Kinesiske dage

av Nordahl Grieg

Yangtse-Kiang


I

Regn, regn, regn …

Himmelen, jorden og floden møtes med en sakte, sydende lyd. Graa, skyggebleke synker elvebreddene ned i vandet, stofløse som væten der drypper ned fra den disige luft.

En fortapt, sørgmodig syngende verden omkring en flodbaat paa vei opover Yangtse …

Men nede paa fordækket lever og ler det, hundredevis av kinesere ligger tæt sammenstuvet i regnveiret, den fjerde dag ombord. Og hver time av disse mismodige døgn har den samme lykkelige pludren naadd op til øverste dæk.

Den synes uuttømmelig, denne kilde til glæde som glitrer dernede i det graa, haabløse lys. Hvor deres verden er vidunderligere og rikere end vor, skinnende av en barndoms evige eventyr.

Latter, latter i væte og frost. Man kan gripe sig i at tænke: hvad skal vi her, vi hvite mænd, hvad kan vi gi dem?

Det ene nødvendige kan vi ikke gi.

Jeg husker en nat paa en jernbanestation i Nord-Kina, et troppetog stod i den bitende kulde og ventet paa morgenen, hver av de aapne godsvogner var fuld av soldater, der var ikke plass til at ligge ned, op og ned stod de, time efter time, tyndklædte, forsultne, frysende, paa vei til fronten, paa vei til mere elendighet, men lykkelige, smaaleende gjennem den bitterlig kalle nat, puttrende av tilfredshet som en tekjel over ilden …

Hvem var vi? Det blev forklart dem at vi var avisfolk.

– «Sæt i avisen at jeg heter Pao!» ropte en av soldatene. Et hyl av latter langs hele toget, det var en makeløs spøk … I timevis forsynte de os med lignende nyheter, en skinnende stripe av glæde var dette endeløse tog med smaa soldater som stod og ventet paa morgenen og fronten.

Det var barnets mirakel igjen.

Larmen stiger pludselig nede paa fordækket, men den er ikke latter mer, den er vrængt om til et skrik av angst.

Hvad er det?

Et skudd smelder, to, tre, flere. De skyter paa os inde fra bredden. En liten flok soldater ligger der paa elvebakken, vi er hverken ven eller fiende, men det er ikke hver time paa dagen der passerer et skib, og maa man ikke ha lov til at prøve et skudd?

Saa er skytningen over; langsomt rusler soldatene opover bakken igjen.

Skrikene dernede er død borte; bare klynkende, ensformig klage rokker frem og tilbake, en dump sang av sorg.

Et barn er blit dræpt; en liten kineserpike ligger livløs paa en luke, med en mørk stripe ned fra tindingen. Pao har dræpt hende.

Og det er som ens hjerte vider sig ut av medfølelse med dette folk, med ham som dræpte og med hende som blev dræpt.

Uvidende, arme barn, hvis latter man elsker og hvis sorg gjør ondt; man vet med sig selv at den som vil hjælpe dem, den har retten til Kina.

Langsomt damper baaten frem gjennem den graa dag paa sin vei mot Hankow, mot hovedstaden for dem som har folket først og sisst paa sit program.

En grænseløs sørgmodighet toner omkring os, den klagende sang av draaper som møter floden, den smertelige melodi nedenfra dækket.

Regn, regn, regn …


II

Eugene Chen, nationalistenes utenriksminister, sitter ved sit vindu i Hankow og stirrer nedover mot floden. Syv og tredve av stormaktenes krigsskibe ligger til ankers derute.

– Fra Rhinen til Yangtse-kiang! sier Eugene Chen med en haandbevægelse. Storpolitikkens front er flyttet idag …

Den lille skikkelsen læner sig tilbake i stolen, trækkene stivner i en overlegen apati. Saa væter han pludselig læbene, en lynsnar rykning gaar over ansiktet, han slaar det ene ben over knæet og hugger en haand over anklen:

s72a

s72b

s72c

s72d

s72e

Saken er …

Han snakker om den natten i januar, da kineserhopen klarte dette fantastiske: at faa det engelske landingspartiet til at opgi koncessionen, uten at et skudd var blit løsnet.

– Den engelske utsending pekte paa krigsskibene, sier mr. Chen, – var jeg forberedt paa at regne med dem?

Jeg pekte igjen: hvad kan de gjøre os? Kuliene ordner krigsskibene for os. Ikke en kulbite vil bli baaret ombord paa britiske skibe, hvis de blir bragt ind i diskussionen. Og uten kul – hvad er kanonbaatene da? Vi kan omskape den britiske flaate i kinesisk farvand til en samling vaskebaljer naar det passer os …

Kuliene vil ordne det for os! Her er vi ved vort point. Det er kuliene – «mobben» som dere kalder dem – folket som vi kalder dem – det er dem som dere faar bekjæmpe. Vi – den nationalistiske regjering – nekter at ta ansvaret for et eneste av deres eventuelle overgrep. Vi lærer kuliene ved vor propaganda sandheten om de fremmedes imperialisme; det blir ikke vor sak hvorledes de anvender denne viden …

Mr. Chen synker atter tilbake i nonchalance. –

Da jeg kommer ut fra utenriksdepartementet møter jeg en strøm av kulier med faner, elendige, lasete skikkelser paa vei til demonstrationsmøte. Næste dag kan man læse i regjeringsorganet, «Folketribunen»: Tredvetusen rikshakulier protesterer mot den utenlandske imperialistiske presse, og truer med at ta til gjenmæle.

Avisen nævner ingenting om at samtlige tredve tusen er analfabeter, men dvæler utførlig ved kulienes harme over «The Times» og «Daily Mail» …

Kuliene kan brukes til meget. Kuliene skal idag telegraferes verden over: Kina vaakner! Men mest skal kuliene anvendes til opløp, til «eventuelle overgrep». Hvis lykken er god dræpes nogen kulier av de fremmede soldater. Det kan ogsaa brukes.

Der er en iskall kynisme over en mand som Eugene Chen og mange av ungkineserne med ham.

Folket er faktorer i deres spil; intet mer. Ømheten, sorgen, viljen til at hjælpe, alt det som dette folk kunde inspirere dem til, merker man lite til. Deres seir vil bli en seir av hovmod. De har en gjæld at betale, en bitterhet mot den hvite mand, de har oplevet episoder av fornedrelse i sit eget fædreland, piskeslag over et aabent saar.

Det er dette, men ikke sit folk, de kjæmper for; og de gaar fra seir til seir nu. Eugene Chen har rett: Europas faresone er ikke længer Rhinen, men elven utenfor hans vinduer …

– Paa min vei fra hans hus er jeg kommet ned til floden. Fra den store asfalterte forretningsgaten skraaner elvebakken, naken og stinkende av lere ned mot Yangtse-kiang.

Der ligger nogen skikkelser tætt ved stien hvor jeg gaar. De askegraa ansikter er vendt som stivnet mot himmelen, men avogtil rører en haand sig; saa blir alt stille igjen. Det er syke kulier som er søkt hit ned for at dø.

Og nu ser jeg at der er mange av dem, av disse levende skeletter her paa skraaningen.

Nedenfor skyller Yangtse-kiang forbi. Fra elendighet, til elendighet, gaar dens graa bølger, gaar selve sorgens flod.

Men pludselig ser jeg en skikkelse ved mine føtter løfte paa hodet, det er en ung gutt. Øinene stirrer glassaktig fremfor sig, jeg hører en rallen, ser litt blod; saa synker han sammen.

En kuli er død. Et menneske er død her paa elvebakken, nogen faa meter fra hovedgaten, i den larmende, blaa eftermiddag.

Men utenriksministeren slaar ut med haanden i en gestus av triumf:

– Fra Rhinen til Yangtse-kiang, sier Eugene Chen.


III

En dag møter jeg en anden av de store ledere: Madame Sun Yat-sen.

Hun indtar en merkelig stilling i Hankow. Som enke efter den store revolutionsleder, som hans intimeste arbeidskamerat og inspiration like til det siste, staar hun for folket som selve Kuomin-tangs sjæl.

Hun har været med bevægelsen baade i dens onde og gode dage. Hun har været i landflyktighet med sin mand i Japan, hun har oplevet den første kritiske tiden nede i Canton, dengang da huset hvor hun bodde blev beskudt med mitraljøser av en oprørsk general og hun selv undkom ved at flykte over huståkene. Hun har redet i spissen for armeen paa det store felttog nordover som endte ved Yangtse-kiang, med erobringen av Hankow. «Kinas Jeanne d’Arc» har en amerikansk biskop kaldt hende.

Men mer end det er hun Kinas Florence Nightingale.

Det er hende som har organisert alt hvad der findes av Røde kors i nationalistenes hær. Dag og nat har jeg set hende paa færde den tiden da togene med de saarede ustanselig rullet ind fra Honan, med selve koleraen truende bak sig. Ukuelig, heroisk slet hun med de primitive lazarettene hun hadde kunnet faa istand; en liten kineserinde i kamp mot overmakten.

Men mest er det allikevel kvindene hun arbeider blandt.

Og de trænger hjælp, disse kvinder som man ser vakle fremover paa sine smaa klover av nogen føtter. Hele deres liv er krøblingens, ingenting av sit liv eier de, ikke egen vilje, ikke egen kjærlighet, de er bare til for at avle sønner som Konfucius byr, en endeløs, dyrisk fruktsommelighet.

I Kina, om nogensteder har kvindebevægelsen sin rett. Madame Sun Yat-sen er dens leder.

Men ikke bare paa dette, men paa alle omraader, prøver hun at vække Kinas samvittighet overfor dem som lider og er underkuet. –

Det er underlig at møte denne berømte førerskikkelse for første gang. Madame Sun Yat-sen maa være i begyndelsen av tredveaarene, men det er en ung pike som kommer mot mig.

Hun er den fuldkomne kinesiske madonna.

Med uendelig lette, stiliserte strøk er der risset op en kvinde mellem de blomstrende mandeltrær. Ansiktets maaneskjær lyser mot en. Man vilde blændes av dets grænseløse uttryksløshet, hvis ikke øienbrynenes forundrede kurve hadde løftet sig som i et spørsmaal, og man spør igjen …

Men de blanke, blide øine stirrer ut i evigheten. Da ser man, aandeløst, at læbene aapner sig som til et smil, og det er som om billedet lever …

Ora pro nobis!

Saa taler hun. Samme dags morgen er telegrammet kommet om at nationalistene har erobret kineserbyen i Shanghai. Det er en stor dag for Hankow. Men hun sier:

Nanking er faldt, Shanghai; vi synes vi nærmer os maalet; men der er aarhundreder igjen. Der er avgrunder i vort folk endda. Barn sættes bort for at omkomme, barn sælges for nogen dollars. Millioner og millioner lever ubeskrivelige liv i slavemøller, i prostitution.

Vi vet at fremtiden er vor; men undertiden er det som hændene dødstrætte synker ned før de griper om byrden.

Nød, uvidenhet, mørke; grænseløst, forfærdelig. –

En fortapt, sørgmodig klang er der i hendes stemme, en medlidenhet, ømhet og sorg som er underlig at høre i Hankow. Og det er som denne tone møtes med en anden melodi, som skjælver gjennem sindet fra før, en klagende, graa musik.

Og den er graaten en regnveirsdag opover Yangtse.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kinesiske dage

I begynnelsen av februar 1927 reiste Nordahl Grieg via Moskva og Sibir til Kina som krigskorrespondent for Tidens Tegn. Han ble i østen helt til begynnelsen av juni. Under oppholdet skrev han en rekke reisebrev og sendte dem hjem til avisen. Senere samme år bearbeidet han disse Kina-brevene og publiserte dem i bokform under titelen Kinesiske dage.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.