Kinesiske dage

av Nordahl Grieg

Til fronten i Honan

I flere uker hadde jeg hver dag været i utenriksdepartementet i Hankow for at ordne med en tilladelse til at reise op til fronten i Honan. Alt var forlængst i orden, baade Eugene Chen og general Tang Chen-Chi hadde gitt sine underskrifter, men tilladelsen maatte selvsagt administreres, den gikk efter kinesisk skikk fra kontor til kontor, man rystet paa hodet eller nikket opmuntrende, kanske kan De faa den i morgen! Da tilladelsen hadde opnaadd en tilstrækkelig ærværdig alder eller kanske gaatt ind i en ny og betydningsfuld maane, blev den overrakt mig en aften.

Jeg kunde reise næste dag. Paa mit hotelværelse befandt der sig nu et militærpass til mig og tolken, et anbefalingsbrev til generalen deroppe, seksti haardkokte egg og tyve flasker øll. Jeg var krigskorrespondent til tændene.

Siste aftenen i Hankow var jeg paa avskedsfest sammen med tolken og endel av hans officerskamerater paa et kinesisk hotel.

Jeg lovet mig meget av dette møte med det unge revolutionære Kina, en oplevelse av ild og begeistring. De var vel bannere i blæsten, sverd lynende op fra skeden! Jeg husket et billede fra en anden revolution: Rouget de Lisle synger for første gang Marseillaisen!

Aftenen blev ikke slik; men allikevel meget charmant.

Vor vertinde var en sing-song girl, som en av de unge kapteiner for tiden gjorde sin opvartning. Hun var nydelig, et fint blomsterskjær over huden, rolige, rene trækk, et alvor som bare av og til blev brudt av et forundret, fortryllende smil, smilt for første gang … Men likesom alle sing-song girls hadde hun en vane som Pierre Loti og andre eksotiske forfattere omhyggelig har skjult for os. Naar hun saa allermest orientalsk og spændende ut, hændte bestandig det samme. Hun spyttet. Stort, besindig, og lodrett.

Vi spilte kort, som etiketten paabyr. Naar man i Kina gjør kur til en bedre demimonde, sker det nemlig paa følgende maate: Man gaar først paa en meget formel visit. Hvis piken er villig, inviterer man næste dag nogen av sine venner til hendes værelse. Der spiller man kort, og gevinsten tilfalder delvis vertinden. Det kan dreie sig om meget store summer, for hazard er den altfortærende lidenskab i kineserens liv –.

Vor veninde er ikke alene skjøn, men ogsaa huslig: intet øieblik forsømmer hun at fylde vore skaaler med lunkent risbrændevin.

Rundt omkring kan vi lukte at hotellet er fyldt ogsaa av andre former for livsnydelse. Ute i gangen ligger kuliene og tygger løk, stanken damper fra deres svettende legemer, gasaktig, som karbid. Man føler at hvis man rev av en fyrstik, vilde luften revne i en eneste blaffende, blaagul flamme. Men fra værelsene omkring siger ind en anden lukt, emmen, hissig, saa den gaar gjennem klærne og klæber sig klam til huden. Opium. Av og til ser vi en mand gaa forbi med blikket suget indover i en bløt, hemmelig vellyst og et slapt, lykkelig smil hængende om munden.

Inde hos os er det blit livlig, vinen er god og revolutionen drøftes paa det aabenhjertigste.

De unge kinesere ser lyst paa fremtiden og dens muligheter. Riktignok er det for øieblikket smaatt med bestikkelser, med «squeezen», som det heter, men det ordner sig nokk. Smaa procenter for en villighet, det er da ikke en urimelighet, selv i det nye Kina …

Under alle omstændigheter har de gode minder at dvæle ved: En har været offentlig skatteopkræver ved bordellene i Nanking, og gjorde sine gode to tusen dollars om maaneden. En anden var sekretær hos militærguvernøren i Honan, indtil næstkommanderende kappet hodet av den fælles chef. Til trods for at vor ven øieblikkelig gik over til fremskridtspartiet, var han desværre saa sen at al «squeeze» blev overdratt til andre. Men en anden chance er vel underveis! Hæren er paa seirrik marsj mot Peking, de ti tusen muligheters by …

Husk bare, sier en til mig: den generalen som De imorgen skal op til, var indtil for tre maaneder siden chef for et av Chang Tso-Lins armékorps. Nu er baade han og hæren gaatt over til dr. Sun Yat-sens ideer. Slik er stemningen i Kina. –

Og vi drikker, vi hygger os, vi gaar over til andre utsvævelser, nogen til løken, andre til opiumen; men ingen til piken. Endnu maa tre kortspilaftener finde sted i hendes værelse, før hun vil samtykke i at være alene med den elskede. Og for den slags skyld – han at være med hende. Det er nydelsen ved ceremoniene som er alfa og omega i den kinesiske kjærlighet, erotikken bestaar langt mer i forberedelsene end i selve avgjørelsen. Overhodet er det den usigelige langsomme vellyst som præger hele den kinesiske mentalitet. Det har for eksempel ganske sikkert været noget av en nydelse naar man i tre uker kunde forhale at der skedde noget definitivt med mit stakkars pass …

Næste morgen sitter vi i troppetoget paa Hankow nordbanestation og venter paa avgangssignalet. Avgaarde til fronten! Til eventyr, til kamp, til det nye Kina i aktion!

Da føler jeg en haand paa skulderen, en ordonans staar foran mig. En ordre fra hovedkvarteret om at forlate toget øieblikkelig.

Var dette resultatet av tre ukers løfter?

Jeg farer ut til en riksha og drar avgaarde til utenriksdepartementet.

Der faar jeg forklaringen: Min general ved fronten er gaat tilbake igjen til Chang Tso-Lin. Og man kan neppe reise med en introduktionsskrivelse til fienden …

Jeg sier nogen skuffede ord. Men da er den lille sekretær straks parat til at trøste mig: De skal se De allikevel kommer til fronten! sier han. Der er sendt parlamentærer opover idagmorges; om en uke regner vi at generalen atter er en av vore …

Rolig og selvfølgelig sier han det.

Men pludselig husker jeg noget som jeg hørte netop samme morgen. Det hændte nede i Nanking. En japansk officer blev sendt iland med en patrulje for at føre endel av sine landsmænd ombord paa skibene, mens kantoneserne plyndret byen. Han hadde ordre om ikke at løsne skudd uten det var absolut nødvendig. Paa tilbakeveien blev de overfaldt av kineserne som kastet sten paa dem og spyttet paa dem. Japanerne kom ombord uten at ha gitt ild.

Men den unge officer var en samurai, en kriger hvis ære var blit tilsmudset. Han gjorde det som alle hans landsmænd fandt var det eneste riktige. Da han saa fiendeflagget, Kuomin-tangs banner med den hvite sol i den blaa duk, seirrik fly opover Nanking, gik han ned i sin kahytt, tok uniformen av, og skjøt sig.

Det var hans ære. Det er anden slags ære som møter mig her, i denne general som sælger sig og sine vaaben og sine mænds blod, frem og tilbake, frem og tilbake, som det betaler sig best.

Og han er ikke alene. Det er som det er selve Kinas sjæl som stiger op i denne ukjendte generals ansikt, hazarden, beregningen, chancen. Mine venner fra i gaar. – de er med, de flakker over disse uransakelige trækk. Revolutionære som med vemod mindes de dage da de utplyndret prostituerte eller længter tilbake til en forraadt herres squeeze! Men de ser lyst paa fremtiden allikevel. En mulighet til at utnytte situationen, til at komme ovenpaa, de er ikke revolutionære forgjæves.

Og jeg husker andre, kinesere oppe i Peking som hatet Chang Tso-Lin og arbeidet nidkjært i hans sold. Dér betalte det sig endnu ikke at være fremskridsvenlig …. Og hundreder andre ansikter, mest unge, mest det nye Kinal Overalt –, i Peking, Shanghai, Nanking og Hankow, ser man unge mænd sitte i venteværelsene til sine indflydelsesrike landsmænd med sin kop grønne te og sin boks virginiacigaretter foran sig, og med et eneste haab: en gage i det kinesiske kaos.

Deres overbevisning er først og fremst en kalkyle, de er alle som en rede til at bli general ved den honanesiske front …

Der er bare ett sted i Kina hvor jeg har fundet en vilje, en fædrelandskjærlighet som vi vestfra vil gjenkjende den. Det er hvor russerne, de fædrelandsløse, har virket. Det er dem, og nogen uhyre faa kinesere omkring dem, som er idealiteten, eller inspirationen til idealitet, i dette land. Det er skikkelser som Borodin og Madame Sun Yat-sen som maa avtvinge en beundring og respekt.

En bolsjevik! vil man kanske indvende med et uomstøtelig argument.

Det faar ikke hjælpe. Borodin er den mand i Kina som skaaner sig selv minst, han er manden som aldrig sover, som blir kaldt paa dag og natt, han er den hvis liv ustanselig staar i fare, og aldrig viser et tegn paa frykt. En glød som utrættelig brænder for et maal, et eneste …

Det er ilden som ild man bøier sig for, i dette land av kompromisser og svik. Og som han, saa madame Sun Yat-sen. En taalmodighet, en offervilje, en ildsjæl, et liv fuldt av forsagelse og strengt arbeide, man er taknemmelig for at møte den skjønhet som ligger i dette.

Men de er saa faa. I lykkelige, ekstatiske øieblikke kan de elektricere mængden omkring sig, og en falanx er pludselig paa marsj fremover. Saa tar menneskene igjen fornuften fangen. Der forhandles, beregnes, sviktes; en chance for sig selv i den ene haand, Kinas fremtid i den anden, valget er ikke vanskelig …

Og dette er de beste, de utvalgte. Hvad kan man da vente av kulien?

Der er kanske noget værdifuldt ogsaa i dette, en slags religion, Konfucius, familiedyrkelse, man skal bringe mest mulig hjem til sit eget hus, slik staar det skrevet, men hvor staar der noget om det kinesiske fædreland.

– Om en uke, sa den lille sekretæren hos Eugene Chen, tror jeg at De kan faa reise til fronten i Honan …

Men ikke om en uke, ikke om mange aar, kanske aldrig kan man faa reise dit. Til en front som er værd at kaldes saa, til en front hvor kinesere er rede til at kjæmpe og forgaa fordi de har en drøm, en ren og uselvisk drøm, i sine hjerter.

s104

s105

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kinesiske dage

I begynnelsen av februar 1927 reiste Nordahl Grieg via Moskva og Sibir til Kina som krigskorrespondent for Tidens Tegn. Han ble i østen helt til begynnelsen av juni. Under oppholdet skrev han en rekke reisebrev og sendte dem hjem til avisen. Senere samme år bearbeidet han disse Kina-brevene og publiserte dem i bokform under titelen Kinesiske dage.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.