Laura Kielers førstehåndskjennskap?

Født i januar 1849 var Laura Kieler bare et lite barn da de begivenhetene som ledet opp til sameopprøret i Kautokeino i november 1852 fant sted, så hva fakta om dette angår, har hun måttet rådføre seg med «de samme Kilder, til hvilke de historiske Romanforfattere jevnlig ere henviste», som hun sier, uten å nevne hva det er for noen. Men heldigvis har senere slekter den fordelen at de «bedømmer klarere og med et mere upartisk Overblik end Samtiden». Underforstått: Hennes skildring og hennes forståelse av det som foregikk den gangen, nå et kvart århundre senere, er sannere enn hva tiden rundt sameopprøret kunne oppvise.

Men herved oppstår et paradoks: Den kilden Laura Kieler først og fremst har benyttet, er som nevnt Nils Vibe Stockfleths Dagbok fra mine Missionsreiser i Finmarken (1860), hvor han blant annet forteller om sine opphold som prest i Kautokeino i årene før sameopprøret fant sted. Det er altså samtidige betraktninger og vurderinger han legger fram, ikke ettertidens mer «upartiske» forståelse av hva som skjedde; han er et tidsvitne mer enn en historiker. Laura Kieler har sakset svært mye fra denne dagboken, som blant annet inneholder noen gode oversiktskapitler om samenes historie, språk og kultur.

Laura Kielers bruk av kilder ville ellers ha stått til stryk i enhver publikasjon av i dag; hennes roman er utstyrt med 4–5 fotnoter hvor det bare står «Se Stockfleth», uten nærmere angivelse av hva for slags materiale hun henviser til. I virkeligheten har hun brukt Stockfleths dagbok langt mer enn disse fotnotene antyder, og i mange tilfelle rett og slett skrevet direkte av etter ham, eller snudd om på ordstillingen, men brukt hans litt spesielle eller slående uttrykk.Nils Vibe Stockfleth døde i 1866, tretten år før Laura Kielers roman kom ut. Hun kunne altså føle seg trygg på at han ikke hadde mulighet for å protestere mot hennes bruk av hans bok. André fra Kautokejno kom ut syv år før den internasjonale Bernkonvensjonen om opphavsrett ble opprettet (i 1886), og 17 år før den ble tiltrådt av Norge (i 1896). Først i 1952 ble Verdenskonvensjonen om opphavsrett signert. I den norske «Lov om Beskyttelse af den saakaldte Skrifteiendomsret 8. juni 1876» hadde tekster skrevet av norske forfattere fått et visst vern, men det er vel lite sannsynlig at Laura Kieler kjente til dette.

Hun skriver for eksempel om reinsdyrene som kommer ned fra viddene for å bade i havet: «Og naar det er Sommer, brede der sig svømmende Skove langs Finmarkens Kyster. Det er grenede Horn, som glinse i Midnatssolen. Det er Tusinder og atter Tusinder af Ren, der af Fjeldlapperne ere drevne ned fra Vidderne forat bades i Nordishavet.» Hos Stockfleth heter det at «Ishavets Strande belives da [om sommeren] af Tusinder af Rensdyr, som i store Flokke sees hist og her at vanke om, og at svømme om paa Havet med deres hornede Hoveder høit over Vandfladen, at man i det Fjerne tror at se en svømmende Skov» (Stockfleth 1860, 218 f.).

Laura Kieler nevner altså ikke Stockfleths dagbok noe sted, men gir ham helt korrekt æren for å ha «skapt» et samisk, «grammatisk ordnet» skriftspråk. Hun berømmer ham for med stor energi og en «brænnende Kjærlighed» til samene å ha gitt dem «Ordbog, Grammatik, Alterbog, Bibelhistorie og Katekismus» på deres eget språk. Han sørget også for at «Luthers Passionsprædikener, Det Ny Testamente, Davids Salmer samt et Uddrag af de fem Mosebøger» var blitt oversatt til samisk. Stockfleths oversettelse av Luthers lille katekisme kom i 1837, men hadde to forløpere, som muligens etter hvert trengte oppdatering: «Samenes apostel», Thomas von Westen (1682–1727), hadde utgitt en oversettelse i 1728, og presten Gerhard Sandberg (1741–1805) utga femti år senere, i 1776, Luthers liden Catechismus/Luther utzeb Catechismus.

I april 1846 sendte Stockfleth en henstilling til Kongen om at prester som skulle praktisere i Nord-Norge, burde lære samisk og finsk, og dette ble vedtatt ved kgl. resolusjon i februar 1848. Stockfleth sto selv for undervisningen i disse språkene ved universitetet i Christiania inntil teologen og språkforskeren Jens Andreas Friis (1821–1896) overtok i 1851, da Stockfleth gjenopptok arbeidet som prest i Finnmark for et års tid.

Friis hadde vært Stockfleths elev. Etter å ha tatt teologisk eksamen studerte han samisk og finsk under ham, og fortsatte sine språkstudier bl.a. i Finland og i Finnmark. I 1866 ble han professor i samisk språk ved Universitetet i Oslo, og utga bl.a. Lappisk grammatik (1856), Lappiske sprogprøver (1856) og Ordbog over det lappiske sprog med latinsk og norsk forklaring (1885–1887). Han utgav også bl.a. en samling med samiske eventyr og folkesagn.

Laura Kieler gir inntrykk av å beherske både samisk mytologi og samisk språk, ettersom hun gjengir deler av samisk gudelære og krydrer sin beretning med samiske gloser og uttrykk. Det ser imidlertid ut til at de ulike samiske innslagene er hentet nokså direkte fra kilder hun ikke har oppgitt. Mye ser ut til å være sakset fra et kapittel i Stockfleths dagbok om det samiske språket, f.eks. at banne heter fjerne på samisk, eller skape heter velsigne. Det er også relativt lett å identifisere spor etter Jens Andreas Friis’ Lappisk Mythologi, Eventyr og Folkesagn fra 1871 i hennes tekst, uten at hans navn er nevnt. Og det kan være andre skjulte kilder.Noen slike spor er registrert i mine kommentarer til romanteksten.

Det er kanskje denne praksisen med å låne litt her og der og dikte litt om på noe av det, som Laura Kieler forsøker å rettferdiggjøre, eller snarere forklare, når hun i forordet skriver:

Det lille Drama, der i efterfølgende Fortælling vil blive oprullet for Læserens Øje, vil uden Tvivl forekomme de fleste temmelig fantastisk for ikke at sige urimeligt i sine Hovedmotiver; det indeholder imidlertid ingen Begivenhed, ingen Karakter og intet Forhold, uden at det har havt sit tilsvarende Modbillede i Virkeligheden, og om det end langtfra alt har tildraget sig i Kautokejno, har det dog ikke destomindre altsammen fundet Sted i Ultima Thule, ligesom der – med Hensyn til selve Oprøret saa godt som ikke findes nogen Yttring, uden at den Ord til andet er bleven udtalt af Lapperne selv.Kieler 1879, V–VI.

Den tilnærmingsmåten Laura Kieler gjør seg til talsmann for her, og som altså gjelder en roman, kan minne om den hun beskriver i forordet til En Oppositionsmand, en bok om Hans Nielsen Hauge, som hun utga noen år senere, i 1886. Dette er en biografi. Her sier hun i forordet:

Efterfølgende Fortælling er ingen Novelle. Den er simpelthen et sanddru Tidsbillede, der, Virkeligheden tro, er forsøkt gengivet i en let overskuelig, populær Form. Af digteriske Friheder er der kun faa. Til de fleste maa regnes dem, som Sammendragning af det vidløftige Stof, af de mange spredte Samtaler og Handlinger gjorde nødvendige. Enkelte af de optrædende Personers Navne er forandrede, andre ikke.Se Kieler 1886, forordet.

Men her oppgir hun tross alt en kilde: «Min hovedkilde under Udarbejdelsen at Hauges Livshistorie har været A.C. Bangs fortrinlige Monografi: ‘Hans Nilsen Hauge og hans Samtid’.» Denne boken var utkommet i 1874.

Selv om Laura Kieler gir skinn av å ha førstehånds kjennskap til samene og deres kultur, religion, språk og levesett, har hun etter alt å dømme aldri bodd i Finnmark, og muligens heller aldri besøkt Kautokeino, Karasjok eller for dens saks skyld, Tromsø, etter at hun flyttet derfra som 3-åring. Noen av hennes skildringer av geografien i Nord-Norge virker underlige eller direkte feilaktige. Hun lar for eksempel barnet André ønske at han kunne gå opp på toppen av Sulitjelma for å skue ut over hele verden. Men ettersom Sulitjelma ligger hele 780 km syd-vest for Kautokeino, virker det ikke sannsynlig at han kjente til dette stedet.

Laura Kieler lar senere André med hustru og svigerfar legge ut på reisen fra Tromsø til Kautokeino med en «lodje» langs kysten til Vadsø og derfra videre over land. Denne kompakte båt- eller lektertypen, på norsk en lorje eller lørje, var et russisk elve- eller kystfartøy, ofte brukt av de russiske pomorene til oppkjøp av fisk. Den var neppe særlig komfortabel for lengre sjøreiser, og turen fra Tromsø via Hammerfest og Vardø til Vadsø tok nok på midten av 1850-tallet adskillig lengre tid enn de ca. 11 timene man regner med i dag, med hurtigbåt. Fra Vadsø er det videre 368 km. til Kautokeino. I stedet kunne André og hans følge ha dratt landverts fra Tromsø til Kautokeino (414 km bilvei; i luftlinje 176 km). Begrunnelsen er riktignok Andrés ønske om at hans hustru skulle se Hammerfest, Vardø og Vadsø ved vintertid. Men det virker som om Laura Kieler ikke har noen klare forestillinger om hva dette innebærer. Hun skildrer heller ikke denne sjøreisen, men hopper direkte fra Tromsø til et ball i Vardø.

Også andre beskrivelser kan virke underlige, som når hun i siste kapittel lar André nyte en ensom rotur ved Nordkapp – temmelig langt fra Kautokeino hvor han vel bor? – mens sangsvaner (Cygnus Cygnus) synger for ham. Men sangsvaner bor ikke ved havet, de hekker ved skogsvann og myrer.

Også Magna Klouman Smith (1879–1955), prestekone i Kautokeino, er tydelig skeptisk til sannhetsgehalten i Laura Kielers beretning. Året etter at 2. utgave av André fra Kautokejno var utkommet, skrev hun «en protest» mot romanen i For Kirke og Kultur (1912).Smith 1912, 43–45. Den åpner slik: «Laura Kieler hadde gjort bedst i at la sin André hvile i fred». Hun fortsetter med å hevde at det ikke er denne gamle romanens eventuelle litterære verdi som får Laura Kieler til å ville utgi den på nytt, men fordi hun betrakter den som et anklageskrift mot «nordmændene, lappernes undertrykkere». Hvis hensikten er å hjelpe samene til å få bedre forhold, er boken imidlertid forfeilet, mener Magna Klouman Smith, fordi «saa meget av det hun skriver om dem, ikke er i overensstemmelse med sandheden». Laura Kieler har nemlig bygd sine opplysninger på Stockfleths dagbøker, og selv om ingen vil nekte at han har godt og grundig kjennskap til samene, «er det dog et stridt stykke paa grundlag av skildringer og indtryk fra første halvdel av forrige aarhundrede nu at henkalde opmerksomheten paa lappernes nød». Etter Magna Klouman Smiths mening har fjellsamene nå for tiden like gode kår som norske bønder; de er «aristokratene» blant samene.

Dersom Laura Kieler hadde studert forholdene slik de er nå, i 1912, føler Magna Klouman Smith seg overbevist om at hun aldri ville ha sendt ut denne boken på nytt. Og det er ikke bare samenes forhold hun skildrer ukorrekt: «Naar man læser på titelbladet, at boken er utkommet i Sverige, Finland, Tyskland og England, maa man oprigtig beklage, at en norskfødt forfatterinde spreder saa feilagtige oplysninger om en norsk landsdel og norske forhold. Der er ogsaa drøie geografiske feil.» Én ting er at Laura Kieler ikke har styr på hvilke deler av Nord-Norge som ligger i Finnmark fylke, noe annet, sier prestefruen ironisk, er at «Tanaelven» må antas «å ha flytt samme vei før som nu, saa man maa stake opover elven fra Tana til Polmak, ikke ro nedover».Smith 1912, 44.

Til sammen tyder dette på manglende førstehåndskjennskap til Finnmarks geografi og natur. Ingenting av det vi vet om Laura Kielers liv tyder på at hun noensinne besøkte Finnmark etter hun med sin familie flyttet til Steinkjer i treårsalderen; hun nevner f.eks. ikke noe om det i sine nokså detaljerte barne- og ungdomserindringer. Hun har lest tilgjengelige beskrivelser av Finnmark og av samenes liv, kanskje flere enn Stockfleths og Friis’ bøker, skjønt disse andre i så fall ikke har satt direkte spor hos henne. Interessen for samene er muligens i utgangspunktet et resultat av at hennes barnepike, som var kvensk, foret henne med samiske sagn og eventyr?Se Lunde 2009, 23–26.

Men hun kan ha kjent til personer som har vært modeller for André og noen av de andre skikkelsene i romanen. Hun understreker nemlig i forordet at ikke bare alt hun gjengir om den religiøse vekkelsen og sameopprøret er «sant» og historisk korrekt, men at også skikkelsen André bygger på en virkelig person:

Det yderste Nord byder i højeste Grad den Livets Æventyrlighed og Usædvanlighed, der som oftest overgaar Fantasiens dristigste Fremtoninger.

Særlig har jeg med Hensyn til Hovedpersonen at bemærke, at Originalen, som jeg har kendt, og som tilligemed sin Fader og Moder ere Personer, der besidde Virkelighedens Kød og Blod, hvilket de faa norske, der have staaet i personlig Forbindelse med dem, kunne bevidne, kun adskiller sig fra Kopien ved følgende Faktum: at Originalens Dikte aldrig naaede længere end til hans egen Skuffe, hvorimod hans Liv var langt æventyrligere og endnu mere romantisk, end Kopien har vovet at fremstille sig af Frygt for, at Fortællingens Troværdighed skulde blive draget i Tvivl.

Kieler 1879, VII–VIII.

Det har imidlertid ikke vært mulig å verifisere at Laura Kieler har kjent en person som skulle ha vært modell for André. Det bodde også samer rundt Steinkjer, de såkalte sørsamene. Deres tradisjonelle bo- og reindriftsområde strekker seg omtrent fra Saltfjellet i Nordland til Elgå øst for innsjøen Femunden i Hedmark, og inkluderer altså Steinkjer og Lø der Laura Kieler vokste opp. Men hun skriver ingenting om samer i sine barndoms- og ungdomserindringer herfra, og de samiske glosene og uttrykkene hun gjengir, er hentet fra nordsamisk, i overensstemmelse med kildene Stockfleth og Friis.

Når hun kan si at alt hun gjengir av samenes tale er korrekt, er det fordi hun blant annet har brukt de gjengivelsene av rettsforhandlinger og politiavhør som Stockfleth har notert i sin dagbok.

Etnografi, opprør og kjærlighet

Det kan se ut til at Laura Kieler har tre overordnede motiver for å skrive som hun gjør. Hun sier for det første eksplisitt at hun vil skildre samene (som hun kaller finner eller lapper, i tråd med datidens praksis) og deres liv og levnet i forhold til de øvrige beboerne i Finnmark (kvener og nordmenn). Hun vil fortelle om bakgrunnen for sameopprøret i 1852; nyheten om denne dramatiske hendelsen nevner hun i forordet som en skjellsettende opplevelse, selv om hun bare var tre år den gangen. Og endelig vil hun tale samenes sak overfor norske overgrep.

Dette gjør hun delvis via noen innledende kapitler av mer lærebok-aktig karakter, der hun gjør rede for samenes forhistorie i Finnmark, og altså med Stockfleths dagbok som delvis oppgitt kilde. Men hovedvekten i romanen er lagt på skildringer av begivenhetene som ledet opp til det såkalte Kautokeino-opprøret den 8. november 1852, da en flokk samer, 35 voksne menn og kvinner og 22 barn, gikk til angrep på øvrigheten i Kautokeino og altså drepte handelsmannen og lensmannen der. At samenes raseri også gikk ut over kjøpmannen, hadde sammenheng med hans brennevinshandel, som ofte førte samene i bunnløs gjeld. Alkoholforbruket deres var et stort problem, og «de aandelige» bekjempet det så godt de kunne. Laura Kieler skriver at en av «de gode Frugter af Opvækkelsen» var at «Brændevinslast ligesaa vel som Brændevinshandel var fuldstændig ophørt».Kieler 1879, 256. I en fotnote til teksten opplyser Laura Kieler at hun har dette «Af Biskop Juels Breve». Biskopens brev er gjengitt i Stockfleths dagbog (Stockfleth 1860, 185–188). Opplysningene om de opprørske samenes videre skjebne er også hentet fra hans dagbok (Stockfleth 1860, 205–206).

I sin beretning blander Laura Kieler skildringen av et noe mindre opprør som fant sted senhøstes 1851, like langt som Stockfleths dagbok går, med uhyrlighetene fra 1852. Men her lar hun altså André være den som oppildner de allerede rasende samene til å gå løs på alle som ikke bekjenner seg til deres «aandelige» tro. Opprørerne blir overmannet og arrestert, og historien slutter her.

Dette kunne i og for seg være stoff nok til en roman. Men for å gjøre fremstillingen mer spennende, har Laura Kieler latt Andrés skjebne være bestemt av at han er en blanding av de tre folkeslagene som bor i Finnmark: nordmenn, kvener og lapper. Det er hans dannelsesreise som driver handlingen framover. Dette henspiller da ikke bare på hans utvikling fra et uvitende og uutviklet, men bortskjemt og intelligent barn fra ødemarken i Kautokeino til en suksessombrust dikter med utdannelse fra de beste universitetene i Europa, og til ekteskap med datteren til sin velynder, den russiske grev Wasili, som har tatt seg av hans utdannelse.I 1. utgave fra 1879 heter det at grev Wasili adopterer André, men i 2. utgave (1911) tar greven seg av hans utdannelse uten å gjøre ham til sin adoptivsønn, og kaller seg hans «Pleiefader». Laura Kieler lar ham også sist i boken gjennomgå en åndelig eller mental dannelsesreise, fra å være selvopptatt, upåvirkelig og maktsyk til å gå i seg selv og finne tilbake til sin fars og sin barndoms Gud og oppgi sine dikterdrømmer, som var drevet av forfengelighet og egoisme. Fra barn av ble han dyrket som et geni både av de tilreisende turistene og av samene, noe som var svært uheldig for ham:

Som en Følge af dette Liv, af denne fælles Forgudelse, af de rejsende betragtet som et usædvanligt Fænomen og af Lapperne som noget stort, der var deres alles Eiendom, af Visheden om at have et berettiget Krav paa begges udelte Interesse, ja selv som en Følge af Faderens opofrende Kærlighed, voksede der fra Barndommen af en Skygge op med André fra Kautokejno, en Skygge avlet af hans eget overmodige, umættelige, alt krævende Væsen. Denne Skygge var Kvænens vilde, forvovne Hensynsløshed, der senere hen, i Form af den mandlige Naturs mest udprægede Egoisme, var bestemt til at følge ham som en Dæmon.Kieler 1879, 44–45.

Andrés rolle i sameopprøret blir den brikken som river hans falske selvforståelse over ende og lar ham finne fred med faren, den fromme kirketjeneren, med sin døende mor, som var ført på avveie av grev Wasili, og med sin hustru, som hele tiden har forsøkt å få ham på rett vei – og altså endelig også fred med Gud.

Romanen er på dette nivået full av klisjeer. Grev Wasili er og blir en karikatur, med sine franske fyndord, sine damehistorier og sin tro på adelsmannens fortrinn og mannekjønnets suverenitet. Hans datter Olga, Andrés hustru, er sinnbildet på en prinsippfast kvinne som mener at hun forstår sin manns beste bedre enn han selv gjør. Hvordan hun kan elske ham så heftig som hun påstår at hun gjør, er ikke lett å forstå: André skildres som en gjennomført humørsyk, ubehagelig og egosentrisk person. Fortelleren insisterer på at han elsker sin hustru lidenskapelig, men forholdet mellom dem virker mer som en ren maktkamp, hvor han blant annet kurtiserer andre kvinner for å gjøre henne sjalu. André vil ha Olga til å underkaste seg hans vilje, noe hun motstår, da hun mener han er forført av sin egen suksess til å tro seg hevet over alle etiske regler. Man kan mistenkte Laura Kieler for å lene seg (for) tungt på den utenlandske skjønnlitteraturen hun snek seg til å lese som barn og ung pike, og som moren forbød henne, i tråd med sine pietistiske grunnverdier.Lunde 2009, 86–90.

Av romanens persongalleri er det utvilsomt André som har interessert forfatteren mest, først og fremst fordi han som nevnt fremstilles som et produkt av tre ulike folkeslag. Faren, kirkesanger – en slags kirketjener og kristendomslærer for samebarna – og sterkt religiøs, er norsk, mens moren er en blanding av same og kven, og disse tre folkegruppene er tillagt ulike, til dels sterkt avvikende karaktertrekk. Kvenene, som opprinnelig er innvandrede finner, skildres som utholdende, arbeidsomme og forstandige, men Laura Kieler er mest opptatt av kvenens «vilde, forvovne Hensynsløshed», som følger André som «en Demon». Hans mor Aina er «Legemliggjørelsen af Kvænens haarde, ubendige Trods». Nordmennene er først og fremst kjent for sin selvbeherskelse, mens samene er ureflekterte, lett lar seg rive med av følelser, og på mange måter er som barn. «List er Lappens eneste Vaaben.»

Dette fører til identitetsproblemer for André: morens kvenske tross er i ham blandet med bestemorens «samiske Fantasis stemningsfulde Blødhed samt Farens norske Skyhed og fornuftige Reflektion». Dersom ikke André hadde hatt noe norsk og kvensk blod i seg «som trodsede Sanserusen», kunne det samiske blod stundom ha brakt ham «fra Vid og Sans». Det er nettopp det som skjer for en kort stund da han kommer til møtet de samiske opprørerne holder i Kautokeino mot slutten av romanen, og blir grepet av deres vanvidd:

Naturen fordrede dog én Gang sin Ret! Civilisationens Baand sprængtes i ét Nu, og hele Lappens Vildhed var sluppet løs. […]

De onde Kræfter, som raade i Ultima Thules Vinternat, de klagende Røster, de Angstens Suk, de Rædslens Hvin, der stønner rundt om Nordpolen, fik Luft.

De skrege i Harme, i Raseri, i Vanvid.

Kieler 1879, 237.

André oppildner som nevnt de opphissede opprørerne til å gå løs på de samene som ennå ikke er frelste, og ordensmakten må tilkalles for å få stoppet dem.

Men Laura Kieler understreker at denne raseblandingen ikke er lett for André:

Der var en sønderrivende Splid mellem de tre Naturer, som boede i ham: Lappens, Kvænens og Nordmandens. De trak hver til sin Side forat slide hans Sjæl itu.

Der var et Kaos af fjendtlige, sammensatte Magter i hans Bryst, men i dette Kaos var der et Centrum, og i dette Centrum sad «den indre Dommer», som Lapperne havde givet ham med paa Reisen, og «den indre Dommer» gav ham ikke Fred.

132Men naar Andrés onde Aand var over ham, da var det Himmel og Jord, som var Kaos, og i dette Kaos fandtes der et Centrum, og dette Centrum –

«Er jeg!»

Kieler 1879, 131–132.

Og han roper, da han gjenkjenner sin mor, som han trodde var død for lengst ettersom hun rømte hjemmefra da han var et lite barn:

«Alt viger under mine Fødder, jeg bliver svimmel! Hvad er jeg? Er jeg Kvæn? Er jeg Lap? Er jeg Nordmand? Var jeg kun én af dem og ikke lidt af dem alle! – Gud i Himlen!» raabte André, «kunde jeg blot faa Tag i mig selv!»

Kieler 1879, 185.

Men på slutten av romanen, etter at han har vært døden nær etter de sameopptøyene han selv hadde oppildnet til, har han som nevnt funnet en slags fred. Han ligger i båten sin en sommerkveld ute ved Nordkapp og merker Guds nærvær og en ny ro. Slik slutter romanen: «Men da Morgenen kom, var den genfødte Dikter døbt i Midnatssolens Ilddaab ude paa Nordishavet, han havde set Nøkken Ansigt til Ansigt. André fra Kautokejno kunde fra nu af fortælle Menneskene, hvad Svanen sang oppe ved Nordpolen.»

André fra Kautokejno utkom som nevnt på nytt i 1911, med noen språklige endringer og innstramninger. Den viktigste forskjellen er at siste kapittel er fjernet. Andreutgaven ender i stedet med at Andrés barndomsvenn, samen Lamik, som ledet opprøret i 1851, innser at han har syndet både mot Gud og mennesker. Han blir arrestert og sendt med skip fra Tromsø til tukthuset i Christiania for å sone sin straff der.

Denne endringen får to konsekvenser. Den ene er at André nå virker mindre svermerisk, slik at leseren kan tro mer på hans personlighetsforandring. Det siste vi får høre om ham i andreutgaven, er at han ber Lamik om tilgivelse for å ha forført ham til opprør. Dessuten mener han det er fortjent at hans nye diktsamling er blitt en fiasko, fordi han har fornektet sin fars kjærlighet, denne faren som han har delvis foraktet. Leseren må forstå at han altså virkelig har skiftet personlighet. Dette fungerer som en noe mer tilfredsstillende slutt på beretningen om André.

Men når andreutgaven slutter med fokus på Lamik og hans anger og omvendelse, virker dette på den annen side nokså umotivert. Lamik spiller ikke noen stor rolle i intrigen som helhet. Det er André som er den mannlige hovedpersonen, og det er hans skjebne leseren inviteres til å interessere seg for – selv om også han i lange partier blir «glemt» til fordel for mer generelle skildringer av samenes liv.

Det kan ha spilt en rolle her at figuren Lamik er kalkert over den samiske opprøreren Rasmus (Rasmussen Spein, f. 1825), noe Laura Kieler gjør oppmerksom på i en note sist i romanen. Han deltok i flere opptøyer høsten 1851, først under en konfirmasjonsgudstjeneste i Skjervøy og deretter i uroligheter i Kautokeino. Stockfleth kom til Kautokeino den 21. oktober 1851 for å forsøke å få de «aandelige» samene i tale, men uten å lykkes. Noen uroligheter utbrøt igjen 29. oktober, men ble stanset. Under en gudstjeneste 10. november besteg Rasmus Rasmussen Spein prekestolen og lyste presten i bann, en episode Laura Kieler har tatt med, med Lamik som aktør. Stockfelt følte seg truet på livet, og fikk tilkalt lensmannen og et par politibetjenter.Stockfleth forteller i dagboken sin at han måtte slå om seg med spaserstokken for å holde samene fra livet under en av konfrontasjonene med dem (Stockfleth 1860, 190). I Store norske leksikon heter det at hans reaksjon på «de vakte» var «fordømmelse, utfrysing og noen voldelige opptrinn hvor han prøvde å skape seg respekt ved å slå folk med spaserstokken sin». Selv forteller han om møter med samene hvor han prøver å snakke dem til rette, men at de var ubønnhørlige. Rasmus og noen andre samer ble da arrestert. Situasjonen roet seg noe senere på høsten, men forverret seg raskt igjen. I begynnelsen av 1852 ble Rasmus dømt til to års straffarbeid, og døde i tukthuset i Christiania i 1853 etter å ha sittet fengslet ett års tid. Hans kone, Inger Andersdatter Spein, ble dømt for medvirkning i Kautokeino-opprøret, som fant sted 8. november 1852.

Stockfleth var da reist fra Kautokeino, etter at Fredrik Waldemar Hvoslef (1825–1906) ble innsatt som ny prest der den 7. april 1852. Hvoslef ble stygt prylet under opprøret i november, men overlevde. Lensmannen, Carl Johan Ruth, ble slått i hjel med gjerdestolper av en gruppe kvinner, mens Aslak Jakobsen Hætta drepte handelsmannen Lars Johan Bucht med kniv. Kvinnene fikk lange fengselsstraffer; Hætta ble dømt til døden og henrettet.

Bakgrunn

Da Laura Kieler utga romanen André fra Kautokejno i 1879, var hun ingen litterær novise, selv om hun bare var 30 år gammel. Hun hadde debutert anonymt 20 år gammel med romanen Brands Døtre. Et Livsbillede af Lili (J.W. Cappelens forlag, Kristiania, 1869), en slags replikk til Henrik Ibsens drama Brand, som var kommet tre år tidligere. Brands Døtre vitner både om bråmodenhet, belesthet og en ikke liten grad av selvtillit: Hun tilegnet like godt romanen til Henrik Ibsen, og sendte ham dessuten et eksemplar av den sammen med et langt brev. Hun fikk også et oppmuntrende svar tilbake, riktignok først et halvår senere.Lunde 2009, 115–118.

Den 500 sider lange debutboken har imidlertid neppe hatt mange lesere. Datiden betraktet den som et inderlig og «sunt» religiøst skrift, men mente at den ikke holdt mål som estetisk verk.Lunde 2009, 114–115. I dag blir den vel primært lest med estetiske briller, og faller dermed gjennom: «Romanen er præget af forfatterens ungdom og hendes pietistiske moder, og den er som kunstværk betragtet temmelig håbløs», heter det f.eks. i Dansk Kvindebiografisk Leksikon.Birgit Mortensen: Laura Kieler i Dansk Kvindebiografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 28. januar 2026 fra https://kvindebiografiskleksikon.lex.dk/Laura_Kieler Ibsens imøtekommende svar kan imidlertid ha vært medvirkende til at Laura Kieler fortsatte å skrive; hun utga godt og vel 30 romaner, skuespill, noveller og essays.

Da Brands Døtre utkom i 1869, bodde Laura fremdeles hjemme hos foreldrene på Lø ved Steinkjer. Hun hadde imidlertid tilbrakt et par år i Christiania, dels som barn, for å være nær moren som var i pleie der for en nervøs lidelse, og dels under konfirmasjonsforberedelsene, mens moren på nytt oppholdt seg på St. Olavs Bad på Modum. Faren sørget da for at Laura fikk undervisning i klaverspill, norsk, engelsk og fransk. Etter konfirmasjonen bodde hun hjemme noen få år, og det var på morens oppfordring at hun da skrev Brands Døtre. Moren mente at det trengtes en mot-røst mot Ibsens trøstesløse drama: «Nu skal du skrive en Bog, der kan hjælpe dem, som ‘Brand’ har bragt i Forvivlelse.»Lunde 2009, 114–101.

Laura Kielers religiøse oppdragelse var for øvrig meget grundig; som seks år gammelt barn måtte hun sitte ved morens sykeseng i mange timer hver dag og lese høyt fra Bibelen.Lunde 2009, 57–60. Dette kom henne til nytte mange år senere, da hun i André fra Kautokejno lar kirketjeneren og de religiøse samene krydre språket med utallige (mer eller mindre skjulte) bibel-sitater.

Fra omkring 1870 bodde Laura periodevis i Stockholm og København, og nøt kultur- og storbyliv. Ved farens død i 1872 ble hjemmet i Lø oppløst, og hun flyttet da for godt til København. I Danmark ville hun bo, der var det en videre himmel og muligheter for utvikling. Men den eneste måten dette kunne skje på, var ved å gifte seg med en dansk mann, skriver hun i sine erindringer. I 1873 giftet hun seg med adjunkt Victor Kieler (1843–1917), og året etter fikk de sitt første barn, en datter. Samtidig ble hennes mann alvorlig syk av tuberkulose, og for at de kunne foreta en Syden-reise som skulle redde ham, lånte hun uten hans vitende penger av slekt og venner, og håpet å kunne tilbakebetale lånet ved å publisere artikler og bøker. Men dette klarte hun ikke, og ble mer og mer desperat. Saken sprakk, mannen forlangte skilsmisse, datteren og en nyfødt sønn ble tatt fra henne, og hun selv ble innlagt en måneds tid på et sinnssykehus i mai 1878.

I 1879 ble hennes historie en offentlig skandale, da Henrik Ibsen etter alt å dømme brukte hennes skjebne som underlag for Nora-skikkelsen i Et Dukkehjem. Dramaet hadde urpremiere i København like før jul dette året. I 1880 tok Victor Kieler likevel sin tidligere hustru tilbake, etter at hun et par års tid hadde bodd delvis alene, delvis hos sin mor, som også var flyttet til København. En dedikasjon til moren i begge utgaver av André fra Kautokejno viser til et tett forhold mellom dem. Moren var en stor støtte i den turbulente situasjonen Laura sto i på 1870-tallet, og så lenge moren levde, hadde de nær kontakt. De skrev blant annet brev til hverandre nesten hver dag. Moren døde i 1889, 77 år gammel.Lunde 2009, 202.

Kritikerros, men lite salg

På dansk debuterte Laura Kieler med novellesamlingen Skitser (1875), og året etter kom ekteskapsromanen Everil, omtrent samtidig med at Victor Kieler ble alvorlig syk. I 1879 fulgte André fra Kautokejno, og i 1881 kom hun med en ny roman fra «Ultima Thule», Lavrekas Korhoinen. Hovedpersonen er en fattig, foreldreløs bondegutt som vokser opp i en finsk-samisk bygd og arbeider seg opp til å bli en velstående kjøpmann i Uleå. Han skildres som en altoppofrende, kristen mann i kamp mot onde krefter, materialisert særlig i en samisk trollmann. Samisk levevis og gudsdyrkelse får stor plass i første del av romanen, som skildrer Lavrekas’ barndomsår.

Årsaken til Laura Kielers nesten febrile litterære produksjon i annen halvdel av 1870-tallet og et stykke inn på 1880-tallet var nok blant annet at hun ville og måtte betale tilbake den gjelden hun hadde pådratt seg for å berge mannens liv. Inger Margrethe Lunde forteller at hun klarte det til sist; det tok henne tolv år, og mannen «hjalp henne ikke med en øre». Derimot skaffet han henne ytterligere tre barn etter gjenforeningen.Lunde 2009, 199.

Til tross for rosende kritikker solgte ingen av disse tidlige bøkene stort, å dømme etter et brev fra Laura Kielers danske forlegger Karl Schönberg. Allerede våren 1882 hadde hun sendt ham et nytt manuskript, sannsynligvis til romanen Min Broder Amtmanden, og samtidig bedt om å få 60 kroner arket for den. Schönberg svarer da sist i april at hennes forespørsel tvinger ham til å minne henne om at

Forlaget af ‘Skitser’ og ‘Everil’ har været forbundet med afgjort Tab, at ‘André fra Kautokejno’ ikke har mere end dækket de med Udgivelsen forbundne Omkostninger, og til at gøre Dem bekjendt med, at Afsætningen av ‘Lavrekas Korhoinen’ ingenlunde har staaet i Forhold til Anmeldernes Ros og Anbefaling. De vil altsaa straks indrømme mig, at Tidspunktet for at gøre mig et saadant Forslag ikke var heldigt.

Det kgl. bibliotek, Kbh: 1998/74. Laura Kieler II. Breve. Familie og andre. 1879–1884.

Karl Schönberg kan strekke seg til å gi henne 50 kroner arket for det nye manuskriptet, og tror for øvrig ikke hun ville komme noen vei med å henvende seg til Justistraad Hegel i (det danske) Gyldendal forlag, slik hun antyder. Han anser det for «lidet rimeligt» at hun vil finne en ny københavnsk forlegger. «Imellem Kjøbenhavns Boghandlere er det for bekjendt, at Deres Bøger ikke kunne glæde sig ved en større Udbredelse.» Laura Kieler overveide å prøve seg hos Gyldendal, og ba kritikeren Carl Rosenberg om råd, men endte med å godta Schönbergs tilbud.Det kgl. bibliotek, Kbh: 1998/74. Laura Kieler II. Breve. Familie og andre. 1879–1884.

En grunn til at Laura Kieler klarte å få utgitt André fra Kautokejno i mars 1879, tre år etter utgivelsen av Everil og på tross av sinnssykehusinnleggelse, bekymringer for barn og gjeld og for det vanskelige forholdet til ektemannen, kan være at hun året før, i mars 1878, hadde skrevet ferdig et manuskript til en roman kalt «Ultima Thule». Hennes økonomiske situasjon var desperat, og i fortvilelsen sendte hun manuskriptet til Suzannah Ibsen, som hun var blitt god venn med, i håp om at Ibsen ville legge inn et godt ord for henne hos direktør Hegel i Gyldendal.

Det var han overhodet ikke villig til, da han mente at manuskriptet var et «forfejlet hastværksarbeide» som «med fuld ret […] vilde ødelægge Deres literære navn og kredit», og det for lang tid, dersom det ble publisert. Skildringene var «uden spor af sandsynlighed, troværdighed og realitet». Manuskriptet måtte helt og holdent omarbeides: «Jævn, naturlig, troværdig fortælling: al sygelig opskruethed væk!» På dette tidspunktet kjente han til hennes ulykkelige situasjon, og fremholdt at hennes mann måtte ta ansvar for henne og ordne opp. «Han er jo den, som har at bære det.»Brev fra Henrik Ibsen til Laura Kieler 26. mars 1878, KBK Palsbos saml. Ab, Sp 90, her sitert etter HIS 13, 428–430.

Ifølge Lunde brente Laura Kieler manuskriptet da hun fikk det tilbake fra Ibsen.Lunde 2009, 175. Det er likevel sannsynlig at arbeidet med det har lettet skrivingen av André fra Kautokejno. Kanskje kan også de litt usammenhengende partiene i denne romanen forklares ved at forarbeider eller notater til det gamle manuset er tatt med. Men dette må bli gjetninger.

Uansett virker det høyst usannsynlig at Laura Kieler hadde praktisk og økonomisk mulighet for å foreta reiser til Tromsø eller til Finnmark for å skaffe seg informasjon om samenes liv mens hun arbeidet med André fra Kautokejno. Hennes kjennskap til samene må oppfattes som annenhånds, men ble tatt for god fisk av de fleste anmelderne i samtiden. De legger vekt på at hun var en ekte datter av Ultima Thule – som hun også markedsførte seg som.

Om Laura Kieler ikke tjente store summer på sitt tidlige forfatterskap, må man konstatere at Karl Schönbergs dystre spådom om forfatterskapets «Udbredelse» ble gjort til skamme. Hennes senere romaner, mange av dem med tema fra de dansk-tyske krigene i Sønder-Jylland, var populære. Dansk Kvindebiografisk Leksikon kan fortelle at hun «blev læst af mange, og hun fik som en af de få gennembrudskvinder en betydelig indkomst af sit forfatteskab.»Birgit Mortensen: Laura Kieler i Dansk Kvindebiografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 28. januar 2026 fra https://kvindebiografiskleksikon.lex.dk/Laura_Kieler

Resepsjonen av André fra Kautokejno

Datidens anmeldere var altså begeistret for André fra Kautokejno. En «J.T» skriver i en (noe sen) anmeldelse i det danske Morgenbladet av 26. mai 1884 at André fra Kautokejno har vunnet stor anerkjennelse i nabolandene Norge, Sverige og Finland.Ifølge en oversikt på innsiden av omslaget til 2. utgave (1911) utkom boken på svensk (1882), finsk (1883), tysk og engelsk. Årstall for de tyske og engelske utgavene er ikke oppgitt i oversikten. De fleste anmelderne hadde erklært at hennes samiske romaner (altså også Lavrekas Korhoinen fra 1881) var «noget af det bedste, eiendommeligste og betydningsfulde, som vor Literatur i den senere Tid har frembragt.» Vanligvis, mener «J.T.», er dansk kritikk «meget mere haard og hensynsløs ligeoverfor kvindelige Literater, end Tilfældet er i Norge og Sverige». Desto mer oppsiktsvekkende er det at Laura Kieler «har ved sin mere mandlige Pen indgydet en vis Respekt».Uttrykket «en mandlig Pen» eller liknende var ment som den største ros en mannlig kritiker kunne gi en kvinnelig forfatter. Herman Bang skriver f.eks. i en anmeldelse av Amalie Skrams To Venner (1887) at hun blant de yngre forfatterne var «det mandligste Talent. Hun er af uforfærdet Mod, og hun griber om Stoffet med den sterkeste Haand. […] To Venner er en Mands Mesterværk og er skrevet af en Kvinde» (Tilskueren 1888). Se Jørgensen 2021, 40.

Seks korte utdrag fra avisomtaler av førsteutgaven, vedheftet 2. utgave av romanen fra 1911, peker i samme retning. Det er ikke hvem som helst som har lagt navn til disse positive vurderingene fra våre nordiske naboland: dikter Zakarias Topelius, Helsingfors; professor i estetikk og litteratur Carl Gustav Esthlander, Helsingfors; riksantikvar Otto von Feilitzen, Stockholm; dikter og prest Jens Christian Hostrup, København; dikter Emil von Qvanten, Stockholm; prosaforfatter og historiker Carl Rosenberg, København. Interessant å merke seg er at det er få «vanlige» litteraturanmeldere blant dem. Det er snarere «eksperter»: menn i universitetsstillinger, forfattere og historikere med folkloristiske og nasjonale interesser. Og ingen nordmenn!

Det de stort sett alle sammen legger vekt på, er det «nye», «friske» og «naturtro» ved Laura Kielers skildringer av samer og samers liv, og at hun tar parti for dem i striden med norske nybyggere. Professor Esthlender mener at det etnografiske elementet i romanen er av stor verdi, garantert for ved at forfatterinnen, som hun selv sier i forordet, er en «Datter af Ultima Thule». Otto Feilitzen mener dessuten (i dansk oversettelse fra Nya dagligt Allehanda, Stockholm, udat.) at stilen «ingenlunde er det mindst ejendommelige» ved boken, og at man etter hans mening bare finner noe tilsvarende i «de bedste Romanforfatters Bøger i den franske Literatur for 30–40 Aar siden», som også la beslag «paa Læserens egen Eftertanke og Fantasi».Inger-Margrethe Lunde nevner romaner fra 1830-tallet av populærforfatterne Edward Bulwer (engelsk) og Henriette von Paalzow (tysk), som Laura Kieler stjal seg til å lese i barndomshjemmet mot morens vilje, men ingen franske. Da hun ble noe eldre, fikk hun tillatelse til å lese bl.a. Dickens, Thackery, Swift, Scott, Shakespeare, Byron og Brontë; moren ga etter, til tross for det presumptivt fordervelige ved slike bøker, for at datteren skulle lære seg engelsk (Lunde 2009, 86–90).

Flere anmeldere er dessuten begeistret over skildringene av hovedpersonene; her er helstøpte, naturtro karakterer. Esthlender trekker særlig fram grev Wasili, «denne fornemme, russiske Vagabond», som er «en verdig Repræsentant for den krasse Egoisme, som kulminerer i det ikke umoderne ubi bene, ibi patria».Latin for: Der hvor det er godt (å være), der er mitt fedreland.

Anmeldelsene sitert i tillegget til andreutgaven av André fra Kautokejno var kommet spredt over et tidsrom på seks år, og man kunne mistenke «noen» for å trekke i tråder for å skaffe blest om romanen. Laura Kieler sto på vennskapelig fot med flere av disse anmelderne, som det frem går av etterlatt brevmateriale fra begynnelsen av 1880-tallet.

Det ser nemlig ikke ut til at det kom så mange anmeldelser i utgivelsesåret; her skal kommenteres tre. Den tidligste ser ut til å være skrevet av den danske kritikeren og forfatteren Erik Bøgh i det danske Dagens Nyheder, 29. juni 1879.Under rubrikken «Dit og Dat»: «Virkelighedspoesien og Forfatterinderne. Fire forskjellige Billeder efter Virkeligheden, udførte af Kvindehaand.» Han har mye pent å si om romanen, og konkluderer med at den er «saa dygtigt skrevet og indeholder saa meget Nyt for den største Del af Publikum, at den fuldt fortjener at læses in extenso»;Latin for: i sin helhet han vil derfor ikke gi noe innholdsreferat. Han tror at om man først begynner å lese, vil man finne boken så interessant at man ikke vil stoppe halvveis. Imidlertid har Bøgh et spørsmål til leseren, nemlig om han eller hun vil «henføre den Omvendelse, som fremkaldes hos Helten ved den blodige Katastrofe, til Virkelighedsbillederne eller til Legenden?» Selv tør han ikke helt stole på at «et Hjerte og en Hjærne, der gennemstrømmes af tre Slags saa forskjelligt Blod som hans [Andrés], i Virkeligheden vil kunne bringes i varig Harmoni. Den fordringssyge Selviskhed pleier at være inkurabel […].» Det er mulig at det er denne innvendingen som fikk Laura Kieler til å fjerne siste kapittel da hun utga André fra Kautokejno på nytt.

Et par uker senere kom en anonym anmeldelse i det danske Morgenbladet, sannsynligvis skrevet av Edvard Brandes, som hadde vært med på å grunnlegge denne da radikale Venstre-avisen og var redaktør der 1873–1884.Under rubrikken «Litteraturfeuilleton»: André fra Kautokejno af Laura Kieler (Schjønbergs Forlag) – Tora Trondal af Kristian Elster (Gyldendalske forlag). Fra det danske Morgenbladet, 6. juli 1879 (usign.). Tonen i omtalen er lett raljerende, men ikke verre enn at forlaget har brukt utdrag fra den i en annonse i det danske Morgenbladet fra 1. februar 1880. Her blir forfatterinnens «ualminnelige Evne til at se og fremstille» trukket fram, og det hevdes videre at «Skildringen af de religiøse Vækkelser og det fanatiske Vanvid blandt Lapperne stemmer ganske overens med Stockfleths Vidnesbyrd […] som Forfatterinden viser hen til.» Brandes er den eneste av anmelderne som nevner mulige kilder for Laura Kielers roman; selv har han hatt leilighet til å høre denne «Finmarkens Apostel» fortelle mye tilsvarende fra sin mangeårige virksomhet «i Landet ‘udenfor Lov og Ret’». Brandes nevner ingenting om plagiat.

Hans innvendinger går først og fremst på at fremstillingen er en smule for patosfylt og at det legges for mye vekt på effekt, «ligesom Bogens Helt», men så må man huske at slike «Naturscener» som dem forfatterinnen skildrer, i seg selv er så fulle av patos at «en ganske ædruelig Fremstilling maaske næppe vilde passe for dem». Noe mer betenkt er Brandes med hensyn til André: «Mon han virkelig skulde kunne findes deroppe i Kautokejno, saa raffineret som han er? Ganske vist har han gaaet en god Skole igjennem hos den russiske Greve, der dog er lidt for æsthetisk gjort, og han har desuden været i Italien og er bleven katholsk, men alligevel!»

Den neste større omtalen var av den danske kritikeren Carl Rosenberg i det danske Fædrelandet, 24. juli 1879. Den ble gjenopptrykt i Morgenbladet i Christiania 31. des. 1879, og også brukt både i den ovennevnte forlagsannonsen fra februar 1880 og som baksidetekst i andre utgave av romanen, så forlaget må ha vært svært fornøyd med Rosenbergs vurderinger.

Han bruker dog mye av plassen på å sammenlikne Laura Kielers bok med romanen Fra Halvasien (Aus Halb-Asien, 1876) av østerrikeren Karl-Emil Franzos, som han mener «strutter […] af tysk Kulturhovmod», mens Laura Kielers roman utgjør en «højst velgjørende Modsætning». Hennes deltakelse i samenes skjebne «ytrer sig i Glæde over deres nationale Ejendommelighed», i ønsket om at deres språk må bevares, og i klage over at de fortrenges fra sine «Næringskilder». Her er dessuten en rekke både nye, sannferdige og fengslende bilder av natur og folkeliv. Særlig, mener Rosenberg, legger man med tilfredshet merke til «hvor livligt og tidt fint den særegne Naturs Indvirkning paa Menneskenes Sind er anskueliggjort.» Han skriver imidlertid ingenting om romanens intrige eller om hovedpersonen André.

I norske litteraturhistorier spiller Laura Kieler liten rolle, og hvis forfatterskapet overhodet nevnes, er det ofte på grunn av fortellingene fra Finnmark. Francis Bull hevder for eksempel at André fra Kautokejno og Lavrekas Korhoinen er hennes mest vellykkete arbeider. Samtidig gir de, «ikke i det ytre, men i det sjelelige», et bilde av «det tragiske i hennes liv», nemlig at «hennes fantasi, temperament og fabulerende talent» ikke var «forenet med sikker kunstnerisk smak og stilistisk evne». Bøkene hennes er ofte «for lange og for romanaktige, i dårlig betydning av ordet, og alltid for moraliserende», skriver Francis Bull.Bull 1963, 771.

I sin meget knappe omtale peker Kristian Elster d.y. på at bare et par av hennes bøker handler om norske forhold, mens den vesentligste og betydeligste delen av forfatterskapet er den hvor hun «med varme» kjemper for sønderjydenes sak,Dette er en referanse til grensestridighetene mellom Danmark og på den andre siden Preussen og Østerrike om hertugdømmene Slesvig og Holstein i Sønder-Jylland. Den dansk-tyske krigen i 1864 endte med at Danmark måtte gi fra seg hertugdømmene. og den er også så stor i omfang at den «hører den danske litteratur til».Elster 1924, 534.

Edvard Beyer sier bare at hun nyttet tidlige barndomsinntrykk i et par Finnmarks-fortellinger.Beyer 1975, 561–562. Og Willy Dahl nevner henne så vidt som en av tretten kvinner som kom ut på norske forlag i 1890, med dramaet Mænd af Ære.Dahl 1984, 133.

Hvem har rett til å skrive om samene?

I forordet til andreutgaven skriver Laura Kieler at hun nå utgir boken på nytt i håp om at den «bedre kan finde Øre for mine Barndomsbekendte Lapperne og deres Nød» enn førsteutgaven oppnådde da den kom ut 32 år tidligere. Hun tror at det nå kanskje er en større interesse for samenes situasjon, ikke minst etter at «Lappen Turis Bog har vakt fortjent Opmærksomhed».

Samen Johan Turis bok om «lappenes» liv har hun altså kjent, men ettersom den først kom ut i 1910, i en felles samisk og dansk utgave, har hun neppe kunnet konsultere den for sin nye utgave av André fra Kautokejno. Om denne sier hun at den er gjennomsett og noe forkortet; forandringene er også som nevnt ganske små, bortsett fra at siste kapittel altså er fjernet.

Romanen avstedkom en avispolemikk noen år etter at den var kommet ut, i forbindelse med at Magdalene Thoresen (1819–1903) hadde utgitt sine to bind Billeder fra Midnatsolens Land (1884–1886). Det var dikteren og presten Jens Christian Hostrup (1818–1892) som mente at flere hovedstadsavisers anmeldere av fru Thoresens bøker hadde gjort seg skyldig i en forglemmelse. «En literær Bemærkning» i det danske Morgenbladet, 19. januar 1885. De hadde nemlig skrevet at hun var den første som hadde skildret samer og kvener slik de virkelig var, selv om enkelte nordmenn, som Petter Dass og Jonas Lie, hadde skildret Nord-Norge før henne. Men disse anmelderne hadde alle sammen glemt Laura Kieler, mente Hostrup, og det fortjente hennes bøker ikke, da «de hviler paa en dyb Kendskab» til samenes natur og kultur, og dessuten vitner om en «ualmindelig, poetisk Begavelse.»

Hostrups kritikk ville kanskje ikke ha vakt så stor oppmerksomhet om ikke Laura Kieler selv, i et meget langt innlegg i samme avis dagen etter, hadde gått i strupen på Magdalene Thoresen, riktignok under skinn av at det var anmelderne hun gikk løs på. «Fra Midnatsolens Land» i Morgenbladet 20. januar 1885, undertegnet Laura Kieler. Se ellers Hareide 2012, 388–392. I sum hevdet hun at fru Thoresen hadde fremstilt både den norske befolkningen og «Lapperne» på en feilaktig måte. Og det var fordi fru Thoresen var en fremmed. Boken hennes kunne bare betraktes som «en fremmed Tilrejsendes Rejseindtryk», og kunne derfor ikke tillegges vekt som et sant bilde, slik anmelderne hennes ville ha det til.Magdalene Thoresen bodde ett år først på 1880-tallet i Vardø hos sin datter og svigersønn, Dorothea og Conrad Falsen. Han var i noen år kommandant på Vardøhus festning. Under oppholdet der bestemte hun seg for å skrive et verk om Finnmark, og reiste mye rundt i fylket for å samle stoff. Hun interesserte seg særlig for samisk kultur. I juli 1882 ble hun staket av samer i elvebåt tre mil oppover Tanaelva, og fikk oppleve samisk barnedåp, konfirmasjon og bryllup ved kirken i Polmak, som var bygd i 1853. Fru Thoresen hadde dessuten helt misforstått både Stockfleth og Læstadius. Men det verste var at hun ikke hadde sett eller ikke forstått nordmennenes blodige urett mot samene.

Artikkelen er skrevet med temperament; som leser i dag får man et klart inntrykk av at hun følte at Magdalene Thoresen hadde trampet inn på hennes private område. Magdalene Thoresen tok ikke til gjenmæle, kanskje etter et gammelt råd fra sin svigersønn Henrik Ibsen om ikke å bry seg om kritikk: «Pokker i Vold med den!»

Laura Kieler hadde ikke glemt noe av dette da hun utga andreutgaven av André fra Kautokeino, nesten 30 år etter at Magdalene Thoresens bøker var utkommet. I forordet her skriver hun at hennes egen bok stadig er sørgelig aktuell: «I Norge mente man, at den norske Nybygger havde Livets Ret til at fortrænge Lappen. Selv den dansk-fødte Magdalene Thoresens var så grebet af den samme ‘Kulturens Livstanke’ i fra ‘Midnatsolens Land’, at hun uden videre erklærede: ‘Lappen maa dø!’»

Men her har Laura Kieler misforstått sin kollega, som kort peker på at slik utviklingen ser ut til å gå, vil den samiske kulturen høyst sannsynlig bli utryddet. Magdalene Thoresen mener riktignok at «Fjeldfinnen», som er mer beskyttet for påvirkning fra norsk kultur, vil komme til å bevare sin egenart lenge etter at både «Søfinnen» og «Elvefinnen» hadde «ombyttet sit udgaaende Racemærke med Kulturlivet eller med Graven».Thoresen 1884, 344. Sjøsamene vil med tiden gå opp i den norske rasen og utslettes som etnisk gruppe. Men også de stolte fjellsamene vil bukke under ettersom deres levevis med de store reinflokkene kommer i stadig sterkere konflikt med den moderne utviklingen: industri, veier og andre inngrep i naturen.

Det er vel usikkert om Laura Kielers roman fikk noen praktisk betydning for samenes sak. Men den gjorde nok en viss nytte ved å sette lyset på en folkegruppe som ikke var litterært behandlet i noen stor grad tidligere. Selv om Laura Kieler seilte under falskt flagg som «Datter av Ultima Thule», og hun ufortjent vant heder for andres forskning og skriving, gjorde romanen i alle fall sitt til at «samesaken» ble bedre kjent. Det var som sagt skildringen av «lappene» anmelderne var mest begeistret for, ved siden av de poetiske skildringene av reinsdyrene, nordlyset og midnattssolen, og av den fantastiske naturen. Her kunne hun bruke inntrykk fra de naturskjønne omgivelsene rundt Steinkjer, og her viste hun kanskje sin sterkeste side som forfatter.

Noen tekstkritiske bemerkninger

Grunnlaget for denne e-utgaven er originalutgaven fra 1879, som er skrevet på dansk. Laura Kieler skriver likevel gjennomført dikte, Dikter og Diktning (endret til digte, Digter og Digtning i 2. utgave fra 1911).

Det er utført noen få emendasjoner (rettelser med støtte i 1911-utgaven), stort dreier det seg om åpenbare trykkfeil i førsteutgaven.

Ordforklaringene begrenser seg til å forklare ord som i dag har ulik mening på dansk og norsk, ord som har gått i glemmeboken, har endret mening eller som nå ikke lenger uten videre forstås, samt innslag av særlig franske uttrykk.

I tillegg er det gitt noen historiske og geografiske saksopplysninger. Utgiveren har også dokumentert en rekke sammenfall mellom tekstutdrag fra André fra Kautokeino og fra arbeider av Niels Vibe Stockfleth og Jens Andreas Friis.

Endringer som Laura Kieler foretok i 2. utgave fra 1911, er markert løpende i teksten. Bortsett fra at siste kapittel er fjernet, består endringene stort sett i at hun har fjernet uttrykk og lyriske vendinger som hun antagelig oppfattet som unødvendige, uklare eller overdrevne.

Originalutgaven har gjennomført flertallsending i presens pluralis (de ere). Denne er fjernet i utgaven fra 1911, i tråd med at det i desember 1900 kom en dansk bekjentgjørelse om at det heretter var frivillig å bruke flertallsformene.

Litteratur og kilder

Andresen, Astrid, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin (red.) 2021. Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Beyer, Edvard 1975. Norges litteraturhistorie. Bind 3: Fra Ibsen til Garborg. Oslo: Cappelen.

Bibelen. Den Hellige Skrifts kanoniske Bøger 1911. Revidert oversettelse. Bibelselskabet for Danmark, Lehmann & Stages Boghandel.

Bull, Francis 1963. Norges litteratur fra februarrevolusjonen til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug.

Dahl, Willy 1984. Norges litteratur. Bind 2: Tid og tekst 1884–1935. Oslo: Aschehoug.

d’Aunet, Léonie [1854] 2019. Le Voyage d’une Femme au Spitsberg. KarYair Voyage, printed in Great Britain by Amazon.

Elster, Kristian d.y. 1924. Illustreret norsk litteraturhistorie. Bind 2: Fra Wergelandstiden til vore dage. Kristiania: Gyldendal.

Friis, Jens Andreas 1871. Lappisk Mythologi, Eventyr og Folkesagn. Christiania: Albert Cammermeyer.

Friis, Jens Andreas [1871] 1880. En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk. 2. utgave. Christiania: Albert Cammermeyer.

Hareide, Jorunn 2012. ‘Kæmpe, til jeg kan ej mere’. Magdalene Thoresen. En forfatterbiografi. Oslo: Aschehoug.

HIS = Henrik Ibsens skrifter 2008. Bind 13: Brev 1871–1879. Oslo: Universitetet i Oslo/Aschehoug.

Jørgensen, John. Chr. 2021. Landet vi ikke kender. Herman Bang anmelder kvindelige Forfattere. København: Kvinder skriver.

Kieler, Laura 1879. André fra Kautokejno. En fortælling fra Ultima Thule. København: Karl Schønbergs Forlag.

Kieler, Laura 1886. En Oppositionsmand. København: Karl Schønbergs Forlag.

Kieler, Laura 1911. André fra Kautokejno. En fortælling fra Ultima Thule. 2. utgave. København: Nationale Forfatteres Forlag.

Lunde, Inger-Margrethe 2009. Mitt navn er ikke Nora. Historien om Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem. Oslo: Arneberg Forlag.

Minde, Henry 1997. «Læstadianismen – samisk religion for et samisk samfunn?». I: Stat, religion, etnisitet. Rapport fra Skibotn-konferansen 27.–29. mai 1996, redigert av Bjørn Petter Finstad, Lars Ivar Hansen, Henry Minde, Einar Niemi og Hallvard Tjelmeland. Tromsø: Sámi dutkamiid guovddáš/Senter for samiske studier.

Nilsen, Evelyn Tayco Førstemann 2021. Aslak Hætta og De åndelige. En studie av den opprørske delen av befolkningen under Kautokeino-opprøret i 1852. Masteroppgave i Europeiske kulturstudier, Universitetet i Oslo.

Smith, Magna Klouman 1912. «Nordmændene kuer ikke lapperne. En protest mot Laura Kieler: Andre fra Kautokeino» (Utkommen 1ste gang i 1879, paany utgit 1911 forkortet og gjennemset). I: For Kirke og Kultur 1912, s. 43–45.

Stockfleth, Nils Vibe 1860. Dagbog over mine Missionsreiser i Finmarken. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag.

Thoresen, Magdalene 1884. Billeder fra Midnatsolens Land. København: Gyldendal.

Turi, Johan 1910. Muittalus samid birra. En bog om Lappernes liv av den svenske Lap Johan Turi. Med dansk oversettelse av Emilie Demant. København: Græbes Bogtrykkeri.

Wessel, A. B. 1920. Pastor Stockfleths reiser i Finmarken hans skildringer derfra og et brev fra ham. Kirkenes: Folkets Frihets boktrykkeri.

Utrykte kilder

KBK Ms. 1988/74 I. Laura Kieler: «Manuskripter. Barne- og ungdomserindringer samt afrejsen fra Norge til Danmark. Ungdomserindringer».

KBK Ms. 1988/74 II. Laura Kieler: «Breve. Familie og andre. 1879–1884».

Nettressurser

Dansk Kvindebiografisk Leksikon, Laura Kieler

Kväänin institutti – Kvensk institutt

NAOB = Det Norske Akademis Ordbok

Nasjonalarkivet, «Kautokeino-opprøret 1852»

Ordbog over det danske Sprog

Store norske leksikon

Om André fra Kautokejno

I 1879 utga Laura Kieler sin tredje roman, André fra Kautokejno. Hovedpersonen André er en mann fra Kautokeino i Finnmark, halvt norsk, men med same- og kvenblod i seg. Det er hans dramatiske liv intrigen samler seg om.

Den historiske bakgrunnen for fortellingen om André er opptrekket til sameopprøret i Kautokeino i november 1852, men Laura Kieler har tatt seg visse dikteriske friheter i forhold til fakta.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1879 (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X