BRUKSANVISNING

"/> Kommentarer (innl.tekster, TB og TA) | Bokselskap

Katekismesanger

av Petter Dass

Kommentarer (innl.tekster, TB og TA)


Kommentarene er også tilgjengelige som «pop-ups» i teksten.


Tittelsiden

Verktittelen beror i alle fall på boktrykkeren. Om den også er dikterens, kan vi bare spekulere på. Dessverre har ingen av håndskriftene bevart tittelen. For forleggere og boktrykkere var det på 1700-tallet – som nå, 300 år etter – om å gjøre å la tittelen favne videst mulig. Dass’ sanger markedsføres noe overraskende som om den var en versifisert utgave av Luthers Lille katekisme, ikke en utførlig forklaring. Tittelsiden i bøker fra 1600- og 1700-tallet er generelt utformet med tanke på markedsføring og salg. Ofte opplyses det også om utsalgsstedet, for eksempel boktrykkerens eller en samarbeidende bokhandlers adresse, men noe slikt mangler her.

ακω] Ingen uvanlig epigraf: i noen utgaver også skrevet fullt ut på gresk, Α και Ω, dvs. «alfa og omega», den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, med referanse til Åp 1.8 (videre 21.6 og 22.13), som i Chr. IVs bibel (1699-utgaven) har denne ordlyden: «Jeg er A og O, Begyndelsen og Enden, siger HERren, som Er, og som Var, og som kommer, den Almægtige». På denne måten bøyer utgiveren seg for Gud og viser ydmykhet, samtidig som katekismen, kjernen av Guds ord til menneskene, omsluttes av Hans autoritet. Det var ikke uvanlig å fjonge seg med greske og latinske sitater på tittelsiden i tidens litteratur. Aaskow (1692) har på tittelsiden av sin katekisme «ΓΑʹΛΑ ΚΑΙ` ΜΑʹΣΗΜΑ ΚΑΤΗΧΕΤΙΚΟʹΝ», «melk og kateketisk tyggemat», med eksplisitt referanse til 1 Pet 2.2. Med denne typen lærde referanser signaliserer forfatteren at grunnleggende instruksjon av de enfoldige slett ikke er alt de har å by på.

D. Mort: Luthers] Augustinermunken Martin Luther ble utnevnt til doktor (D.) i 1512, da han tiltrådte et professorat i teologi i Wittenberg. Hans forfatternavn omfatter gjerne doktortittelen som en autoritetsmarkør, så også i den store Weimar-utgaven fra 1883 og videre fremover. Andre humanisters eller reformatorers skrifter, som for eksempel Calvins, Erasmus’ eller Melanchthons, publiseres vanligvis uten noen påminnelse om forfatterens doktorverdighet. På denne bakgrunn synes Luther som forfatter å fremstå ikke først og fremst som en mann med doktorgrad, men som en ubestridelig kirkelærer, doctor ecclesiae, i tradisjonen fra senantikken og middelalderen. Luther tematiserer dessuten sin doktorverdighet i Den store katekismens «Formaning» til leserne: «Men dette siger ieg for mig: ‘Jeg er oc en Doctor oc Prædickere, ja saa lærd oc forfaren, som de allesammen maa være, som hafue saadan Formastelse oc sickerhed; dog giørr jeg lige som et Barn, som mand lærer Catechismum, læser om Morgenen oc siger ord fra ord, naar ieg hafuer tiid til, de tj Bud, Troen, Fadervor, nogle Psalmer, etc. oc endnu der til maa jeg læse oc studere, oc endda icke kand bestaa som ieg gierne vilde: maa saa blifue udi Catechismo et Barn oc en Pæbling, oc blifuer dend ocsaa gierne’» (Luther 1629: 145–46). Johann Arndt omtaler i forordet til Lyset i Mørket likevel Jesus som «vor eniste og rette Doctor og Lærere» (Arndt 1690). Navneformen Morten for Martin er kurant i reformasjonstidens danske språk, jf. Mortensgås og Mortensmesse (med navn etter den hellige Martin el. Martinus fra Tour, som antakelig også Luther var oppkalt etter).

Lille Catechismus] Om Luthers katekismer og katekismeopplæringen i Danmark-Norge på slutten av 1600-tallet, se Innl. 2.

I beqvemme Sange, under føyelige Melodier] Adjektivene kan oppfattes som synonyme i betydningen «passende». Sangene er imidlertid «passende» eller «sømmelige» i forhold til innholdet, «føyelige» i forhold til formen. Dette siste var ingen selvfølge og derfor viktig å fremheve i markedsføringen. Spørsmålet om verdslige melodier kunne passe til åndelige sanger var betent; se Innl. 6.2. Johan Brunsmand formulerer det slik i fortalen til sin åndelige sangbok fra 1687: «Naar mand kun tager dette i Act der hos, at mand udi saadan høyvictig Materie ikke anstiller nogen Børne-Leeg og for Rimets eller Versets skyld fremfører noget som ikke er Sagen heel nær. Icke heller drager Sauls Harnisk paa David og fremkommer med nogen verslig og kiødelig Opblæselse og u-rimelig Stortalenhed, som mindre GUds ord egner og anstaar, end som en Skiøge-dragt sømmer en kydsk Jomfru.» Melodiene er altså føyelige i den forstand at sangene enkelt lar seg synge på dem.

Ove Lynnow] Etter å ha gått i lære hos Daniel Eichhorn og arbeidet som boktrykker i Flaaden (marinen) begynte den 26 år gamle Ove Lynov for seg selv i 1713. (Stavmåten av navnet varierer, også i hans egne utgivelser.) Som prestesønn fra Slagelse hadde han fått god utdannelse (Gessner 1740: 144). Blant sine oppdragsgivere hadde han flere norske forfattere; se Innl. 1.4.


Sensurene

Sensur (lat. censura, «grundig prøving», «bedømmelse»), dvs. forhåndssensur, ble innført i Danmark-Norge i 1537 som en følge av reformasjonen. Ingen boktrykker fikk trykke noe som ikke først hadde fått statsmaktens godkjennelse. Hensikten var fremfor alt å verne den rene lutherske lære mot trykk som spredte papisme eller kalvinisme. Universitetet, dvs. de respektive fakulteters dekaner eller andre bemyndigede professorer, stod for kontrollen på hver sine fagområder, og det med stor personlig frihet. Ansvaret kan ikke ha vært særlig tyngende, for dersom sensor sovnet på post og lot uhyrligheter passere, var det ikke han, men forfatteren og boktrykkeren som fikk svi. Noen nærmere instruks fantes ikke. Det finnes òg eksempler på at manuskripter forsvant mens de var i sensors varetekt (Matzen 1879: 218), og at forfattere nærmest måtte trygle om å få en avgjørelse når sensuren lot vente på seg (Appel 2001: 406 og 417). I 1562 ble det bestemt at sensors navn og godkjennelse (imprimatur) skulle trykkes i enhver bok. Ifølge den norske Kirkeordinansen (1607: 93) skulle den stedlige biskop stå for en første godkjennelse på veien til Universitetet, en bestemmelse som ble stadfestet av C.5.no. lov fra 1687 (2-20-1). Nærmere om sensurens betydning for publiseringen av Katekismesangene i Innl. 4.2; om sensurlovgivningen og statsmaktens bokpolitikk på 1600-tallet, se Appel 2001: 367–453.

Samtlige utgaver på 1700-tallet gjengir både Krogs approbatio og Steenbuchs imprimatur, også de etter 1770, da det for en tid rådde trykkefrihet. Den første utgaven som sløyfer dem, er bokhandler Kildahls 1845-utgave trykt i Bergen (1845Kil). (Bokhandler Ditlewsens København-utgave fra samme år (1845Dit) bevarer dem riktignok.) Med unntak av boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) inkluderer heller ikke de øvrige norske utgavene fra 1800-tallet før SS sensurene. De sløyfes også av SV.

Lacticinia […] salubria] Biskopens sensur eller «bedømmelse» kan oversettes slik: «Den som bare har nippet til disse kateketiske melkedrikkene som i rikelig mengde strømmer fra den ærverdige pastor Dass’ honningsøte dikteråre, vil finne hver eneste én av dem både velsmakende og sunn.» Biskop Jens Bircherod bruker den samme åre-metaforen («facili vena») i sitt imprimatur til Peder Nielsøn Lellinges Evangeliske Loff-Sang (1685). Adjektivene «velsmakende og sunn» (hhv. «svavia» og «salubria») inneholder et fjernt, men umiskjennelig ekko av Horats’ berømte vers (Ars poetica 343) om at «den får alle stemmer som forener det nyttige med det behagelige». Slik poengterer Krog indirekte at Dass’ sanger tilfredstiller et grunnleggende klassisistisk krav til diktningen. Dessuten insisterer også Luther i sin fortale til Wittenberg-sangboken fra 1524 på at ungdommen må få synge «helsebringende» sanger istedenfor «uanstendige viser og verdslige sanger» (Luther 1982: 444). Samtidig aktiviseres den bibelske melkemetaforikken: Katekismen er ikke fast føde, men den første åndelige morsmelk, jf. 1 Kor 3.2, Hebr 5.12–14 og 1 Pet 2.2. Resen omtaler i fortalen til Børne-Lærdoms Visitatz Den lille katekismen som den «usvigelige Melckemad» (jf. Appel 2001: 180). Praxis Catechetica Nova (1684, 1. utg. 1673) bruker uttrykket «Catechismi reene oc kraftige Melck» (s. 8). Knut Sevaldsen Bang, prest på Toten, utga i 1681 en katekismeforklaring med følgende overdådige tittel: Dend søde och velsmagende Catechismi Bryst-Melck, Uddragen aff de tvende Guds Kierligheds Bryste, Det gamle oc det nye Testamente (jf. Appel 2001: 188–89, med illustrert gjengivelse av en tidligere versjon av tittelen. To år før (1679, nye utg. 1687 og 1692) hadde J. L. Aaskow i København utgitt sin Cathecismi Børns Aandelig Melk oc Tyggemad, og 19 år før (1662) var Den eenfoldige Børnelærdoms usvigelige Mælk av Odense-presten Mads Pedersen Rostock kommet i den første av flere utgaver; den ble senere bl.a. brukt i Bergens stift. Dass bruker selv det samme bildespråket i TA 9.15; det gjør også sønnen Anders i sine æresvers til slutt i boken (AD 43) og Steen Wirtmand i sine (SW 60). Mer om bibelsk matmetaforikk hos Curtius (1953: 134–36).

Anno 1698] Første versjon av Katekismesangene, slik vi har dem bevart i D-håndskriftet, er datert 1698. Ang. dateringen av verket, ferdigstillelsen og biskop Krogs forhold til dikteren, se Innl. 1.1. En trykkfeil i årstallet, 1698?1699, gjør seg gjeldende f.o.m. 1761God.

PETRUS KROGIUS D.] Peder Krog (1654–1731) virket som biskop i Throndhjems stift i hele 42 år. Samtidig med utnevnelsen (i februar 1689), ble han også, på kongelig befaling, kreert til doctor theologiæ (D). Nærmere om Krogs episkopat i Kolsrud 1938. Biskopen og dikteren var gamle studiekamerater (K. Hansen 2006: 121). Sønnen Anders Dass fungerte i 1697–1698 som biskopens famulus eller sekretær. Ved dikterens død skrev Krog et minnedikt over ham på latin (SS 1.LXVII).

Det Augustinus […] skrifver] Confessiones 10.33. Til tross for Augustins sentrale stilling innenfor reformasjonens teologi synes hans Bekjennelser ikke å ha foreligget i dansk versjon på den tid da sensor skrev sin uttalelse. Følgelig kan man anta at oversettelsen er hans egen. I sitatet komprimeres en lengre periode, som Oddmund Hjeldes norske versjon fra 1961 gjengir slik: «Likevel, når jeg tenker på hvordan jeg, i den første tiden etter at jeg hadde funnet tilbake til troen, lot tårene strømme under sangen i din [Guds] kirke, og hvordan jeg fremdeles blir grepet, ikke av sangen, men av ordene som synges, når de blir fremført med klar stemme og passende tone, da innser jeg også den store verdi som denne skikken har» (Augustin 1961: 220).

till Huus-brug og privat Andagt] Luther forutsatte at enhver familiefar samlet sin husstand til andakt. Slik blir familiefedrene både «Konger og Præster for Gud i sine egne Huuse», som Dass formulerer det (i Ded.fam. 91). Nærmere om husandakten som institusjon i Innl. 4.3. Ikke-private andakter, altså gudsdyrkelse i forsamlinger utenfor familien, ble forbudt i 1706. Denne typen religiøs praksis var kommet med pietismen og de «fromhetsforsamlinger» (collegia pietatis) Philipp Spener hadde tatt initiativ til i Frankfurt i 1670: se Aarnes 1962.

i hvilken henseende de kand trykkes] Formuleringen er en språkhandling som gjengir den vanlig brukte latinske konjunktiv: imprimatur, dvs. «kan trykkes». Med dette har sensor også oppfylt sin mest åpenbare plikt, som er å holde uønsket litteratur utenfor bokmarkedet. Likevel er det slående at så mange av sensurpåtegningene både på 1600- og 1700-tallet tydelig viser at denne statlige kontrollen har hatt en viktig tilleggsfunksjon som incitament til lesning. Både Krog og Steenbuch benytter anledningen til å fremheve den foreliggende bokens kvalitet. Steenbuch gir dessuten råd om hvordan den bør brukes. På denne måten kan slike sensurpåtegninger som paratekster betraktet sies å fylle noe av den samme funksjon som senere tiders baksidetekster.

eenfoldigen] enkelt, ukomplisert; adv. Det tilgrunnliggende adjektivet (eenfoldig) er opprinnelig et oversettelseslån fra lat. simplex via ty. einfältlich, dvs. «foldet én gang». Grunnbetydningen også på dansk er «enkel». Bibeloversetteren Christiern Pedersøn bruker «enfoldige» til oversettelse av det gresk-latinske idiotae og laici, dvs. lekfolk, personer som ikke er kyndige i latin (jf. Horstbøll 1999: 228, n. 24). Luther fremstiller sin Lille katekisme som «Simplicissima et brevissima Catechismi expositio», på Resens dansk: «En saare eenfoldig oc kort Catechismi Udlæggelse» (Luther 1616: 63). Betydningsutviklingen av ordet later til å gå i tre retninger: en sosial («jevn», «tarvelig»), en mejorativ («ærlig», «from») og en pejorativ («godtroende», «tåpelig»). Se også Appel 2001: 2.610.

hvis] det som

et Christeligt Lifs Fremdragelse] det å leve et kristelig liv; jf. Arrebos fortale til Davids Psalmer (1968: 12/13).

fodrer] fordrer, krever. De parallelle verbformene fodre og fordre kommer fra tysk.

J. STEENBUCH] Hans (Johannes) Steenbuch (1664–1740) ble utnevnt til professor i teologi i 1709. I perioden 1714–16 var han dessuten Universitetets rector magnificus (jf. Kornerup 1983). Som teologiprofessor var han som sensor rette vedkommende for en bok som denne.


Dedikasjonen til Peder Jespersen

Denne genren, «forord med dedikasjon», regnes som en humanistisk oppfinnelse, selv om den har sine røtter i antikkens litteratur. Funksjonen er trippel, uavhengig om dedikasjonen skrives på vers, som her, eller i prosa: (1) Dedikasjonen skal kaste glans over mottakeren, (2) mottakeren skal i kraft av sin person og stilling kunne låne autoritet til verket, og dessuten (3) vil forfatteren i mange tilfelle kunne imøtese en økonomisk gjenytelse eller belønning. Forventningene om belønning avhenger av dedikatens sosiale posisjon. Men når Elias Naur stiler sitt epos om Jesu lidelseshistorie (1689) til frelseren selv, og når sogneprest Diderik Grubbe ber om kongens (Christian Vs) gunst for annen del av sine åndelige sanger (1696), er det rimeligvis en annen kapital enn den økonomiske det dreier seg om. Dedikasjoner forsvinner i takt med at boktrykkerne blir forleggere som ikke bare «honorerer» (dvs. ærer) sine forfattere, men faktisk betaler dem. Om dedikasjonsgenren generelt og i Danmark-Norge på 1600-tallet spesielt, se hhv. Genette 1997: 117–43 og Børdahl 2003, Appel 2001: 1.398–400.

Dass’ Katekismesanger behøver dedikaten først og fremst som velvillig autoritet. Det fremgår av Drammens-manuskriptet (D) at diktet til Jespersøn forelå allerede i 1698, om enn ikke i førsteutgavens fulle versjon (se Innl. 9.1). I publiseringsprosessen kunne Dass ved hjelp av fetteren håpe på (1) en rask og sympatisk sensur og (2) en villig boktrykker. Overfor leserne (brukerne og kjøperne) ville han fremstå med større autoritet med Peder Jespersen som formynder.

Dedikasjonsdikt av denne typen er ofte datert. Her mangler dateringen, men den kan selvsagt ha gått tapt i overleveringen.

Diktet faller i fem hoveddeler: Innledningsvis (1–15), etter apostrofen i første vers, appellerer dikteren til dedikatens velvilje ved å beklage den store avstand som skiller dem, en avstand som likevel overskrides ved hjelp av det fremsendte bokmanuskriptet. Annen del (16–40) påpeker bokens behov for beskyttelse mot mulige motstandere eller kritikere. I tredje del (43–51) ber dikteren ærbødigst (i tredje person) om dedikatens formynderskap, dvs. forsvar, men også hjelp til å få boken befordret til trykken. I fjerde del, den mest omfattende (52–108), rettferdiggjør dikteren sitt verk. Han redegjør for sin intensjon, som ifølge ham selv verken er motivert av profittbegjær eller ønske om berømmelse, men som har et pedagogisk sikte: Han ønsker å tjene Herren ved å vise ungdommen «Veyen til Gud», og til det behøves ganske enkelt kristendomskunnskap, dvs. kjennskap til og forståelse av Luthers katekisme. Den femte og siste delen (109–32) innledes med en fornyet apostrofe av og bønn til dedikaten om å ta seg av boken. Samtidig tar dikteren farvel med sin fetter og barndomsvenn, i håp om at de skal treffes igjen i det hinsidige. Dass synes med andre ord ikke å ha planer om noen København-reise på sine eldre dager (i 1698 hadde han akkurat passert femti).

Boktrykker Nissens 1851-utgave (1851Nis) er den eneste som sløyfer dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter det bakerst i boken, sammen med dedikasjonen til familien, for å utnytte ledig arkkapasitet. Paratekster som disse hadde ved midten av 1800-tallet åpenbart mistet sin funksjon.

Diktet er skrevet i den såkalte Petter-Dass- eller trompet-strofen, kjent fra Nordlands Trompet og et par av leilighetsdiktene (Lie 1967: § 1505).

Doct: Petter Jesperson] Peder Jespersen, født på Helgeland 09.11.1647, død i København 03.11.1714, var sønn av fogd Jesper Hansen, som døde i 1677 eller 1678, og Margrethe Pedersdatter Falch, Petter Dass’ moster, som døde i 1660. Ifølge v. 121 hadde de to jevnaldrende fetterne gått sammen «i Skolen og Tvang». Man kan tenke seg det må ha vært tidlig, for allerede i 1660 ble de sendt til hver sin latinskole: Petter J. til Trondheim og Petter D. til Bergen. Eriksen gjettet først på at Petter Dass etter Nærøy-oppholdet ble satt bort til fetterens familie på Nord-Herøy, siden fogden var en velstående mann som hadde råd til huslærer (SS 1.VI–VII). Men senere, med støtte i Albert Chr. Dass’ biografi, skiftet han mening og så det som mest sannsynlig at også Petter J. ble sendt til mosteren på Nærøy (SS 4.118–19). Det blir da også Midbøes standpunkt (Midbøe 1947: 12). Kåre Hansen sår imidlertid berettiget tvil om at Petter Dass noensinne bodde hos mosteren i Nærøy (2006: 30–32). Den felles skolegangen det refereres til, kan være studietiden i København. De to fetterne ble immatrikulert i henholdvis 1665 og 1666, Petter J. først. Riktignok bodde de ikke sammen. Petter Jespersøn losjerte hos professor Hans Wandal, som i 1668 ble utnevnt Sjællands biskop. Fogdesønnen stilte høyt og gjorde forholdsvis rask karriere i Kirken. Blant annet takket være sine uvanlige retoriske evner ble han i 1688 utnevnt til kongelig confessionarius, dvs. hoffprest. I likhet med Dass dediserer Toten-presten Knud Sevaldsen Bang sin katekisme til den kongelige confessionarius, men det var i 1679, til Peder Jespersens forgjenger i embedet, Hans Leth. Allerede året etter utnevnelsen ble Jespersen utnevnt til dr. theol. per bullam, dvs. uten å ha skrevet noen avhandling. Jespersen nøt åpenbart stor tillit. Han var bl.a. medlem av salmebokkommisjonen av 1696 som banet veien for utgivelsen av Kirkesalmeboken (Kingo) i 1699. Tittelen «Estats-Raad» (etatsråd) innebærer ikke at han satt i kongens råd (geheimekonseilet), men ble tildelt ham honorært. Peder Jespersen måtte være en meget velegnet dedikat for Dass idet han på den ene siden representerte Helgeland og familien Falch i København, og på den andre siden representerte både den kirkelige og den sekulære makten qua confessionarius og honorær etatsråd. Også privat hadde fetter Petter de beste kontakter. Det var biskop Hans Wandals sønn, av samme navn, som i 1698 eventuelt ville ha vært sensor for utgivelsen av Dass’ katekismesanger. Nærmere om utgivelsesbestrebelsene i Innl. 1.2. Peder Jespersen døde i 1714, før Katekismesangene forelå ferdig trykt, men etter at de hadde passert sensuren. Den nye dekanus (og sensor), professor Hans Steenbuch, som i mai 1714 skrev sitt imprimatur, var blant dem som æret den avdøde hoffpresten med en liktale (utgitt 1718).

K.] kjære

Høyæstimered] høyt verdsatte, høyaktede

Velyndere] Ifølge to brev fra Jespersøn til Dass i 1692–93 (Gunnerusbiblioteket, Fol. 248) hadde den kongelige confessionarius et visst ansvar for Petter Dass’ sønn Anders mens denne studerte teologi i København på 1690-tallet. Det ansvaret, som resulterte i en teologisk magistergrad, rettferdiggjør utvilsomt betegnelsen «Velyndere» i betydningen «mesen» eller «patron». Men det er ikke sannsynlig at betegnelsen skal oppfattes som en foregripelse av en økonomisk belønning tilstått dikter-fetteren av makt-fetteren. Som litterære velyndere hilste forfatteren Petter Dass i Nordlands Trompet oversekretær Ditlev Wibe (1699) og altså Peder Jespersen i Katekismesangene (1698). Eriksen anser det for usannsynlig at Dass kjente Vibe personlig (SS 1.LIII–IV). Men allerede så tidlig som i 1678 var Dass, etter «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» å dømme (SV 1.254), på utkikk etter en passende «patron» eller dedikat for Nordlands Trompet. Amtmann Knut Gjedde var en klar kandidat. Men større fisker kom etter hvert innenfor rekkevidde. At Wibe, kongens nære venn, som ble utnevnt til kanselliets oversekretær i 1699, kan ha gitt sitt eksplisitte (og misunnelsesverdige) tilsagn, eventuelt med Peder Jespersen som mellommann, er en rimelig spekulasjon, som også kan fortsettes: Er det nettopp disse to, Vibe og Jespersen, Peter Bredal i Brønnøysund anklager sin venn og embedsbror på Alstahaug for å være «oppblåst» av i den følelsesladde brevvekslingen om ateismen? Den fornærmede formulerer seg slik i sitt annet brev (Gunnerusbibl. q Ms. 60): «Sed habeo mentem; animi quorundam opum, Fautorum, et facundiæ, ingeniique acutissimi confidentiâ φυσιουνται, ergo nec aliis bonum quidem verbum concedere volunt.» («Men jeg tenker nå mitt om dette: De som rår over betydelige midler, som har velyndere, talegaver og et i særklasse skarpt intellekt, de ‘blåses opp’ [1 Kor 8.1] av selvtillit, og derfor vil de heller ikke innrømme andre et godt ord.») Dass’ selvrettferdige svar er gjengitt i SV 1.378–79). Denne tolkningen er en nærliggende mulighet omkring århundreskiftet og kan da også være et moment i tidfestingen av Bredal-disputten. Det siste tittelløse diktet til Bredal er datert til 6. feb. 1701 (jf. K. Hansen 2006: 271).

6 een besøg at aflegge] Det kan hende Petter Dass var tilbake i København i 1672, da han måtte bøte for sin leiermålsforseelse, men høyst sannsynlig ble saken ordnet pr brev (jf. K. Hansen 2006: 76). Midbøe gjetter endatil på at han reiste i følge med nettopp Peder Jespersen (Midbøe 1947: 39). Kanskje gjorde han den lange reisen i 1682, etter presten Dingklougs død, for selv å fremføre en supplikk for embedet i Nesna. I den forbindelse kan han også ha ordnet med trykking av Dalevisen, hvis førsteutgave er datert 1683. Ingen boktrykker er oppgitt («Prentet i Kiøbenhaffn»), noe som synes å bekrefte at dikteren selv finansierte produksjonen. Den er heller ikke forelagt sensuren (en tilleggsgrunn for trykkeren til å forbli anonym). At Petter Dass har besøkt København – og dermed sin fetter – etter dette, er lite sannsynlig. Folketroens Petter Dass, derimot, som hadde studert i Wittenberg, var mer mobil og prekte en første juledag for kongen i København (SS 1.XLI–XLII).

7 frastantz] av frastand, avledningen i analogi til distanz. Samtlige utgaver har her fradantz, som ikke gir mening. Noe manuskript til denne delen av dedikasjonen er ikke bevart, så her finnes det ingen hjelp å få. Trykkerens forelegg må ha oppfattet dette ordet (i likehet med rimordet kantz) som et (pseudo)latinsk fremmedord. I latinsk håndskrift, som ble brukt i gjengivelsen av latinske ord, vil bokstavkombinasjonen -st- også lettere kunne oppfattes som -d- enn i gotisk.

8 kantz] tilfelle, lykketreff; av fr. c(h)ance, m.lat. cadentia

12 tiennestlig] i embets medfør, som prest

13 from] Adjektivet brukes ved høflig oppfordring, i uttrykk hvor man nå ville foretrekke god, vennlig el.l..

14-15 et Rom Nest Dørren] Dersom rom på denne tiden kan brukes i betydningen «værelse», ville referansen her være til gadestuen, som ganske riktig var det rom hvor borgerskapet på 1600-tallet vanligvis oppbevarte sine bøker (Appel 2001: 808 ff). Beleggene på rom (rum) i denne betydningen før 1700 later imidlertid til å være ganske få; men Holberg har noen år senere et par (jf. Holberg-Ordbog). Umiddelbart forstås «Rom» her som «plass». At denne plassen skal være «Nest Dørren», er selvsagt et tegn på ydmykhet og lav sosial status: bare så vidt innenfor.

15 forinden] inne i

16 Hun er som en fremmed] Boken personifiseres som datter: Forelegget er Ovids første landflyktighetselegi, Tristia 1.1, der dikteren sender sin bok som en sønn til byen (Roma) for om mulig å blidgjøre keiseren. Likevel vil Boken ikke være som en fremmed («ignotum») som ankommer hovedstaden fra utlandet («peregrinus»), for stilen vil røpe ham (v. 59–62). Dass’ situasjon er imidlertid en annen enn Ovids: Bokens oppgave er ikke å omstøte en dom, men å bli trykt. Ydmykhet er første bud, for i dette tilfellet er det ingen uten dedikaten som vil gjenkjenne forfatteren. At boken er en datter hos Dass til tross for at Ovid gir den sønnestatus, begrunnes senere i diktet med at hun tilbys som gifte, som en annen «venne-løs Møe» fra Nord-Norge (v. 49). Historisk sett skifter imidlertid Boken som personifikasjon kjønn i og med boktrykkekunsten (Haarberg 2010). At Dass til forskjell fra den romerske elegikeren ikke har mulighet til å bli gjenkjent på stilen, kompenseres elegant ved klassikerallusjonen. Den samme personifikasjonen – boken som datter – brukes i TilBogen og i fortalen til Nordlands Trompet.

17 Behøver derover Beskiermelse] En vanlig dedikasjonstopos: Forfatteren ber om dedikatens beskyttelse mot angrep og bakvaskelse.

18 Klammer] ordstrid, trette, klammeri

21 fremmed] Ordet kan forstås geografisk («utenlandsk», «hjemmehørende annetsteds») eller i betydningene «uvedkommende», «ukjendt» eller «underlig». Dass er i københavnsk perspektiv både provinsiell og ukjent; under enhver omstendighet mangler han status. Denne form for beskjedenhetstopos er vel kjent fra antikkens og middelalderens fortaler (exordia), jf. Curtius 1973: 83.

22 Der passer […] en Skoe] «Det høver ikkje ein Sko åt alle føter» (Aasen 1982: 184). «Skoen skal være efter Foden» (PSyv 4540).

23 Gemytter] sinnelag, temperament

24 smage] like, tiltale en persons smaksorganer

26 næt] av et tiltalende ytre, sirlig

27 Satyriske Hjerne] Entall, selv om sammenhengen skulle tilsi flertall. Satirisk er vanlig i betydningen «spottende» eller «sarkastisk». Hjerne brukes ofte metonymisk om person (tilsv. «Gemytter» ovf.).

28 Skæv] flis av tre el. bein, splint; jf. Matt 7.3: «Hvi seer du Skæfven i din Broders Øye, og agter icke Bielcken i dit Øye?»

28 grant] tydelig

39 Børne-Bog] Luther skriver i forordet til sin Lille katekisme om boken som «barnelærdom». Ordet katekisme betyr opprinnelig «muntlig instruksjon», fra og med reformasjonen får det sin sekundære og spesifikke betydning «bok inneholdende de ti bud, trosartiklene. fadervår, og sakramentene» (Innl. 2.1). Riktignok henvender Luthers Store seg i første instans til prestene, mens det med Den lille gjelder å nå de unge. Den doble betydningen reflekteres i Resens oversettelse, som bruker to ord for Luthers ene: «denne Catechismum oc Børne Lærdom» (Luther 1616: 59). Ordet barnelærdom, slik vi bruker det i dag, betegner med andre ord opprinnelig «katekisme». I Kirkeordinansen 1607 brukes de to betegnelsene «Catechismus» og «Børnelerdom» synonymt og om hverandre. Ordet børnebog brukes før Dass i alle fall av Resen, i Børnelærdoms Visitatz: «Den første Bog, er Døbebogen. Dend Anden, Catechismus, eller Børnebogen. Den Tredie, Alterbogen» (1628: upag. [H7]). Barneboken som en egen genre eller handelsvare innrettet mot unge lesere oppstår i Danmark-Norge først på 1800-tallet. I sin historiske fremstilling diskuterer Sonja Hagemann de problemene som oppstår når man skal forsøke å definere barnelitteraturen som en egen bibliografisk og litterær kategori (Hagemann 1965: 11 ff; om Petter Dass spesielt, s. 86–87). Det omtalte fritidskriteriet, at en virkelig barnebok leses hinsides tukt og skole, vil ikke bli tilfredsstilt i dette tilfellet. Katekismesangene må ha vært skrevet blant annet med tanke på tidens kristendomsundervisning, dvs. katekismeopplæringen (se Innl. 2.3). Luthers Lille var den første leseboken for mange barn på 1600-tallet, og de første ABC-ene tok utgangspunkt nettopp i katekismen (Appel 2001: 1.161–86), Skjelbred 1999). Ordet Børne-Bog finnes ikke registrert på dansk (eller norsk) før denne forekomsten hos Dass. Den foregrepne innvendingen, at katekismen er for barn og ikke for voksne, er like gammel som boken selv; jf. Moe 1889: 42, n. 2, med ref. til Johann Agricola (1527); se også Appel 2001: 616.

40 Klerk] geistlig person, prest; av lat. clericus

45 Formyndere] verge (i foreldres sted); metaforikken her innebærer altså at forfatteren (Dass) er bokens far, og boken er barnet, dvs. datteren.

48 Begiere] begjæring

50 Han lader den ey uden Giftermaal døe] Det er rimelig å oppfatte boktrykkeren som brudgommen, giftermålet som trykkeprosessen. Bryllupet står altså i den nye teknologien, som sikrer brudeparet et mangfoldig avkom. Fruktbarhetsmetaforen kan sies å gi uttrykk for reformasjonens og boktrykkerkunstens gjensidige avhengighet i det forsinkede nord. Dass’ dedikatoriske oppdrag går med andre ord ikke bare ut på at Peder Jespersen skal forsvare boken mot angrep, men at han også skal opptre som forfatterens representant overfor trykkeren. I neste vers settes budskapet i klartekst.

54 til hans Ulykke kand Lykkes] Verset snur på det kjente ordtaket hell i uhelll; her er det snakk om uhell i hell. Jordisk rikdom, som kan vinnes ved hell, hjelper lite på terskelen til evigheten, tvert imot; jf. Matt 19.24: «Det er lettere, at et Kamel gaar igjennem et Naale-Øye, end at en Riig kommer i GUds Riige.»

55 ey eller] heller ikke

59-60 Du, som […] lærer os Man at opsanke] Selv om jordisk rikdom kan synes å være det motsatte av et kriterium for frelse, lærer Bibelen samtidig at Gud tar vare på sine. «Man» er den hebraiske grunnformen av manna. Opprinnelig skal ordet bety «hva er det?». I 2 Mos 16 fortelles det om hvordan Gud på underfullt vis ga jødene manna fra himmelen da de sultet i ørkenen. I NT blir mannaen åndeliggjort: Gud sørger dermed for sine med to slags brød: det som er nødvendig for å opprettholde livet, for eksempel i ørkenen, og det åndelige brød, dvs. den gammeltestamentlige Visdommen (gr. Sófia, lat. Sapientia) eller NTs Kristus (jf. Joh 6.47–51), som gis de troende i og med nattverden.

63 enfoldighed] enkelhet, oppriktighet; jf. komm. til sensur2.19.

64 Tilhører] Forfatteren tenker seg altså sitt publikum ikke som lesere, men som tilhørere. Om leseferdigheten omkring år 1700 i Danmark-Norge generelt og i Alstahaug spesielt, se Innl. 2.4.

65 henviises kand paa] kan gi seg til kjenne

66 Svenne] tjenere; lovgivningen opererte riktignok ikke med noe kjønnsskille i katekismeopplæringen. Det var «Ungdommen» som skulle undervises (C.5. no. lov 2–6).

68-69 Vor Ungdom den kunde […] Christo tilføyes] Denne hyppig forekommende bryllupsmetaforikken går tilbake på Salomos høysang. Så å si alle de store kirkelærerne opp gjennom historien har gitt den sin spesifikke fortolkning. Vanligvis blir Høysangen forstått slik at brudgommen er Gud eller Kristus, bruden Kirken eller den troendes sjel; bryllupet representerer foreningen dem imellom. Christus underkastes som vanlig i eldre språk latinsk bøyning (dat.) etter sin syntaktiske funksjon i den danske setningen. At må underforstås først i verset.

70 giøre paa Himmerig Vold] komme til himmelen, bli frelst; jf. Matt 11.12: «Men fra Johannis den Døberes Dage indtil nu, lider Himmeriges Rige Vold, og De, som giøre Vold, rycke det til sig.» Kingo alluderer til det samme skriftstedet: «Giør med din Tak en Himmelgang:/ Giør Vold oppaa den Stierne-borg,/ O glem saalenge, Verdens Sorg» (KSS: 3.97).

73-75 At Lammene […] samlis, naar Hyrden dem kalder] Jesus forteller i Joh 10 lignelsen om hyrden og hans kjærlighet til sauene, og appliserer deretter lignelsen på seg selv: «Jeg er en god Hyrde: En god Hyrde lader sit Lif for Faarene» (Joh 10.11). Fårene kjenner hyrden på hans røst (10.3) og han leder dem til beite (10.9). Dette bildespråket er blitt fullstendig konvensjonalisert i kirkelig sammenheng, jf. ord som pastor (prest er lik hyrde), hyrdebrev, hjord o.fl. Her må vel «Lammene» forstås som den ungdommen som pastor Dass gjennom sine sanger innvier i katekismens grunnsetninger.

79 Zion] Sion er i GT fra først av Guds hellige fjell i Jerusalem, senere tempelet. Navnet brukes metonymisk om hele byen. I NT blir Sion utlagt allegorisk, som den hinsidige salighet, «den lefvende Guds Stad, det Himmelske Jerusalem» (Hebr 12.22). Sal 102 uttrykker den lidendes fortrøstning til den trofaste Gud om at han vil gjenoppbygge Sion og frelse sitt plagede folk. I overført betydning brukes Zion om «troen» og/eller «kirken». I sitt æresdikt til faren skriver for eksempel Anders Dass om hvordan han synger «Zions Sange» (AD 30). Se også Kirkeritualet (1607: 16), der prestene kalles «tro Vogtere på Zions Mure».

80 Stenen og Kalken] Dvs. de materialer man har til rådighet for å bygge det nye Sion. Steinen må være å forstå på bakgrunn av den grunnstein Gud legger i Sion som en forsikring overfor sitt folk: «See, Jeg legger en Grundsteen i Zion; en prøfvet Steen, en kaastelig Hiørne-Steen, som vel er grundfest: Hvo som troer, han haster icke» (Jes 28.16). I 5 Mos 27.2–8 byr Moses jødene at de, når de er kommet over Jordan og inn i det lovede land, skal reise noen store steiner som alter, kalke og innskrive Loven på dem. I denne konteksten blir både Sion og det lovede land å oppfatte som gudsriket på jorden, til hvis fremme det er pastorens oppgave å arbeide. Christian Hoffkuntz skriver i fortalen til sin Lære- og Verie Catechismus (1697) at «Lærere og Prædikantere» er «Aandelige Bygnings-Mestere», hvis oppgave det er å forsvare «Zions Muure».

85-86 De ti GUds Bud […] Og GUds Sacramenter] Av denne formuleringen omfattes katekismens samtlige deler: budene, trosartiklene, Fadervår, dåpens og nattverdens sakramenter. Hustavlen inkluderes ikke. Den fulgte ofte med som en sjette del, men ikke alltid. I Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (1650: 1.40) tegnes katekismen som en hånd, der tittelen på de enkelte delene står skrevet på hver sin finger.

87 sømmer] sømmer det seg for

87 GUds Helgen] presten som har fått sitt hellige kall fra Gud. Dikterpresten omtaler seg selv i etablert opposisjon til «papistenes», den katolske kirkes, språkbruk.

87 øve] være sysselsatt med. Verset gir uttrykk for fortaletoposen «plikt», jf. Curtius 1972: 87.

88 Saa bliver den Bog Catechismus forgyldt] Katekismeutgivelser var lavkostproduksjoner i oktavformat og forholdsvis høye opplag. Ble bøker belagt med gull i snittet, var det helst store folio- eller kvartutgaver. Her må forgyllingen følgelig oppfattes i overført betydning: Ved dikterens innsats som formidler av de kristne sannheter, får folket en kostelig skatt. Ironisk nok skulle det komme til å gå troll i ord. På den (nasjonallitterære) faksimileutgaven av Katekismesangene Petter Dass-museet fikk utgitt sommeren 1999, står ryggteksten i gull.

89-90 den Befaling […] At viise sin Christendoms prøve] Denne prøven behandles utførlig i AS 3: «Een værdig Prøvelse og Tilberedelse for dem, som agter at gaae til Alterens Sacramente».

95 saadan] Dvs. «en Ung og Umyndig».

95 gemenlig] vanligvis

95 grof] kunnskapsløs, udannet

96 vor Artikler] de tre troens artikler. I C.5.no.lov (2–1) presiseres det at statsreligionen faktisk forutsetter tre sett med trosartikler, ikke bare det apostoliske vi kjenner fra katekismen, pluss Den augsburgske konfesjon: «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleende tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo.»

99 skikker […] til Sæde] anviser plass (etter rang og verdighet); her i overført betydning

104 for de reene blîr alle Ting reent] Tit 1.15: «De reene er allting reent; men de Ureene og Vantro er intet reent: Men baade deris Sind og Samvittighed er ureene.» Jf. «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283) og det tittelløse diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13), hvor det alluderes til det samme skriftstedet.

106 Lad raadet Træ bære sin stinkende Frugt] Matt 12.33: «Setter enten et got Træ, saa blifver Frugten god; Eller sætter et raadet Træ, saa blifver Frugten raaden.»

107 Momus] den personifiserte kritikk eller klander (gr.). Erasmus innleder sin utlegning av ordspråket «Å tilfredsstille Momus» slik (Adagia I.v.74): «Dette er en ordspråklig overdrivelse. Hesiod nevner i Theogonien en viss Momus, som er født, hevder han, med Natten som mor og Søvnen som far. Denne guden pleier ikke å frembringe noe som helst eget, men stirrer på de øvrige gudenes verk med nysgjerrige øyne, og hvis noe mangler eller er gjort galt, kritiserer han det med den største frihet» (Erasmus 1982: 448). Ikke overraskende nevnes Momus ofte nettopp i fortaler, hvor forfattere ønsker å gardere seg mot kritikk (jf. Appel 2001: 444 m. note 227). Hos Dass forekommer han i «Giensvar paa Ole Nysteds Skrifvelse» (SV 1.54), «Alle gamle lappaliers begrafvelse» (SV 1.283), «Graa-hærdet Hoveds Ære-Krone» (SV 1.382) og i det tittelløse latinske diktet til Bredal fra 1701 (SV 1.412–13). Momus opptrer også hos Æsop, som, i likhet med Erasmus, var latinskolepensum.

107 forløste sin] Førsteutgaven har en åpenbar trykkfeil her: «forløstes in». SV retter stilltiende. Se det kritiske apparatet for andre løsningsforslag i overleveringen.

108 Villbassen] villsvinet, uten at den overførte betydningen («ustyrlig person») dermed settes ut av spill. Aasen registrerer dette verset hos Dass som et norsk ordspråk: «Villbassen vil allstad rota» (Aasen 241).

108 rode] røre rundt (med trynet)

109 Herr Doctor og Kongelig Hof-Prædikant] Peder Jespersen ble utnevnt til kongelig confessionarius i 1688, til doktor (uten avhandling) i 1689.

111 Men dog i mig selver u-værdig] Fortaleretorikkens mest utbredte topos: «Som forfatter strekker jeg ikke til», jf. Curtius 1972: 83.

112 dette ringe Papiir] Dvs. dedikasjonsdiktet. I forordet til sin andaktsbok skriver Petter Dass’ latinskolelærer Edvard Edvardsen: «Min elskelige Ven foract icke den lille Bog, i huor ringe den dog er» (Edvardsen 1668, forordet (upag.).

113 eenfoldighed] enkelhet; se kommentar til sensur2.19.

117 GUd sende] måtte Gud sende; ønskende konj.

118 aabne] (måtte Gud) åpne; ønskende konj.

118 frimodigheds Dør] tillitens dør. Uttrykket synes å spille på en kombinasjon av to skriftsteder: Joh 10.9, «Jeg er Dørren; dersom nogen går ind ved Mig, hand skal blifve salig», og Hebr 5.3 (4.16): «Derfor lader os træde frem med Frimodighet til Nåde-Stolen, paadet vi kunde faae Barmhiertghed, og finde Naade paa den Tiid, som os giøres Hielp behof.»

119 som eigner og bør] som det sømmer seg, og som dere skylder

120 fornøye] måtte tilfredsstille, glede; ønskende konj.

121 Vi ginge tilsammen i Skolen og Tvang] I hvilken periode av livet denne skolegangen fant sted, er usikkert. Se komm. til Doct. Petter Jesperson ovf.

121 ginge] gikk; pret.flt.

128 Min’ Sanger leveres Her Fætter i Haand] Formuleringen forutsetter en kurér, privat eller postens. Et apparat for offentlig postforsendelse ble etablert i 1647, dikterens fødselsår.

129 Svane Sang] gr. ordspråk, vanlig brukt om en dikters siste arbeid. Erasmus forklarer det slik i Adagia (L.ii.55): «Det passer best på dem som helt mot slutten av sitt liv uttrykker seg med veltalenhet, eller som i svært høy alder skriver med den største sødme; dette er noe som ofte hender med forfattere, at deres siste verk er de minst bitre og mest honningsøte, som om deres uttrykksevne modnes med årene» (Erasmus 1982: 196–97).

132 Forløsningen] Dvs. de rettferdiges oppstandelse på dommedag; Kristus er forløseren. Jf. Rom 3.24: «Og de [troende] blifve Retfærdige af Hans Naade, uden Fortieniste, ved den Gienløsning, som er skeet formedelst Christum JEsum.»


Dedikasjonen til familien

Tilegnelsen til familien og prestegjeldet kan uten videre synes å være en gest til en gruppe familiemedlemmer som utmerker seg ved en eksepsjonell moralsk habitus. Epitetene overgår hverandre i lovprisende karakteristikker som «højactbar», «dydziired» og «gudelskende». I virkeligheten dreier denne teksten seg først og fremst verken om moral eller familiehygge; teksten må leses som en maktdemonstrasjon. Petter Dass tilegner sine åndelig-pedagogiske sanger til den lokale makteliten, som utgjøres av hans egne nærmeste. Unionen av de ved ekteskap forente familiene Dass, Falch og Angell holder Helgeland i fast grep, kirkelig så vel som verdslig. Tilegnelsens tendens utgår fra et enevelde av Guds nåde; ambisjonen er å legitimere makten i religionen, dvs. den lutherske katekismens grunnsetninger. Dette maktpolitiske perspektivet, som uten videre lar seg anlegge på 1600-tallets versjon av dedikasjonsgenren, ser så langt ut til å ha gått kommentatorer og litteraturhistorikere forbi. De synes å ha oppfattet tilegnelsen utelukkende som rettet til dedikatene, og ikke til bokens lesere. (Nærmere om dedikasjonsgenrens doble adressat hos Genette 1997: 134–35.) Den offentlige maktdemonstrasjonen er i nasjonalromantisk belysning blitt oppfattet som noe i nærheten av et idyllisk familieselskap. Midbøe er ikke i tvil om at det var «stas og verdighet og hygge» i prestegården: «Og her samlet han da om seg sine venner, til kortere eller lengre besøk, særlig ved juletider og større famliebegivenheter.» Dermed regner biografen opp hele hurven, utstyrt med tilegnelsens moralsk-panegyriske epiteter (Midbøe 1947: 146–47)./ I bokhistorisk sammenheng er det god grunn til å merke seg at denne tilegnelsen, i motsetning til den til Peder Jespersen, forholder seg til et verk som er utgitt i håndskrift og ikke sendt til trykking. Dikteren er, med Henri Chartiers distinksjon (Chartier 1994: 40) ennå ikke «forfatter», dvs. opphavsmann til trykt tekst. Alt tyder på at Katekismesangene fra begynnelsen av har vært tenkt publisert og sirkulert i opphavmannens hjemdistrikt. Tilegnelsen til Peder Jesperssøn representerer trinn to i utgivelsesprosessen.

En tilegnelse av denne typen oppretter uvilkårlig en forbindelse mellom bokens dedikater og dens emne. De insisterende moralske epitetene og de kateketiske grunnsetningene legitimerer hverandre gjensidig. Men når makten har prioritet over moralen, har ikke retorikken nødvendigvis dekning i de faktiske forhold. Dedikaten Petter Lorenssøn Angell, for eksempel, som benevnes som den «Edle, Højactbar og meget Velfornemme», hadde selv drap på samvittigheten. I 1689 mistet den unge fogd så totalt besinnelsen og smelte til en mann han hadde kommet i krangel med, med bredsiden av sverdet, så det brakk i tre. Som man kan tenke seg, døde mannen etter hvert av skadene. Men Angell, den maktens representant, fikk kongens «Beskiermelse» og slapp straff. Ja, denne gruvekkende hendelsen var faktisk heller ikke til hinder for at han få år senere ble utnevnt til «Lagmand i Nordland og Findmarken», dvs. den dømmende statsmakts overhode i landsdelen (Jakobsen 1922: 133, K. Hansen 2006: 189)./ Familierelasjonene mellom dikteren og hans dedikater er nære. Det dreier seg for det første om mor og stefar (i omvendt rekkefølge), for det annet om tre gjenlevende søsken (én bror, én helsøster og én halvsøster), alle med ektefeller, for det tredje om en venn i brors sted (gift med brorens enke) og for det fjerde om to onkler (morbrødre). Sønnen Anders, i 1703 påsatt som dikterens etterfølger i embedet, innehar i 1698 ennå ingen sosial posisjon og nevnes derfor ikke. Rekkefølgen følger kjønn, rang og alder: Kongens representanter kommer først, dvs. to fogder og én sorenskriver. Deretter gjelder alderskriteriet: Gamle menn står før yngre menn. Menn står før kvinner, uansett om det er mannen eller kvinnen som representerer dikterens familie. Bare når mannen er avgått ved døden, nevnes hustruen først. Sin egen hustru nevner dikteren overhodet ikke; hun har ingen selvstendighet ifølge denne logikken og må oppfattes som opptatt i dedikanten (den som dediserer), dvs. sin mann.

Drammens-manuskriptet (D), som hadde 1698 på tittelbladet, og som etter alt å dømme gjengir den versjonen av Katekismesangene som dikteren oversendte biskop Krog i Trondheim (se Innl. 9.1), reflekterer en situasjon der andre slektninger fortsatt er i live og nye giftermål ennå ikke er inngått. Førsteutgavens versjon bidrar med en ajourføring. Slektstrær for familiene Dass og Falk (om enn noe mangelfulle) foreligger utarbeidet av Eriksen (SS 1.VIII–IX) og Øystein Angell Røtvold (1977).

Prosadedikasjonens prosjekt er ikke, som i tilfellet med diktet til Petter Jespersøn, å fremme en anmodning om hjelp eller belønning fra dedikatene. Dikteren gjør ganske enkelt rede for sine mål med boken. Først (49–67), etter apostrofen, foregriper han en mulig innvending om at katekisme er for barn, ikke voksne, ved å hevde at det slett ikke er noen skam for eldre heller å reflektere over «de første indtrædelses Puncter i Guds Kundskab». Dermed kan han i prosaforordets annen del (68–120) påvise hvilken nytte begge målgrupper, både gamle og unge, kan ha av boken. Til slutt, i den tredje delen (121–63), gir han uttrykk for sitt håp for den umiddelbare følgen av katekismeundervisningen: at den skal kunne bidra til fordrivelsen av ondskapen og restaurasjonen av Guds kirke på jorden.

Bokhandler Wettelands Stavanger-utgave fra 1866 (1866Wet) flytter begge dedikasjonene bakerst i boken. Men i Tollefsen og Johannesens Bergens-utgave fra 1888/1891(1888Knu og 1891Tol) sløyfes dedikasjonen til familien helt.

1-2 Edle, Højactbar og meget Velfornemme] Tituleringen er konvensjonell og kjønnsspesifikk. Mennenes epiteter er særlig sosialt bestemmende, kvinnenes tydeligere religiøst. Adjektivet edel, som opprinnelig betyr «med egenskaper som tilkommer adelen», reflekterer et aristokratisk ideal og kan sies å romme dedikasjonens budskap in nuce: Det er «de beste» som styrer. Både «højactbar» og «velfornem» er vanlig titulatur for borgerfolk, hhv. mennesker man skylder respekt, og som utmerker seg fremfor andre.

3 Sr.] Seigneur (Signor, Sieur, Monsieur); herre, fornem mann

3 Peder Christophersøn Broch] Fogden (1641–1707), som hadde vært ansvarlig for skatteinnkrevingen og tilsynet med offentlig jordeiendom i Helgeland fogderi, men som så tjente bedre på å være godseier, nevnes først som den høyeste i rang, og ikke i den private egenskap av å være Petter Dass’ stefar, dvs. morens tredje ektemann. Allerede 27 år gammel var han blitt utnevnt til fogd, en stilling han ifølge stesønnens sørgedikt («En udflyttet Mand, En ombytted Stand», SV 1.356–61) innehadde «Ved Tredev Aar», hvilket skulle bety at han i 1698 ennå ikke hadde fratrådt stillingen (jf. Jakobsen 1922: «embedet med ‘god respekt’ i 21 år [dvs. til 1689] –– rettest i 39 aar – [2007]» . Han ble «adjungeret» av sin svigersønn Peter Angell (se ndf.) fra 1689 av. Stillingsbetegnelsene «Forvalter» og «Ombudsmann» er upresise og overlappende, men innebærer uansett at Broch fremdeles er kongelig embedsmann. Flere, blant dem Steen Wirtmand, skrev ved Brochs død minnedikt til hans ære (K. Hansen 2006). Marcus Volquartz’ minnedikt inngår i hans samling Liig-baar (1714: 48).

7 Dyd-ædle og meget Gudelskende Matrone] Det «adelige» eller «edle» presiseres i forbindelse med kvinnene som en religiøs kvalitet. Som varianter av en noe lavere grad brukes for de øvrige «dyziired» (dvs. «prydet med gode og verdifulle egenskaper»), «dydæred» og «ære-dyderig». Fromheten betones for samtlige av de nevnte kvinnene: De er «gudelskende». Matrona (da. «matrone») er den latinske betegnelsen for en gift kvinne. I denne sammenhengen er denne sosiale bestemmelsen i og for seg overflødig. Ugifte kvinner ville ikke uten videre nevnes i en sammenheng som denne.

8 Maren Pettersdatter Falk] Petter Dass’ mor (1629–1709). Sin første mann, dikterens far, mistet hun allerede i 1654, 25 år gammel, etter å ha født fem barn. Det neste ekteskapet, med presten Mogens Petersen Thilemann i Hadsel i Vesterålen (hans tredje), var barnløst og varte ikke lenger enn til 1664, da den aldrende ektemannen døde. I 1670, 41 år gammel, ble Maren Falk gift for tredje gang, med den elleve år yngre Peder Broch. MarcusVolqvartz skriver en «Lægedrick» av et dikt til henne i Siælens Luth (1714: 74) og en «Liig-Sang» i Liig-baar (1714: 89).

10 Petter Lorenssøn Angel] (1666–1726), sønn av den mektige handelsmann Lorentz Angell i Trondheim. Den nye fogden («idtzig» betyr «nåværende», av ty. jetzig) nevnes etter sin avgåtte forgjenger og svigerfar. Petter Angel giftet seg i 1690 med Petter Dass’ halvsøster Anna Margrete, morens datter med Peder Broch. Senere, i 1704, giftet dessuten dikterens sønn Anders seg med Rebecca Angell, som var Petters Lorentzsøns yngre søster. Drammens-manuskriptet (1698) utelater opplysningen om at Petter Angell var «Vice-Lagmand i Nordland og Findmarken». En slik utnevnelse innebar i realiteten at han ble påsatt som ny lagmann og fikk tiltre så snart embedet ble ledig. Petter Angell tiltrådte embedet i 1710.

15 Anne Margrete Broch] Petter Dass’ halvsøster (1671–1732), gift med Petter Angel i 1690, bosatt på gården Hellesvik, som nabo av Melchior Falch på Søvik (v. 39 ndf.).

17 Jacob Dass] Petter Dass’ to år yngre bror (1649–1724), «Soren-Dommer» eller sorenskriver fra 1693, bosatt på Leines i Leirfjord, øst for Sandnessjøen. Sorenskriveren var dommer i bygdetinget og formelt sett av samme sosiale rang som fogden.

22 Lucia Ravn] Jacob Dass’ hustru fra 1681. Hun døde i 1713. Ekteparet hadde tre barn sammen.

24 Jacob Pettersøn Falk] Petter Dass’ morbror (1631–1716). Han ble boende på Tjøtta, der moren, Anna Jonsdatter, residerte, og drev handel og fiske i stor stil.

27 Melchior Pettersøn Falk] Petter Dass’ morbror (1641–1721), bosatt på gården Søvik i Alstahaug. I Drammens-manuskriptet nevnes også hans hustru, Birgitte Henriksdatter, som døde 28.01.1703. Petter Dass’ sørgedikt i den anledning er bevart («Krigen i Vigen», SV 1.338–44).

29 Pernille Pettersdatter Dass] Petter Dass’ søster (født 1652, levde ennå så sent som i 1734), gift 1680 med Niels Jonssøn Greger (se ndf.), bosatt på Tjøtta. Som svigermor betenkes hun med et dikt av Marcus Volqvartz i Siælens Luth (1714: 1110 f).

30 Sal: Niels Jonssøn Gregers] Niels Greger var gullsmed fra Trondheim. Han døde 24.08.1701, derav forkortelsen «Sal.», dvs. «salig» eller «avdøde». I Drammens-manuskriptet (1698) omtales Greger som ennå ikke avdød «Seigneur» og står nevnt før sin hustru. Førsteutgavens versjon beholder altså Greger som dedikat, til tross for at han for lengst var avgått ved døden, mens Birgitte Henriksdatter, Melchior Falks hustru, som døde to år senere, er sløyfet. Hun sorteres ut etter kjønnskriteriet. Sannsynligvis ville det ha vært oppfattet som korrekt å utelate søsteren Pernille dersom hennes mann ikke ble nevnt. Når Niels Greger får være med som «salig», må det følgelig være motivert av et ønske om ikke å utelate hans enke, dikterens søster, fra listen over dedikater. Greger hylles ved sin død av Marcus Volqvartz i Liig-baar (1714: 12). Familiene Angell/Volqvartz og Greger var naboer i Trondheim (Svarstad 1973: 1–3).

32 Rasmus Angel] (1678–1744) tilhører Dass’ familie bare gjennom inngifte. Han giftet seg med nedennevnte Judithe, enken etter Petter Dass’ bror Benjamin, handelsmann på Åkvik, i mars 1703, og overtok dennes geskjeft. I anledning bryllupet med Judithe skrev Petter Dass den såkalte «Fiskervisen» (SV 1.197–201). I Drammens-manuskriptet (D) står på denne plassen nettopp Benjamin Dass istedenfor Rasmus Angell. Benjamin var i likhet med broren Jacob født i 1649. Han døde 25.11.1702; skifte ble avholdt 14.05.1703.

35 Judithe Castens Datter] Rasmus Angells hustru (1676–1745), tidligere gift med dikterens bror Benjamin. I Drammens-manuskriptet står hun oppført som «Judithe Castensdatter Angel», hvilket kunne bety at avskriften er yngre enn 1698, dvs. fra etter 1703, da Judithe giftet seg med Rasmus Angell, ettersom avskriveren i så fall kunne ha korrigert navnet i henhold til gjengiftet. Men alt tyder på at Judithe også før ekteskapet med sin Rasmus brukte Angell-navnet, som hun hadde fra sin mor Kirsten Marcusdatter Angel (1656–1686). Navnet signaliserer makt og velstand, og har derfor betydelig symboleffekt. Steen Wirtmand nevner i sine selvbiografiske opptegnelser «Juditha Carstensdatter Angel» som fadder for sin datter Maren, født 22.10.1696 (Nerhus 1944: 18), dvs. syv år før hun inngikk ekteskap med Rasmus Angell. Sannsynligvis er opptegnelsen gjort kort tid etter (Grønli 1930: 185). Også senere i familiehistorien vant Angell-navnet frem på morssiden: Rasmus Angell og hustru Judithes dattersønn, Peder Christian (1731–1779), som var sønn av handelsmann Anders Christensen på Selnes i Lurøy, tok morens (Maria Volquartz Angells) etternavn, ikke farens. (mht navneskikken, jf. Svarstad 1973: 4).

36-37 samtlige Mine Elskelige nær Blods-forvante, Svogre og Anrørende] Samtlige av dikterens nærmeste, i familiemessig så vel som geografisk forstand, er med dette faktisk nevnt. Tenker vi oss at førsteutgavens versjon av denne tilegnelsen ble redigert av dikteren selv henimot slutten av hans liv, var på det tidspunkt begge de to unevnte søsknene gått bort: Maren Dass døde ugift i 1680, Benjamin, som nevnt ovenfor, i 1702. Av morens åtte søsken er bare to nevnt ved navn. Hvorfor ikke flere? I 1707 er to enker: Anna på Nærøy og Kirsten på Aakvik; Margrete, Petter Jespersøns mor, døde allerede i 1660. Følgelig kvalifiserer ingen av dem for å bli nevnt ved navn. De tre brødrene (dikterens onkler) som ikke føres opp, er alle døde: Jonas så tidlig som i 1671, Peter i 1693, og Laurits i 1705. Sistnevnte levde altså ennå i 1698, men nevnes likevel ikke i Drammens-manuskriptet. Forklaringen må være at han ikke var bosatt på Helgeland, men i Fosnes i Nord-Trøndelag, og at han av den grunn falt utenfor. I tidsrommet mellom Dass’ død og førsteutgaven dør ytterligere to av de oppførte: stefaren i 1707 og moren i 1709. Ingen mellommann har med andre ord ved utgivelsen gjort noe forsøk på å overprøve dikteren og bringe listen over dedikater up to date, slik tilfellet er i dedikasjonen til Ditlev Wibe i 1739-utgaven av Nordlands Trompet (jf. Seips kommentar til NTr 1974: 125–26). Dermed virker det høyst sannsynlig at Lynovs versjon gjengir dikterens eget forelegg fra en gang mellom 1703 (da Rasmus Angel skal ha ektet Judithe, enken etter broder Benjamin) og 1707 (da dikteren avgikk ved døden). De «anrørende» («slektninger») som her nevnes til slutt, representerer ikke nødvendigvis en utvidelse av familiekretsen, men tar opp de utelatte, anonyme kvinnene i Maren Falks og dikterens generasjoner, pluss ungdommen, Anders Dass’ generasjon.

39 Tivende] tyende, tjenestefolk. Rangordenen er eksplisitt: (1) «Mænd», (2) «Qvinder», (3) «Børn» og (4) «Tivende».

40 Alstahoug-Gields Meenigheder] I Nordlands Trompet lister dikteren opp kirkene i Alstahaug sokn, tre «murede» i tillegg til Sandnes kapell (SV 1.75). Men prestegjeldet strakte seg videre enn soknet og omfattet dessuten Vefsn, Rana, Hemnes og Nesna. Ifølge folketellingen fra 1701 hadde det samlede Alstahaug prestegjeld hele 1271 gårdbrukere, det høyeste tallet i landet (jf. K. Hansen 2006: 16).

41 tilforbundne] forpliktede, forbundne; presten tiltaler med dette alle som forholder seg til ham som åndelig overhode i Alstahaug prestegjeld.

44-47 de fleste […] haver opnaaed mere end den halve part af et fullkommen Seculo] Formuleringen står slik i 1698 og er senere ikke endret. Ikke desto mindre er utsagnet ukorrekt i 1698, men korrekt i perioden 1703–07 dersom vi regner nøye etter. I 1698 har bare fire av elleve dedikater rundet de femti, i 1703 er antallet seks (simpelt flertall). Spørsmålet oppstår om dikteren i 1698 kan ha forutsett at tiden for trykking ikke var nært forestående. Hvis vi ikke regner kvinnene, er gamle menn (over femti) i klart flertall f.o m. 1699: fire av seks.

51-52 de første Fundamenter] Ordet fundament går igjen når katekismekunnskapen skal begrunnes. Resen formulerer det slik i sitt forord til Luthers Store, datert 1. aug. 1629: «Ad alle kunde hafue et vist Fundament oc grundvol til dend sunde oc salige Christelige Lærdoms Hofuetparter, oc saa fræmdelis retteligen opbyggis til Guds allerhelligste Nafns Ære, oc deris Sieles ævige Salighed» (Luther 1629).

54 oplyste] religiøst vakte, jf. Hebr 6.4: «[…] de, som ere engang oplyste, og hafve smaget de Himmelske Gafver, og ere blefne deelagtige i den Hellig Aand […]».

55 David og Job] Jf. Sal 71; Job 13.23–26. Den historiske David kan umulig være opphavsmann til hele Salmenes bok (en bok som på 1600- og 1700-tallet hyppig ble utgitt separat, og ikke bare i den fulle bibelske konteksten), men man holdt uansett gjerne på tradisjonen som tilskriver kong David forfatterskapet, også i reformasjonen. Calvin var den eneste av reformatorene som tvilte på forfatterautentisiteten.

58 Idretter] gjerninger, handlinger

59 hæslige] klanderverdige, avskyelige; fra ty. Hass (hat)

64 Ebræerne] Den h-løse formen brukes i alle bibeloversettelsene på 1600-tallet. Skriftstedet det vises til, er Hebr 13.8: «Christus Jesus i Gaar, og i Dag, og den samme ogsaa til evig Tiid.»

67 den] som; kurant bruk av det påpekende pron. Eriksen (SS) retter unødvendig til «der».

68-69 ingen anden Grundvol] Se kommentar til l. 52 ovf. («Fundamenter»).

71 henseende] hensikt, mål

72 at ære min GUd] Begrunnelsen er konvensjonell, Johan Brunsmand uttrykker seg for eksempel helt tilsvarende i sin fortale til Den Siungende Himmel-Lyst (1676/1687). Han søker ikke «Roes og Ære», men har angivelig skrevet sine sanger «til GUDs Ære og deris Næstis Nytte».

72-73 Først de Gamle, siden de Unge] Dass reverserer Kirkeordinansens forskrift om katekiseringen i gudstjenesten: «Men effter Maaltid Børne lærdom, altid for de vnge, Saa vel som de gamle» (1607: 12). Begge grupper nevnes uansett nesten alltid eksplisitt. Hiørring (1643) poengterer i sin fortale: «[…] end oc de Gamle oc velbedagede». Og Johann Rist i sin (1666: 5): «[…] nicht nur eine zarte Milch für die Jungen Kinder, sondern auch eine starcke Speise für die Vollkommeneren.»

83 som Johannes] Matt 11.2–3: «Men der Johannes hørde i Fængselet Christi Gierninger, sendte Hand to af sine Disciple hen, og loed hannem sige: Er Du den, som skal komme? Eller skulle vi vente nogen anden?»

89 Hoveder] overhoder; jf. 4 Mos 1.4: «Og I skulle tage til Eder jo Een af hver Slect til en Høfvitzmand ofver sin Faders Huus.»

91 Konger og Præster […] i sine egne Huuse] 1 Pet 2.9: «Men I ere den udvalde Slegt; det kongelige Præstedom; det Hellig Folck; Eyedommens Folck, at I skulde forkynde hans Dyder, som kaldede eder fra Mørcket til sit underlige Lys.» Eneveldets teokratiske hierarki gjenspeiles her på mikroplan, i familien. Det var Luthers uttrykte oppfatning at familiefaren var ansvarlig for katekismeopplæringen i hjemmet: «Derfor er oc en huer Husfader plictig, ad hand, i det mindste een gang om Ugen, ofuerhører sine børn oc Tiunde, huad de her af vide oc lærdt hafue» (Luther 1629, den korte fortalen). Dass bruker en lignende metaforikk i Hustavlen (HT 1.3.4), der biskopen gjøres til en større husholdnings overhode.

93 halstarrige] sta, stivnakkede (mots. «lydige»)

93 Drenge] tjenestegutter

95 forhverve] erverve, skaffe

95-96 en god Trappe] en god trapp eller stige (mot stadig større erkjennelse); Dass bruker det samme bildet i HT 3.4.3.

99-101 naar de have lært sin Catechismi Bog læsendes […] den samme Sjungendes] Pres. part. forekommer på 1600-tallet både med og uten -s, uten hensyn til om betydningen er aktiv eller passiv; jf. Sktr 2.356). Dass’ uttrykk forutsetter likevel ikke nødvendigvis leseferdighet blant ungdommen. Målet for den «lesingen» som foregikk i prestens regi før innføringen av folkeskolen på 1740-tallet, var at elevene ved hjelp av lesing skulle kunne tilegne seg, forstå og huske sin kristendomskunnskap. «Å lese» betyr i forbindelse med katekismeundervisningen «å lese opp eller fremsi en bibeltekst, et kirkelig formular, et salmevers» el.l.. På 1700-tallet, etter innføringen av konfirmasjonen, blir det vanlig å si at sognebarna «gaar for Præsten og læser» (Tveit 1991b: 41), uansett om de faktisk kunne lese eller ikke. Innenatlesning fra trykt (ukjent) tekst presiseres vanligvis ved uttrykket «at læse i Bog» (Tveit 1981: 4). Dass’ uttrykk minner om Hans Stewener Lydersens i Aandelige Spille-Timers Første Part. I sin fortale unnskylder han seg for sin sviktende poetiske evne, men påpeker at sangene «sicter til et got Maal, som er Gudfryctigheds Øffvelse, helst blant de Unge, der haffuer Lyst til Spil og Leeg, oc derforre, ved disse eenfoldige Vers, kand, ligesom spillende, vennis til Guds fryct […] (1687).

101-02 En god Vise qvædes aldrig for ofte] «Godt gjøres ikke fortidt. En god bøn bedes, en god vise kvædes ikke for tiidt» (PSyv 6275). «Væna Visor fær ein syngja ein Gong til. El. Ei god Visa er ikkje for ofta kvedi» (Aasen 245). Det motsatte standpunkt kan riktignok også belegges ordspråklig: «Mand kædes ved altiid at høre dend samme vise» (PSyv 6217).

105 Lader GUds Ord boe rigelig iblandt eder] Kol 3.16: «Lader Christi Ord boe riigeligen iblant eder i all Viisdom; Lærer og formaner eder self med Psalmer, og Lofsange, og Aandelige deylige Viser, og siunger for HErren i eders Hierter?»

108-09 Disse mine Bud, som jeg biuder dig] 5 Mos 6 insisterer på den stadige overholdelsen av budene.

113-15 Ordet indbæres […] til Hiertet] Dass’ metaforikk reflekterer katekismeopplæringens pedagogikk: først høre, så fremsi (utenat) og til slutt forstå. Heinrich Müller, som bruker «Hierte» nærmest synonymt med «Hukommelse», uttrykker det slik: «Dit Hierte er en Tavel, hvor paa man kand ansætte hvad man vil, Gud, Dievelen, Verden, Himmelen. Hvo som du binder det til i Kerlighed, hand afmaler sig der udi» (1667: 65). Johann Arndt formulerer seg på lignende vis i sin første bok om Den Sande Kristendom: «Er derfore, at vi kand komme til Hovedsagen igien, noksom klart og aabenbare, at hvad som Skriftens Bogstave og hørlige Lyd udvortis vidner, det maa, naar det læsis eller høris, trenge sig ind i voris Hierte, der tillige findis, virke og til Salighed arbejde» (1690: 1.39). Erik A. Nielsen kommenterer eksplisitt Dass på dette punktet (2009: 1.392 og 397).

118-19 deres Øren som idel Himmelens Porte] Om den muntlige undervisningssituasjonen Katekismesangene forutsetter, se Innl. 6.1. Dass omtaler sitt publikum som lyttende (ikke lesende) i Ded.Jesp. 64 og 92, Ded.fam. 42, TilBogen 106, TB 3.24.6, TB 4.1.4, TB 4.13.1 og TB 4.18.2. Jf. Arrebos fortale (1623): «O salige ere derfor de Øyen, som ræt see Kong Davids Psaltere, de øren den ræt høre, den mund den ræt læss oc siunger, oc allermest det Hierte, som den ræt i Aanden offuerveyer oc betracter, oc sit Liff oc Leffnet der effter styrer oc regulerer» (1968: 2.1.20).

124-25 hves Halse til Aaget endnu ere ubevænte] Presten med frelsesbudskapet er ikke fjernere enn at han forstår at katekismen er et «åk» for de unge. Ikke mindre må den selvsagt være et gode; jf. Matt 11.29-30: «Tager mit Aag paa eder, og lærer af Mig: Thi jeg er Sagtmodig, og ydmyg af Hiertet; saa skulle I finde hvile for eders Siæle: Thi mit Aag er lideligt, og min Byrde er læt.»

125 ubevænte] ikke tilvente

127-28 En villig Hest […] bliver ofte tunge Læs mægtig] «Viljuge Hestar draga tunge Lass» (Aasen 92, med ref. til P. Dass). «Villig Hest behøver ingen Spore» (Mau 1879: 2.567, nr. 11,662).

131-34 Kand Myrene […] ansees i Skriften ligesom de vare et Folk] Ordspr 30.25: «Myrerne et skrøbeligt Folck, alligevel beskicke de deris Føde om Sommeren». Dansk og svensk bruker formen myre for no. maur; jf. Mads Rostochs Bord-skik (1689: 43): «Derfor som Myren indsamler om Sommeren, det hun skal have til sin Mad om Vinteren.»

136-37 et dobbelt Folk] Salomos ordspråk omtaler mauren som ett av fire små dyr, som til tross for sin uanselighet er «overvettes vise» (Ordspr 30.24), nettopp fordi de utviser stor flid. Dikterens resonnement må være slik at flittige små, dvs. unge, mennesker, i likhet med flittige maur, har del i visdommen. Hvis maurene kan sies å være et «folk», hvilket impliserer mennesekelighet, kan den flittige ungdom sies å være et «dobbelt Folk», ettersom ungdommen reelt sett faktisk er menneskelig, og ikke bare metaforisk, som maurene.

137-38 Slette, gemeene og enkelte Folk] De to første av de tre bestemmelsene har til dels overlappende betydning: Adjektivet slet (med grunnbetydningen «jevn», «glatt») brukes i overført, betydning oftest pejorativt («dårlig»), men det kan òg brukes i den nøytrale betydningen «alminnelig», slik det er rimelig å oppfatte det her. Adjektivet gemen (eg. «felles», av ty. gemein) betyr også «alminnelig»; den gemene mand representerer samfunnets bredeste sjikt. I likhet med slet får dette ordet imidlertid lett pejorativ betydning: «vulgær», «ufin», «sjofel». Det siste av de tre adjektivene, enkelt, spiller på motsetningen til dobbelt ovf. De som kalles «enkelte Folk», er de som ikke er flittige i religiøs henseende, og dermed heller ikke vise. Analogien forutsetter at «Folk» i det siste tilfellet forstås i betydningen «individer», noe som er vanskelig i det første (maurene som kollektivt «Folk»).

140 brave] (moralsk) gode

141-42 Da JEsus indgik Jerusalems Tempel] Matt 21.15: «Men der de ypperste Præster og Skriftkloge saae de underlige Gierninger, som Hand giorde; og at Børnene raabte i Tempelen, og sagde: Hosanna Davids Søn; da toge de det til mistycke.»

143 Hosianna] hjelp!, frels! Ordet er en transkripsjon av den greske gjengivelsen av et hebraisk kultrop (jf. Sal 118.25) som senere også har fått en plass i kirkelig liturgi.

143-45 Da Gud udgav sin Lov, blev der befalet, at fortplante den til Børn og Børnebørn] 5 Mos 6.2: «At du skal frycte Herren din GUD, og holde alle hans Skicke og Bud, som Jeg buder dig: Baade Du og dine Børn, og dine Børne-Børn i alle eders Lifvis-Dage, paa det at I maa længe lefve.»

144 fortplante] overlevere (til ettertiden); ty. fortpflanzen

148-49 det Folk som skal skabes, skal Love Herren] Sal 102.19: «Dette skal skrifvis for dem, som efterkomme; Og det Folck, som skal skabis, skal lofve HERREN.»

150-53 at Zion […] kunde tilredes] Om gjenoppbyggingen av Sion, se det parallelle stedet i Ded.Jesp. 79–81, med tilhørende komm. og Mads Rostochs Bord-Skik (1689), fortalen: «Herrens Tienere bør at have Lyst til Zions Steene, og ynkes over hendes Støv, […] Ja baade med Mund og Haand, med Prædiken og skriven af yderste Formue hjelpe til, at de revne Gierde omkring Guds Viingaard kunde bødes, […] hva som er af Lauve der indenfor, til rette hielpes.» Jf. Sal 102.15 og Jes 58.12.

153 tilredes] bringes i stand, restaureres

155 de Aandelige Israels Stæder] Israel er i GT «Guds utvalgte folk». I NT overtar den kristne kirke denne privilegerte stilling (jf. Gal 6.16). Gud utvalgte folk utgjøres siden av «den hellige alminnelige kirke». «Stæder» må være flt. av sted (ikke stad), brukt i betydningen «bolig», «hjem» (jf. TilBogen 34). Dikterens tanke kan utlegges slik at han sammen med slektningenes («Eders») og de øvrige religiøse hjem («Aandelige […] Stæder») som utgjør det kristne fellesskap («Israels») vil arbeide for å utbre gudsriket på jorden («Zion»). Mens ansvaret for katekismeopplæringen i Danmark-Norge lå hos prestene, var det i Sverige og Finland hjemmene som hadde hovedansvaret (jf. Guttormsson 1990: 8).

159 Fremvext] fremgang

159-61 vi […] skal see Satan falde […] ned af Himmelen] Luk 10.18–19: «Jeg saae Satanas falde af Himmelen, som et Lynet: See! Jeg hafver gifvet eder Magt, at træde paa Hug-Orme og Scorpioner, og ofver all Fiendens Magt, og Intet skal skade eder.»

160 Liunet] lyn, ubest. form

164 Ære oc Priis […] fra nu og til Ævig Tid] Sal 113.2: «Lofvet være HErrens Nafn fra Nu, og indtil ævig Tid» og 115.18: «Men vi lofve HErren fra nu og indtil ævig Tid; Halleluja.»


Til Bogen en Erindring

I dette diktet henvender dikteren seg direkte til den boken han har skrevet, altså selve Katekismesangene, etter mønster av den landflyktige Ovid i Tristia 1.1. I innledningen til NTr, «Fortale til Bogen» og i Ded.Jesp. 16, brukes den samme typen personifikasjon. Om denne, med spesiell referanse til Dass, se Haarberg 2010. Ovids Tristia var foreskrevet som latinskolepensum av Kirkeordinansen. Verket ble først senere, i 1712, gjendiktet til dansk av den unge Christian Falster, publisert 1719 under tittelen Publii Ovidii Nasonis Klagebreve over sin u-lyksalige Landflygtighed til Keyser Augustum, Hustru og andre Venner (trykt av Ove Lynov). Dass’ forkjærlighet for toposen «den personifiserte bok» er langtfra original. Vi finner den hos mange av hans samtidige, for eksempel hos Dorothe Engelbretsdatter, som kaller sine to bøker for «Siælle Døttre» (1999: 453). Sthens Vandrebog kan rimeligvis ha vært et forbilde for flere (Sthen 1994: 171 (T-44)). Også Jens Pedersen avslutter sitt dedikasjonsdikt i Glade i Haabet på den samme konvensjonelle måten (1684).

Strukturelt faller Dass’ «Erindring» eller formaning til leseren i ti deler: Først apostroferes boken (1–16). Det retoriske grepet innebærer at boken får menneskelige egenskaper, at den blir personifisert som om den var dikterens barn (datter). Dernest (17–22) sendes den apostroferte ut i verden. De følgende syv delene angir mulige mål for datterens reise. Oversatt til moderne markedsføringsterminologi kunne vi si at de angir bokens målgrupper. Den første utgjøres av prestene (23–32), den andre av adelen, dvs. dem som har fått sin høye rang ved fødselen (33–48), den tredje av bøndene (49–60), den fjerde av enkene (61–80), den femte av soldatstanden (81–96), den sjette av byborgerne (97–114), og den syvende av fattigfolk (115–128). Diktet avsluttes med en kombinert velsignelse og spøkefull trussel: Kommer datter-boken hjem igjen uten å ha funnet seg et hjem (les: kjøper), skal fader-dikteren som en bibelsk Jefta mure henne/den inne, slik at folk ikke lenger skal bli plaget. Dette er selvsagt en vri på den tradisjonelle unnskyldningstoposen vi finner i forord generelt.

Målgruppene bestemmes tilsynelatende av leseferdighet og kjøpekraft. I begge henseende kan rekkefølgen målgruppene er behandlet i, synes noe uventet. At prester på slutten av 1600-tallet utgjøres av den mest kompetente lesergruppen, kan ikke betviles. At gruppen fattigfolk rommer de minst kompetente leserne, synes like opplagt. Med hensyn til kjøpekraft inntar de to gruppene også ytterposisjoner, om enn prestenes økonomi ikke kan sammenlignes med adelens. Ifølge en slik tankegang ville man ventet at byborgerne ble nevnt før bøndene, både som lesere og kjøpere. Likevel nevner Dass dem nest sist, mens bøndene altså inntar tredjeplassen. Hvorfor han gjør det, kan ikke uten videre avgjøres. En rimelig spekulasjon kunne gå ut på at Dass ser sin bok som mindre interessant for en byskole, evt latinskole, enn for katekismeundervisningen på landet. De to nærmere definerte sosiale gruppene som nevnes på henholdsvis fjerde- og femteplass, dvs. enkene og soldatene, har vært antatt å utgjøre kompetente og til dels også kjøpekraftige lesergrupper. Det fantes ifølge Charlotte Appel et eget «enkemarked» (2001: 2.618ff). Enker med arv hadde god anledning til både å kjøpe og lese bøker. Appel antar at også soldaterlivet for mange var en god anledning til å oppøve leseferdighet (1.2001: 95f; om militæret som målgruppe: 2.628). Men vi bør også kunne se enker og soldater som spesielt interessante målgrupper fordi de fra Kirkens side sett var spesielt utsatte grupper i den forstand at de har seksuell avholdenhet som felles utfordring. De kan synes å trenge en særlig moralsk opprustning. Dermed kan disse målgruppene mistenkes å være minst like viktige på avsender- som på mottakersiden. Det er også verdt å merke seg at lærerne (degner, klokkere, substitutter, skoleholdere, preseptorer), som nok ville utgjøre en interessant målgruppe for boktrykkeren i København, ikke nevnes spesielt av Dass. Man kan tenke seg at han som forfatter tenker seg boken brukt i situasjoner han først og fremst kjenner fra sitt hjemlige miljø, hvor lærere – og skoler – ennå var mangelvare.

Tittelen er todelt, men det kan virke forvirrende at verken førsteutgaven (1715Lyn) eller Bockenhoffers utgave fra 1720 (1720Boc) skiller typografisk mellom de to delene, verken ved linjefall, typestørrelse eller stor bokstav. Det blir imidlertid vanlig fra og med Bruns og Nørvigs 1721-utgaver (1721Bru og 1722Nør), oftest slik at «Til Bogen» står med brødskrift, «En Erindring» på linjen under med noe større typer.

«Til Bogen» er den første av paratekstene som må vike for praktiske hensyn til bokens utforming. Det blir et problem for boktrykkerne at Dass’ samlede retoriske øvelser innledningsvis er så pass omfattende at de fyller mer enn ett ark (i 16-sidig oktav-format). Godiches «kompakte» 1736-utgave (1736God1), som skulle komme til å danne mønster for de fleste senere, er den første som sløyfer «Til Bogen». Den utgjør med to sider register til slutt i alt xii + 260 sider, hvilket vil si nøyaktig 17 oktavark. Dedikasjonene fyller altså tolv upaginerte sider innledningsvis, bl.a. takket være svært tett sats på den siste siden av dedikasjonsdiktet til Peder Jespersen. Pagineringen begynner med TB, og ark nr 2 (B) begynner dermed på s. 5. Lynov lar også dette diktet utgå idet han (i 1753) forlater oktaven og går over til det mindre duodesformatet.

Metrisk er det snakk om en kryssrimet fireversing (aBaB) bestående av vekslende disyllabiske fire- og tretaktere, om enn ikke noen utgave bruker blanklinje mellom strofene. Dette er en strofeform Dass, i likhet med Kingo, bruker hyppig: TB 1 og 4, TA 8, ES «Christi Omskjærelse» og «Thomae Vantro», «Til Læseren» i NTr, TBB, «Liig Lagen», jf. Lie: § 957. Også Dorothe Engelbretsdatter bruker den i sitt dikt til leseren (1999: 23–25).

Erindring] oppfordring, pålegg

2 Et Foster af min Hjerne] Jf. Ovid, Tristia 1.1.39: «carmina proveniunt animo deducta sereno» (diktene kommer fra et uforstyrret el. tomt hode). Dorothe Engelbretsdatter mener piratutgaver er å betrakte som «u-æcte Fostre» (1999: 213). Jesper Rachløw kaller (i «Authoris For-Tale») sin Taare-Perse for sitt «Foster». Kingo kaller sin bok, Sjungekoret, for sitt «ringe Arbeidis spæde Foster» (KSS 3.7). Elias Naur refererer til sitt dikt (Golgotha paa Parnasso, 1689) som «udspunden» av hans «Hierne» (1973: 1.28); Johan Brunsmand har derimot ikke spundet diktene av sitt eget hode (1687, «Fortale Til den Gunstige og Fromme Læsere»). Dass bruker «Foster» i betydningen «lite barn» i TBB, «Ruts Bog» (SV 3.51).

3 ringe] Adjektivet blir her brukt som retorisk uttrykk for påtatt beklagelse av noe ufullkomment, som i uttrykkene mit ringe hus, min ringe mening eller efter ringe evne.

3 veed] Verbet vide blir i eldre språk ofte brukt med et subst. som objekt. Den norske bibeloversettelsen av 1930 har ennå i Matt 12.25 «Men da Jesus visste deres tanker […]». Senere blir visste i denne sammenheng gjerne erstattet av kjente.

5 skrumpen] rynkete

7 vises […] ud] ser ut

8 toed] vasket; én stavelse

9 Bonde-Dragt] Tar opp Ovids incultus, «ustelt», «bondsk» (Tristia 1.1.3).

10 Paa Kiøbsted-Viis] Dikteren setter det urbant elegante opp mot sin egen demonstrative bondskhet.

12 mynter] preger, slår mynt

14 baaren] født; perf. part. av bære i betydningen «være svanger, fruktsommelig med»

15 slet og ret] rett og slett; Dass bruke den normale danske ordstillingen i dette uttrykket (fra ty. schlecht und recht).

16 vaaren] vært; kurant partisippform

17 flux] hurtig

22 min Daatter] Ordbruken forutsetter at dikteren er bokens «far», jf. Ovids Tristia 1.1.115: «siqua est tibi cura parentis» (om du [dvs. boken] har noen respekt for din far). Merk at Ovids bok er hankjønn; kjønnsskiftet til denne personifikasjonen kom med boktrykkerkunsten; jf. Haarberg 2010.

23 Gak] gå; imp. av gange

25 Verdens Lius] Matt 5.14: «I ere Verdens Lys: Den Stad som ligger paa et Bierg, kand icke skiules.»

30 nødigt] nødvendig

32 til Lave] i rette stilling el. orden; mots. no. i ulage

36 højgt i Sæder] Høyden må forstås sosialt; «Sæder» kan spesifikt oppfattes som «adelsseter», «storgods». Retorisk er det da snakk om en form for enallage (ombytting); der «højgt» er brukt som adverb istedenfor som adjektiv til «Sæder». Uttrykket å være høj i sædet synes utelukkende brukt pejorativt, som uttrykk for over- eller hovmot, men i konteksten her er det ingenting som tyder på at dikterens holdning overfor adelsmannen er noe annet enn ærbødig.

38 forføye] begi seg et eller annet sted

40 Dig dybt til Jorden bøye] Jf. HT 4.3.5–6

42 tilsiger] beordrer; brukes spesielt om innbydelse til audiens o.l.

43 i Kamret ind] Boken ledes inn i et beboelsesrom, den vises ikke til uthuset, der farende folk kunne regne med å havne. Ordet kammer brukes som oftest også i motsetning til stue, dvs. at det vanligvis betegner et soverom og ikke et felles oppholdsrom.

44 Piger] tjenestepiker

47 en liden Pension] Dikteren antyder diskret at han kan tenke seg en velynders pekuniære belønning som takk for boken. Pension synes her å være brukt i betydningen «nådelønn», «lønn som en person (en lærd, en dikter) får uten plikt til embedsforretninger».

50 annamme] motta; fra ty. annehmen

51 Huusgesind] tjenestefolk, de personer som hører med til ens husstand, både familie og (især) tjenestefolk

56 alt hans Huus og Drenge] husstand og tjenestefolk

59 Lange-Spil] langeleik, Langspel (Aasen 1977). Ordet er første gang belagt i 1622, da den vidløftige Anders Arrebo ble avsatt fra bispestolen i Trondheim. I vitneavhørene omtales et prestebryllup hvor det ble sunget en vise «som Vidnet ei kunde erindre, saasom han den Tid var drukken, men hans Pige legede den (Jægerdansen) paa Langespil» (Gerh. Schøning sitert etter Aksdal 1982: 22). Aksdal konkluderer med at langeleiken må ha vært populær over hele landet, antakelig har den vært et av allmuens mest brukte instrumenter. Omkring 1660 nevnes den så langt nord som i Finnmark (Aksdal 1982: 23). Det eldste bevarte eksemplaret ble for få år siden funnet på Vardalsåsen ved Gjøvik, med årstallet 1524 innrisset.

60 valeet] avskjedshilsen, farvel; fra lat. valete («ha det bra», imp. flt.), via tysk, brukt som subst., med trykk på siste stavelse

65 Beed dem, i Bønnen blive ved] Jf. HT 11.3

68 forgiette] glemme; jf. ty. vergessen, eng. forget

79 Velgefal] velbehag; fra ty. wohlgefallen

80 tusind Kys] Uttrykkes kan oppfattes som en allusjon til den romerske dikter Catulls kjente dikt 5, «Vivamus, mea Lesbia» (v. 7). Catull inngår riktignok ikke på latinskolepensum iflg. Kirkeordinansen av 1607.

80 forlyste] Det kan synes sært å «forlyste seg» i sorg. Slik dikteren uttrykker seg her, er det imidlertid boken som forlystes eller oppmuntres, ikke enken, slik vi vel hadde ventet. Bergens-bisp Randulf formulerer seg på følgende måte i sin approbatio til Dorothe Engelbretsdatters Taare-Offer (1684): «Dog seer jeg udi dette Skrifft, at en Encke forlyster sig med Graad […]» (1999: 313).

83 Bravat] brautende, utfordrende opptreden

84 anstøder] ansporer

86 Tilstæder] tillater

87 kon] kun; en sammentrekning av ikke uten

87 Bønne-skriig] bønnerop (av fortvilelse)

88 Logement] herberge, losji

89 from] fromt; kurant intkj.-form

91 Benke-rom] Dvs. plass til å sitte el. ligge, men ingen seng. Usammensatt brukes benk vanligvis om den typen møbel som står inntil (spise)bord.

93 Couratz] mot, dristighet; av fr. courage

94 forklare] erklære

95 Reyse-Pas] Passtvangen gjaldt ikke bare for utlendinger; fra gammelt av var den også gjort gjeldende for rikets egne innbyggere på innenlandske reiser. Formålet var å holde kontroll med arbeidsfolks kontrakter, med løsgjengere (tiggere) og evt politisk oppvigleri. Passene gjaldt for en nærmere angitt strekning og var tidsbegrensede. De ble utstedt av både sivile og militære myndigheter, også av presten, som en form for vandelsattest; jf. C.5. no. lov 3-21-8 og 3-21-10/12.

97 ligger hen] fører, går (i en viss retning)

98 Stæder] byer; av stad

99 hves] hvis

100 tusind Stræder] tusen gater; en flott hyperbel. Den største byen i dobbeltmonarkiet omkring år 1700 var København, med ca 30.000 innbyggere. Det er vanskelig å tenke seg at boken skulle kunne reise utenlands, språkformen tatt i betraktning.

101 Da giv dig […] an] meld din ankomst, si hvem du er

103 Svan] svane; her i opposisjon til due. Svanens sang settes i motsetning til duens lave kurring. At boken er dikterens «svanesang» (jf. Ded.Jesp. 129), synes her underordnet den mulighet den har til å vekke oppmerksomhet i byen.

104 kurr’] Apokopert imp. (2. pers. ent.) på -e; jf. Sktr 2.57.

106 laane Gunstig øre] Den personifiserte boken oppfattes som syngende, mottakerne som lyttende, ikke lesende.

108 smucke Folkes Dørre] aktverdige menneskers hus

109 Pebling] latinskoleelev; ordet later til å ha blitt brukt i Bergen, først og fremst: «Den danske betegnelse ‘peblinger’ om de mindre disciple, som kom i bruk i Bergen, bruktes ikke meget i Trondhjem» (Erichsen 1911: 20). Det ble fra middelalderen av forutsatt at latinskoleguttene – eller «skoledegnene» – bidro til sitt eget underhold ved hjelp av tigging. Den såkalte sognegangen innebar at to og to elever en måneds tid omkring jul og om sommeren i forbindelse med hundedagene gikk tiggerstien i et tildelt sogn. Denne ordningen ble imidlertid etter hvert avskaffet; endelig sluttstrek ble satt av den norske Kirkeordinansen av 1607, som likevel ikke forbyr tigging i selve byen, tvert imot: «Wi ville oc her met formanit haffue, alle voris Prælater oc Cannicker, saa oc alle formuendis Borgere, at de giffue Skolebørn Almisse huer Uge, som de det selff for Gud ville forsuare» (Kirkeord. 1607: 73v). På Petter Dass’ tid risikerte man altså ikke å støte på slike tiggere eller «posepilter» i Alstahaug. Pålegget om å gi almisser frivillig ble fra 1632 obligatorisk og regulert etter bestemte satser. Denne skatten, som kaltes degnepenger, gjorde likevel ikke slutt på tiggingen i byen. Latinskoleelevene sang ved private tilstelninger som bryllup og ved begravelser, også offentlig, bl.a. på mortensdag og til jul. Sangen fungerte som et påskudd til å be om almisser. Tiggingen foregikk dessuten med kongelig privilegium: Var det noen som gikk dem i næringen, hadde skoledegnene full rett til å jule dem opp. Sannsynligheten taler for at den unge Petter Dass selv gikk rundt med posen i Bergen først på 1660-tallet (jf. Erichsen 1906: 28–30 og 93–98; Erichsen 1911: 20–25 og 96–101; Troels-Lund 1939–41: 1.549 og 4.569–72).

110 nyner] nynner; kurant stavemåte

114 forlenes] gis, skjenkes; fra ty. vorlehnen, eg. «gi noe som len»

116 formenes] nektes

119 Faaret hos den fattig Mand] Historien er en lignelse som fortelles kong David av profeten Natan i 2 Sam 12.1–4: «OG HERren sendte Nathan til David, der hand kom til hannem: Der vare To Mænd i En Stad, den Eene Rig, den anden Fattig. Den Rige hafde saare mange Faar og Øxen; Men den Fattige hafde intet uden alleeniste et lidet Faar, som hand hafde kiøbt og fødde det op, at det blef stort, hos hannem og hans Børn tillige: Det aad af hans stycke Brød, og drack af hans Begere, og sof i hans Skiød, og han holdt det som en Daatter. Men den Tid der kom en Giest til den Rige Mand, da sparede hand at tage af sine Faar og Øxen, at rede noget til Giesten, som kom til hannem: Og hand tog den Fattige Mands Faar, og ridde til den Mand, som var kommen til hannem.» Nathan forteller historien på følgende bakgrunn: David har forbrutt seg mot hetitten Uria: satt ham på en «uriaspost» for å sikre seg at han falt i krigen. Dermed kunne kongen få fritt spillerom med Urias hustru Batseba. Lammet er i Natans lignelse å forstå som Batseba; den rike mannen, som slakter lammet for ikke å måtte ta av sine egne, er kongen selv. Men her? Dass synes å være mest opptatt av den gunst som vises lammet ved at det fostres på den fattige mannes fang og blir som en datter for ham. At det faktisk blir slaktet, tematiseres ikke. For dikteren blir den personifiserte boken («min Daatter», v. 22) å forstå som lammet. Han våger knapt å håpe – men gjør det likevel – at den skal kunne omfattes med en lignende kjærlighet i fattigmanns stue. Både bøker og piker har man jo på fanget.

124 Saa vel gad hand det lide] så godt likte han det; verbet gide, pret. gad, brukes her i betydningen «kunne». Verbet lide betyr i denne sammenheng altså ikke «tåle», men, sammen med vel, «synes om», «like».

133 Jephtæ Daatter] Historien om kong Jefta og hans datter er fortalt i Dom 11.30–40. Under krigen mot amonittene lover kongen å gi Gud som offer den første som kommer ham i møte fra hans hus når han vender tilbake fra krigen, forutsatt at Gud har gitt ham seieren. Så vinner han da, men – o skrekk og gru! – det er hans eneste datter som først hilser ham velkommen. I sin sang om denne hendelsen (BV, SV 2.34–39) opponerer Dass mot kongens innfrielse av sitt løfte og antyder ved et kanskje en mindre utfordrende slutt: «Maaske hun ble taget af Dage» (13.7). Her, i «Til Bogen», lar han altså datteren mure inne i et anakronistisk kloster. Om denne bibelhistorien og Petter Dass’ behandling av den skriver Per Thomas Andersen (1997); se spesielt s. 42–43, note 10.

136 kure] krype sammen, sitte sammenkrøpet


DE TI BUD

Budene utgjør den første av de fem hoveddelene av katekismen. I Bibelen er dette den eneste teksten som uttrykkelig har Gud som opphavsmann. De to lovtavlene Moses får av ham på Sinai-fjellet, har han nemlig tilvirket egenhendig: «Og Gud hafde self giordt dem, og self grafvet Skriften i dem» (2 Mos 32.16). Teksten er bevart i to temmelig like versjoner: 2 Mos 20.1-17 og 5 Mos 5.6-21. I Bergprekenen sammenfatter Jesus de ti bud i to, dvs. ett for hver tavle: «Og JEsus svarede hannem [den skriftlærde]: Det ypperste Bud for alle er det: Hør Israel, HErren vor Gud er Een Gud: Og du skal elske HErren din Gud, af dit ganske Hierte, af din ganske Siæl, af dit gandske Sind, og af alle Krafter; Det er det ypperste Bud. Og det andet er ligesom dette: Du skal elske din Næste, ligesom dig self; Der er intet andet større Bud, end disse» (Mark 12.29-31).


Det Første Bud
Sangen åpner med en innledning: ikke til det første bud, men til den større enheten: «De Ti Guds Bud-Ord» (1-5), der budenes antall, deres guddommelige autoritet og rettledning for praksis kort kommenteres. Selve budet gjengis først i 6. strofe. Deretter følger forklaringen, som setter den «Allerhøyeste» (8.1), eneste (8.2), evige (10.1) og sanne (26.4) Gud opp mot materielle og/eller forgjengelige avguder, alle med bibelsk opprinnelse: «Stock og Steene» (8.3), «Sool og Maane» (12), «Sølv oc Guld» (13), «U-mælend’ Fæ» (19) og «et Billede» (21). Hver type avgud forklares og aktualiseres mer eller mindre utførlig: Strofe 13 innleder et lengre parti om avguden Mammon, den jordiske rikdom (13-18). Omtalen av gudebildet i strofe 21 gir støtet til et tidsmessig angrep på den katolske helgendyrkelsen (23-25). Diktet munner ut i en pedagogisk avrundende sluttstrofe (26).

Dass’ forklaring er rimeligvis mer praktisk rettet enn den Luther gir i sin Store katekisme (som henvender seg til prestene, ikke allmuen). Den er også mer bydende. Dikteren nøyer seg ikke med å forklare Guds bud, men formaner sin tilhører eller leser om å følge dem: «Thi skal du» (8.3), «Jeg nu forbyder dig» (11.1, 12.1, 13.1), «Da maa du» (15.4), «Du skal og ey» (16.1, 19.1), «See til du ei» (23.1), «Holdt ikke med» (23.4). Luther tar riktignok eksplisitt avstand til både Mammon og helgener, men han legger samtidig større vekt på å forklare gudsforholdet som en trossak: «[…] saaledes ad hafue een Gud, er intet andet, end af Hiertet fortro sig til noget» (1629: 5). Nærmere om den lutherske teologien på dette punkt hos Albrecht Peters (1990: 1.99-144).

Loven av 1687 tillater ingen annen religion enn den lutherske for Kongens undersåtter: «Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Catechismo» (2-1). Såkalt villfarne straffes påfallende hardt: «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernest hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage» (6-1-7).

Landstad velger ut åtte strofer av denne sangen til sin Kirkesalmebog: 16-17 og 23-28 («Gjør godt mod dem, som dig mon hade»).

tit.] 2 Mos 20.2-3: «Jeg er HERren din GUD, som udførdte dig af Ægypti Land af Trældommens Huus. Du skal icke hafve andre Guder for Mig.» Luthers Lille utlegger budet slik: «Det er: Wi skulle for alle Ting frycte oc elske Gud, oc paa Gud alleene forlade oss» (Luther 1616: 63).

mel.] Melodiforelegget er opprinnelig tysk, kjent fra Christliches Gesangbüchlein, Hamburg 1612, til dansk ved Hans Christensen Sthen i tillegget til En liden Vandrebog (1589). Denne boken ble trykt flere steder i løpet av 1600-tallet (se Lyster i Sthen 1994: T-42). Det samme forelegget oppgis til TB 4. Samtlige bevarte manuskripter oppgir som forelegg til denne sangen «Frisk op naar Dievelen gjør sig vræd», en verdslig vise av Anders Bording (1.1984: 280, 1986: 288; jf. Schiørring 1.252 og 1.378). Forelegget er også brukt i ES, til «Om Christi omskjærelse» og til «Om Thomae Vantroe» (SV: 3.216 og 280).

1.1 O kiære Christen Lem] Apostroferingen av leseren kan tenkes inn i samtidens katekismeundervisning. I en slik situasjon er den tiltalte, dvs. hvert enkelt av barna, faktisk til stede som tilhører når far, prest eller degn synger sangen. Vi har altså her ikke med noen lyrisk apostrofe å gjøre. Dikteren henvender seg til leserne/sangerne/tilhørerne, ikke bort fra dem.

1.2 kortelige] i korthet

1.3 Paa dine Fingre] Regning på fingrene var på 1600-tallet den foreskrevne metoden. Autoriteten Jesper Brochmand skriver dessuten i sin Systema at katekismen skal kunnes «ad ungues» eller «på fingrene» (Brochmand 1664: 2.341a). Anders Hiørring følger opp i fortalen til sin katekisme (1643), hvor han formaner om at innholdet skal læres slik «at de smaa her udi Riget, vide saa redelig paa deris Fingre, Ord for Ord Lutheri Catechismum met sin forklaring at opregne». Ludvig Munthe takker i fortalen til sin katekisme (1644) Gud for at ungdommen i hans stift er så godt undervist «at de den gandske Lutheri Catechismum med den Forklaring, veed saa got som paa fingrene, med god forstand at opregne». Et bevart engelsk trykk fra 1560-tallet anskueliggjør fingermetoden med en illustrasjon av et par hansker påskrevet ett bud per finger og med dyder og laster opplistet i håndflatene (O’Connell 1999: 70), tilsvarende hos Christen Staphensøn Bang (1650: 1.40).

2.4 allevegne] overalt; budene står å lese i såkalt fullkomne salmebøker, katekismer og annen andaktslitteratur. De kan selvsagt òg leses i 2 Mos og 5 Mos, men Bibelen var knapt folkeeie før sent på 1800-tallet (jf. Fet 1995: 151).

3.4 I Mose-Bog indskreven] Budene står skrevet i 2 Mos 20.3-17 og 5 Mos 5.6-21.

4.1-2 GUD selv […] Har tegnet de Bogstave] At skrifttegnene er Guds egne, stadfestes av 2 Mos 32.15-16: «Mose vendte sig, og gick ned af Bierget, og hafde to Vidnisbyrdens Tafler i sin Haand: De vare skrefne paa baade Sider. Og Gud hafde self giort dem, og self grafvet Skriften i dem.»

4.1 Mosen] Akkusativformen (gr./lat.) av Moses (Moyses, Vulg.). Den pussige tvetydigheten («mose på sten») har neppe vært like påfallende ved diktets tilblivelse. Mos (no. mose) er oftest intetkjønn på dansk: Hankjønnsformen mosen vil dermed umiddelbart oppfattes som best. form av mose, dvs. «myr», forutsatt at konteksten ikke er bibelsk.

4.3 indtil Marv og Been] Uttykket marg og ben forekommer flere ganger i Bibelen. Hebr 4.12, «Thi Guds Ord er lefvende og kraftigt, og skarpere, end noget tveegget Sverd; Og det trænger igiennem, indtil Det adskil Siælen, og Aanden, og Marfven, og Beenene: Og Hand er en Dommere ofver Hiertets Tancker, og Sind.» Dette verset kopler, som Dass, hjerte med marg og ben, begge deler konvensjonelle bilder på menneskets «aller innerste».

4.4 i dit Hierte grave] Luther (1629: 7) forklarer i sin Store katekisme: «[…] men dette kaldis ad fatte hannem, naar hiertet griber hannem oc henger ved hannem.» Graveringsmetaforen er brukt i Jer 17.1: «Juda Synd er skrefven med Jern-Stiil, og med skarpe Demanter, og udgrafven paa deris Hjertis tavle, og paa deris Alteris Horn.» Nærmere om denne uttrykksmåten i Innl. 6.1; jf. Nielsen 2009: 143-46.

6.1 Hvad siger da det første Bud] Spørsmålet innebærer en form for retorisk subjectio, det både stilles og besvares av taleren. Likevel er det slik at de to første versene av str. 6 må forstås som et mulig spørsmål i en fingert dialog med katekismeelevene. Fra begynnelsen av diktet er disse apostrofert enkeltvis, i 2. pers. ent. Her, i 6.2, fremstår de i 1. pers. flt. («Fortæll os»).

6.2 hvor] hvordan

6.3-4 For den sande Gud/ Hav ikke fremmed Guder] 2 Mos 20.2-3: «Jeg er HERren din GUD, som udførdte dig af Ægypti Land af Trældommens Huus. Du skal icke hafve andre Guder for Mig.» Resens katekisme bruker den konkurrerende formuleringen: «Du skalt icke haffue fremmede Guder (for mig)» (Luther 1616: 63).

7.1 Det siger] Med dette gjentas formuleringen fra 6.3: Første gang introduseres budet, annen gang forklaringen, i analogi med Luthers faste innledningsformular «Det er».

8.1 dend Allerhøyeste] Med denne superlativen omtales majesteter generelt. I Bibelen omtales Gud hyppig som den høyeste, den forsterkede formen brukes i Mark 5.7: «O! Jesu, du Allerhøyeste Guds Søn».

8.2 hand er GUD alleene] Luther innleder forklaringen i sin Store katekisme slik (1629: 5): «Det er, du skalt holde mig aleene for din Gud.»

8.3 Thi] derfor

8.3 bøye Knæe] Kneling signaliserer underkastelse; se f. eks. Sal 22.30: «Alle Fede paa Jorden skulle æde, og tilbede; og alle de som ligge i Støfven, skulle bøye Knæ for Hannem, og de som armelige lefve. «

8.4 Stock og Steene] Dvs. falske guder eller gudebilder, fremstilt i tre og stein. Fortsettelsen av budet i 2 Mos (20.4-6) er slik: «Du skal intet Billede giøre dig, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen; eller neder paa Jorden; eller efter det, som er i Vandet under Jorden. Du skal icke bede til dem, og icke tienne dem, thi Jeg, som er HERren din GUD, er en nidkier Gud, som hiemsøger Fædrenis Misgierninger paa Børnene indtil tredie og fierde Leed paa dem som hade Mig: Og Jeg giør Miskundhed med mange tusinde, som mig elske og holde mine Bud.» Avguder i form av «Stock og Steene» finnes omtalt i 5 Mos 4.28; 28.36; 28.54; 29.17; Esek 20.32. Petter Dass’ lærer fra Bergen, Edvard Edvardsen, uttrykker seg slik i en av sine sanger: «Affguder fordum haffde nock, / Hedningerne de blinde, / Aff Guld, aff Sølf, aff Steen oc Stock, / Huer som hand fick i Sinde, / Oc ære de dem / Baad’ ud’ oc hiem, / Som Guder de dem hulde, / Paa Knæ for dem nedfulde» (Edvardsen 1668: 118).

9.4 blegne] Rimet forutsetter kurant dansk uttale; jf. Syv (1915: 196), som insisterer på at rim skal være lydlige, ikke grafiske.

10.1 bliver] Her i betydningen «forbli», «ikke opphøre å være», i motsetning til «forgaar». Den samme motsetningen finnes uttrykt i 1 Joh 2.18: «Og Verden forgaar med hendis Lyst: Men hvosom giør Guds Villie, hand blifver i Evighed.»

10.3 Huud] Her brukes ordet om kroppen eller personen i sin helhet; jf. Job 2.4: «Men Satan svarede HERren, og sagde: Huud for Huud», dvs. mann for mann. ODS setter betydningsutviklingen i mulig forbindelse med kakstrykning (pisking) som avstrafningsmetode.

10.4 alt] alltid, bestandig

11.1 Hvorfor] av denne grunn

11.1-2 Jeg nu forbyder dig, Ey anden GUD at tage] Dobbel nektelse er kurant som forsterkelse, tilsvarende i 12.1 ndf.

11.4 ey har nogen mage] Jf. Sal 86.8: «HERRE, der er ingen dig lig iblant Guderne […].»

12.1- 2 Jeg Dig forbyder at du ey Tilbeder] Dobbel nektelse er kurant som forsterkelse, tilsvarende i 11.1 ovf.

12.2 Tilbeder Sool og Maane] 5 Mos 17.3: «Og gaar hen og tienner fremmede GUder, og tilbeder dem, være sig Soel eller Maane, eller noget af den Himmelske Hær, som Jeg icke hafver budet.» Tilsvarende i 5 Mos 4.19; 2 Kong 23.5 og Jer 8.2.

12.3 Hvi] hvorfor

13.1 Sølv oc Guld] 2 Mos 20.23: «Thi skulle i ingen Sølf-Guder eller Guld-Guder giøre eder for Mig.» Tilsvarende i 5 Mos 29.17, Jes 2.20, Visd 13.10 og Jerbr 1.3.

13.2 Til din tillid at sætte] Ulogisk ordstilling, rimeligvis som følge av verstvang. Man skulle ha ventet den omvendte: «Jeg forbyder dig at sætte din Tillid til Sølv oc Guld.» Luther (1629: 5-6) understreker tillitsforholdet til Gud – troen – som det avgjørende: «Huor paa du nu (siger jeg) henger dit hierte, oc forlader dig, det er egentlig din Gud.»

13.3 dend røde Muld] Dvs. gull. Metonymien (muld for gull) fremhever gullets forgjengelighet. I sine ordboksopptegnelser (ca 1700) anfører Matthias Moth ordspråket «i dag guld, i morgen muld» (ODS).

14.2 det som klinger] Dvs. penger, gull- og sølvmynter

14.3 At hand hos Gud skal agtis best] Jf. Luther 1629: 6-7: «Der er mangen en, som meener, ad hand hafuer Gud oc alt nock, naar hand hafuer Penninge oc Gods, forlader sig oc lider der paa saa stiift oc sicker, ad hand acter om ingen. See, denne hand hafuer oc en Gud, dend heder Mammon, det er, Penninge oc Gods, til huilcket hand sætter alt sit Hierte, huilcken oc er dend alleraldmindeligste Afgud, som er paa Jorden.»

14.4 gelinger] Fra ty. gelingen, «få et heldig utfall el. forløp; lykkes».

15.1 Gud og Mammon] Mammon er arameisk for «penger, rikdom, jordisk gods», i NT omtalt som avgud: Matt 6.24 (tilsv. Luk 16.13): «Ingen kand tiene to Herrer: thi hand skal enten hade den Eene, og elske den anden: Eller hand skal holde sig til den Eene, og foragte den Anden: I kunde icke tiene GUD og Mammon.»

15.2 Tilsammen begge stemme] Uttrykket er ulogisk, men ikke uhørt: Samstemmigheten eller harmonien fordrer at de to oppfattes resiprokt, hver for seg i forhold til den annen, og ikke begge sammen.

16.2 Dig hælde til] Verbet (hælde sig) her brukt i den overførte betydning «støtte sig på».

16.2 Patroner] Flt. av patron, av lat. patronus: «(rik og mektig) beskytter, velynder».

16.3 brudne Rør] Dvs. knekte siv (el. takrør); «Rør» her brukt om «vankelmodige, svake, skrøpelige personer», jf. Jes 42.3: «Hand skal icke sønderbryde det knusede Rør, og icke udslycke den rygendis Hør; Hand skal holde Rætten med Sandhed.»

17.1 som Røg og Damp forgaa] Dvs. forsvinne sporløst; jf. Jak 4.14: «I som icke vide hvad i Morgen skee skal; thi hvad er eders Lefnet? Det er en Damp, som varer en liden Tiid; men derefter forsvinder det.»

18.1 Kiød] Dvs. dødelige mennesker, mots. sjel el. ånd.

18.1 sætte til sin Arm] ta til hjelp; «Arm» i bet. «hjelp» el. «hjelper». Jf. Jes 33.2: «HERRE, vær os naadig, thi vi bie efter Dig; vær aarle deris Arm, dertil vor Salighed i vor Drøfvelsis tid.»

18.3 Karm] store vogn

18.4 Henge-Dyndet] hengemyra, gjørma

19.2 U-mælend’ Fæ tilbede] Visd 13.10: «Men de ere usalige, og deris Haab maa vel regnis iblant de Døde, som kalde Menniskens Gierning Gud, som er, Guld og Sølf, som er konstelig tilberedt; og Dyrs Billeder, eller unyttelige Steene, som ere giorde i fordum Tiid.»

19.4 heldst] enn

20.4 Vee dig] stakkars deg

20.4 giører] Hyppig forekommende form istf. vanl. giør; jf. Sktr 2.56 og 2.199.

22.1 Steen og Leer] Et gudebilde av leire er omtalt i Nebukadnesars drøm hos profeten Daniel: Dan 2.31 ff.

22.3 til Afguder seer] holder seg til avguder

23.1 Papist] Av ty. papist el fr. papiste, dannet til lat. papa, «pave»; brukt nedsettende om katolikker. Dikterens advarsel mot papisme kan begrunnes også i lovgivningen. Katolikker (inklusive munker og jesuitter) var utestengt fra kongeriket (C.5. no. lov 6-1-1-3). Alle helgenbilder var etter reformasjonen blitt fjernet fra kirkene (Næss 1982: 57-58).

23.2 Paa døde Helgen raaber] anroper en død helgen

23.4 Holdt] hold (imp. ent.); utlydsherding bevart i interjeksjonen

24.1 os] Dvs. «oss som lever nå»; tas opp av «vi» i 25.1.

24.1 veed] kan

24.1 Abraham] Patriarken Abrahams historie forelles i 1 Mos 11-25.

24.2 Isach] Abrahams sønn, 2 Mos 21-27

24.2 til at sige] gi beskjed

25.1 Sanct Poul og Peer] Apostlene Paulus og Peter, som i den lutherske kirke selvsagt ikke hadde helgenstatus, om de enn var bibelske forfattere. Her kan man tenke seg navnene brukt nærmest som fellesnavn i betydningen Per og Pål, gud og hvermann (som i Holbergs Barselstuen I.1). En prests respektfulle omtale ville formodentlig ha fordret den fulle navneformen: Petrus (el. Peder) og Paulus (el. Paul).

25.3 beleer] ler av (især på en hånlig, foraktelig el. overlegen måte), foragter

26.3 Andagt] av ty. andacht; her enten om «tankenes dvelen ved Gud og det guddommelige» el. «gudstjeneste», f.eks. i form av husandakt (evt. med katekismesang).


Det Andet Bud
Etter det innledende proømiet (str. 1) stadfestes selve budet i dikterens poetiske formulering (str. 2). Forklaringen faller i fire hoveddeler: Den første (str. 3-9) tematiserer misbruk av Guds navn i form av eder, banning og besvergelser («du skal ikke»). Den andre (str. 10-19) formulerer er et påbud («du skal») om å bekjempe de notoriske besvergerne: signefolk, hekser og trollmenn. I den tredje (str. 20-25) tematiseres løgn som en egen type misbruk av Guds navn. Her beveger dikteren seg inn på et område som overlappes av det åttende bud: «Du skal ikke sige falsk Vidnesbyrd.» Den fjerde og siste hoveddelen av forklaringen vender budets forbud til et oppbyggelig påbud: I stedet for å misbruke Guds navn skylder vi å påkalle ham i lovsang. Her berører dikteren det samme temaet som i hans mest kjente katekismesang, «Herre Gud, dit dyre Navn og Ære» (FV 2).

Luther fremhever i sin store kommentar (Luther 1629: 14v-20v) det annet bud som et forbud mot løgn og bedrag i rettspraksis, handel, og ekteskapssaker. Geistlig eller teologisk vranglære nevnes spesielt som et alvorlig tilfelle av «forfængelig» bruk av Guds navn. Hverdagslig banning og overtro («ad bande, suære, trolde»), derimot, nevner han bare i forbigående. I Luthers fremstilling blir brudd på det annet bud å betrakte som særlig alvorlige overtredelser av det åttende: «Thi ad liuge oc bedrage, er i sig self en suar synd, men blifuer meget suarere, naar mand det endnu vil rætferdige, oc, det ad stadfæste, fræmdrager Guds nafn, oc giørr det til et Skand-deckel eller Skamskiul: saaledes ad af eenfoldig løgn blifuer dobbeld, ja mangedubbeld.» Den positive vendingen av budet, at Herrens navn skal påkalles i lovsang, belegger Luther med en henvisning til Sal 50.15: «Og kald paa Mig i din Nød, saa vil Jeg frelse dig, saa skal du prise Mig.» Albrecht Peters redegjør utførlig for Luthers formulering og teologiske resonnement i sin kommentar (1990: 2.145-61).

Dansk og norsk straffelov var på 1600-tallet tuftet direkte på Moseloven, for eksempel hva angår misbruk av Guds navn: «Hvo som letfærdeligen svær og bander, og saaledis misbruger Guds Navn, skal agtis som den, der ikke far med Sandhed, og som ikke staar til troendis uden Sværen» (C.5. no. lov 6-2-1). Som et vitnesbyrd på samtidens særlige interesse for emnet viser Jostein Fet til en utbredt bok forfattet av den tyske biskopen Georgius Albrecht: Fluch A.B.C., skrevet under Tredveårskrigen og i 1705 utgitt på dansk: Laas for Munden og Tømme for Tungen (Fet 1995: 171-73).

Ivar Roger Hansen (2007: 20 f) påpeker Dass’ dobbeltrolle som prest og embetsmann med spesiell henvisning til denne sangen. Jørn Øyrehagen Sunde (2008: 55-79) diskuterer det annet buds plass i folkeskikk og rettspraksis i det tidligmoderne norske samfunnet med utgangspunkt i et materiale fra Nordhordland, men uten referanse til Dass.

tit.] 2 Mos 20.7: «Du skal icke tage Herrens din din Guds Nafn forfængelig, thi HERren vil icke lade hannem være ustraffet, som misbruger hans Nafn.» «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, ingen bande ved hans hellige Nafn, icke suerge, icke giøre Troldom, icke liuge, icke skuffe, Men vdi all vor modgang paakalde Guds Naffn, bede, loffue, tacke» (Luther 1616: 64).

mel.] Sangen er kjent som melodiforelegg for to viser ca 1600 og finnes i Daniel Paullis salmebog Den siungende Guds Fryct (1680). Den brukes av Dass også i evangeliesangen til 2. påskedag (SV 3.272). Men opphavsmannen er ukjent. Denne sangen er «åndelig», men melodien later til å følge en verdslig vise med samme førstelinje; se Schiørring 1.72, 165, 251, 258 og 378.

1.3 med Siæle-Gavn] til nytte for sjelen (og frelsen); uttrykket brukes av Kingo (KSS: 4.217)

1.4 efter leve] Jf. 3 Mos 25.18: «Derfor giører efter min Skick, og holder min Ræt, at I giøre der efter, at i maa boe tryggelige i Landet.»

2.2 slet ingenlund] ikke under noen omstendighet

2.3 forfængelig] uten nytte el. virkning, til vanhelligelse. Ordet er her og i overskriften brukt som adverb.

3.2 svær] sverger; pres. av svære (eldre form av sværge), dvs. bruke eder på en unødvendig, tankeløs el. lettferdig måte; banne.

3.3 bander ved din Gud] Dagligspråkets eder og banneord er som man kan vente dårlig belagt i 1600-tallets litteratur. Peder Palladius skriver så tidlig som i 1557, i sitt skrift Om den store Guds Bespaattelse, met Suæren oc Banden, bl.a. følgende: «Disligiste met Suæren, er det icke en ønckelig ting, at mand finder dem, som haffue saa lenge sorit, om Gudz død (Gud beskerme oss) at de gide icke nu lenger giort dem saa stor wmag, at neffne det saa bart her vd, der faar drage de det sammen i it ord, och Suære alligeuel ved huert ord de tale, oc sige, Stø, gack tremmen i vaald, Stø ieg troer icke det, Stø du skalt faa tusinde etc. Andre de ville forfeyre deris Suæren met skemt Eeder, Guds klunden, Guds Sacrament, Men det hielper dem inted som Jesus Syrach siger 23 Cap» (1919: 4.233; jf. Sktr 2.205-06). Banning var altså forbudt ved lov (se komm. til sangens tittel) og kunne straffes med bøter. I 1629 ble det i byene reist gapestokker beregnet på dem som bannet og svor (Næss 1982: 59).

4.1 høyen] Denne kasusformen av høj (eg. akk. hankj. ent.) finnes i bl.a. folkeviser og må betraktes som en poetisk arkaisme i Dass’ språk; jf. Sktr 1.271 og Sktr 2.363.

4.3 Spilfægte] Fra ty. spiegelfechten, eg. «øve seg i fekting foran et speil», her «anvende på bedragersk el. lettsindig måte; misbruke».

5.1 Dend dig ey troer] den som ikke tror deg

5.2 Sin Lyst Hand giøre maa] får gjøre som han vil

5.3 Gak du din Kaas] No. «dra sin kos»; kaas, av eng. course (lat. cursus), forekommer flere steder hos f.eks. Arrebo og Kingo.

6.1 og ey] heller ikke

6.1-2 ved JEsu Død Stadfæste nogen Eed] forsikre om noe ved hjelp av en ed med utgangspunkt i Jesu død, som jøsse kors eller død og pine.

6.4 Leed] måtte finne seg i, tåle. Jesu sår eller vunder som følge av korsfestelsen kan telles til fem: de fire naglemerkene i hendene og føttene som omtales etter oppstandelsen (Luk 24.39), og spydsåret i siden (Joh 19.34 og 20.27). Noen signeformularer opererer også med syv eller 15 sår; jf. Bang 1901-02: 521, 528 og 538. I løpet av middelalderen hadde det utviklet seg en veritabel kult av Jesu sår. Rester av denne er bevart også i dansk salmediktning; jf. Sthens Vandrebog (1994: 31) og flere Kingo-dikt: KSS: 3.70, 189, 355.

7.2 under aaben Sky] under åpen himmel; sky her brukt i betydningen «luften, himmelhvelvingen, himlen»; jf. uttrykket i vilden sky.

7.3 Saalt] solgt; uttrykket give nogen i ens vold er her variert med verbet sælge. Det alluderes rimeligvis til Judas’ «salg» av Jesus (Matt 26.14-15)

7.4 Morders] Teksten forutsetter at den som banner (død og pine!) er en morder som gjentar henrettelsen av Jesus med sin språkhandling.

8.1 Pidske] pine, plage (som med piskeslag)

8.2 strakt] Perf. part. av strække, sc. «på korset»; også brukt i forbindelse med andre typer av torturredskap.

8.3 Guds Lam] Døperen Johannes’ betegnelse på Jesus (Joh 1.29): «Den anden Dag seer Johannes JEsum komme til sig, og siger: See! Det er GUDS Lam, som bær Verdens Synder.» Betegnelsen er mye brukt i salmer, jf. f.eks. Bording 1984: 1.323 og KSS 4.304, 469, 501.

9.2 Blodig Sveed] svette oppblandet med blod; jf. uttrykket svede en blodig sved: «anstrenge seg hardt»; jf. Kingo, KSS 3.90, 194 og 377, 4.212, 283 og 451.

9.4 Sin] hans

10.2 Udrydde] fjerne (neppe i betydningen «tilintetgjøre»)

10.3-4] I disse to versene oppregnes de tre hovedkategoriene av syndere som skal bekjempes: signere, slike som har inngått pakt med djevelen, og spåmenn eller -koner. Nærmere om hver enkelt kategori nedenfor. Det skal ikke ha foregått hekseforfølgelse eller heksebrenning på Helgeland etter 1641 (Hagen 2003: 193).

10.3 Signe-Folk] En signemand eller signekone er i utgangspunktet en som gjør korsets tegn (lat. signum crucis) over en (syk) person, for slik å nedkalle Vårherres nåde eller velsignelse. Som regel var det snakk om kvinner, såkalt kloke koner. Til forskjell fra hekser og trollmenn var signekoner på de gode kreftenes side, men de kunne også lett mistenkes for at deres virksomhet omfattet mer enn det. Loven foreskrev landsforvisning for signing (6-1-12). I norske trolldomsprosesser på 1600-tallet er signing ikke hovedsaken, men svært ofte del av anklagen. Signing ga skjellig grunn til mistanke om at utøveren også bedrev trolldom eller svart magi (såkalt maleficium); jf. Næss 1982: 122-39.

10.3 Satans Træl] Satans treller, flt.; træl er belagt i intetkjønn¸ jf. KSS 3.57 og 341. Uttrykket betegner personer som har inngått en pakt med djevelen (såkalt diabolisme) i den hensikt å kunne utøve maleficium eller svartekunster (i motsetning til signernes helbredelseskunster). Dass skriver om Satan og svart magi også i Nordlands Trompet (avsnittet «Om Lapperne og Findene»). Rune Blix Hagen redegjør for det ortodokse grunnlaget for Dass’ syn på saken, med referanse til TB 2 spesielt (Hagen 1997: 167-69; 2003: 189-214). Om Dass’ og Luthers «humoristiske» syn på Satan: Se Berggrav 1947: 415.

10.4 Spaadoms Aand] Jf. 1 Sam 28.8 (om trollkvinnen i Endor): «Saa omskifte Saul sine Klæder, og tog andre paa, og gick hen, og To andre med hannem, og kom om Natten til Qvinden, og sagde: Kiere, spaa mig ved Spaadommens Aand, og fly mig den hid op, som jeg siger dig.»

11.1-2 dem der Fugle-Skriig […] forstaar] spåmenn eller varseltydere; jf. 5 Mos 18.10-11: «At der skal icke findis hos dig Den, som lader sin Søn eller Daatter gaa igiennem Ilden; eller en Spaamand; eller en Dag-Vælgere; Nogen, som acter paa Fugle-Skrig; eller Trold-Karl; eller Manere; eller nogen Sandsigere; eller Tegens Udleggere; eller nogen, som giør Spørsmaal til de Døde.»

11.2 vall] mannefall; spes. de krigere som (iflg. valkyrjenes bestemmelse) skal falle i slag; her er det med andre ord snakk om enda en variant av spåmenn, slike som er i stand til å forutse hvem det er hvis dager er talte.

11.4 omgaar] I moderne språkbruk brukes passiv, omgås; aktiv av dette (deponente) verbet forekommer på 1600-tallet der vi i dag ville ha brukt passiv.

12.3 en misbehag] Hankjønn av behag er kurant i eldre språk.

13.1-2] Jesus fremstiller seg selv som lege i Luk 5.31-32 (jf. Mark 2.17 og Matt 9.12-13): «Og JEsus svarede, og sagde til dem: De Karske hafve Lægen icke behov, men de Syge. Jeg er kommen at kalde Syndere til Bædring, og icke de Retfærdige.» I sangen er «Gud» dermed å forstå som «Jesus», en ikke uvanlig ordbruk på Dass’ tid; jf. Fet 1995: 173.

13.4 Bræk] ufullkommenhet

14.2 Cuur] kur (lat. cura); her om trylleformularer og behandlingsoppskrifter som fantes nedskrevet i svartebøkene. Når det i 1715-utgaven står «Luur», betyr ikke det nødvendigvis at vi har med en trykkfeil å gjøre. Det kan òg betyd at settekassa var tom for C-er. I slike tilfelle brukte man ofte en L i stedet.

14.3 dend sorte Bog] Under betegnelsen svartebok eller Cyprianus (etter kirkefaren ved samme navn, d. 285) går flere forskjellige håndskrevne lege- og trolldomsbøker, hovedsaklig inneholdende korstegn, besvergelser og medisinske råd. Anton Chr. Bang gir i forordet til Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter (1901-1902) en oversikt over bevarte eksemplarer. Ett av dem, den såkalte Vinjeboka, skrevet på slutten av 1400-tallet og gjemt i stavkirken i Vinje i Telemark en gang på 1700-tallet, foreligger utgitt av Oskar Garstein (1993). Å eie eller bruke en svartebok var i Dass’ samtid forbundet med streng straff. Interessant nok ble Dass selv i folketroen til dels oppfattet som en svartebokkyndig trollmann; jf. SS 1.XXXIV-XLIV, Apenes 1978: 237, 243, 250 og 252; Hauan 1997: 57.

14.4 Creatuur] skapning, av lat. creatura; i religiøst språk ofte brukt om mennesket som Guds skapning, men her muligens også med konnotasjoner til «dyr», «beist» (jf. no. krøtter). Tilsv. bruk i TBB (SV 3.71).

15.1 snoe] Det vanlige uttrykket er dreje el. vende, bære, hænge kappen efter vinden (vejret), dvs. å følge minste motstands vei, handle opportunistisk; snoe har jeg i denne sammenheng ikke funnet belagt på dansk. På norsk brukes fortsatt dette verbet i uttrykket snu kappen etter vinden.

15.2 Veyret] vinden

15.2 Føye] gi bør, blåse

16.1 Jeg negter ey] Dikteren innrømmer at svartebøkenes legeråd faktisk kan virke. Så lar det seg da heller ikke gjøre å skille tradisjonell skolemedisin og trolldomsmedisin på 1600-tallet; jf. Reichborn-Kjennerud 1928-1947. Hans Eyvind Næss (1982: 123) skriver at de signere som ble anklaget (på 1600-tallet i særdeleshet), «anså seg verken som syndere eller forbrytere. I prosess etter prosess stod de frem og vitnet med frimodighet om sin virksomhet.»

16.4 Tung] smertefull, knugende

16.4 Svar] byrdefull, vanskelig; jf. sv. svår.

17.1 Naturen haver meget Skiult] Demonologien forutsetter at Satan har full innsikt i naturen og vet hvordan den kan brukes (jf. Hagen 2003: 199). Et grunnleggende prinsipp i folkemedisinen går ut på at det i naturen finnes kur for enhver lidelse. Herav den såkalte signaturlæren (signatura in rebus), som ofte forbindes med Faust-skikkelsen Paracelsus; jf. Reichborn-Kjennerud 1928: 1.121.

17.3 gedult] skjult; perf. part. av dølge i analogi med tysk partisippdannelse.

17.4 Skalcke-Sneed] skurkestrek; sammensatt av skalk, «skurk, slyngel» og sned, «list, knep»

18.1 Hexers Konst] se komm til 10.3 og 14.3 ovf.

18.2 At] slik at

18.3 omsonst] gratis, uten vederlag

19.3 der over] av den grunn

19.3 qvit] Uttrykket er ikke nødvendigvis å oppfatte som ironisk. Å bli kvitt noe brukes vanligvis i betydningen «å bli av med noe ubehagelig el. besværlig», men tidligere ble det også brukt om «å gå glipp av noe attråverdig».

21.2 forgemeen] alminnelig utbredt, hyppig forekommende

22.4 slegter] slekter på

22.4 rett] fullt ut, i høy grad; sannelig, virkelig

23.1 Løgn i Paradiis] 1 Mos 3.4-5: «Da sagde Hug-Ormen til Qvinden: I skulle ingenlunde døe; men GUd veed, at hvilcken Dag I æde deraf, da skulle eders Øyen oplades, og I skulle blifve ligesom GUd, og vide, hvad Got og Ont er.» Ifølge ES (SV 3.301) er Satan å betrakte som «Den løgner største».

23.3 viis] skikk, handlemåte

23.4 lige god med] like god som, ikke noe bedre enn

24.2 Dig ey bevises paa] du ikke knipes i

24.3-4] Ordspråk: «Man kan brænde sig paa den Gnist, som man ikke kan varme sig ved, ɔ: den eller det som ikke kan gavne, kan dog ofte gøre stor skade» (ODS); mao: Hvis du tror løgnen skal hjelpe deg til et bedre liv, tar du feil; den kan tvert imot bare skade.

25.1 Et Ord et Ord, en Mand en Mand] Fyndord, muligens av orientalsk opprinnelse; jf. Christopher Marlowes Jew of Malta 4.4 (ca 1589) og Heinrich Müllers Spare-Timer (1667: 254). Dass bruker samme ordtak i «Ruts bok», SV 3.43.

25.2 Dit Ja skal blive Ja] Matt 5.37: «Eders Tale skal være: Ja, ja; Ney, Ney; hvad der er ofver, det er af Ont.»

25.3 blomstres] blomstre; refleksiv form, ikke passiv

25.4 gak ey der ifra] dvs. fra sandheten; gak er imp. ent. av gange.

26.1 forlyster] fryder

26.4 Din Skyldighed og Pligt] Dvs. til å prise Herren; jf. FV 2.2.2, «Læbers Pligt».

27.3 Sions Gud] Sion er i GT fra først av Guds hellige fjell i Jerusalem, senere tempelet. Navnet brukes metonymisk om hele byen. I NT blir Sion utlagt allegorisk, som den hinsidige salighet, «den lefvende Guds Stad, det Himmelske Jerusalem» (Hebr 12.22). Sal 102 uttrykker den lidendes fortrøstning til den trofaste Gud om at han vil gjenoppbygge Sion og frelse sitt plagede folk. I overført betydning brukes Zion om «troen» og/eller «kirken». I sitt æresdikt til faren skriver for eksempel Anders Dass om hvordan han synger «Zions Sange» (AD 30). Se også Ded.fam. 150.

27.4 Christen Land] Vi hadde ventet bindestrek ordene imellom, jf. kristen-hus, kristen-blod o.fl. Boktrykkernes bruk av bindestrek i slike tilfelle på tidlig 1700-tall er temmelig vilkårlig.

28.1 runden om] rundt omkring, overalt

28.2 Lov] lovsang

28.4 forskyldt] fortjent

29.1 Siæl] menneske; jf. FV 2.1.3; jf. Sal 42.3 og 63.2: «min Siæl tørster efter dig [Gud]». Hunkjønnsformen av pronomenet brukes i personifikasjoner av abstrakter.

29.3 miste] gå glipp av

30.2 alt sit givne Gods] det daglige brød el. den materielle verden, gitt av Gud til menneskene

30.3 Skarens Pak] kristenhetens utskudd; den jordiske skare kan oppfattes som et motstykke til «en himmelsk Hærskare» (Luk 2.13).

30.4 Benægter] nekter

30.4 sin Roos] hans lovprisning; jf. Sal 71.6: «Min Roes er altid om Dig [Gud].»

31.1 sidste Slutning] avslutning

31.2 almindelig] blant alle, alle vegne


Det Tredie Bud
Den sanglige leksjonen i «Det Tredie Bud» utspiller seg i løpet av en søndag. I den første strofen vil «vi» skynde oss til kirke; i den siste kommer kvelden: Hviledagen er til ende. Selve leksjonen er delt i fire: Første del (str. 2-5) apostroferer Gud, som takkes og prises for sitt ord, det som gis de kristne i kirken på hviledagen. Annen del (str. 6-14) apostroferer synderen som ikke følger Guds tredje bud: den late eller lettferdige som ligger og drar seg til langt på dag, drikker eller spiller (str. 6-9), den arbeidssomme som ikke lar sine husdyr få hvile (str. 10-12), og slavedriveren som fratar sine tjenestefolk anledning til å gå i kirken (str. 13-14). Tredje del (str. 15-24) apostroferer kateketens «Broder», dvs. enhver familiefar med ansvar for sine undersåtters åndelige oppdragelse, og oppfordrer ham til ikke å sluntre unna med kirkegangen, det være seg på grunn av avstand eller grov sjø (str. 15-19), glemsel (str. 20-21) eller uforståelige prester (str. 22-24). Fjerde del vender tilbake til utgangspunktet og apostroferer Gud med takk for hvile og åndelig føde (str. 25).

Luther betoner i sin Store katekisme forbindelsen mellom hviledagen og Guds ord til menneskene (Luther 1629: 20v-25v). Jødene har sin sabbat, som betyr «hvile», og som forutsetter at «ingen udvortis gierning» blir gjort på denne dagen. Men for den kristne reformatoren spiller fariseiske imperativer ingen rolle. Hviledagen er for det første begrunnet i et naturlig behov for hvile («for Legemlig aarsagis oc nødtørftigheds skyld»), for det annet praktisk, i og med muligheten til å få del i Guds ord gjennom kirkegang og katekismelesning: «ad mand paa saadan en Huiledag (efterdi mand andre tiider ellers ikke kand komme til) tager sig rum oc tiid ad vare paa Gudstieniste, saaledes, ad mand kommer til sammen, Guds Ord ad høre oc forhandle, Gud ad lofue, siunge oc bede.» Dagen «helliges» av Guds ord og den religiøse praksis (jf. Peters 1990: 1.162-79).

Søndagens kirkegang påbys i Christian Vs norske lov av 1687: «Hvo som ikke holder Søndage og andre paabudne Hellig- og Bede-Dage hellige, og ikke findis i Kirken, naar Guds Tieniste samme Tider forrettis, skal bøde hver Gang for Helligbrøde tre Lod Sølv» (6-3-1). Loven påpeker husbondens plikt til å sørge for at også hans tjenestefolk går til kirke, og at arbeid under gudtjenesten ikke må forekomme. «Børn og unge Folk» skal ikke bare overvære «Prædiken», men være igjen for å «høre og lære deris Børnelærdoms Forklaring, og anden gudelig Lærdom og Sang at øve» (6-3-6). Dass’ katekismesanger kan dermed oppfattes som en direkte følge av denne paragrafen. Loven forbyr dessuten servering og salg av alkohol «før end Aftensang er endt». «Iligemaade straffis de, som med Fylderi sig paa samme Dag lade sig finde» (6-3-9). Øvrige momenter i loven nevnes ikke i Dass’ sang: at kjøpstedenes porter skal holdes stengt (6-3-5), og at ungdommen ikke må leke på kirkegården så lenge høymessen pågår (6-3-10). En forordning datert 22. oktober 1701 innskjerper politimestrenes plikt til å håndheve helligdagsfreden: at gudstjenesten holdes uten «Modvillighed, Tumult, Qvækerie eller anden Uskikkelighed», at kneiper og vertshus ikke bidrar til fyllerier, og at folk lar arbeidet ligge.

Åtte år før loven, i en forordning «Om Sabbatens Helligholdelse» utstedt 9. sept. 1679, hadde Kongen innskjerpet alle undersåtters plikt til å slutte opp om søndagens gudstjeneste og andakt i kirken «saavelsom i enhvers egne Huse». Gjestebud og «store Samqvemme» må ikke forekomme. Kramboder, slakterboder og kroer skal holde stengt, torghandelen innstilles, og byene skal holde portene lukket til etter aftensang. Straffen for ulydighet i denne sammenheng spesifiseres ikke. Gevinsten i å etterleve budet ligger i at «Lande og Riger» på denne måten angivelig vil unngå å bli rammet av Guds vrede.

I sin kommentar til diktet viser Jostein Fet (1995: 173-75) til den såkalte sabbatsforordningen av 1735, som innskjerper praktiseringen av helligdagsfreden, men som av åpenbare grunner ikke kan ha hatt noen betydning for sangens tilblivelse. Se også Skjelbred 1983: 22 ff.

tit.] 2 Mos 20.8-11: «Kom Sabbaths Dagen ihu, at du helliggiør hannem. Sex Dage skal du arbeyde, og beskicke all din Ting: Men den sivende Dag er HErrens din Guds Sabbath: Da skal du ingen Gierning giøre, eyheller din Søn; eyheller din Daatter; og eyheller din Svend; eyheller din Pige; eyheller dit Qveg; og eyheller nogen fremmed, som er inden dine Porte. Thi udi sex Dage giorde HERren Himmelen; og Jorden; Hafvet, og alt det som er i dem, og han hvilede den sivende Dag: Derfor velsignede HERren Sabbaths Dagen, og giorde hannem Hellig.» Luthers Lille (1616: 65): «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke foracte eller forsømme hans Guddommelige Ord, Men det helder holde høyt i ære (det) gierne baade høre aff andre, oc lære andre.»

mel.] Salme av ukjent opphav, antakelig skrevet omkring år 1600. Den eldste avskriften er datert 1611 (Malling 4.291). Ifølge Malling ble den opptatt i Chor og Kirkebog for Christiania på midten av 1600-tallet. I Kingos kirkesalmebok (1699) står den «Til Beslutning» på sjette søndag etter helligtrekongersdag. Som melodihenvisning brukes den allerede hos Arrebo, til Psalme 91 (1623). Malling siterer Skaar (1879), som opplyser at salmen i Norge særlig har vært brukt ved brudevielse og såkalt «Heimkoma» (Malling 4.294).

1.2 trede] tredje; formen er kurant.

1.3 skynde] skynde oss

1.4 Sabbath] I GT brukes «sabbat» om ukens syvende og siste dag, som helligholdes som en bekreftelse på Guds pakt med sitt folk. Sabbaten begrunnes med at Gud brukte dagen til hvile da han hadde skapt verden, og den forordnes til arbeidsfri og gudstjeneste (2 Mos 31.13-17). Ukens syvende dag er lørdag, men de kristne flyttet hviledagen til søndag, med den begrunnelse at Jesus stod opp fra de døde på en søndag, og fordi Den hellige ånd ble sendt menneskene på en søndag.

1.8 Velbehag] vilje

1.10 En Himmel-God forsmag] en forsmak på saligheten i himmelen

2.2 Naades Bord] nattverden

2.3 spise] bespise

2.4 dit Guddoms Ord] Jesus (Guds ord), som de troende inntar gjennom nattverden; jf. Matt 4.4: «Hand svarede, og sagde: Der staar skrefvet: Mennisket lefver icke alleniste af Brød; men af hvert Ord, som gaar igiennem Guds Mund.»

2.8 Af JESU Mund udflød] Forestillingen om Jesu ord som flytende føde aktiverer også barnelærdommens melkemetaforikk; jf. biskop Krogs «Censura» i innledningen. Der, som her, refereres det også til honning.

2.9 til prikke] i fullt mål

2.10 Dend Honning, der er sød] Jf. Sal 119.103: «Dine [Guds] Ord ere sødere for min Gane end Hunning i min Mund.»

3.1 kunde] kan vel (konjunktivisk preteritum); tilsvarende ville vi ha ventet skulde, ikke skulle (pres.) i 3.3 ndf.

3.3 skull savne] skulle mangle

3.4 Det Siælen giører glad] det som gjør sjelen glad; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

3.6 Undryk] berøv

3.7 ernære] gi næring til; imperativformen på -e er kurant; jf. Sktr 2.57.

3.8 Hiord] Jf Joh 10.11: «Jeg [Jesus] er en god Hyrde»; jf. Joh 21.15.

3.9 At] slik at

3.9-10 bære Dit Navn] Jf. Apg 11.26: «[…] deraf blefve Disciplene først kaldede Christne i Antiochia.»

3.10 priis] ære

4.1 Skuld’] Se komm. til 3.1 ovf.

4.3 brøste] briste

4.4 møye] besvær, motgang

4.6 end som] enn

4.7-8 Lykken driver Sit Hiul] Lykken (lat. Fortuna) må her oppfattes som en personifikasjon. Forestillingen om Lykken som snurrer menneskene på et slags pariserhjul, slik at de som på ett tidspunkt troner på topp, i neste øyeblikk befinner seg på bunnen, fikk særlig utbredelse gjennom den senantikke dødscellefangen Boethius’ dialog Filosofiens trøst (524 e. Kr.). Vandrebogens forfatter, Hans Christensen Sthen, skrev ut denne allminneliggjorte forestillingen på vers i 1581, illustrert ved en lang rekke historiske eksempler, og det uten å nevne Boethius: «Den ene ophøyis, den anden tryckis ned,/ Saa pleyer at vere Verdsens sed.» Jf. TA 12.8.5.

4.8 alt] Brukes ikke sjelden som fyllord for rytmens skyld.

4.9 At] slik at

5.3 beskiæret] tilskåret, tilpasset; den svake bøyningen av verbet kan synes motivert av rimordet («æret»), men finnes også hos Arrebo og Kingo. Se f.eks. sistnevntes «Dend første Aften-sang» 2.2, KSS 3.301.

5.4 Mag] hvile, ro

5.6 Til HErrens Tempels Grund] til kirke

5.7 Gid] Ordet er opprinnelig dannet ved en sammentrekning av gud og give.

6.2 bered] besørget, forberedt

6.3 At] for at

6.3 Hiynder] hynder (ellers også skrevet jynder), puter

6.4 ikkun] ene og alene

6.6 Senge-Straa] sengeleie; jf. ligstrå.

6.7 række] strekke deg ut i din fulle lengde

6.9 saasom] som

6.9 Giække] tomsinger (som ikke er i arbeid). Både de som ligger og drar seg, og de som sitter og sløver på torget, forsynder seg mot sin plikt til å gå i kirken. Loven (6-3-1) foreskriver bøtestraff for slik forsømmelse.

7.1 tørst] tør (2. pers. ent. av turde)

7.4 som en Stock] Dvs. urørlig og i full lengde (jf. 6.7 ovf.).

7.5 paa Love] i fullt alvor, med velberådd hu

7.6 at dricke Ruus] å drikke seg full. Alkoholservering på søndager var forbudt (C.5. no. lov 6-3-7), men lørdagsfylla var rimeligvis et større problem for kirkebesøket. Beruselse på en søndag var også straffbart (6-3-9).

7.10 Skalke-Pus] skurkestrek

8.4 Bretspil] Spill av denne typen var i seg selv ikke forbudt, men for presten representerte spillet en farlig konkurrent.

8.4 slaa] spille

8.6 Dobbel] terningspill, ofte om penger (fr. duoblet), hvor det gjelder å slå to terninger med samme antall øyne. Ble det spilt om penger, hadde skyldneren etter loven ingen plikt til å betale gjelden (C.5. no. lov 5-13-55).

8.6 Kaart] kortspill

8.10 I HErrens Huuses Port] Jer 7.2: «Stat i HERrens Huusis Port, og prædike dette Ord der, og siig: Hører HERrens Ord, alle I af Juda, I som indgaae ad disse Porte, at tilbede HERren.»

9.4 Sæd] skikk, akseptert oppførsel

9.5 for Sanden] sannelig, min santen

9.6 Synde-Dag] Ordspill: I uttale og ortografi gikk y og ø ofte om hverandre; jf. Sktr 2.342 f. Peder Syv utlegger ordet søndag folkeetymologisk: «Sohntag. At mand da skal forsone sine synder» (1915: 141).

9.10 At dragis Nappe-Drag] å slåss med lugging, fly i tottene på

10.1 End] dernest, ytterligere

10.2 Hvad Søndag har behov] hva søndag behøver, hva som sømmer seg på en søndag. Erik A. Nielsen nevner Dass’ omtale av hesten og de andre dyrene i den nordlanske hverdagen som en mulig forklaring på Katekismesangenes popularitet (2009: 245).

10.3 Side] flanke; vi hadde ventet flertall: en skåk på hver side.

10.6 Skuur] tak

10.7 forlænge] Dikterpresten åpner med samsvar i loven for bruk av skjønn når det gjelder arbeid på søndager: «Hvis [den som] ellers paa Søndage, eller Helligdage, efter Middag med motvillig Arbejd sig tildrager, det straffis af Øvrigheden iligemaade: Dog skal hermed være undtaget hvis af stor og Uomgængelig Fornødenhed, særdelis naar Prædiken er endt, og sin Næste, sig, eller sine, særdelis at hielpe og redde, sig kand tildrage, saa vit Guds Ord tilstæder, og en hver med en Christen Samvittighed kand vide sig at befrie» (C.5. no. lov 6-3-4). 2 Mos 31.14 (gjentatt i 35.2) foreskriver dødsstraff for søndagsarbeid, men Jesus inntar ved flere anledninger en mer pragmatisk holdning; se f.eks. Mark 2.27-28: «Og hand [Jesus] sagde til dem: Sabbathen er giordt for Menniskens skyld, og icke Mennisken for Sabbathens skyld. Saa er Menniskens Søn en HERRE, ogsaa ofver Sabbathen.»

10.9 ey eller] ei heller

10.10 stakkels Creatuur] stakkars (hus)dyr

11.3 voxe] trives, bli sterke

11.4 At] slik at

11.5 slaer] slår; ang. vokalismen, se Sktr 2.344.

11.5 pukker] truer, skjeller

11.7 At] slik at

11.7 sig bucker] bøyer seg, kryper

11.9-10 sukker […] effter Domme-Dag] Rom 8.22-23: «Thi vi vide, at alle Creature forlænges med os, oc de ere endnu stedse i Banghed. Og icke de alleeniste, men ogsaa vi self, som hafve Aandens første Grøde, forlænges og hos os self efter Børnenes Udkaarelse, og bie efter vore Legemers Forløsning.»

11.10 Alt] allerede

12.1 At] slik at

12.3 Trældom haarde] den harde trelldom; poetisk inversjon

12.6 Beest] dyr

12.6 Hug og Stød] slag og dytt

12.9 slage] slå

13.1 Svenne] tjenestegutter

13.2 Bør] fortjener; jf. C.5. no. lov 6-3-6.

13.3 At De maa] slik at de får

13.4 froe] muntre

13.6 flittelig] flittig, pliktoppfyllende

13.7 troe Geseller] trofaste tjenere

13.9 udveller] bestemmer (av udvælge)

13.10 for sig] Dvs. for gudstjeneste

14.1-2 Vogt dig […] Mod] pass på

14.2 Piger og […] Dreng] tjenestepiker og -gutt; sideordningen halter.

14.3-4 saare […] streng] veldig streng

14.4 Huusholdning] forvaltning, hus- el. gårdsbestyrelse

14.6 Træl] sliter, kroppsarbeider

14.8 Persons Forskiel] Jf. Rom 2.11-12: «Thi der er ingen Personers Anseelse for Gud. Hvilcke som hafve syndet uden Loven, de blifve og fortabte uden Loven: Oc hvilcke som hafve syndet i Loven, de blifve fordømte formedelst Loven.»

14.10 Betaling] gjengjeld, straff

15.4 alt det Saligt er] alt det som er salig (el. hellig)

15.5 Ordets Hører] Jak 1.22: «I skulle giøre efter Ordet, oc icke alleeniste høre det, med hvilcket I bedrage eder self.»

15.6 Eenfoldelig og slet] ærlig og oppriktig

15.8 med got Forsæt] i beste hensikt

16.2 Holdt] imp. ent.; kurant utlydsherding

16.5 Hvad] hvorfor

16.5-6 tvile For Reysens Farlighed] gå ut fra at reisen blir farlig

16.8 bered] sørget for

16.9 Giv dig at iile] skynd deg i vei

17.1 den Qvinde] Dvs. dronningen av Saba, 1 Kong 10.1-13. Noen avstikker eller «Afkrog» foretar hun for så vidt ikke; hun reiser ens ærend fra Saba (dagens Etiopia eller Jemen; de lærde strides) og til Jerusalem, fordi det gikk gjetord om kong Salomos visdom. Da hun så treffer ham, slås hun også av hans overdådige rikdom: «Oc jeg [dronningen] vilde det icke tro, førend jeg kom, og saa det med mine Øyen: Og see, det er mig icke halfdeelen sagt, Du hafver meere Viisdom og Gods end Røctet er, som jeg hørde.» For dikterpresten blir dette en historie om jordisk forgjengelighet og forfengelighet: De virkelige verdier finnes hos Gud.

17.4 Kongens Sprog] Salomos kloke tale; med allusjon til «Salomons Ordsprocks Bog», en av de såkalte visdomsbøkene i Det gamle testamente.

17.7 Hvad Verdens Ære] hva er verdslig ære

17.8 Liggendfæ] kostbarheter, skatter

17.9 vurdere] tillegge verdi, akte

17.10 HERrens Tienniste] å tjene Herren; obj.gen.

18.2 Kong David bad af GUD] Sal 27.4: «Een Ting beder jeg [David] af HERREN, det hafde jeg gierne, at jeg maatte blifve i HERRens Huus all min Lifs Tid, at skue den skiønne HERrens GUds Tienniste, og at besøge hans Tempel.» Forstår vi dette bokstavelig, strider det mot den versjonen av historien om byggingen av templet som fortelles i 2 Sam 7 (og i 1 Krøn 17).

18.3 forleene] overlate, gi

18.4 Verden ud] livet til ende («all min Lifs Tid»)

18.8 GUds Forgaard] Sal 135.1-3: «Lofver HErrens Nafn; I Tiennere, lofver Herren. I som staa i HErrens Huus, i vor Guds Huusis Forgaard. Lofver HErren, thi HErren er venlig; Siunger hans Nafn Lof, thi det er lysteligt.»

18.9 qvæde] synger

18.10 passer paa] sørger for

19.1 GUDs Forgaarde] Se komm. til 18.8 ovf.

19.2 vaar] var; rimet på «Aar» er kurant; jf. Sktr 2.344.

19.4 Blant Sælskab] blant mennesker (på jorden)

19.6 Verdens Compagnie] verdslig samvær; et kompani er i etymologisk forstand en gruppe mennesker som spiser samme brød.

19.9 regiære] styre

19.10 Din Fødders Trin og Sti] Jf. Sal 27.11: «HErre, viis mig din Vey, og leed mig paa den rette Bane for mine Fienders skyld», og Sal 119.101: «Jeg holder mine Føder af alle onde Veye, at jeg kand holde dit Ord.»

20.2 fortræden] trossig, dovent; intetkjønnsformen er kurant.

20.6 Skendsel] skam, vanære

20.6 Spot] forakt, skam

20.6 Vee] pine, sorg

20.9 slage] slå; den gamle infinitivsformen er kurant.

20.9-10 slage Dig med Forbandelse] Jf 5 Mos 28.15: «Om du icke lyder HERrens din Guds Røst, at holde og giøre efter Hans Bud og Skick, som Jeg biuder dig i Dag, da skulle alle disse Forbandelser komme ofver dig, og falde paa dig.»

21.1 Est] er; 2. pers. pres. ent.

21.2 salten] Gammel (og rytmisk bekvem) bøyningsform brukt poetisk (folkevisestil); jf. Sktr 2.74.

21.4 Ihvor] hvor enn

21.6 Skind […] og Hud] Disse to substantivene må her oppfattes som synonymer. Begge kan også brukes i betydningen «liv», jf. våge skindet og «Huud for Huud», Job 2.4.

21.6 Hold] kjøtt (på menneskelegemet); da. huld, jf. Jakobsen 1952: 122.

21.9 Hvis] det som

21.9 mon] vel kan

21.10 Forbandet] I 5 Mos 28.15-68 beskriver Moses i detalj hvordan Herrens forbannelse skal ramme dem som ikke holder Hans bud.

22.2 vende for] holde frem, skylde på

22.5-7 Een Part […] Part] noen – andre; jf. TB 6.2-3.

22.7-8 paa Skrue Sin Ord omvrie] tale (preke) vanskelig; jf. uttrykket sætte sine ord på skruer.

22.8 digt] tett, stramt; iht skruemetaforen.

22.9 Din Sinds] Hankjønn er kurant.

22. 9 Formue] evne

23.2 Tal] liste, fortegnelse; jf. TB 1.1-3.

23.4 Hvor] hvordan

23.4 skikke] oppføre

23.5 skreven] skrevet; her, i den muntlige katekismeundervisningen, hvor de unges ører ifølge dikterpresten blir å oppfatte som «Himmelens Porte» (Ded.fam. 119), kan han henvise til den trykte boken som garantist.

23.7 er jo bleven] finnes jo

23.8 I prent] på trykk

23.9 der i] i å lese trykt dansk; uttrykket «I prent og Moders Sprog» må oppfattes som en retorisk hendiadyoin (ett ved hjelp av to).

23.9 dreven] øvet, dyktig

23.10 est] er; jf. komm. til 21.1 ovf.

24.1 tienner] hjelper

24.2 skallede] urimelige, falske

24.2 Slig skallede Paaskud] slike urimelige og ugyldige grunner, som det at presten angivelig taler uforståelig.

24.5 svære] sverge, høytidelig forsikre

24.6-7 Dig ey er læsed for Din Børne-Lære] at din barnelærdom ikke er blitt lest for deg.

24.7 Børne-Lære] katekisme, barnelærdom

24.8 Tro] trosbekjennelsen (som inngår i katekismen)

24.9 Lær dem at bære] vend deg til å ha dem for hånden

25.3 Sabbathens] søndagens; dikterpresten forestiller seg at dagen begynner med gudstjeneste i kirken (1.3 ovf.), mens mørket nå (25.1-2) liksom faller på.

25.3 Tider] salmer og bønner (oppr. tidebønner)

25.7 Spiise] føde, mat; jf. biskop Krogs imprimatur (Sensur1).

25.9 Liise] ro, fred, hvile


Det Fierde Bud
Sangen innledes av en strofe (exordium) som ikke bare markerer overgangen til et nytt bud, men også overgangen fra den første til den annen tavle. Mens de tre første budene altså handler om de ting «vi egentlig skulle bevise GUD i vort Hierte», tar de syv siste for seg alt det «som synderligen actes udi Omgængelse med vor Næste» (Aaskow 1692: 50-51). Sangen avsluttes med en metakommentar og en bønn i den 50. og siste strofen (peroratio). De 48 mellomliggende strofene faller innholdsmessig i fire deler. Den første (str. 2-12) omhandler barns plikt overfor sine foreldre. Denne delen har sin parallell i HT 7. Den andre og lengste delen (str. 13-28) tar for seg de troendes skyldighet overfor presten som åndelig far (tilsvarende HT 2). Den tredje delen (str. 29-39) innprenter enhver undersått hans eller hennes plikt overfor kongen og andre øvrighetspersoner, dvs. de verdslige «fedre» (tilsvarende HT 4). Og den fjerde delen (str. 40-49) omhandler tjenestefolks skyldighet overfor sitt herskap (tilsvarende HT 8). Hver del innledes med en henvendelse til dem det gjelder: «Est du en Datter eller Sønn, […] Du bør […]» (str. 2), «Kom hid, du Mand, […] Du som forinden Kirkens Dør Gaar ind» (str. 13), «Kom hid, kom hid du Undersaat» (str. 29) og «Til sidste Slutning kommer hid I Piger og I Drænger» (str. 40).

I sin utlegning av denne sangen betoner Kåre Hansen sterkt forskjellen mellom Luthers og Dass’ utlegning av det fjerde bud (2006: 291-306): Mens Luther i likhet med Jesus Siraks bok fremholder den belønningen som vil bli de lydige til del, er Petter Dass mest opptatt av å true. Ifølge Hansen må dikterprestens sang leses som et «innlegg» i striden mellom ortodokse og pietister. Den konservative holdningen er angivelig også i utakt med samtidens normer, slik de avtegner seg i lovverket. Hansens fremstilling er imidlertid urimelig tendensiøs. Luther og Dass henvender seg til ulike lesergrupper innenfor historisk ulike kontekster. Se min anmeldelse av Hansens bok (Haarberg 2008) for en utførligere diskusjon av disse standpunktene. Albrecht Peters kommenterer Luthers utlegning av budet i detalj (1990: 1.180-208). Jostein Fet tar opp forholdet mellom foreldre og barn på 1600-tallet med utgangspunkt i en bok av Jacob Albretssøn Horsens fra 1608 (1995: 175-78).

«Far» og «mor» ble av Dass’ samtidige katekismeforfatter, Mads Pedersen Rostoch (1689), definert slik: «Hvilcken forstaaes ved Faders eller Moders Navn? Derved forstaaes 1. Vores egne kiødelige Forældre. 2. De som ere i Forældres Sted, som Stif-Fader eller Stif-Moder, Værger, Formynder, etc. 3. De som have at byde og raade over andre i alle Stænder, saasom Lærerne i Kirker og Skoler, Øvrigheder, Huus-Fædre og Huus-Mødre, etc.»

C.5. no. lov presiserer det fjerde bud i kap. 6-5. For muntlig respektløshet kunne det idømmes straffarbeid på livstid (§2), for korporlig mishandling av foreldre vanket det dødsstraff (§3).

tit.] 2 Mos 20.12: «Du skal ære din Fader og din Moder, at du maat længe lefve i Landet, som HERren din Gud gifver dig.» Jf. Ef 6.2-3 og Sir 3.1-18. Luther utlegger det slik i sin Lille: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke foracte vore Forældre, item, dem som haffue at biude oc raade offuer oss, oc ey fortørne dem, Men giøre dem Ære, dem tie (adlyde), acte oc ære dennem» (Luther 1616: 65-66).

mel.] Melodiforelegget er opprinnelig tysk, kjent fra Christliches Gesangbüchlein, Hamburg 1612, til dansk ved Hans Christensen Sthen i tillegget til En liden Vandrebog (1589). Denne boken ble trykt flere steder i løpet av 1600-tallet (se Sthen 1994: T-42). Det samme forelegget oppgis til TB 1. Forelegget er også brukt i ES, til «Om Christi omskjærelse» og til «Om Thomae Vantroe» (SV 3.216 og 280).

1.2 Mennisken] Ent. el. flt.; brukes gjerne som kollektivform, i betydningen «menneskeheten».

1.4 luk op dit Øre] Dikteren forutsetter at sangene synges, ikke leses (innenat); se kommentar til dedikasjonen (Ded.fam. 113-15).

3.2 bander] forbanner. I loven står følgende: «Bander nogen sine Forældre, eller dennem ubluelig tiltaler, eller paataler paa Ære og Lempe, miste Arv, og straffis med Jern og Arbejd paa Bremmerholm, om det er Mands-Person, eller i Spindehuset, om det er Qvindfolk, deris Livs Tid» (6-5-2).

4.1 Til Ravne-Pik og Ørne-Mad] Ordsp 30.17: «Et Øye som bespaatter Faderen, og forsmaar at lyde sin Moder, det skulle Ravne udhacke ved Becken, og de unge Ørne opæde.» Mens loven reserverer dødsstraff for korporlige angrep på foreldre, er Skriften (GT) altså strengere. At Dass følger Bibelens og ikke lovens bokstav, overrasker ikke. Det gjør også f.eks. Aaskow i sin katekisme (1692: 63-64): «De ulydige og Gienstridige Børns straf er mangfoldig: Timelig, Aandelig og Evig; dersom de i tide sig icke omvende. (Saa siger HERren, Deut. [5 Mos] 21.18. Om nogen Mand hafver en egenvillig og ulydig Søn, den som icke lyder sin Faders Røst, og sin Moders Røst, og de refse hannem, og hand vil icke lyde dem ad, da skal hans Fader og hans Moder tage fat paa hannem, og udlede hannem for de Ældste i hans Stad, og til Porten i hans Stad, og sige til de Ældste i hans Stad: Denne vor Søn er egenvillig, og ulydig, hand vil icke lyde vor Røst, en Slemmere og Dranckere. Saa skal den meenige Mand i hans Stad, steene hannem, og hand skal døe, og du skalt borttage det Onde fra dig, Exod. [2 Mos] 25.15.17 [trykkfeil for 21.15.17]. Hvo der slaar sin Fader eller Moder, hand skal visseligen døe. Og hvo der bander sin Fader, eller sin Moder, hand skal visseligen døe. Prov. [Ordsp] 30.17. Øyet, som bespotter Fader, og forsmaar, at lyde Moder, det skulle Rafne udhacke ved Becken. Absalon etc.»

4.2 paa Sidste] til slutt

4.3 Gallien] galgen

4.3 Rangel-Rad] beinrangel. Ordet ser ikke ut til å være fanget opp av ordbøkene. Verbet rangle kan bety «dingle», Rad eller Benrad betyr «skjelett». Døden fremstilles emblematisk som et beinrangel.

5.1 beleer] Her i overført betydning, «foragter»; jf. komm. til TB 1.25.3

5.2 Ørnene udhugge] Jf. komm. til 4.1 ovf.

5.3 Pølen] Helvete, jf. Åp 20.10: «Og Diefvelen, som dem forførde, blef kast i den gloende Pøl og Svofvel […].»

5.4 Helvede] gjengir hebr. sheol, jf. Sal 9.18: «Ah! At de Ugudelige maatte vendis til Helfvede; Og alle Hedningene som forglemme GUd.»

6.1 Betænk] tenk nøye over

6.2 Hvi vil du] hvorfor du vil

7.2 Der] da

7.2 Absolon fortrængte] Ifølge 2 Sam 18 lot Absalon seg utrope til konge i Israel, i opprør mot sin far, kong David, som måtte flykte. Absalon rykket inn i Jerusalem og gikk der, i folkets påsyn, inn til sin fars medhustruer. I de etterfølgende kampene ble Absalon drept av Davids hærfører Joab, til tross for at David hadde gitt ordre om at hans sønn skulle skånes: «Og Absalon kom mod Davids Svenne, og reed paa en Mule. Og der Mulen kom under en stor tyck Eeg, da blef hans Hofvet hengende ved Egen, og hand svingede imellem Himmelen og Jorden; Men hans Mule løb bort under hannem. […] Saa tog Joab try Spiud i sin Haand og støtte dem i Absalons Hierte, men hand endda lefvede i Egen» (2 Sam 18.9 og 14). Navneformen «Absolon» finnes bare i én dansk bibeloversettelse, nemlig Fredrik IIs fra 1589. Ikke desto mindre brukes denne formen ofte senere, bl.a. i Samuel Jensøn Ilds oversettelse av Johann Arndts Lyset i Mørket (1690: 1.7).

7.3 betalt] gjengjeldt

7.4 hengte] hang; kurant form

8.1 hvor] hvordan

8.1 Cham] En av Noas sønner, bror av Sem og Jafet, og stamfar for kanaanittene. Episoden det alluderes til, fortelles det om i 1 Mos 9.22-25. Noa har anlagt historiens første vingård, drukket mer av produktet enn han tåler, for deretter å sovne uten klær: «Der Cham, Canaans Fader, saae sin Faders Lønlighed, da sagde hand baade sine Brødre det udenfor. Da toge Sem og Japhet et Klæde, og lagde det paa beggis deris Skuldre, og ginge baglendis hen til, og skiulte deris Faders Skam: Og deris Ansict vaare vende der fra, at de icke saae deris Faders Blusel. Der Noe vognede af sin Vijn, og fornam, hvad hans yngste Søn hafde giort hannem: Da sagde hand: Forbandet være Canaan, hand skal være alle Tienneris Tiennere iblant sine Brødre.»

8.3 der] da

8.3 Skam] kjønnsorgan

8.4 Sæd] avkom, slekt; jf. 2 Mos 9.25.

9.1 Skalke-Daad] forbrytelse, skurkestrek

9.2 U-tugt] mangel paa god optræden; her neppe med seksuelle konnotasjoner

9.2 øve] gjør, øv; imp. ent.

9.4 bedrøve] bedrøv; imp. ent.

10.4 Hvor] da

10.4 stedt] brakt; av stedes

10.4 Møde] anstrengelse, lidelse

11.1 Betænk] tenk nøye over

11.1 hvor] hvordan

11.2 Bredde] rand; av bred

11.3 gik paa faldend’ Fod] var nær sin nedkomst; utttrykket brukes om gravide kvinner.

12.1 Betænk] tenk nøye over

12.1 hvor] hvordan

12.1 vaagen Nat] Adjektivet brukes gjerne proleptisk om «tidsrom, i hvilket individet er vaagent» (ODS)

12.3 medbelat] tynget, bebyrdet

12.4 vandt] rakk, nådde

13.2 tilfører] gir, kommer med

13.3 forinden] innenfor

14.1 Lemmer] medlemmer

15.2 Forstaa] Brukt som adverb med innskrenkende betydning: «at sige», «vel at merke» (ODS)

15.3 Hand dog din Siæl opfostret hâr] Jf. Hebr 12.9: «Og hafde vi vore Legemlige Fædre til Tugtere, og frygtede dem; Skulde vi icke da meget meere være den Aandelige Fader underdanige, at vi kunde lefve?»

16.1 Præstemand] prest; i eldre språkbruk uten spøkefull eller nedsettende betydning

17.3 trøst] sikkert; trøstig (uten bekymring)

18.1 vared ad] advarte

18.2 Læste] lærte; læse her i betydningen «bibringe (en) belæring ved anvendelse af, i overensstemmelse med, ell. i tilslutning til noget trykt ell. skrevet» (ODS). Bibelen blir å forstå som sannheten.

18.3 ingen Had] Hankjønn er kurant.

19.1 Betænk] tenk nøye over

19.2 endelig] når alt kommer til alt, ganske visst

20.1 den Retfærdig] den som handler i overensstemmelse med og ikke avviker fra Guds bud. Forutsetningen er med andre ord at presten slår «med god grunn».

20.2 velmeent] oppriktig

20.2 Gemytte] sinn

20.3 Balsom] balsam, salve, lindring

21.1 i to] i stykker

21.2 En Elskers Slag ey skader] Ordsp 27.6: «Elskerens slag mene det ret godt, men Haderens kys ere idelige.»

22.2 Skalken] skurken, bedrageren

22.2 er bag Øre] ligger på lur; også i uttr. have en ræv bag øret. Ubest. form av substantivet (øre) er ikke uvanlig i dette uttrykket.

22.4 Hvad] det som

22.4 raadføre] råder

23.1 Meen] skade (ikke bare legemlig), fortred

23.2 Fortræd] tross; gøre fortræd: «skade»

23.3 Øyesteen] pupill, øyeeple; brukes mest i overført betydning om «hvad der er det centrale, det vigtigste, kernepunktet» eller om «hvad der er en kærest, dyrebarest» (ODS); jf. Ordsp 7.2: «Holt mine Bud, saa skal du lefve, og min Lov, som din Øyesteen.»

23.4 hvo] hvem

24.1 ganget] gått

24.3 Achab […] og Jesabel] Ifølge 1 Kong 16.23 ff var Akab konge i Nord-Israel. Sammen med sin dronning Jesabel dyrket han Ba’al, men møtte sterk motstand fra profeten Elias, som etter sine berømte «gudsbevis» på Karmel-fjellet fikk mange av kongens Ba’al-prester drept.

24.3 fandt] erfarte

24.4 Hvis Been laa strød paa Gader] Om Jesabels endelikt fortelles det i 2 Kong 9.33-37: «Hand [kong Jehu] sagde: Kaster hende ned; Og De kastede hende ned, at Veggen og Hestene blefve ofverstenckte med hendis Bloed, og hun blef undertraad.» Da de skal gravlegge henne, finner de ikke liket: «[…] uden Hofvetpanden, og Fødder, og det Flade af hendis Hænder. […] Hunde skulle opæde Jesabels Kiød paa Jesreels Ager. Saa blef Jesabels Aadsel ligesom Skarn paa Marcken i Jesreels Ager, at mand kunde icke sige: Det er Jesabel.»

25.1 Propheten] Elias

25.4 Hunde dem opaade] Om Jesabels endelikt, se komm. til 24.4 ovf. Akab blir drept før henne, på et felttog mot syrerne, etter å ha kastet profeten Mika i fengsel: «Og Striden fick ofverhaand samme Dag, og Kongen stod paa Vognen mod de Syrer, og døde om samme Aften, og Blodet flød af Saaret midt i Vognen. […] Og der de toede Vognen hos Samaria Fiske-Vand, da slickede Hunde hans Blod, som Skøger toede, efter HERRENS Ord, som hand hafde talet» (1 Kong 22.35-38).

26.2 GUds Mænd] Dvs. prestene; i Bibelen brukes uttrykket gjerne om profetene, som for eksempel Elias: «Og Qvinden [enken i Sarepta] sagde til Eliam: Nu kiender jeg, at du er en Guds Mand, og HERRENS Ord i din Mund er Sandhed» (1 Kong 17.24; jf. 2 Pet 1.21).

26.2 efterstræver] forsøker å komme til livs

26.3 Hvo] hvem

26.3 hvor Bladet vendes maa] hva som kommer

26.4 hvad] hvorfor, til hvilken nytte

27.1 Forseelse] mindre (uaktsom) forsyndelse; her er det med andre ord ikke snakk om at forbrytelser fra prestens side skal unnskyldes eller glattes over. Kravene til en prests liv er i første rekke positivt formulert i loven (C.5. no. lov 2-11), jf. §1: «Præsterne skulle i al deris Liv og Levnet og Omgængelse sig saaledis anstille, som det Guds Ords Tienere bør, at deris Tilhørere kunde tage gode Exempler af dem, og deris Liv og Lærdom kand svare hin anden til Opbyggelse og uden Forargelse, saa at de ikke selv med deris Liv og Levnet deris Embede vanære, men sig saaledis altid forholde, som deris Kalds Værdighed udkræver.»

27.4 syndig] jordisk, dvs. syndig i henhold til arvesynden; jf. Job 25.4: «Og hvorledis kand et Menniske være retfærdigt for Gud? Og hvorledis kand en Qvindis Barn være reent?»

28.2 Kiærlighedens Kaabe] Uttrykket dække med kærlighedens kaabe er vanlig utbredt på 1600-tallet; se også Ordsp 10.12: «Had giør Trætte; men Kierlighed skiuler alle Ofvertrædelser»

28.3 skiuler for] skjuler, dekker

29.2 og ey] heller ikke

29.3 din Lande-Drot] jorddrot, godseier

30.1 lader sig] viser seg

30.2 slâr] slager › slaer › slaar › slår; jf. Sktr 2.344

30.4 Fyrster] kongen og adelen (fyrste i betydn. «medlem af den fornemste klasse af højadelen», ODS).

31.1 hvo der] den som

31.2 Skalke-Puds] skurkestrek

31.4 tøve] la vente på seg

32.2 hvo] den som

32.3 GUds Forordning] Forestillingen om at kongedømmet er av Guds nåde, gjaldt i Norge mellom 1164 og 1908. Se Innl. 3.1 (om ortodoksien).

33.2 En Løves græslig Brøllen] Jf. Ordsp 19.12: «Kongens Ugunst er ligesom en ung Løvis brølen», og 20.2: «Kongens Forfærdelse er ligesom en ung Løfvis brølen; hvo Hannem fortørner, hand synder imod sit Lif.»

33.4 Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, han blef bortkast i den gloende Pøel.»

34.1 Kiendetegn] Betydningen er her ikke ganske klar. Ordet kan være brukt i betydningen «minnesmerke» (over et liv) eller «advarsel» (om hvordan det går den som setter seg opp mot sine overordnede). Den siste betydningen har jeg ikke funnet belagt.

34.1 ufeilbar] sikkert, uavvendelig

34.3 Rebeller] opprørere, personer som setter seg opp mot sine foresatte

34.4 kive] stride (især i ord); jf. 1 Mos 45.24: «Saa forlod hand sine Brødre, og de fore bort, og hand sagde til dem, kifvis icke paa Veyen.»

35.1 for Synden] Avsvekket betydning av uttrykket «for sine synders skyld»: «ved skæbnens ugunst; ulykkeligvis» (ODS).

35.2 u-milt] grusomt

35.2 Hærskab] person(er), sett i forhold til underordnede, f.eks. om fyrster i forhold til deres undersåtter, herremenn i forhold til festebønder, livegne osv.

35.3 beskedelig] passende, sømmelig

35.4 Handel] håndtering, behandling

36.3 u-formeent] tillatt; formene brukt i betydningen «berøve ell. nægte (en) retten til (noget); (for)hindre (en i noget)» (ODS).

37.1 hvad] i hvilken grad, hvor meget; spørrende gradsadv.

37.1-2 bør det dig […] at bede] skylder du å be

37.2 Hærskab] Se komm. til 35.2 ovf.

37.3 End og] også

37.4 færdig] rede

38.1 times] bli utsatt for

38.2 bør] skylder

38.2 Fromme] gudfryktige; from i betydn. «god i religiøs henseende: som staar i et inderligt (og især: umiddelbart) trosforhold til gud og i sin handlemaade lader sig lede deraf; gudfrygtig; troende» (ODS).

38.3 din Bønners Pligt] de bønnene som du pliktskyldig må be; metatetisk for pliktens bønner

38.4 Velstand] lykkelig tilstand

39.1-3 Et lydigt Sind […] Du pligtig er] Strofens to siste vers bekrefter de to første, som på talespråklig manér har subjekt og verbal underforstått: Du skal ha et lydig sinn osv.

39.4 Stænder] Stand her i betydningen «de som står over deg».

40.1 kommer] kom; imp. flt.

40.2 Piger] tjenestepiker

40.2 Drenger] tjenestegutter

40.3 æder andres Brød] er i andres tjeneste; jf. brød i betydn. «ydelse af underhold som vederlag for arbejde» (ODS).

41.3 Jers] deres; 2. pers. pron., gen. flt.; sideform til eder (>jer). I stilhierarkiet ligger eder/eders høyere enn jer/jers.

41.4 angelegen] maktpåliggende; perf. part. av ty. anliegen, «ligge på hjertet»

42.2 Slæb] slit, besvær; jf. slæbe i betydn. «arbeide hardt».

42.3-4 tienne […] med Øye] Her bokstavelig, dvs. «være observant og påpasselig» (jf. 48.1-2 og 49.1-2), ikke i betydn. «innsmigre sig» (jf. øjentjener: slesk, falsk, hyklerisk person)

43.2 Værket] arbeidet

43.2 forhales] trekkes i langdrag, utsettes

44.3 Gak] gå; imp. av gange

44.4 stat] stå; imp. av stande

44.4 Dumme] døvstum (som ikke reagerer fordi han/hun ikke hører)

45.2 føre] uttrykke seg i ord; jf. uttrykket føre i munden, «pleje ell. ynde at bruge et vist udtryk» (ODS).

46.3 paa sin Bag] bak hans rygg

46.4 viis] fornuftig, forstandig

46.4 hos] Brukt «om den, i hvis omdømme en vurdering olgn. finder sted» (ODS)

47.1 Lest] form, matrise; særl. brukt av skomakere: «den hellig Lest» her å forstå som Bibelen.

47.3 Mands Huusfolk er hans Fiende værst] Mi 7.6: «Menniskenes egit Husfolk ere hans Fiender», og Matt 10.36: «Og Menniskens Husfolck skulde være hans Fiender.»

47.4 sig frygte] nære frykt

49.2 Alt] Fyllord i verset uten særlig meningsinnhold; ofte brukt i folkeviser.

49.4 Værket] arbeidet

50.1 GUds Fierde Bud] sangen om det fjerde bud

50.2 Den sidste Haand paalegge] gi noe den siste finpuss, ferdigstille; jf. lat. extrema manus

50.3 Træl] ufri person, person hvis livsbetingelser minner om en trells


Det Femte Bud
Sangen åpner med en retorisk distributio i den første strofen: en oppregning av de tre hovedpunktene teksten omfatter, dvs. mord på «tre Maneer»: for det første (str. 2-12) «med Haand», altså det vi vanligvis forstår ved å ta livet av noen, for det annet (str. 13-17) «med Munden», verbalt, altså bokstavelig talt drepende omtale eller tiltale, og for det tredje (str. 18-28) «udi Hiertet», dvs. å gi vreden rom i den grad at man ønsker livet av noen. Sangen avsluttes med en forbannelse av vreden. Første og annen del innledes begge med en apostrofe («Vee dig Mand», 2.2, og «ô syndig Mand», 13.2), men denne strukturen følges ikke opp i den tredje delen.

I sin Store katekisme forutsetter Luther at den geistlige og den verdslige makt er én og den samme (1629: 41): «Thi Gud hafuer befalit Øfrigheden, istedenfor Forældre, sin Ræt, til ad straffe ofuer Misdedere; huilcke Forældre fordum (som mand kand læse hos Mosen) self maatte indstille deris Børn for Rætten, oc lade dømme dem til Døden»; jf. Peters 1990: 1.115-19.

Jørgen Aaskow skriver i sin katekismeforklaring at mord skjer på fire måter: «med Haand», «i Hiertet», «med vredactige Gebærder» og «med Tungen» (1692: 67-68). I tillegg til disse fire nevner Christian Hoffkuntz med en femte: drap i form av «forargerlige Exempler» (1697: 47).

Loven (C.5. no. lov 6-6) omfatter bare ulike former for «Manddrab» av den første typen, «Haandgierningen» (§ 2), skjønt § 17 behandler drap «i Vildelse og Raserj», som straffes med bøter. Særskilte tilfelle som drap på spedbarn og selvmord, som begge rammes av loven, behandles ikke spesielt av Dass. Om drap og vold på 1500- og 1600-tallet, se Næss 1982, Sandnes 1990 og Sandmo 1999.

tit.] 2 Mos 20.13: «Du skal icke ihielslaa.» Luther utlegger det slik i sin lille katekisme: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke skade vor næstis Legem, oc ey giøre hannem wræt, men hielpe oc staa hannem bj vdi all Liffs fare.»

mel.] Håndskriftene har «Bedrøvelig er at beklage etc», en verdslig vise bevart i ett trykk u.å. (KB 4,-322 8°). Strofeformen er senere mye brukt, bl.a. av Oehlenschläger (Lie 1967: § 1727).

1.1 Fang an] begynn; av anfange. Verb av denne typen brukes i eldre dansk dels som ekte sammensetninger (anfange), dels som uekte sammensetninger med partikkelen etterstilt, som i Dass’ imperativ her. Kanselli- og bibelspråket favoriserer den ekte varianten, dagligspråket den uekte; jf. Sktr 2.242.

1.4 Broder] person som er forbundet med andre ved trosfellesskap; jf. det første broderdrap, Kains drap på Abel, 1 Mos 4.8: «Og det hende sig, der de vare paa Marcken, da opsette Cain sig imod sin Broder Abel, og slo hannem ihiel.»

1.5 ret af Grunden] fra grunnen av, grundig

1.6 paa tre Maneer] Den samme tredelingen finnes hos Bornemann (1694); Brochmann opererer i sitt Systema med fire typer drap: (1) ved blodsytgytelse («sanguinis effusio»), (2) ved sinnsbevegelse («quivis animi motus interiores»), (3) ved ytre uttrykk som røper et menneskes indre hatefullhet («externi gestus, quibus hominis interiorem animi malevolentiam prodit») og (4) ved ord ytret i raseri og hat («quævis verba ex animo iracundo & malevolo profecta»), Brochmann 1664: 2.54b (XII.2). Luther nevner i alt seks typer av drap, dog uten å nummerere dem: Man skal ikke slå i hjel, «huercken med Haand, Hierte, Mund, Tegn, Facter, eller hielp oc raad. Derfor er her udi en huer forbudet ad vredis; undertagne (som sagt er) de som sidde i Guds sted, som ere, Forældre oc Øfrighed» (Luther 1629: 41v).

2.1 Belangende] med hensyn til

2.2 Vee] stakkars; uttrykk for sorg og smerte

2.4 stygge] slemme, onde

2.4 Mordere] Nomina agentis på -ere brukes på 1600-tallet ennå i stor utstrekning, selv om den nyere formen uten utlydende -e er i ferd med å overta; jf. Sktr 2.236.

2.5 slykke] slokke; eldre vokalisme i rimposisjon

2.7 Stykke] (frekk og dumdristig) handling

3.3 Fæste] befestet sted, borg; poet.

3.4 GUds egen Hænder] Jf. Sal 19.2: «Himlene opregne Guds Ære, og Befestningen forkynder hans Hænders Gierning.»

3.4 bered] lagd, skapt

3.5 undskylde] frita for straff, slippe unna med

3.6 verge] forsvar, vern

3.6 vendes for] settes imot

3.7 Lamechs Bylde] 1 Mos 4.23-24: «Og Lamech sagde til sine Hustruer Ada og Zilla: I Lamechs Hustruer hører min Tale, og mercker hvad jeg siger: Jeg hafver slaget en Mand ihiel mig til et Saar, og en Dreng mig til en Bulde. Cain skal siv gange hefnes; Men Lamech siv og halfierdesindstive gange.» Lamek, som var Kains etterkommer i femte ledd, vil altså kreve en manns liv for hvert sår han påføres, en gutts liv for hver «Bulde», dvs. kul eller hevelse (etter slag) han får. Meningen synes å være at Lamek skal holdes frem som et eksempel på en urimelig voldelig og hevngjerrig mann. Har man først begynt å hevne seg, blir det vanskelig å sette sluttstrek.

4.3 Abels Blod] 1 Mos 4.10: «HERren sagde [til Kain], Hvad hafver du giort? Din Broders Blods Røst raaber til mig af Jorden.»

4.5 Endnu forbandes Cains Næve] Jf. 1 Mos. 4.11: «Forbanded være du [Kain] nu paa Jorden, som oplod sin Mund og tog din Broders Blod af dine Hænder.»

4.4 Lamechs Skyld] Se komm. til 3.7 ovenfor.

5.1 GUds Lov] Dvs. Mosebøkene: 5 Mos 19.21: «Dit Øye skal icke spare hannem: Lif for Lif; Øye for Øye; Tand for Tand; Haand for Haand, Foed for Foed.» Se også 2 Mos 21.24, 3 Mos 24.20 og Kristi opphevelse av den gamle loven i Matt. 5.38.

5.6 foruden ald Forskel] uten persons anseelse

5.8 betænkke vel] tenke grundig over

6.1 ophøre] falle bort

6.3 Land-flygtig] Gud dømte Kain til landflyktighet, 1 Mos 4.12: «Ustadig og landflyctig skal du blifve paa Jorden.»

6.7 Baand] fangebånd, lenker

6.7 Strikker] galgetau

7.1 pikke] banke heftig (om pulsen)

7.1 bæve] riste, skjelve (av frykt)

7.2 for allerminste Hane-Gal] Hanegal kan bety «hanegal»: man skvetter når hanen galer. Man kan òg tenke seg at den skyldbetyngede morder imøteser hver ny dag (Hanegal i bet. «daggry») med engstelse, men om hanen galer forsiktig eller kraftig, spiller vel i så måte ingen rolle. Hanen kaller også til andakt; vi kjenner den fra ABC-katekismene. Rimeligvis konnoterer dette uttrykket uansett Peters fornektelse. Slik Peter fornektet Kristus, fornekter drapsmannen skaperen; jf. Luk 22.61.

7.3 svæve] streife, flakke om (efter ty. schweifen); jf. FV 2.12.3.

7.4 trang og smal] beklemmende

7.5-6 En Lærkes Sang […] et Ugle-Skriig] Lerken og uglen står her som klare motsetninger: mellom glede og sorg, liv og død. Lerken varsler lykke, uglen død; jf. Brøndegaard 1985: 2.201 ff. og 226 ff. Lerken hekker i dag spredt helt til Finnmark, så for Dass behøver den ikke utelukkende å være en litterær fugl.

7.7 Det mindste Blad paa Busken røres] det minste blad som røres på busken; relativpronomenet (subjunksjonen) er utelatt.

8.1 End] ennvidere; dernest

8.2 haver] Flertallsbøyningen (have) er på Dass’ tid på vei ut; jf. Sktr 2.355. Men den kan være god å ha i rimposisjon.

8.3 paa Regning skrive] Jf. Rom 14.12: «Saa skal nu hver giøre Gud Regenskab for sig self.» Her gjelder det imidlertid ikke bare de individuelle synderegistre, men også arvesynden.

8.5 fra Abels Dage] Se komm. til str. 4.2-4 ovf.

8.7 Det legges skal paa dig] Denne synden, som menneskeheten kan sies å ha pådratt seg kollektivt, helt siden tidenes morgen, kalles altså arvesynden. Men her underslår Dass det glade budskap: at Kristus ved sin lidelse og død har sont denne synden for menneskene.

8.7 drage] slepe på

8.8 afgaae] komm til fradrag fra dine fortjenester

8.8 Løst] lyst

9.1 bedre var] det var (evt. hadde vært) bedre at

9.2 huggen af] Matt 5.30: «Forarger din høyre Haand dig, da hug hende af, og kast hende fra dig: Det er dig bedre, at Een af dine Lemmer forderfves, og det gandske Legeme icke skal kastes i Helfvede.»

9.3 baaren] født

9.6 stedd] brakt; av stedes

9.7 mon leve] får leve; mon er pres. av monne, som kan brukes til erstatning for (innrømmende) konjunktiv.

10.1 formeent] til hinder

10.2 Øvrighedes] Det spørs om ikke dikteren tar seg en frihet her (licentia poetica), når har lar øvrighede ende på en trykklett -e.

10.3 Skalker] skurker, nederdrektige personer

10.3 Halser haarde] stridbare (manns)personer

10.4 bukke ned] bøye seg

10.7 Misdæder] illgjerningsmann

10.8 ud at staa] å utholde

11.1 derhos] i tillegg

11.2 u-forvarend’] av vanvare, uaktsomt. Loven fastsetter ingen straff for drap av denne typen, som eksplisitt unntas i C.5. no. lov 6-1: «Hvo som dræber anden, og det ikke skeer af Vaade, eller Nødværge, bøde Liv for Liv […].»

11.3 Vaade-Værk] hendelig uhell

11.3 eragtis] holdes for

11.4 Mords-Udtydning] mordutredning

11.4 til […] seer] gjelder

11.5 Bane-manden] Banemand brukes synonymt med Manddraber i C.5. no. lov 6-6-15.

11.5 efterstrævis] forfølges

11.6 saa vit Fordrag] så lang henstand

11.7 sin Prov] vidnesbyrd, bevis; intkj. flt.

11.7 indkræves] kommer for retten

11.8 Høyste] Superlativen er synkopert (høyeste>høyste) for versrytmens skyld.

11.8 Kongens Dag] lovgivende og dømmende forsamling; jf. herredag, riksdag o.fl. Med innføringen av eneveldet ble kongens retterting ved forordning 14.02.1661 erstattet av Høyesterett. I Norge ble det holdt herredagssesjoner i 1661 og 1664, men i 1667 ble herredagen erstattet av overhoffretten. Verset reflekterer følgelig, hvis vi leser det bokstavelig, et foreldet rettsvesen.

12.1 Skriften selv] 4 Mos. 35.22-29, om beskyttelse mot blodhevn for den som har begått uaktsomt drap: «Men dersom hand uforvarendis støder hannem uden Fiendskab, eller kaster noget paa hannem uforvarendis: Eller kaster en Steen paa hannem (der mand kand døe af, og saae det icke) at hand døer og hand er icke hans Fiende, og ey vilde hannem ont: Da skal Meenigheden dømme imellem den, som slog; og Blod-Hefneren efter denne Dom. Og Meenigheden skal fri Mandraberen af Blod-Hefnerens Haand, og skal lade hannem komme igien til den fri Stad, som hand flyede til» (v. 22-25).

12.3 At] slik at

12.6 Fri Stæder] 4 Mos. 35.11: «Da skulle I udvælge Stæder, som skulle være Fristæder, til hvilcke de skulle flye, som slaa nogen ihiel uforvarendis.»

12.6 et tryg Tilhold] Intetkjønnsformen uten -t er kurant.

12.7 Draberen] Usammensatt synes ordet ikke å være registrert av ordbøkene; av drabe for dræbe (Kalkar).

12.7 u-beskadet] ubeskadiget

12.8 Fly bort for] flykte bort fra

12.8 Overvold] voldshandling, overgrep; jf. Luk 3.14: «Giører ingen Ofvervold, og ey Uret.»

13.1 Belangende det Drab med Munden] Formuleringen tar opp igjen 2.1, som innleder diktets første del.

13.2 øver] utfører

13.3 est] er; den gamle formen (2. pers.) tilhører høystilen; jf. Sktr 2.355.

13.3 arted] beskaffen

13.3 Hunden] Dette dyret har lav status i Skriften; jf. 4.25.4 ovf. og Matt 7.6: «I skulle icke gifve Hunde Helligdommen, og I skulle icke kaste eders Perler for Svin.»

13.4 hvis] alt som

13.5 vanartig] ond

13.5 Læbe] tale; leppen som talens redskab

13.6 Klammer] klammeri, krangel

13.6 skendsagtig] utskjellende; ordet ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene.

14.2 Skendsmund] person som bruker skændsord. Siste del av sammensetningen gjenopptar den aktuelle forestillingen om «Drab med Munden» (13.1).

14.2 udkast] kastet ut, uttalt; kurant perf. part.

14.3 At] slik at.

14.3 om din Broder] Matt 5.21-22: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke ihielslaa; men hvo som ihielslaar, hand skal være skyldig for dommen. Men jeg siger eder, Hvo som er vred paa sin Broder, hand er skyldig for Dommen.»

14.3 nævnis] kalles

14.4 Du Racha, Daare] Matt 5.22: «[…] men hvosom siger til sin Broder: Raka; hand er skyldig for Raadet; men hvosom siger, du Daare; hand er skyldig til Hefvedis Ild.» Chr. IVs Bibel (1633) gir følgende forklaring i en note: «Raka begriber alle Vredis tegen. Somme mene at det kommer aff det Ebraiske, Rika, id est vanum & nihil, som duer til intet, Men Daare, det er haardere, den der ocsaa er skadelig, oc icke allene wduelig.»

14.4 Phantast] tåpe, narr

14.6 høyste] Synkopert superlativ, som i 11.8 ovf.

14.7 Afsigt] dom, kjennelse.

14.8 Pølen] Åp 19.20; jf. 20,10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brænde met Svofvel.»

14.8 grom] grusom

15.1 bortkaster] gir avkall på, opgir

15.2 Ivrighed] vrede, hissighet

15.3 At] slik at

15.3 forhaster] overiler deg, blir vred

15.8 hun] Dvs. «Siælen»; oppfattes som personifisert hunkjønn.

15.8 en bedrøvet Vey] Proleptisk bruk av adjektivet: veien gjør vandreren sorgfull eller bedrøvet.

16.1 Du skal din Broder ont ey bede] du skal ikke ønske ulykke over din bror

16.4 Drog] døgenikt, usling

16.4 Trold] farlig, vrangvillig person

16.5 Giør dennem got, som deg mon hade] Matt 5.44: «Men Jeg siger eder: Elsker eders Fiender; Velsigner dem som eder bande: Giører dem Got, som eder hade.»

16.5 dennem] dem; formen er vanlig fra 1500-tallet av, ved siden av dem; jf. Sktr 2.197.

16.5 mon] Se kommentar til 9.7 ovf.

16.6 bander] forbanner; jf. TB 4.3.2. Merk entallsbøyningen.

16.8 Den Stund] så lenge

17.1 Langt trygger er Uræt at lide] Jf. Ordsp 16.8: «Lidet er bedre med Retfærdighed, end megen Indkomme med Uret» og 1 Kor 6.9: «Vide I icke, at de Uretfærdige skulle icke arfve Guds Rige?»

17.2 føre paa] påføre; uekte sammensatt verb; jf. komm. til 1.1 ovf..

17.3 Sagtmodig] en stillferdig, mild (person); ordet bør oppfattes som entall, apokopert, i analogi med «Stolte» (uten apokope) i neste vers. Begge setninger har likevel verbet i entall (som er i ferd med å bli den rådende formen). Bergprekenen ligger under også her, Matt 5.5: «Salige ere de Sagtmodige: thi de skulle besidde Jorden.»

17.4 Stolte skal med hast forgaa] Jf. Job 40.6: «Udspred din [Guds] Grumheds Vrede, skue de Hofmodige, hvor de ere, og ydmyge dem.»

17.4 Stolte] den hovmodige

17.5 sterker] sterkest; apokopert komparativ ved sammenligning mellom to

17.6 vinde] erobre

17.7 Muren] Dvs. by- eller borgmuren; et menneske med selvbeherskelse sammenlignes her med en soldat som har erobret fiendens by.

17.8 tager […] ind] uekte sammensatt verb; jf. komm. til 1.1 ovf.

18.7 ind i Hiertet graven] inngravert i hjertet; jf. Ordsp 3.3: «Naade og Troskab skulle icke forlade dig; Heng dem om din Hals, og skrif dem i dit Hiertis Tafle.» Her er det riktignok ikke snakk om å tilegne seg noe for å gjemme det «i sitt hjerte», som Guds ord, snarere er det innskrevne eller -graverte å betrakte som noe naturlig som tilhører personligheten. Om bruken av denne metaforen hos Dass og andre, se Nielsen 2009: 144-47 og Haarberg 2010: 58.

19.3 hendes] Vreden oppfattes her som personifisert hunkjønn.

19.4 det] det som

19.6 den Dievels Kunst] Appositivt til hun (dvs. Vreden): «Djevelens» eller «Fandens Kunster» brukes ennå om magi eller trolldom. Dikteren utnytter Vredens dobbeltnatur som personifikasjon og (uforklarlig, ekstatisk) handlingsmønster.

20.1 Hun sætter Rynker udi Panden] Bruland (1991) påpeker likheten mellom strofene 21-22 med et avsnitt i Senecas dialog Om vrede på den ene siden og noen strofer i Elias Naurs Golgotha paa Parnasso (1689) på den andre. Avhengighetsforholdet mellom de tre tekstene lar seg vanskelig bestemme nærmere; likheten er heller ikke spesielt slående. Alle de tre tekstene har riktignok det til felles at de utmaler vredens fysiologiske uttrykk. Rimeligvis lar variasjoner over Senecas vredesbeskrivelse seg finne flere steder i litteraturen, som topos; Senecas dialog var i Danmark-Norge ikke latinskolepensum. Sannsynligheten for at Dass skal ha lest De ira, er på denne bakgrunn kanskje ikke så stor, men han inkluderer uansett flere av romerens momenter i sin beskrivelse enn Naur gjør i sin. At Dass har lest sin danske dikterkollega, er imidlertid høyst sannsynlig; det finnes mange flere paralleller enn denne.

Seneca uttrykker seg i De ira 1.1.3-4 slik, noenlunde ordrett oversatt fra latin: «For likesom sikre tegn på at noen er gale, er et frekt og truende uttrykk, dystre miner, et bistert ansikt, raske skritt, urolige hender, endret ansiktsfarge, hyppige og heftige åndedrag, således finnes de samme tegn på at noen er vrede: Øynene brenner og lyner, ansiktet farges rødt idet blodet bruser opp fra hjertet, leppene dirrer, tennene presses sammen, hårene reiser seg og stritter, pusten trekkes tvungent og hvinenede, leddene vrir seg høylydt, vi hører stønn og brøl og en heftig ordstrøm kjennetegnet ved utydelig tale, det klappes rett som det er i hendene og stampes i jorden med føttene, hele den opprørte kroppen fremviser tegn på vrede – fæle, forvrengte uttrykk og et rasende ansikt – du kan knapt avgjøre om denne lasten er mer avskyelig enn den er heslig.» Et par avsnitt lenger ned (1.6) trekker Seneca en parallell til dyreverdenen, bl.a. «villsvinets skummende munn og tenner som slipes mot hverandre.» Naur str. 278-80) uttrykker seg på sin side slik:

Hvo seer ey Blodet i det vilde Beest at syde

Hvo ser ey Døden er i denne gifftig Gryde?

Hans øyne blusser ret som aff en Helved Ild;

Hans Næse puster Vær; hand raser og er vild.

Aff hiertet bobler op aldt ont; hans Haand i stycker

Dend hellig Præste-dragt og Klæder sønder-rycker,

I Munden haver hand det Tunge-skarpe Sværd;

Hand stopper Øret, som ey JEsu Ord er værd;

Hans Haar oppstyrrer ret som Pinde-Svine-Byrster,

Nu hand aff Bispe-stool fra sine Præste-Fyrster

Staar op, og giver dem der med et Skalcke-Nick,

At de han Dømme skal hen effter Jøde-skick.

Heinrich Müller (1667: 272) beskriver Vreden på lignende vis, med eksplisitt henvisning til Seneca. Om oversettelsen av den romerske filosofen til dansk (1658), se Haarberg 2012.

20.8 Livet] kroppen, legemet; på 1600-tallet tenkte man seg at forskjellige temperamenter var betinget av forskjellige kroppsvæsker. Her påpekes det, på grunnlag av vanlig menneskelig erfaring, at blodet går den vrede til hodet. Ellers er den vrede behersket av gul galle (gr. kholé), derav karaktertypen koleriker.

21.2 Lippen] leppen(e); eldre form enn læbe

21.4 besætt] besatt

21.6 skiær] skjærer; kurant presensform.

21.6 forbistred] vred, rasende; poetisk bruk av entall for flertall.

22.1 praler] skryter

22.2 pukker med] truer med

22.2 en Pynt] en kårdespiss; i C.5. no. lov behandles «Udfordringer og Dueller» to kapitler etter «Manddrab» (6-8). Straffen er streng. Duellanter og sekundanter mister sitt gods, sin stilling (hvis de har noen) og retten til å bli begravet i vigslet jord.

22.3 kiæk] Formen uten -t tidligere vanlig brukt i intkj. og som adv.

22.3 skønt] enn

22.3 Jers] deres

22.3 Konst] fektekunst

22.5 ud at mane] å utfordre noen til duell; uekte sammensatt verb; jf. 1.1 ovf.

22.6 for Haanden ud i Kamp at gaa] å møte noen til duell

22.7 hoffærdig] hovmodig

22.8 Lodden] loddet; her: nederlaget; hankjønn er kurant. Ofte brukt uttrykk i Bibelen, første gang i 3 Mos. 16.9. «den Buck, som HERRENS Laad falt paa.»

23.1-2 hvo sin Broder hader, […] en Manddraber er] 1 Joh 3.15: «Hvo som hader sin Broder, han er en Manddrabere.» Jf. 14.3-6 ovf.

23.3 Hvor] hvordan.

23.7 Hiertelaug] hjertelag, karakter

23.8 GUd, den du ey skue faaer?] Jf. 2 Mos. 3.6: «Mose skiulte sit Ansict, thi han torde icke see paa GUD.»

24.1 en ringe Brøde] en ubetydelig forbrytelse

24.3 Lad […] leggis øde] Uttrykket forutsetter at hat og avind er å betrakte som landområder. Kingo uttrykker det samme ønsket slik i Aandelige Siunge-Choers første del: «Bort Avind, Had og Vrede», KSS 3.162

24.3 Avind] misunnelse

24.5 Hun] Dvs. den personifiserte Avind.

24.6 skikkes] sendes

24.7 Ald Odel skal til Odel vige] Uttrykket er på grunnlag av forekomsten her registrert som ordtak hos Ivar Aasen: «Odel skal til odel vika. (Formodentlig en gammel Talemåde, brugt af P. Dass […] i den Mening, at alt bør føres did, hvor det hører hjemme)» (Aasen 157).

25.2 Bør dig] bør du

25.3 O Salig! de Fredsomlig ere] Matt 5.9: «Salige ere de Fredsommelige: thi de skulle kaldes Guds Børn.»

25.7 Et Øre-Slag] Matt 5.39: «[…] men dersom Nogen gifver dig et Slag paa dit høyre Kind-Been, da holt hannem det andet ogsaa til.»

26.1 trinner] gå (med faste, avmålte, verdige skritt), skride

26.2 Naar Sool gaar ned] Ef 4.26: «Blifver vrede og synder icke: Lader Soolen icke gaa ned ofver eders Vrede.»

26.6 giør dig samme Skiel] gir deg samme vilkår, gjør gjengjeld

26.7 fortære] ødelegge

26.8 Harm] vrede, forbitrelse

26.8 Hiertet] medfølelsen; hjertet som sete for menneskets sympati eller medfølelse, menneskekjærlighet

27.1 fordragis] komme til enighet, forlikes

27.2 eendrægtelig] i full enighet

27.3 velbehagis] finner behag i

27.5 GUds Engler ønsker selv til Lykke] Luk 15.10: «Ligesaa, siger jeg eder, skal der være Glæde for GUds Engle, ofver Een Syndere, som bedrer sig.»

27.7 Gylden-Stykke] silkestoff, gjennomvevet med ekte gull- el. sølvtråder, gjerne brukt som brudeslør

27.8 At] som

27.8 Christi Brud] I henhold til den konvensjonelle allegoriske fortolkningen av Salomos høysang er Kristus å forstå som brudgommen, Kirken eller den enkelte troende som bruden.

27.8 stafferes] forskjønnes, pyntes

28.1 Bort, bort derfor du rasend’ Vrede] Jf. 24.3. Kingo uttrykker det samme ønsket slik i Aandelige Siunge-Choers første del: «Bort Avind, Had og Vrede», KSS 3.162.

28.2 Avind Galde-fuld] Jf. komm. til 20.8 og 24.3 ovf.

28.5 At] slik at

28.5-6 vor […] Næste Kand elske] Matt 22.39: «Du skal elske din Næste, ligesom dig self.»

28.7 os end kand reste] som enn kan gjenstå for oss; underforstått relativpronomen (subjunksjon)

28.8 glad til Liv og Siæl] glad både legemlig og åndelig, helt og holdent glad; liv her i betydningen «kropp», til i betydningen «med henblik på», «hva angår».


Det Siette Bud
De fire første strofene fungerer som innledning (exordium). Her lister dikteren opp i alt ni måter det sjette bud kan brytes på: (1) ved prostitusjon, (2) ved at menn har seksuell omgang med andre menns koner, (3) med sine egne slektninger eller (4) med dyr, ved at de oppsøker (5) unge enker eller (6) uskyldige jomfruer, (7) ved ukyske blikk, (8) ved homofili eller (9) onani. Hoveddelen av sangen kan sies å være delt i fire, innrettet mot fire forskjellige tenkte tilhørere, hver innledet med en apostrofe. Første del (str. 5-14) henvender seg til gutter («du kaade Dreng», 5.2), annen del (str. 15-23) til jenter («du lille Pige», 15.1), tredje del (str. 24-29) til gifte kvinner («Du Ægte-giffte Qvinde», 24.1) og fjerde del (str. 30-42) til familiefedre («du Mands Persone», 30.1). De fire gruppene tilhørere, sangere eller lesere advares mot syndens forlokkelse og trues med den foreskrevne straff. Sangen avsluttes med en siste strofe (42) henvendt til Gud, i bønn.

I sin Store forklaring er Luther helst opptatt av å distansere kirken fra det papistiske sølibatidealet, som ifølge ham ikke leder til annet enn hor: åpent, fordekt eller «i hjertet». Slik han ser det, har Gud velsignet menneskene med ekteskapet til forsikring mot synden. Det setter den gudegitte seksualiteten – den menneskelige «inclinatz« – inn i betryggende, moralsk forsvarlige rammer: «Thi ingen hafuer saa liden lyst oc villie til Kyskhed, saa som de, der for deris store hellighed fly oc sky Ecteskab, oc enten aabenbarlig ligge uforskammed i horeri, eller oc hemmelige giøre det end meget værre» (s. 48). Nærmere om Luthers syn på kyskhetsidealet, ektestanden og spenningen dem imellom hos Peters (1990: 1.227-54).

Knud Sevaldsen Bang anfører en konvensjonell tredeling i sin forklaring. Mord kan begås «Med Hierted oc Øyne», «Med Munden» og «Med Gierningen» (1681: 14-15). Christian Hoffkuntz, som tilhører de katekismeforfatterne som gjerne nummererer mulighetene for brudd på loven, anfører «fire Maader»: «med Tanker, Ord, Geberder eller Lader, og udvortis Gierninger» (1697: 51).

Loven (C.5. no. lov) ivaretar det sjette bud i kap. 6-13, «Om Løsagtighed».

Helle Vogt gir (i Sunde 2008: 141-54) en oversikt over sedeligheten (hodebekledning, leiermål, prostitusjon) i det etterreformatoriske Danmark-Norge. Jonas Liliequist (1992) diskuterer saker som involverer seksuell omgang med dyr på grunnlag av et svensk kildemateriale.

Petter Dass’ egen biografi blir uvegerlig interessant i forbindelse med det sjette bud: 17. februar 1673 ble han bøtelagt, men for øvrig benådet for sitt «Leyermaal», dvs. at han «var kommet sin trolovede for nær» før de var lovformelig gift. Kåre Hansen redgjør for saken (2006: 73-77).

tit.] 2 Mos 20.14: «Du skal icke bedrifve Hoer.» Hor omfatter enhver illegitim seksuell relasjon i tanke, ord og gjerning. Synonymer: skjørlevnet, løsaktighet. Luthers Lille forklaring: «Wi skulle frycte oc elske Gud, leffue et Kyskt oc Tuctigt Leffnit, intet wtuctigt enten sige eller giøre, huer elske oc acte sin Hustru» (Luther 1616: 67).

mel.] Søren Hansen Tvilling (d. 1633) var ansatt som sanger ved Christian IVs kantori fra 1618. Han etterlot seg noen åndelige sanger, men også én satirisk vise med den latinske tittelen «Quid tua» (Hva har du med det å gjøre?), trykt i 1634 og bevart på folkemunne til ut på 1800-tallet. Peder Syv omtaler det som «eet ret Poetisk skrift» (1915: 209). Sangen er dessverre bare bevart i sene trykk. Førstelinjen lyder «Hør til fattig og rige» eller «Kom hid fattig og rige» (Schiørring 1.250 og 259). Som melodiforelegg oppgis «Pickelherings melodi», som i dag er ukjent (I.R. Hansen 1986: 80). Her har vi altså med et verdslig melodiforelegg å gjøre som faktisk er blitt stående. Samme forelegg brukes i Evangeliesangene, «Om Himmerigs rige», der sangen kalles «Søfren Tvillings viise, om Peer Skrifuer og Peer Fouget» (SV 3.238).

1.1 Horeri] Ordet brukes synonymt med hor.

1.3 hale] Ordet kan brukes i betydningen «tillegg» el. «følger», men her synes meningen å være «varianter» eller «grener». Synden kan samtidig oppfattes som en personifikasjon, med hale à la huldra eller djevelen selv.

1.8 Klunger-Riis] nypetorn-busk; jf. Jakobsen 1952: 126.

2.1-2.3 Part […] Part] Noen – andre

2.1 Skiøger] prostituerte kvinner. Prostitusjon, representert ved horer eller skjøger, fordømmes gjentatte ganger i Skriften: Ordsp 29.3: «Hvo som elsker Vijsdom, hand glæder sin Fader, Men hvo som omgaaes med Horer, hand mister sit Gods». Denne oppfatningen kommenteres av Jesus i lignelsen om den fortapte sønn, han som «fortærede sit Gods med Skøger» (Luk 15.30). Horehus er eksplisitt nevnt i Jer 5.7. Loven straffer både menn og kvinner som omgås på denne måten, med fengsel eller pisking: «Hvilken Mands-Person sig i Hore-Huus lader finde til Utugt at bedrive, og der antreffis, straffis første Gang med otte Dagis Fængsel, anden Gang dobbelt så længe. Qvindfolk, som sig i saadanne Huse opholde til Utugt, straffis med Kagen [offentlig pisking], eller sættes i Spindehuset» (6-13-31).

2.2 i Fleng] som det faller seg, uten plan

2.4 smitter ægte Seng] 3 Mos 20.10: «Hvo som giør Hoer med nogen Mands Hustru, hand skal visselig dø, baade Hoer-Karlen og Hoer-Konen, for hand giorde Hoer med sin Næstes Hustru.» C.5. no. lov opprettholder og spesifiserer straffen med hensyn til kjønn: «Befindis nogen Egtemand at have med anden Egtemands Hustrue aabenbarlig og Ubluelig Omgængelse, og de ikke efter Advarsel sig entholde fra hinanden, men blive fremturende i deris skammelige og forargelige Levnet, da bør hand at miste sin Hals, og hun at stoppis i en Sæk og druknis» (6-13-26).

2.5 En Parti] en gruppe

2.5 sig besover] har samleie med; vanlig brukt evfemisme

2.6 næste Slegtninge] Incest forbys eksplisitt og straffes strengt både i Skriften og i loven. Dass skrev selv i 1674 en kjent sang om en aktuell incestsak i Rana, «Forskrækkelig Blodskam». En mann ved navn Iver Skonseng ble da kjent skyldig i å ha forgrepet seg på sin egen datter og i å ha fått barn med henne. For dette ble han henrettet ved halshugging (SV 1.147-54). Jf. 3 Mos 18.6 ff: «Ingen skal ligge hos sin Næste Slecting at aabenbare hendis Blusel,» osv. Det mest kjente eksemplet på blodskam i Det gamle testamentet leverer Lot, som besvangret sine to døtre i fylla (1 Mos 19.30-38). Loven forbyr seksuell omgang mellom slektninger i tre ledd, altså også mellom tremenninger. De alvorligste tilfellene straffes med døden: «da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis» (6-13-14). I Kirkeordinansen (1607) innprentes prestene at «effter denne Dag skal intet Ecteskab til stedis udi det tredie led, paa det der maa holdis den Høffuiskhed oc Naturlig blusomhed til Slecten, som aff Christelige Forfædre, haffuer verit her til Dags holdit.» (upag. tillegg).

2.8 blander sig med Fæ] Forbudet mot seksuell utnyttelse av dyr gjentas flere gange i Mosebøkene og behøver altså ikke nødvendigvis å gjenspeile et aktuelt problem for en sogneprest på Helgeland på slutten av 1600-tallet; 2 Mos 22.19: «Hvosom belegger sig med Qveg, hand skal visselig døe.» Forbudet spesifiseres òg for kvinner i 3 Mos 18.23: «Og ingen Qvinde skal hafve ad skaffe med noget Diur, thi det er vederstyggeligt.» Men det finnes eksempler på domfellelser av denne typen forbrytelse i samtiden. Verbet blande sig brukes her i betydningen «inngå kjønslig forbindelse med (og forplante sig)».

3.1 unge Enker] Enker fortjener ifølge Skriften særlig vern: «Giør de Enker Ære, som ere rette Enker» (1 Tim 5.3); «Men holt dig fra de unge Enker; thi at naar de blifve kaade imod Christum, da ville de giftes» (5.11). Loven omtaler enker i flere sammenhenger: «Lader nogen fornemme Mands Enke, eller Daatter, i hvad Stand de ere udi, Geistlig eller Verdslig, sig i Uære beligge, da maa hendis Værge, saa fremt hand og næste Frænder ikke hende ville benaade, hende strax tage, og fængslig lade indsætte og forvare i hendis Livs Tid, og alt hendis Gods til sig annamme, og det altsammen nyde og beholde, saa længe hand hende saa i Fængsel og Forvaring holdendis vorder» (6-13-10).

3.3 Jomfru-Krenker] Apokopert flertall; om forførere el. voldtektsmenn. Om de mindre alvorlige tilfellene sier Skriften: «Om nogen locker en Jomfru, som icke endnu er trolofved, og beligger hende, da skal hand gifve hende hendis Morgen-Gafve, og beholde hende til sin Hustru» (2 Mos 22.16). Påbudet gjentas i loven: «Dersom nogen enten selv, eller ved andre, beder om en Dannemands Daatter, og derover beligger hende, før Trolovelsen skeer, eller hand faar endelig Svar, da skal hand endeligen tage hende til Egte, om hendis Forældre, eller Formyndere, ville det samtykke» (6-13-4). «Dersom nogen voldtager en ærlig Møe, eller Enke, og det bevisis, miste sit Liv, eller, om hand ej betrædis, være fredløs» (6-13-16).

3.4 den forbudne Frugt] Uttrykket henspiller på frukten av treet i Paradis, 1 Mos 2.17: «Men af det Træ, som gifver Forstand paa Got og Ont, skal du icke æde»; jf. 3.7.

3.5 hooragtig Miiner] Et ukyskt blikk vil bli regnet som hor: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke bedrifve Hoer. Men jeg siger eder, Hvo som seer paa en Qvinde, at begiære hende, hand hafver allerede bedrefvet Hoer med hende i sit Hierte» (Matt 5.27-28).

3.6 Forbrækker] brekker i stykker

3.7 skiønne Liiner] ubrukte tau

3.8 At] som

3.8 Dalila] Samsons svikefulle elskede Dalila forsøker tre ganger å avlure ham hemmeligheten om hans styrke. Først fjerde gang lykkes hun. Det andre forsøket består i at hun binder ham med nye og ubrukte tau: «Da tog Dalila ny Linier, og bant hannem dermed» (Dom 16.12). Men også disse sliter Samson over som om de var tynne tråder. Meningen synes å være at ukyskhet og svik forbindes i Dalilas skikkelse, selv om Samson nå neppe kan sies å ha opptrådt mer kyskt enn henne.

4.1 bemænger] har legemlig omgang med

4.2 Sodomiters Skam] Et rop om synd i Sodoma og Gomorra når Herren: «Der er et Raab af Sodoma, og Gomorra kommet til mig, det er stort; Og deris Synder ere meget svare» (1 Mos 18.20). Abrahams brorsønn Lot har slått seg ned i Sodoma og blir der besøkt av to av Herrens engler. Mennene i Sodoma vil ha dem, så de kan få «sin vilje» med dem. Lot tilbyr voldsmennene sine døtre i stedet – om enn forgjeves. På denne bakgrunn har sodomi blitt brukt om forskjellige former for ikke-konvensjonell eller ulovlig seksuell praksis, særlig homofili. Det råder ingen tvil om synet på homofili i Det gamle testamente: «Om nogen ligger hos en Dreng, som hos en Qvinde, de hafve giort en Vederstyggelighed, og skulle Baade visselig døe» (3 Mos 20.13). Loven sier følgende: «Omgiængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand» (6-13-15).

4.3 Krambo] eller krambod: butikk som selger matvarer, tekstiler, redskaper m.m.

4.4 Kram] handelsvare; hankjønnsformen er kurant.

4.5 befugter] ejakulerer på; evfemisme. Det bibelske forbudet mot seksuell selvtilfredsstillelse, som har gitt oss ordet onani, finnes i 1 Mos 38, der Onan av sin far Juda blir beordret til å gifte seg med sin avdøde brors hustru, men vegrer seg: «Men der Onan fornam, at Sæden skulde icke høre hannem til; Derfor naar hand gick ind til sin Broders Hustru, forderfvede hand det paa Jorden, at hand skulde icke gifve sin Broder Sæd. Da mishagede HERren det, hand giorde, Og hand slo hannem ogsaa ihiel» (1 Mos 38.9-10).

4.8 Vee] pine (legemlig og åndelig)

5.4 Horens Huus] Uttrykket er ikke nødvendigvis synonymt med horehus, dvs. prostitusjon i organiserte former. Men slik ulovlig virksomhet ville nordlandsfarere uansett ha støtt på i Bergen, der det fantes flere bordeller på 1600-tallet. Virksomheten ble omkring 1620 flyttet fra Øvregaten, bak den tyske bryggen, til Nøstet, innerst på vestsiden av Nordnes. Sedelighetssaker er den største enkeltgruppen i strafferegistrene. For å få bukt med problemet ble straffene skjerpet. «Røktbare» eller «løse Quind-folck» ble i stadig større utstrekning utsatt for kakstrykning (offentlig pisking) foran rådstuen eller på torvet (Fossen 1979: 337 og 817).

6.3 Gamledags] Her brukt (ubøyd) som adjektiv. Med «gamle dager» menes oftest noe som ligger én eller to generasjoner tilbake i tid. For Dass later fortid til å være fortid uansett.

6.5 Det rønned David ilde] det gikk David ille; verbet rønne, no. røyne (erfare) brukt upersonlig

6.6 Som sov hos fremmed Viiv] Fremmed her i betydningen «ikke hørende til husstanden, familien». Historien om kong Davids uhyrlige forbrytelse fortelles i 2 Sam 11-12. Kongen får fra sin takterrasse øye på en vakker ung kvinne som bader. Det viser seg å være Batseba, gift med hetitten Uria, som tjenestegjør i kongens hær. David får Batseba hentet opp til seg og ligger med henne. Da han får melding om at hun er med barn, beordrer han sin hærfører Joab om å plassere Uria der striden med ammonittene er som hardest. Uria faller, og kongen tar Batseba til hustru. Men dette gjør han ikke ustraffet. Herren sender en profet, Natan, til David, som forkynner at Gud vil ydmyke ham og ta fra ham alle hans hustruer og åpenlyst gi dem til andre menn. Da angrer David. Dermed nøyer Herren seg med å slå hans nyfødte sønn med dødelig sykdom. Kongen faster og gråter til ingen nytte. Sønnen dør. Men så går livet videre. Batseba blir på ny med barn; det er Salomo, «den fredsommelige». Historien fungerer som moralsk eksempel så lenge man ikke ser saken fra Urias, Batsebas eller barnets synsvinkel.

6.7 spilde] miste

7.1 Aarsage] Formen på -e er kurant.

7.2 Samson] Historien om Samson fortelles i Dommernes bok 13.24-16. Han var den siste av de såkalte dommerne (militære lederne) som stod for erobringen av Palestina i perioden mellom Josva og Saul. Dass refererer til Samsons kjærlighetsforhold til Dalila, som lar seg kjøpe av fienden og avlurer ham hemmeligheten om hans umåtelige styrke (se komm. til 3.8 ovf.).

7.4 Horens bløde Skiød] Dom 16.19: «Og hun lod hannem sofve paa sit Skiød, og kaldede een som ragede hans siv Hofvet-Locke af.» Dalila kan kalles hore i den forstand at hun ikke var gift med Samson, men hun fremstår likevel som en atskillig fastere forbindelse enn den navnløse prostituerte han hadde besøkt i Gasa umiddelbart før han traff Dalila (Dom 16.1).

7.5 Du rosed lidt af Kiøbet] du skrøt ikke akkurat av kjøpet; Dass synes å forutsette at Dalila var en prostituert – at hun var blitt kjøpt – og alluderer med et understatement til Samsons fortvilelse over Dalilas stedighet: «Men der hun tvingde hannem Dag fra Dag med sine Ord, og plagede hannem, da blef hans Siæl træt indtil Døden» (Dom 16.16).

7.7 Din Øyne gik i Løbet] dine øyne gikk tapt; filistrene stikker ut øynene på Samson så snart han er overmannet: «Men Philisterne grebe hannem, og stunge hans Øyen ud» (Dom 16.21).

8.2 Hun klipper og dit Haar] Ikke egenhendig; jf. komm. til 7.4 ovf.

8.3 Fru Venus] Venus er den romerske kjærlighetsgudinnen, identifisert med grekernes Afrodite. Her opptrer hun metonymisk for erotikken. Den forlokkende vinen hun serverer, og den beruselsen erotikken kommer med, er som gift å betrakte. Den som lar seg beruse og forføre, må betale dyrt for opplevelsen. Det fikk Samson erfare. Bruken av den klassiske mytologien i kristen diktning hadde imidlertid vært kontroversiell helt fra den kristne litteraturens første begynnelse. «Hva har vel Athen med Jerusalem å gjøre?» skriver kirkefaren Tertullian allerede i det annet århundre (De praescriptione haereticorum 7.9). Kristen-humanisten Erasmus tar spørsmålet opp i sin berømte dialog Ciceronianus (1528), der en av samtalepartnerne maner til utryddelse av denne typen hedenskap (Erasmus 1986: 394). I Danmark-Norge ble de hedenske gudenes navn bannlyst fra skolene, bl.a. i Christian IVs store Recess fra 1643, der lærere instrueres om å innprente de unge om «at skye de Hedenske Affguders Naffne, som findis i mange Bøger» (sitert etter Rørdam 1857: 2.176). Peder Syv begrunner forbudet med sin generelle oppvurdering av det danske (Syv 1915: 200-01). Dass forholder seg altså uventet fritt til den klassiske mytologien her; det kan vel sies å harmonere med hans bruk av verdslige melodiforelegg. Jf. Thomsen 1971: 54-57 (om 1600-tallet generelt) og Sønderholm i Bording 1986: 2.42 f (om Bording).

8.6 Forgift] gift

8.8 Forgiort] forhekset, tilføyd alvorlig skade

8.8 Bedrift] virksomhet, handling; ikke nødvendigvis noen stor dåd

9.1 Gibea den Stolte] Gibea skulle bli Sauls hjemby og hovedstad; byen lå ca 5 km nord for Jerusalem. Historien det her alluderes til, fortelles i Dom 19-20. En mann av Levi stamme som bor langt inne på Efra’im-fjellet, tar seg en medhustru fra Betlehem. Men medhustruen reiser fra ham; hun flykter hjem, dit hun kom fra. Etter noen måneder reiser mannen etter, i håp om å få henne tilbake. Hun blir til slutt med, men på veien hjem må de overnatte i Gibea. Der får de omsider husly hos en gammel mann. Da er det at en gjeng ugudelige omringer huset for å få sin vilje med den fremmede, som det heter. Verten tilbyr dem i stedet, som Lot, sin egen datter i tillegg til gjestens medhustru, og de ugudelige «omginges skændeligen med hende den gandske Nat, indtil Morgenen» (19.25). Ektemannen og hans vert finner kvinnen død på terskelen utenfor døren. Etter å ha fraktet liket hjem, deler mannen det i tolv stykker og sender stykkene rundt i hele Israel, ett til hver stamme. Slik oppfordrer han til hevn over Gibea. Da samler hele Israels folk seg «ligesom een Mand og forbunde sig» (20.11). Etter tre dager med harde kamper og store tap seirer til slutt forbundsfellene: 25.000 krigere fra Gibea faller i striden, og byen stikkes i brann.

9.3 Den Skøge] Hvorfor skjøge? De siste norske oversettelsene omtaler medhusturen som «utro». Det hebraiske ordet som brukes, wattizneh, behøver faktisk ikke bety at utroskapen var av seksuell art. En rimelig tolkning kunne være at medhustruen kalles «utro» som en konsekvens av at hun reiser fra sin mann og hjem til sin far (Frymer-Kensky 2002: 120). Men i 1633-oversettelsen forutsettes det at kvinnen rømmer fra sin mann og reiser hjem fordi hun hadde vært utro: «Og der hun hafde bedrefvet Hoer hos hannem, løb hun fra hannem til sin Faders Huus i Betlehem» (19.2). Det kan altså se ut til at dikterens moralske eksempel tar sitt utgangspunkt i Betlehem-kvinnens løsaktighet. Uansett virker det unektelig provoserende at det er den mishandlede kvinnen som holdes frem som utro synder i dette tilfellet. Eksempelet fungerer mye bedre om man forutsetter at Gibeas fall kom som følge av det umenneskelige overgrep byens egne menn gjorde mot den uskyldige kvinnen.

9.4 Den] som

9.5 standen] stått

9.6 Hâr] Synkopert form for haver; vi hadde her ventet preteritum (irrealis) i en betingelsessetning av denne typen. Dikteren tyr antakelig til muntlig språk for versrytmens skyld.

9.6 Helena] Igjen et eksempel fra den verdslige litteraturen (se komm. til 8.3 ovf.): Helena, gift med spartanerkongen Menelaos, blir røvet av den trojanske prins Paris, som tar henne med til Troja, en gresk koloni ved innseilingen til Svartehavet. Dette hustrurovet, som er iscenesatt av kjærlighetsgudinnen selv, blir foranledningen til Troja-krigen, som det fortelles om i Homers epos Iliaden. Hos Homer blir det aldri helt klart om Helena faktisk har vært med på notene, eller om hun langt på vei er et uskyldig offer. Dass hadde imidlertid uansett neppe lest Homer. En sannsynlig kilde til Helenas utroskap ville for de fleste som hadde vært igjennom latinskolens siste år, være Vergils Aeneiden (2.567-603), der det eksplisitt påpekes at hun er skyld i krigen, og at hun har bedratt sin ektemann. Helten Aeneas er nær ved å drepe henne i raseri, men blir holdt tilbake av sin mor, kjærlighetsgudinnen.

9.7 Da slog en Helt den anden] I Iliaden utkjempes den siste og avgjørende tvekampen mellom de to fremste heltene på henholdsvis gresk og trojansk side: Akhillevs og Hektor. Sistnevnte faller for førstnevntes spyd (Il. 22.326-27).

9.8 u-forfært] uforferdet, fryktløs (i henhold til idealet i den episke heltediktningen); uforfært også hos Kingo o.fl.

10.1 Den første Verdens Dage] Den tid som beskrives i 1 Mos 1-5, før syndfloden.

10.2 Forgik] gikk til grunne

10.2 Flodens Luud] Om syndfloden fortelles det i 1 Mos 6-8. Herren begrunner sin straff over menneskene med at menneskenes ondskap var stor på jorden (6.5), og at «Jorden var forderfved for Guds Øyen, og fuld af Fortrædelighed» (6.11). Luud (no. lut), dvs. vaskemiddel; her brukt i overført betydning: Syndfloden skulle rense verden for synd.

10.3 Der] da

10.4 En Hore til sin Bruud] Hor er ikke eksplisitt nevnt som årsak til syndfloden. Men det gjøres i 1 Mos uansett helt klart at Guds vrede motiveres av menneskenes manglende moral.

10.5 de Brande] de brennende lidenskaper; syndfloden slokker bokstavelig talt brannen, dvs. menneskenes ulovlige og tilsynelatende uslokkelige begjær.

10.6 Sig selv ey slukke vil] som ikke vil slokke seg selv; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

10.7 den glatte Pande] ubetenksomheten, frekkheten; motsatt rynket pande, som signaliserer bekymringer eller skrupler.

10.8 blodigt Spil] spill av blod, blodsutgytelse

11.1 Daare] tåpe, person som viser mangel på klokskap og fornuftig omtanke.

11.2 bilder […] ind] innbiller; uekte sammensatt verb

11.3 saare] sterkt, i høy grad

11.4 Rosens Kind] rosenkinn; kinn som ved sin friske, røde farge minner om en rose (i alminnelighet om en ung kvinne)

11.6 vel-gestalted] velutviklet

11.8 Orm] larve(r) el. lignende dyr som lever i åtsler

12.2 Horens Huus] Se komm. til 5.4 ovf.

12.4 skiær] skjærer, går hurtig; kortformen er kurant.

12.4 Vraae] krok (avsides, ensom, mørk og skummel)

12.5 De hvide Marmor-Støtter] Uttrykket inneholder rimeligvis en allusjon til Pygmalion, den mytiske billedhuggeren på Kypros, som forelsker seg i sin egen marmorstatue. Historien fortelles av Ovid, i Metamorfosene (som riktignok ikke var latinskolepensum). Skulpturen var «så snehvit deilig som ingen kvinnefødt pike». Pygmalions hjerte «fylles av brann», han kysser skulpturen, legger den på purpurfargede laken og holder omkring den som om den var en oppblåsbar Barbara . Til slutt forbarmer kjærlighetsgudinnen seg over Pygmalion og gir statuen liv. Piken åpner sine øyne og rødmer (Met. 10.243-97).

12.6 støder an] krenker; i dette uttrykket ligger formodentlig ikke bare at den unge manns kvinnebekjentskaper er tilfeldige, men også at de innebærer et overgrep mot kvinnen; anstøde i betydningen «gjøre seg skyldig i krenkelse el. overtredelse (av)».

12.8 Pølens brede Plan] Pølen omtales i Åp 19.20; jf. 20.10: «Disse to [dyret og den falske profet] blefve kaste lefvende i en gloende Pøl, som brende med Svofvel.» En pøl er en «pytt», men med ordene brede Plan insisteres det her på svovelpyttens betydelige størrelse.

13.2 Musik og Jomfru-Sang] Man kunne tenke seg dette som himmelske konserter i barokk motsetning til Pølen. Men denne musikken kan også oppfattes som et jordisk gode, i likhet med spaserturene nevnt i strofens v. 4.

13.4 Spassere-Gang] tur gjennom spesielt vakre omgivelser: en have, en park eller en skog.

13.6 Ild og Beeg] Bibelen nevner ikke noe sted disse strafferemediene sammen. Ilden fremholdes av Matteus (5.22 og 18.9) som tilhørende Helvetes pinsler («Helfvedes Ild»), men også av Johannes i Åpenbaringen: «Og der falt Ild fra Gud af Himmelen» (Åp 20.9). Bek omtales av profeten Jesaja i forbindelse med straffen over Edom: «Da skulle hendis Floder blifve til Beg, og hendis Jord til Svogel, ja hendis Land skal blifue til brændendis Beg, som icke skal slyckis hvercken Dag eller Nat» (Jes 34.9).

14.1-2 forbandet Den Dag] Man kan kanskje oppfange en allusjon til Job her, han som forbannet den dagen han ble født: «Derefter oploed Job sin Mund, og forbandede sin Dag» (Job 3.1).

14.3 Du dig med Skiøgen blandet] du hadde seksuell omgang med skjøgen; jf. komm. til 2.8 ovf.

14.5 Rantzon] løsepenge(r)

14.6 biude fal] fremby, tilby

14.7 forsilde] for sent

14.8 finde] merke, innse

15.4 beqvemmer] passer, sømmer seg for

15.6 danned vel] velskapt

15.7 derhos] i tillegg

15.8 kysk og tugtig] De to adjektivene står ofte sammen som her; de brukes gjerne om kvinner med tanke på seksuelle forhold: ærbar, kysk, dydig; jf. PSyv 9554: «Kydskhed er bedste Skjønhed.»

16.2 Deylighed] Substantiv dannet til dejlig og brukt om det menneskelige legems ytre skjønnhet, især kvinners. I sin pastoralteologiske veiledning oversatt til dansk i 1667 skriver Nathanael Pownol et utsagn som gjengis slik: «den indvortis Deylighed, med huilcken Siælen i sig selff er beprydet» (Pownol 1667, upag.). Johann Arndt utbroderer menneskesjelens «Deylighed» i den fjerde av sine bøker om Den Sande Christendom. Ikke bare er den «saare dejlig»; deiligheten forøkes ved «Bønnen og den daglig Samtale med Gud» (1690: 4.151).

17.2 Flættebaand af Guld] Motsetning mellom de indre og de ytre kvalitetene hos en kvinne tematiseres av Ordsp 11.22: «En deylig Qvinde foruden Tuct, er ligesom en Soe med et Flettebaand af Guld,» jf. komm. til 17.8 ndf.

17.5 befalder] faller i smak, behager

17.8 En Guld-bordyret Soe] en purke med gullbroderi. Bordyre er etymologisk samme ord som brodere; jf. komm. til 17.2 ovf.

18.1-2 Det Legem […] HErrens Tempel er] Poenget er hentet fra 1 Kor 6.18-19: «[…] men hvo som lefver i Skiørlefnet, han synder mod sit eget Legeme. Eller vide I icke, at eders Legeme er den Hellig Aands Tempel, som er i eder, hvilcken I hafve af Gud, og I høre eder icke self til?»

18.3 hvo Guds Tempel krænker] Eksempler på slike tempelskjendere er kong Ahas i 2 Krøn 28.21 og kong Antiokos i 1 Makk 1.21-24. Da ulykken rammer Antiokos, kommer også skyldfølelsen: «[…] og jeg tæncker paa det Onde, som jeg giorde i Jerusalem» (1 Makk 6.12). Jesus renser templet i Matt 21.12-17; Joh 2.12-22.

18.5 lader […] ilde] det passer seg dårlig

18.6 At gaa for tit i Dantz] Ortodokse teologer unnlot ikke å gjøre oppmerksom på at det i Bibelen ble danset med guddommelig sanksjon; se f.eks. 2 Mos 15.20-21 og Fork 3.1: «Alle Ting hafver sin Tid», som f.eks. å «Dandse». Brochmand skriver at det å danse fra naturens (dvs. Guds) side verken er ondt eller godt, men fordi dans som involverer begge kjønn ikke bidrar til åndelig oppbyggelse, er det tryggest å la det være (1664: 2.62a-b; «De lege», cap. VIII, quaest. V).

18.8 Jomfruers Ære-Krantz] Kransen er her selvsagt billedlig: noe som tjener til å forherlige en eller øke ens berømmelse. Det er typisk at det er piker som advares mot å miste sin ære. Gutters ære var mer hardfør. Det å miste sin ære, å bli «røktbar», medførte sosial utstøtelse.

19.3 maa] får

19.4 staa paa Spring] er utsatt for å gå til grunne

19.8 Crœsi Penge-Sæk] Lyderkongen Krøsus (gr. Kroisos, lat. Croesus, ca 560-546 f. Kr.), her i (lat.) genitiv, var kjent for sin veldige rikdom og ble i så henseende tidlig brukt som en retorisk eksempelfigur. Historien om ham fortelles av Herodot (bok 1). Se Erasmus’ Adagia 1.6.74: «Croeso ditior» («Rikere enn Krøsus»). Førsteutgavens tekst skiller ikke mellom oe og ae, men gjengir begge lyder med æ.

20.2 En Lov i Mose-Bog] 4 Mos 19.15: «Og hvert aabet Kar, som icke er Laag eller Bond paa, det er ureent.» Betingelsen er muntlig og ugrammatisk: Loven står i Moseboken enten man vil akte den eller ei. Her synes den brukt som et påbud om sømmelig (dekkende) påkledning.

20.3 Hvad Kar] det kar som

20.3 til tackte] dekket til; pret. av tiltække

20.5 dømme] anse som

20.8 fører aaben Kram] frembyr utildekkede eller uinnpakkede varer. Uttrykket innebærer at kvinnekroppen her oppfattes som gjenstand for kjøp og salg, uansett tildekking; jf. PSyv 3334: «Hver lyster ej ad kjød, hvorpaa spifluer have sidded.»

21.2 Det samme Skrifftens Sprog] Se komm. til 20.2 ovf. Sprog brukes her i betydningen «fyndord» eller «ordspråk».

21.4 Drog] latsabb, menneske uten lyst el. evne til nyttig virksomhet; jf. TB 5.16.4

22.6 For JESU Fødder] Luk 7.37-38: «Og see! der var en Qvinde i Staden, hun var en Synderinde; der hun fornam, at hand sad til Bords i Pharisæerens Hus, da hendte hun et Alabaster med Salve: Og traadde bag til hans Fødder, og græd; og begynte at væde hans Føtter med Graad, og at tørre dem med sit Hofvet-Haar, og hun kyste Hans Fødder, og salvede dem med Salven.»

22.7 betænkke] ta i betraktning

22.8 Til] hva angår

23.2 fordervet] ødelagt (moralsk)

23.2 Sæck] skjøge, hore

23.3 JESU Blod] 1 Joh 1.7: «Og JESU Christi Hans Søns Blod giør os reene af alle Synder», jf. Hebr 9.14, 1 Pet 1.19 og Åp 1.5.

23.3 er runden] har rent; av rinde

23.4 toer] vasker; én stavelse

23.4 Smitte] adferd (som følge av uheldig påvirkning); jf. PSyv 3328: «Horen, som kullet; hun smitter og brænder.»

23.6 hiertelig] på en oppriktig, inderlig følt måte

23.7-8 Du skalt […] Indgaa i Himmerig] Matt 21.31: «JEsus sagde til dem: Sandeligen siger Jeg eder, Tollere og Skøger kunde før komme i Himmerigis Rige, end I.»

24.6 I løse Folkis Huus] Neppe horehus (jf. komm. til 5.4 ovf.); løs kan her oppfattes som som «ugift» eller «forlovet». Husene det refereres til, rommer med andre ord ingen konvensjonell familie.

24.8 GUDS Ansigtes Lius] Jf. 2 Kor 4.6: «Thi Gud som bød Lyset skinne frem af Mørcket, Han gaf et klart Skin i vore Hierter, at den Oplysning om Guds Klarheds Vidskab er fremkommen formedelst os, i JEsu Christi Ansigt.»

24.8 Ansigtes] Genitivform (parallell til ansigts) særlig brukt i Bibelen, jf. 1 Mos 3.19: «I dit Ansictes Sved».

25.3 gnave] gnage, spise

25.4 fremmed] ikke hørende til husstanden, familien

25.4 Suul] kjøttmat, flesk o.l. som spises sammen med brød, eller som pålegg.

25.5 staalne Mad] Partisippet av stjæle finnes i to konkurrerende former: stjaalen og staalen. Den stjålne maten må her oppfattes på samme måte som «forbuden Frugt» (3.4), dvs. som sex utenfor ekteskapet. Jf. Ordsp 9.16-17: «Og til Daarer siger hun [en daarlig Qvinde]: De staalne Vand ere søde, og det skiulte Brød er nydeligt.»

25.8 Med Spot] ledsaget av spott (og skam)

26.1-2 Mand kand […] temme En Hund] Jf. PSyv 3347: «Horer og harer ere onde at temme.»

26.3 At] slik at

26.4 snoe] snike seg

26.7-8 fragter Sit Skib] leier ut skitt skip; skipet blir å oppfatte som kroppen.

26.8 u-fri Stæd] Hankjønn er kurant på 1600-tallet. Metaforen kan forstås slik at kvinnen leier ut kroppen sin, som dermed blir beskattet i fremmed havn.

27.2 bruger] drar nytte av

27.3 blinde bancker] skjulte grunner eller rev, undervannsskjær

27.5 sencker] synker

27.6 Godtz og Vrag] last og skrog

27.7 Og aldrig meere funden] Ufullstendig setning, sc. «blir funden»; muntlig konstruksjon. Det hadde vært enkelt nok å få verset til å gå opp med full setning, f.eks. «Og blir ey meere funden».

27.8 betalt] Økonomistisk metafor: Den som har gjort dårlig forretning med sitt skip, lønnes med totalhavari. Utroskap koster tilsvarende dyrt.

28.1 undgielde] Verbet brukes i eldre tid transitivt, med objekt, som her.

28.3 sit Hovet hælde] bøye hodet, la hodet synke, især som tegn paa andakt eller sorg

28.4 For det af dig er skeed] for det som av deg er utført; underforstått relativpronomen (subjunksjon)

28.6 Fortræd] forringelse, skade

28.7 At] Infinitivsmerket; infinitiven angir innholdet av den fortred som påføres barna.

28.7 Hore-Unger] barn født av horer eller utenfor ekteskap; uekte barn. Her advarer dikteren om at også ektefødte barn vil bli ansett som horunger hvis deres mor er utro.

28.8 Sæd] avkom, barn

29.1 Guds Lov] Det stedet i Moseloven Dass her refererer til, innskrenker rettighetene til en annen type «uekte» barn, dvs. barn som er produkter av blandingsekteskap mellom jøde og ikke-jøde. Har han misforstått? Slik datidens bibeloversettelser var formulert, kan han likevel se ut til å ha sitt på det tørre: «Der skal og ingen Horebarn komme ind i Herrens Menighed, icke end i det tiende Leed, og hand skal plat intet komme i HERrens Meenighed» (5 Mos 23.2).

29.3 Embed nyde] virke som prest; logikken forutsetter at den hvis tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor har vært utro, ikke kan være prest.

29.8 til at] for å

30.2 Som i Huusholdning boor] som er husfader, overhode for en familie

30.7 Skieppe] Hulmål for tørre varer (f.eks. korn, frukt, salt), 1/8 av korntønnen (17,39 liter)

31.1 Finte] jordstrimmel, åkerlapp, men betydningen «knep» eller «uærlig handling» kan i sammenhengen vanskelig settes helt ut av spill. Erik A. Nielsen siterer dette stedet hos Dass (2009: 419) og assosierer «en knapt så respektfuld allegorisering fra et dansk ordsprog: ‘Præst og Pigeben lover begge to noget bedre højere oppe.’ Det siger noget om Himmerige.»

31.2-4 Fanden […] kasted ned] Jf. Matt 13.24-30: «Hand lagde dem en anden Lignelse fore, og sagde: Himmeriges Rige lignes ved et Menniske, som saade god Sæd i sin Ager. Og der Folckene sofve, kom hans Fiende, og saade Klinte iblant Hveden, og gick bort. Der Sæden voxte nu, og baar Frugt, da syntis ogsaa Klinten. Da ginge Tienerne til Huusbonden, og sagde: Herre, saaede du icke god Sæd i din Ager? Hvoraf hafver dend da Klinten? Men Hand sagde til dem: Det hafver Fienden giort. Da sagde Tienerne: Vil Du da, at vi skulle gaa bort, og luge dem af? Hand sagde, Ney: Paa det I skulle icke tillige rycke Hveden op med, dersom I luge Klinten af. Lader dem baade voxe tilsammen indtil Høsten: Og naar det er Tiid at høste, vil jeg sige til Høst-Folcket: Sancker først Klinten tilsammen, og binder dem udi Knippe, at mand kand opbrænde dem: men samler mig Hvæden ind i min Lade.» Jesus identifiserer selv fienden med djevelen i sin utlegning: «Det er Menniskens Søn, som saaer god Sæd! Ageren er Verden: Den gode Sæd ere Rigens Børn; Klinten ere den Ondes børn: Fienden som dem saaede, er Diefvelen: Høsten er Verdens Ende: Høst-Folcket ere Englene» (v. 37-39).

31.2 Sæd] såing, men betydningen «sperma» spiller også inn.

31.3 Klinte] ugress; jf. talemåten skille klinten fra hveden. Jf. evangelisangen til dette stedet hos Matteus: SV 3.234-35.

31.5 Der] da

31.5 sove] sov; pret. flt.

31.6 at] for å

33.1 og ey] heller ikke

33.1 tøver] betenker deg på, venter

33.3 det Verk du øver] det arbeid du utfører; brukes både positivt, om storverk eller bedrifter, og negativt, om voldsdåder og forbrytelser

33.4 Handel] handling; tar opp handler i 31.1

33.5 Ugle] Uglen symboliserer her den hvis gjerninger ikke tåler dagens lys; jf. TB 5.7.6. Som symbolfigur er uglen her hunkjønn.

33.8 under smukke Tag] i respektable hus

34.1 Vee være deris Fødder] Ang. vee, se komm. til 4.8 ovf., her brukt i tilknytning til ønskende konjunktiv (være). At noen skylder på føttene i situasjoner der det er viljen det skorter på (retorisk pars pro toto), er vel kjent fra litteraturen, f.eks. hos den romerske komedieforfatteren Plautus (Pseudolus 5.1), en scene som finnes resirkulert hos Holberg (Jeppe paa Bjerget 1.7). Dass’ uttrykksmåte her gjenspeiler likevel heller bibelspråket; jf. Sal 25.15: «Mine Øyen see stedse til HERren; Thi hand skal drage mine Fødder af Garnet» og Matt 18.8: «Dersom din Haand eller din Fod forarger dig, da hug dennem af, og kast dennem fra dig.» Se også komm. til 5.3 ovf.

34.2 Til andris Qvinder gaar] som går til andres kvinner; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

34.3 du gaar paa Gløder] er ille til mote, går i spenning

34.5 Manden] Dvs. ektemannen, den bedratte

34.6 fældt] tatt av dage

34.7 Skamme] Oppr. gen. ent. (norr. skammar), styrt av til.

34.8 omvældt] veltet om

35.1 nyde] få nytte av

35.3-4 det Baand […] mellem To] Jf. Matt 19.6: «Saa ere de nu icke lenger to, men eet Kiød. Derfore, hvadsom GUD hafver tilsammenføyet, det skal Mennisket icke adskille.»

35.5 Seng og Sæde] Fast uttr.: Seng betyr «seksuell omgang», Sæde «bolig» eller «hjem».

35.8 U-skel] urimelighet, urett

36.1-2 den Slange […] i Paradiis] 1 Mos 3

36.3 kraaget] krokete, buktende

36.4 Riis] kvist

36.7 Eva blev bedragen] Jf. 1 Mos 3.13: «Qvinden svarede, Hugormen bedrog mig, at jeg aad.»

36.8 Gestalt] person, væsen; slangens gestalt er å oppfatte som Djevelen.

37.1 Kraager] knep, krokveier

37.3-4 stikke Imellem Bark og Træ] skille nærstående (f.eks. ektefolk) el. ødelegge det gode forholdet dem imellom

38.2 U-høflig] ufin, grov

38.4 næmt og giemt] sagt (nevnt) og husket

38.5-6 alle gode Sæder Fordervis] 1 Kor 15.33: «Lader eder icke forføre: Ond Snack forderfver gode Seder.» Margkommentar (1633): «Menander poeta»; sentensen stammer ganske riktig fra den greske komedieforfatteren Menander (344-292 f. Kr.).

38.7 stæder] forunner, tilsteder

38.8 Fripostighed] frekkhet

39.1 og ey] ei heller

39.1 omrende] løpe omkring

39.4 Som er om Hoved hviid] Dvs. enker. «Unge enker» nevnes spesielt i str. 3 (se komm. til 3.1 ovf). Her omtales de eldre, som ikke anses like uskyldige.

39.5 En Ting] noe, dvs. en enke; uelegant vers

39.6 Skalk] skurk, skøyer; jf. Matt 18.9: «Og dersom dit Øye forarger dig, da rif det ud, og kast det fra dig: Det er dig bedre, at du gaar ind i Lifvet met eet Øye, end at du hafver to Øyen, og kastes i Helfvedes Ild.»

39.7 Lokke-Duer] Lokke-duer brukte man til å lure andres duer til ens eget dueslag. Her brukes ordet åpenbart om duer brukt til å lokke falker i fella. Dikteren har moro av et ordspill: Hans mors familenavn var Falk og kunne føres tilbake til en falkefanger ved navn Adrian Rockertsen Falkener. Han kom til Bergen tidlig på 1500-tallet og ble senere borgermester i Trondheim. At denne kunnskapen var allmenn i familien, fremgår av Marcus Volqvartz’ dikt til Anna Falch (en eldre søster av Petter Dass’ mor, Maren) ved hennes død i 1709 (se Røtvold 1997: 35 f). Ingen av Petter Dass’ morbrødre, som alle kalte seg Falch, ser imidlertid ut til å ha vært gift flere enn én gang.

39.8 daared] forført

40.1-2 en Qvinde Med Øyet har beseed] Matt 5.27-28: «I hafve hørt, at der er sagt til de Gamle: Du skal icke bedrifve Hoer. Men jeg siger eder: Hvosom seer paa en Qvinde at begiære hende, hand hafver allerede bedrefvet Hoer med hende i sit Hierte»; jf. 2 Pet 2.14: «De hafve Øyen fulde af Horeri; De lade icke formeene dem Synden, De locke til sig de lætfærdige Siæle; Hafve et Hierte, som er beslaget med Gierighed, Forbandede Folck.»

40.3-4 faar Hu og Sinde Til] etterstreber; de to substantivene, som også ofte ellers forekommer sammen, er i denne forbindelse å betrakte som synonyme. «Sinde» er et poetisk alternativ til sind.

40.7 Tragt] Dette ordet ser ikke ut til å være registrert i ordbøkene. Drammens-manuskriptet (D) skriver Wirtmand «tratt og tatte». Utfra sammenhengen er det rimelig å tolke tragt som avledet av tragte (etter), med betydning av «begjær», «streben» el.l.

40.7 Tagte] skønnsomhet; taktfølelse; stavemåten med -g- er ikke etymologisk; vi hadde ventet -k- eller -c- fra lat. tactus, men formen med -g- kan være betinget av rimordet: agte. Formen med utlydende -e ser ikke ut til å være belagt i ordbøkene.

41.2 sit Kar] Ordet brukes i NT i overført betydning, om mennesket som et svakt, syndefullt vesen. Her må det rimeligvis forstås som «kvinne» eller «hustru», under innflytelse av 1 Pet 3.7, der ektemennene formanes på følgende måte: «Disligest skulle, I Mænd boe hos dem med Fornumstighed; og gifver det Qvindelige, som det skrøbeligste Redskab, sin Ære, som ogsaa ere Naadens Medarfvinge til Lifvet, paadet at eders Bønner skulle icke forhindres.»

41.5 De Reene salig priisis] Matt 5.8: «Salige ere de, som ere rene af Hiertet; thi de skulle see Gud.»

41.7 Til Dievels lad dem viisis] Hebr 13.4: «Egteskab skal holdes ærligt hos alle, og den Egte-Seng ubesmittet: Men Bolere og Hoerkarle skal Gud dømme.»

42.1 naar de ud har hooret] når de har horet ferdig; adverbet ud brukes her om at en virksomhet bringes til ende, at noe gjøres helt ferdigt.

42.3 At Helsen er forloret] En slik straff for hor – at noen kroppsdeler blir «befængte» og huden er «forvissnet» – fremsettes i 4 Mos 5.21, der presten instrueres om å forbanne en utro kvinne, slik at Herren lar hennes «Lender forsvindes bort» og hennes «Bug ophefves». Den bedratte ektemann rammes av skinnsyke (sjalusi), som Dass her misforstår og tolker som en hudsykdom (spedalskhet) eller kanskje en kjønnssykdom. Etymologien til skinsyge er ikke ganske klar; ordet kan imidlertid ha noe med skin i betydningen «hud» å gjøre.

42.4 nødis gaa] er nødt til å gå

42.5 Sot-befængte Lemmer] legemsdeler (evt kjønnsorganer) angrepet av sykdom

42.6 forvissnet] Verbet forvisne brukes særlig om en gradvis svekkelse: «svinne inn;» «hentæres».

42.7 det, som end er slemmer] det som er enda verre

42.8 Skumpel-skud] ynkelig og ringeagtet person, sort får

43.1 Bevare GUD] måtte Gud bevare; ønskende konj.

43.1 os alle] Dikteren inkluderer seg selv i bønnen – ihukommende sitt leiermål?

43.2 saadant Rytteri] Her i betydningen «ridning» (om seksualakten), ikke «troppestyrke» eller «kavalleri»; muligens med en allusjon til vekselrytteri, dvs. vekselutstedelse som ikke hviler på virkelig avsluttede forretninger, men som går ut på å skaffe penger til dekning av forfallen gjeld og til personlig forbruk.

43.3 ralle] fjaser, svirer

43.4 Sti] handlemåte, skjebne, livsvei, jf. uttrykket holde sin sti ren.

43.6 naadelig] nådig; formen brukes rimeligvis for versrytmens skyld.


Det Siuvende Bud
Sangen omfatter en innledning (str. 1), en avsluttende bønn (str. 45) og derimellom redegjørelser for i alt seks forskjellige former for tyveri. Disse seks avdelingene av sangen har ulik lengde og markeres ikke på tydelig, systematisk vis. «For det Fierde» skriver dikteren i str. 29 – hvilket stemmer godt – men uten at han noe sted ellers foretar en slik nummerering av disposisjonens enkelte avdelinger. I den første (str. 2-10) behandles ordinært tyveri, i den andre (str. 11-16) triksing med mål og vekt, i den tredje (str. 17-19) tar han for seg kredittsvindel, i den fjerde (str. 20-28) svindel med regnskap og fakturering, i den femte (str. 29-38) dovenskap, dvs. tyveri av den tid man skylder sin arbeidsgiver, og i den sjette og siste (str. 39-44) fråtseri og drikk, som er å betrakte som tyveri av Guds gaver.

Knud Sevaldsen Bang (1681) deler tyver inn i fire slag: (1) «Huus-Tyfve», hva enten det dreier seg om uærlige husbonder eller utro tjenere, «Røfvere» eller «Voldsmænd», (2) «Lands-Tyfve», slike som jukser med mål og vekt i handel, (3) «Hierte-Tyfve», som pønsker ut hvordan de kan lure sin neste, og (4) «Kircke-Tyfve», som stjeler kirketid til «forfengelige ting» o.a. J.L. Aaskow (1692) oppsummerer budet slik: «Her forbiudis, at tage andres Gods og Penning fra dem, med Vold, eller med falske Vare, eller nogen Svig» (s. 71). Henrich Bornemann (1694) fremholder at tyveri hovedsakelig gjennomføres på to måter: «Enten Aabenbar, som Røfvere og Tyfve der tager deris Næstis Gods og Penge med Vold og Kiendsgierning: Eller Hemmelig; som falske Regnemestere, falske Kiøbmænd, Aagger-Karle og andre saadanne, der med falske Varer, eller anden Svig drager deris Næstis Gods til sig» (s. 15).

Luther kommenterer i sin Store katekisme alle de typene tyveri Dass omtaler, bortsett fra den siste, fråtseri og drikk. Gjentatte ganger insisterer han på nødvendigheten av å gå bredt ut og ikke bare definere tyveri som det å bryte opp en annens pengekiste i nattens mulm og mørke, men å fordømme ethvert forsøk på å tilrane seg en fordel «udi ald handel, som skeer med sin Nægstis skade» (Luther 1629: 50). Dermed inkluderes uten videre utro tjenere og sleipe handelsmenn i tyvenes tall, til tross for at de til vanlig nyter allmenn respekt, i motsetning til fattige tjuveradder. Dermed røper Luthers formaninger i tilknytning til det syvende bud også en viss forståelse for betydningen av sosial klasse. «Kortelig: saa gaar det til i Verden, ad huer dend som offentlig kand stiele oc røfue, hand gaar sicker oc frj, ustraffed af en huer, oc endda dertil vil være hulden i act oc ære: dis midler tiid da maae de smaa hemmelige tyfue, som ikun een gang hafue forgrebit sig, udstaa skam oc straf, oc giøre hine fromme, oc til ære» (s. 52). Men Gud har ifølge reformatoren likevel forordnet en slags rettferdighet i dette: «ad efterdi enhuer røfuer oc stieler fra en anden, da straffer hand den eene Tyf med dend anden: huor skulde mand ellers tage Galger oc stricke til dem alle?» (s. 54v). I sin kommentar utreder Albrecht Peters Luthers syn på forholdet mellom eiendom, arbeid og penger (1990: 1.255-78).

Loven (C.5. no. lov) behandler tyveri i den sjette bokens kap. 15-18, «Om Ran», «Om Røveri», «Om Tyveri» og «Om Falsk».

tit.] 2 Mos 20.15: «Du skal icke stiæle». Luthers Lille forklaring: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke tage andres Gods oc Penninge fra dennem met vold, oc ey heller fly oss dem met falske Vare eller nogen suig, men fordre andres gavn, dem beskerme oc forsuare» (Luther 1616: 67).

mel.] Kjent fra Cassubens salmebok 1661, av Dass tidligere brukt til leilighetsdiktet «Forskrækkelig Blodskam» fra 1674 (SV 1.147) og dessuten til en av evangeliesangene (SV 3.310). Flere opplysninger hos Schiørring (1.259) og I.R. Hansen (1986: 81 f).

1.5 des] derfor, derover

1.5 naade] vis nåde, forbarme seg over; ønskende. konj. av verbet naade

1.6 i mange Maade] på mange måter; bortfallet av -r i flertall er en generell mulighet, ikke bare et produkt av rimtvang.

2.1 Part] noen, en del; jf. TB 6.2.1 ff.

2.1 formedelst] ved hjelp av, for – skyld

2.1 Fingre lange] Jf. uttr. have lange fingre: «være tyvaktig» (langfingret)

2.2 offentlig] åpenlyst

2.3 Natte-gange] nattevandringer; især om rangel

2.5 Folkes] Denne genitivsformen brukes som alternativ til den vanligere folks for versrytmens skyld.

2.5 snage] Eller snoge (no. snoke): etterforskende rote el. snuse i noe

3.1 Skamme] Oppfordrende konj.

3.1 Næring] underhold, inntekter

3.2 leede] fæle, slemme

3.5 en selsom Miine] et besynderlig ansiktsuttrykk; henspiller rimeligvis på tungen som stikker ut av den hengtes munn. I kirkekunsten fremstilles ofte Guds fiender med utstrakt tunge.

3.6 Bielke] galgebjelke

3.6 Ad […] griine] smile til; her ironisk. Dass gir inntrykk av at tyveri vil bli straffet med døden, dvs. hengning. Loven foreskriver imidlertid slik straff bare for de alvorligste tilfellene. «Bryder noen ud af Jern og Fængsel, og siden lader sig finde i Tyveri, da bør hand at straffis med Galgen» (6-17-39). Førstegangsforbrytere som har begått et lite eller «ringe» tyveri, straffes med fengsel og pisking («at miste sin Hud» (6-17-33)). I tillegg kommer erstatning til den skadelidte. Heller ikke Moseloven foreskriver dødsstraff for tyveri; jf. 2 Mos 22.1 ff.

4.1 til Lære] i lære

4.3 Laas] låser; intkj. flt.

4.4 Spindel-Traad] tråd i en spindelvev

4.6 Hvi seer du saa vel i Mørke] Jf. Fork 2.13-14: «Da saae jeg, at Vjsdom gaar ofver Daarlighed, som Liuset ofver Mørcket; Og at den Vjsis Øyen staa i Hofvedet; Men Daarer gaa i Mørcket: Og jeg merckte dog, at det gaar den Eene som den anden.»

5.1 Mæster] læremester, forbilde; i Bibelen ofte brukt om Jesus, jf. Matt 10.24..

6.2 konstig] listige, snedige

6.3 Favn] Lengdemål tilsv. tre alen, ca 190 cm

6.3 Lykke] løkke (av galgetau)

6.8 fortiente] Vi skulle ha ventet perf.: har fortjent.

7.1 Vee] stakkars; uttr. for sorg og smerte

7.3 Puds] pek, skurkestrek

7.3 øve] gjøre

7.5 Rov] tyveri

7.5 begiver] tar fatt på, gir seg i kast med.

7.6 Til et Rov du selv da bliver] Dvs. Satans rov; prinsippet er det samme som i Sal 7.16: «Hand hafver grafvet en Graf, og opkast den, og er falden i Grafven, som han giorde.» Paulus fastslår i 1 Kor 6.10 at tyver hører med blant de urettferdige som ikke skal arve Guds rike.

8.1 rapped] nasket, stjålet

8.2 Midler] det man eier av økonomiske verdier; især penger.

8.3 snapped] nasket, stjålet

8.4 Levned] liv; levetid

8.4 sørge-fuld] sorgfullt; liv og levnet blir fulle av sorg i påvente av dommen: Helvetes evige pine.

8.5 Efter Drikke kommer Tørste] Uttrykket spiller formodentlig på den episoden i Johannesevangeliet der Jesus fremstår som Messias for en samaritansk kvinne. Her skiller han mellom to typer vann: brønnvannet som bare midlertidig slukker tørsten, og «livets vann», som gir evig liv. Tyver må nøye seg med brønnvann. Se Joh 4.13-14: «JEsus svarede, og sagde til hende: Hvo som dricker af dette Vand, hannem tørster igien: Men hvo som dricker af det Vand, som Jeg gifver hannem, hand skal icke tørste evindeligen. Men det Vand, som Jeg gifver hannem, skal blifve en Vandkilde i hannem, som flyder til det evige Lif.»

8.6 Som mand saaer, saa skal mand høste] Gal 6.8: «Thi hvad som et Menniske saaer, det skal hand høste.» Registrerer det som ordspråk: «Hvad een saaer det høster hand» (PSyv 4279); «Som ein sår, so fær ein hausta» (Aasen 208).

9.1 fuldkommet] oppfylt

9.1 vorde] bli

9.2 Det som blev om Petro spaad] Under det siste påskemåltidet: «Da sagde Hand [Peter] til Hannem [Jesus], HERre, jeg er beredt at gaa med dig i Fængsel og i Døden. Da sagde Hand: Peder, Jeg siger dig, Hanen skal icke gale i Dag, førend du hafver negtet tre gange, at du kiender Mig» (Luk 22.33-34). Meningen synes å være at tyven, som i sin ungdom har vært like kjekk som Peter, svikter sin frelser når det kommer til stykket. Og lønnen blir fengsel og død, timelig så vel som åndelig.

9.3 omgiorde] spente omkring deg, gjorde deg klar; pret. av omgiorde; vi hadde ventet omgiordede.

9.4 kaad] tankeløs, letsindig

9.5 hvort] hvorhen

9.5 dig behagde] du ville

9.6 Frygt indjagde] inngjød frykt, gjorde redd

10.1 til Aar og Dage] etter lang tid

10.2 fuldkommen] helt, fullstendig; intkj.-formen er kurant.

10.5 den Stæd] Hankjønn er kurant.

10.5 henrive] fjerne på voldsom, ubarmhjertig vis

10.6 blive] bli værende, forlise, gå under.

11.1 Ydermeere] (end)videre, dessuten

11.2 Befal] befaling

11.3 Maal] Enten mål i utstrekning eller hulmål (til utmåling av mel, fiskelever, rogn m.m.), jf. 3 Mos 19.35 (1647, Chr. IV har «Maade»).

11.3 Tynder] En tønne er et hulmål for korn, poteter, sild, epler m.m.¸ især brukt som kornmål, i alm. tilvarende 8 skjepper, jf. Imsen og Winge 1999: 464 f.

11.4 Sal] salg; skrivemåten sal vanlig til midt på 1700-tallet

11.5 Alnen] Lengdemål tilvarende to fot eller 24 tommer, jf. Imsen og Winge 1999: 13; oftest brukes alen både som ubestemt og bestemt form.

11.6 der paa Vægten skorter] gis det for dårlig vekt; snytes det på vekten; jf. C.5. no. lov 3-10.

12.2 med et frit Forset] med vilje el. overlegg

12.3 Epha] Hulmål for tørre varer tilsvarende ca 37 liter; dette målet har selvsagt aldri vært i bruk i Danmark-Norge; jf. Am 8.5: «Og sige: Naar vil da den Nymaaned faa Ende, at vi skulle selge Kornet; og Sabbathen, at vi maa hafve Kornet fal, og giøre Epha mindre og forøge Seckelen, og forfalske Vegten?» Dass forklarer det selv slik i TBB, SV 3.35: «Det er omtrent en trede Part / Af vore Danske Tønder, / Naar Kornet reignes reent og hart / Før det er malet sønder.»

12.4 Skieppe] Kornmål tilsvarende 1/8 tønne eller ca 17,5 liter; jf. Imsen og Winge 1999: 392; se komm. til 11.3 og 12.3 ovf.

12.5 sig vil nære] ernære seg, underholde seg

13.1 Samleren] Ordet brukes om en person som samler seg formue og rikdom; jf. Matt 6.19: «I Skulle icke samle eder Liggende-Fæ paa Jorden.»

13.6 Fremmed skal hans Høst dog arve] Ordsp 13.22: «Den Gode skal arfve til Børnebørn; Men Synderens Gods skal sparis til de Retfærdige»; jf. Fork 6.2

14.1 hva mand med Synden samle] Jf. 1 Kor 6.8 f: «Men I giøre Uret, og søge Fordeel, og det hos eders Brødre. Vide I icke, at de Uretfærdige skulle icke arfve Guds Rige?»

14.3 Skinders] ågerkarlens, blodsugerens; om person som presser penger av folk

14.4 Treddi Arv] Middelalderens klasser av arvinger (arvetallene) finnes videreført i Christian IVs no. lov av 1604, men ikke i C.5. no. lov av 1687. Dette må enten bety at sangen er skrevet før 1687, eller at Dass henger etter (jf. TB 5.11.8). «Tredie arff» omtales i Chr. IV 4-7; det er der snakk om arv til fars bror. Første arv går til sønn, annen arv til bror. Påstanden om at utrettmessig tilegnede penger ikke blir «gamle» (14.3), taler imidlertid for at «Treddi Arv» her heller bør forstås som arv gjennom tre ledd eller generasjoner; jf. komm. til 13.8 ovf.

14.5 Det er idel Ørne-Vinger] Ordsp 23.5: «Lad dine Øyen icke flue til det, som du icke kand faae; thi det giør sig Vinge som en Ørn, og fluer mod Himmelen.»

15.1 To slags Maal og to slags Skiepper] Se komm. til 11.3 og 12.4 ovf.

15.2 Vederstyglighed] motbydelighet, avskyelighet

15.3 Væed] ved, til brensel

15.5 Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, hand blef bortkast i den gloende Pøel»; jf. Matt 5.22.

16.1 selver] selv

16.4 træckte] narret, tok ved nesen

16.4 næt] dyktig

16.5 Synden ey fuldkommen drivis] Den største (fullkomne) synd er den som gjerningsmannen selv skryter av. Dass kan se ut til å være sin egen autoritet hva angår dette standpunktet.

17.1 udi ald Sanden] i all sannhet; jf. uttr. min santen.

17.2 leggis til] tillegges, tilskrives beskyldes for; uekte sammensatt verb.

17.3 udborger hos een anden] Verbet udborge brukes vanligvis i betydningen «la få varer på kreditt; her åpenbart «ta på kreditt», «skrive på krita».

17.6 høre ilde] bli dårlig omtalt, bli refset

18.1 vare] passe

18.4 borge] gi kreditt, kausjonere for

18.6 vare tage] tar seg i vare

19.2 Almiss] en barmhjertighetsgave (bib.); jf. Tob 4.11-12: «Thi Almisser frelse af alle Synder, ogsaa af Døden, og forlade ingen i Nød. Almisse er en stor Trøst for den Høyeste Gud.»

19.3 Det] Dvs. takken, tak tidligere vanl. som intkj.

19.3 paa Rente] Godt eksempel på Dass’ hang til økonomisk metaforikk. Men teologisk kan uttrykket lett tolkes slik at det bikker over i kjetteriet. Hvis det altså er slik at almisser bidrar til å fylle giverens konto hos Gud, nærmer vi oss avlaten, som tidligere var blitt så heftig angrepet – i reformasjonen generelt og av Luther spesielt. Og uansett vil Dass’ standpunkt her innebære en uluthersk oppfatning av at gode gjerninger kvalifiserer til frelse og evig liv.

19.4 en Skalk] en skurk, slyngel; her utvetydig negativt. Skalken, han som misbruker den økonomiske tillit han ble vist da han fikk kreditt, settes i motsetning til den takknemlige mottakeren av en almisse. Begge påfører den bemidlede økonomiske utlegg. Almissen lønner seg likevel i et utvidet perspektiv; kredittmottakerens svindel må betraktes som rent tap for den hederlige. Moralen er altså at du som rik med fordel kan gi almisser, men bør undersøke enhver som ber om henstand med betaling nøye hva kredittverdighet angår. Det kan altså være bedre å gi en gave enn å yte et lån.

19.4 udi sin Huud] av natur; hud her i betydningen (meton.) legeme

19.6 fortienne] få, gjøre deg fortjent til

20.1 For det Fierde] Her innledes forklaringens fjerde avdeling, om den fjerde form for tyveri; se innledende komm. til sangen.

20.3 Naar et U for X opskrivis] Uttrykket refererer til forfalskning av regnskap eller gjeldsbrev utstedt med romertall. U eller V, som historisk sett er samme bokstav, har verdien fem, X har verdien ti. Vanligvis brukes uttrykket omvendt: å sette X for U, men prinsippet er uansett det samme. En svindler kan enten forlenge V-ens streker og slik lage en X, eller fjerne X-ens to nedre ben og slik få en V. Er det snakk om gjeld, kan det være fristende å gjøre X til V; er det snakk om et tilgodehavende, vil svindleren ha mulighet til å doble verdien ved å gjøre V til X. Dikteren setter seg her, som i str. 19, i den bemidledes situasjon, den som står i fare for å bli lurt av sine kreditorer. Uttrykket forutsetter ikke nødvendigvis bruk av romertall; det kan utmerket godt forstås i overført betydning. Arabertallene overtok for romertallene i løpet av 1600-tallet.

20.4 forkorted Regning] avkortet regnskap, dvs. halvert gjeld (fra X til V).

20.4 skeer] gjøres

21.1 paa Practicker] med list eller knep

21.2 forlægen Gods] et dårlig el. skadet vareparti

21.3 omskikker] sender rundt

21.4 At] for å

21.4 udprangis] selges (i små partier)

21.4 med een Roos] med en rosende ytring, dvs. villedende reklame

21.5 Giver det et Navn at løbe, At mand ham det skal afkøbe] setter ut et ord [«Navn»] om at man må løpe og kjøpe det [varepartiet] av ham.

22.1 Falske Rencker] bedrageri

22.1 Kroge-Lover] fordreielse el. bevisst uriktig fortolkning av loven

22.2 Underfundighed] hemmelig, svikefuld måte å unngå loven eller andre forpliktelser på

22.3 At] slik at

22.3 Broders] kristne brors

22.3 Brug] næringsvirksomhed, jord- el. fiskebruk

22.3 der over] av den grunn

22.4 Bliver spildt] skades el. ødelegges

22.5 kalde] sc. tyveri

22.6 med alle] fullstendig, helt

23.1 Men nu maatte nogen tale] En tenkt innvending: «Men på dette punkt kunne kanskje noen si»; verbformen brukt som uttr. for en hypotetisk mulighet el. antakelse om noe som kan el. lett kunne tenkes å skje.

23.2 trofast] 5 Mos 7.9: «Saa skal du nu vide, at HERren din GUd er en Gud, en trofast GUD, som holder Pact og Miskundhed, i det tusinde Led, med dem, som hannem elsker og holder Hans Bud.»

23.2 huld] velvillig, nådig

23.4 Ægyptens Sølv oc Guld] 2 Mos 3.22: «[Og Gud sagde] Men hver Qvinde skal laane af sin Naboerske, og af den hun er i Huuset med, Sølf-Kar, Guld-Kar, og Klæder, dem skulle i legge paa eders Sønner og Døttre, og skille Ægypterne derved»; jf. 2 Mos 11.2 og 12.35. Av kirkefedre som Origenes og Augustin ble dette problematiske tekststedet (Gud og hans utvalgte folk som tyver?) lest allegorisk: Den hedenske visdom, altså sølvet og gullet, kunne med Guds sanksjon fritt brukes av de kristne, hevdet de. Men det finnes ingen spor av noen slik allegorisk tolkning her. Erik A. Nielsen kommenterer Augustin på dette punkt (2009: 1.60).

23.6 skaffes skuld’ tilbage] skulle leveres tilbake

24.1 Burde Guds Folk sligt at giøre] burde Guds folk gjøre slikt

24.2 en andens Gods og Laan] Godset (eiendommen) er en annens, ikke lånet, for det tilhører låntakeren; zeugmatisk uttrykk.

24.3 derfor] for det

24.5-6 prøve Om […] at øve] Uttrykket synes å være en sammenblanding av henholdsvis en finitt og en infinitt konstruksjon: «prøve om vi kunne øve den samme Konst» og «prøve at øve den samme Konst». Muntlig språkbruk som dette ville det ikke vært vanskelig for dikteren å erstatte dersom han hadde villet.

25.3 Budet] Dvs. det aktuelle syvende.

25.3 tag det vare] overhold det. Her tage vare med direkte objekt, senere overtar konstruksjonen tage vare på.

25.5 Alles Midler Gud tilhører] Gud kan ifølge Dass’ argumentasjon ikke lastes for at han tillater jødefolket å loppe egypterene for gull og sølv, for i siste instans er det hans eget. I et dennesidig perspektiv er saken selvsagt ikke så uproblematisk. Alle midler (eiendom, formue) forvaltes uansett av enkeltpersoner, og generelt er fordelingen dem imellom påfallende skjev. At noen blir rike og andre fattige, ser Dass altså som et resultat av Guds vilje. Man skaper mao. ikke selv sin egen rikdom. Gud lar det skje. Påstanden ville retorisk sett stått sterkere dersom den var blitt fremsatt av en som selv var fattig. Teologisk er saken langt fra opplagt: jf. Matt 19.21.

25.6 giører] gjør; kurant form.

26.1 Tilmed] dessuten, videre

26.1 det] Pronomenet må referere til det spørsmålet som stilles i str. 24, om det var rett av jødefolket å ta egypternes gull og sølv. Dass gir altså to svar: det første i str. 25, at Gud gjør som han vil med sin egen eiendom, det andre her i str. 26.

26.1 gamle Vaner] (sed og) skikk. Men med dette supplerer Dass sin påberopelse av Guds suverene vilje med en dennesidig rettferdighetsbetraktning: at skurker fortjener straff. Det lar seg ifølge dikteren etisk (om ikke juridisk) forsvare å stjele fra skurker.

26.2 Skalke] skurker, avskum

26.2 bør] fortjener

26.4 Jacobs Kiøn] Kiøn her i betydningen slekt, ætt. Jødefolket hadde ifølge 1. Mosebok havnet i Egypt som en følge av at patriarken Jakobs eldste sønner (stamfedrene til Israels tolv stammer) i sjalusi hadde kvittet seg med sin nest yngste (halv)bror Josef, Jakobs yndlingssønn, ved i hemmelighet å selge ham som slave til Potifar i Egypt (1 Mos 37). Senere gjenforenes familien, da Jakob reiser til Egypt med hele sitt hus og bosetter seg der, i Gosen (1 Mos 46). Jødefolket blir så boende i Egypt i hele 430 år (2 Mos 12.40), inntil Moses setter seg fore å lede dem tilbake til Kana’ans land (Palestina), der de opprinnelig kom fra.

26.5 Saadan Sleb og Saadan Byrde] Sleb (slæb) her i betydningen hardt arbeid, slit; jf. 2 Mos 6.6: «[GUD talede til Mose:] Derfor sijg til Israels Børn, Jeg er HERREN, og vil udføre eder fra eders Trældom af Egypten, og frælse eder af eders Trængsel, og befrie eder med en udrackt Arm, og stor Dom.»

26.6 At de Guds Folck snart maatt’ myrde] Moses og hans bror Arons forsøk på å overtale Farao til å la folket dra ut i ørkenen for å dyrke Herren slik han har pålagt dem, tas ille opp av de jødiske arbeidsformennene, som påpeker at de (Moses og Aron) dermed har gitt Farao et påskudd til å drepe dem (folket): «Og der de [Tilsyns-Mænd] ginge ud fra Pharao, møtte de Mose og Aron; Saa ginge de til dem Og sagde til dem: HERREN see paa eder, og dømme der ofver, at i hafve giort os saa ilde luctende for Pharao, og hans Tiennere, Og faaet dem Sværdet i deris Hænder, at slaa os ihiel med» (2 Mos 5.20-21). Angående verbformen maatte, se komm. til 23.1 ovf. At jødene er «Guds [utvalgte] Folk», har Moses akkurat blitt påminnet om da Herren åpenbarte seg for ham på Horeb-fjellet; se 2 Mos 3.6-7.

27.2 ringest Hvit] En hvid er opprinnelig en middelaldersk sølvmynt; ordet inngår her i et fast uttrykk som kan kan oversettes «et rødt øre».

27.3 den Guds Befaling] Dvs. at jødene skulle loppe sine egyptiske naboer for sølv og gull; se str. 23 ovf. (2 Mos 3.22).

27.4 sit] sc. gods; jødene skulle miste sine hjem i Gosen, som de da også senere, under ørkenvandringen, lengtet tilbake til (jf. 4 Mos 11.4-6).

27.5 med alle] fullstendig, uavkortet; jf. str. 22.6 ovf.

28.1 besmycke] unnskylde

28.2 Syndig Mennisk] Apostrofen griper tilbake til den som fremmer den tenkte innvendingen i 23.1. Man kan ifølge Dass altså ikke bruke jødenes tyveri under flukten fra Egypt til å rettferdiggjøre egne forbrytelser av denne typen.

28.3 et Skalke-stycke] en skurkestrek

28.4 een ærlig Sag] Dette verset virker umiddelbart forvirrende. Hvordan kan en handling på én gang være en skurkestrek og en ærlig sak? Forklaringen ligger formodentlig i at den saken det her er snakk om, er en sak som fortjener å komme for retten (som rettssak), og at adjektivet her er brukt i betydningen «i overensstemmelse med borgerlige æresbegreper». En «ærlig sak» er med andre ord å oppfatte som et vanlig lovbrudd som skal rettsforfølges av påtalemakten.

28.5 Hvad] hvorfor; spørsmålet er retorisk.

28.5 dig […] bemøye] gjøre deg uleilighet el. umake

28.6 Med een fremmed Kalv at pløye] Ordspråk etter Dom 14.18, der filistrene løser Samsons gåte med juks, dvs. de lurer løsningen ut av hans «forlovede». Ordspråket brukes gjerne i betydningen «utnytte en annens evner eller arbeid og selv ta æren for det», her snarere «å jukse ved bruk av et ugyldig eksempel». Med dette settes strek for den diskusjonen som ble innledet med str. 23: Historien om jødenes tyveri under utgangen av Egypt kan ikke brukes til å legitimere en forbrytelse.

29.2 Som forsømme Husbonds Gavn] Den typen tjenestefolk det her er snakk om, lar være (forsømmer) å gjøre seg nyttige for sin arbeidsgiver. Som unnalurere er de utro tjenere og dermed også en form for tyver: De har ikke gjort seg fortjente til sin lønn. Verbet er bøyd i flertall.

29.4 stor af Navn] Navn her i kjent motsetning til Gavn (29.2); navnet er noe ytre, en tom tittel eller verdighet, gavnet er det faktiske arbeidet som skal utføres. «Gavnet er bedre enn Navnet» (PSyv 2477).

29.5 med Skell og Rette] med (god) grunn og med rette

30.1 bær […] Pungen] rår over pengene; den korte presensformen er kurant.

30.2 Pengene har Drengen væk] Adversativt asyndeton: Setningene i hhv v. 1 og 2 er sidestilt uten konjunksjon. I den manglende konjunksjonen ligger et motsetningsforhold som ellers ville ha vært uttrykt med et men el.l. Dreng brukes her i betydningen «person, som er i tjeneste hos en annen», særlig hva angår gårdsarbeid. Ha(ve)r væk (istf. tar) er en typisk talespråklig vending.

30.3 tvungen] plaget

30.4 Tieneren gaar stolt og kiæk] Adverstativt asyndeton; tilsvarende v. 1-2.

30.5 Spanker om] går omkring med lange, avmålte skritt; beveger seg gravitetisk el. stolt

30.6 Junker] ung adelsmann, herremann; her brukt som spottende betegnelse for en ung mann; især om hovmodig og fornemt optredende ung mann; jf. uttrykket være eller spille junker, optre med falsk fornemhet, flotthed i klesdrakt og vesen.

31.1 forkierte Dage] omvendte eller bakvendte dager, dvs. karneval; jf. ty. verkehrte Welt og lat. mundus inversus: verden opp-ned eller på vrangen. Dass’ forestilling om karnevalet må ha boklige forutsetninger. Det nærmeste vi kommer karnevalsfeiring i Danmark-Norge, er fastelavn (se Troels-Lund 1969: 4.95 ff). Men fastelavn lar seg dårlig beskrive av Dass’ tradisjonelle karnelvalsoppfatning i denne strofen.

31.2 snod] snudd, vendt

31.3 Træller] slaver, personer som utfører hardt og ringeaktet arbeid

31.3 tagis op at age] får kjøre (i vogn)

31.4 Herrerne maa gaa] Adverstativt asyndeton som i 30.1-2 og 3-4

31.4 til Fod] Normalt ville preposisjonen styre genitiv: til fods; rimtvangen holder genitivs-s-en ute.

31.6 Bryde deris Hals i stykke] sc. ved hengning. Verken Moseloven eller C.5. no. lov foreskriver noen straff av denne art. Det er ikke godt å forstå dette annerledes enn at dikteren her, på vegne av hverdagsmakten, forsøker å skremme late og utro tjenere. På steder som dette er det at den nasjonalromatisk idylliserende Dass-resepsjonen fremstår som særlig karikert.

32.1 Kommer hid] kom hit; imp. flt.

32.1 lade Kroppe] Kropp metonymisk om person, i spøkefull og nedsettende betydning. Ofte presiseres betydningen, som her, av et derogativt adjektiv.

32.2 Ledig-Gienger] Her brukes ordet neppe i den generelle betydningen «dagdriver», men mer spesifikt om «tjenstefolk uten ansettelse». Loven kaller dem «tiensteløse Folk» eller «Løsgængere» (C.5. no. lov 3-21-16 og 17), men deres manglende ansettelse for «Lediggang». Det var også sogneprestens oppgave å utstede pass og vandelsattest til tjenestefolk som reiste ut av sognet uten å ha en «Husbond»; jf. TilBogen 95.

32.2 og] Også manuskriptoverleveringen har her denne skrivemåten, selv om rimtvangen skulle ha tilsagt oc.

32.3 i Sækken stoppe] Unnalurere skal slås i sæk med eller bedømmes under ett med andre tyver. Det vil her heller ikke være helt urimelig å assosiere sekken med en straffemetode foreskrevet av eldre lovgivning: horer og (i det gamle Roma) fadermordere ble kastet på sjøen innsydd i en sekk.

32.5 HERRENS Dage] Hvilken herre? Setteren har åpenbart tenkt på Gud Herren og markert typografisk deretter. Alle senere utgivere ser ut til å oppfatte referansen på tilsvarende måte («HErrens»). Håndskriftene skiller i skrivemåten ikke mellom Gud og andre herrer («Herrens»). Ut fra sammenhengen vil det her være rimelig å oppfatte herren som husbonden, dvs. arbeidsgiveren. Men Dass ville kanskje ha satt pris på tvetydigheten, som også styrkes av hans kommentar til det 4. bud, der tjenestefolk formanes om å være sin herre til gavn (TB 4.40-49). I og med det fjerde bud fremstilles tjenestefolks lydighet og lojalitet overfor sin husbond som Guds vilje.

32.6 Som ey kaldis kand tilbage] Den tiden som er gått, får man mao. ikke igjen; jf. PSyv 7352: «Det som er skeedt, kand angres, men ej igenkaldes.»

33.1 I den Sted] isteden, altså som et alternativ til lediggang

33.2 Brød] tjeneste (arbeidsforhold)

33.3 da tar du Søvnen vare] da passer du på å sove; jf. 18.6 ovf.

33.4 og ey] heller ikke

33.4 af Sengen staa] oppgi sengen; jf. PSyv 4159: «Dend lade Dreng og varme seng ville nødigt skilles ad» og 9888: «Lad ligger længe heldst i varme senge».

33.5 Middags Linner] Middagslinnen er den linje hvor meridianen skjærer horisonten el. den skyggelinjen som kastes av en loddrett stang nord-syd. Skrivemåten linne for linie er konvensjonell på 1600-tallet. Lathansen sover altså til middag, dvs. kl. 12.

34.1 slomme] sovne inn (slumre), evt. i overført betydning: leve et dorskt og uvirksomt liv

34.4 saare stakket] en veldig kort

34.5 Sulten Tarm] Proleptisk bruk av adjektivet: Tarmen gjør sulten.

34.5 krumpen] innskrumpet (av krympe)

34.6 Forleening] gave

35.1 Hvo der Arbeyd ey vil giøre] 1 Mos 3.19: «I ditt Ansictes Sved skal du æde dit Brød» og 2 Tess 3.10. Jf. PSyv 4168: «Doven og lad bør ingen mad. Han skal ej æde som ej vil svede.»

35.3 ad Dørren kiøre] kaste på dør, jage bort

35.4 at tigge gaa] gå tiggergang

35.6 hungrig Tarme] Jf. 34.5 ovf. og PSyv 4163: «Mand for at legge sin slunkken tarm, hos sin hvile arm.»

36.2 Almiss] tiggergave, barmhjertighetsgave; jf. 19.2 ovf.

36.2 daaven Hund] dovenpeis, lathans

36.3 Det er, som] Det å gi til en tigger (dvs. lathans) sammenlignes med å gi brød til en hund (bokstavelig talt doven hund) istedenfor ens eget barn.

37.1 Vand, der staar i Stille] stillestående vann, uten tilsig og avløp. Lathansen sammenlignes her med råttent, stinkende vann; i forlengelsen av dette loves han å bli hjemsøkt av sykdom.

37.3 ville] Vi hadde ventet vilde (pret.); setteren er ikke stø i ortografien.

37.4 krank] syk

37.5 Skørbug] En tidligere ganske vanlig sykdom, hvis mest karakteristiske symptomer er blødninger (under huden, i tarmer og nyrer) og tannkjøttslidelser. Den fremkalles av mangelfull ernæring, især mangel på frisk frukt og grønnsaker (c-vitamin), og den har derfor vært vanlig på lange sjøreiser, i beleirede byer og i fengsler, i polarregionene (blant Grønlands eskimoer) og ellers i vårknipa.

37.5 Guulsot] Det har vært vanlig å tro at man kan ergre på seg gulsott (ergre seg gul og grønn); muligens kan også latskap lede til gulsott?

38.1 staalet] stjålet; kurant form

38.3 graver] bearbeider jorden, arbeider på gården hvor du har tjeneste

38.4 Til du blîr til Støv og Leer] Dvs. inntil døden; jf. 1 Mos 3.19: «Thi du est Jord, og du skal blifve til Jord igien», brukt i begravelsesritualet (Danmarks og Norgis Kirke-Ritual 1685: 328)

38.5 på Betlers Maade] på tiggers vis

39.1 Til Beslutning] til slutt; med str. 39 innledes disposisjonens sjette og siste punkt: om fråtseri og drikk.

39.3 Alt hves Gods] alle de verdier

39.5 forsvælger] spiser og drikker opp; setter over styr

40.1 u-hulde Tienner] utro tjener; jf. Luk 12.45-46: «Men dersom den samme Svend siger i sit Hierte: Min Herre tøfver at komme, og hand begynder at slaa Svende og Piger, og at æde og dricke, og blifve drucken, da skal den samme Svends Herre paa dend Dag som hand icke tencker, og paa den Time som hand icke veed: Og hand skal sønderhugge hannem, og skal gifve hannem hans Løn med de vantro.» Dikterens allusjon forutsetter en naiv og kontekstløs fortolkning av Jesu lignelse.

40.2 Sætter bort] setter over styr

40.3 sikkerlig] i sannhet, virkelig

40.3 formeener] hindrer

40.4 indlegge] oppnå, erhverve

40.5 Pæle] Av pægl, hulmål brukt til brennevin

40.6 svælle] svelge, hive innpå

41.1 Beest] dyr, villdyr eller husdyr. Jf. 2 Pet 2.12, som også kopler dyr og fråtsing.

41.2 slem] klanderverdig; intetkjønnsformen uten -t er kurant.

41.2 Belg] mage, buk, evt. hele kroppen. Dikterens sammenligning halter strengt tatt uansett: Dyret i v. 1 settes opp mot magen eller kroppen til fråtseren. Magen står metonymisk for hele personen: fråtseren med sin buk.

41.3 med Skell] med (god) grunn

41.4 det stoore Hafsens Svelg] Dass beskriver selv Moskenesstrømmen, med referanse til Arrebos Hexaëmeron, i NTr (SV 1.96-100); hos Vergil beskrives Scylla og Charybdis i Aen. 3.420-28. Dass beskriver altså fråtserens svelg (og mage) som en malstrøm: Alt går ned, så å si «med årer og seil». Fråtsing, det å spise og drikke for mye eller av pur lyst (ikke av nødvendighet), var i den katolske kirken regnet som en dødssynd (lat. gula, eg. «svelg»). På latin brukes substantivet gurges både om en malstrøm i havet, «et sluk», og om en slukhals eller fråtser.

41.6 Alt hvad Vrag] alt det vrakgods

41.6 forebærer] foreligger

42.1 du] du dranker, 39.1

42.1 Krukken] krukke eller flaske; her: inneholdende alkoholisk drikke

42.2 har spilledt Banckerot] har gått konkurs; jf. Ordsp 23.20-21: «Vær icke iblant Dranckere og Fraadsere, Thi Dranckere og Fraadsere forarmis.»

42.4 Svinde-sot] svinnsott, hentærende sykdom, ofte brukt overført, i uttr. som hans pung el. lomme har faaet svindsot, der kom svindsot i pengene o.l.

42.6 anslage] Dvs. anslå, gammelt juridisk språk: «slå opp», «bekjentgjøre (ved oppslag)». Dikteren påpeker ved sitt retoriske spørsmål at den som har drukket bort sin formue, ikke har andre enn seg selv å takke.

43.1 den lange Faste] de førti dagers faste før påske, fra fastelavn av. Her brukt i uegentlig forstand om langvarig sult.

43.2 indfalde brat] intreffe pluselig, komme brått på

43.3 Kummer] bedrøvelse, sorg

43.3 antaste] angripe, plage; flertallsbøyd verb. Et komma etter verbalet ville ha virket oppklarende: «Suk og Harme» osv. er subjekter i setningen på linje med «Hunger, Kummer».

43.4 Suk] sorg, bekymring; ikke nødvendigvis det lydlige uttrykket. Som litterær genre (f.eks. hos Kingo) er «Suk» et kort, trøstelig andaktsdikt eller en versifisert bønn.

43.4 Harme] mismot, bekymring

43.5 Røde Øyen] Rimeligvis som følge av gråt. De symptomene som nevnes i det følgende, er uspesifiserte og kan knapt relateres til noen enkelt lidelse.

43.6 Røstend’] ristende

44.2 Almissen] Jf. 19.2 og 36.2 ovf.

44.3 Huus-arme Folk] trengende fattige; jf. C.5. no. lov 2-19-15.

44.4 Senge-fast] sengeliggende, lenket til sengen. Ordet, som også finnes belagt i norske tingbøker, ser ikke ut til å være fanget opp av ordbøkene.

44.4 lider Bræk] har en skade, er funksjonshemmet

44.5 Hvor] hvordan

45.1 Bort] Det anaforiske «bort» innleder de fire første versene her som oppsummerende henvender seg til fire av de seks gruppene tyver dikteren har formant i løpet av diktet: drukkenboltene (del 6), de som snyter på vekten (del 2), lathansene som stjeler arbeidstid (del 5) og vanlig tjuvpakk (del 1). De to siste gruppene, uærlige kreditorer (del 3) og regnskapssvindlere (del 4), får ikke plass her.

45.3 Daaven-Skolter] lathanser; skolt, som betyr hjerneskalle eller panne, ser ikke ut til å være belagt på dansk (norr. skoltr).; jf. Jakobsen 1952: 138. Ordet kan eventuelt være dannet her, som en konsekvens av rimet (-Bolter).

45.5 omvende] Oppfordrende konj. Sangen avsluttes med en dobbel bønn: Dikteren ber om at Gud på den ene side hjelper tyver med å slutte med sine skurkestreker og på den annen side belønner de gudfryktige med evig liv.

45.6 Fromme] rettskafne, troende

45.6 forfremme] Oppfordrende konj. Verset kan antakelig best forstås som en bønn om frelse og evig liv, om å bli «forfremmet til herligheten», som det heter i Frelsesarmeen. En dennesidig «forfremmelse» (moralsk eller materielt) kan også tenkes, slik det fremgår av Aaskows katekisme. De retskafne loves «god Lyche og Fremgang, langt lefnet og Salighed» (Aaskow 1692: 73) med belegg i Tobits bok 4.6.


Det Ottende Bud
Sangens 31 strofer behandler to former for løgn: først falskt vitnesbyrd i juridisk forstand (str. 3-8), deretter alminnelig bakvaskelse eller sladder (str. 9-30). Innledningen (proømiet) omfatter de to første strofene (str. 1-2). Leksjonen avrundes med en bønn til frelseren Jesus Kristus (str. 31). I str. 2 påpeker dikteren at det finnes seks pluss én former for falskt vidnesbyrd, men denne finere inndelingen redegjør han ikke nærmere for og følger den heller ikke i praksis.

Luther inkluderer i sin Store utlegning av budet en tredje, geistlig kategori mellom de to ovennevtne, dvs. læren til «falske Prædickere», de som dermed forhåner og bespotter Guds ord. Han tar utgangspunkt i «Æren» eller et godt rykte som et menneskes umistelige skatt. Løgnen krenker æren og truer det gode ryktet og skal derfor ikke finne sted; jf. Peters 1990: 1.279-95.

Loven (1687) omhandler også løgnen i kapitlet «Om Æressager» (6-21).

tit.] 2 Mos 20.16: «Du skal icke bære falsk Vidnisbyrd imod din Næste.» Som i Luthers Lille utlegges slik: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke falskeligen beføre andre, icke forraade, icke bagtale andre, icke berycte andre, Men dennem vndskylde, meene oc tale vel om dennem, tage alle ting i den beste mening.»

mel.] Opprinnelig tysk salme fra reformasjonen. Dansk tekst og noter i Thomissøn (1569: 244-46). Dass bruker samme forelegg til den 25. evangeliesangen etter trefoldighet (SV 3.395), jf. I.R. Hansen 1986: 76.

1.1 Sinai] Verset forutsetter her at -ai uttales som separate vokaler, ikke som diftong. Vi ser det samme hos flere av tidens diktere, jf. Nielsen 2010: 396 (om Kingo). Som rimord til «Bagvaskeri» er det likevel ikke perfekt. På hebraisk uttales «Sinai» med utlydende diftong.

1.2 Vor HERre mon’ befale] som Vårherre vil befale; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

1.4 Efftertale] ufordelagtig omtale, baktalelse

1.7 myrd] Verbet myrde er i eldre tid belagt med bøyningen myrdte (pret.) og myrdt (perf. part.). Fremstillingen her ligger tett på det «Drab med Munden» Dass skriver om i sangen til Det femte bud (5.13).

2.1 Sex Stykker] Det falske vidnesbyrd kan finnes i seks varianter, seks deler som til sammen utgjør en helhet. Forelegget for seksdelingen (om noe), er ukjent.

2.5 beregnis] iberegnes

2.6 Vidnis Tunge] Særskrevet, men her å oppfatte som en sammensetning, i likhet med f.eks. vidnesbyrd. «Tunge» her i betydningen «tale».

2.7 dristig] frekk

2.7 med frit Forset] med overlegg

2.8 Udøser af sin Lunge] Subjektet for denne handlingen («Som») viser til tungen eller talen, men logisk sett tilhører lungen verken det ene eller det annet, men vitnet (personen) som lyver. En dikterisk, om enn ulogisk, frihet.

3.2 gammel Testamente] Det gamle testamente eller (i muntlig form) Gammeltestamente. Løgn og falske vitensbyrd omtales mange steder i GT; det som ligger nærmest ordlyden her, er 5 Mos 19.16-18: «Om noget falskt Vidne gaar frem at vidne imod nogen, at bevise hannem nogen Synd ofver: Da skulle de to Mænd, som trætte tilsammen, staa for HERren, for Presterne og Dommerne, som ere paa den Tid. Og Dommerne skulle flitteligen randsage der om.»

3.3 legger ud] sikter, angir

3.4 overskendte] skjelte ut. Man ville ha ventet presens her, sideordnet «legger ud»; en mistanke om rimnød («Testamente» – «overskendte») melder seg uvilkårlig.

3.5 Guderne] Flertallsformen er bemerkelsesverdig. I Bibelen er den sanne gud alltid én; bare foraktelige hedninger holder seg med flere (av)guder. Flertallsformen har dermed sterkt negative konnotasjoner, bortsett fra i Dom 9.13: «Viin-Stocken sagde til dem, Skal jeg forlade min Most, som glæder Guderne og Menniskerne, og gaa hen, at jeg skal ophøyis ofver Træerne?» Oslo-manuskriptet har rettet til «Gud eene». Et «satanisk» vers?

3.6 med ald Omstand] med ethvert forbehold, inngående, utførlig

3.7 Handel] handling, handlemåte

3.7 oversee] undersøke, inspisere

3.8 udhøris] utspørres, komme for en dag

4.1 Befindis] finnes, erfares

4.1 Prov] vitnesbyrd

4.2 sig med Løgn befragted] vært lastet med løgn

4.4 agted] tiltenkte; jf. 5 Mos 19.18-19: «[…] hafver hand da baaret et falskt Vidnisbyrd imod sin Broder: Da skulle I giøre ved hannem, som hand hafde actet at giøre imod sin Broder.»

4.5 Grav] fallgruve; jf. Ordsp 26.27: «Hvosom giør en Graf, hand skal falde der udi», nesten likelydende i Sir 27.29. Aasen 79: «Den som grev ei Greft fyre andre, skal sjølv stupa i».

4.6 ælted] bestemt, tiltenkt; av norr. ætla, på moderne norsk (men ikke dansk) etle eller (vanligst) esle. I nordnorske dialekter er formen elte belagt, jf. Jakobsen 1952: 115 f.

fotnoten] Ordet «ælted» har åpenbart hatt behov for en forklaring blant danske lesere. Forkortelsen står for lat. hoc est, «dette er» el. «vil si».

4.7 Svinet] Luther (1629: 59v) skriver til det åttende bud at bakvaskeren ønsker å «røre i en andens skarn, lige som en Soo der velter sig i Dynd, oc med sin tryne roder der udi.»

4.7 Drav] Den grøtaktige massen som blir igjen når man ved hjelp av kokende vann har trukket ut kraften av maltet som brukes til ølbrygging, ble mye brukt som grisefor, ofte tilsatt forskjellig avfall, kli o.l.

5.1 Dend Steen] Jf. Joh 8.7: «Hvosom af eder er uden Synd, hand kaste den første Steen paa hende.»

5.3 Top] hode

5.4 Bade] gagn

5.6 Fabel] gjenstand for spottende omtale

5.7 Goliath] Dvs. Goliats hode; jf. 1 Sam 17.50-51: «Og David hafde intet Sværd i sin Haand: Da løb David, og tren til Philisteren, og tog hans Sværd, og drog det af Balgen, og slog hannem ihiel, og hug hans Hofvet af hannem der med.»

5.8 Aldt] Ordet brukes nesten helt uten betydningsinnhold, men markerer folkevisestil.

6.3 svær] sverger; pres. av svære el. (vanl.) sværge

6.3 falsker] falsk; av norr. falskr, her en litterær arkaisme; jf. Sktr 2.196.

6.5 Hand siger saa] 5 Mos 19.21: «Dit Øye skal icke spare hannem: Lif for Lif; Øye for Øye; Tand for Tand; Haand for Haand; Fod for Fod.»

6.7 gram] hard, ubarmhjertig

6.8 forsone] avhjelpe følgene av en krenkende handling ved bot el. sonoffer.

7.3 gaa Ram forbi] undgå, slippe å bli rammet

7.4 Gud i Skyen] Herren åpenbarte seg for Moses i en sky da han fikk lovtavlene for annen gang (2 Mos 34.5): «Saa kom HERren ned i en Sky, og tren der til hannem, og prædickede om HERRens Nafn»; ifølge Åpenbaringen kommer han også i en sky på dommens dag (Åp 1.7): «See, hand kommer med Skyerne, og alle Øyen skulle see Hannem»; jf. 14.14.

7.5 Retfærdelig] Adverbet brukes i denne formen, evt. retfærdeligen, synonymt med retfærdig.

7.7 Sviig] falskhet; det å gi falskt vitnesbyrd

7.8 Leveris hen til Fanden] Jf. Matt 25.41: «Da skal Hand [Menneskesønnen] og sige til dem hos den venstre Haand: Gaar bort fra Mig, I Fotbandede, i den ævige Ild, som er beredt Diefvelen og hans Engle.»

8.1 falsker] Jf. 6.3 ovf.

8.3 Guds Ansigt] I Bibelen er det å vende sitt ansikt til en et tegn på velvilje eller nåde; se f.eks. Sal 102.3: «Skiul icke dit Ansict for mig, Bøy dine Øren til mig i Nød» og velsignelsen: «HErren velsigne dig og bevare dig! HErren lade lyse sit Ansigt over dig! og være dig naadig! HErren lette sit Aasyn paa dig, og give dig Fred!» (Kirke-Ritualet 1685: 31).

8.5 Guds Rigis Himmel-Port] Forestillingen om at Guds himmel har porter eller dører, finnes flere steder i Bibelen. Løgnere utelukkes eksplisitt i Åp 22.15: «Thi Hunde ere uden fore, og Troldkarle, og Bolere, og Manddrabere, og de Afgudiske, og alle som elske og giøre løgn.»

8.6 alle Hunde] alle ugudelige slyngler; jf. Åp 22.15, sitert ovf.

8.7 det Mørk] det mørke (subst.); fortapelsens mørke satt opp imot frelsens lys; jf. Matt 4.16: «Det Folck, som sad i Mørcke, hafver seet et stort Lys; og De, som sade i Dødens Sted og Skygge, Dem er opgaaet et Lys.»

8.7 som heel er sort] som er helt sort

9.3 Bagvasker] Se Müller 1667: 211 (kap. XC. «Om Bagtalelse»)

9.4 Slanger] Man kan f.eks. tenke på slangen i paradisets have (1 Mos 3; jf. 2 Kor 11.5); se også Sal 58.4-5: «De ugudelige ere forvendte af Moders Lif; Løgnere fare vild af Moders Lif. Deres Galenskab er ligesom en Hugormis Galenskab.»

9.4 afmaled] Verbet brukes her i overført betydning: «skildre i ord på en anskuelig, malende måte; beskrive (levende).»

9.6 Slangen med sin Hale] Den zoologiske kunnskapen kan være fundert i Bibelens forestilling om basiliskens (giftslangens) «stikk»; jf. Ordsp 23.32.

9.7 tit] ofte

9.7 Mord] Jf. 1.7 ovf.

9.8 skam] Ordet brukes ikke sjelden med en dobbeltbetydning av «Fanden»

9.8 af at tale] å få ham fra

10.1 lømsk] lumsk

10.4 klikke] tilsøle, baktale

10.5 Argest] verste

10.6 tvende] to (uten synderlig stilistisk forskjell)

10.8 Sig kand paa Jorden vende] som kan ferdes på jorden; relativsetning med pronomenet (subjunksjonen) underforstått.

fotnoten] «Bikke» synes å ha blitt oppfattet som ukurant, selv om det i og for seg er dansk nok. I moderne norsk kan bikkje brukes om hunder av begge kjønn. I moderne dansk har ordet gått ut av bruk. Ang. førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.

11.2 Klaffers] Baktalelsens; klaffer brukes ofte personifisert, uten artikkel og utstyrt med flere munner.

11.3 etlig] flere

11.6 gang] ganger; alternativ flertallsform av gange

11.7 baade Synd og ack] Sideordningen av et substantiv og en interjeksjon (her som uttrykk for smerte og forvilelse) kan anses som en poetisk frihet.

11.8 u-lønt] ustraffet

12.1 Spør du med David] Sal 120.3-4: «Hvad kand den falske Tunge giøre Dig? Og hvad kand hun udrette? Hun er som en Stærckis skarpe Pile, som Ild i Enebær-træ.»

12.3 hun] Dvs. tungen; personifikasjonen er hunkjønn.

12.5 et draget Sverd] Sal 64.3-4 : «Skiul mig for de Ondis Farsamling, for Misdederis Hob. Som hvesse deris Tunger som et Sværd; de som mede med deris forgiftige Ord som med Piile.» Jf. Sir 28.21: «Der ere mange faldne ved skarpe Sværd; men ingenstæd saa mange, som ved onde Munde.»

12.5 Aad] odd

12.6 den Skarpes Piiler] Sal 120.3-4: «Hvad kand den falske Tunge giøre Dig? Og hvad kand hun udrette? Hun er som en Stærckis skarpe Pile, som Ild i Enebær-træ.»

12.7 Basiliskis] I Bibelen brukes basilisk (gr. «liten konge») om et giftig kryp eller giftslange; jf. komm. til 9.6 ovf. I folketroen var basilisken en slange med hanehode.

13.1 foruten Been] Jf. Guds forbannelse av slangen i 1 Mos 3.13: «Du skal gaa paa din Bug». Derav Sal 140.3-4: «De, som tæncke ont i deris Hierter, og dagligen opvæcke Krig. De hvesse deris Tunge som en Hugorm; Der er Øglers Forgift under deris Læber.» I en anonymt utgitt vise fra 1663 finnes et nesten helt parallelt uttrykk: «Thi Tungen er en liden Lem, / som Been i sig icke bære, / Naar Mennisken hende vanbruger slem, / Da monne hun dennem vanære» (En ny Vise, kaldis Tungens Stillere, 1663, str. 6).

13.2 slaer dog Been i stykker] Sir 28.20: «En Svøbe giør Ribler; men en ond Mund sønderknuser Beenene og altsammen»; jf. Ordsp 25.15.

13.2 slaer] slager>slaer>slaar; jf. Sktr 2.244.

13.4 U-lykker] Jf Sal 10.7: «Hans Mund er fuld med Bander, Svig og Bedragelse; Hans Tunge kommer Møye og Uræt afsted.»

13.5 et lidet rørligt Roor] Jak 3.4-5: «See! alligevel at Skibene ere store og drifves af stercke Væir, saa styris de dog med et lidet Roer did, som hand vil, der dem styrer. Saa er og Tungen et lidet Lem, og kommer store Ting af sted.» Heinrich Müller (1667: 200) bruker det likedan: «Et Skib, omskønt det er stort oc drivis aff stercke Vinde, dog ledes det med et lidet Roer, hvor hen den vil, som det regierer.»

13.7 snoor] vender

14.2 En Løgner er langt verre] Sir 20.25: «En Tyf er en skændelig Ting, Men en Bagvaskere er meget skændeligere.».

14.4 stiæl] Den korte og den lange presensformen brukes om hverandre.

14.6 skattere] verdsette

14.7 Naar Navn og Rygte det er væck] Luther begynner sin forklaring av det åttende bud slik: «FOruden vort eget Liif, Ecte-Gemahl oc timeligt Gods, da hafue vi endnu een Skat, det er, Æren, oc et godt Rycte, huilcket vi oc icke kunde ombære» (1629: 56v).

15.2 Guds Ord] Ordsp 3.16: «Hos hendis [dvs. Visdommens] høyre Haand er et langt Lif, Og hos hendis venstre Haand er Rigdom og Ære.»

15.4 snige] lure til seg

15.5 Creatuur] beist; jf. TB 2.14.4.

15.7 gromme] ville

15.8 Ørck] ørken, villmark

15.8 svæve] streife omkring

16.2 Skorpioner] Esek 2.6: «Og du Menniskis Søn skal icke frygte dig for dem, og ey frygte for deris Ord: De ere vel gienstridige og hvasse Torne hos dig, og du boer iblant Scorpioner.»

16.6 have Vinge] Sal 55.7: «Jeg sagde: O! hafde jeg Vinger som en Due, at jeg kunde flue, og blifve nogen sted.»

17.3 yderst’ Hav] ytterst i havet

17.4 længste] fjerneste

17.4 Tue] del, egn av jordoverflaten; slik også hos Kingo

17.5 Davids] Dvs. salmedikteren Davids; man antok lenge, og tvers gjennom reformasjonen, at kong David var opphavsmann til Salmenes bok.

17.6 Kedars Hytte] Kedar-folket synes å ha vært nomader med tilhold utenfor Israels grenser. De bodde rimeligvis i telt, ikke i hytter, men på 1600-tallet brukes hytte også om en provisorisk bygning eller et telt i f.eks. militærleire. Særlig på grunnlag av Sal 120 ble Kedars telt (eller hytte) oppfattet som fjerntliggende, ute i den fremmede ødemarken: «HERRE, frels min Siæl fra løgnactige Munde, og fra de falske Tunger. […] Vee mig at jeg er fremmed iblant Mesech; Jeg skal bo iblant Kedars Bolige» (v. 2 og 5). Dass bruker uttrykket også i leilighetsdiktet «Krigen i Vigen» (SV 1.338) om det jordiske eksil, i motsetning til «hjemme» i Guds himmel.

18.2 forfører] baktaler

18.3 At] slik at

18.5 given] opplagt

18.7 paa hans Bag] i hans fravær, bak hans rygg

19.1 Achitophel] Rådgiveren som sviktet kong David for hans sønn Absalon da denne gjorde opprør (2 Sam 15.12). Akitofel endte med å ta sitt eget liv (2 Sam 17.23). Det kan riktignok neppe påstås at han egentlig baktalte kongen.

19.2 Skalke-Raad] forræderske råd

19.2 oplagde] klekket ut

19.3 Doêg] Kong Sauls tjener, som med vilje feilinformerte kong Saul om David (1 Sam 22.9). Ifølge overskriften til salme 52 ble den diktet av David på bakgrunn av Doegs angiveri. Johann Arndt bruker i Lyset i Mørket (1690: 2.142) samme eksempel.

19.3 Ziba] Denne tjeneren til Jonatan (sønn av kong Saul) og senere Mefiboset (sønn av Jonatan), baktalte Mefiboset (19.7 ndf.) for kong David. Siba kom likevel bra fra det (2 Sam 19.29).

19.4 beklagde] anklaget

19.5 Skel og Ret] rett og skjell, vanlig ordstilling

19.6 fandt] forsto

19.6 de stackels Præste] Dvs. prestene som ble ofre for Doegs (se 19.3 ovf.) angiveri (1 Sam 22.18)

19.7 Disligest] på samme måte

19.7 Mephiboseth] Kong Sauls sønnesønn ble i en periode offer for sin utro tjener Sibas (se 19.3 ovf.) svik og angiveri (2 Sam 16.4). Senere ordnet det seg likevel for ham.

19.8 Saa gaar det end de fleeste] Fortsatt er det slik at de fleste av oss må lide for andres bakvaskelse.

20.1 Fissel-Tud] sladrehank

20.2 Satans Hore-Unge] Djevelen er løgnens far iflg. Joh 8.44: «Naar hand [Satan] taler Løgn, da taler hand af sit eget, thi hand er en Løgnere og en Fader til hende.»

20.8 fissler] sladrer om

21.1 gemeenlig] som regel

21.3 Fuxsvantzer] en smisker, spyttslikker. Moderne dansk ville her hatt ubest. artikkel.

21.5 Samtykker] gir sin tilslutning til, bifaller

21.7 allersist] Dvs. på dommens dag

21.8 Fandens Luer] den evige ild; Åp 21.8: «Men de Mistrøstige, og Vantro, og Gruelige, og Manddrabere, og Skiørlefnere, og Troldkarle, og Afgudiske, og alle Løgnere, deris Deel skal være i Pølen, som brænder med Ild og Svofvel, hvilcket der er den anden Død»; jf. Jak 3.6.

22.2 vanartig] ond, fordervet

22.4 i Grunde] fullstendig, til bunns

22.5 Og falske Folck skal ey opnaa] Jf. Sal. 34.13-14: «Hvo er den Mand, som hafver Lyst til Lifvet, begierer længe at lefve, og nyde det Gode. Forvar din Tunge fra Ont, og dine Læber, at de icke tale Svig.»

22.7 i Blomster] i blomst; blomster gammel entallsform

23.1 et gammelt Ord] Dette ordtaket har ikke latt seg belegge; jf. PSyv 457: «Bagtale skiller venskab» og 462: «Bagtaleren har djevelen paa tungen, men tilhøreren i ørene.»

23.2 den, sin Ven bagvasker] den som baktaler sin venn; relativpronomenet er underforstått.

23.4 forrasker] overrumpler

23.5 Først myrder han sin egen Siæl] Jf. Visd 1.11: «[…] thi den Mund, som lyver, slaar Siælen ihiel.»

23.6 den Mand, det hører] den mann som hører det; relativpronomenet er underforstått.

23.7 trede] tredje; kurant form

23.7 slaer] slår; kurant form; slager>slaer>slaar, jf. Sktr 2.244.

23.8 befører] baktaler

24.2 besætte] besatte; kurant form

24.4 mon’ anrætte] kunne finne på; monne her med fortids betydning

24.6 Paa den hand det fortaalte] på den som fortalte ham det; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

24.8 den, med Sagen holdte] den som sa seg enig

25.1 beskedelig] sømmelig

25.3 La hver Mand blive god for sig] la hver man ha sin verdi uten å måtte sammenlignes med andre

25.7 beliuver anden ud] sprer løgner om en annen.

26.1 hvo] hvem

26.3 Oprigtigste] ærligste

26.4 det dig sømmer] det som sømmer seg for deg; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

26.7 Saa kast paa mig den første Steen] Joh 8.7: «Hvosom af eder er uden Synd, hand kaste den første Steen paa hende.»

26.8 det ey fortryde] ikke bli sint for det

27.2 stande] stå

27.3 Det staar] Sir 21.31: «Naar den Ugudelige bander en Skalck, da bander han sig self.»

27.4 Skalck] slyngel, bedrager; slik også i v. 7 ndf.

27.7 trôer] tror; ordet kan undertiden skanderes som to stavelser, men ikke slik her.

27.8 selver] selv

27.8 vaaner] bor

28.2 smukke] aktverdige

28.4 vrange] uriktige

28.5 Lad ingen andet af dig skee] Matt 7.12 (jf. Luk 6.31): «Alt det, som I ville, at Menniskene skulle giøre eder, det giøre I dem.»

28.5 ingen] intet; kurant form

28.5 skee] gjøres

28.6 End du] enn det du

28.7 Omgiengelse] atferd

28.8 see] oppleve

29.1 Hvo er den] Sal 24.3-4: «Hvo skal opgaa paa HERrens Bierg? Og hvo skal staa i hans hellige Sted? Den som hafver uskyldige Hænder, og er reen af Hiertet; som hafver icke Lyst til løs Forfængelighed, og svær icke falskelige.»

29.3 overskendt] skjelt ut

29.5 Og hvo er den] Sal 15.1-3: «HERRE, Hvo skal bo i din Bolig? Hvo skal hvile paa dit hellige Bierg? Den som gaar foruden Smitte, og giør Retfærdighed, og taler Sandhed af Hiertet. Den som ikke bagvasker med sin Tunge, og ikke giør sin Næste ont, og icke skænder hannem.»

29.6 bygge] ha sin bolig

29.8 hans Bag vil tygge] vil baktale ham, snakke nedsettende om ham bak hans rygg

30.1 Dag fra Dag] dag for dag

30.2 Punderen] bismeren, stangvekten; no. form av da. pundert

30.3 Paa det] slik at

30.5-6 Ord […] paa Veye-skaaler] Sir 21.28: «Unyttige Ordgydere snacke det, som intet tien til Sagen; men de Vise veye deris Ord med en Guld-Vegt.»

31.3 Bevar] beskytt

31.6 Mens] ettersom

31.6 beskiære] gi, forunne


Det Niende Bud
Sangen til det niende bud omfatter 28 strofer. De to første utgjør proømiet, som parafraserer budet og definerer dets gjenstand («din Næstis Huus»). Konklusjonen kommer som vanlig i form av en bønn i den siste strofen, her til Jesus Kristus, som uansett gir oss alt det vi ikke har gjort oss fortjent til. De mellomliggende strofene faller i to hoveddeler: Den første (str. 3-18) tematiserer forholdet mellom dem som har, og dem som ikke har eiendom, og formaner eiendomsbesitterne, dvs. de rike, om hvordan de skal forholde seg til de eiendomsløse, dvs. fattigfolk. Formaningene – og truslene – er samlet i str. 8-9 (mot dem som handler utilbørlig skrupelløst) og i str. 16-18 (mot dem som forfølger sin rett uten å vise den skyldige mildhet). I den andre hoveddelen (str. 19-27) apostroferes «Begiærlighed», dvs. den personifiserte Attrå, en av de syv dødssynder i den katolske kirken. Denne delen konkluderes i str. 26-27: Den pengegriske vil det gå ille. Enhver, både fattig og rik, skal være fornøyd med det han har.

Luther behandler i sin Store katekisme det niende og det tiende budet under ett og forholdsvis summarisk i forhold til de første åtte. Tyveri og hor, som aktualiseres av begjæret etter annen manns eiendom eller hustru, er jo allerede behandlet i det sjette og syvende bud. Reformatoren påpeker historiserende at de to siste budene ble gitt jødene så de ikke skulle si seg fornøyd med den «ytre» overholdelsen av de to nevnte budene, men at de også skulle advares mot å ta seg til rette med æren i behold, under et skinn av lovlighet. Juristene kommer slik sett ikke godt fra det hos Luther; for den juridiske profesjon har som mål å gjøre det umoralske lovlig: «vrie oc vende Rætten». Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1990: 1.296-309).

I flere av samtidens katekismeforklaringer, som Rostochs (1692) og Bornemanns (1694), behandles, som i Luthers Store, de to siste budene under ett. Resen påpeker i Børnelærdoms Visitatz at skillet mellom de to siste budene ikke er gudegitt. Man kan skille mellom «u-rørlig Gods» i det niende og «det rørlige» i det tiende, eller tilsvarende mellom «Hustruen» og «alt det andet» (1628: upag. [C5]).

tit.] 2 Mos 20.17: «Du skal icke begiere din Næstis Huus.» Luther Lille forklaring: «Wi skulle frycte oc elske Gud, icke met Suig eller List komme til vor Næstis Arffue eller Gods, oc ey fly oss det, endog der kunde finnis nogen Ræt at være paa vor Side. Men heller hielpe hannem, at hand maa beholde sit wbeskaaret» (Luther 1616: 69).

mel.] Tekst og noter hos Thomissøn (1569: 230v-33). Salmen er opprinnelig tysk; se I.R. Hansen 1986: 74.

1.4 Huus og knude] hus og hjem; ikke registrert i ODS , heller ikke hos Kalkar. Dass bruker uttrykket flere ganger, jf. Jakobsen 1952: 126.

1.4 glat] uten videre, uten forbehold

1.5 fortient] skaffet, oppnådd

1.5 brat] greit; intkj. av brav

2.3-5 Middel […] Tin] Jf. Aaskow 1692: 71: «Ved vor Næstis Huus forstaaes alt det, som vor Næste tilhører: Huus, Gaard, Gods, Boskab, Ager, Eng, Fæ, og ellers andet, hvad som er i vor Næstis eye.»

3.2 afraadis] frarådes

3.2 fast] kraftig

3.4 omstunder] av og til, undertiden

3.4 gangbar] gjennomførbar

3.4 Fund] list, renke

3.6 sammenrivis] findele og sammenblande

4.2 opbygt] sc. vorder

4.3 Viis] fremgangsmåte

4.5 rund] trinn

5.1 fordom] gammel tid (= fordum)

5.2 Kong Achab] Historien om kong Akab fortelles i 1 Kong 21. Ved siden av kongens slott i Jisre’el lå en vingård han ønsket å føye til sin eiendom. Men eieren av vingården, en mann ved navn Nabot, ville ikke avhende sin fedrene arv, selv om kongen tilbød ham erstatning, eventuelt en ny vingård et annet sted. Akab ble svært skuffet over det negative svaret og delte sin frustrasjon med dronningen, Jesabel, som straks tok saken i egne hender. Hun skrev et brev til de eldste og fornemste i byen og forseglet det med kongens segl. I brevet instruerte hun dem om å stevne Nabot for å ha spottet Gud og kongen. To falske vitner ville sørge for en sikker dom. Nabot ble dømt, stenet, og så tilfalt vingården kongen. Det samme retoriske eksemplet brukes i flere katekismeforklaringer, som f.eks. Bangs (1681) og Aaskows (1692).

5.2 Begiæring] begjær

5.3 Plads] jordstykke

5.5 Fick] skaffet

5.5 Skalke-prov] falske vitnesbyrd

6.1 heede] sies

6.1 immerfort] fremdeles

6.2 Konst] knep, lumskt angrep

6.2 Klogskab] kløkt (især om en egenskap som karakteriseres ved smartness mer enn ved egentlig intelligens el. innsikt)

6.4 Det] en Akab. Uttrykksmåten er ikke helt klar, men med utgangspunkt i «immerfort» (fremdeles) skjønner vi at den bibelske fortellingen her skal appliseres på aktuelle forhold.

6.5 Som paa sin’ Sager har Forstand] Ironien i «Konst», «Klogskab» og «Sindsens Gave» videreføres her.

6.6 sin Doont at lave] å gjøre sitt arbeid, å løse sin oppgave

7.4 to Sko] Am 8.6: «Paadet vi kunde kiøbe de Fattige for Penninge, og de Arme for et par Skoe; og selge Afner for Korn.»

7.5 Hans lille Brød] Jf. Ordsp 28.3: «En arm Mand som giør de Fattige Skade, hand er som en Regn der tager med sig, saa der blifver ingen spise igien.»

8.1 u-gild] æreløs, slett

8.3 hvad sig kand hende] hva som (mot gjerningsmannens formodning) kan bli følgen

8.5-6 faaer […] at vende] må vende

9.1 Løn som forskylt er gangbar Mynt] som man reder, ligger man; jf. PSyv 4828: «Dend bliver ikke ulønt, som ilde bliver lønt.»

9.2 kaager] koker; her i overført betydning: «steller i stand»

9.2 tykt og tynt] grøt og suppe, stort og smått

9.6 Een Morder mon’ hand være] Jf. Sal 37.14: «De Ugudelige drage Sværdet ud, og spende deris Bue, at nedslaa den Ælendige, og Fattige, og slacte den Fromme.»

10.1 Det Vand de trende Kemper tog] Det vises til en episode i 2 Sam 23.13-17. Kong David får det plutselig for seg at han vil ha vann fra en brønn ved Betlehems byport. Hans tre fremste krigshelter tar imot utfordringen, til tross for at Betlehem er besatt av filisterne. De slår seg gjennom fiendens leir og bringer kongen vannet. Men da det kommer til stykket, vil ikke David drikke vannet, men heller det ut for Herren: «Og sagde: HERREN lade det være langt fra mig, at jeg skulde det giøre; Er det ey de Mænds Blod, som sætte sig i Lifs fare, og ginge derhen?»

11.1 HERRENS Ord] Sir 34.25-27: «Den Fattige hafver intet, uden lidet Brød; Hvosom tager det fra hannem, hand er en Mand-Drabere. Hvosom betager nogen sin Næring, hand dræber sin Næste. Hvosom icke gifver en Arbeydere sin Løn, hand er en Blod-Hund.»

11.3 Slæb] hardt arbeid; slit. Likesom David ikke ville drikke det vannet som hans tre kjemper hadde brakt ham med livet som innsats, slik skal heller ikke vi profitere på andres slit.

11.5 Da æder du hans Krop og Kiød] Denne tilsynelatende kannibalismen forutsetter tanken om at arbeid er lik brød eller livsopphold; jf. PSyv nr 347: «Arbejd og møde er daglig føde.»

12.2 modig Sved] tapre slit

12.3 fra besnære] lure. Særskrivning av et verb som oftest brukes som ekte sammensatt

12.5-6 som Vand i Skibe ny Velkommen] Ironisk sammenligning: Det er ikke velkomment at nye, utrutnede skip eller båter tar inn vann.

13.2 Naboths Blod for Jesabel] Jf. 5.2 ovf. Str. 13 rommer i tillegg til dette fire eksempler til på at onde råd lett slår tilbake på dem som iverksetter dem; jf. Ordsp 1.18: «De lure og selfve iblant hver andre paa deris Blod, Og den eene gaar efter den andens Lif.»

13.3 Ræve-Kruud] revegift. Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene, derimot ser rottekrud(t) ut til å være belagt forholdsvis hyppig.

13.4 Judas] Historien om Judas’ endelikt finnes i to versjoner: Matt 27.3-5 (der han kaster sølvpengene inn i templet og går og henger seg) og Apg 1.16-19 (der han kjøper seg en åker for blodpengene, men styrter der og revner, så innvollene velter ut).

13.5 Achan] Historien om Akan fortelles i Jos 7. Da Jeriko erobres, bannlyser Herren alt det gods som tas som krigsbytte og befaler at det skal brennes. Bare det mest verdifulle, gull og sølv, skal bevares i skattkammeret i Herrens hus. Men så er det at Akan stikker noe unna og graver det ned under teltet sitt, bl.a. to hundre sekel sølv og «en guld Tunge, halvtrediesindstive Sekler værd paa Vecten» (Jos 7.21). Dette blir oppdaget, og Akan får Herrens straff: Han blir steinet (Jos 7.25).

13.5 Guld-smykket tung] «Guld-smykket» må være å forstå som et adjektivisk partisipp i betydningen «-prydet», som står til «tung[e]» (umarkert apokope). I bibelteksten er det altså snakk om «en Guld Tunge» eller, som det står i en margkommenter i Chr. IV, «en Spang [Spænde] giort som en Tunge». Leseren kan forvirres av at bibelteksten spesifiserer vekten så nøye, slik at «tung» lett vil kunne oppfattes som adjektiv.

13.6 Qvæg-Sølv] kvikksølv. Utildekkede potter med (flytende) kvikksølv vil avgi en damp som forgifter dem som blir eksponert for den. Ved akutt forgiftning oppstår metallsmak i munnen, magesmerter og blodig diaré. Deretter vil nyrene skades og til slutt svikte. Den kroniske formen for kvikksølvforgiftning viser tannkjøttforandringer, nervøse symptomer som pirrelighet, søvnløshet og skjelvinger. Kvikksølv ble tidligere brukt (utvortes) til behandling av syfilis. Symptomene av kvikksølvforgiftning kan minne om syfilissymptomer.

14.2 fuldkommen] helt og fullt

14.4 Sejgel] segl; signetavtrykk som tegn på bekreftelse el. stadfestelse

14.4 Skrift] skriftlig avtale (i motsetning til muntlig)

14.4 Haand] signatur, underskrift

14.5 Hvor] Dvs. i den skriftlige avtalen, dokumentet

14.5 Forsickring klar] uomtvistelig pant

15.4 Da bør dig træde til dit Pant] Da tilkommer det deg å overta ditt pant; jf. C.5. no. lov 5-7-8: «Holder den Pantsættendis ikke sin Forskrivning med Rentens Erlæggelse i rette Tid, eller med Hovedstolens Betaling efter lovlig Opsigelse, da maa den Panthavendis, om end skiønt Pantet siden til en anden til brugeligt Pant er opdraget, træde til sit Pant og annamme det uden videre Proces, eller Indførsel.»

16.3 Bør […] at svare] plikter å betale; jf. C.5. no. lov 5-13-1: «Al bevislig Gield bør rigtig og til rette Tid efter Forskrivelsen og Contracter at betalis; Dog naar Betalingen skeer inden neste otte Dage fra fornævnte Termins Begyndelse, da skal det for god Betaling agtis.»

16.4 Christen Kiærlighed] Jf. Luk 7.41-50.

16.6 ganske slet] helt og holdent

16.6 forfare] ødelegges

17.2-3 Paa HErrens hellig Bierg […] Og i Guds Bolig] Sal 15.1 og 5: «HERRE, Hvo skal boe i din Bolig? Hvo skal hvile paa dit hellige Bierg? […] Den som icke gifver sine Penninge paa Aager, og icke tager Gafver ofver den Uskyldige: Hvo det giør, hannem skal det gaa vel ævindeligen.»

17.2 at staa] for å stå

17.4 sit Sølv og Skat] sine penger

17.5 Paa Bummeri og Aager sat] lånt ut (mot rente)

17.5 Bummeri] bodmeri, lån mot sikkerhet i skip eller last

17.5 Aager] (urimelig) rente. I oversettelsene av GT (t.o.m. 1930-oversettelsen) brukes aager om rente generelt (jf. 2 Mos 22.25), men allerede Luther hadde sterke motforestillinger mot rentebaserte lån og finansiell virksomhet i sin alminnelighet.

17.6 udskiender] bringer skam over

18.2 sæt] satt

18.5 Gud er mod de Fromme from] Sal 18.26-27: «Hos den Hellige er du hellig, og hos den Fromme er du from: Hos den Reene er du reen, og hos den Fortrødne er du fortrøden.»

19.1 Begiærlighed] begjær. Avaritia blir i den katolske kirke regnet som en av de syv dødssyndene.

19.2 U-teerlighed] usømmelighet

19.4 Pølen] Jf. Åp 20.15: «Og dersom nogen icke blef funden skrefven i Lifsens Bog, hand blef bortkast i den gloende Pøel.»

19.5 Sæd] årsak, opphav; jf. 1 Tim 6.9-10: «Thi Gierighed er en Rod til alt Ont.»

19.6 I Verden kand optænkkis] som i verden kan tenkes; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

20.1 Pharaonis Ax] Faraos drøm, 1 Mos 41.5-7: «Og hand falt atter i Søfn, og drømde anden gang; Og saa, at der voxte siv Ax paa et Straa, fulde og tycke. Derefter saa hand siv tynde Ax, og svedne af Østen Vind, opkomme. Og de siv magre Ax opslugede de siv tycke og fuldkomne Ax.» Josefs utlegning følger i v. 27: «[…] og de siv magre Ax og svedne af Østen Vind ere siv Aar dyr Tid.»

20.1 Pharaonis] Lat. gen. av pharao.

20.3 op […] rinde] vokse, skyte i været

20.4 Der] da

21.1-2 Begiærlighed […] Opsluger alt] Jf. Sir 14.9: «Et Menniske som søger sin egen Fordeel, lader sig aldri nøye met sin Part, og det kand icke trifves for Gierighed.»

21.2 hun] Dvs. den personifiserte havesyke, lat. Avaritia. Avaritia opptrer som personifikasjon fra Cicero (De or. 2.171) og fremover. I den senantikke kristne dikteren Prudentius’ Psychomachia utkjemper hun et drabelig slag mot de personifiserte kristne dyder.

22.1 Øyet seer sig aldrig mæt] Fork 4.8: «Der er en Eenlig og icke self anden, og hafver hvercken Barn eller Broder: Dog er der ingen Ende paa hans Arbeyde, og hans Øyen blifve icke mætte af Rigdom», jf. Ordsp 27.20.

22.2 sæt] satt

22.3 dem] Dvs. mynter

22.4 Hand tykkis aldrig have nok] Fork. 5.10: «Hvo der elsker Penninge, han blifver aldrig mæt af Penninge; og hvo der elsker Rigdom, hand faaer intet gafn der af; Det er og forfengelighed.»

22.5 Fik hand den gandske Verden] Mark 8.36: «Hvad hielper det Mennisket, dersom hand vunde den gandske Verden, og tog Skade paa sin Siæl?» Jf. Matt 16.26 og Luk 7.25.

22.6 ringe] lite, mangelfullt

23.1-2 Døden og Fordømmelsen Har snappet mangen Gierrig hen] Jf. 1 Kor 6.9-10: «Hvercken Skiørlefnere eller […] Gierige […] skulle arfve GUds Rige» og Kol 3.5-6: «Saa dræber nu eders Lemmer, som ere paa Jorden, Horeri, Ureenhed, skendelig Brynde, ond Lyst, og Gierighed (som er Afguderi). For hvis skyld Guds Vrede kommer ofver Vantroens Børn.»

23.2 Gierrig] grisk, pengebegjærlig

23.4 Luen] ilden

23.6 idel] lutter

24.1 Stæder] byer; flt. av stad

24.1 omveldt] ødelagt, lagt i grus

24.4 Achans Død] Se 13.5 ovf.

24.5 rød] Kurant intetkjønnsform på 1600-tallet.

25.1 Judam] Lat. akk. av Judas. Se 13.4 ovf.

25.6 lumpen] usle; kurant flertallsform

26.4 tung og svar] truende og hard

26.5 hvis] det som

26.6 roelig] ubekymret

fotnoten] Verbet trivis synes å være godt dansk også omkring år 1700, men allikevel har man følt behov for å gi en forklaring. Om førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.

27.1 Hvo andre altid skiende vil] Tanken her er den samme som i strofe 13: Den som bil berike seg på andres bekostning, vil selv rammes av ulykke.

27.1 skiende] krenke

27.2 sætte til] omkomme

28.1-2 gav igjen De Ting, du aldrig røvet hen] Den paradoksale uttrykksomåten angir Kristi nåde.

28.3 u-lempet] forulempet, skadet

28.5 Herrens Frygt] Objektsgenitiv: Frykt for Herren, gudsfrykt

28.6 dempet] tilintetgjort


Det Tiende Bud
Parallelliteten til den foregående sangen signaliseres av strofetallet: i alt 28. Den første strofen redegjør for budets innhold, og den siste konkluderer med en takk til Gud, ikke bare for dette siste, men for alle de ti budene. På tilsvarende måte innledes også sangen til det første bud med fem strofer om samtlige ti bud. Mellom den første og den siste strofen her i denne sangen organiseres lærestoffet i tre avdelinger: først str. 2-12 om at man ikke skal attrå sin nestes «Qvinde» (2.3) eller «Viiv» (5.1), dernest str. 13-19 om at man ikke skal lokke sin nestes tjenestefolk, og til slutt str. 20-27 om husdyr, ikke bare at man skal la sin nestes dyr i fred, men om hvordan man i praktisk alminnelighet skal ta tilbørlig hensyn til naboens kveg eller beitemark.

På samme måte som det niende bud står i et visst forhold til det syvende, peker dette for en del tilbake til det sjette, om horeri. Luther peker på disse relasjonene i sin Store katekisme, som forklarer det niende og det tiende bud under ett. (Se kommentaren til TB 9.) Hva som skiller disse to budene, som til sammen utgjør ett vers i 2 Mos (20.17), er ikke uten videre gitt: Bang (1681: 20) sondrer mellom fast eiendom i det niende og «rørligt Gods» i det tiende, Bornemann (1694: 17), tilsvarende, mellom «Lifløse Ting» og «det, som lefver». Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1990: 296-309).

Loven (1687) omtaler «Hustruis, Børns, eller Tieneste-Tyendis Forlokkelse» i 6-22, skade eller drap på «Fæ» i hhv. 6-10 og 6-20.

tit.] 2 Mos 20.17: «Du skal icke begiere din Næstis Hustru; hans Svend, eller Pige, hans Oxe eller Asen; eller noget af det, som din Næste hør til.» Luthers Lille: «Det er: Wi skulle frycte oc elske Gud, icke fly oss vor Næstis Hustru, eller Tienere, eller Fæ met nogen vunderfundighed, icke at skille andre aff met dem, enten met vold eller nogen list, Men heller paaminde oc tilraade, at de bliffue til stede vdi den tieniste, som de ere (deris) Herrer skyldige» (Luther 1616: 69-70).

mel.] Både tekst og melodi er ukjent, men vi kan gå ut fra at det er snakk om en populær åndelig sang. Denne sangen brukes som melodiforelegg i Cassubens «fuldkomne» salmebok fra 1661 (I.R. Hansen 1986: 63) og flere andre steder. Dass bruker samme forelegg til den første sangen («Om Skabelsen») i BV (SV 2.11) og til evangeliesangen søndag mellom jul og nyttår (SV 3.214).

1.1 Sinai] Fjellet der Moses fikk stentavlene med budene, 2 Mos 19-20. Verset forutsetter at –ai uttales som separate vokaler, ikke som diftong. Vi registrerer det samme hos flere av tidens diktere, jf. Nielsen 2010: 396 (om Kingo). På hebraisk uttales Sinai med utlydende diftong.

1.6 Findis til at være] som finnes; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

2.1 Først] Her refereres til diktets struktur som videre markeres med «End» i 13.1 og «Sammeledes» i 20.1.

2.2 Lystis] la seg friste av

2.3 Qvinde] hustru, ektefelle

2.6 finde] få merke

3.1 I Guds Ord] Sir 9.8: «Vend dit Ansigt fra deylige Qvinder, og see ikke efter andre Qvinders Deylighed»; jf. Matt 5.28.

4.1 Hvo der spille vil med Beeg] Sir 13.1: «Hvosom tager Beg, hand besmitter sig dermed; og hvosom holder sig til de Hoffærdige, hand lærer Hoffærdighed.»

4.1 spille] leke

4.6 kiender] kjenner igjen

5.3 sømme] Den ikke-refleksive bruken av verbet er kurant på 1600-tallet.

6.1 tilfellis] i fellesskap, sammen

6.3 eene] alene

6.5 dit Favn] Intetkjønn er kurant.

7.1 Joseph] Dass’ eksempler gis i overveiende grad til skrekk og advarsel. Historien om Josef som fristes av Potifars hustru, gis derimot til etterfølgelse: 1 Mos 39.

7.1 huld] trofast

7.1 vaer] påpasselig

7.4 See, din Herre] 1 Mos 39.8: «See, min Herre bevarer sig med intet for mig, hvad i Huuset er, og alt hvad hand hafver, det hafver hand gifvit under mine Hænder.»

7.6 Huus-Gesinde] tjenestefolk

8.1 Intet er for mig u-spart] 1 Mos 39.9: «Og hand hafver intet saa kosteligt i hans Huus, at hand det forholder for mig, uden dig, i det du est hans Hustru.»

8.5 Kiød og Been] 1 Mos 2.21-24: «Da lod GUD HERREN en dyb Søfn falle paa Mennisken, og hand sof: Da tog Hand et af hans Rifbeen, og lucte Steden igien med Kiød. Og GUD HERren bygde en Qvinde af Rifbeenet, som hand tog af Mennisket, og ledde hende til hannem. Da sagde Mennisken: Det er nu Been af mine Been, og Kiød af mit Kiød: Hun skal kaldes Maninde, thi hun er tagen af Manden. Derfor skal Manden forlade sin Fader og sin Moder, og blifve hos sin Hustru, og de skulle være eet Kiød.»

9.1 Ach! Jeg var een daarlig Dreng] 1 Mos 39.9: «Hvorledis skulde jeg da nu giøre saa stor Ondskab, og synde imod GUD?»

9.5 Hvi] hvorfor

9.5 U-skel] urett

9.6 Mig mot ham beflitte] motarbeide ham

10.1 en og hver] hver og én

10.5 drivis fort] fortsettes

10.6 ilde] på en moralsk forkastelig måte

11.1-2 om dit Øye dig Blive vil forargelig] Viser tilbake til «Øyen Pagt» (3.2). Mark 9.46: «Forarger dit Øye dig; da kast det fra dig; det er dig bedre, at du gaar Een-øyet i GUDS Rige, end at du hafver to Øyen, og blifver kast i Helfvedis Ild.»

11.5 Poenitentzis Luud] botens lut (såpe)

11.6 Toe] vaske; én stavelse

12.3 U-dyd] synd

12.3 forvende] forandre

12.4 Bedre er, at du var halt] Mark 9.44: «Forarger din Fod dig, da hug dend af; det er dig bedre, at du gaar halt ind i Lifvet, end at du hafver to Fødder, og blifver kast i Helfvede, udi den evige Ild.»

12.5 Eller i din Moder qvalt] Jf. Job 10.18: «Hvorfore loed Du mig komme af Moders Lif? Ah! hafde jeg omkommet, og aldrig noget Øye hafde seet mig.»

13.1 End] videre

13.2 Husbond u-atsport] uten å spørre husbonden; en absolutt partisippkonstruksjon under innflytelse fra latin; jf. Sktr 2.58.

13.3 sniger] lurer til seg

13.5 Tolk] talsmann

14.1 Absolon] Historien om Kong Davids sønn Absalon fortelles i 2 Sam 15-18. Etter å ha innsmigret seg hos folket eller stjålet «Israels Mænds Hierter», som det står (15.6), går han mot sin far kongen. Kongen formaner sine folk om å sørge for at det ikke tilstøter Absalom noe i de følgende kampene, men Absalon blir likevel drept av kongens hærfører, Joab, som sender tre kastespyd i ham mens han henger helpeløs i et tre etter håret. Jf. TB 4.7.2.

14.1 U-død] voldsom død; jf. 2 Sam 18.14

14.2 Brød] tjeneste

14.3 besneegen] bedratt

14.6 Hengendis i Eegen] 2 Sam 18.9: «Og Absalon kom mod Davids Svenne, og red paa en Mule: Og der Mulen kom under en stor tyck Eeg, da blef hans Hofvet hengende ved Egen, og hand svingede imellem Himmelen og Jorden; Men hans Mule løb bort under hannem.» I nyere bibeloversettelser omtales treet som en «terebinte».

15.1 Hand, som Folkets Hierter stal] 2 Sam 15.6: «Absalon giorde saa i denne Maade ved all Israel, naar de komme til Dom for Kongen, og stael saa Israels Mænds Hierter.»

15.2 Tal] antall

15.4 plat] likefrem

15.5-6 Blev […] forlat, Og fortabt] var blitt forlatt og fortapt; pluskvamperfektum ville i denne sammenheng (om et tenkt tilfelle i fortid) vært det normale.

16.2 Biuder ind] at de innbyr

16.5 Besværinger] økonomiske forpliktelser, gjeld

16.6 sig] dem; ingen uvanlig bruk av refleksivpronomenet; jf. Sktr 2.201.

17.1 Biuder] de innbyr; subjektet er underforstått fra setningen før, som om str. 16 hadde endt med et komma.

17.2 vil] ville; apokope

17.5 At] for at

17.5 sige skal ham af] si opp hos ham

17.6 Brød] tjeneste, avhengighetsforhold

17.6 qvittere] forlate

18.1 Vinder] oppnår

18.4 legger de sig ind] går de inn for; vanligere er lægge sig efter eller lægge sig paa.

19.1 Trækker] lokkere, fristere; ordet ser ikke ut til å ha vært i vanlig bruk annet enn i sammensetninger som f.eks. pengetrækker, dvs. person som skaffer seg penger på en hard, hensynsløs måte.

19.2 Agtis] høyaktes, æres; her brukt ironisk.

19.2 Begiærlighed] griskhet

19.4 øve] praktisere

19.6 Betaling] straff

20.1 Sammeledis] på samme måte; man skal altså ikke begjære sin nestes okse på samme måte som man heller ikke skal begjære hans tjenestefolk

20.4 Skiud] hoppe (skjut); neppe i dansk; jf. Jakobsen 1952: 138.

21.2 Tøs] tjenestejente

21.3 neye] få til å bøye seg, trampe ned

21.4 og intet] heller ikke noe

21.4 Høe] høy

21.5 en Næve Frøe] Dass er strengere enn Moseloven; 5 Mos 23.25: «Naar du gaar i din Næstis Korn, da maa du plocke Ax af med din Haand, men du skalt intet skære der af med Segelen»; jf. Mark 2.23.

22.1 Vogte] vogt; oppfordr. konj.

22.1 dit Qvæg] 2 Mos 22.5: «Om nogen giør Skade paa Ager eller Vijn-gaard, at hand lader sit Qveg giøre Skade paa en andens Ager, da skal hand gifve igien af det beste, som hand hafver paa sin Ager eller i sin Vijn-Gaard»; C.5. no. lov 6-20-4: «Gaar nogens Fæ i anden Mands Ager, og kommer den dertil, der Kornet tilhører, eller Ageren i Leje, eller Fæste, haver, og vil det indtage, og kand ikke, og hafde det Fæ Hyrde, eller Fæet er saa kaat, og løber enten paa Steen, eller stavre, og vorder deraf lydt, eller dødt, da tage hand det døde Fæ til sig, og gielde andet saa got igien uden Bod, og hand der Fæet ejer, gielde Kornet igien til hannem, som Kornet ejer.»

22.2 Høst] avling

22.2 Neeg] bundtet korn som står til tørk på åkeren

22.4 Leybool] (dyrkbar) jord; en norvagisme, jf. Jakobsen 1952: 128.

22.4 hegnis] inngjerdes; vernes

22.5 Fløt] flytt

22.5 Marcke-skel] grenskeskjell mellom to jordeiendommer; 5 Mos 27.17: «Forbanded være den, som flytter sin Næstis Marckeskjel.»

22.6 Mærke-Stæder] Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene. Man kan tenke seg et merkested som skille mellom to eiendommer kan utgjøres av en stein, en knaus, et tre el.l.

23.1 fortryde] harmes, irritere deg over

23.4 See ey heller tvert] se heller ikke skjevt

23.4-5 der ved, For] til det at

23.5 Øxen] okser

24.2-3 giør […] fortrylde] Henholdsvis entall- og flertallsbøyning av verbet til samme subjekt, betinget av rimet.

24.4 lønlig] hemmelig, fordekt

24.4 Troldoms Konst] C.5. no lov (6-1-12) fastsetter landsforvisning som straff for forbrytelser av denne typen: «Dersom nogen befindis med Signen, Manen, Maalen, Igienvisning, visse Dagis Udvælgelse, Characterers Misbrug, at omgaais, og i saadanne mistænkte Konster kyndige og forfarne at være, og dem øve og bruge, da skulle de have forbrut deris Boeslod, og rømme Kongens Riger og Lande.» At melken ikke uten videre lot seg kjerne til smør, kunne være et tegn på at en ondsinnet nabo hadde vært på ferde med trolldomskunster; jf. Appel og Fink-Jensen 2009: 198.

24.5 omsonst] forgjeves

25.1 Ikke maa du heller slaa] C.5. no. lov 6-20-3: «Saarer mand forsættligen, eller i andre Maader beskadiger, anden Mands Qvæg, eller Bæster, betale Skaden efter Dannemænds Sigelse, som den er stor til, og derforuden bøde trende tyve Lod Sølv, eller mindre, efter som Skaden er til.»

25.2 bruun og blaa] gul og blå

25.4 Giorde] Konjunktivisk preteritum; vi ville ha ventet presens indikativ.

25.5 Nabo-Lav] nabolag

25.6 streng] Kurant intetkjønnsform, her brukt som adverb.

26.1 hændet] Konjunktivisk preteritum

26.2 din Oxe] Dass’ syn på denne saken avviker både fra Moseloven og C.5. no. lov: 2 Mos 21.35: «Om nogen Mands Oxe stanger en anden Mands Oxe, at hand døer; da skulle de selge den lefvendis Oxe, og skifte saa Penningene sammen, og den døde skulle de og skifte»; C.5. no lov 6-10-5: «Bide, stange eller slaa, en Mands Bæster, eller Fæ, anden Mands Bæster, eller Fæ, ihiel, da skal den, som ejer Bæst, eller Fæ, der Skaden giorde, betale den anden halv saa meget, som det Bæst, eller Fæ, var værdt, der dræbt blev, saa fremt at det, som dræbt blev, var saa got, eller bedre, end som det, der dræbte: Men var det, som dræbt blev, ringere end det, som dræbte, da skal dets fulde Værd betalis. Fange de anden Skade, saa de ikke døe der af, da betalis Skaden efter Dommerens, og [sex] uvillige Mænds Kiendelse.»

26.4 Nød] naut

26.6 At] slik at

26.6 Skell] det du med rimelighet skylder ham

26.6 entfanger] mottar

27.1 hvis at] hvis

27.3 Skell og Ret] rett og skjell; Dass inverterer den vanligste ordrekkefølgen; jf. Kingos dikt under kobberstikket av Christian V i utgaven av hans norske lov: «Höör, hvor hand taler her i Lovens rene Stemme / Til Folket længst i Nord om Ret og Skiel at fremme» (KSS 2.155).

27.6 Vare] mat(varer)

28.3 forleener] gir, skjenker

28.6 Øyne-steener] Ordet brukes som mål på noe man elsker høyt og vil verne, se Sal 17.8: «Bevar mig som en Øyesten i Øyet; beskerme mig under dine Vingers Skygge»; jf. Ordsp 7.2: «Holt mine Bud, saa skal du lefve, og min Lov, som din Øyesten.»


TROSARTIKLENE

Trosartiklene – Apostolikum, den athanasianske, «Te Deum» og Nikænum – ble først oversatt til dansk fra Luthers Die drei Symbola (1538) av Hans Mogenssøn i 1578. Resen utarbeidet en ny versjon i 1631. Liturgisk dominerte likevel salmen «Wi tro allesammen paa en Gud» (Thomissøn 1569: 117), som Luther hadde utarbeidet på grunnlag av et gammelt latinsk forelegg (Malling 5.141-49). Den ble i eldre tid sunget umiddelbart før prekenen (Thomissøn 1569: reg. I), senere, ifølge Kirkeritualets forskrift, etter den sanglige evangelielesningen (1985 [1685]: 14). Flere av salmebøkene på 1600-tallet inneholder trosartiklene, det gjør også noen utgaver av Kirkesalmeboken på 1700-tallet.

Luther innleder i sin store katekisme «Dend Anden Part» med å understreke troens betydning for den første delens praktiske iverksettelse: Uten troen er vi ifølge reformatoren ute av stand til å gjøre det gode. Trosartiklene – som i katekismen er å forstå som de apostoliske – er tre: «Dend første Artickel om Gud Fader, forklarer Skabelsen. Den Anden, om Sønnen, Forløsningen. Den Tredie, om dend Hellig-Aand, Helliggjørelsen» (1629: 75v-76). Utførlig Luther-kommentar hos Peters (1991: 2.56-91 (første art.), 92-174 (annen art.) og 175-250 (tredje art.)).

FORFATTEDE I TOLV SANGE] Antallet i henhold til Luther, som i sin tur viser til konvensjonen. Han slutter seg til den med følgende kommentar: «[…] enddog, om mand alle de stycker, som staae i dend hellige Skrift, oc høre til Troen, skulde sammenfatte, da ere der mange fleere Artickle, som icke kunde alle tydelige, med saa faa Ord blifue udtryckte» (Luther 1629: 75v; jf. Krummacher 2001: 152).


Den Første Sang
Den første sangen åpner (1.1) med en oppfordring til folket om å samles til trosbekjennelse. Selve språkhandlingen kommer i to omganger: i str. 2.1 («vi veed og troer») og str. 21.1 («Vi troer»). Slik deles sangen i to omtrent på midten. Dikteren vender seg i de to siste strofene (40-41) uten å annonsere det spesielt tilbake til det folket han apostroferte i str. 1. I de mellomliggende strofene (2-39) henvender han seg til Gud som i en lovsang. Apostrofen kommer innledningsvis, i 2.1 («O store GUD»), deretter gjentas og fornyes den hele åtte ganger (7.1, 8.3, 10.1, 14.3, 16.3, 17.1, 29.1, 33.8).

Hoveddelen av sangen (str. 2-39) faller i fire avdelinger: første en presentasjon (2-10) av Gud som himmelsk (2), enestående (3), evig (5-6) og subjekt så vel som objekt for vår tro (7-10), så en avdeling om Gud som far (11-16), videre om Gud som allmektig (17-20) og til slutt en stor avdeling om Gud som skaper (21-39). Her begynner dikteren med en beskrivelse av himmelen (22-25), fortsetter med jorden i kosmisk perspektiv (26-28), en beskrivelse av naturen på land (29-31) og av havet og livet i det (32-34), deretter følger en redegjørelse for elementenes atskillelse, jord-luft-vann (35), og til slutt en redegjørelse for skapelsen og skapelsens opprettholdelse i tiden (36-39), det katekismeforfattere gjerne kaller «Vedligeholdelsen» (Bornemann 1694: 32).

Både tematisk, poetisk og versifikatorisk står denne sangen i et nært forhold til FV 2 («Herre Gud, ditt dyre navn og ære»), som også forener læresangen med lovsangen. I begge disse sangene forekommer det innrim.

Også Luther deler sin store store forklaring inn i fire, men på en annen måte: «HEr er paa det allerkortiste afmalet oc afcontrafejet, huad Gud Faders Væsen, Villie, oc gierning oc virckning er» (1629: 76). Den første troens artikkel er for ham «intet andet, end de Christnes Giensvar oc bekiendelse paa det første Bud anstilled» (1629: 76v).

Laila Akslen (1997: 122-30) skriver utførlig om denne sangen.

tit.] Luthers Lille (1616: 72-74): «JEG troer paa Gud Fader Allmæctige, Himmelens oc Jordens Skabere. Det er: Jeg troer at Gud haffuer skabt mig, end ocsaa met alle andre Creatur, at hand haffuer giffuet mig Legem oc Siel, der til med Øyen, Øren, alle andre Lemmer, ja fornufft oc disse Sandze, Oc icke det alleeniste, Men jeg troer ocsaa, at hand opholder alle de Ting, som ellers maatte forgaa: At hand forstrecker offuerflødeligen til dette Liff dagligen at opholde, Klæder, Sko, Mad oc Dricke, visse Værelser Hustru, børn, Marck, Fæ, Oc alt det Got er. Jeg troer at hand forsuarer mig mod all Fare, At hand affuender oc forhindrer alt Ont, Oc det giør hand altsammen, Icke aff nogen min Fortieniste, Men af den Blote Faderlige Godhed oc Barmhiertighed. Huorfor ieg er skyldig til, at ieg der imod tacker hannem, loffuer hannnem, adlyder hansVillie allesteds, oc tiener hannem. Det er altsammen baade vist oc sandt i alle maade.»

mel.] Opprinnelig tysk salme, trykt 1599, skrevet som parafrase over Sal 45, se Malling 1.9-14. Først oversatt til dansk av H.C. Stheen i tillegget til hans Vandrebog (ca 1600), opptatt i en sen utgave av Thomissøns salmebok og flere andre steder, Kingo (1699) inkludert.

1.1 i Landet boe] som bor i landet; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

1.2 ville] vil; flertallsbøyd verb

1.3 forkynde] bekjentgjøre, rope ut

1.4 At vi med Munden giver Magt] Den banen Dass innledningsvis (i prosadedikasjonen til familien) lar Guds ord beskrive, fra munnen til hjertet, er her reversert. Troen ligger lagret i hjertet og skal i sangen ropes ut. 5 Mos 30.14: «Thi det Ord er gandske nær hos dig, i din Mund, og i dit Hierte, at du skal giøre det»; jf. Rom 10.8.

1.4 At] slik at

1.5 Alt hvad os er om Hiertet lagt] Setningen angir det vi gir makt til: Vi skal gjøre troen virksom ved å rope den ut.

1.6 begynde] Infinitiven står parallelt og asyndetisk til «forkynde».

1.10 Og ey fremmed Guder lære] I henhold til det første bud.

1.10 lære] forkynne

2.2 i høyste Himle] At det finnes flere himler, er en bibelsk forestilling (ordet for «himmel» er flertall på hebraisk), se f.eks. 5 Mos 10.14: «See, Himlene og alle Himlenis Himle; og Jorden; og alt det, som er i dem, det hører HERren din Gud til.»

2.3 Sæde] tilhold, hjemsted

2.6 optræde] komme frem

2.7 plat] fullstendig

2.8 Inden Vegge] innendørs; her i overført betydning om menneskets egen kropp, at vi kan fri oss fra døden i våre hjerter.

2.9 Dødsens Bolig] forgjengeligheten, døden; 2 Kor 5.1: «Vi vide og, dersom dette vort Tabernackels Jordiske Huus blifver nederbrudet, at vi hafve en Bygning opbygt af GUd, et Huus, som icke er giort med Hænder, hvilcket der er evigt i Himmelen.»

2.10 trolig] trofast

3.4 Een GUD du er] Jf. den athanasianske trosbekjennelsen: «Ad vi ære een eeniste Gud i tre Personer, Oc tre Personer i eeniste Guddom», og den nikenske: «Jeg troer paa een eeniste Almæctige Gud Fader» (Resen 1631: upag. [H7] og Mv).

3.7 Fliid] omhu

3.10 Hvert Knæ] Rom 14.11: «Saa vist som Jeg lefver, siger HERREN, skulle alle Knæ bøyis for Mig, og alle Tunger skulle bekiende GUd.»

3.10 nedfalde] bøyes til jorden

4.2 Sig] som seg; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

4.4 høyt] hovmodig

4.9 Du min Klippe] Den hyppige bruken av klippe om Gud går tilbake på Moses’ avskjedssang, 5 Mos 32.18: «Du forloed med Foract den Klippe, Som dig fødde, og forglemte GUd, som dig skabte»; jf. Matt 16.18.

5.6 Løndom] hemmelighet, mysterium

5.7 Dit Tal] din alder

5.8 U-befundet] uerkjent, uten å ha blitt åpenbart

5.10 beskrive] registrere

6.4 før skal Himlen falde ned] Trippel retorisk adynaton; jf. FV 2.4.

6.5 sin Stæd] sin plass

6.7-8 Af Hue Skal forgiætte] skal glemme

6.10 paa Naadsens Dørre bankke] Jf. Luk 13.25: «Derefter naar Hosbonden er opstanden, og hafver tilluct Dørren, saa skulle I da begynde at staa udenfore, og bancke paa Dørren, og sige: HERre, HERre, lad op for os; og Hand skal svare, og sige til eder: Jeg kiender eder icke, hvæden I ere.»

8.2 u-fejlbar] pålitelig, sikker

8.3 din Gave] Ef 2.8: «Thi I ere blefne salige af Naade, formedelst Troen: Og det icke af eder self: Det er GUds Gafve.»

8.5 bekomme] få, oppnå

8.8 Iddel] idel, lutter, bare

8.8 Bankker] grunner (i sjøen)

8.9 Blinde] skjulte

8.9 Sander] sandgrunner el. -banker (i havet)

9.2 Det staar] Jak 2.19: «Du tror at der er Een eniste Gud? Du giør vel der udi, Dieflene troe det ogsaa og bæve.»

9.3 bader] hjelper

9.8 haaber] regner med

9.10 Naade] Mislykket rim; «Naade» forutsetter flertallsbøyning av haabe.

10.1 bør] skylder

10.4 med Munden faaer bekient] Rom 10.10: «Thi at troer mand af Hiertet, da blifver mand Retfærdig, og bekiender mand med Munden, da blifver mand salig.»

10.5 prent] trykt (= prented). Hjertet var i eldre tid ikke bare følelsenes og tankenes organ, men også hukommelsens (Innl. 6.1). Utenatlæring (man legger seg noe på hjertet; eng. to learn someting by heart) fordrer et godt hjerte (Carruthers 1990: 44). I 2 Kor 3.3 ser Paulus sine mottakeres hjerter for seg som beskrevne: «I som ere blefne aabenbare, at I ere Christi Bref, tilberedte formedelst Prædicke Embedet, og skrefne af os, icke med Bleck, men med den lefvende Guds Aand; Icke i Steen-Tafler, men i Hiertets Kiød-Tafler.» I Vinter-Parten, første del av den planlagte salmeboken (1689), ber Kingo følgelig Jesus skrive sitt navn på hans hjerte: «Skriv dig JEsu paa mit hierte» («BRyder frem I hule Sukke» 15.1, KSS 4.470). Elias Naur skriver i forordet til Zions Sange oc Sucke at han vil «male» og «trykke» bildet av Kristus i hjertet på sine lesere; selv har ved Guds nåde fått hans «Naade-Stempel» på sitt hjerte (Naur 1688, upag.).

11.2 Fader ræt] rette far

11.3 Som skabt og fød er vorden] Relativpronomenet (subjunksjonen) må her vise til «alles», ikke «Fader», selv om sistnevnte mulige korrelat står nærmest. For verken faderen, sønnen eller den hellige ånd er skabt eller født, men evige og «uden maal oc maade». Det innprentes av den athanasianske trosbekjennelsen: «Faderen er af ingen, huercken giord eller skabt, eller fød» (Resen 1631: upag. [H8]).

11.4 Din Børne-Flok utallig er] 1 Mos 17.2: «Jeg [den allmektige gud] vil giøre min Pact imellem mig og dig: Og formeere dig gandske meget.» Jf. Luk 20.36: «[…] thi de ere Englene lige: og ere GUds Børn, efterdi de ere Opstandelsens Børn.»

11.8 er talde] som er telt; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

12.1 som] ettersom

12.4 sort] syndig; samtidig beholdes grunnbetydningen «mørkhudet» (ordspill); jf. uttrykket at vaske en morian hvid (ODS). Jf. Matt 5.45: «Paadet I skulle være eders Faders Børn i Himmelen: thi Hand lader sin Soel opgaa ofver de Onde og ofver de Gode; og lader regne ofver Retfærdige og Uretfærdige.»

12.4 Morian] neger; ved siden av blaamand den bibelske betegnelsen på afrikaner eller «mørkhudet»; jf. Jer 13.23: «Kand og en Blaamand omskifte sin Huud, eller en Parder sine Plætter?»

12.5 Din Sool beskinner jo hans Plan] at din sol ikke skinner på hans eng; at er underforstått.

12.5 Plan] eng, slettemark

12.10 Reyser alting op paa Fode] Jf. Sal 145.14: «HERREN opholder alle dem, som falde; Og opløfter alle dem, som ere nedslagne.»

13.1 tit] ofte

13.1 i Fleng] i tilfeldig orden

13.6 din Forsiun] din omsorg; hankjønn er kurant.

13.8 forstrækker] skaffer til veie

14.1 Een Fader det til Hiertet gaar] Jf. Luk 15.20: «Og hand giorde sig rede, og kom til sin Fader. Som hand var der end langt fra, saa hans Fader hannem, og ynckedis ofver hannem: Løb; og faldt om hans Hals, og kyste hannem.»

14.6 ham til dig annamme] ta ham til deg

15.1 from] god, føyelig

15.2 Naar hand een Fisk ham beder om] Luk 11.11-12: «Hvor beder en Søn Faderen iblant eder om Brød, at hand byder hannem en Steen derfore? Og dersom hand beder hannem om en Fisk, at hand byder hannem en Hug-Orm for Fisken? Eller dersom hand beder hannem om et Æg, at hand byder hannem en Scorpion derfore?»

15.4 Spon] skavet tre, (høvel)spon

15.6 fange] få

15.7 paa Stand] straks, på flekken

15.8 tilstæder] tillater

15.10 hves som] det som

16.1 Kand den meddeele Gaver god] Luk 11.13: «Efterdi at I da, som ere onde, kunde gifve eders Børn gode Gafver; meget meere skal Faderen i Himmelen gifve den hellig Aand, dem, som Hannem beder.»

16.4 idel] lutter, bare

16.8 Huuses] husstanders

17.1 Almægtig est du og O GUD] Jf. Sal 77 14 og 19: «Gud, din Vey er hellig; Hvor er saa mæctig en Gud, som du Gud er? […] Det tordnede i Himmelen, dit Liunet skinde paa Jorden; Jorderige rørde sig og befvede der af.»

17.4 Saa sterkt er intet brusend Vand] Sal 107.28-29: «Og de raabte til HERREN i deris Nød, og hand førde dem af deris Angist. Og stillede Stormen, at Bølgerne lagde sig», jf. Matt 8.26: «Da sagde han til dem, I lidet troende; hvi ere i saa frygtagtige? Og Hand stoed op, og truede Væiret og Hafvet; saa blef det gandske stille.»

18.1 Du taler til det røde Hav] 2 Mos 14.22: «Og Israels Børn ginge ind midt i Hafvet paa det tørre, og Vandet var dem som Muure paa den høyre og venstre Side.»

18.4 Du slaar et Slag paa haarden Kamp] 2 Mos 17.6: «See, Jeg vjl staae paa en Steen for dig i Horeb; Slaa der paa Stenen, saa skal der flyde Vand af hannem, at Folcket maa dricke»; jf. 4 Mos 20.8 og Sal 78.15-16. 2 Kor 10.1-4 kopler de to motivene: Rødehavet som deler seg, og klippen som gir vann.

18.4 haarden] harde; gammel adjektivbøyn. som i folkevisene

18.4 Kamp] stein, gråstein

18.8 forvænder] omvelter, forandrer; av forvende

18.10 Intet dig paa Magten brøster] for deg skorter det ikke på makt

19.1 Du Jordans Flod] Jos 3.14-17: «Der Folcket droge nu af deris Pauluun, at de skulde gaa ofver Jordan, og Præsterne baare Pactens Arck for Folcket: Og der de, som baare, komme til Jordan, og døppede deris Fødder fremmerst i Vandet, (Men Jordan var fuld til alle sine Brædde, den gandske Høst igennem) Da stoed det Vand stille, som kom ofven af, og gaf sig op i en Hob, saare langt fra den Bye Adam, som ligger op til Zarthans Side; men det Vand som løb til Hafvet ned mod det salte Haf, det formindskedis og flød hen: Saa gick Folcket ofver imod Jericho.»

19.5 De store Bierge som en Kalv] Sal 29.5-6: «HErens Røst sønderbryder Ceder-Træ, HErren sønderbryder Ceder i Libanon. Og giør, at de springe som en Kalf, Libanon, og Sirion, som en ung Enhiørning.»

19.10 heede] kalles

20.1 din Hænder] Jf. uttrykket «dine Hænders Gierning», som forekommer hyppig i Salmenes bok (Sal 8.7 m.v.).

20.2 Var vor Brød-stykker end saa smaa] Jesus metter fem tusen i ørkenen, Matt 14.19: «Og hand bad Folcket sette sig ned paa Græsset; og tog de fem Brød, og de to Fiske; saae op i Himmelen, og tackede, og brød dem, og fick sine Disciple Brødene; og Disciplene gafve Folcket dem.»

20.5 Før skulle Steene vorde Brød] Jf. 15.4 ovf. Se også Luk 4.3: «Og Diefvelen sagde til Hannem: Er Du GUds Søn, da siig til denne Steen, at dend blifver Brød.»

20.6 Manna] 2 Mos 16.31: «Og Israels Huus kaldede det Man; Og det var ligesom Coriander-Frø, og hvit, og smagede som en Simle med Hunning.»

20.7 Førster] fyrster

20.8 Potentater] statsoverhoder, maktpersoner

20.8 Mayestater] konger, keisere

20.10 Over-Herre] overordnet

21.2 Du giorde Himmel, Jord og Vand] Både den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen nevner himmel og jord; vannet føyer dikteren til.

21.3 Tykke] forgotbefinnende

21.4 Usynlig, samt og synlig Ting] Den nikenske trosbekjennelsen: «Jeg troer paa een eeniste Almæctige Gud Fader, som er Skaber til Himmel oc Jorden, til alt det som er siunligt oc usiunligt» (Resen 1631: upag. M-[Mv]).

21.10 Et] ett, én ting

21.10 rigtigt] på hensiktsmessig vis

22.1 Befæstningen] himmelhvelvingen, firmamentet; jf. 1 Mos 1.6: «Og GUd sagde, blif en vidt udstract Befestning midt i Vandene, som skal adskille Vand fra hver andre.» Jf. Nielsen 2010: 157.

22.2 Loft] tak

22.2 hand] Dvs. «Befæstningen»

22.4 tvende store Lius] Dvs. sol og måne; 1 Mos 1.17: «Og GUd sette dem i Himmelens Befestning, at skinne paa Jorden.»

22.5 hine Himmel-Blus] Dvs. stjernene

22.8 Circler mange] I Dass’ bibelske verdensbilde står jorden ennå stille, mens planetene og stjernene, festet til firmamentet som til et skall, beveger seg omkring den. Heliosentrismen kom med Kopernikus (1543), men fordi hans teori stred mot det bildet av kosmos Bibelen presenterer, ble det nye verdensbildet motarbeidet av Kirken. Galilei måtte avsverge sitt heliosentriske standpunkt så sent som i 1633. Først med moderne fysikk og bedre teleskoper fikk heliosentrismen gjennomslag. Newton (1642-1726) står sentralt i denne prosessen. Han var var altså jevngammel med Petter Dass. Holberg imøtegår den bibelske forestillingen om at Jorden er «befestet» i evig ubevegelighet i Ep. 32, en oppfatning som på det tidspunkt (1748) åpenbart ennå var levende. Kåre Hansen, derimot, gjetter i sin bok om dikterpresten på at «Petter Dass må ha vært en av de få i sin samtid som mente at jorda stod stille i Universets sentrum» (2006: 41). Men ingenting tyder på at Dass var en sinke på dette punkt. Ebbe Spang-Hansen (1965: 19-20) sannsynliggjør at det ennå så sent som i 1727 var «en særdeles beskeden del af præsterne» som hadde tatt skrittet over til Kopernikus. 1727 var året for utgivelsen av fysikkprofessor Peter Horrebows Copernicus triumphans. Inntil da representerte det såkalt tychoniske system (etter Tycho Brahe) det offisielle danske syn på saken. I dette systemet dreier de øvrige planetene rundt solen, mens jorden står ubevegelig utenfor det roterende solsystemet. Striden mellom det gamle og det nye verdensbildet ekspliseres også i et anonymt skrift fra 1767, utgitt i Haderslev: Alethophili [Den sannhetselskendes] Beviis imod Orthophilum [Den som elsker det rette], at Copernicanernes Mening om Jordens Bevegelse aabenbare imodsiges og negtes, baade af den hellige Skrift, og af daglig Forfarenhed.

23.2 De siuv Planeter] På Dass’ tid kjente man seks planeter, Jorden medregnet. Disse er alle synlige med det blotte øye. Den syvende planeten, Uranus, ble oppdaget først i 1781. Når planetenes antall her forutsettes å være syv, må man i tillegg til de fem kjente telle solen og månen.

23.4 seen] sent, langsomt; formen er kurant som intkj./adverb.

23.4 spag] rolig; formen er kurant som intkj./adverb.

23.5 Aar og Dag] et helt år

23.6 Rund-deelen] sirkelen. Det var Johannes Kepler som først (1609) argumenterte for at planetbanene var elliptiske, ikke runde, men denne oppdagelsen har altså heller ikke fått allmenn aksept omkring år 1700.

23.7 de] Dvs. planetene (inkludert solen og månen)

23.10 Førend gandske Verden endis] Mark 13.24-25: «Og paa den Tiid, efter denne Bedrøfvelse, skulle Soel og Maane miste deris Skin; Og Stierner skulle falde af Himmelen, og Himmelens Krafter skulle røre sig.»

24.1 den Stierne-Sal] Dvs. himmelen

24.2 De Himmel-Tegn Tolv af Tal] Dyrekretsen, Zodiaken; himmelsonen hvor solen, månen og de store planetene beveger seg, har av astrologene siden 500-tallet f.Kr. vært inndelt i tolv tegn: Væren, Tyren, Tvillingene osv.

24.2 -Tegn] Verstakten forutsetter at ordet uttales med to stavelser: tegen, slik det også staves i Chr. IVs Bibel. Énstavelses uttale i TB 4.34.1.

24.3 ager] beveger seg

24.4 Kretz] bane

24.5 Huus] planetenes hus, dvs. de av dyrekretsens tegn, hvor de enkelte planetene (pluss sol og måne) sies å «bo»; evt de himmelske hus, dvs. tolv like store avdelinger som himmelhvelvingen tenkes delt i.

24.6 Gang] bane

24.7 Nøer og Søør] i nord og sør

24.8 Mod den ende] ved enden, himmelens ende; jf. Mark 13.27: «Og da skal Hand sende sine Engle, og skal forsamle sine Udvalde, fra de fire Væir af Jordens Ende, indtil Himmelens Ende.»

25.1 med David] i Salmenes bok (som var forutsatt skrevet av kong David)

25.2 Befæstningen] Jf. 22.1 ovf.

25.3 Din’ Fingres Gierning mægtig] Sal 8.4: «Thi jeg skal see Himmelen, dine Fingris Gierning, Maanen, og Stierner, som Du beredde.»

25.4 Grad] fase

25.6 spanker] skrider

25.7-9 de Himle Skal opregne […] HERRENS Ære] Sal 89.6: «Og Himlene, HErre, skulle prise dine underlige Gierninger, og din Sandhed i Helgenes Meenighed.»

26.1 Skik] orden, innretning

26.2 lader af] opphører

26.3 Mens] så lenge

26.3 varer] eksisterer

26.4 Dend du befæsted midt i Vand] Sal 24.2: «Thi Hand grundfestede hende paa Hafvet, og beridde hende paa Vandet»; jf. 1 Mos 1.9.

26.6 Middel-Puncten] Jf. Arndt 1690: 4.32-38, «Om Jordens Grund og Fundament»: «Men andre meene tvert imod, at Jorden er det nederste, og som en Bund og Grund under Vandet paa hvilken det roer. Og forsvare de dennem der med, at Jorden er det tungeste Element: og for den er det tungeste Element, meene de, at den og derfor er lagt underst, og giort til den nederste Hvilested, og bleven Verdens Middelpunct» (s. 33).

26.9 U-afladig] uopphørlig; ordet ser ellers ikke ut til å være belagt annet enn i formen uafladelig.

26.10 Middel-Kloden] det midterste himmellegemet (den geosentriske oppfatning)

26.10 stadig] ubevegelig

27.4 Tynge] tyngde

27.6 henslenger] kaster skjødesløst til side; meningen synes å være at Jorden, til tross for at den er en kule, ikke bikker, men holder seg stabil i sin posisjon.

27.7 plat] aldeles

27.8 Blomme] (egge)plomme

27.8 omme] Betydningen av ordet (som brukes i betydningen «forbi») er her svekket og ganske ubestemt: «Egget omme Mit i flyder» kan forstås som «flyter midt i egget».

28.3 annamme] motta, være mottakelig for

28.4 Hver] alle; sammenfattende betydning, som om det var flertall.

28.7 Snoor] vender

28.9 liige] på samme måte

29.1 kostelig] ypperlig, herlig; formen er kurant intkj./adv.

29.2 stafferet] utsmykket

29.5 hves] hvis

29.5 strekker] rager

29.6 konstrig] kunstferdige

29.6 monne] Verbet har i sammenhenger som dette knapt noen egen betydning; «monne prale» brukes her istedenfor pres. prale for å gi utsagnet et mer høytidelig, poetisk preg.

29.6 prale] prange, stråle

29.7 Moser] mosearter, lavarter (av mos). Ordet kan òg være flertall av mose, «myr», men satt opp imot «Roser» passer det første utvilsomt best.

30.1 Af Klippen huggis Guld og Malm] Bergverksindustrien var et satsningsområde på 1600-tallet. Det ble til og med produsert et drikkebeger av norsk gull, som Kingo besang i diktet «Paa Hans Kongl. Majest. Sundhed af den norske Guld-Velkom» (KSS 2.142). I det såkalte «Sølvberggrimet» satiriserer Dass over de store forhåpninger man gjorde seg da det ble funnet Sølv i Rana (SV 1.162-70).

30.2 Hør] lin

30.2 Halm] korn-, evt gresstrå.

30.4 rinder] vokser

30.6 Ihvor] hvor enn

30.7 Knaalde] knauser, hauger

30.8 Kaaber] kobber; det ble etablert flere kobberverk i Norge på 1600-tallet, det største på Røros (1644).

30.8 Bierge Draaber] dryppstein, stalakitt; jf. Jakobsen 1952: 110. Dass kan utmerket godt selv ha beundret dryppsteinene i en av de mange helgelandske kalksteingrottene. Bare i Rana kommune er det registert 200. Nordland har i alt ca 900 kalksteinsgrotter, flere enn noe annet fylke i landet. NO oppgir «bergkrystall» som alternativ til dryppstein. Det kan være et mulig alternativ her.

30.9 Dyre] verdifulle, rike.

30.9 Miiner] gruver. På Kongsberg ble det første sølvfunnet gjort i 1623; gruvedriften startet samme år. Den Kongelige Mynt, som var en del av sølvverket på Kongsberg, ble grunnlagt av kong Christian V i 1686, etter at han året før selv hadde inspisert gruven. Til kongens ære skrev Kingo i 1687 et dikt om kongens Kongsberg-besøk, «Allerunderdanigste Tanker over Sølv-Bierget ved Kongsberg i Norge» (KSS 2.147). Johann Arndt skriver «Om Jordens Bierge» i sin fjerde bok («Naturens Bog»): «Biergene ere Guds Skatkammere, hvor udi allehaande Malm og Metal formedelst Naturen beredis; de ere naturlige Distillere-Ovne, huor udi GUD koger og tidiggiør alle Metaller og Mineralier. I Biergene ere Elementerne, Ild og Damp, Luft og Fugtighed, Vand og Jord. Og Jorden udi hvilken de metalliske Ting voxer er Steene, og de Steene er en Rood og Sæd til all Metal og Malm» (1690: 4.46). Jf. Job 28.

30.10 Skriner] pengeskrin; flertallsformen er kurant.

31.1 Spasserer mand til Lunden hen] Strofen fremstiller fuglekoret som om det var et kor bestående av mennesker som synger flerstemt: sopran, alt og bass. Johann Arndt nevner i den fjerde av sine bøker om den sanne kristendom fuglekoret i forbindelse med sin omtale av jordens vannkilder, fordi fuglene angivelig liker seg særlig godt på slike steder: «For det fierde er der og gierne Lystighed hvor Kilder og Bekke flyde, og Himmelens Fule sidde gierne der og siunge iblant Grenene. Det er en liflig Musik, til hvilken GUd HErren har beskikket Fulene i hine grønne Skove, at hans Lov og Priis skal allevegne klinge, og at Jorden skal være fuld af den: Paa det vi arme Mennisker skulle betænke, at alle Kreature, og derfor og vi selv ere skabte til at love og priise GUD» (Arndt 1690: 4.51, jf. 2.342-43). Parallellen til et av Kingos hyrdedikt, «Candida», er dessuten slående: «Liflig Music-Sang Jeg allesteds hører,/ Oc resonerende Echo ved Strand,/ Qvinten paa Luthen den Nattergal rører,/ Droßelen er ved Tenoren opvant./ Rørdrummen hvas,/ Giør brummen-baß./ Stillitzen flittig slaaer Alten paa Paß» (KSS 1.96; jf. Nielsen 2010: 131-33). Kingos sang ble skrevet som en pastoral kjærlighetserklæring til hans tredje hustru, den 29-årige skjønnheten Birgitte Balslev, som han giftet seg med 21. desember 1694. Sannsynligheten for at Dass har imitert Kingo, og ikke omvendt, forteller oss at i alle fall TA 1 må ha vært skrevet etter 1694. Men Kingos sang ble så vidt vites ikke trykt i Dass’ levetid.

31.2 Stillitzen] En stillids, no. stillits, er en fargerik finkeart. Jf. TBB, SV 3.17.

31.3 rører] lar lyde

31.4 Altenist] den som synger alt, den dype kvinnestemmen. Ordet synes ikke å være registrert i ordbøkene, men er åpenbart dannet i tilnærmet analogi med diskantist og bassist.

31.5 Discantist] sopran

31.7 Svinger, Springer] hopper og danser (dvs. omvendt). Man kan tenke seg at alle lundens fugler er med i dansen, selv om uglen syntaktisk sett vil være det mest nærliggende subjektet for verbalene her, både ved sin posisjon og fordi verbene står i entall. På den annen side har også verbene i det påfølgende vers («skurrer» og «kurrer») entallsform, til tross for flertallssubjektet.

31.8 skurrer] skarrer (med vibrerende tunge), skratter

32.2 spiller] beveger seg

32.3 HErrens Under] Sal 107.23-24: «De som seyle paa Hafvet med Skibe, og bruge deris Handel i store Vand: De hafve forfaret HERrens Gierninger, og hans underlige Ting i Hafvet»; jf. FV 2.2.4.

32.6 Hver sex samfælde Stunder] hver sjette time. Adjektivet samfæld (samfuld) står ofte til tallord uten å tilføre særlig meningsinnhold.

32.7 Der er Fisker] Jf. FV 2.4.

32.9 Brosmer] Av brosme, en torskefisk

32.10 Gromme] veldige

32.10 Rosmer] hvalross

33.6 Des] derfor

33.6 minder] Antakelig nordnorsk dialektform (vanl. mindre); jf. Jakobsen 1952: 130.

33.8 din Veye, Spor og Leye] Sal 77.20: «Din Vey var i Hafvet, og din Stie i store Vand; og mand sporede dog icke dine Fødder.»

33.8 Leye] (skips)leier, da. leder; jf. Jakobsen 1952: 127.

33.9 strakte] utbredt

34.1 din Sti] Se 33.8 ovf.; jf. Sal 25.4: «HERre, viis mig dine Veye, og lær mig dine Stie.»

34.2 Du giennem Luften reyser fri] Sal 104.3: «Du far paa Skyerne som paa en Vogn, og gaar paa Væirets Feyre»; jf. Sal 18.11 og Jer 4.13.

34.6 fæster] finner fotfeste

34.8 Fore] ferder; av fore, intkj.

34.10 det kand udsige] som det kan utsi; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått. Sal 106.2: «Hvo kand udsige HERrens store Gierninger?»

35.1 Du sanker Luften fuld af Vand] Sal 147.8: «Den som betæcker Himmelen med Skyer, og gifver Regn paa Jorden, og lader Græs voxe paa Biergene.»

35.4 For Havit sættis Laas og Dør] Job 38.8: «Hvo luckte Hafvet til med sine Dørre, der det udbrast som af Moders Lif.»

35.5 At] for at

35.5 Oprør] Hankjønn er kurant.

35.6 forraske] overrumple, overraske

35.7 viit] langt opp eller inn; av vid

35.7 siit] langt ned; av sid

35.8 gromme] veldige; jf. 32.10 ovf.

35.10 GUD har sat dig Maal] Ordsp 8.29-30: «Der hand sætte Hafvet og alt Vandet deris Maal fore, at de skulde icke gaae ofver hans Befalning, der hand lagde Jordens Grundvold. Da var jeg en Giernings-mestere hos hannem.»

35.10 Maal] grense

35.10 Stenger] sperringer, stengsler; av stænge

36.3 een Uge] i løpet av en uke

36.4 Sex Dagers Tid] på seks dager

36.4 klar] Intkj.-formen er kurant

36.5 beskicket] bestemt

36.6 Til Hvile-Dag at bruge] 1 Mos 2.3: «Og velsignede den Sivende Dag, og giorde hannem hellig: fordi Hand hvilede samme Dag af all sin Gierning, som GUd skabte og giorde»; jf. 2 Mos 20.11.

36.9-9 tage Alting vare] dra omsorg for alt

36.9 Paa det] slik at

36.10 forfare] ødelegges, gå til grunne

37.3 Ald din Huusholdnings Tanker] På samme måte som hustavlens familiefar skal styre sitt hus, slik styrer også Gud verden; jf. Ef 1.10 og Kol 1.25. Teologen Peder Wandal utlegger den universelle «økonomi» eller «husholdning» i sin bok fra 1631, Oeconomia Dei.

37.5 Gestalt] ytre fremtoning

37.7-8 Eenhver Som kand blæse Aand af Næse] ethvert levende vesen; 1 Mos 7.22: «Alt det, som hafde Lif og Aand i sig paa Jorden, døde»; jf. 1 Mos 2.7.

37.8 Aand] livsånde

38.1 og ikke] ei heller

38.5 Besværing] besvær, bry

38.6 Amagt] avmagt, krafløshet

38.8 fattis] mangler

38.8-9 ey udmattis HErrens Hænder] Sal 138.8: «HERren skal giøre Ende der paa for min skyld; Herre, din Miskundhed er ævig, forlad icke dine Hænders Gierning.»

38.10 Omhu] påpasselighet

39.2 haver Søvn behov] har behov for søvn

39.4 Øyenbryn] øyelokk

39.5 som Israel bevogte vill] «Israel» er Guds utvalgte folk; Sal 121.4: «See, den som bevarer Israel, hand sofver icke, og hand søfnis ey heller.»

39.8 Hvor mand ere Til at være] hvor man lever sitt liv. Flertallsbøyningen av verbet etter man overrasker; rimelig å oppfatte subjektet som logisk flertall – «folk flest». Innrimnød.

39.9 driver] er sysselsatt med

39.10 Altingest] alt

40.2 For hvad Aarsag] av hvilken grunn

40.2 antog] gikk inn på

40.4 kortelig] kort

40.6 opdrage] søke å utvikle

40.7 plat] likefrem

40.8 forbunden] forpliktet

40.8 Lov forvunden] fradømt sin ære (lovforvunden)

40.10 i Bered at stille] å gjøre alt klart; subst. bered synes ikke å være registrert i ordbøkene.

41.2 Lov] lovsang, lovprisning

41.3 Creaturet] det skapte, skapningen

41.5 Skal altid sigis Tak og Priis] Sal 34.2: «Jeg vil lofve HERren altid; Hans Lof skal altid være i min Mund.»

41.7 Naar at] når

41.7 Statt] by (stad) ; skrivemåten synes motivert av rimet.

41.8 Stæd] Hankjønn er kurant.

41.8 Stænder] plasser, steder (av stand); sideordningen «Hver Statt, Stæd og Stænder» halter.

41.10 Formue] formåen, kraft


Den Anden Sang
I likhet med flere andre katekismesanger veksler denne mellom å henvende seg til Gud – eller Kristus – og til dem som katekismeundervisngen er beregnet på. Salmen og læresangen konkurrerer med andre ord om å legge de genremessige rammene for fremstillingen. Dikteren går imidlertid rett på sak: Innledningen gjentar og presiserer trosartikkelens tekst, for så å utlegge den kristologiske dogmatikken nærmere, i særdeleshet treenighetslæren (str. 1-8). Den niende strofen markerer et brudd: Her apostroferes Jesus direkte, og fremstillingen fortsetter å henvende seg til ham helt frem til og med strofe 16. Denne sangens annen avdeling inneholder sangernes forsikringer overfor frelseren om at deres tro står fast (str. 9-16). Tredje avdeling (str. 17-27) slår over i undervisning igjen: om forholdet mellom tro og fornuft. Den ender med en oppsummerende henvendelse til Gud, dvs. faderen (27). Fjerde avdeling (28-38) fornyer språkhandlingen («Vi troer da») før Kristi frelsergjerning, hans «embede», så forklares. Mot slutten av denne avdelingen vendes henvendelsen fra katekismeleserne til frelseren i en enslig strofe (36). Og så avsluttes sangen med bønn henvendt til Kristus i de to siste strofene (39-40).

I sin store forklaring avfeier nærmest Luther alle dogmatiske enkeltheter; de egner seg ikke for en «Børneprædicken». Det gjelder å få frem hovedpunktet, «den gandske Summ», nemlig frelsesbudskapet: «huorledis vi ere igienløste», hvordan vi er fridd fra synd, død og djevel. I samtidens katekismer deles forklaringen gjerne i to: om Kristi person og om hans «embede». Denne hovedinndelingen lar seg spore også hos Dass, hvor skillet mellom disse to hoveddelene går mellom str. 27 og 28.

tit.] Luther 1616: 74-76: «Oc paa JEsum Christum, hans eeniste Søn vor Herre […]. Det er: Jeg troer at Jesus CHristus er en sand Gud, fød aff Faderen fra Euighed.»

mel.] Melodiforelegget er Dorothe Engelbretsdatters, i Siælens Sang-Offer (1678), se DESS 131. Hva førsteutgaven faktisk inneholdt, vet vi ikke, for den er tapt, men senere utgaver innehold i alle fall melodiene utskrevet med noter. Utgavene fra 1685 og 1699 hadde egne melodihefter.

1.5-7 Lige stoor […] Med] like stor som, jevnstor med

1.8 Efter Skriftens Blader] Matt 11.27: «Alle Ting er Mig ofvergifne af min Fader: Og ingen kiender Sønnen uden Faderen; og ingen kiender Faderen uden Sønnen, og Den som Sønnen vil det aabenbare»; se også Matt 28.18: «Mig er gifven all Magt i Himmelen, og paa Jorden.»

2.1 Værelse] vesen

2.2 trende] tre

2.6 skiev] feilaktig, uriktig

2.6 krom] usann, trossig

2.7 Bør at holde] skylder å holde, bør holde

3.1 I Foreening] sammen. Treenigheten er et kirkelig dogme som bare indirekte kan forankres i de bibelske bøkene. I Det nye testamente var antakelig referansen til de tre personene i dåpsformularet i Matt 28.19 det viktigste tekststedet. Treenighetslæren ble første gang utformet under kirkemøtet i Nikea (325 e.Kr.). Den athanasianske trosbekjennelsen presiserer dogmet: «Men dendne er dend rette Christelige Tro, Ad vi ære een eeniste Gud i tre Personer , Oc tre Personer i eeniste Guddom» (Resen 1631: upag. [H7]).

3.4 Throner] Guds trone omtales flere steder i Skriften, f.eks. Sal 11.4, Menneskesønnens omtales i Matt 19.28, men det spørs om Den hellige ånd kan sies å ha noen trone.

3.6 Sønnen GUD i Faders Favn] Jf. Hebr 1.5: «Thi hvilcken Engel sagde Hand nogen Tiid til: Du est min Søn, Jeg fødde Dig i Dag? Og atter igien: Jeg skal være Hans Fader; Og Hand skal være min Søn.»

4.1 alleneste] som ingen annen

4.4 sit Mærke] sin spesielle egenskap

4.7 forløser] befrir, frelser; jf. bl.a. Ef 1.7: «I hvilcken vi hafve Forløsning, formedelst hans Blod, som er Syndernes Forladelse, efter Hans Naades Riigdom.»

4.8 øser] tildeler (i rikt mål)

5.4 Løndoms] gåtens, mysteriets

5.6 Pund] rikdom, formue; jf. Luk 19.11-27 og Matt 25.14-30.

5.8 Dine Spor udgrunde] Rom 11.33: «O! hvilcket Riigdoms Dyb baade paa Guds Viisdom og Kiendelse: Hvor aldelis u-begribelige ere hans Domme, og Hans Veye u-randsagelige»; jf. Sal 89.52 («Fodspor»).

6.2-3 JEsum Christ at være Ordet] at Jesus Kristus er ordet (akk. m. inf.); Joh 1.1: «UDi Begyndelsen var Ordet; og Ordet var hos Gud; og Ordet var GUd» og Åp 19.13: «Og hand var ført udi et Klæde, som var bestenckt med Blod; og hands Nafn kaldes GUds Ord.»

7.3 Alle Mand med Eftersavn] alle aktverdige menn (menn med godt ettermæle)

7.5 den sande Christ] Gr. khristós, «den salvede», til oversettelse av hebr. messias/misjchah. Tidlig brukt som navn på Jesus; jf. Gal. 1.6 og Hebr 9.11. Jesus la vekt på at han oppfylte den Messias-forventningen som på hans tid rådet i det jødiske samfunnet; jf. Luk 24.21 og Apg 1.6.

7.8 I vort Huus kand gieste] som kan gjeste vårt hus; relativpronomenet (subjunksjonen) er underforstått.

8.1 Er min Siæl i Hungers Tvang] Sal 107.9: «At hand mætter de tørstige Siæle, og fylder de hungrige Siæle med Got.»

8.2 JEsus er min Føde] Slik Jesu innstiftelse av nattverden forutsetter, Luk 22.19: «Og Hand tog Brødet, Tackede og brød det, Og gaf dem det, og sagde: Dette er mit Legeme, som blifver gifvet for eder; dette giører til min Ihukommelse.»

8.4 JEsu Blod det røde] Jf. Luk 22.20: «Ligesaa og Kalcken, efter Naderen, og sagde: Denne er det nye Testamentes Kalck i mit Blod, som blifver udgydet for eder.»

8.5 forleske] leske, slukke

8.8 Pligt] høytidelig løfte; «Ed og Pligt» brukes som fast, om enn pleonastisk, uttrykk.

9.6 Med dit Blod har du mig kiøbt] Åp 5.9: «[…] thi Du est slagtet, og kiøbte os med dit Blod af allehaande Slegt, og Tungemaal, og Folck, og Hedninge.»

10.4 Liid] tillit, fortrøstning

10.5 Ald min Sag] all min brøde eller skyld

11.6 Glemt har jeg min høyre Haand] Sal 137.5: «Forglemmer jeg dig Jerusalem, da blifve min høyre Haand forglemt.»

12.4 Kaste lod i Fængsel] Jf. Apg 5.18: «Og de lagde Hænder paa Apostlerne, og kaste dem i det almindelige Fængsel.»

12.7 Verdens Spott] Jf. Matt 5.11: «Salige ere I, naar Menniskene bespotte og forfølge eder for Min skyld, og tale allehaande Ont paa eder, om De lyve det.»

12.7 fordrager] tåler

12.8 forsager] svikter, oppgir

13.2 forjagis] fordrives

13.3 Verdens yderst Ort] Utenfor verden finnes ikke Gud; jf. Sal 72.8: «Hand skal regiere fra et Haf, indtil det andet; og fra Vandet indtil Verdens Ende.» Uttrykket «Verdens Ende» forekommer i rimbrev til Dorothe Engelbretsdatter, SV 1.268: «Mit Navn er Petter Dass,/ Som boer mod Verdens Ende.»

13.3 Ort] sted

13.5 Hvor vi vanke skal] hvor enn vi går

14.3 Fortrolighed] tillit

14.6 Hunde] slyngler, skurker

14.8 sødt] liflig, vellydende; jf. Kingo, «Dend femte Morgen-Sang» fra Aandelige Siunge-Choer, «Op, op i søde JEsu Navn» (KSS 3.69).

15.1 Finge] fikk; irrealis i nåtid

15.4 Dig samtykke] slutte seg til deg

15.5 Men for Guld den aldrig græd] Ordspråklig, men ikke funnet belagt annetsteds. Meningen må være at hedningene er lykkelig uvitende som den rikdom de ikke får del i.

15.7 Hvad kand mand i Rænte] Dass bruker ofte metaforer fra økonomiens område. Meningen synes her å være at hedningene heller ikke om de skulle ha forstått at Kristus har betalt dem ut av syndegjelden, vet å gjøre ham gjengjeld, ettersom de i egenskap av hedninger er for bedragere å regne.

16.1 at] for at

16.6 af Himmerig] som utgår fra himmelen

16.8 hands Ord] Jf. 6.3 ovf.

17.1 all Sæd] alt avkom, hele menneskeslekten

17.2 Høyst-elskt] høyest elskede; synkopert og apokopert for verstaktens skyld

17.2 Udkaarne] utvalgte; ordet brukes ikke om Jesus i Chr IVs Bibel (bare om Paulus).

17.3 end og] allerede

17.3-4 fra Ævighed Himmel-fød] Den nikenske trosbekjennelsen: «Oc [jeg tror] paa een eeniste HERRE, JEsum Christum Guds eeniste Søn, som er fød af Faderen for [=før] dend gandskeverden […]» (Resen 1631: upag. [Mv]).

17.5 Faderens Klar-Heeders Glantz] Hebr 1.3: «Hvilcken, efterdi Hand er hans Herligheds Skin, og Hans Værelses rette Billede.»

17.6 Og hands Væsens Kiende-Krantz] Et komplekst bilde. En mellommann – uvisst hvem – har følt behov for en forklaring. Men den anmerkningen som annonseres, står ikke etter sangen, den står derimot som en kommentar til FV 1.17.2: Guds barn kan oppfattes som hans krans, de som prydes og elskes av Gud. Med referanse til Jes 62.3: «Og du skal blive en deylig Krone i HERrens Haand, og en Kongelig Hat i din Guds Haand.»

17.7 Hvo som det benægter] 1 Joh 2.24: «Hvosom negter Sønnen, hand hafuer og icke Faderen: Hvosom bekiender Sønnen, hand hafver og Faderen.»

fotnoten] Etter «Psalmen» står ingen note, men noten til FV 1.17.2 synes å kunne passe også her. Om førsteutgavens anmerkninger, se Innl. 1.4.

18.1 Spottere staar der paa stift] spottere holder trossig på

18.2 Det kand sig ey lave] at det ikke kan gå an; at-setning med utelatt konjunksjon:

18.6 skeev og krom] Jf. 2.6 ovf.

18.8 sømmer] anstår seg

19.1 Gak] gå; imp. av gange

19.3 Du den levend’ GUds Søn er] Matt 16.16-17: «Da svarede Simon Petrus, og sagde: Du est Christus, den lefvende GUds Søn. Jesus svarede, og sagde til hannem: Salig est du Simon, Jonas Søn! thi Kiød og Blod hafver icke aabenbaret dig det; men min Fader i Himmelen.»

19.6 Svarer hand] Setningsfølgen ville normalt ha vært omvendt: «Svarer han» hadde da innledet v. 4; deretter ville så Jesu svar ha fulgt.

19.8 Himmel-Gaver] nåden; jf. Hebr 6.4-6: «Thi det er umueligt, at de, som ere en gang oplyste, og hafve smaget de himmelske Gafver, og ere blefne deelagtige i den Hellig Aand; Og hafve smaget Guds gode Ord, og den tilkommende Verdens Kraft: Om de affalde (og kaarsfeste dem self Guds Søn igien, og holde hannem for Spot), at de skulde kunde fornyes igien til Bedring.»

20.2 Og] Binder sammen «Tro» og «Bekiendels’».

20.6 Saft] plantesaft, sevje; bildet er av en livskraftig plante med rot.

20.7 i Hiertet skriver] Jf. TA 1.10.5

20.8 Petri] Petere, klipper; flt. av lat. Petrus)

21.1 Klipper] Matt 16.18: «Men Jeg siger dig ogsaa, Du est Petrus, og paa denne Klippe vil jeg bygge min Meenighed; og Helfvedes Porte skulle icke faae Magt ofver hende.» Jesu ordspill (på gr. petra) turde være vel kjent.

21.4 Som sin værdig Giæster] Dette er uklart uttrykt. Om det i v. 3 hadde stått «os vil ha» istf. «i os vil boe», ville syntaksen ha vært uproblematisk. Tanken er uansett at Jesus ved sitt ord vil være til stede i hver enkelt (Kol 3.16), som så får ta del i det himmelske måltid; jf. Luk 14.15: «Salig er den som æder Brød i Guds Rige.»

21.4 sin] hans; apokope

21.5 Hovet-Hiørne-Steen] Sal 118.22: «Den Steen, som Bygnings-mændene bortkaste, er blefven til en Hiørne-steen»; jf. Matt 21.42 og 1 Pet 2.3-5: «Dersom I ellers smagede, at HERREN er venlig; Til Hvilcken I ere komne, som til den lefvende Steen, der er bortkast af Menniskene; men hand er udvald og kostelig hos GUD: Og bygge I ogsaa eder, som de lefvende Steene, til et Aandeligt Huus, og til et helligt Præstedom, til at ofre Aandelige Offer, som ere Gud behagelige, formedelst JESUM Christum.» Forestillingen om kirken som et byggverk «af levende Steene» utnyttes senere med stor effekt av Grundtvig i «Kirken den er et gammelt Huus» (1837).

21.8 Stempel] Jf. Gal 6.17: «[…] thi jeg bær vor HERRES JEsu Mercke-tegen i mit Legeme.»

22.1 Riimligt] rimeligvis, trolig; synkope

22.1 til overflød] ytterligere, ovenikjøpet

22.3 Søn at GUd kand have fød] at Gud kan ha født en sønn; invertert, emfatisk ordstilling.

22.4 Thi] derfor

22.5 strax] nys, rett før

22.5 sig] den selv

22.6 Ild i Luen] ild i flammende lys; «Ild» tilsvarende «Soolen» og «Luen» solens «Skin», begge deler som bilder på forholdet mellom faderen (solen, ilden) og sønnen (skinnet, flammene); jf. den nikenske trosbekjennelsen: «Lius af Lius» (Resen 1631: upag. [Mv]).

22.6-7 liig Sindet] Et tredje bilde eller sammenligning: forholdet mellom sinn og tanke

22.8 Foster] Jf. TilBogen 2.

23.1-3 Kand Fornuft […] føde Kiærlighed] Enda en analogi til forholdet mellom Faderen og Sønnen.

23.3 stedse veed] alltid kan

23.4 It] ett, det samme; jf. Joh 10.30: «Jeg og Faderen ere Eet.»

23.4 tilhaabe] sammen

23.4 støde] knuse og blande, som i en morter

23.5 Hvi] hvorfor

23.6 Ævig Visdom] Visdommen står frem som talende personifikasjon i Ordsp 8: «HErren hafde Mig i sine Veyes Begyndelse; Og jeg var der førend hand giorde noget» (8.22). Senere assosieres denne Visdommen med treenighetens annen person, bl.a. på grunnlag av 1 Kor 1.30: «Af hvilcken I ere og komne i CHristo JEsu, Hvilcken der er giort os af GUD til Viisdom, og til Retfærdighed, og til Hellighed, og til Gienløselse.»

23.7 I eet Væsen] Den nikenske trosbekjennelsen: «I eet Væsen med Faderen» (Resen 1631: upag. [Mv]).

23.7 runden] fremkommet

23.8 I een Liighed] i full overensstemmelse

23.8 funden] erkjent

24.1 af intet] Lat. ex nihilo. Her berøres et av skapelsesberetningen paradoksale stridspunkter. Aristoteles hadde lært at materien er evig, og følgelig kunne ikke noe skapes «av intet».

24.1 skaft] skapt; kurant form

24.2 Viide] vidde, omfang; «Verden og dens Viide» kan oppfattes som en retorisk hendiadyoin: den vide verden

24.3 den ævig Kraft] Rom 1.20: «Dermed at GUds usynlige Væsen, det er, Hans ævige Kraft og Guddom, blifver seet, naar mand agter det paa Gierningerne, som er, paa Verdens Skabelse.»

24.5 sin Værelse] sitt vesen

24.6 Lignelse] skikkelse

24.8 sit Billed] Hebr 1.3: «Hvilcken, efterdi Hand er hans Herligheds Skin, og Hans Værelses rette Billede, og bær alle Ting med sit kraftige Ord; der Hand hafde giort vore synders Renselse, formedelst sig Self, da satte Hand sig hos Majestætens høyre Haand i det Høye.»

25.5 een Sinds] Hankjønn er kurant.

25.5 Fortræd] tross, ondskap

25.7 Thomas Tvilling] apostelen Tomas, tvileren, som ikke kunne tro at Jesus hadde stått opp fra de døde, Joh 20.19-29: «Men Thomas, Een af de Tolf, som kaldes Tvilling, var ikke hos dem, der JEsus kom» (20.24).

25.8 Villing] Eriksen forklarer ordet uten nærmere belegg med «en der farer Vild» (SS 2.253), Aasen (NO) oppgir betydningen «en Galning»; jf. Jakobsen 1952: 146.

26.1 Sindets Slutninger] logisk tenkning

26.2 Riimlighed] det som det er rimelig (å tenke seg)

26.2 indføre] føre til

26.3 Ere] sc. de (slutningene)

26.3 Lignelser] bilder, figurlige tankeuttrykk

26.4 Opliusning] forklaring, belæring

26.4 giøre] besørge, bevirke

26.5 Beviisligheden] beviset

26.5-6 hør Til] er en del av, faller inn under

26.8 At] slik at

26.8 vrikker] rokkes

27.2 opdaget] åpenbart

27.3 U-myndig] for barn, mindreårige

27.5 selv-kloge] egenrådige, respektløse

27.6 Som af GUds Ord giør en Snak] snakker nedsettende om Guds ord

27.7 forborget] skjult, gjemt

28.3 Lius av Lius] «Gud af Gud, Lius af Lius» (Resen 1631: upag. [Mv]). Jf. 22.3-5 ovf.

28.4 Klarhed] himmelsk lys

28.4 omfanget] omga, omsluttet; jf. Joh 8.12: «Jeg er Verdens Lys.»

28.5 Fød, men evig fød] Den nikenske trosbekjennelsen: «Oc [jeg tror] paa een eeniste HERRE, JEsum Christum Guds eeniste Søn, som er fød af Faderen for [=før] dend gandskeverden […]»: den athanasianske: «Gud er hand, Fød af Faderens Natur, før Verden blef til (Resen 1631: upag. [Mv] og [H8v]). Jf. 17.3-4 ovf.

28.7 kalder] påkaller

29.2 It] ett

29.2 Være] verge, makt

29.5 Livits Første] livets fyrste

29.6 Ærens Konning] Sal 24.8: «Hvo er den Ærens Konge?»

29.6 u-kiendt] uten å bli sett; jf. 1 Tim 6.16: «[Gud] Som hafver alleene Udødelighed; Hvilcken der boer i et Lys, som ingen kand komme til; hvilcken intet Menniske hafver seet, og icke kand see; Hannem være Ære, og et evigt Rige! Amen.»

29.8 Eene] som den eneste, alene

30.2 Klode] Jf. TA 1.26.3; klode kan imidlertid også brukes om himmelhvelvingen (tenkt som en kule som omslutter jorden).

30.3 Hierte-from] from i sinn, eiegod

30.6 Liig er bleven Mennisken] Dogmatisk kan Dass her synes å være på tynn is: Jesus var ikke likt eller som et menneske. Han var et menneske. Problemet kan løses ved at vi oppfatter «Liig» som en apokopert for av lige: «av samme art el. vesen som». Den athansianske trosbekjennelsen uttrykker det klart: «En fuldkommen Gud, et fuldkommet Menniske» (Resen 1631: upag. [H8]). Lidelseshistorien forutsetter Jesu menneskenatur. Selv kaller han seg i sin jordiske eksistens for «menneskesønnen»; se bl.a. Matt 11.19. Jf. TA 6.15.2.

30.8 skreven] kalt (i skrift); se f.eks. Rom 1.4.

31.1 vor Rætferdighed] Herren, dvs. Jesus Kristus, vår Herre, har ved sin død, soningsofferet, gjort menneskene «rettferdige» for loven; jf. 1 Kor 1.30: «Af hvilcken I ere og komne i CHristo JEsu, Hvilcken der er giort os af GUD til Viisdom, og til Retfærdighed, og til Hellighed, og til Gienløselse.»

31.2 Ondskabs Herredømmer] Objekt til «har brudt», i den følgende relativsetningen

31.4 rømmer] Det virker ikke rimelig å forstå «rømmer» i betydningen «fjerner oss fra». Ordet er belagt i betydningen «rommer»; vi må i så fall tenke oss at «vi», dvs. de troende, rommer Kristus, ikke bare det omvendte, at «vi» er «i Kristus». Jf. Rom 8.10: «Men dersom Christus er i eder, da er jo Legemet dødt for Syndens skyld; og Aanden er Lifvet, for Retfærdigheds skyld.»

31.5 Som har ført] sc. «oss»

31.5 fra Mørk til Lius] Joh 8.12: «Jeg er Verdens Lys; Hvo som efterfølger Mig, hand skal icke vandre i Mørcket; men hand skal hafve Lifsens Lys.»

31.6 Testamenters] Dette oppfattes kanskje best som GT og NT. Man kunne kanskje ha ventet entall. Som mellommann oppretter Jesus den nye pakt (det nye testament); jf. Hebr. 9.16.

31.7 Borger-Ræt at nyde] for at vi skal nyte borgerrett (som innbygger i Guds rike); Ef 2.12: «At I paa den samme Tiid vare uden Christo, fremmede, og uden Israels Borgerskab, og fremmede fra Forjættelsens Testamente; derfore hafde I intet Haab, og vare uden Gud i Verden.»

31.8 At] slik at

32.1 Hand hâr kiøbt os med sit Blod] Åp 5.9: «[…] thi du est slagted, og kiøbte os med dit Blood, af allehaande Slegt, og Tungemaal, og Folck, og Hedninge»; jf. 9.6 ovf.

32.2 Eeget] hans eget

32.3 Jesse-Rod] En Kristus-profeti hos Jes 11.1-2: «Og der skal opgaa et Riis af Jesse Slect, og en Qvist skal voxe af hans Roed. Paa hvilcken HERrens Aand skal hvile, Viisdommens og Forstandens Aand, Raads og Sterckheds Aand, Kundskabs og HERRENS Fryctis Aand.»

32.4 at] til å

32.5 Davids Stad] Sions borg, Jerusalem

32.6 Zion] Herrens tempel i Jerusalem, i Hebreerbrevet (12.22) tolket allegorisk, som «det himmelske Jerusalem»: «Men I ere komne til Zions Bierg, og til den lefvende Guds Stad, til det himmelske Jerusalem, og til mange tusende Engles Mangfoldighed.»

32.6 stedse staa] Jf. Mi 4.7: «[…] og HERREN skal være Konge ofver dem på Zions Bierg, fra nu indtil ævig Tiid.»

32.7 HErrens frugtbar Bolig] Sal 132.13-14: «Thi HErren hafver udvaldt Zion, og hafver Lyst til at boe der. Denne er min Rolighed ævindeligen; Her vil Jeg boe, thi jeg hafver Lyst til hende.»

33.3 bered] skapt

33.4 I vor Hiertis Sæde] Jf. 2 Kor 1.21-22: «Og Gud er Den, som stadfester os med eder i Christo, og salvede; Og beseglede os, og gaf Aanden til Pandt i vore Hierter.»

33.6 næt] propert, tiltalende

33.7 Troen er hands Bælte] Jes 11.5 (om den ventede Messias, av Isais (Jesse) slekt): «Retfærdighed skal være hans Lenders Belte, og Troen hans Nyris Belte.»

33.8 giør] frembringer, skaper

34.1 Hand sit Legems Hovet er] Kol 1.18: «Og Hand er Legemets Hofvet, som er, Meenighedens, hvilcken som er Begyndelsen, Den Førstefødde af de Døde, paadet at Hand skal hafve Førstedømme i alle Ting.»

34.6 Saft] Jf. Matt 24.32: «Lærer en Lignelse paa Figen-Træet: Naar der kommer Vædske i Greenene der paa, og det faar Blade, da vide I, at Sommeren er hart hos.»

34.7 sin Brud] sin kirke (eller menighet); betydningen beror på den konvensjonelt allegoriske fortolkningen av Salomos høysang, der brudgommen forstås som Jesus og bruden som hans kristne menighet.

34.8 Himmel-Dyder] Førsteleddet (himmel-) brukes forsterkende: Det dreier seg om store dyder. Gjennom troen på Jesus får de kristne styrke til å leve et gudfryktig liv.

35.3 Iid] virksomhet, gjerning

35.4 fælde] velte, få til å falle; uttrykket forutsetter at kirken både er å forstå som forsamlingen av de troende og en bygning murt av stein.

35.5 Med sin Fliig bedækker hand] Med dette uttrykket vises det til Jesu omsorg og beskyttelse. Han brer over dem som fryser. Samtidig kan det oppfattes som en allusjon til 1 Sam 24, der David i en hules stummende mørke skjærer en «flik» av Sauls kappe for etterpå å kunne bevise at han like gjerne kunne ha tatt livet av ham. Slik viser Jesus også de troende den «flik» som demonstrerer hans store nåde.

35.6 Bruden] Se komm. til 34.7 ovf.

35.6 Trengslers] nødens, undertrykkelsens

35.7-8 Til hun […] Skuer ham] Dvs. ved dommedag; jf. Åp 1.7: «See! Hand kommer med Skyerne, og alle Øyen skulle see Hannem .»

35.7 Møye] besvær, motgang

36.1 Christe] Lat. vokativ (tiltaleform) av Christus

36.5 med Ræt] med rette, med rimelighet

36.6 sæt] satt

36.7 Satans Snare] Jf. Sal 18.6: «Dødens Snarer».

37.2 Ald vor] alle våre; apokope

37.3 I retfærdig Hellighed] Luk 1.74-75: «At naar vi vare forløsde af vore Fienders Haand, skulde vi tiene Hannem uden Rædsel alle vore Lifs Tiid; I Hellighed oc Retfærdighed, som Hannem er behagelig.»

37.4 hands Aag paatage] Matt 11.29: «Tager mit Aag paa eder, og lærer af Mig; thi Jeg er Sagtmodig og Ydmyg af Hiertet; saa skulle I finde Hvile for eders Siæle.»

37.5 I dyrt er kiøbt af ham] 1 Kor 6.20: «Thi I ere dyre-kiøbte» og 1 Pet 1.18-19: «Og vider, at I ere icke forløsde med forgængeligt Sølf eller Guld fra eders forfengelige Omgengelse efter Fædernes Skick: Men med Christi dyrebare Blod, som med et uskyldigt og u-besmittet Lams»; jf. 32.1 ovf. og Luthers lille forklaring: «[Jesus] haffuer frjet mig fra Synd, fra Død, oc fra Satans Rige, huercken met Guld eller Sølff, men met sit hellige oc dyrebare Blod, oc met sin uwbillige oc Wskyldige Død» (Luther 1616: 76).

38.1 Priiser] lovpris; imp. flt.

38.1 still] ubevegelig eller lavmælt

38.3 den HErre] bestemt from; høytidelig

38.5 Elsker, holder] elsk, overhold; imp. flt.

38.7 Huus og Bord] I prosadedikasjonen til sin familie sammenligner Dass tilegnelsen av Ordet gjennom katekismesang med inntakelsen av et måltid: «Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset» (Ded.fam. 111-13). Dette gjelder ikke bare den «naturlige» maten, men også den «aandelige». Hva er så den åndelige mat? Ordet, men også nattverden. Gjennom nattverden gjør den troende Jesus til en del av seg selv.

38.8 At] slik at

38.8 smage] spise; å «smage» Jesus vil si å innta nattverden; jf. 8.2 ovf.

39.1 JEsu] vok. (tiltaleform av navnet)

39.1 bered] gjorde oss rede

39.2 At] til at

39.4 ey søvnig blunde] 1 Tess 5.6-8: «Thi lader os nu icke sofve, som de Andre; men lader os vaage, og være ædrue. Thi de, som sofve, de sofve om Natten; og de som ere druckne, de ere druckne om Natten. Men vi, som høre Dagen til, skulle være ædrue, iførde med Troens og Kiærligheds Pandser, og med Haabets Hielm til Salighed.»

39.5 aarvaagen] årvåkne; formen er kurant.

39.6-7 vi maa faa Seyer] 1 Kor 15.57: «Men GUD være Tack, som gaf os Seyer, formedelst vor HERRE JEsum Christum.»

39.7 Ærens Krone] 1 Pet 5.4: «Da skulle I (naar den ypperste Hyrde aabenbares) annamme Ærens Krone, som icke skal visne»; jf. 1 Tess 2.19.

39.8 Glædskabs] gledes; en «Glædskabs Tone» kan være en gledens lovsang.

40.1 Christe] vok.; tiltaleform av navnet

40.2 Møye] motgang

40.3 Verdens Damp] Uttrykket kan vekke forestillingen om damp som livgivende, slik det fremgår av 1 Mos 2.6: «Men der gick en Taage op af Jorden, og vandede all Jorde-rige», eller om damp som forgjengelighet, slik det fremgår av Jak 4.14: «I som icke vide, hvad i Morgen skee skal; thi hvad er eders Lefnet? Det er en Damp, som varer en liden Tiid, men derefter forsvinder det.»

40.5 Værelser] liv, levevis; Sal 16.11: «Du kundgiør mig Veyen til Lifvet; hos dig er ofverflødig Glæde, og en lystig Værelse hos din høyre Haand ævindeligen.»

40.8 Halleluja] lovet være Herren, pris Herren (hebr.); ordet brukes særlig hyppig i Salmens bok.


Den Tredie Sang
I denne sangen om unnfangelsen og inkarnasjonen apostroferes Jesus i første og siste strofe (17). I de mellomliggende utredes underet og dets konsekvenser i katekismeopplæringens didaktiske saksfremstilling rettet til leserne eller sangerne, skjønt henvendelsen til Jesus henger igjen i bruken av 2. person i strofe 2 og 6. Sangen faller i tre deler: Første del (1-6) insisterer på det uforståelige i det som Gud en gang lot hende, i annen del (7-11) peker dikteren på noen gammeltestamentlige skriftsteder til belysning av mysteriet, og så kommer tredje del (12-17) som en form for oppsummering: Jesu fødsel, det at Gud ble menneske, forandrer alt. Dermed kan dikteren i den nest siste strofen (16) også koste på seg å tiltale Djevelen i triumf.

Welhaven eksemplifiserer sin begeistring for Dass ved å sitere tre strofer (6-8) fra denne sangen i den første litteraturhistoriske presentasjonen av dikteren i 1856 (Welhaven 1992: 4.377). Samme år utgav Landstad en bearbeidet versjon av str. 13-17 i sine Jule-Salmer. Den ble 14 år senere (som én av syv Dass-salmer) innlemmet i hans store kirkesalmebok («Her er det Ny, som paa Jorderig skedte»). Ivar Roger Hansen kan fortelle at den ble populær, omtalt som «julsången hainns Petter Dass» (1997: 200-01). I Landstads reviderte utelates den, men den kommer tilbake i Norsk salmebok (1985) i ny bearbeidelse ved Andreas Aarflot («Hør nå godt nytt som på jorderik hendte»).

Laila Akslen analyserer sangen på grunnlag av den rådende lutherske dogmatikken (2008:116-30), Erik A. Nielsen bruker den som utgangspunkt for å utrede Petter Dass’ «typologier» (2009: 319-21).

tit.] Luther 1616: 74: «vndfangen aff den hellig Aand, Fød aff Jomfru Maria»; forklaringen: «Jeg troer ocsaa, at hand er et sandt Menniske, fød aff Jomfru Maria […]»

mel.] Fra Kingos Aandelig Siunge-Koors Anden Part (1681), «Dend XIV. Sang. Hver har sin Skæbne», gjengitt i KSS 3.233-36. Melodien, som hos Kingo finnes som noter bak i boken, er angivelig dikterens egen; jf. Mallling 4.397- 401. Selv om dette senere skulle bli en av Kingos aller mest berømte salmer, ble den ikke opptatt i Kirkesalmeboken (1699). Hos dansken settes strofene opp som syv-versinger. Hos Dass, derimot, er strofen redusert til seks vers. Kingos femte og sjette er hos Dass slått sammen til ett (det femte), med innrim. Strofene er for øvrig identiske både med hensyn til takt og rim.

1.1 SØdeste] kjæreste; et adjektiv hyppig brukt om Jesus i svermeriske, mystikkorienterte kretser, senere hos pietistene (f.eks. Brorson); se Akslen 2008: 117. Sød brukt om personer i betydningen «kjær» ser ikke uten videre ut til å være kurant på 1600-tallet. Man kan imidlertid lett tenke seg at ordet vekker en forestilling om smakssansen og nattverden, som i den anonyme tyske salmen fra begynnelsen av 1700-tallet «Jesus, din søde forening at smage» (Malling 3.15-21), jf. TA 2.8.2 og 2.38.8.

1.2 dyppe min Pen] sc. i blekk, dvs. skrive

1.3 den Materj] det stoff; ordformen uten -e er kurant.

1.4 forsvar] vanskelig

1.4 lange] nå, rekke; spørsmålet ligger utenfor begripelsens rekkevidde.

1.6 Barn] Formen børen er belagt, men denne synes ikke å være vanlig. Utgavene skriver i stor utstrekning barn, til tross for at takten fordrer to stave

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Katekismesanger

Petter Dass' Katekismesanger var en av Danmark-Norges aller mest utbredte bøker på 1700-tallet. Nå foreligger katekismesangene for første gang i en tekstkritisk utgave med fyldig innledning, over 6000 kommentarer og tre registre. Bak utgaven står Jon Haarberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

BRUKSANVISNING

Utgaven er basert på førstetrykket fra 1715.

Se faksimiler (Dass 1999, NB Digital)

Les mer..

Om Petter Dass

Dikterpresten Petter Dass har en sentral plass i vår kulturhistorie. Han blir ofte omtalt som den mest betydelige dansk-norske dikteren ved siden av Thomas Kingo i siste del av 1600-tallet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.