Forord

Ved Ole-Albert Rønning Nordby

Noe av det som i aller størst grad skiller middelaldersamfunnet fra vårt eget er at kirken i middelalderen var en selvstendig og betydningsfull politisk aktør, som var dypt involvert i politikk, rettspleie og velferd. Etter opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152/3 var kirken i Norge direkte underlagt paven i Roma, og derfor en selvstendig maktfaktor som i det meste var uavhengig av kongemakten, og gjerne også i konkurranse med den. For en moderne betrakter er det lett å tenke at det er kirken, og ikke kongemakten, som fremstår som en politisk institusjon i moderne forstand. I høymiddelalderen forvaltet kirkens bispedømmer, domkapitler, klostre og sogn enorme økonomiske ressurser, geistligheten var utdannet ved kloster-, katedralskoler og universiteter, og kirken i Norge var del av et nettverk som dekket hele den vestlige kristenheten, bundet sammen av latin som liturgisk, administrativt og litterært språk. Få kilder fra Norge i middelalderen belyser kirkens posisjon, og da særlig dens politiske posisjon, så godt som Sættargjerden – det store forliket mellom kirken og kongemakten som ble inngått på Slottsfjellet i Tønsberg i 1277. Sættargjerden skulle sette en stopper for en betent konflikt mellom kongen og erkebiskopen som særlig dreide seg om rettspleien og spørsmålet om hvilke saksområder hver av dem hadde jurisdiksjon over.

Helt fra kristendommens begynnelse som kongemaktens religion i Norge på begynnelsen av 1000-tallet har kristendom og rettshåndhevelse gått hånd i hånd. Innføringen av de første kristenrettene, det vil si de første reglene for hvordan vanlige folk skulle leve gode, kristne liv, plasseres vanligvis i 1020-årene, med Olav Haraldssons opptreden på Mostertinget. Gulatingsloven, som er den eldste nedskrevne norske lovboka som har overlevd frem til vår egen tid, inneholder også kristenrettslige regler som oppgir Olav som lovgiver. Når det kommer til spørsmålet om hvordan disse lovene ble håndhevet fra 1000-tallet og frem til kongen og erkebiskopen satte sine segl på Sættargjerden i 1277, er situasjonen mer usikker. Men de fleste historikere er nok likevel enige om at kirken var først ute med organisert rettshåndhevelse over hele landet. Det var derfor ikke dens ekspanderende ambisjoner som satte kirken på kollisjonskurs med kongemakten, men motsatt. Fra midten av 1100-tallet etablerte kongene seg litt etter litt som rikets øverste dommer, men det tok lang tid før det lå noen reell makt bak påstanden. Det var ikke før på andre halvdel av 1200-tallet, etter at borgerkrigstiden var et tilbakelagt kapittel, at kongenes makt til å håndheve og etter hvert innføre lover ble en realitet. På det tidspunktet var kirken allerede godt etablert som selvstendig organisasjon med egne domstoler og jurisdiksjon på de mest sentrale kristenrettslige områdene.

Denne tolkningen av tiden før 1277 passer også godt med det som ser ut til å ha vært den utløsende årsaken til konflikten mellom kongemakt og kirke. I 1260- og 70-årene begynte kongene arbeidet med å oppdatere og konsolidere de norske lovbøkene, landskapslovene, som var ulike i de fire store lagdømmene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Dette arbeidet begynte sannsynligvis under Håkon Håkonsson, men det var sønnen hans, Magnus Lagabøte, som gjennomførte prosjektet og har blitt stående som den store lovgiveren i norsk middelalderhistorie. Målet var én felles lovbok for hele det norske riket, men en slik lovbok krevde betydelig forarbeid, og det første steget i denne prosessen var derfor å systematisere de lovbøkene som allerede fantes. Landskapslovene inneholdt egne bolker med kristenrett, som altså gjaldt regler for dåp, ekteskap, faste, begravelse og mye mer, som allmuen trengte for å leve i tråd med den kristne religionen. Hver gang kongen gav seg i kast med å justere disse lovbøkene, var han altså på vei inn i farlig farvann. Dette var ifølge den norske kirkens overhode, erkebiskop Jon Raude, et klart brudd på kirkens rettigheter. Kongen hadde ingen jurisdiksjon i disse sakene, mente erkebiskopen, og kongen kunne derfor heller ikke gi noen lovbok som inneholdt slike regler. Bedre ble det ikke av at kongen ønsket seg en deling av bøteinntektene fra kristenrettssakene, slik at halvparten skulle gå til kongen og halvparten til biskopen. Kong Magnus’ forsøk på å vedta en ny lovbok for Frostating i 1269 ble derfor startskuddet for den konflikten som etter hvert ble avsluttet i Tønsberg nesten ti år senere. Erkebiskop Jon øvde sin betydelige, politiske innflytelse på Frostatinget, og kongens lovbok ble avvist. Kongen hadde allerede gitt oppdaterte lovbøker for Gulating i 1267 og for Eidsivating og Borgarting i 1268, så erkebiskopens maktdemonstrasjon i Trøndelag stakk virkelig kjepper i hjulene for det overordnede prosjektet om å ensrette de norske lovbøkene. For kongen var det derfor avgjørende å komme til et forlik.

Det første forsøket på en avtale ble fremforhandlet i Bergen, i sommermånedene 1273. Denne avtalen, som gjerne kalles for Bergenskonkordatet, bærer preg av en kongemakt på defensiven, som var villig til å komme kirken i møte om det betydde mindre motstand mot kongemaktens overordnede prosjekt om å samle rikets lover. Bergenskonkordatet gav derfor kirken full jurisdiksjon over alle rettssaker som involverte kirkens eget personell og eiendom, og i tillegg kom full jurisdiksjon og rett til bøteinntekter fra de kristenrettssakene som involverte lekfolk. Kongen skulle heller ikke forandre lovene på en slik måte at kirkens bøteinntekter fra kristenrettssakene kunne bli skadelidende. I tillegg ble kirken vedkjent en rekke rettigheter og friheter som både skulle sikre at kongen ikke blandet seg inn i bemanning av viktige kirkelige embeter, samt sikre kirkens økonomiske handlingsrom. For eksempel fikk erkebiskopen rett til å utstede mynt, og til å holde seg med et militært følge på hundre mann som var unntatt kongelig militærtjeneste i leidangsflåten. En total seier for kirken var Bergenskonkordatet likevel ikke: kirken gikk nemlig med på å si fra seg den rollen den var tilskrevet i kongevalg etter Magnus Erlingssons tronfølgelov av 1163 – en viktig symbolsk og politisk seier for kongen.

Etter at Bergenskonkordatet var beseglet, reiste erkebiskop Jon til et stort kirkemøte i Lyon for å få avtalen godkjent av paven, mens kong Magnus fortsatte arbeidet med Landsloven. Den ble vedtatt sommeren 1274, og høsten samme år kom erkebiskopen hjem fra Frankrike. Ikke lenge etter brøt konflikten mellom de to ut igjen, og årsaken kan nok spores til begge fronter. Rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde har påpekt at den ekspansive kirkelige jurisdiksjonen i Bergenskonkordatet gav lite rom for kongen som premissleverandør i rettspleien. Landsloven av 1274 bærer da også preg av at kongen har prøvd å flytte grensene. Loven inneholder riktignok ingen egen bolk med kristenrett slik landskapslovene hadde gjort, det hadde kongen vedkjent at lå under kirkens jurisdiksjon. Likevel var den full av regler som etter alle rimelige kjennemerker skulle vært under kirkens jurisdiksjon. Her finner vi regler for bryllup og begravelser, incest, utroskap og voldtekt, trolldom, ærekrenkelser og falske eder. Erkebiskop Jon har neppe tatt lett på et slikt forsøk på å snike kristenrett inn i kongens lovbok.

Men erkebiskopen holdt seg heller ikke for god for litt intrigemakeri. Paven hadde nemlig ikke godkjent Bergenskonkordatet, men i stedet lagt til en ny klausul, mest sannsynlig på Jons bestilling. Denne sa at dersom kongen brøt avtalen, ville den gamle bestemmelsen om kirkens betydelige makt over kongevalg fra 1163 igjen trå i kraft. Dette var en bestemmelse som sto i direkte konflikt med den nye Landsloven, og det var ikke noe kong Magnus hadde underskrevet på. Både kristenrettsreglene i Landsloven og den nye klausulen som ble tilført Bergenskonkordatet i Lyon, har altså satt avtalen mellom konge og erkebiskop ut av spill.

Eldbjørg Haug har argumentert for at det var erkebiskopen som nå hadde de sterkeste insentivene til å søke mot forhandlingsbordet. Kirkemøtet i Lyon hadde vedtatt en korstogstiende, og erkebiskopen hadde fått i oppgave å drive den inn i Nidarosprovinsen. Tienden skulle overføres til paven Men for at det skulle være mulig, måtte erkebiskopen ha kongens samtykke.

En ny avtale var derfor i emning, og kongen og erkebiskopen møttes igjen i Tønsberg sommeren 1277. Avtalen de kom frem til ligner i det store og hele på Bergenskonkordatet, men Sættargjerden fremstår i større grad som en avtale mellom likeverdige parter. Det viktigste tegnet på det er at eventuelle konflikter som måtte oppstå etter at avtalen var inngått, ikke skulle avgjøres av paven, men heller av voldgiftsdommere som var oppnevnt av partene selv. Likevel gis kirken den samme brede jurisdiksjonen over kristenrettssakene som vi finner i Bergenskonkordatet, og mange moderne historikere har derfor sett Sættargjerden som enda en seier for kirken og erkebiskop Jon. Det er likevel ikke uten betydning at spørsmålet om kirkens rolle i kongevalgene nå var endelig avgjort, og tronfølgeloven av 1163 var lagt død.

Magnus Lagabøte døde bare tre år etter at Sættargjerden var inngått, og med han døde også den kompromissviljen som lå til grunn for forliket. I 1280 tok en formynderregjering bestående av rikets viktigste stormenn over riksstyret på vegne av Magnus’ mindreårige sønn Eirik. Formynderne tolket ikke Sættargjerden som en avtale mellom kirken og kongemakten som institusjon, men som et privilegium som var gitt av kong Magnus og derfor bare var gyldig i Magnus’ egen regjeringstid. Så snart en ny konge var på plass, måtte Sættargjerden ifølge formynderne enten utstedes på nytt eller ansees som ugyldig. De valgte det siste. Årsaken er kompleks og vanskelig å stadfeste med sikkerhet ut fra det kildematerialet vi har, men det er naturlig å tenke at motstanden mot Sættargjerden springer ut av kirkens svært omfangsrike jurisdiksjon, som må ha gått på bekostning av det verdslige aristokratiets politiske og økonomiske posisjon som kongelige embetsmenn.

På 13- og begynnelsen av 1400-tallet nevnes Sættargjerden bare sporadisk i kildene før den gjør et comeback i Aslak Bolts tid som erkebiskop på midten av 1400-tallet. Erkebiskop Aslak brukte Sættargjerden aktivt i sin kirkepolitikk, og ser ut til å ha tolket den som en gjeldende avtale mellom kirke og kongemakt. Dette må være en viktig grunn til at avtalen ble stadfestet av Christian I i 1458, nesten to hundre år etter at den først ble inngått i Tønsberg. Her settes vanligvis punktum i fortellingen om Sættargjerden, men den endelige slutten kom først sytti år senere, da Christian Is barnebarn, Christian III, innførte reformasjonen i Danmark og Norge og avskaffet kirken som selvstendig institusjon. Med det var maktfordelingen mellom kirke og kongemakt som Sættargjerden ville sikre, historie. Kirken og kongemakten var ett, og Sættargjerden derfor helt irrelevant.

Alt i alt står Sættargjerden av 1277 igjen som en tvetydig kilde til norsk middelalderhistorie. På den ene siden ser den ut til å ha hatt en lite betydningsfull virkningshistorie: den ble i praksis avskaffet bare tre år etter at den ble innført og ser ikke ut til å ha vært særlig viktig i forholdet mellom kongemakten og kirken i århundrene som fulgte. Christian Is stadfesting i 1458 fremstår som en slags gjenoppliving, men det må ha vært en gjenoppliving uten særlig store konsekvenser for ettertiden. På den andre siden gir Sættargjerden et fantastisk øyeblikksbilde av høymiddelalderens dominerende samfunnsinstitusjoner. Her er en tekst hvor 1200-tallets politiske, ideologiske og juridiske tankemåter får spillerom. Her møtes noen av høymiddelalderens sterkeste og mest karismatiske lederskikkelser i brytning og konflikt før de forlikes. På den måten er Sættargjerden noe storslått.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.