Ved Espen Karlsen
Composicio et finalis concordia (i det følgende Compositio II), vanligvis referert til som Sættargjerden, Sættargjerden er en gammelnorsk gjengivelse av compositio, i betydningen ‘forlik’. er en ny versjon av den avtale med samme navn som ble inngått i Bergen 1. august 1273 mellom erkebiskop Jon og Magnus Lagabøte. Dokumentet er datert 9. august 1277 i Tønsberg i festningen (castrum). Den bør ha foreligget i minst to eksemplarer ved inngåelsen, ett til kongen og ett til erkebiskopen. Ulikt Compositio I er den ikke kjent fra det pavelige arkiv. I 1277 ble det samtidig laget en gammelnorsk oversettelse som også er utgitt i denne publikasjonen.
Compositio II er bevart i original og oppbevares i Den Arnamagnæanske Samling ved Københavns universitet, med signatur AM Diplomata Norvegica V, 6. Omfanget er stort, 21,5 x 50 cm; teksten omfatter 34 linjer.Utgaven er gjort på grunnlag av digitalt fotografi fra Den Arnamagnæanske Samling. Jeg har ikke sett originalen. En del av teksten er felles med Compositio I og er skrevet av derfra. Rimeligvis kan kongens eller erkebiskopens originaleksemplar ha tjent som forelegg. Mer om kvaliteten av avskriften nedenfor.
Det bevarte dokumentets eierhistorie faller for det meste sammen med eierhistorien til den personlige indulgensbullen som pave Johannes XXII sendte til kong Magnus Eriksson 23. august 1331, som nå kun er kjent i avskrift (Schück 1976, 141–145). Begge dokumenter har fra Magnus Erikssons tid (1319–1374) vært oppbevart i Apostelkirken i Bergen. Denne kirken var det ledende kongelige kapell i Norge.Prosten i Apostelkirken var magister cappellarum, leder for den kongelige kapellgeistlighet. Dokumentene ble senere overført til Bergen domkirke, hvor begge fortsatt forelå midt på 1500-tallet. Det er altså sannsynligvis kongens eksemplar som er bevart. Senere havnet det på ukjent vis hos den danske samler av Bergensiana, Holger Parsberg (1636–1692), og deretter hos Jens Rosenkrantz til Quitzowsholm (1640–1695). Árni Magnússon (1663–1730) skrev av dokumentet mens det var i Rosenkrantz’ eie, og ervervet det senere selv.
Som sagt er partier av teksten skrevet av etter Compositio I. I disse partiene finnes noen påfallende avskriverfeil:
1. contra electionem, subiectioni [dativ] et oblacionem corone, hvor Bergenskonkordatet har akkusativformen subiectionem som konteksten krever.
2. Item concessit, quod liceat archiepiscopo et eius successoribus emere aues, gerofalcones, griseos et austures, sicut ab antecessoribus suis est actenus obseruatum.
Passasjen samsvarer delvis med en formulering i et brev fra pave Celestin til erkebiskop Eirik av 15. juni 1194.LD nr. 29 (s. 102) liceat tibi et successoribus tuis non ad voluptatem sed ad tuum et ecclesie commodum aves falcones scilicet et astures et griseos emere prout a predecessoribus tuis est hactenus obseruatum. Formen austures (pl.) har jeg ikke funnet belagt. Konkordatet har astures (høker). Det er sannsynligvis en skrivefeil.
3. Verbformene castiguntur og parandum (gerundium av parare = ‘å forberede’) fortjener en kommentar:
Qui uero inuenti fuerint, ipsos indebite molestare, nisi forte aliquis uel aliqui exploratores esse presumantur, et propter hec ipsos ad probacionem capi contingat iuxta, quod culpa requirit, per iudicem ecclesiasticum pena debita castiguntur et ad parandum iudici ecclesiastico per regem et eius balliuos uel exactores, si necesse fuerit compellantur.
Compositio I har castigentur (presens konjunktiv i tredje person pl. av castigari) og parendum (gerundium av parere = ‘å adlyde’) i den tilsvarende passasjen.Formen castiguntur bryter med bøyningsmønsteret. Det dreier seg rimeligvis om avskriverfeil i Compositio II.
4.Om kongens møte med en geistlig som er underveis for å bli stadfestet som biskop eller abbed:
… nisi presens [sc. rex] fuerit vel in uia, per quam fuerit ad confirmacionem transituris, ut tunc, prout moris est, regio aspectui personaliter se presentet.
Transituris er en åpenbar skrivefeil for transiturus, ‘om ikke kongen er til stede [ved stadfestelsen] eller [den utpekte] presenterer seg for kongens åsyn på den vei hvor han er underveis til stadfestelsen’. Skrivefeilen er karakteristisk for denne typen gotisk skrift.
5. Mot slutten av Compositio II kommer en oversikt over tilstedeværende:
Hanc autem composicionem amicabilem inierunt sepe nominati dominus rex illustris et reuerendus pater archiepiscopus presentibus uenerabilibus patribus episcopis … et istis baronibus regni domino Erlingo, … domino Audoeni Hugleiki … et canonicis Nidrosiensis eiusdem capituli tunc procuratoribus dominis Siguato, … et aliorum capitulorum uiris prudentibus et discretis, …
I passasjen er det to ord som trenger diskusjon. Mesteparten av avsnittet består av liste over tilstedeværende under forhandlingene i form av en absolutt ablativ innledet av presentibus + en rekke navn og titler i ablativ. Genitiven Audoeni er en åpenbar feilskriving av Audoeno (ablativ) mens det etterfølgende Hugleiki er patronym i latinsk genitivsform (Audun Hugleiksson). Neste problem er uiris. Originalens ιιιrιſ kan leses som iuris eller uiris.Se ellers Bergh (1979–1980, 24–26) for eksempler på lignende forvekslinger av bokstavene i, n, m og diverse sammensetninger, som har ført til sammenblandinger av meus og mens, iudicium og indicium, mediam og inediam etc. i latinske middelalderhåndskrifter. Utgiverne av NgL (2, 466) (sml. Bagge, Smedsdal og Helle 1973, 151) har lest iuris prudentibus, ‘rettslærde’, istedenfor uiris prudentibus, ‘lærde menn’. I prinsippet er begge varianter mulige, men den siste varianten finnes i Compositio I som er forelegget, og den stemmer overens med den gammelnorske oversettelsen som bør ha hatt uiris i sitt latinske forelegg.
Ellers finnes enkelte slurvefeil, som tactabantur for tractabantur og de nunciantes for denunciantes. Skriveren har i tre tilfeller korrigert teksten ved å legge til uteglemte ord over linjen.
Det er påfallende at en skriver, hva enten han var tilknyttet kongen eller erkebiskopen, gjør så mange skrivefeil i en såpass kort tekst. Teksten fremstår som en lite omhyggelig avskrift av Compositio I i de passasjene som er felles, og skriften er lettere ujevn.
Ortografien er typisk for perioden. Både finalt og inne i ord blir ii skrevet ij (filij, alijs, hijs); u og v benyttes både for vokal og konsonant om hverandre, men u er hyppigst i bruk.
Former som requisiscione (= requisicione) og scinceriter (= sinceriter) er det rimelig å oppfatte som ortografiske varianter (for eksempler, se Stotz 1996–2004, 3: 186–187). Foran e og i ble c på denne tiden i Skandinavia uttalt som s.
Det er tegnsetting med punctum ved setningsslutt. Punktum brukes også som skille ved romertall. Setningsbegynnelse markeres ved stor forbokstav.
Utgaven følger originalens ortografi, men egennavn og stedsnavnsadjektiver er skrevet med stor forbokstav. Tegnsettingen i utgaven følger syntaktiske prinsipper. Setningsbegynnelse er markert ved stor forbokstav og setningsslutt ved punktum. Underordnede setninger er skilt ut ved komma, men ikke partisippkonstruksjoner og absolutte ablativer. Det er komma ved oppregning, apposisjoner og asyndeton. Teksten er inndelt i avsnitt etter innhold, selv om en slik inndeling ikke finnes i originalen. Lapsuser og skrivefeil i teksten er nevnt i det kritiske noteapparatet.
Teksten i det kritiske noteapparatet er på latin av hensyn til internasjonale lesere.
| O | København, Den Arnamagnæanske Samling, AM Diplomata Norvegica V, 6 |
| NgL | Norges gamle Love indtil 1387, bind 2, 462–467. Utgitt av R. Keyser og P. A. Munch. Christiania 1848: Chr. Grøndahl. |
In nomine patris et filij et spiritus sancti amen. Vt certitudo presencium det ueram in perpetuum et euidentem memoriam preteritorum, nouerint uniuersi tam presentes quam futuri, quod, cum nuper inter illustrem principem Magnum dei gracia regem Noruegie et uenerabilem patrem Johannem eadem gracia archiepiscopum Nidrosiensem materia questionis esset sub ortasuborta expectes super eo, quod idem archiepiscopus asseruit, ut alique cause, que ad forum ecclesiasticum canonice pertinebant, usque ad tempora dicti regis ex consuetudine antiqua et ab ecclesia quodam modo propter discordie periculum et pacis discidium euitandum per pacientiam tollerata coram secularibus iudicibus tactabantur.tractabantur expectes In super quod priuilegiis ecclesie sue quibusdam et specialiter priuilegio Magni cuiusdam, ut dicebatur regis Norvegie, derogatum fuerat, ut creditur non utendo maxime in ea parte priuilegij, qua continebatur, quod prefatus Magnus deuouit se et regnum suum beato Olawo regi et martyri et in signum subiectionis precepit coronam post decessum suum et omnium in regnum sibi succedencium offerri prefato martyri in ecclesia cathedrali nec non et cuidam constitucioni patrie per eundem forte Magnum edite, que innuit reges Norwegie debere eligi et in electione archiepiscopum et episcopos inter ceteros electores uoces precipuas optinere, que omnia predicta uenerabilis pater archiepiscopus tanquam sponse Christi in parte sollicitudinis procurator fidelis petijt, ut in usum et in ecclesie sue utilitatem dominus rex predictus in posterum duceret admittenda.
Ad respondendum uero articulis supra dictis ac contra peticionem archiepiscopi supradictus dominus rex illustris sufficienter asseruit se habere raciones, si super hijs coram iusto iudice duceret contendendum et maxime contra electionem, subiectionisubiectionem expectes et oblacionem corone de quibus uix uel nunquam posset probari ecclesiam Nidrosiensem possessionem habuisse, quod nouum genus exactionis uideri poterat illud ab eo exigi, quod non fuerat actenus attemptatum uel consuetum.
Considerans itaque prefatus pater archiepiscopus et ex una parte se non posse supra memorata absque scrupulo consciencie uel conniuencie pertransire ex alltera, sisi supra lineam additum est super hijs moueret questionem, posset perturbacio et discordia magna inter regnum et ecclesiam suscitari multorum animabus et corporibus nocitura presertim, cum non solum in tollendis consuetudinibus contra populum uerum et in aliis directe contra ipsum regem et tocius regni potenciam agi uideretur, pacem et concordiam volens eligere ad dicti domini regis Magni dei gracia illustris clemenciam tam ecclesie quam regno sepius ac manifestius exhibitam et ostensam se conuertit supplicans, ut inter se de predictis omnibus taliter ordinarent, quod cederet ad honorem Dei omnipotentis et utilitatem ecclesie maiorem animarum ipsorum et totius sibi commissi populi ad salutem.
Prefatus autem dominus rex illustris ex solite benignitatis affectu, quem ad honesta queque et maxime circa matrem Nidrosiensem ecclesiam habuit et habere dinoscitur, volens eam amplioribus libertatibus et priuilegiis suis temporibus decorari tamquam pacis amator et cultor iusticie post multos tractatus hinc inde habitos super predictis interueniente consilio et assensu episcoporum, baronum et canonicorum Nidrosiensium et capitulorum aliarum ecclesiarum cathedralium in Norwegia existencium cum dicto patre archiepiscopo Anno domini mo.cco.lxxo.vijo. in uigilia beati Laurencii apud castrum TunbergenseTunsbergense expectes in ecclesia fratrum minorum duxit amicabiliter componendum in hunc modum:
Videlicet, quod predictus pater archiepiscopus pro bono pacis et maiori ecclesie comodo et animarum procuranda salute renunciauit cum consilio et assensu capituli sui nomine Nidrosiensis ecclesie pro se et successoribus suis canonice intrantibus in perpetuum omni iuri, si quod in predicta electione regum, subiectione seu oblacione corone habebat uel habere poterat tam inpetitorio quam in possessorio racione dicti priuilegii seu aliarum literarum seu legis uel quocumque alio modo sibi competere uideretur omnibus aliis iuribus ad ecclesiam spectantibus, que in legibus patrie continentur et ecclesiarum priuilegijs alijs semper saluis, dum modo super sit aliquis, qui legittime possit et debeat iure hereditario succedere. Si uero nullus inueniatur successor iure hereditario archiepiscopus et episcopi inter ceteros nobiliores et discreciores regni electores in electione tantum modo uoces primas et potissimas optineant protestando secundum suas consciencias, quod scinceritersinceriter expectes ad illius electionem laborabunt, quem regno et regnum in habitantibus iudicauerint apciorem.
Prefatus autem dominus rex renunciauit pro se et heredibus et successoribus suis in perpetuum omni iuri, si quod in audicione, examinacione et determinacione causarum ad ecclesiam spectancium actenus habuerat inhibens firmiter uniuersis exactoribus et legiferis regijs, tam propinquis quam remotis, tam presentibus quam futuris per totum regnum, ne de ipsis causis presumant iudicare uel pretextu alicuius consuetudini, quam retroactis temporibus reges habuerant uel habere uisi fuerant, se aliquatenus intromittant, sed per iudices ecclesiasticos tales cause de cetero libere dirimantur, vt sunt hee:
Omnes cause clericorum, quando inter se litigant uel a laicis impetuntur: matrimoniorum, natalium, iuris patronatus, decimarum, votorum, testamentorum, maxime, quando agitur de legatis ecclesijs et piis locis et religiosis. Tuicio peregrinorum visitancium limina beati Olaui et aliarum ecclesiarum cathedralium in Norwagia et eorum cause; item cause possessionum ecclesiarum, sacrilegij, periurij, usurarum, simonie, heresis, fornicacionis, adulterij et incestus et alie consimiles, que ad ecclesiam spectant mero iure; saluo semper regio iure in hijs causis ubicumque debetur ex consuetudine approbata uel legibus regni mulcta pene pecuniarie persoluenda.
Item denuo concessit dominus rex et firmiter obseruari precepit, ut semper licitum sit archiepiscopo et episcopis in capellis a regibus fundatis uel dotatis, sicut et in alijs ecclesijs et cappellis sue prouincie instituere ydoneas sine ipsorum et aliorum laicorum assensu uel presentacione personas.
Item concessit, quod in electionibus episcoporum et abbatum Nidrosiensis prouincie, nulla uis, nulla potencia, nulla auctoritas regis uel principis interueniat, sed ille preficiatur, quem ipsi, ad quos electio pertinet, vacanti ecclesie sciencia et moribus iudicauerint apciorem de nunciantesdenunciantes expectes ante confirmacionem electionem factam domino regi, qui pro tempore fuerit per canonicos eiusdem ecclesie vel decens nuncium et honestum, nisi presens fuerit vel in uia, per quam fuerit ad confirmacionem transituris,transiturus O — transituris e transiturus correxit NgL ut tunc, prout moris est, regio aspectui personaliter se presentet.
Item concessit, quod episcopi, abbates seu clerici in expedicione ire cum rege uel ad hoc quicquam de suo impendere minime teneantur, nisi forte necessitas tam grauis et euidens immineat, quod id a dyacesano episcopo et sapiencioribus ecclesiasticis uiris fieri permittatur.
Item denuo concessit, quod regibus non liceat approbatas patrie leges et scriptas ac penas pecuniarias siue in clericis siue in laicis contra antiquam consuetudinem in ecclesiarum seu clericorum dispendium immutare.
Item concessit, quod liceat archiepiscopo et eius successoribus emere aues, gerofalcones, griseos et austures,astures expectes sicut ab antecessoribus suis est actenus obseruatum.
Item annuit et concessit, quod in dandis decimis de terris et mansionibus suis reges omnino sequantur canonicas sanctiones.
Item concessit quod xxx. lester farine mittantur ad Islandiam ex parte dicti Archiepiscopi, quando sibi uisum fuerit illis presertim temporibus, quibus id patrie pacietur ubertas, propter hoc in alijs rebus portandis licencia non negata.
Item concessit domino archiepiscopo vectigalia de una naui singulis annis de Islandia ad suam dyocesin ueniente.
Item concessit denuo et mandauit omnes peregrinos limina beati Olaui et dictarum ecclesiarum cathedralium in Norvegia uisitantes deuocionis causa, tam aduenas quam indigenas, siue guerre tempus sit siue pacis in eundo et redeundo firma securitate potiri. Qui uero inuenti fuerint, ipsos indebite molestare, nisi forte aliquis uel aliqui exploratores esse presumantur, et propter hec ipsos ad probacionem capi contingat iuxta, quod culpa requirit, per iudicem ecclesiasticum pena debita castigunturcastigentur expectes et ad parandumparendum expectes iudici ecclesiastico per regem et eius balliuos uel exactores, si necesse fuerit compellantur.
Volens autem insuper predictus dominus rex ecclesiamecclesiam addidit supra lineam O Nidrosiensem ad hucad huc O — adhuc expectes amplioribus beneficijs, quam huc usque habuerat, suis temporibus honorare domino archiepiscopo et suis successoribus pro se et suis heredibus inperpetuum centum homines ab expedicionibus regijs et uocacionibus et a tractione nauium et specialiter de tributa, quod uulgariter leidangr appellatur, concessit liberos et inmunes ita, quod quidam ex hijs centum, qui scutilsueinar appellantur, a predictis sint inmunes eo modo, quo homines regis esse solent et tempore composicionis facte habebant cum duabus alijs personis, quas ipsi ad hoc de sua familia eligendas duxerint;eligendas duxerint O — duxerint eligendas NgL ceteri uero cum secunda persona predicta gaudeant libertate.
Item cuilibet episcoporum, videlicet Asloensi, Bergensi, Stafangrensi, Hamarensi secundum modum predictum concessit homines .xl., nisi forte domino regi archiepiscopo et episcopis propter grauem rei publice necessitatem uel regni defensionem uisum fuerit aliter expedire ad tempus ita, quod cessante necessitate seu defensione predicti homines tam episcoporum quam archiepiscopi eo ipso predicta gaudeant libertate.
Cuilibet etiam plebano dictorum episcopatuum, siue in rure siue in ciuitatibus morentur, concessit, quod cum duabus personis de sua familia a dicto tributo, quod uulgariter dicitur leidangr, sint liberi et unus familiarium, quem sibi plebanus magis nouerit necessarium, ab expedicionibus regijs sit quietus.
Item concessit, quod, si homines archiepiscopi centum predicti iniuriati fuerint sibi ad inuicem in curia uel nauibus, scilicet propriapropria supra lineam addidit O cum duabus alijs uel comitatu dicti archiepiscopi exhistentes, tunc iudicio ipsius archiepiscopi debent stare ab eo secundum, quod culpa poposcerit et sibi uidebitur puniendi et ad ipsum in talibus casibus mulcta secundum leges patrie pro transgressoribus debita pertinebit, nisi mortem uel membrorum mutillacionem inuicem sibi uel alijs, quod absit, inferant in quibus casibus ad domini regis iudicium, uel eius exactorum cum mulcta pertinebunt salua domino archiepiscopo in hoc casu competenti satisfactione ob sue presencie reuerenciam et honorem. Si uero dicti centum homines archiepiscopi alibi, quam in prenominatis locis deliquerint, tunc potest lesus reum non obstante fori excepcione sub, quo maluerit regis uel prefati patris iudicio conuenire, et mulcte pro talibus extorte medietas ad regem et medietas ad archiepiscopum pertinebit.
Item concessit, quod sub prohibicione a se uel suis successoribus aut eorum exactoribus seu balliuis facta uel facienda super empcionibus, uenditacionibus uel rebus de loco ad locum transferendis non intelligantur episcopi uel clerici uel eorum laici in eorum negocijs agendis specialiter constituti sine archiepiscopi et episcoporum assensu, dummodo regno uel necessitati rei publice mora super requisiscionerequisicione expectes episcoporum dispendium siue periculum euidens non generat in premissis.
Item concessit, quod liceat domino archiepiscopo habere unum hominem, qui cudat denarios, prout litera sua super hoc confecta testatur.
Si autem super aliquo articulorum in eadem composicione contentorum contigerit dubitacionem aliquam suborriri, ad declaracionem illius due persone ydonee una a rege prefato, alia uero ab archiepiscopo uel suis successoribus eligantur, que, si demum super hoc nequiuerint concordare, tertiam aduocandi ad id personam liberam habeant potestatem et ualeat, quod ab eis vel duabus earum fuerit declaratum.
Hanc autem composicionem amicabilem inierunt sepe nominati dominus rex illustris et reuerendus pater archiepiscopus presentibus uenerabilibus patribus episcopis Andrea Osloensi, Arnone Stafangrensi et istis baronibus regni domino Erlingo, domino Rognaldo, domino Andrea Plyt et domino Gautone de Tolgo, domino Bernone Erlingi, domino Thoria Haquini, domino AudoeniAudoeno expectes Hugleiki et domino Vigleiko Odoeni et canonicis Nidrosiensis eiusdem capituli tunc procuratoribus dominis Siguato, Erlendo, Thorphinno, Odoeno et aliorum capitulorum uirisuiris siue iuris O prudentibus et discretis, qui presentem composicionem, ut perpetuum robur optineat firmitatis, hinc inde iuramento uallauerunt renunciantes in hoc facto omni excepcioni doli mali fraudis actioni in factum et specialiter restitucioni in integrum et omnibus literis inter ipsos uel predecessores suos actenus, quoad renunciata supra dicta habitis et obtentis et omnibus indulgencijs et priuilegijs apostolicis impetratis et impetrandis et omni alij remedio iuris canonici et ciuilis, per que predicta composicio et finalis concordia posset impediri seu modo aliquo irritari.
Forma autem iuramenti prestiti ex parte domini regis et regni principum talis est:
Ego ponens manum meam super sacro sancta ewangelia hoc iuro per Deum, quod omnia, que dominus meus rex Magnus sancte ecclesie concessit, que in presenti composicione sunt nominata. Dominus Magnus seruabit et omnes sui successores et ego seruabo et omnes in statu meo successuri inperpetuum secundum discrecionem et scienciam mihi a deo datam, et seruari faciam et adiutor ero pro uiribus meis, ut presens composicio ad commodum ecclesie obseruetur. Presto hoc iuramentum in animam domini mei regis Magni et omnium sibi succedencium, tam ducum et comitum quam regum in animam meam et omnium in statu meo succedencium. Sic me Deus adiuuet et hec sancta ewangelia.
Forma autem iuramenti prestiti ex parte prelatorum et procuratorum capitulorum talis est:
Ego ponens manum meam super sacro sancta ewangelia hoc iuro per Deum, quod omnia, quibus dominus meus Johannes archiepiscopus et episcopi sui ex parte ecclesie renunciauerunt, pro se et suis successoribus obseruabit et obseruabunt, et ea, que in hac composicione nominatim renunciata sunt regie dignitati. Ego pro uiribus meis secundum scienciam et discrecionem mihi a deo datam obseruabo et omnes mei successores obseruabunt et adiutor ero, ut presens composicio obseruetur et in perpetuum duret. Presto hoc iuramentum in animam domini mei Johannis archiepiscopi et omnium sibi succedencium in animas episcoporum et suorum succedencium in animam meam et successorum meorum. Sic me deus adiuuet et hec sancta ewangelia.
In cuius rei testimonium una cum sigillis domini regis et archiepiscopi prenominati episcopi, barones et capitula sigilla sua duxerunt presentibus apponenda. Datum apud predictum castrum anno et die predictis regni vero domini Magni dei gracia illustris regis Noruegie .xo. iiijo. consecracionis uero venerabilis patris Johannis Nidrosiensis archiepiscopi anno .xo.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I denne kildeutgaven utgis kong Magnus Håkonsson Lagabøtes kristenrett (utgitt ved Bjørg Dale Spørck), samt forlikene mellom konge og erkebiskop fra 1273 og 1277, ofte kalt Bergenskonkordatet og Sættargjerden (utgitt ved Espen Karlsen og Magnus Rindal). Tekstene utgis i original språkdrakt (norrønt og latin).
I 1260- og 70-årene begynte kongene arbeidet med å oppdatere og konsolidere landskapslovene, som var ulike i de fire store lagdømmene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Landskapslovene inneholdt egne bolker med kristenrett, som gjaldt regler for dåp, ekteskap, faste, begravelse og mye mer, som allmuen trengte for å leve i tråd med den kristne religionen. Men kongen hadde ingen jurisdiksjon i disse sakene, mente erkebiskopen. Kong Magnus Lagabøtes forsøk på å vedta en ny lovbok for Frostating i 1269 ble derfor startskuddet for den konflikten som etter hvert ble avsluttet i Tønsberg nesten ti år senere.