 1664: 2.341b).

Høsten 1523 røper Luther i et brev sin plan om å skrive salmer på folkespråket – på tysk, altså, ikke pavens latin. Han trengte dem til gudstjenesten. Disse salmene er kateketiske. De gjentar – eller foregriper – katekismens hoveddeler. Tidlig ble de gjendiktet til dansk. Thomissøns salmebok (1569) rommer hele 30, og flere av dem ble, som vi har sett (kap 5.2) brukt hyppig i gudstjenesten. Samtidig ivrer Luther for sang i husandakten. Med den kan barnelærdommen befestes, skriver han i fortalen til den store katekismen (Luther 1982: 5.245):

Alt i alt skulle den kristne lære altså bestå av fem deler som en stadig skal øve inn og forlange gjengitt ord for ord. Du må nemlig ikke stole på at ungdommen lærer og husker dem bare ved å høre dem fra prekestolen. Når de nå kan disse stykkene godt, kan en gå videre og la dem lære noen salmer eller sanger som er skrevet for dette formålet, og på den måten utvide og styrke kunnskapene. Slik kan en føre ungdommen inn i Skriften og gå videre dag for dag.

Sang og katekisme kombineres med andre ord både i kirken og i husandakten. En tredje arena for katekismesang åpnet seg dessuten i skolen. Vi kan merke oss at tre av forfatterne som ved siden av Dass utga bøker med katekismesanger, var lærere av profesjon, eller i alle fall tilknyttet skolen. Presten Rasmus Svendsen Ottense grunnla den første allmueskolen i 1644, samme år som han fikk utgitt sine katekismesanger. Lauritz Sommer, hvis bok ble utgitt i 1687, underviste ved en skole i København. Det gjorde også Lauritz Allerup, tre generasjoner senere (1756). Allerup omtaler sitt yrke som det «allerringeste», men samtidig «et af de viktigste»: «Hvo kand nægte, at jo GUds Kirke plantes udi Skolerne, og at den største Umage og Besværlighed ligger paa dem, der ere betrodde saadanne Embeder […]» (Allerup 1765, fortalen). Allerup presenterer sine sanger som svar på en pedagogisk utfordring, nemlig hvordan han skal få sine elever til å huske barnelærdommen. For slik er det alltid, at «nogle giemmer, andre glemmer snart hvad dem læres» (ibid.). Sangen settes dermed i hukommelsens tjenste. Også Rists katekismesanger, viser det seg, ble brukt i skolen i Tyskland (Krummacher 2001: 152).

Resen fremhever i Om Børnelærdoms Visitatz den åndelige sangens anvendelighet, hvor enn man måtte befinne seg: «i Huus eller paa Marck, ja paa Vogn til med», og det hele dagen igjennom, «efter leiligheden» (1628: upag. [I3v]).

Spørsmålet melder seg så: Hvordan ble åndelige sanger generelt og katekismesanger spesielt sunget og lært – hjemme, i kirken og på skolen? Lese- og sangpraksis 300 år tilbake i tid kan lett synes å unndra seg oppmerksomhet og forskningsinteresse. Som empiri vil trykte tekster være mye enklere å håndtere. En god indikasjon på hvordan man tenkte seg sangens og læringens virkemåte, gir imidlertid Petter Dass selv i sin prosadedikasjon til familien. De unge skal først lære sin katekisme «læsendes», det vil si: De skal kunne fremsi den ordrett.Deretter skal de tilegne seg den samme kunnskapen «Sjungendes» (Ded.fam. 101). Målet er i begge tilfelle utvilsomt å kunne gjengi teksten utenat. I det neste avsnittet beskriver Dass prosessen i detalj, ved å sammenligne læringen med et måltid (Ded.fam.):

Der vil omgaaes med Ordet og den aandelig Mad, som med Brødet og den naturlige: Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset; Saa vil Ordet indbæres til Øret, giennem Øret indbæres til Munden, giennem Munden indbæres til Hiertet, Og Gud give vor Ungdom her udi ville lade sine Lemmer være sammenstemmende, da skulde deres Hierter blive anseedt som idel GUds Huuse, og deres Øren som idel Himmelens Porte!

Barnelærdommen blir på denne måten et middel til utbredelse av gudsriket i hver enkelt. Ved å synge lærdommen vil de unge kunne gjøre den til sin, huske den og forstå den. Dikteren har ikke desto mindre selv forståelse for at det å lære sangene hans utenat krever hardt arbeid. Men umulig er det ikke: «En villig Hest bliver (hvor liden den er) ofte tunge Læs mægtig» (Ded.fam.). På denne bakgrunn kan vi med rimelighet tolke Dass slik at katekismesangene hans skal formidles muntlig og læres uten hjelp av skrift. Flere steder refererer han til publikum som tilhørere og ikke lesere (Ded.Jesp. 64 og 92, Ded.fam. 42, TB 3.24.6, TB 4.1.4, TB 4.13.1, TB 4.18.2). Æresdiktene til slutt i boken bekrefter denne oppfatningen. Steen Wirtmand ser Katekismesangene som sogneprestens poetiske supplement til den pastorale veiledningen han gir sin menighet gjennom prekenen (SW 49–52):

Med Munden tolker hand dem ud
        Guds rette Sti og Lære,
Ved Pennen maa hans Sanges Ljud
        Dem yndig Frugt Hjembære,
[…]

Forutsetningen for at de unge kan «Hjembære» sangen, er at de har lært den utenat.

Forestillingen om hjertet som sete for menneskets tanker og følelser har en lang historie. Vi kjenner den godt fra Bibelen, som for eksempel Luk 6.45: « Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.» I muntlige kulturer holder dessuten hukommelsen hus i hjertet, som man tenker seg som et slags lager eller en ord-bank. Da skriften kom, kunne det som skulle huskes, følgelig tenkes skrevet eller risset inn på selve hjertet, slik Ordsp 3.3 bærer bud om: «La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra dig, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle!» Denne hukommelsesoppfatningen dominerte i middelalderen, slik Mary Carruthers utførlig har redegjort for. Fortsatt risikerer engelske barn å måtte lære noe by heart (Carruthers 2005: 44). En tekst som oppbevares i våre hjerter må på denne bakgrunn forutsettes å befinne seg i våre respektive hukommelser.

Også i praksis, i selve sangene, henvender Dass seg til sitt publikum, eller han refererer til det, som lyttere. I den første sangen, til det første bud, skaper han straks en situasjon der en elev blir undervist av sin lærer (TB 1.1.1–4):

Kom hid, O kiære Christen Lem,
        Jeg vil saa kortelige
Paa dine Fingre to gang fem
        GUDS Bud ved Sang udsige.

Ti fingre holdes opp så de kan telles. Akkurat slik Gud egenhendig risset sine bud inn på to steintavler, slik skal du risse dem inn på ditt hjertes tavler (TB 1.4.1–4):

GUD selv for Mosen udi Steen
        Har tegnet de Bogstave;
Men du skal indtil Marv og Been
        Dem i dit Hierte grave.

Bare én gang synes dikterpresten å ta sitt publikums leseferdighet for gitt. Om du ikke forstår hva presten sier fordi han snøvler eller bruker et altfor komplisert språk, påpeker han, så har du faktisk katekismen «I prent og Moders Sprog» (TB 3.22–23). Du kan – ideelt sett – lese deg til hva presten angivelig sa eller burde ha sagt. Forståelsesproblemet har sikkert vært utbredt, ikke minst fordi mange prester talte pæredansk. Vi har sett hvordan Kirkeordinansen formulerer sine krav til presten under gudstjenesten: langsom katekismelesning for å sikre menighetens forståelse (1607: 12).

Dass’ pedagogiske metode, hans forkynnelse ved sang, anbefales av Thomissøn over hundre år tidligere. I forordet til sin salmebok hevder han at sang bør foretrekkes fremfor både preken og bøker «Fordi Rim og Sang læris snart met lyst, oc kunde best ihukommis. Om obenbare Predicken end bleff forbøden, om alle gode Evangeliske bøger bleffue brende oc sønderreffne, dog kand den forstand som ved gudelige Viser er indgrod i hiertet, icke saa snart bortryckis» (upag.). Bøker kan ødelegges eller forbys, og prekener glemmes lett, men, som han formulerer det litt før, sangen «gaar dybere ind i hiertet, saa at Texten, som er saa gaat som Sangens Siel, rører hiertet meer, oc glemmis icke lettelig.» Hjertet – forståelsen og hukommelsen – er målet. I en kultur hvor leseferdigheten ikke er allemannseie, ligger det viktigste middelet i stemmen og ørene.

Katekismesangene ble til i en tid da noen kunne lese godt, andre litt og andre igjen slett ikke. Høytlesning eller shared reading var utbredt (se kap. 2.4). Denne lesepraksisen dominerte lenge over den som i dag er den vanlige, at man leser stille hver for seg. Ifølge Reinhard Wittmann, som kanskje tar vel hardt i, utgjorde høytlesning i gruppe stort sett den eneste formen for lesing innenfor bondebefolkningen og de lavere sosiale lag i byene i Europa på 1700-tallet (Wittmann 1999: 290). Sang lot seg dele minst like enkelt som annen litteratur. En lesekyndig forsanger kunne lett skape deltakende sangere av tause lyttere og på den måten lære dem en tekst som ellers ville forblitt ulært.

Det finnes ikke mange gode vitnesbyrd om hvordan denne metoden faktisk ble praktisert, for eksempel i husandakten omkring år 1700. En utførlig beskrivelse finner vi imidlertid i en roman hvis handling utspiller seg mer enn 200 år etter at Katekismesangene kom på markedet. Harper Lees To kill a mockingbird (1960) forteller om en oppvekst i Alabama, USA, på 1930-tallet. En dag tas fortelleren, en morløs, hvit jentunge, og hennes litt eldre bror med til gudstjeneste i kirken til familiens husholderske og morssubstitutt, en kirke som i prakis er reservert afro-amerikanere, det vil si fattige analfabeter. Men synge kan de, ved hjelp av en forsanger (Lee 1961: 139–40, oversatt av Magli Elster):

Vil musikklederen føre oss i den første salmen, sa han [pastoren].

Zeebo reiste seg fra benken sin og gikk opp midtgangen, stanset foran oss og sto vendt mot menigheten. Han holdt en medtatt salmebok i hånden. Han slo opp i den og sa: – Vi synger nummer to hundre og tre og sytti. Det ble for mye for meg. – Åssen skal vi synge når det ikke er noen salmebøker?

Calpurnia smilte, – Hysj, vesla, hvisket hun, om et øyeblikk får du se.

Zeebo klaret strupen og leste med en stemme som fjern kanontorden:

– Det finnes et land – på den andre siden av elven.

Fullkommen rent sang hundre stemmer ut ordene til Zeebo – det var som et mirakel. Den siste setningen, som ble trukket ut i en dyp summing, ble etterfulgt av Zeebo, som leste:

– Det lovede land til evig tid.

Igjen skyllet tonene over oss – den siste tonen ble holdt, og Zeebo fulgte på med neste linje: – Og denne strand vi ikkun når – ved troens makt.

Menigheten nølte, Zeebo gjentok verselinjen omhyggelig, og den ble sunget. Da han kom til omkvedet, lukket Zeebo salmeboken igjen, som et tegn til at menigheten kunne fortsette uten hjelp fra ham.

Så snart tonene av Halleluja døde hen, sa Zeebo:

– I dette fjerne underfulle land, over denne skinnende elv.

Linje for linje fulgte stemmene i enkel harmoni helt til salmen endte i en sørgmodig nynning.

Jeg så på Jem, som kikket på Zeebo fra siden. Jeg trodde det ikke jeg heller, men jeg hadde hørt det.

Parallellen til tidligere tiders andaktskultur og katekismeundervisning er slående. Avansert sang kan, ved ukentlig trening, læres uten hjelp av bok og skrift, om man bare har en formidlende instans, en klokker eller en Zeebo. Resens Instructio executionis catecheticæ foreskriver i prinsippet den samme metoden. Degnene (også kalt klokkere eller skolemestere) skulle undervise i salmesang ved å la elevene gjenta sangen etter seg, linje for linje (Resen 1636: upag.). Det fortelles fra Sjælland i 1729 at en degn, som ikke kunne Luthers Lille, likevel ble ansatt fordi han hadde god sangstemme (Larsen 1916: 38).

I den foreliggende litteraturen om Petter Dass finner vi ikke sjelden demonstrert en forestilling om at dikterprestens sanger ble overlevert muntlig, og at det av denne grunn oppstod en lang rekke «folkemelodier» til tekstene hans. Denne oppfatningen kan vanskelig forsvares. Overleveringen av sangene foregikk snarere ved shared singing, det vil si at en lesekyndig forsanger med bok i hånd ledet en gruppe med ikke- eller halvt lesekyndige i sangen. Hvis melodiforelegget ikke var oppgitt, eller det rett og slett ikke tilhørte forsangerens repertoar, da ble det nødvendig å finne en melodi som kunne passe, eventuelt med noen justeringer. Eller man kunne selv komponere en melodi fra grunnen av. Slik oppstod etter alt å dømme det rike forrådet av melodier til Dass’ sanger. Jefta-visen topper statistikken med ca 80 melodier, fulgt av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» med ca 50 (muntlig kilde: Ivar Roger Hansen, Petter Dass-museet; jf. I.R. Hansen 1986). Hvis overleveringen derimot hadde foregått muntlig, uten bok, ville den opprinnelige melodien og teksten ha fulgt hverandre som uatskillige. I Siælens Aandelige Harpe-klangs Anden Part (1696) tilbyr Diderik Grubbe en hel liten konkordans over kirkesalmer «af lige slags Vers», slik at leseren/sangeren ved behov lettere kan bytte ut én melodi med en annen (upag., etter forordet).

Folkloristen Rikard Berge skriver i bygdeboken for Vinje og Rauland om den store utbredelsen av Dass’ sanger i Vest-Telemark: «Ingen diktar kom […] upp imot Peder Dass» (Berge 1973: 2.224). Han synes da å referere til oppfatninger på 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet, i alt «seks mannsaldrar». Så lister han opp hele 17 sanger som han mener folk kunne «utanaat» (ibid.). Dessverre mangler Berges interessante opplysninger kildebelegg, men uansett virker det umiddelbart sannsynlig at noen lærte seg sangene utenat. At selve overleveringen i noen særlig utstrekning foregikk utaboks, er det imidlertid vanskeligere å feste lit til.

Spredningen av sangene foregikk altså helst ved hjelp av skreven eller trykt tekst. Sanglitteraturen på 1600- og 1700-tallet ble da heller ikke alltid sunget. Den kunne leses, stille eller høyt, som annen andaktslitteratur. I sitt Jammers Minde skriver Leonora Christina flere steder om hvordan hun i løpet av sitt 22 år lange fangenskap kunne bruke tekst: Hun sang med støtte i trykt tekst, men også det hun kunne utenat, hun sang sanger hun selv hadde diktet (til kjente melodier), alene eller sammen med sin tjenestepike. Og hun leste fra salmeboken uten å bry seg om melodien. Også Jørgen Lauridsen Aaskow, som før han utga sin katekismeforklaring hadde prøvd seg som dikter av åndelige sanger (Siælens Aandelig Muldklæde, 1677) påpeker i forordet (upag.) at sangene kan leses like godt som de kan synges.

6.2 Åndelige og verdslige melodier: kontrafakturprinsippet

Salmer og åndelige sanger ble fra reformasjonen av i de fleste tilfelle skrevet til melodiforelegg. Luther trakk selv på Romerkirkens gamle melodier. Man valgte seg simpelthen en kjent sang og diktet nye ord til den. Denne konvensjonen fulgte Petter Dass, slik man kunne vente seg. Kjenner vi melodiforelegget, kan vi fortsatt synge sangen slik han tenkte seg den realisert. Problemet oppstår i de tilfellene der førsteutgaven – og alle senere utgaver – ikke oppgir noe forelegg, men i stedet ganske så hemmelighetsfullt opplyser at sangen skal synges «efter sin egen Melodie». Uttrykksmåten er riktignok ikke unik, den finnes også i tilknytning til andre sanger uten noter, som for eksempel i Peder Matthissøn Ofvids Aandens Glæde (1648). Uansett er formuleringen til liten hjelp for en leser som faktisk ikke kjenner sangens egen melodi. I skarp kontrast til denne praksisen står Dorothe Engelbretsdatters. Til en ny sang med ukjent melodi gir hun fyldige, om enn unnskyldende, opplysninger: «Har en smuck Melodie. Efter en gammel Sang, som nu icke er at faa, ikke heller nogen, her, kunde sætte den ud paa Noder» (DESS 381). Bruken av notetillegg, som hos Kingo og Dorothe Engelbretsdatter, har selvsagt likevel sine begrensninger. Forholdsvis få lesere ville kunne nyttiggjøre seg tilleggene.

Hos Dass brukes uttrykket «egen Melodie» til i alt 21 av de 48 sangene, nesten halvparten. Formuleringen har gitt støtet til en rekke spekulasjoner: Betyr den kanskje at vi har med folketoner å gjøre? Samleren Catharinus Elling tenkte seg den muligheten (Elling 1909), selv om han ga opp håpet om å kunne identifisere dem: «Hvorvidt endnu nogle af disse Folketoner existerer, vil det nok være haabløst at faa Rede paa» (Elling 1927: 30). En annen teori går ut på at Dass selv skrev melodi til disse sangene. Språklig sett er dette en bedre forklaring: «egen Melodie» ville da nettopp bety sangens egen melodi, den som bare de nedenstående strofene hører til. Musikkhistorikeren Asbjørn Hernes synes det er «ein lokkande tanke» (Hernes 1952: 102) og får følge av salmehistorikeren Paul E. Rynning, som overhodet ikke nærer tvil om at det må forholde seg på denne måten: «Ofte vart det slik for honom, at tekst og tone sprang fram i hugen hans samstundes» (Rynning 1954: 1.114). I sin hovedoppgave fra 1986 diskuterer Ivar Roger Hansen problemet i sin fulle bredde (I.R. Hansen 1986: 125–28).

Gåten forble imidlertid en gåte så lenge man utelukkende forholdt seg til de trykte utgavene (Haarberg 1997). Løsningen ligger i håndskriftene. De tre noenlunde fullstendige oppgir alle melodiforelegg også til de 21 som mangler slike i førsteutgaven: i alt vesentlig de samme foreleggene. Spørsmålet melder seg umiddelbart: Hvorfor ble de luket ut av førsteutgaven? Studerer vi dem nærmere, avtegner mønsteret seg straks ganske tydelig. De undertrykte melodiene, viser det seg, tilhører (med ett påfallende unntak: TA 6) verdslige, ikke åndelige sanger. Deres verdslighet må åpenbart ha diskvalifisert dem. Boktrykkeren, Ove Lynov, eller en annen mellommann, sensor, kanskje, må ha byttet ut de uønskede med den forblommede formuleringen om «egen Melodie». At Dass selv gjorde det før han døde, virker mindre sannsynlig. På denne måten saboteres jo bruksverdien av en stor del av sangene. Dessuten virker det rimelig at han, hvis det nå var han, ville ha foretatt utlukingen med full konsekvens. To verdslige forelegg er nemlig blitt stående: til TB 6 og TA 5. De kan muligens ha blitt vurdert som mindre belastende. Ovenikjøpet virker det lite gjennomtenkt å vise til «den nest foregaaende» sangen, som i AS 3, når den tilviste faktisk har «sin egen Melodie».

Omfunksjonalisering av melodier til nye tekster kalles kontrafaktur (Jersild 1975: 70–71). Vi kjenner metoden fra konfirmasjoner og 50-årsdager. Hos Dass og andre 1600-talls-diktere dreier det seg ofte om en slags musikalsk «kristning» (jf. Nielsen 2010: 208). Verdslige uttrykk settes i åndelig tjeneste. Men det som hadde vært comme il faut tidligere i århundret, later til å bli sett på med større skepsis fremover mot århundreskiftet. Grunnen lå i en frykt for at effekten kunne bli parodisk eller lattervekkende, for at verdsligheten kunne underminere åndeligheten. Når dikterpresten som forelegg for FV 8, «Men frels os fra det Onde», viser til en sang med tittelen (eller førstelinjen) «Ha Ha Trundhiems piger», forstår vi problemet. «Det var midt i julenatt, tre konstabler tok meg fatt,» skrålte vi på vei hjem fra juletrefest på barneskolen. 1600-tallsdikterne valgte uansett ikke sjelden å ignorere parodieffekten, antakelig fordi de mest populære sangene hadde de beste forutsetningene for å nå dem som virkelig kunne trenge en åndelig sang eller to.

At Dass selv tok hensyn til den fortolkningsmessige effekten av melodiforeleggene, synes ganske opplagt. Leilighetsdiktet «Forskrækkelig Blodskam» skriver han – ikke tilfeldig – til melodi av «Vender om med Poenitense» (fra Cassubens salmebok, 1661). Slik blir det skrekkens eksempel diktet foreller om, musikalsk tilknyttet det moralske påbud som ligger implisitt i melodiforelegget. Og vi kan lett etablere en forbindelse mellom evangeliesangen «Der Jesus udi skibet ind» og forelegget «Hvem kan seigle foruden vind». I Katekismesangene finnes det flere, om enn ikke like slående, eksempler.

Da Kingo i 1674 utga første del av sitt Sjungekor, fant han det nødvendig å forsvare sin bruk av verdslige forelegg, selv om han egentlig bare slutter seg til en vel innarbeidet praksis. Vi forstår at normene har forandret seg (KSS: 3.7–8; jf. Schiørrings kommentar i KSS 7.16):

GUnstige og good-hjertede Læsere, lad det ey være dig underligt og urimeligt, at jeg haver sat disse Aandelige Morgen og Aften-Sange, tilliige med den Hellige og Høyopliuste Kong Davids Poenitentze-Psalmer, under nogle Melodier, som ellers af mange Siungis med forfængelig Ord: jeg haver dermed vildet giort de velklingende og behagelige Melodier saa meget mer Himmelske, og dit sind (om dig det befalder) dis mer Andeægtigt; at om du kand lade dig undertiden befalde, for en Melodies artigheds skyld, at gierne anhøre en Sang om Sodoma; du meget mere (om du est et ret Guds Barn) skulde lade dig behage, under selvsamme Melodie, at høre en sang om Zion. Jeg veed vel, at der ikke faa skal lade sig finde, som dette mit ringe Arbeidis spæde Foster skal vilde udqviste, fordi det ikke er overklæd med de gamle og brugelige Kirke-Sangis Toner. Men herudi haver jeg ikke vist at giøre mig nogens sær tanker til en Lou; besynderlig fordi jeg finder vore forfædre, som haver Digted og sammensat vore Kirke-Psalmer, at have brugt dend frihed, at de ikke have bundet sig til en to eller flere, men friit taget allehonde Melodier, end ogsaa af Lystige og Verdslige Toner, som mere end nok er beviisligt. Vil nogen sige at materien, for Melodiens vanskeligheds skyld, ikke vel skal kunde Læris, da er det kun Ord-Nisser til at kyvse Børn med. Vi finder udi vore Psalme-Bøger de vanskeligste Melodier over de slettiste Sange, de jeg ey nu, for viitløftigheds skyld, vil indføre; tilmed mange i vor tiid, ja for kort tiid, ere i Psalmebøgerne indførte, og nu i Kirkerne brugelige, som ere af Toner flux vanskeligere end disse, hvilke dog snart ere lærte og for ordenis Sundheds skyld, med Lyst antagne.

Her hevder han for det første ganske så ideelt at det å «kristne» en verdslig sang må regnes den til heder snarere enn forkleinelse. For det annet viser han til sine forgjengeres praksis, som innebar at også «Lystige og Verdslige» toner kunne brukes. Tittelen på hans egen bok, Aandelige Sjunge-Koor, er, nærmest til demonstrasjon, hentet fra Søren Terkelsens populære samling av hyrdedikt, Astree Siunge-Choer (1648–1654). Kingo kan med frimodighet hevde at hans praksis ikke strider mot Kirkens lære. Luthers og Resens (1628: upag [I3v]) advarsler mot «slemme Boleviser», «Løgnactige Kempedict» og «Borgestuufue Vijser» kan ikke uten videre sies å gjelde «kristnede» melodiforelegg.

Problemet tematiseres allerede hos Sthen, i Vandrebogen. Til forsvar for verdslige forelegg bruker han Kingos første argument, idet han hevder «At mand det onde til beste kand vende oc føre» (Sthen 1994: 172). Ellers synes noen av samtidens diktere å holde seg til de gamle kirkelige melodiene, mens andre ikke kvier seg synderlig for å bruke verdslige. Edvard Edvardsen, for eksempel, som etter all sannsynlighet var Dass’ lærer på latinskolen i Bergen, og som pleide omgang med Dorothe Engelbretsdatter, lar 14 av 24 sanger i sin Guds Bolig hos Menniskene (1668) følge verdslige forelegg, det vil si over halvparten. Andre bruker verdslige forelegg i mindre grad: Peder Oluffsøn Svegning (Aurora eller Ny Morgenrøden, 1668), Johan Brunsmand (Den Siungende Himmel-Lyst, 1687), Peder Nielsøn Kiøge (Vandre-Bog udi Riim, 1692) og Elias Naur (Ny Strenge paa Davids Harpe, 1692). Jesper Rachløw opplyser i sin Taare-Perse (1684) om at han har «dristet» seg til å låne noen melodier fra Kingo og Dorothe Engelbretsdatter, men regner med at han i dette stykket har støtte av «Vel-Dømmende gemytter». Hos Dorothe Engelbretsdatter finnes ingen verdslige melodier.

Dass nøler ikke med å gå utenom den kirkelige eller åndelige sangtradisjonen. I Bibelsk visebok (1711) finnes det fire verdslige forelegg. Bare få år før trykkingen av Katekismesangene er de faktisk ikke blitt luket ut. Av de 73 evangeliesangene (1723) har omtrent 29 (40 prosent) verdslig forelegg i håndskriftet; tallet lar seg ikke bestemme nøyaktig fordi noen av de ukjente foreleggene ikke røper om de tilhører verdsligheten eller ei. I de første utgavene er flesteparten av de verdslige foreleggene blitt byttet ut med passende åndelige. Vi kan gjette på at Steen Wirtmand har hatt en finger med i spillet. Men likevel brukes i noen tilfelle – i alt åtte – formuleringen «egen Melodie». Et par verdslige forelegg får også stå, akkurat som i Katekismesangene.

Niels Schiørring presenterer i Det 16. og 17. århundredes verdslige visesang (1950) utførlige oversikter over de aktuelle dikternes bruk av melodiforelegg. Kommentarene til hver av Dass’ 48 katekismesanger rommer opplysninger om de enkelte melodiforeleggenes opphav og bruk.

Et siste moment – om rytmen i sangene – skal nevnes til slutt. Det ser nemlig ut til at motstanden mot verdslige forelegg også kan ha en musikalsk side. Det reageres ikke bare på «forfengelig ord», men på «livlige» rytmer som kan vekke lysten til dans og det som verre er. De aller fleste tradisjonelle kirkemelodiene går i to-takt (jf. Holck 1925: 85). Blant Dass’ katekismesanger finnes det 14 med innslag av trisyllabisk takt, og av dem har åtte verdslig forelegg. Nærmere undersøkelser av rytmens betydning i dansk-norsk åndelig sang på 1600- og 1700-tallet mangler, men Dianne Marie McMullen har skrevet opplysende om dette emnet med utgangspunkt i tyske forhold (McMullen 1997). Pietister og ortodokse lutheranere inntok forskjellige standpunkter i dette spørsmålet, hevder hun. De ortodokse brukte disyllabiske versemål – vers i jamber og trokéer, om vi skal bruke tidens egen terminologi. Pietistene, derimot, lot seg gjerne opplive av trisyllabiske takter – anapester og daktyler. Verdslige melodier, skriver McMullen, vekket lysten til dans og alt hva den medførte av hopp og sprang (Hüpffen og Springen). Både blant ortodokse og pietister tok man det for gitt at verdslige melodier var av djevelen og derfor måtte unngås, men overraskende nok opponerte ikke pietistene mot danserytmene. McMullen påpeker at August Hermann Francke selv opererte med et tydelig skille mellom kjønnslig dans på ball og dans av glede «for Guds ansikt». Denne distinksjonen synes å ha vært vel innarbeidet innenfor det tyske området. Sannsynligvis hadde den også gyldighet på den andre siden av grensen. Brochmand skriver om dette allerede i 1633, i en kommentar til det sjette bud. Han gir der flere bibelske eksempler på dans til Guds ære (Brochmand 1633: 2.62a–b). Petter Dass, som ellers fremstilles som en typisk ortodoks prest, fulgte altså på dette punkt en praksis som senere ble tatt opp av pietistene. Om hans uortodokse bruk av verdslige melodiforelegg og danserytmer kan ha skapt vansker i sensuren, diskuteres i kap. 1.2.

7.1. Grunnleggeren J.S. Welhaven

Som genre har litteraturhistorien sitt opphav i nasjonsbyggingen. Det var først på 1800-tallet, da de europeiske nasjonalstatene for alvor vokste frem, at noen så det som maktpåliggende å gi en samlet historisk fremstilling av nasjonens litteratur. Så også i Norge. Når Albert Chr. Dass i fortalen til sin utgave av Nordlands Trompet så tidlig som i 1763 skriver at han ønsker å bidra til landets «Historia Literaria», får vi et forsvarsel om hva som skal komme. På 1760-tallet fantes det ennå ingen litteraturhistorieskriving, og den kunnskapen sønnesønnen tilbyr, benevnes med en lærd latinsk, ikke norsk betegnelse.

Den norske litteraturhistoriografiens historie begynner nesten hundre år etter Albert Chr. Dass, med Johan Sebastian Welhaven. I 1814 var en ny nasjonalstat blitt til, en nasjonalstat som søkte sin identitet i opposisjon til alt svensk og dansk, og det ikke minst ved hjelp av litteraturen. Den avgjørende impulsen kom i 1845, ovenfra, i form av en ny universitetslov (fundasrevisjonen av 1845). Denne loven åpnet for at studentene til «store philologicum» kunne erstatte studier i hebraisk med «Oldnorsk i Forening med Modersmaalets Literatur». Dermed opstod det for aller første gang et behov for undervisning i norsk litteratur ved Universitetet, og i denne situasjonen utpekte Johan Sebastian Welhaven seg som den fremste kandidaten til lærergjerningen. Ikke bare hadde han som ganske ung mann holdt offentlige forelesninger om «vort Sprogs skjønne Literaturs Historie» i et av Christianias fornemmere hoteller (Seip 2007: 181), han var også få år i forveien blitt ansatt som universitetslektor i filosofi (Collett 2011: 384–92). Studieåret 1847–1848 fikk han etter søknad fri fra undervisningen for å reise til København og samle stoff til noe så epokegjørende som en nasjonal litteraturhistorie (Seip 2007: 322). Men til tross for friåret i København ble Welhavens store plan aldri realisert annet enn i form av enkeltstudier. Den viktigste og best kjente av disse er utvilsomt den om Petter Dass, «Digteren fra Alstadhoug». I tidens terminologi kalles den «Afhandling»; vi ville nå heller bruke betegnelsen artikkel. Den stod på trykk i 1856, i Nordisk Universitet-Tidskrift, hvor Welhaven selv satt i redaksjonen.

Av tidligere omtaler hadde den unge filosof i realiteten bare to å bygge på: Albert Chr. Dass’ lille biografi fra 1763 og litteraturprofessor Rasmus Nyerups kortfattede redegjørelse fra 1805 (Rahbek og Nyerup 1805). De fire hovedmomentene i Welhavens artikkel er like fullt hans egne: dikterens «Nationalitet», hans naturtalent, hans sangers monumentale uttrykk og deres umistelige verdi. Pionérens etterfølgere gjentar ham gjerne på hvert eneste punkt.

For det første trengte den nye nasjonallitteraturen en «far». Og for Welhaven gjør Dass definitivt nytten i så henseende, selv om det ikke er noe som tyder på at Dass oppfattet seg selv som noe annet enn en dansk undersått. Hans stil og hans språk er påfallende nasjonalt med sine «Synderligheder» (4.385), hevder Welhaven. I omtalen av de tre små bibelske eposene om henholdsvis Esther, Judith og Rut trekker litteraturhistorikeren linjen fra den gamle nordlandspresten til grekernes Homer og romernes Ennius (4.379). Peder Dass er Norges Homer, han presenteres som en «Sanger for Folket» (4.370). Også det andre momentet passer godt inn i tidens romantiske skole: Dikteren uttrykker seg ikke med lærdom, men med «Naivitet» (4.376). Hans diktergave er uslepet, av naturen. Faktisk kan det bare regnes som et fortrinn at «hans Ingenium saa ofte blot og bart kommer tilsyne» (4.388). For det tredje betegnes hans diktning som «storladen» (4.376): Ordene klinger mektig og monumentalt, med en poetisk kraft som savner sidestykke blant opphavsmannens samtidige. Som konklusjon kan Welhaven dermed fastslå at Petter Dass’ verk må tilkjennes «uforanderligt Værd». I så fall kan det aldri falme. Høydepunktet finner han i den første av sangene til troens artikler, som overgår alt «i vor Literatur fra den Tidsalder og det Skriftslags» (4.376). «Men derfor synes det og paatide, at indtegne med bestemtere Mærker hans Navn og Forfattercharakter i vor Literaturhistorie» (4.390). Som sagt, så gjort.

Med Welhavens arbeid vekkes for alvor forestillingen om en norsk nasjonallitteratur, en kanon som siden har blitt beskrevet, fortolket og berømmet i en lang rekke litteraturhistoriske fremstillinger. På Welhavens initiativ omskapes Petter Dass’ åndelige sanger fra andaktslitteratur til nasjonallitteratur. De skal ikke lenger synges til religiøs oppbyggelse, men til nasjonal bekreftelse og besinnelse.

Den første norske litteraturhistorien – en kortfattet fremstilling i ett bind – ble ikke realisert før i 1862. Unge Hans Olaf Hansen fant imidlertid ingen grunn til å lete etter det norske i det dansk-infiserte, derfor omtaler han da heller ingen litteratur fra før 1814. I 1866 forsøkte Lorentz Dietrichson å rette opp den mangelen, og slik innledes en lang rekke temmelig like litteraturhistoriske Dass-portretter. Poeten fremstilles som «helstøbt Digternatur» og «aandelig Folkedikter» (1866: 79). Katekismesangene utmerker seg med «Kraft i Skildringen og Frejdighed i Anskuelsen» (1866: 80).

I sin lange litteraturhistoriske innledning til Samlede Skrifter slutter Andreas Emil Eriksen seg til og nyanserer Welhavens nasjonale portrett. Til tross for at han må ha vært fullstendig klar over dikterprestens store utbredelse sør for Skagerak, utelukker han helt den delen av historien. Petter Dass ble som nasjonallitteraturens far angivelig «trykt, kjøbt, læst og sunget fra Nordkap til Lindesnes». Også verdidommen til Welhaven står ved lag: Hans katekismesanger «udholder Sammenligningen med de ypperste Skrifter, vor Literatur har at opvise» (SS 1.XLVII). Denne dommen gjentas ordrett av den neste litteraturhistorikeren, Henrik Jæger, ved århundreskiftet (Jæger 1896: 253). Kristian Elster berømmer i sin litteraturhistorie fra 1923 den andre katekismesangen Welhaven nevner spesielt, den første sangen til alterets sakramente. Han deler til og med Welhavens begeistring for særlig den siste strofen (Elster 1935: 192). Selv om vi ikke har bevart noe malt portrett som med sikkerhet kan sies å fremstille Petter Dass, har vi i det minste en litteraturhistorisk tradisjon som utmerker seg ved sin portrettlikhet.

I første halvdel av forrige århundre, etter unionsoppløsningen, er det ingen mangel på nasjonsbyggende omtaler av den gamle norske litteraturen. Men i tillegg til den nasjonale begeistringen gjør da etter hvert også en påfallende regional hevdelse seg gjeldende. Katekismesangene, skriver banksjef Elias Muribø til dikterens 300-årsjubileum i 1947, vant sin popularitet fordi «nordlendingen alltid har likt å synge». Som banksjef i Sandnessjøen hadde han vel en viss erfaring å bygge på. Ivrige sangere finnes det vel i flere landsdeler – og land. Men «på sildefjordene og på Lofothavet tonte diktene med en tyngde som bare nordlandske fiskere kan prestere,» hevder Muribø med krav om å bli trodd (1947: 40–41).

7.2 Mellommannen Gustav Jensen

Den litteraturhistoriske presentasjonen av Dass og hans katekismesanger kan, om aldri så uniform, likevel uten videre deles i to hovedtyper: én før og én etter Landstads reviderte salmebok (1926). Skillet ble først påpekt av Eivind Berggrav i 1947. Med Landstads reviderte fikk nemlig dikterpresten en ny rolle. Han var ikke lenger først og fremst å oppfatte som forfatteren av Nordlands Trompet, han ble nå «dikteren av Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (Berggrav 1947: 385). En omtale av denne sangen har siden i praksis vært obligatorisk i litteraturhistorisk sammenheng. Utviklingen kan illustreres med en sammenligning av henholdsvis første og annen utgave av Francis Bulls innflytelsesrike litteraturhistorie. Forfatteren nevner i den første utgaven fra 1924 ingenting om annen sang til Fadervår («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Bull følger bare Elster (1923), som følger Welhaven: «Indenfor norsk religiøs poesi er der ikke meget som når op mot det lille vers hvor Petter Dass har fundet inderligst uttryk for den tro som fyldte hans liv», det vil si den siste strofen av første sang til alterets sakramente (Bull 1924: 2.206). Men i den neste, reviderte utgaven (1958) av den samme litteraturhistorien, har Fadervår-sangen fått sin prominente plass: «[…] den ‘reviderte salmebok’ fra 1920-årene, som ellers møtte hård kritikk, inneholdt ett lykkelig funn fra gamle dager, en salme som ble manges trøst i okkupasjonstiden: Petter Dass’s «Herre Gud! dit dyre Navn og Ære’» (Bull 1958: 2.207). Bull kaller de siterte strofene «majestetiske».

Mannen som brakte «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» frem i lyset, het Gustav Jensen. Som stiftsprost i Kristiania fikk han i oppdrag å stå for revisjonen av Landstads gamle salmebok (1870). Jensen tok for seg annen sang til Fadervår og valgte ut tre av seksten strofer til salmebokbruk. Men ikke nok med det. I disse tre strofene byttet han ut både ord og hele verselinjer for å «sikre forståelsen». Jensens versjon ble en umiddelbar suksess. Salmen har i denne versjonen siden fungert både som skolepensum og varemerke for nasjonaldikteren (nærmere om Jensens arbeid i Haarberg 1998: 82–84).

Harald Beyer følger i sin litteraturhistorie fra 1937 opp med å legge særlig vekt på denne Petter Dass’ såkalte lovsang, der dikterens fromhet, skriver han, når «det monumentale» (Beyer 1939: 112). Hans Midbøe setter i sin Petter Dass-biografi, som ble stående som den autoritative århundret ut, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» som overskrift over kapitlet om Katekismesangene (1947: 117). Den annen sang til Fadervår plasserer alle de 47 andre ettertrykkelig i skyggen.

7.3 Farvel til nasjonallitteraturen?

Hos Kjell Heggelund, som skrev kapitlet om Dass i den store seksbinds litteraturhistorien Edvard Beyer redigerte på 1970-tallet, kan den første sprekkdannelsen registreres. Riktignok gjentas portrettets obligatoriske ingredienser: Lovsangen omtales som «monumentaldiktet»; det rommer «en poesi som knapt noen annen religiøs dikter her i landet har nådd» (Holm-Olsen og Heggelund 1974: 1.434). Men samtidig sniker en historiserende tanke seg inn. Heggelund retter sine leseres oppmerksomhet mot tilblivelsens ytre betingelser: utenatlæring og leseferdighet (1974: 1.433). I det øyeblikk diktningen historiseres og forklares på bakgrunn av sin tilblivelse i historien, settes den kanoniske tidløsheten i umiddelbar fare.

Denne faren truer ikke hos Lars Roar Langslet, som i et av de utførligere Dass-portrettene, fra 1984, utroper «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» til «den mektigste salmen vi har i hele vår rike salmediktning» (Langslet 1984: 16). Laila Akslens bok Norsk barokk (1997) rommer på sin side knapt noen panegyrikk. I hennes lesning av Dass’ katekismesanger forsterkes den retoriske dimensjonen; den nasjonallitterære eller nasjonalistiske dimensjonen svekkes tilsvarende. Den til nå siste historiske fremstillingen av nasjonallitteraturen, Per Thomas Andersens, synes å ville forene de to posisjonene, Langslets og Akslens. Hos ham spiller lovsangen som man kunne vente seg, en hovedrolle. Litteraturhistorikeren lar en utførlig lesning av den annen sang til Fadervår utgjøre kjernen i fremstillingen. Dass’ litteraturhistoriske nasjonalitet er likevel ikke lenger noen selvfølge, tvert imot: «Han er neppe nasjonal. Nordlandsk barokk er ikke attenfjortensk» (2001: 115). En historiserende årsaksforklaring svekker den tradisjonelle oppfatningen ytterligere. Her forklares dikterprestens katekismesanger som «pedagogikk» – ikke poesi – og bruken av dem ses i lys av leseferdigheten blant folk flest. Slik underkastes det tradisjonelle portrettet av Petter Dass hos Andersen grundig revisjon, men det uten at den høye vurderingen anfektes: «Det litteraturhistoriske budskap er at dette er stor diktning» (2001: 121).

I Hanne Lauvstads doktoravhandling om Nordlands Trompet og Kåre Hansens ned-fra-pidestallen-biografi, begge fra 2006, tas skrittet resolutt ut av den etablerte, litteraturhistoriske forståelsesrammen. Lauvstad leser dikterprestens topografiske dikt «historisk-kritisk», på bakgrunn av den klassiske retorikken og dikttekstens historiske forutsetninger. Hansen måler mannen og verket opp mot tidens krav – vår tids, vel å merke, ikke mannens. Slik peker de begge på veier ut av nasjonalromantikken, om enn i stikk motsatt retning. Lauvstad tangerer bare så vidt dikterens katekismesanger, men hun distanserer seg generelt fra den nasjonalromantiske fortolkningsrammen: den som forutsetter at meningen med verket (Nordlands Trompet) er «å bygge nasjonen og skildre og identifisere seg med lokalbefolkningens hverdag» (2006: 24). For henne som filolog og hermeneutiker blir det om å gjøre å forklare og fortolke verket på dets egne historiske premisser. Hansen trekker på sin side frem mange nye og opplysende kilder til Dass’ biografi. Disse bruker han for alt de er verdt – og enda litt til – for å knuse det nasjonalromantiske bildet. Hans fortolkning av tekstene, som sangen til det fjerde bud (2006: 291–306), har som mål å diskreditere dikteren (og mennesket) i den grad at han ikke lenger kan brukes som nasjonal eller regional åndshøvding. Den kanoniserte helten mister sin hevdvunne status og fremstår som antikvert svovelpredikant og barnemishandler. Femti strofer om å hedre sin far og sin mor? Dette «kan i seg selv være med på å stille spørsmål om hans rolle som folkeopplyser og pedagog,» skriver Hansen med tilkjempet ro (2006: 292; jf. Haarberg 2008). Svaret på spørsmålet gir seg selv: en svovelpredikant fra 1600-tallet har ingenting å si opplyste mennesker 300 år senere.

Men historikerens oppgave – og filologens – må ikke den være å forstå fortiden, samfunnet så vel som enkeltmenneskene? Den kan i alle fall ikke gå ut på å avsi moralske dommer på grunnlag av idealer som ikke var tidens egne. Om – og hvor lenge – Petter Dass har en rolle å spille i norsk litteratur, kan derfor bare tiden vise.

8.1 Rettskrivningen på 1600- og 1700-tallet

Språket i Petter Dass’ dikt og sanger befinner seg i grenselandet mellom «eldre» og «yngre nydansk». Det ligger moderne dansk og norsk så pass fjernt at mange vil miste motet med det samme og dermed la dikterpresten seile sin egen sjø (hvis han da ikke skulle stå på et obligatorisk pensum). Dette avsnittet tilbyr førstehjelp, det vil si en oversikt over noen viktige trekk ved dansk språk omkring år 1700 hva angår ortografi/rettskrivning (8.2), syntaks/setningskonstruksjon (8.3), morfologi/formverk (8.4) og leksikon/ordforråd (8.5). En bred innføring i Petter Dass’ språk finnes hos Alfred Jakobsen (1952). Hans bok rommer også en ordliste over «særnorske» ord eller eventuelt ord med særnorsk form. Standardverket om dansk språk på Dass’ tid er Peter Skautrups Det danske sprogs historie i fem bind, særlig kap. 6 (bd 2, 1947), «Den lærde tid (1600–1700)». D.A. Seips språklige redegjørelse i innledningen til sin utgave av dikterprestens evangeliesanger (1960) vil også på noen punkter kunne supplere den følgende fremstillingen. Seip er, i likhet med Jakobsen, spesielt på jakt etter norske og dialektale uttrykk i dikterprestens språk.

8.2 Ortografi

Språket på 1600- og 1700-tallet var ikke underlagt den type normering vi kjenner fra vår egen tid. Dette betyr at man som leser av dikterprestens vers må være forberedt på å takle inkonsekvens på flere plan, men særlig gjør dette seg gjeldende i ortografien. Samme ord kan være stavet på ulik måte selv om forekomstene følger tett på hverandre: «Edle» (Ded.fam. 9) følges kort etter av «Ædle» (14); «Kaarset» heter det ett sted (FV 8.7.1), men «Kors» i strofen etter (8.1). Og pronomenet den staves med og uten –d i samme vers: «Den Hand refser, dend elsker Hand» (FV 8.6.5). Lovtekster og bibelutgaver bidro riktignok til normering, men samtidig fulgte den enkelte boktrykker (og setter) sin egen mer tilfeldige praksis. Samme bok utgitt samme år hos to forskjellige boktrykkere kan derfor fremvise flere forskjeller hva angår rettskrivning og tegnsetting.

En annen viktig forutsetning ligger i det faktum at rettskrivningen fulgte ulike konvensjoner i henholdsvis (hånd)skrift og trykk. En setter ville dermed alltid måtte «oversette» et håndskrevet forelegg til trykkets krav. Av dette følger at den teksten vi leser i førsteutgaven, ikke er dikterens i minste detalj. Den er også boktrykkerens, Ove Lynovs. Dikterens egen ortografi, som finnes bevart i noen få brev og i leilighetsdiktet «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.282, se også forsatsen), er nærmere beskrevet av hans biograf, Hans Midbøe (1942; jf. Jakobsen 1952: 10–11). Også Drammens-manuskriptet, ført i pennen av dikterens svoger og kapellan Steen Wirtmand, bevarer opphavsmannens egen rettskrivning.

Førsteutgavens tekst, som ligger til grunn for den foreliggende utgaven, følger en rettskrivningspraksis som blant annet innebærer følgende:

A. Stor bokstav (versal)

• Stor bokstav markerer temmelig konsekvent substantiver og substantiverte adjektiver, som «Got» (AS 3.25.8). Når to substantiver koples sammen med bindestrek, får ofte bare det første stor forbokstav, som «Kind-tænder» (TA 3.11.2).
• Hver ny verslinje innledes konsekvent med stor bokstav. Ny sang innledes noen ganger av to store bokstaver (initial pluss versal): «EN Gud» (DS 2.1.1).
• Store bokstaver brukes dessuten til å markere respekt for det hellige, som for eksempel Guds navn, og da nøyer man seg ikke med én, men bruker to, tre eller flere: «HErren vor GUd» (HT 7.1.3), «JESU» (DS. 1.35.7) og «HERRE» (FV 8.10.2). Pronomen som viser til guddommen, kan òg få stor forbokstav, som «Hand» (FV 7.5.2). Det samme gjelder adjektivetet «Hellig» (TA 4.3.5) og treenighetens tall: «Tre» (TA 2.4.3).
• I pronomener markerer stor bokstav høflig tiltale: «I» (dere) (AS 3.26.1) og «Jers» (deres) (AS 3.26.3, jf. 25.1).

B. Apokope (bortfall av utlydende -e)

• Bortfallet av -e i slutten av et ord er dels et talespråklig trekk, dels et resultat av versemålets krav. Markering av bortfallet med apostrof forekommer sporadisk; som oftest mangler apostrofen: «Mistroend’» (TB 2.5.4), «rød» (TB 2.6.3).
• Muntlige, apokoperte former må i en del tilfelle regnes som det normale også i skriftspråket, eller som sideformer. Det gjelder trestavelsesord: «brusend» (TA 1.17.4), adjektiver på -ig: «forgjengelig» (TB 1.9.3) og adverber som «ingenlund» (TB 2.2.2) og «dissverr» (TB 2.3.4).
• Når verstakten krever det, kan i tillegg en vokal inne i et ord falle bort (synkope), som i TA 2.17.2, der høyest elskede bokstaveres «Høyst-elskt».

C. Sær- og sammenskriving av ord

• Ekte sammensatte verb skrives ofte i to ord: «fra besnære» (TB 9.12.3).
• Sammensatte ord særskrives ofte: «Livs Tid» (TB 3.4.10). Bruken av bindestrek synes noe vilkårlig.
• Det nektende prefikset u– følges helst av bindestrek: «u-muelig» (FV 1.13.4).
• Konstruksjonen for pluss adjektiv skrives som oftest i ett: «alt forlet» (TB 7.12.4).

D. Vokaler

• Lang vokal markeres i mange tilfelle ved dobbeltskriving: «Steen» (TB 1.4.1), «Huus» (TA 2.21.8), «viisis» (TA 2.22.2). Lang o skrives vanligvis oe: «foer» (FV 7.2.4), men oo forekommer også: «Sool» (TB 3.7.8). Lang y skrives gjerne iu: «Liud» (TA 1.17.2). Lang a skrives enten med enkel vokal: «var» (TA 1.20.2) eller med dobbel: «vaar» (TA 6.2.2). Lang u skrives undertiden også ue: «mueligt» (TB 5.25.1). Lang å skrives med aa: «slaar» (TB 1.2.1), med ae: «slaer» (TB 3.11.5), med aae (FV 1.5.1) eller med o: «vor» (TB 2.13.3). I uttalen kan vi registrere historisk veksling mellom lang a og lang å. På Dass’ tid rimes ofte var på Faar.
• Med hensyn til de korte vokalene kan vi merke oss at i av og til brukes for e: «it» (TA 3.10.2); ø veksler med y og åpner for ordspill som i TB 3.9.6: «Synde-Dag» (dvs. søndag).

E. Konsonanter

• Lang k skrives ofte ck: «tacket» (AS 2.2.5), men like ofte med kk: «takke» (TA 7.34.3)
• Den frekvente konjunksjonen og skrives på flere måter: «og» (TB 5.1.3), «oc» (TB 5.19.8), «ock» (DS 2.18.1), «och» (FV 9.21.5), «ok» (AS 1.13.3) og «ogk» (TA 1.9.2).
• I noen hyppig forekommende ord står –nd i utlyd (i analogi med f.eks. «Vand»), selv når det ikke finnes historisk grunnlag for det: «hand» (TA 7.40.2) og «dend» (TA 1.31.4).
• Der moderne dansk og norsk har v, er rettskrivningspraksis varierende. I 1715Lyn skrives «self» (AS 2.9.5) og «selv» (AS 2.29.5), «blifver» (TA 1.31.5) og «bliver» (TA 1.33.5) uten konsekvens. Foran t skrives både enkel og dobbel f: «Skriften» (AS 2.15.4) og «skrifftens» (TB 6.21.2).
• Der moderne dansk og norsk har henholdsvis g-/k- og gj-/kj-, brukes som regel gi-/ki-: «giøre» (HT 1.1.6) og «Kiærlighed» (HT 12.1.3).

8.3 Syntaks

• At kan i visse tilfelle utelates der man i moderne norsk ikke ville kunne gjøre det: «Nogle spør: hvor kand det skee,/ Mand HErrens Blod kand drikke?» (at man kan drikke Herrens blod) (AS 2.11.2).
• At uttrykker ofte enten følge eller hensikt i tilfeller der moderne språk ville hatt henholdsvis slik at eller for at: «GUds Ord og Aand, som giør/ Troen fast og sikker,/ At den ikke vrikker (TA 2.26.8); «Tænck ey, O Synder,/ Sabbathen er bered,/ At du paa Hiynder/ Skal ikkun sidde ned» (TB 3.6.1–3).
• At kan i visse tilfelle også brukes istedenfor «som»: «Den samme Krop at JEsus fik» (AS 1.20.1).
• I visse tilfeller kan subjunksjonen som sløyfes der det ikke ville være mulig å sløyfe den 300 år senere: «Det Siælen giører glad» (det som gjør sjelen glad) (TB 3.3.4); «os end kand reste» (som enn kan gjenstå for oss) (TB 5.28.7).

8.4 Morfologi

• Flertall ender ikke sjelden på -er, både i intetkjønn og hankjønn (felleskjønn), selv om det normale vil være -e: «Bjerger og Dale» (TA 7.21.4), «Tungemaaler» (TA 8.28.3), «Himler» (FV 2.5.3). I de fleste av disse tilfellene spiller etter alt å dømme hensynet til rimet inn.
• Genitiv uttrykkes i bestemt form ikke sjelden med endelse lagt til stammen av ordet i tillegg til den vanlige genitivsmarkeringen som følger den etterhengte bestemte artikkelen. Denne formen brukes gjerne emfatisk (med særlig ettertrykk) og illevarslende: «Dødsens Port» (TB 10.3.5); «Mørkhedsens onde Magt» (TA 4.11.1).
• Greske (gresk-hebraiske) og latinske navn får kasusbøyning også på dansk: «Christe» (vok., TA 5.15.1), «Christum» (akk., TA 5.9.6), «Christi» (gen., TA 7.16.1), «Christo» (dat., HT 8.6.3), «Christo» (abl., TA 2.19.1).
• Adjektiv mangler ofte -t i intetkjønn: «Intet graadig Beest paa Jorden/ Er saa slem» (TB 7.41.1–2).
• Adjektiv på -ig mangler ofte bøyningsendelse i bestemt form: «Faaret hos den fattig Mand» (TilBogen 119).
• Eldre akkusativbøyning av adjektiv forekommer ikke sjelden (med en viss poetisk virkning), såkalt folkevisestil: «paa salten Vand» (TB 3.21.2).
• Perfektum partisipp på -en får normalt ikke flertallsbøyning: «de var omskaaren» (DS 1.13.2).
• Presens partisipp på -endes (el. -endis) konkurrerer med formen -ende: «rasendes» (TB 5.15.4), men «bævende» (FV 4.9.5). Ingen betydningsforskjell.
• Eldre personbøyning av verb i 2. pers. konkurrerer med former uten personbøyning: «kandst» (TB 1.2.2) og «kand» (TB 3.21.4); «est» (TB 3.21.1) og «er» (TB 4.39.4); «togst» (TA 4.20.3) og «tog» (TA 4.19.4).
• Flertallsbøyning brukes sporadisk på verb, som i presens av være: «ere» (TB 1.9.1), men «er» (1.9.3). Inkonsekvensen er ofte påfallende: «Vi Siunger og bekiende» (FV 9.1.3). Hensynet til rimet spiller gjerne inn.
• Merk at skriveformene kunne, skulle og ville normalt er å oppfatte som presens flertall (kand, skal og vil). Skriveformene kunde, skulde og vilde må normalt oppfattes som preteritum (evt med konjunktivisk funksjon): «Skulle GUds Træer ey knoppis» (TA 11.7.3), men «Skulde jeg forskiudis plat» (TA 10.26.1).
• Imperativ har flertallsbøyning: «Priiser derfor HErren» (TA 2.38.1).
• Konjunktiv brukes fritt produktivt: «Hvad som er u-gudeligt fordrive!» (FV 2.16.2), i dette tilfellet med oppfordrende betydning.
• Synkoperte former konkurrerer ofte med fulle: «blîr» (TB 7.8.3) og «bliver» (HT 5.7.5). Det samme gjelder andre kortformer: «bær» (FV 1.1.4) og «forebærer» (TB 7.41.6).
• Korte pronomenformer konkurrerer med (eldre) lange: «dennem» (AS 3.30.7) og «dem» (AS 2.2.6); «hannem» (FV 5.27.3) og «ham» (FV 5.34.7).
• Ikke sjelden brukes hunkjønnspronomen (hun) der vi hadde ventet det kjønnsnøytrale den/det. I slike tilfelle dreier det seg som regel om et abstrakt som personifiseres: «[…] Syndens Levning boer/ I vort Kiød hin kaade/ Hun ey slet aflader» (DS 1.15.3–5).

8.5 Leksikon

• Substantiv har ofte et annet kjønn enn vi er vant til i moderne språkbruk: «Din Sinds» (TB 3.22.9); «min Skiold» (FV 1.9.4).
• Nomina agentis på -ere konkurrerer med den nyere formen på –er: «Mordere» (TB 5.2.4) og «Morder» (TB 9.9.6).
• Pronomenformene Jer/Jers konkurrerer med Eder/Eders: «Eders» (AS 1.4.3) og «Jers» (AS 3.26.3), og det uten tydelig forskjell i stilnivå.
• I noen tilfelle brukes sin der vi hadde ventet hans el. deres: «Hvor ved Christus fæster/ Kirken, og i os vil boe/ Som sin værdig Giæster» (TA 2.21.4); « Told til dem, der Tolden tar,/ Giører hver sin Ære» (HT 4.2.3–4). Tilsvarende brukes det refleksive sig for ham: «Udi fuld Tillid hand troer/ Forladelse og Naade,/ Og at JEsus i sig boer» (AS 3.11.1–3).
• Fire forskjellige avledninger brukes til dannelsen av adverber, uten betydningsforskjell: -(e)lig, -(e)ligt, -(e)lige og -(e)ligen: «forfængelig» (TB 2.2.3), «u siunligt» (DS 2.5.4), «visselige» (AS 3.18.2), «siunligen» (TA 7.9.4).
• Som subjunksjon brukes ofte der istedenfor da: «Men der Staven blev en Orm/ Og paatog sig Slangens Form/ Flydde hand, som for en Storm.»

9.1 Håndskrifter

I de bevarte håndskriftene har vi Dass’ sanger i tidlige versjoner. De tre store, tilnærmet fullstendige håndskriftene inneholder den versjonen han i 1698 sendte til bedømmelse hos biskopen. Førsteutgaven 17 år senere gjengir en revidert versjon av den opprinnelige. Vi kan gå ut fra at det var dikteren selv som stod for endringene i tiden mellom 1698 og 1707, det året han døde. Endringene han foretok, faller i to hovedkategorier: For det første har han erstattet latinske fremmedord med hjemlige alternativer, for det annet har han noen steder dempet uttrykket. Han har valgt mindre «drastiske» ord.

Uviljen mot fremmedord kan vi òg studere i overleveringen av Nordlands Trompet og Evangeliesangene. Likevel er det ikke grunnlag for å hevde at dikterpresten på dette området står for noe nyskapende eller originalt. Tendensen gjelder generelt på 1600-tallet. Med sin Buch von der Deutschen Poeterey bidro Martin Opitz i 1624 til å reformere det tyske dikterspråket – og verslæren. Han tar eksplisitt til orde for at latinske fremmedord bør unngås «wegen reinligkeit» (Opitz 1978: 377). Siden følger man opp i Danmark med å reservere seg også mot tyske fremmedord. «Vi har tysket så lenge,» skriver Hans Mikkelsen Ravn i 1646, «at vi er blevet halve tyskere, og nu er man ej nøjet dermed, men vil oven i købet flikke dette blandingssprog med franske gloser» (sitert etter Sktr 2.309). Vårt språk er «saa sygt», hevder Peder Syv (1633), «at det næppe uden ved stærk lægedom, nemlig ved brænden og afskæren kand til rete hielpes» (Syv 1915: 143). Kingo slutter seg til i forordene til begge de to delene av Sjungekoret. På denne bakgrunn kan man saktens spørre seg om det ligger en form for nasjonalisme i kim i dette språklige standpunktet. En bok som Peder Syvs Nogle Betænkninger om det cimbriske Sprog kan tyde på det, men samtidig skal vi også merke oss en annen og høyst pragmatisk begrunnelse for den puristiske praksisen. Johan Brunsmand skriver i fortalen til Den Siungende Himmel-Lyst (1687) at fremmedordene bør unngås rett og slett fordi de «kand og gandske ikke forstaaes aff den gemene Almue» (jf. Syv 1915: 148). En uforståelig forkynnelse har ikke noe for seg. At Dass utover dette ville bestrebe seg på å gjøre språket mer norsk, er det ingenting som tyder på (Jakobsen 1952: 18–22).

Den andre tendensen i endringene, avdempingen av uttrykket, kan tyde på at folkelige kraftuttrykk, som heller ikke er uvanlige i 1600-tallets åndelige diktning, ikke lenger ble ansett som helt stuerene. Elias Naur stiller riktignok ofte Petter Dass i skyggen på dette området; han skrev sine dikt på samme tid som Nordlands-presten (jf Brask i Naur 1973: 2.203). I «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (FV 2) bytter Dass ut følgende strofe: «Satan Sielf for Herren Ned schal falde/ dog det er ham til fortred och galde/ Lad ham med sine kon giøe och grine/ de schal dog huine med frygt och Pine/ paakalde.» Uttrykket her påkaller knapt oppmerksomheten for sin folkelighet, men fremstillingen av de fortaptes desperate bønn, til akkompagenment av Djevelens demoniske latter, ser ut til å ha blitt oppfattet som for sterk eller «drastisk». Ikke desto mindre blir diktere som Naur og Dass, til forskjell fra de fleste av deres samtidige, ennå i en viss utstrekning lest og studert. Det dramatiske uttrykket bidrar ganske sikkert til at livskraften ennå kommer til uttrykk i tekstene deres. Kanskje skal vi være takknemlige for at Dass ikke gjorde flere endringer av denne typen.

D – Drammens-manuskriptet

Håndskriftet har siden 2007 vært i Petter Dass-museets eie. Denne avskriften ble offentlig kjent så sent som i 2002 (Haarberg 2003): en liten skinnbok ca 15,7 x 10 cm i oktavformat, som brukt- og antikvitetshandleren Ivar Watnås i Drammen hadde funnet i et dødsbo i Oslo en ti års tid før, uten å vite hva slags bok det var han hadde fått tak i. Året 1698 (i speilvendte romertall) fremkom ved hjelp av Nasjonalbibliotekets konservatorer og infrarødt lys på det første bladet som var limt fast til permen. Tittelbladet, nå tapt, må ha smittet av før blekket var tørt. Årstallet lar seg så vidt lese; annen tekst ikke. På en ledig plass innledningsvis har eieren i 1775 etter alt å dømme regnet ut bokens alder – 77 år – ved å trekke 1698 fra 1775. Dette lille notatet vitner om at dateringen av avskriften på det tidspunktet ennå var intakt. Sammenligner man med håndskriften i Steen Wirtmands autobiografiske meddelelser (KB Thott 563 8vo), synes manuskriptet å være ført i pennen av nettopp ham. Leilighetsdiktet «Krigen i Vigen» (SV 1.338), bevart i en avskrift ved Nasjonalbiblioteket i Oslo (NBO Ms 4° 479: 1R), foreligger etter det jeg kan se, i samme hånd. Drammens-manuskriptet inneholder faktisk ingen opplagte feil eller misforståelser og er dermed til god hjelp hver gang man kommer i stuss over førsteutgavens tekst. Det gjengir verket i dets første kjente versjon. Teksten i den trykte boken avviker altså fra håndskriftets tekst på flere punkter. Den mest omfattende tilblivelsesvarianten ligger i AS 3. Dessuten er HT 10 tapt: Ett blad (s. 370–71) er revet ut. Heller ikke æresversene fra Anders Dass og Steen Wirtmand finnes gjengitt i håndskriftet. Dedikasjonene innledningsvis står der, men bare de siste versene av diktet til Peder Jespersen kan ennå leses – om enn i en noe annen versjon enn den vi kjenner. To blader ser ut til å være revet ut, deretter renskåret. Det redegjøres for avvikene i det kritiske apparatet.

Avskriftens vei fra Alstahaug til Drammen lar seg ikke uten videre rekonstruere. En eier på slutten av 1700-tallet, Anders Andersen Gjerdeth/Giærde/Høybe-Giærde, har skrevet sitt navn på ledig plass noen steder; han later til å ha kjøpt håndskriftboken av en «Jo øvinsen» i 1773. Hans sønn, skolemester Ravald Andersen Gierdeth, har etter alt å dømme arvet boken etter ham. Gjerde-navnet stammer fra Bolsøy i Møre og Romsdal, nå innlemmet i Molde kommune. «Rasmus O(?). 1825» og «A. Lund, Kristiania 1911», har også skrevet sitt navn i boken. På bakre forsats står – med annen hånd – en liste over 51 rettelser, dvs. referanser til sider med rettelser, hvorav tre er overstrøket. Inne i teksten står så et kors i margen utenfor det aktuelle verset, eventuelt en loddrett strek. Vi har åpenbart med en kollasjonist å gjøre, antakelig en som har sammenlignet med en trykt utgave. Likevel er slett ikke alle avvik fra førsteutgaven registrert.

Den gotiske håndskriften er jevn og tydelig. Sidene er paginert (f.o.m. TB 1) øverst i det ytre hjørnet og teksten gjennomgående innrammet med en tydelig trukket strek. Vi kan gå ut fra at teksten er skrevet før arkene ble falset, bundet og skåret til. Dedikasjonen til familien gjenspeiler en situasjon som ville ha vært ukorrekt etter 1701: Det året døde nemlig dedikaten Benjamin Dass.

O – Oslo-manuskriptet

Dette håndskriftet befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Oslo (Ms 8° 1501). Det gjengir teksten i samme versjon som Drammens-manuskriptet. Men i dette tilfellet er det snakk om en brukeravskrift; bare selve katekismesangene har hatt interesse for avskriveren, Daniel Engelhardt (1638–1733) på Grutseter (under Løkken verk). I 1705 foretok han denne avskriften som en gave til sin halvsøster Dorothea Elisabeth With. Gaven er datert 12. juni. Albert Angel, halvbror av Rebecca, som Anders Dass var blitt «copuleret» med året før, hadde rett og slett kjøpt Grutseter i 1705. Heri ligger en mulig forklaring på hvordan Engelhardt kan ha fått sitt forelegg i hende. En inskripsjon av en viss Peder Halvorsen Kjerviig opplyser at han kjøpte boken i 1830 av «R.A. Hierdit». Det må være samme mann som eide Drammens-manuskriptet, den nevnte Ravald Andersen Gjerde på Bolsøya utenfor Molde. Av dette følger likevel ikke uten videre at D har vært forelegg for O, men vi kan på bakgrunn av Ravald Andersen Gjerdes eierskap i alle fall etablere en ytre forbindelse mellom de to avskriftene.

De seks første budene er skrevet uten tegnsetting. Noen av sangene har dessuten en annen versdeling enn D. I strofer med innrim deles verset ved innrimet, slik at det blir stående som enderim (TA 6, FV 1, FV 2, DS 1, HT 1, HT 3, HT 6 og HT 10). Skriveren gjør av og til feil, særlig i fremmedord. Det kan tyde på at avskriften er gjort etter diktat.

T – Trondheims-manuskriptet

Håndskriftet eies av Gunnerus-biblioteket i Trondheim (Ms 162): en liten skinnbok i duodes-format. Boken har tilhørt antikvitetshandler O. Bangfil i Trondheim (jf. brev innlagt i boken), som lånte den ut til Eriksen. Antikvitetshandleren hadde kommet over den i Brønnøysund, etter det han selv opplyser i et brev til utgiveren (bevart blant Eriksens etterlatte papirer, Byarkivet i Stavanger, privatarkiv nr 110, boks IX Dassiana).

Før den første katekismesangen står åtte sider (et oktavark) med kateketiske spørsmål og svar («Catecismus Eenfoldige Spørsmaal»). Avskriften omfatter ingen dedikasjoner eller æresvers. Boken mangler tittelside, og autors navn er overhodet ikke nevnt. Den gir heller ingen særlige holdepunkter for en nærmere datering. Men teksten følger i det vesentlige den versjonen vi har bevart i D og O. Dermed kan den neppe være særlig mye yngre enn den første trykte utgaven. Denne vurderingen støttes av ortografien, som ligger nær Dass’ egen (jf. Midbøe 1942). Avskriften ser ut til å ha vært et samarbeidsprosjekt mellom i hvert fall to skrivere. En nøktern hånd veksler med en mer forsirende. Avskriften er foretatt uten bruk av skilletegn, og fremmedordene er ofte forvansket på en måte som røper en ulærd skriver (som eventuelt skriver etter diktat). Teksten røper heller ingen sans for skandering. Apokope forkommer sjelden der en slik ville ha gjort nytte for seg, og fulle verbformer brukes der takten forutsetter en kortform. Avskriften slutter med DS 2; de siste 14 (15) sangene mangler altså. Skriveren ser imidlertid ut til å ha planlagt å slutte her, etter de to sangene til dåpen. Til avslutning står nemlig: «Ende/ Gud os sin Naade sende».

K – «Peder Dassis Lovsang»

Avskrift i Det Kongelige Bibliotek, København (KB Add 247a 4to). Denne lovsangen er en kortere, ti-strofers, versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Avskriften stammer fra Frederik Rostgaards (1671–1745) samling. Ved hans død overtok Universitetsbiblioteket i København blant annet en omfattende manuskriptsamling omfattende 524 numre og 762 paginerte sider. Håndskriftene bærer preg av å ha blitt ført i pennen av profesjonelle skrivere. Først står dikt av Tøger Reenberg; «Norlands Beschrivelse» kommer som det første i rekken av Dass-dikt på s. 321–400. Deretter følger dikt av Dorothe Engelbretsdatter, leilighetsdikt av Petter Dass og så, på s. 423–25, «Peder Dassis Lovsang». Siste del av samlingen rommer flere dikt av både Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass, dessuten andre dikt med tilknytning til Norge. Tekstene er bare unntaksvis datert. Hvis det medfører riktighet at den islandske dikteren Stefán Ólafssons «Melodia» er en gjendiktning av Dass’ lovsang, noe mye tyder på (Eggertsdóttir og Haarberg 2010), må den ha blitt til før 1688, Stefán Ólafssons dødsår. Teksten, som er identisk med den vi har i C, gjengis in extenso i det kritiske apparatet.

C – «Peder Dasses Lovsang»

Avskrift i Det Kongelige Bibliotek, København (KB Add 167 fol), i praksis identisk med K: en ti-strofers versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»). Folianten teksten står gjengitt i, er svær; den omfatter i alt 1460 paginerte sider. Den ble donert Universitetsbiblioteket i København i 1838 av hoffbyggmester Christian Bernhard Hornbech, som hadde kjøpt den på auksjon. Innholdet spriker. Her er gjengitt materiale fra krigen mellom Danmark og Sverige ca 1715 og mange dikt av ulikt opphav. «Nordlands Beskrivelse af Pet. Dass» står på s. 384 ff., men før det, på s. 381–82, «Peder Dasses Lovsang». Teksten, som altså i det alt vesentlige tilsvarer den vi har i K, står gjengitt in extenso i det kritiske apparatet.

N – «En Vise Componeret af Her Petter Dass»

Avskriften eies av Gunnerus-biblioteket, Trondheim (Mskr. 8vo 527). Det dreier seg om en åtte-strofers versjon av FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære») i en oktav omfattende «Kunsterige Danske Vers». Redaktøren og boksamleren (senere universitetsbibliotekaren) Paul Botten Hansen kjøpte den på auksjon i 1858 «efter Organist Tellefsen». Også denne boken inneholder en avskrift av «Peder Dasses Beskrivelse over Nordland»; jf. brev i Eriksens arkiv (boks X, mappe 3, Byarkivet i Stavanger). «En Vise Componeret af Her Petter Dass» står på s. 61 f. Strofene kommer hulter til bulter i forhold til både de andre avskriftene og førsteutgavens versjon. De avviker også i oppsettet. Sannsynligheten taler for at det er nedskrevet etter hukommelsen. Teksten gjengis i sin helhet i det kritiske apparatet.

A – tapt håndskrift

Det håndskriftet Eriksen i Dassiana (s. 106) kaller A, er en visebok i oktavformat, ført i pennen omkring 1720 av tre eller fire forskjellige skrivere. Boken inneholder hele 86 viser av diktere som Samuel Olsen Bruun, Iver Brinck, Marcus Volqvartz og Petter Dass, av sistnevnte ikke mindre enn 16 dikt og sanger. Dette håndskriftet later til å være tapt. Seip kunne heller ikke finne det da han utga Viser og Rim (Dass 1980: 271). Eriksen oppgir imidlertid noen få varianter til de tre første budsangene, som inngår i håndskriftet, i Dassiana (1891: 126–27), og disse er tatt med her, i det kritiske apparatet. A gjenspeiler i all hovedsak den samme versjon av verket som D, O og T.

9.2 Trykte utgaver

Nedenfor følger en oversikt over utgaver registrert pr 15. desember 2012. I alt omfatter oversikten 54 utgaver fra perioden 1715–1997: 45 fra 1700-tallet, åtte fra 1800-tallet og tre fra 1900-tallet. Boken har blitt utgitt i seks byer, hvorav to danske og fire norske. Minst 18 boktrykkere har vært i sving, hvorav tolv på 1700-tallet.

Fortegnelsen er basert på systematiske undersøkelser av de foreliggende eksemplarene ved alle de store bibliotekene i Skandinavia. Utenfor Skandinavia har søkene helst fulgt innfallsmetoden. Desto morsommere er det da når eksemplarer dukker opp langt av lei, som for eksempel i det norske Minnesota.

I tillegg til bibliotekene eier norske og danske museer et anselig antall eksemplarer. Flere av museene har imidlertid aldri fått katalogisert sine boksamlinger, og det har i noen tilfelle budt på ekstra utfordringer. Jeg har ikke saumfart hvert eneste museum sør og nord for Skagerak, men har i alle fall dekket amts- og fylkesmuseene, pluss noen til, på mistanke eller etter tips.

De aller fleste undersøkte eksemplarene har jeg selv holdt i hendene, men når den geografiske avstanden har vært stor, har jeg i noen tilfelle fått hjelp av beredvillig museums- og bibliotekspersonale med telefoniske beskrivelser, fotokopier eller scannede filer.

Det refereres nedenfor til tidligere bibliografiske oversikter: til Bibliotheca Norvegia (BN) ved nummer, til Bibliotheca Danica (BD) ved bind og spaltenummer, til Eriksens Samlede Skrifter (SS 1.LXXXIII–LXXXIV) ved hans egne nummer, til Bibliotheca Bergensis (BB) ved spaltenummer og til den såkalte Skougaard-katalogen (1973) ved sidetall.

Oversikten kan ikke gjøre krav på fullstendighet. Eriksen nevner én utgave det også for meg har vært umulig å finne (SS 1.LXXXIV): en utgave trykt av Godiche i 1756 (antakelig den første med kongelig privilegium). Den angivelige førsteutgaven fra 1714 som lenge ble tatt for gitt, beror etter alt å dømme på en misforståelse, antakelig fra Jens Worms forfatterleksikon (Eriksen i Dassiana: 133). Sensuren er datert 31. mai 1714, men det behøver selvsagt ikke bety at boken faktisk utkom det året.

Noen fragmenter har ikke latt seg bestemme sikkert. Når tittelsiden mangler, blir man som bibliograf avhengig av å bruke mer raffinerte metoder. Full kollasjonering tar altfor lang tid. Det faktum at de eldste eksemplarene befinner seg på forskjellige steder, og at bibliografen ikke alltid har tatt like fyllestgjørende notater og kopier, har imidlertid vanskeliggjort arbeidet. Av og til kan også boktrykkeren ha skapt forvirring ved å selge overskuddsark fra en eldre utgave i kombinasjon med nytrykte ark. Han kan også ha rettet under trykkeprosessen, slik at for eksempel en trykkfeil bare gjør seg gjeldende i en del av opplaget (såkalt internvarians). Spesielt de eldste (udaterte) utgavene fra Bergen skaper problemer på denne måten.

1715Lyn

1720Boc

1721Bru

1722Nør1

1722Nør2

1722Nør3

1722Nør4

1722Nør5

1722Nør6

1722Nør7

1723Lyn

1727Bru

1728Lyn

1732Lyn

1734Bru

1734ano

1736Ber

1736God1

1736God2

1736Lyn

1742Ber

1742Lyn

1743ano

1744Kot1

1744Kot2

1744Kot3

1749Hol

1750God

1750Møl

1750Berg

1753God

1753Lyn

1755Hol

1761God

1764Hol

1765God

1770God

1777God

1782Ber

1788Ber

1794Ber

1845Dit

1845Kil

1851Nis

1855Lyng

1866Wet

1875Eri

1888Knu

1891Tol

1947Bey

1956For

1980Heg

1997Heg

I tillegg til disse kommer to ikke identifiserbare utgaver, bevart som fragmenter ved NBO og KB:

• NA/A h 5061: Notene til FV 1.17 står på side 222; det gjør de ikke i noen annen utgave. Etter ortografien (og typografien) å dømme: ca 1730.
• NA/A a 6909: I slekt med 1734ano (noten på s. 204), men eldre enn denne (solidus istf. komma). Flere likheter med 1734ano. Sannsynligheten taler for at dette kan være en utgave Eriksen hadde tilgjengelig, den sjette på hans liste (SS 1.LXXXIII–IV), identisk med den første av Maren Hobros tre «piratutgaver». Ved KB finnes bevart et fragment av et eksemplar DA8–T 5841 (s. 275–350), som åpenbart tilhører samme utgave.

Ytterligere to beskrevne, men tapte utgaver:

• Eriksen (SS 1.LXXXIII–IV) lister også en Godiche-utgave fra 1756, nå tapt.
• Et ukatalogisert fragment på Nasjonalbiblioteket i Oslo, som utgiveren studerte i 2003, lar seg ikke lenger oppdrive. I tradisjonen etter 1736God1, men ikke identisk med noen kjent utgave. Neppe identisk med den tapte 1756-utgaven. Deler noen trykkfeil med 1788Ber og 1794Ber.

Med disse tilføyelsene kommer det totale antallet utgaver i perioden 1715–1794 opp i 45.

9.3 Utgavetyper

Mange bevarte eksemplarer er fragmenter. Ofte mangler noen blad først og sist i boken, for disse er alltid mest utsatt for slitasje. Men når tittelsiden mangler, vanskeliggjøres selvsagt identifiseringen av utgaven. I slike tilfelle – nesten årlig dukker det opp nye fragmenter – kan man med fordel ta utgangspunkt i et kjennemerke sentralt i boken. Oversikten nedenfor bruker de to forklarende notene nederst på siden etter FV 1 (litt over midtveis) som identifiseringskriterium. Alt etter hvilken side de to notene står på, kan den trykte overleveringen deles i 13 distinkte grupper. Disse gruppene sannsynliggjør dessuten hvilken utgave en boktrykker har lagt til grunn for lay-out og, eventuelt, sats i sin utgave. Notene rommer dessuten flere ortografiske og typografiske varianter (f.eks. i linjefallet) enn teksten for øvrig, og de kan dermed også brukes til å skille utgaver innen samme gruppe fra hverandre. I førsteutgaven står notene slik: «(a) Himmel-Glantz kaldis GUD her, fordi hand/ glantzer og skinner i sin Magtis, Naadis og Æris/ Himmel. (b) Den som eyer een smuk/ Krantz, elsker ham; GUds Børn ere GUds Krantz, ikke som de skulle pryde GUD, som en/ Krantz pryder nogen, men som de, der baade pry-/dis og elskis af GUD, som deris Bereeder og Eyermand, annammer Skin og Hærlighed af ham, saa de bliver deylige Krantzer og Kroner i hands Haand, Esa. 62,3.»

A. Utgaver med notene på s. 242

• 1715Lyn
• 1721Bru
• 1727Bru
• 1734Bru
• 1736God1
• 1750Møl

B. Utgave med notene på s. 222

• Uidentifisert frgm (NBO: NA/A h 5061)

C. Utgaver med notene på s. 205

• 1720Boc
• 1722Nør

D. Utgaver med notene på s. 204

• To uidentifiserte fragmenter (NBO: NA/A a 6909; KB: DA8-T 5841)
• 1734ano
• 1743ano

E. Utgave med notene på s. 200

• 1736Ber

F. Utgave med notene på s. 191

• 1744Kot

G. Utgave med notene på s. 184

• 1845Kil

H. Utgaver med notene på s. 177

• 1723Lyn
• 1728Lyn
• 1732Lyn
• 1736Lyn
• 1742Lyn

I. Utgave med notene på s. 175

• 1753Lyn

J. Utgave med notene på s. 171

• 1742Ber

K. Utgaver med notene på s. 146

• 1736God2
• 1750God
• 1750Berg
• 1753God
• 1761God
• 1765God
• 1770God
• 1777God
• 1782Ber
• 1788Ber
• 1794Ber
• 1845Dit
• 1851Nis
• 1855Lyng

L. Utgaver med notene på s. 121

• 1888Knu
• 1891Tol

M. Utgaver uten noter

• 1749Hol
• 1755Hol
• 1764Hol
• 1866Wet

9.4 Enkeltvisetrykk

Bare sangene til de ti bud ser ut til å være spredt som «skillingstrykk». Vi har imidlertid bevart enkeltvisetrykk av samtlige ti budsanger. Interessant nok viser denne overleveringen at også boktrykkere i Sønderjylland (i tillegg til dem i København, Aalborg, Christiania og Bergen) har vært engasjert i formidlingen av dikterprestens sanger. Som regel oppgir ikke enkeltvisetrykkene navnet på produsenten, men unntak finnes. Vi har navnene på to Dass-utgivere i Flensborg (Flensburg) i Slesvig, dessuten opplyses det på ett av trykkene at utgiverstedet er Haderslev. Den anonyme boktrykkeren het Hinrich Luckander. Han fikk kongelig privilegium for sin virksomhet i 1759. Blant trykkene hans finnes også andre Dass-viser (Christensen 1959). Angående publiseringen av enkeltvisetrykkene, se også kap. 1.5.

1. og 2. bud

3. bud

3. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

4. bud

5. bud

5. bud

6. bud

6. bud

6. bud

6. bud

7. bud

7. bud

7. bud

8. bud

8. bud

8. bud

9. bud

10. bud

10. bud

10.1 Edisjonsprinsipper

En utgave som tar sikte på å presentere den versjonen av teksten som ligger forfatterintensjonen nærmest, må rimeligvis legge størst vekt på forfatterens manuskript, hvis det finnes, eventuelt førsteutgaven, under forutsetning av at forfatteren har vært involvert i produksjonen (med f.eks. korrekturlesning). I Dass’ tilfelle har vi verken noe egenhendig håndskrift eller noen førsteutgave som dikteren selv kan ha overvåket produksjonen av. Situasjonen minner om den som rår innenfor Shakespeare-filologien: Utgiverne må forholde seg til et vell av motstridende avskrifter og trykk, som alle er blitt til utenfor opphavsmannens kontroll.

En utgave som derimot tar sikte på å demonstrere tekstens historiske liv, dens omskiftelighet, må på sin side legge hele publiseringshistorien til grunn og kartlegge den tekstlige variansen uten å gi forfatterintensjonen forrang. Sene tekster blir i dette perspektivet like viktige som tidlige, og den historiske utviklingen mer interessant enn en endelig, autoritativ tekst.

Under utarbeidelsen av denne utgaven har jeg i alle fall et stykke på vei forsøkt å ivareta begge hensyn. På den ene siden har det vært maktpåliggende å konstituere en lesbar tekst som ligger forfatterintensjonen nær. På den annen side har det vært om å gjøre å registrere all viktig varians.Til grunn for tekstutgivelsen ligger det såkalte copy-text-prinsippet, en metode opprinnelig utviklet for å løse de problemene man står overfor når man utgir Shakespeare eller annen elisabetansk litteratur, og senere funnet anvendelig også i andre sammenhenger. Tekstkritikeren W.W. Greg lanserte fremgangsmåten i 1950, i en artikkel kalt, «The Rationale of Copy-Text». Hans forutsetning er en overlevering som ikke inkluderer forfatterens egenhendige manuskript, men derimot et mangfold av tekster som oppviser stor varians, både i avskrifter og trykk. Som tekstgrunnlag (copy-text) velger han så den teksten som antas å ligge nærmest den teksten opphavsmannen eller -kvinnen selv skrev; det vil som oftest si førsteutgaven. Men når man vurderer det kollasjonerte materialet, skriver Greg, blir det nødvendig å foreta en distinksjon mellom de betydningsfulle variantene («substantives») og de tilfeldige («accidentals»), for også tekstens formidlere, avskrivere og settere, forholder seg ulikt til disse to kategoriene. Med de «tilfeldige» variantene mener han ortografi og tegnsetting, og med de «betydningsfulle» mener han varians i selve det språklige materialet. Det kan være snakk om både tilblivelsesvarianter (som beror på opphavsmannen) og overleveringsvarianter (som beror på mellommenn). Prinsippet begrunner han pragmatisk, som en fornuftsgrunn («rationale»), ikke teoretisk. Og han formulerer det slik at det bare er med hensyn til de «tilfeldige» variantene at vi er forpliktet til å følge tekstgrunnlaget. Når det gjelder «betydningsfulle» varianter, gjelder nøyaktig den samme valgfriheten (og forpliktelsen) som en klassisk filolog vil være bundet av (Greg 1966: 377). Greg kombinerer på denne måten hensynene til historisiteten og forfatterintensjonen. Som lesere får vi en historisk, ikke-kontaminert tekst, og samtidig en tekst justert for feil i overleveringen.

Til grunn for denne utgaven (Haa) ligger altså førsteutgaven, produsert av boktrykker Ove Lynov på Vandkonsten i København. Nå har vi riktignok et håndskrift (D) som kan sies å ligge forfatteren nærmere enn den posthumt utgitte 1715-utgaven, men dette håndskriftet har ingen resepsjonshistorie. Det gjengir ikke verket i den versjonen vi kjenner det. På denne bakgrunn ville det være uhensiktsmessig å velge noe annet enn førsteutgaven som tekstgrunnlag, for det er nettopp denne som hele den trykte overleveringen har som sitt utgangspunkt.

I henhold til copy-text-metoden følger den foreliggende utgaven i det alt vesentlige Lynov med hensyn til rettskrivning og tegnsetting. Slik ivaretas langt på vei tekstens historiske autentisitet. Det virker rimelig å beholde teksten i den versjonen den først viste seg i, uten å normalisere stavemåter og tegnsetting, til tross for at slike rettelser i alle fall tilsynelatende kunne ha lettet lesningen. Denne ulempen lar seg imidlertid oppveie av linjekommentaren, hvis berettigelse nettopp ligger i å løfte frem, forklare og diskutere ord og passasjer som ikke alltid er like lette å forstå.

I henhold til copy-text-prinsippet retter jeg Lynovs tekst når den ikke gir mening, når den er mangelfull, og når den inneholder åpenbare trykkfeil. Rettelsene faller i to kategorier: emendasjoner og konjekturer. Den første gruppen inneholder rettelser som er foretatt på bakgrunn av overleveringen for øvrig. Der Lynov har gjort en feil, kan vi reddes av andre mellommenn, som har unngått å gjøre den samme feilen. Den andre gruppen inneholder rettelser som er å betrakte som utgiverens gjetninger, og som altså ikke kan finne støtte i andre tekster. Slike konjekturer finnes det – heldigvis – ikke mange av. Antakelig kan de heller ikke sies å være særlig kontroversielle. Vi støter imidlertid på den første allerede i dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen (Ded.Jesp. 7), der utgaven (Haa) retter «fradantz» til «frastantz». Alle tidligere utgaver har fradantz. Og noen avskrift av dette diktet er ikke bevart. Problemet er bare det at ordet fradantz ikke finnes belagt noe sted. Hva skulle det bety? Utgiverens – min – konjektur, «frastantz», lar seg derimot begrunne som en latinisert versjon (tilsv. distanz) av substantivet frastand («avstand»), som er belagt omkring år 1700. Det gir god mening i sammenhengen. Setterne har sikkert gjerne villet rette, men vært bundet av ordets rimposisjon og ikke funnet noe godt alternativ. Dermed har uforståeligheten blitt stående overalt.

De øvrige konjekturene, fire i tallet, finnes i Ded.Jesp. 107, FV 9.20.7, DS 2.21.6 og SW 8. I tillegg til å være registrert i det kritiske apparatet er alle konkjekturene diskutert i linjekommentaren.

Alle rettelser, både emendasjoner og konjekturer, blir det gjort rede for i det kritiske apparatet. Der gis det også en oversikt over alle registrerte varianter i de kollasjonerte utgavene/eksemplarene. Kollasjoneringen kunne av praktiske og økonomiske grunner umulig omfatte samtlige utgaver. Det syntes derimot hensiktsmessig å kollasjonere alle avskrifter pluss den første utgaven hver av de involverte boktrykkerne produserte i løpet av 1700-tallets første halvpart. I tillegg kommer én boktrykkers utgaver nummer to og tre, hvor jeg tidlig registrerte at det fantes interessante varianter, pluss den første filologiske utgaven, Andreas Emil Eriksens fra 1875.

Følgende tekster ble altså omfattet av kollasjoneringen. Det er disse som ligger til grunn for det kritiske apparatet (tekstene er utførligere omtalt i kap 9):

Merk at den teksten som er konstituert her, i det kritiske apparatet er forkortet Haa.

For de første trykte utgavene kan følgende stemma settes opp:

Stikkprøver utover dette grunnlagsmaterialet, inkludert full kollasjonering av 1753Lyn (hans første duodes-utgave) og enkeltvisetrykkene, ga lite og ble utelatt for ikke å gjøre det kritiske apparatet for stort og uhåndterlig.

10.2 Generelle rettelser

Rettelser som ikke omfattes av det kritiske apparatet, skal imidlertid nevnes her. Det dreier seg om rettelser av tekstgrunnlaget som i og for seg gjør det mindre historisk autentisk, men som likevel er foretatt av hensyn til moderne lesere. I forhold til forfatterintensjonen spiller de ingen rolle. Det gjelder

• skrifttypen: 1715-utgaven har gotiske typer (fraktur), denne utgaven har Times New Roman, en antikva-skrift fra 1931, som i denne sammenhengen selvsagt er å betrakte som en hylende anakronisme.
• uthevet skrift: Der 1715Lyn har antikva, har denne utgaven kursiv, slik den tekstkritiske konvensjonen tilsier. Der 1715Lyn uthever teksten med større typer, er disse av formattekniske årsaker endret til fete typer. I en rekke tilfelle bytter Lynov ut en vokal i fraktur med en vokal i antikva. Dette gjelder bokstaver med akstenttegn: â, ê, ô og î. Han hadde rett og slett ikke typer til å løse problemet i fraktur. I den foreliggende utgaven (Haa) er slike uregelmessigheter ikke markert.
• ornamenter: All typografisk dekor i 1715-utgaven er sløyfet.
• titler og overskrifter: Variasjonen i typestørrelsen på tittelsiden og i overskriften til hver enkelt sang er noe forenklet.
• registeret: Lynovs «Register over alle Psalmerne i denne Bog», som står plassert mellom dedikasjonene og den første katekismesangen (TB 1), er sløyfet.
• orddeling: Setteren i 1715 fikk ofte problemer med for lange overskrifter og verslinjer. Delingen av dem er ikke ivaretatt her. I denne utgaven deles ikke en eneste verslinje.
• avstand mellom ord og bokstaver: I håndpressenes tid kunne ord- og bokstavavstanden variere på en ganske annen måte enn moderne lesere er vant til. Av og til kan man komme i tvil om to ord faktisk er sær- eller sammenskrevet. Ofte avhjelpes imidlertid problemet av at det siste av de to ordene har stor bokstav. Andre ganger kan små avstander lett forstås på bakgrunn av setterens uvilje mot å dele linjen. Han har forsøkt å presse inn mest mulig. Utgiveren har løst disse små problemene etter beste skjønn, uten å gjøre rede for hvert enkelt tilfelle.
• komma: Frem til ca 1730 brukte man langt komma (solidus), tilsvarende vår skråstrek (/). 1715-utgavens lange komma-tegn gjengis i denne utgaven med moderne, korte.
• pagina: Tekstgrunnlagets sidetall er sløyfet, av to grunner: For det første har vi ikke behov for det til referanseformål, for det andre finnes faksimileutgaven av 1715-utgaven lett tilgjengelig, om noen skulle komme til å interessere seg for Lynovs opprinnelige paginering.
• arksignaturer: Den første boktrykkerens arksignaturer, som skulle være til hjelp i trykkeprosessen, ikke under lesingen, er sløyfet her. Det gjelder også de ordene nederst til høyre på hver side som foregriper det første ordet på den neste siden.
• corrigendum: Boktrykkerens egen rettelse av TB 1.25.1, står helt til slutt, etter Wirtmands æresvers. Den er tatt inn i selve teksten og ikke beholdt som rettelse.
• uregelmessig typografi: Der setteren bruker mindre typer for å presse inn slutten av en tekst før trykkarket tar slutt, holder denne utgaven seg til den vanlige typestørrelsen. Noen ganske få steder brukes også en bokstav i ukurant størrelse, antakelig fordi settekassa var tom for den kurante. Dette er ikke markert, men kan eventuelt studeres i faksimileutgaven. Et par speilvendte spørsmålstegn er også rettet stilltiende.
• uregelmessig innrykk: Når verslinjer står innrykket på uregelmessig vis, fordi en stor initial opptar plassen, gjøres innrykket regelmessig i denne utgaven.
• strofetall: Uregelmessigheter i strofenummereringen – manglende eller galt strofetall – er rettet stilltiende.
• parenteser: I Wirtmands æresvers er gamle parentestegn, som kombinerer bueparentes og kolon, byttet ut med ordinære nye parentestegn.
• ligaturer: Spesialtegn for dobbelt konsonant og andre kombinasjoner (mm, nn, en, ss og tz) er løst opp og skrevet fullt ut.
• fotnoter: 1715-utgaven inneholder i alt syv fotnoter av ukjent opphav. Disse er inkludert i foreliggende utgave, men de står her plassert direkte etter den strofen de refererer til, og ikke der de opprinnelig stod (nederst på siden).

Utgaven er basert på førstetrykket fra 1715.

Se faksimiler (Dass 1999, NB Digital)

Om Petter Dass

Dikterpresten Petter Dass har en sentral plass i vår kulturhistorie. Han blir ofte omtalt som den mest betydelige dansk-norske dikteren ved siden av Thomas Kingo i siste del av 1600-tallet.

Les mer..