Ved Espen Karlsen
I 1270-årene inngikk kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude (1267–1282) to avtaler om forholdet mellom kongemakten og kirken. Den første avtalen mellom erkebiskopen og kongen ble inngått i Bergen 1. august 1273 i nærvær av en rekke representanter for kirke og kongemakt. Avtalen refereres gjerne til som Bergenskonkordatet,‘Konkordat’ benyttes om avtaler med paven. I dette tilfellet er ordet brukt fordi forliket ble sendt til paven for stadfestelse. Betegnelsen er sekundær i dette tilfellet; den finnes ikke i samtidige kilder. men teksten selv omtaler avtalen som compositio et finalis concordia, ‘forlik og endelig enighet’.I begge forlik omtales avtalen som Compositio et finalis concordia. I det følgende benyttes Compositio I om forliket som ble inngått i 1273 og Compositio II om forliket av 1277. Deler av teksten er mer eller mindre identisk i de to forlikene. Originalen er tapt, men teksten er bevart som del av et brev i et brevregister for pavestolen i Archivio Apostolico Vaticano (mer om dette nedenfor), samt i Tormod Torfæus’ Historia rerum Norvegicarum fra 1711.
Vatikanets registre er kopibøker over utgående korrespondanse. Av det gjengitte pavebrev i Vatikanarkivets registre fremgår det at det ble sendt to supplikkerI pave Gregors brev til erkebiskop Jon av 26. juli 1274 benyttes først termen ‘petisjon’ (petitio tua), deretter ‘supplikk’ (supplicatio, i ablativ flertall: tuis supplicationibus), av supplicare, ‘å be’, ‘å bønnfalle’. om stadfestelse (confirmatio) til pavestolen fra Norge, én fra kongen og én fra erkebiskop Jon. Supplikkene fra kongen og erkebiskopen er tapt, men svarbrevet fra pave Gregor X (1271–1276) til erkebiskopen er tatt opp i et av pavestolens brevregistre. Kongens tapte henvendelse omtales i kong Magnus’ brev til pave Gregor av 15. august 1273 (se nedenfor), mens pavens brev til erkebiskopen gitt 26. juli 1274 i Lyon er et svar på den tapte supplikken fra erkebiskop Jon.Pave Gregor hadde avholdt det annet Lyonkonsil fra 7. mai til 17. juli 1274. Den norske erkebiskopen var til stede. Det var flere andre norske geistlige til stede i Lyon, som biskop Andres av Oslo, biskop Askatin av Bergen (tidligere kongelig kansler), biskop Richard av Man og Sudrøyene og Nidaros-kanniken Sigvat Sigvatsson Lande som møtte med mandat fra biskop Arne av Skålholt. Dette svarbrevet finnes med visse forkortelser i pavestolens register over utgående korrespondanse. Det har følgende struktur:
Paven har altså tatt opp både Compositio I og et brev fra kong Magnus av 15. august 1273 i sin helhet i svaret. I brevet tar kong Magnus opp nok en artikkel kongen vil ha lagt til Compositio I,Artikkelen gjelder biskopenes og abbedenes fritak fra å delta i leidang. og han ber om eksplisitt stadfestelse også av den (sed ipsum [scilicet articulum] in presenti littera sigillo nostro sigillata duximus inserendum supplicantes, quatinus ipsum una cum alijs in littera uestre confirmationis nominatim et specialiter exprimatis).Sanctitati uestre sit manifestum, quod amicali compositione, quam uobis transmittimus confirmandam, inita inter nos et venerabilem patrem Johannem dei gratia Nidrosiensem Archiepiscopum et littera confecta super ea, inuenimus articulum, qui sequitur, pretermissum, … (‘Må det være klart for Deres hellighet, at ved det vennligsinnede forlik inngått mellom oss og den ærverdige far Johannes, ved Guds nåde erkebiskop i Nidaros, som oversendes Dem til stadfestelse, samt i det brev som er skrevet om det, har vi funnet at følgende avsnitt er utelatt …’) Dette siste brevet har ingen andre segl enn kongens eget, siden baronene allerede var reist, som Magnus uttrykker det.Selve Composito I var beseglet av kongen, erkebiskopene og noen stormenn. Kong Magnus viser i dette brevet til et allerede skrevet, men tydeligvis fortsatt ikke sendt brev til paven om Composito I. Kanskje dette første brevet var beseglet både av kongen og av baronene, men vel ikke av erkebiskopen og biskopene. Erkebiskopen sendte sin egen supplikk, som vi kjenner fra pavens svar utgitt her. Åpenbart er supplikken med Compositio I fortsatt ikke sendt til paven 15. august 1273, og kongen benytter muligheten til å søke om stadfestelse av den uteglemte artikkelen. Paven stadfester i sitt svarbrev til erkebiskopen både Compositio I og kongens tillegg:
Nos itaque tuis supplicationibus inclinati compositionem ipsam, sicut rite sine prauitate ac prouide facta est, ratam et gratam habentes illam auctoritate apostolica confirmamus, et presentis scripti patrocinio communimus: Ita tamen, quod tunc demum huiusmodi confirmationis pagina robur obtineat, cum prefatus rex infrascripta, que in hijs adicienda et declaranda decernimus, plene ratificauerit ac duxerit acceptanda: …
(‘Vi bifaller derfor Deres supplikker,Flertallsformen supplicationibus (‘supplikker’) inngår i en formel og skal ikke tas for bokstavelig. Den antyder ikke her at erkebiskopen har sendt flere supplikker. etter å ha mottatt selve forliket, slik det ble gjort som seg hør og bør uten baktanke og med klokskap. Vi anser forliket som gyldig og respektverdig, og vi stadfester det med apostolisk autoritet og gjør det kjent med dette beskyttelsesbrev, men likevel slik at dette stadfestelsesbrev får endelig gyldighet, når kongen fullstendig har godkjent og akseptert de tillegg og tydeliggjøringer som vi har besluttet: …’).
Pave Gregor understreker altså at forliket først blir gyldig når kongen fullstendig har godkjent og akseptert de tillegg og tydeliggjøringer som paven har besluttet. Denne forutsetning bør ha fremgått også av pavens tilsvarende brev til Magnus.
Altså er det fire brev i denne korrespondansen som ikke er bevart, nemlig kongens opprinnelige supplikk, erkebiskopens opprinnelige supplikk, pave Gregors svar til kong Magnus, og rimeligvis Magnus’ svar til paven. Var Gregors svar på de opprinnelige supplikkene fra konge og erkebiskop såpass like at det ikke var nødvendig å føre inn svarbrevet til kongen i registeret med pavens utgående korrespondanse?
Punkt 4 og 5 i oversikten ovenfor (Compositio I og kong Magnus’ brev av 15. august 1273) er, som nevnt, også kjent fra Tormod Torfæus’ Historia rerum Norvegicarum, bind 4 (s. 354–357). Torfæus har hatt et latinsk forelegg på pergament som nå er tapt.Compositionis exemplum Bergis hoc anno scriptum, una cum alio, literarum ad Honorium Pontificem Romanorum missarum, tale in membrana Latine scriptum habetur (Torfæus 1711, 4: 353–354). Traderingen går sannsynligvis tilbake til kongens eksemplar. Både i versjonen i Vatikanregisteret og hos Torfæus går teksten i Compositio I direkte over i Magnus’ brev uten noe nytt avsnitt eller noen rubrikk, og slik har det kanskje vært i den håndskrifttradisjonen Torfæus’ forelegg bygget på. Torfæus skriver feilaktig at de to dokumentene ble sendt til pave Honorius (1216–1227). Torfæus kjente hverken de opprinnelige supplikkene fra Norge eller pavens svarbrev.
Denne utgaven vil inkludere ikke bare avtalen mellom kong Magnus og erkebiskop Jon, men også svaret fra pave Gregor X til erkebiskop Jon, som inneholder en avskrift av de to norske dokumentene.
Jeg regner her med fire originaler av Compositio I, ett hos kongen, ett hos erkebiskopen og to eksemplarer som ble sendt til pave Gregor. Alle disse ble til i august 1273. Som nevnt ovenfor har Torfæus hatt tilgang til teksten til Compositio I (del 4 i oversikten ovenfor) og kong Magnus’ brev til paven (del 5 i oversikten ovenfor), men ikke til brevet fra Gregor til erkebiskop Jon. Kvaliteten i Torfæus’ tekst tyder på at den ikke er nær originalen og at dokumentet er blitt overlevert i senere avskrifter i middelalderen (se nedenfor).
Hva Compositio I og kong Magnus’ brev angår, viser Torfæus’ gjengivelse at teksten i Vatikanarkivet ikke er forkortet, slik tilfelle er med en del dokumenter i Vatikanregistrene. I begge tekstvitner kommer Compositio I før Magnus’ brev til paven, som er den naturlige rekkefølgen.
Compositio I og kong Magnus’ brev til pave Gregor X foreligger som nevnt som en del av Gregors brev til erkebiskop Jon i den rekken av originale protokoller med brev som heter Registra Vaticana og som begynner på 1200-tallet (Boyle 2001, 104–113; Salonen 2022, 90–92). Pavens brev til erkebiskop Jon med avskrift av Compositio I og brevet fra kongen til paven befinner seg i Reg. Vat. 77, fol. ccxxxviii recto–ccxl recto (ep. xxxiv). Teksten omfatter 43 linjer per side. Transkripsjonen er gjort etter fotografier i Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutts arkiv, som nå er i Riksarkivet i Oslo.Hjertelig takk til Arnhild Aasen i Riksarkivet for skanninger av de avfotograferte sidene (hvitt på sort). Fotografiene ble tatt for Oluf Kolsrud i 1920 under en nordisk ekspedisjon til Vatikanarkivene.Det var syv nordiske ekspedisjoner mellom 1920 og 1939 for å identifisere relevant materiale for nordisk historie i Vatikanets arkiver (Gejrot 2022, 22–24). Det ble den gang tatt en lang rekke fotografier og fotostatkopier for Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt. Dette materialet befinner seg nå i instituttets arkiv i Riksarkivet i Oslo.
Siden de to norske tekstene i Vatikanarkivet er avskrifter, kan det forekomme avskriverfeil, men teksten ligger trolig nær originalene. Det er rimelig å anta at pavestolen ville ha en god avskrift av et dokument som var viktig for forholdet mellom kirke og kongemakt i Nidarosprovinsen.
Skriveren i Vatikanregisteret, heretter omtalt som A1, har en jevn og rutinert hånd. En korrektor, heretter kalt A2, har kontrollert teksten og lagt til uteglemte ord på fem steder i margen etter det originale pavebrevet. Det finnes ett tilfelle av ekspunksjon,For termen, se Clemens og Graham (2007, 35). hvor et overflødig ord sløyfes ved prikker under bokstavene for å markere at de skal slettes. Korreksjonene er gjort med en mindre, mer komprimert skrift som skiller seg noe fra A1. Kvaliteten på bildene gjør rettelsene vanskelige å lese. I det følgende benytter jeg betegnelsen A når korrektoren ikke har rettet og de to skriverne er enige.
Også i tegnsettingen viser A1 seg jevn og stødig. Det er tegnsetting med punctum ved setningsslutt, og lette skråstreker (uirgulae suspensiuae) omkranser ledd som hører sammen enten innholdsmessig eller språklig. Punktum brukes også som skille ved romertall, f. eks. mo. cco. lxxo. iiio. A1 markerer viktige titler (Jllustris Rex, Baliuus, Baro, Archiepiscopus), bygninger (Curia Archiepiscopi) og stedsnavn (Ciuitas Bergensis) med stor forbokstav.
En sammenligning med teksten hos Torfæus viser at A har en fullstendig tekst av Compositio I og kong Magnus’ brev til Gregor X; termen originalregest (sml. omtalen i NgL 2, 455) er dermed ikke treffende her.En regest er en som regel kortfattet sammenfatning av et historisk dokument. Uttrykket egner seg i dette tilfellet kun om pavens brev til erkebiskopen på grunn av noen forkortelser i formelverket.
Det finnes større og mindre utelatelser i Torfæus’ tekst. I passasjen Qui vero inuenti fuerint ipsos indebite molestare iuxta quod culpa requirit, per iudicem ecclesiasticum pena debita castigentur, et ad parendum iudici ecclesiastico per Regem et eius Balliuos seu Officiales, si necesse fuerit, compellantur, er passasjen et ad parendum … compellantur utelatt hos Torfæus. Muligens har en avskriver latt blikket gli fra castigentur til compellantur, slik at det dreier seg om en utelatelse ved homoioteleuton (gresk for ‘lik endelse’). Denne type sprang er en vanlig foreteelse i den håndskrevne overleveringen av mange tekster (Willis 1972, 115–118). Teksten i Compositio I bekreftes også av Compositio II, som til dels er en avskrift av Compositio I.Compositio II (Sættargjerden) har teksten castiguntur et ad parandum iudici ecclesiastico per regem et eius balliuos uel exactores, si necesse fuerit compellantur. Compositio II er delvis en litt slurvete avskrift av Compositio I, og ordene castiguntur og parandum er lapsuser for castigantur og parendum.
Muligens skyldes også en annen utelatelse hos Torfæus homoioteleuton:
Prefatus autem dominus Rex renuntiauit pro se et heredibus et successoribus suis in perpetuum omni iuri, siquod in auditione, examinatione et determinatione causarum ad ecclesiam spectantium hactenus habuerat.
Torfæus mangler examinatione et determinatione. Blikket kan hos en avskriver ha glidd fra auditione til determinatione.
På ett punkt gir ikke Torfæus tekst mening:
Item concessit denuo et mandauit omnes peregrinos limina beati Olaui et aliorum sanctorum uisitantes deuotionis causa, tam aduenas quam indigenas, sive guerre tempus sit sive pacis [Torfæus: cum D. qværere tempus sit, tum pacis], in eundo et redeundo firma securitate potiri. (‘Likeledes tillot han igjen og påla at alle pilegrimer som besøker den hellige Olavs og andre helgeners terskler av fromhet, hva enten de er tilreisende eller innenlandske, skulle nyte full sikkerhet på reisen frem og tilbake.’)
Frasen cum D. qværere tempus sit, tum pacis (‘selv om det er tid for å søke D., så særlig fredens’) passer ikke i sammenhengen.Den norske oversettelsen (Torfæus 2008–2014, 7: 461) gjengir teksten på dette punkt som den står hos A og i DN. Det er mulig noe kan være gått galt i trykkeprosessen.Det kunne komme til en del feil under trykking. Torfæus’ arbeidsevne ble sterkt nedsatt etter et slagtilfelle i 1706, og han overvåket ikke trykkeprosessen selv (sml. P. F. Suhm hos Erichsen 2009, 116, samt Erichsen 2009, 161; Kaalund 1916, 401).
Det finnes enkelte andre mindre utelatelser hos Torfæus, for det meste ett og annet ord. Ellers benytter han iblant semantiske likeverdige varianter til teksten hos A, som quod for quia, Norwegorum for Norwegie etc. Ellers finnes variasjoner som multos for nullos (for lignende avskriverfeil i gotisk kursiv, se Bergh 1979–1980, 24–29, om ‘Confusion of letters’).
A virker usikker med hensyn til norske navn. Biskop Askatin av Bergen omtales som Askiccino (ablativ) (Torfæus: Ascatino). Torgils av Stavanger omtales som Truillo (ablativ), mens Torfæus har Thurgillo, som er riktigere. Kan formen Porfindo (Torfæus: Torfinno; Sættargjerden i den tilsvarende passasjen: Thorphinno) skyldes en misforståelse av den norrøne bokstaven þ (thorn) som kunne forekomme også i latinsk tekst? Hos A og i Compositio II heter kansleren Tore Håkonsson Thoria (i ablativ), mens Torfæus har Thorio (i ablativ). Torfæus eller skriveren av hans forelegg har tenkt seg en nominativ Thorius. I et kongebrev datert 25. juni 1287 i Tønsberg benevnes han med nominativformen Thorias (DN 3, nr. 24), og ablativformen Thoria er å foretrekke.
Som konklusjon er teksten til A langt å foretrekke fremfor Torfæus’ versjon. Torfæus’ tekst er viktig fordi den bekrefter at A gjengir Compositio I og kong Magnus’ brev i uforkortet form. Torfæus’ tekst bekrefter at det har vært en norsk tradering av Compositio I og brevet, og noen feil kan bære preg av at teksten er tradert i gotisk kursivskrift. Gjengivelsen av norske personnavn er bedre hos Torfæus. Torfæus har benyttet sin tids humanistiske latinortografi som skiller seg fra Vatikanregisterets.
Selve pavebrevet foreligger kun hos A og er forkortet i formelverket. Det er ingen inscriptio med angivelse av adressat. Den innledende formel Cum a nobis petitur er sterkt forkortet. Formelen hvor paven gir sin stadfestelse av de to norske tekstene har bare begynnelsesordene Nulli ergo nostre confirmationis etc. Stadfestelsen er en kraftig advarsel om at den som går imot dette dokumentet, rammes av Guds og de hellige apostler Peters og Paulus’ vrede.Utfylt er formelen slik: Nulli ergo hominum liceat hanc paginam nostre confirmationis infringere vel ei ausu temerario contraire. Siquis autem hoc attemptare presumpserit, indignationem omnipotentis dei ac beatorum Petri et Pauli apostolorum eius se noverit incursurum (Frenz 2000, 25). Ellers gir teksten inntrykk av å være fullstendig.
Pave Gregors brev til erkebiskop Jon, som inneholdt avskrifter av Compositio I og kong Magnus’ brev til paven av 15. august 1273, ble først utgitt i NgL (2, 455–462) i 1848 og i DN (1, nr. 64a, 64b og 65; bindet utkom 1847–1849). I DN er rekkefølgen kronologisk med Compositio I først (nr. 64a), så kong Magnus’ brev (nr. 64b), og til slutt pave Gregors brev til erkebiskopen i Nidaros med utelatelse av Compositio I og kong Magnus’ brev. I NgL inngår de to norske brevene som en del av pave Gregors brev.
Utgaven av tekstene er i både NgL og DN foretatt av grev Marino Marini (1783–1855), prefekt for Vatikanarkivene.Marinis transkripsjoner oppbevares i dag i Riksarkivet i Oslo med signaturen NRA Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, serie H Diplomatarium Norvegicum, Hd Diverse vedr. DN, eske 28. Marini ble tildelt Kungliga Vasaorden i 1845 som en anerkjennelse av den bistand han hadde ytet det norske universitet ‘ved Meddelelsen af endeel historiske Documenter fra det Pavelige Archiv’ (bladet Nordlyset nr. 56, mandag 14. juli 1845, s. 4). Marini transkriberte visstnok ikke etter originalregistrene, men etter en 1700-talls avskrift (DN 1, VII med fotnote), og tekstproblemer kan skyldes dette forelegget.Den første skandinaviske historiker som fikk adgang til Vatikanarkivene, var P. A. Munch i 1858 (Gejrot 2022, 12). I 1840-årene var Marinis transkripsjoner det eneste tilgjengelige kildegrunnlag for de norske kildeutgiverne. I noteapparatet vil jeg vise til versjonen i DN, ettersom den har vært standardtekst og det er et poeng å vise forskjellene mellom utgavene.
Én markant forskjell er at Marini har fylt ut forkortede formler i innledning og avslutning av brevet fra paven med fullstendig tekst, mens teksten i Vatikanets arkiv bare oppgir begynnelsesordene (incipit). Ellers har Marini og DN kun én signifikant tekstvariant, nemlig profanationum istedenfor possessionum (se note til teksten), som finnes hos A og Torfæus, og tekstvarianten er derfor sekundær.
I Vatikanregisteret finnes Compositio I i et pavebrev bestående av de syv hoveddeler jeg har skissert innledningsvis. Disse delene er beholdt som en enhet i NgL, men i DN (1, nr. 64a, 64b og 65) og i RN (2, nr. 109, 113 og 118) er teksten stykket opp i tre ulike deler. I denne utgaven har jeg beholdt den opprinnelige strukturen. Jeg har satt til fire overskrifter i klammer i utgaven i samsvar med følgende fire hovedavsnitt:
I utgaven har jeg i det vesentligste fulgt teksten i Vatikanarkivet med unntak av misforståelsene av norske navn. Her har Torfæus hatt en bedre forståelse enn A. Ved et par mindre stavefeil hos A har jeg også fulgt Torfæus.
Teksten er inndelt i avsnitt etter innhold, selv om en slik inndeling ikke finnes hos A og Torfæus. Tegnsettingen i utgaven følger syntaktiske prinsipper. Setningsbegynnelse er markert ved stor forbokstav og setningsslutt ved punktum.Torfæus har to steder satt punktum midt i perioder. Dette er markert i noteapparatet. Personnavn og stedsnavn har stor forbokstav, noe som stemmer overens med begge forelegg. Underordnede setninger er skilt ut ved komma, men ikke partisippkonstruksjoner og absolutte ablativer. Det er komma ved oppregning, apposisjoner og asyndeton.
Alle varianter er oppgitt i noteapparatet med unntak av Torfæus’ ortografi, som er en klassiserende latinortografi vanlig for hans samtid.I tillegg til at det ikke har interesse for konstitusjonen av teksten, ville noteapparatet vokse enormt, hvis slike varianter ble tatt med. Jeg har inkludert varianter i DN som følger Marinis transkripsjon, siden denne teksten har vært den vanligste i bruk.
Teksten i det kritiske noteapparatet er på latin av hensyn til internasjonale lesere.
| A | Città del Vaticano, Archivio Apostolico Vaticano, Reg. Vat. 77, fol. CCXXXVIII recto–CCXL recto (ep. XXXIV). |
| A1 | Hovedskriver i A |
| A2 | Korrektor i A |
| Torfæus | Tormod Torfæus, Historia rerum Norvegicarum, bind 4, 354–357. (For del II, Compositio et finalis concordia, og del III, kong Magnus’ brev) |
| DN | Diplomatarium Norvegicum, bind 1, nr. 64a, 64b og 65. |
Ill. 1 Marino Marinis transkripsjon av brev av 26. juli 1274 fra pave Gregor X til erkebiskop Jon Raude i Nidaros. Marini var prefekt for Vatikanarkivene og skrev av en rekke brev fra Vatikanets registre for utgivelse i Diplomatarium Norvegicum i 1840-årene før skandinaviske forskere fikk adgang til Vatikanarkivene. NRA Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, serie H Diplomatarium Norvegicum, Hd Diverse vedr. DN, eske 28. Foto: Riksarkivet.
Ill. 2 Fra Marino Marinis transkripsjon av brevet fra pave Gregor X til erkebiskop Jon. Øverst til venstre datering og stedfesting for Compositio I, deretter følger kong Magnus brev til Gregor X og et stykke ut på neste side, pavens stadfestelse av Compositio I med tid og sted. Til slutt kommer Marinis bekreftelse av transkripsjonen av 26. juni 1843 med stempel fra Archivium Secretum Vaticanum og Marinis segl. NRA Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, serie H Diplomatarium Norvegicum, Hd Diverse vedr. DN, eske 28. Foto: Riksarkivet.
Archiepiscopo Nidrosiensi.[Gregorius episcopus] [Johanni] ante Archiepiscopo Nidrosiensi addidit DN
Cvm a nobis petitur et cetera usque effectum.E Cvm … effectum in Cum a nobis petitur quod iustum est et honestum, tam vigor equitatis quam ordo exigit rationis, ut per sollicitudinem officii nostri ad debitum perducatur effectum DN expandit. Exhibita siquidem nobis tua petitio continebat, quod orta dudum inter te, tuo et episcoporum ac aliorum prelatorum Regni Norwagie, quorum Metropolitanus existis, nomine ex parte una ac Carissimum in Christo filium nostrum M. Regem Norwagie Illustrem ex altera super eo, quod Rex ipse et progenitores sui nonnullis tam tue quam aliarum ecclesiarum eiusdem Regni libertatibus et immunitatibus ac privilegijs derogarant, et Officiales eiusdem Regis de causis ad ecclesiasticum forum spectantibus cognoscebant in derogationem ecclesiastice libertatis, quidquid te ac prefatos episcopos et prelatos, quamquam ab eo nulla teneatis regalia, ad exercitum indictum ab ipso euocabat pro sue libito uoluntatis, ac quod Rex ipse quandam piam ordinationem, quam clare memorie Magnus Rex Norwagie predecessor suus super exhibendis coronis Regum Norwagie, cum decedunt in signum subiectionis memorate ecclesie Nidrosiensis denegabat indebite obseruare, et quibusdam alijs articulis materia questionis. Demum post diuersos super premissis processus habitos et tractatus mediantibus bonis viris, prefatis quoque episcopis et prelatis ac Canonicis eiusdem ecclesie Nidrosiensis necnon Baronibus ipsius Regni in hoc consentientibus, inter vos super hijs amicabilis Compositio interuenit nostro super hoc beneplacito reseruato, prout in litteris inde confectis dictique M. Regis et tuo ac eorundem Episcoporum et Baronum sigillis signatis plenius continetur. Nos itaque tuis supplicationibus inclinati compositionem ipsam, sicut rite sine prauitate ac prouide facta est, ratam et gratam habentes illam auctoritate apostolica confirmamus et presentis scripti patrocinio communimus: Ita tamen, quod tunc demum huiusmodi confirmationis pagina robur obtineat, cum prefatus Rex infrascripta, que in hijs adicienda et declaranda decernimus, plene ratificauerit ac duxerit acceptanda:
Videlicet, quod si eundem Regem uel illos, qui ei in Regno Norwagie successerint, manifeste contra huiusmodi compositionem uenire contigerit, et tu ac tui successores de consilio eorumdem Suffraganeorum in Norwagia consistentium uel maioris partis ipsorum, si forte omnes requiri nequiuerint uel consentire recusauerint, requisiti Regem ipsum siue ipsius successores duxeritis requirendos, ut pro eo quod compositionem ipsam non seruauerint, super hoc satisfaciant competenter idque ipsi denegauerint efficaciter adimplere, tu et ecclesia Nidrosiensis ius in electione et subiectione Regis et Regno Norwagie, quod ante compositionem huiusmodi habuistis, recuperetis eo ipso et ad eum perueniatis statum, in quo tempore huiusmodi compositionis eratis. Tu vero et successores ac Suffraganei tui, si contra compositionem ueneritis supradictam et eidem regi et suis successoribus satisfacere super hoc negaueritis debite requisitj, a iure libertatis, quod tibi in Centum et eisdem Suffraganeis in Quadraginta hominibus idem Rex concessit, cadatis omnino compositione ipsa, quo adquo ad A — quoad DN alios articulos, in suo robore nichilominus duratura. Si autem super aliquo articulorum in eadem compositione contentorum contigerit dubitationem aliquam suboriri, ad declarationem illius due persone ydonee, videlicet una a Rege prefato, alia uero a te uel uestris successoribus eligantur, que si demum super hoc nequiuerint concordare, tertiam aduocandi ad id personam liberam habeant potestatem, et ualeat, quod ab eis uel duabus earum fuerit declaratum. Quod si ex aliqua iusta causa oportuerit Regi Norwagie, qui pro tempore fuerit, daridari A — dati DN tutores seu etiam curatores, et id per electionem fieri debuerit, tu et successores tui unicam et primam uocem in electione tutorum et curatorum huiusmodi habeatis.
In articulis quoque aliquibus in litteris compositionis prefate contentis quedam declaranda, quedam uero prouidimus adicienda eisdem. Tenores litterarum ipsarum cum addicionibus et declarationibus huiusmodi facientes presentibus annotari, qui tales sunt:
In nomine patris et filii et spiritus sancti Amen. Vt certitudo presentium det ueramueram A — verum Torfæus in perpetuum et euidentemeuidentem A — evidentiam & Torfæus memoriam preteritorum, sciendum est, quod, cum uenerabilis pater Johannes Dei gratiadei gratia A — omisit Torfæus Nidrosiensis Archiepiscopus fuisset ad regimen Nidrosiensis ecclesie superna dispositione uocatus, reuersus a sede apostolica munere consecrationis recepto, tamquam sponse Xristi in parte sollicitudinis fidelis procurator effectus incepit inquirere, prout sciuit et debuit, de iuribus et libertatibus et priuilegijs ad eam pertinentibus, et cognouit sibi fuisse in predictis omnibus per obreptiones contrarias multipliciter derogatum iuriiuri A — iure Torfæus communi uidelicet, quiaquia A — quod Torfæus cause fere omnes ad ecclesiam pertinentes per exactores et Baliuos laicos ex parte Regni secundum leges patrie scriptas uel consuetudines pretermissispretermissis post consuetudines omisit in textu A1, sed addidit in margine A2 — prætermissis Torfæus — (pretermissis) DN iure canonico et ecclesiasticis iudicijs tractabantur libertatibus, quiaquia A — quod Torfæus nullosnullos A — multos Torfæus homines liberos obtinebat Nidrosiensis ecclesia exceptis illis, qui in Curia Archiepiscopi et in fabrica ipsius ecclesie continue laborabant. Priuilegijs siquidem omnibus sibi a quibuscumque concessis detractum fueratfuerat A — fuerit Torfæus multipliciter, ut creditur, non utendo et precipue priuilegio a Magno quondam, ut dicitur, Rege NorwagieNorwegie A — Norwegorum Torfæus in ea parte,in post parte expunctione deleuit A2 qua continebatur, quod prefatus Rex deuovit se et regnum suum beato Olauo regi et martiri et in signum perpetue subiectionis precepit Coronam suam post decessum suum et omnium in regno sibi succedentium offerri prefato Martiri Nidrosie in ecclesia Cathedrali, necnon et cuidam constitutioni antique patrie, forte per eundem Magnum edite, que innuit regesReges A — Regis Torfæus Norwagie debere eligi et in electione Archiepiscopum et Episcopos Regni inter ceteros electores uocem precipuam obtinere.
Tandem receptis litteris apostolicis pro congregatione Concilij generalis inter cetera continentibus, quod unusquisque Prelatus notaret articulos, quos in sibi commisso regimine, reformatione etreformatione et correctione habet Torfæus, probabiliter recte — reformatione correctione A correctione perpenderet, indigere,Post deliberauit grauiter interpunxit Torfæus deliberauit predictus pater Archiepiscopus prefatosprefatos A — prædictos Torfæus articulos quamquamtamquam A — quamquam Torfæus correctione dignos Romano Pontifici presentarepresentare A — prænunciare Torfæus.
Verumtamen, quia exquia ex A — quoniam de Torfæus hijs posset discordia inter regnum et ecclesiam prouenire multis animabus et corporibus nocitura, prefatus pater Archiepiscopus prius ipsos domino Magno Dei gratia Jllustri Regi Norwagie explicauitexplicauit A — explicat Torfæus supplicans, ut inter se de predictis taliter ordinarent,ordinarent Torfæus, DN — ordinaret A quod cederet ad honorem Dei omnipotentis et utilitatem ecclesie animarumecclesie animarum A — ecclesiarum Torfæus ipsorum et totius sibi commissi populi ad salutem.ad salutem A — salutem Torfæus
Verum licet predictus dominus Rex assereret sufficientes rationes ad respondendum prefatis articulis se habere, si super hijs coram iusto iudice duceretiudice duceret A — judice Torfæus contendendum, et maxime contra electionem et oblationem Corone, de quibus uix posset probari Nidrosiensem ecclesiam possessionem pacificam habuisse, et nouum genus exactionis uideri poterat illud ab eo exigi, quod non fuerat hactenus attemptatumattemptatum A — acceptatum Torfæus uel consuetum, et precipue, quiaquia A — quoniam Torfæus de subiectione Regni sui agebatur, quod ipse post patrempost patrem A — per parentes Torfæuset antecessores suos asserebat se iure hereditario liberum suscepisse, et sic illudet sic illud A — illud Torfæus proponit per Dei gratiam suis heredibus et successoribus dimittere post sepost se omisit A1, addidit A2 in margine liberum et quietum.
Verumtamen ex solite benignitatis affectu, quem ad honesta queque et maxime circa matrem Nidrosiensem ecclesiam hactenus habuit et adhucadhuc Torfæus — A2 addidit in margine — omisit A1, DN habere dinoscitur uolens eam fore sibifore sibi A — sibi fore Torfæus pacatam et amplioribus libertatibus et priuilegiis suis temporibus decorari tamquam pacis amator et cultor iustitie post multos tractatus hinc inde habitos super predictis interueniente consilio et assensuassensu A — consensu Torfæus Episcoporum,Episcoporum A — Episcoporum et Torfæus Baronumbaronum A — et Baronum Torfæus et Canonicorum Nidrosiensium et aliorum pluriumplurium A — prælium Torfæus, duxit componendum predictus Rex Jllustris cum Domino Archiepiscopo anno domini mo. cco. lxxo. iiio. in festo sancti Petri ad uincula in Ciuitate Bergensi in hunc modum:
Videlicet, quod predictus Archiepiscopus pro bono pacis et comodocomodo A — commodo Torfæus ecclesie et animarum procuranda salute renuntiauit nomine Nidrosiensis ecclesie pro se et successoribus suis canonice intrantibus in perpetuum omni iuri, si quodsi quod A — si quid Torfæus in predicta electione Regum, subiectione seu oblatione corone habebat vel habere poterat tam in petitorio quam in possessorio rationeratione A — nomine Torfæus dicti priuilegij seu legis, uel quocumque alio modo sibi competere uideretur, omnibus alijs iuribus ad ecclesiam spectantibus, que in legibus patrie continentur, et ecclesiarum privilegiis semper saluis, dummodo supersit aliquis, qui legitime possit et debeat iure hereditario succedere. Si uero nullus inueniatur successor legitimus, Archiepiscopus et Episcopi inter ceteros Nobiliores et discretiores Regni Electores in electione tantum uoces primas et potissimas obtinebunt.
Prefatus autem dominus Rex renuntiauit pro se et heredibus et successoribus suis in perpetuum omni iuri, siquodsiquod A — si quid Torfæus in auditione, examinatione et determinationeAuditione, examinatione et determinatione A — auditione examinatione determinatione DN — auditione Torfæus causarum ad ecclesiam spectantium hactenus habuerat. Jnhibens firmiter vniuersis exactoribus et legiferis Regis tam propinquis quam remotis, tam presentibus quam futuris per totum Regnum,remotis, tam presentibus quam futuris per totum Regnum, ne A — tam presentibus quam futuris per totum Regnum omisit Torfæus ne de ipsis causis presumant iudicare, uel pretextu alicuius consuetudinis, quam retroactis temporibus habuerat predictus dominus Rexdominus Rex A — Rex Torfæus uel habere uisus fuerit, se aliquatenus intromittant, sed per iudices ecclesiasticos tales cause decetero libere dirimantur, ut sunt hee:A — omisit Torfæus
Omnes cause clericorum, quumquum A — quando Torfæus inter se litigant uel a laicis impetuntur, matrimoniorum, natalium, iurispatronatus, decimarum, uotorum, testamentorum, maxime cum agitur de legatis ecclesijs et pijs locis et religiosis; tuitiotuitio A — tuitione Torfæus peregrinorum uisitantium limina beati Olaui uel aliorum sanctorum, et eorum cause. Item possessionumpossessionum A Torfæus — profanationum DN ecclesiarum, sacrilegij, periurij, usurarum, Symonie, heresis, fornicationis, adulterij et incestus et omnes alie, que ad forum ecclesiasticum possent de iure communicommuni A — comuni DN quoquomodo spectare.et omnes alie, que ad forum ecclesiasticum possent de iure communi quoquomodo spectare omisit Torfæus
Item denuo concessit dominus Rex et firmiter obseruariobseruari A — obsignari Torfæus precepit,precepit A — mandavit Torfæus quod a predecessoribus suis est concessum, scilicet, ut semper licitum sit Archiepiscopo et Episcopis in Capellis a Regibus fundatis uel dotatis, sicut et in alijs Capellis sue provintie, instituere ydoneasinstituere ydoneas A — idoneas instituere Torfæus sine ipsorum et aliorum laicorum assensu uel presentatione personas.
Item concessit, quod in electionibuselectionibus A — electione Torfæus Episcoporum uel Abbatum Nidrosiensis prouintie nulla uis, nulla potentia, nulla auctoritas Regis uel principis interueniat nec fauore ipsorumipsorum A — præpositorum Torfæus quisquam officium ecclesiastice prelationis obtineat, sed ille preficiatur, quem ipsi,sed ille preficiatur quem ipsi A — nisi quem ipsi Torfæus ad quos electio pertinet, uacanti ecclesie scientia et moribus iudicauerint aptiorem.
Item denuo concessit, quod regibus non liceat approbatas patrie leges et scriptas et penas pecuniarias siue in clericis siue in laicis contra antiquam consuetudinem in ecclesiarum seu clericorum dispendium immutare.
Item, quod liceat Archiepiscopo et eius successoribus emere Aues, Girofalcones,gerofalcones A — grafalcones Torfæus Astures et Griseos, sicut ab antecessoribus suis est hactenus obseruatum. Item annuit et concessit, quod in dandis decimis de terris et mansionibus suis reges omnino sequantur canonicas sanctiones.
Item, quod Triginta leste farine mittantur ad Yslandiam ex parte domini Archiepiscopi, quandoquando A — quum DN sibi uisum fuerit, illis presertim temporibus, quibus id patrie patietur ubertas, propter hochoc post propter omisit A1, sed addidit in margine A2 — propter hoc Torfæus in alijs rebus portandisportandis A — precandi Torfæus ipsoipso A — ibi Torfæus ArchiepiscopoArchiepiscopo omisit Torfæus licentia non negata.
Item concessit dicto Archiepiscopo uectigalia de una naui singulis annis de Yslandia ad suam diocesim veniente, quia hoc in littera sua continetur.quia hoc in littera sua continetur A — prout in littera sua super hoc continetur Torfæus
Item concessit denuo et mandauit omnes peregrinos limina beati Olaui et aliorum sanctorum uisitantes deuotionis causa, tam aduenas quam indigenas, sive guerre tempus sit sive pacis,siue guerre tempus sit siue pacis A cum D. qværere tempus sit, tum pacis Torfæus in eundo et redeundo firma securitate potiri. Qui vero inuenti fuerint ipsos indebite molestare iuxta quod culpa requirit, per iudicem ecclesiasticum pena debita castigentur, et ad parendum iudici ecclesiastico per Regem et eius Balliuos seu Officiales, si necesse fuerit, compellantur.castigentur, et ad parendum iudici ecclesiastico per Regem et eius Balliuos seu Officiales, si necesse fuerit, compellantur A —castigentur Torfæus
Volens autem insuper predictus dominus Rex ecclesiam Nidrosiensem amplioribus beneficiis, quam huc usque habuerat, suis temporibus honorare, domino Archiepiscopo et suis successoribus pro se et suis heredibus in perpetuum Centum homines ab expeditionibus regijs et uocationibus et a tractionea tractione A — attractionibus Torfæus nauium et specialiter de tributo, quodquod Torfæus DN — quo A uulgariteruulgariter A — vulgaliter Torfæus Leydanger appellatur, concessit liberos et immunes ita, quod quidam ex hijs centum, qui ScutelsuenarScutelsvenar cum Torfæo et DN scripsi — Stutelsvenar A appellantur, a predictis sint immunes cum duabus alijs personis, quas ipsi adhoc de sua familia duxerint eligendas. Ceteri uero cum secunda persona predicta gaudeant libertate.
Jtem cuilibet episcoporum, videlicet Asloensi, Bergensi, Stawangrensi, Hamarensi, secundum modum predictum concessit homines Quadraginta, nisi forte domino Regi, Archiepiscopo et episcopis propter grauem rei publice necessitatem et euidentem et manifestam uel Regni defensionem uisum fuerit aliter expedire ad tempus ita, quod cessante necessitate seu defensione predicti homines eo ipso predicta gaudeant libertate.
Cuilibet etiam plebano dictorum episcopatuum, siue in rure siue in Ciuitatibus morentur, concessit, quod cum duabus personis de sua familia a dicto tributo, quod uulgariter dicitur Leydanger, sint liberi, et unus familiarium, quem sibi plebanus magis nouerit necessarium, ab expeditionibus regijs sit quietus.
Item concessit, quod, si homines Archiepiscopi iniuriatiiniuriati A — injurati Torfæus fuerint sibi ad inuicem in nauibus uel Comitatu dicti Archiepiscopi existentes, tunc iudicio ipsius Archiepiscopi debent stare ab eo secundum quod culpa poposcerit et sibi uidebitur puniendi, et ad ipsum in talibus casibus mulcta pro transgressionibus debita pertinebit, dummodo mors uel membrorum mutilatio de talibus iniurijs non fuerit subsecuta, in quo casucasu in margine addidit A2 — omisit A1 per dominum Regem uel suos iudices sunt predicti homines iudicandi. Si uero alibi quam in prefatis locis deliquerint, tunc potest lesus reum non obstante fori exceptione, sub quo maluerit, Regis uel prefati patris iudicio conuenire. Verumtamen de mulcta pro talibus extorta medietas ad Regem et medietas ad Archiepiscopum pertinebit.
Item concessit, quod sub prohibitione a se uel successoribus suis aut officialibus eorum facta uel facienda super emptionibus,emptionibus A — emptionibus vel Torfæus uenditionibus uel rebus de loco ad locum transferendis non intelligantur Episcopi uelEpiscopi uel A — Episcopi Torfæus clerici vel etiam laici in eorum negotijs agendis specialiter constituti sine Archiepiscopi et episcoporum assensu, dummodo Regno uel necessitati rei publice mora super requisitione episcoporumsuper requisitione episcoporum A — omisit Torfæus dispendium siue periculum euidens uel manifestum non generetgeneret A — generat Torfæus in premissis.
Item concessit, quod liceat domino Archiepiscopo habere unum hominem in Curia sua, qui cudat denarios, prout littera sua super hoc confecta attestabatur.
Hanc autem compositionem inierunt sepenominati dominus Rex Jllustris et Reuerendus pater Archiepiscopus presentibus venerabilibus patribus domino ThurgilloThurgillo cum Torfæo scripsi — Truillo A Dei gratia episcopo Stawangrensi, Andrea Asloensi, AscatinoAscatino cum Torfæo scripsi — Askiccino A Bergensi et istis Baronibus Regni, Brunulfo,Brunolfo A — Brynjolfo Torfæus Rognaldo,Rognaldo A — Rogvaldo Torfaeus Andrea Gregorij, Eliwo de Naustdal, Andrea Plut, Aslaco Gus, Bernone Erlingi et Thoria,Thoria A —Thorio Torfaeus Cancellario regis, Siguatto,Siguatto A — & Syvato Torfaeus Haldano, Siguardo,Haldano Siguardo A — Halldano Syvardo, Torfæus Torfinno,Torfinno cum Torfæo scripsi — Porfindo A Odoeno canonicis Nidrosiensibus et alijs viris prudentibus et discretisPost discretis grauiter interpunxit Torfaeus renuntiantes in hoc facto omni exceptioni doli, mali, fraudis, actioni in factum et specialiter restitutioni in integrum, et omnibus litteris inter ipsos uel predecessores suos hactenus habitis et obtentis et omnibus indulgentijs et priuilegijs apostolicis impetratis et impetrandis et omni alij remedio iuris canonici et ciuilis, per que predicta compositio et finalis concordia possit impediri seu modo aliquo irritari salva tamen in omnibus apostolice sedis auctoritate. Hoc adiecto, quod, si Romanus pontifex huic compositionihuic compositioni A — hanc compositionem Torfæus consentire noluerit eam per suas litteras confirmando, salue sint tam domino Regi predictopredicto A — omisit DN quam Archiepiscopo actiones et defensiones sue, queque A — qui DN sibi in presenti competere dinoscuntur. Jn cuius rei testimonium una cum Sigillis domini Regis et Archiepiscopi prenominati Episcopi et Barones Sigilla sua duxerunt presentibus apponenda.
Datum apud predictam Ciuitatem anno et die predictis, Regni uero domini Magni Quarti dei gratia Jllustris RegisJllustris Regis A — illustris DN Norwagie .xio., Consecrationis uero venerabilis patris Johannis Nidrosiensis archiepiscopi Anno Sexto.
Sanctissimo in Xristo patri ac domino sacrosancte Romane Ecclesie summo pontifici Magnus Dei gratia Rex Norwagie cum filiali obedientia pedum oscula beatorum.
Sanctitati uestre sit manifestum, quod amicali compositione, quam uobis transmittimus confirmandam, inita inter nos et venerabilem patrem Johannem dei gratia Nidrosiensem Archiepiscopum et littera confecta super ea, inuenimus articulum, qui sequitur, pretermissum, videlicet, quod Episcopi, Abbates seu clerici, cum ipsi regalia non habeant, in expeditione ire cum Rege uel ad hoc quicquam de suo expendere minime teneantur uel etiamteneantur uel etiam A — omisit Torfæus compellantur, nisi forte necessitas tam grauis et euidenstam grauis et euidens A — tam gravis et eminens DN — tam gravis Torfæus immineat, quod a diocesano episcopo et sapientioribus et discretioribus ecclesiasticis viris communicato consilio fieri tuncconsilio fieri tunc A — consilio Torfæus permittatur in casibus dumtaxat a iure concessis, propter quem articulum noluimus,noluimus A — nolumus Torfæus quod tota littera super predicta compositione confecta iterum scriberetur maxime, cum plures ex Baronibus nostris, qui predicte compositionicompositioni A — compositioni & Torfæus interfuerant et sigilla sua apposuerant, recessissent, sed ipsum in presenti littera sigillo nostro sigillata duximus inserendum supplicantes, quatinusquatinus A — quod Torfæus ipsum una cum aliis in littera uestre confirmationis nominatimnominatim A Torfæus — nominatis DN et specialiter exprimatis. Datum BergisDatum Bergis A — Datum Torfæus Anno domini Mo. CCo lxxo. iiio. in festo assumptionis beate Marie.
Nulli ergo nostre confirmationis etc. Datum Lugduni vii. Kal. Aug., anno tertio.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I denne kildeutgaven utgis kong Magnus Håkonsson Lagabøtes kristenrett (utgitt ved Bjørg Dale Spørck), samt forlikene mellom konge og erkebiskop fra 1273 og 1277, ofte kalt Bergenskonkordatet og Sættargjerden (utgitt ved Espen Karlsen og Magnus Rindal). Tekstene utgis i original språkdrakt (norrønt og latin).
I 1260- og 70-årene begynte kongene arbeidet med å oppdatere og konsolidere landskapslovene, som var ulike i de fire store lagdømmene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Landskapslovene inneholdt egne bolker med kristenrett, som gjaldt regler for dåp, ekteskap, faste, begravelse og mye mer, som allmuen trengte for å leve i tråd med den kristne religionen. Men kongen hadde ingen jurisdiksjon i disse sakene, mente erkebiskopen. Kong Magnus Lagabøtes forsøk på å vedta en ny lovbok for Frostating i 1269 ble derfor startskuddet for den konflikten som etter hvert ble avsluttet i Tønsberg nesten ti år senere.