Kildene sier at både kong Håkon Håkonsson og kong Magnus Lagabøte fikk lagd en kristenrettEn kristenrett er en lov for kirken, kirkens menn og vanlige menneskers religiøse liv. Kristenretten står vanligvis skrevet før den verdslige loven i et lovhåndskrift. hver, selv om kong Magnus’ ikke ser ut til å ha vært i bruk særlig lenge. I en retterbot fra 1316 står det at fra nå av skal den gamle kristenretten gjelde,RN 3 nr. 970; NgL 3, 117. ikke den som kong Magnus eller den som erkebiskop Jon lot sette sammen, men den som gjaldt i kong Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds dager.Håkon Håkonsson var konge 1217–1263, Sigurd var erkebiskop 1231–1252.
Tilsvarende bestemmelser om at den gamle kristenretten fra kong Håkons tid skulle gjelde, finnes i en retterbot allerede fra 1290 fra Eirik Magnusson,NgL 3,18. i et diplom fra 1291,RN 2 nr. 626. samt i en retterbot fra Magnus Eriksson fra 1327.RN 4 nr. 535; NgL 3, 153–154. Også sagaen om kong Håkon Håkonsson forteller at kong Håkon hadde et møte med erkebiskop Sigurd og de andre biskopene, der han ba dem være med på å skrive til paven i Roma og be om tillatelse til å krone kongen. Det ville de gjøre om han ga dem gode retterbøter (Jakobsson, Hauksson og Ulset 2013, 121). Det er altså grunn til å tro at kong Håkon i samarbeid med erkebiskop Sigurd fikk lagd en ny kristenrett, og at også kong Magnus Lagabøte fikk lagd en kristenrett.Riisøy og Spørck 1999 argumenterer for at Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I (NgL 2) ble til under kong Håkon Håkonsson og hans erkebiskop Sigurd. Kildene sier dessverre ikke noe om hvilke kristenretter som ble til under disse to kongene.
Kan Borgartings nyere kristenrett II og Gulatings nyere kristenrett II (trykt i NgL 4) være kong Magnus Lagabøtes kristenrett for Borgarting, Eidsivating og Gulating lagdømmer utformet som ledd i kong Magnus’ forsøk på også å få innført en landsdekkende kristenrett i årene 1267–69? I motsetning til både de eldste kristenrettene og til Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I (trykt i NgL 2), som jeg mener må være kong Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds utkast til kristenretter, der hvert lagdømme fremdeles har sin egen versjon, viser den jeg her kaller Kong Magnus Lagabøtes kristenrett en tydelig konvergering, en tendens mot samling, av samordnende og harmoniserende bestemmelser fra kristenretter fra ulike lagdømmer, og da særlig fra Borgarting og Gulating lagdømmer. Den har også nyskrevne bestemmelser bl.a. om åger. Jeg mener således at den revisjonen av kristenretter som ble påbegynt med Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I under kong Håkon Håkonsson og erkebiskop Sigurd, ble ferdigstilt under sønnen kong Magnus Lagabøte, for nettopp å fremstå som kong Magnus’ kristenrett til Landsloven.
Etter min oppfatning må Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I være kong Håkon Håkonssons forarbeid til nye lover for disse lagdømmene. Borgartings nyere kristenrett I kan også være kong Håkons utkast til en felles kristenrett for de østnorske lagdømmene, for det er ikke funnet spor etter en nyere kristenrett for Eidsivating lagdømme alene. Borgartings nyere kristenrett II (i NgL 4) er trolig kong Magnus Lagabøtes kristenrett for både Borgarting, Eidsivating og Gulating lagdømmer, som et forsøk på å innføre en landsdekkende kristenrett sammen med Landsloven i 1274.
Jeg ser dessuten erkebiskop Jon RaudesJon Raude var erkebiskop 1267–1282. kristenrett som erkebiskop Jons forslag til en kristenrett som et alternativ til det kristenrettsforslaget som erkebiskopen nektet kong Magnus å skipe i 1269. Slik jeg ser det, var det heller aldri meningen at erkebiskopens kristenrett skulle vedtas for hele landet.
I den islandske annalen Annales regii (Storm 1888, 137) står det for året 1267: «Logtekin Gvlaþingsbók sv er Magnvs konungr lét setia» («Den Gulatingsboken som kong Magnus fikk i stand, ble lovtatt»). For året 1268 står det: «Logtekin logbók Vpplenndinga ok Vikveria sv er Magnvs konungr skipaði» («Den lovboken for opplendinger og vikværinger som kong Magnus lagde, ble lovfestet»). For året 1269 opplyses det at kong Magnus og erkebiskop Jon møttes på Frostatinget, og at kong Magnus fikk samtykke fra alle Frostatingsmennene til å ordne Frostatingsbokens bestemmelser om alt som hørte til det verdslige og til kongedømmet, slik han syntes det var best, men ikke det som hørte til kristendommen og det kirkelige liv. Her går det frem at kong Magnus Lagabøtes verdslige lov ble vedtatt for tre av de fire lagdømmene som Norge i middelalderen var delt inn i, men at den så ble nektet vedtatt på Frostatinget av erkebiskop Jon.Mer om det som skjedde i 1267–69 står omtalt i bl.a. Rindal og Spørck 2018, 1, 77–80.
Det er ingen tvil om at den loven vi nå kjenner som kong Magnus Lagabøtes landslov, ble vedtatt i 1274. Men det er tvil om når arbeidet med en landsdekkende lov begynte. Det finnes argumenter for at dette arbeidet ble satt i gang allerede under kong Håkon Håkonsson som regjerte fra 1217 til 1263. Det er mye som tyder på at lovvedtakene på Gulatinget i 1267 og Eidsivatinget i 1268 gjaldt en landsdekkende lov.Spørcks konklusjon (2006, 264) om kristenrettene peker mot landslov (Rindal og Spørck 2018, 1, 78). Men etter at Jon ble erkebiskop i 1268, stoppet arbeidet opp på grunn av uenighet om loven for kirken og kristendommen. Først etter riksmøtene i 1271 og i 1273 kunne lovarbeidet avsluttes, men da uten en kristenrett i egentlig forstand, kun med en såkalt kristendomsbolk, slik vi nå finner den i Landsloven.
Det som tradisjonelt blir kalt Gulatings nyere kristenrett I og tillagt kong Magnus, men som trolig er kong Håkons kristenrett, er overlevert i åtte håndskrifter (NgL 2, 292). Ifølge utgaven i NgL 2 (kapittel 58) er det bare ett av de syv håndskriftene som inneholder tronfølgerloven av 1260, nemlig Holm perg 29 qv. fra 1300-tallet. Hadde dette vært kong Magnus’ kristenrett, ville håndskriftene ha inneholdt tronfølgerloven. Holm perg 29 qv. kan dessuten på grunn av andre tekster knyttes til den kristenretten jeg i min avhandling har kalt Kong Magnus Lagabøters kristenrett, bl.a. kapittel 26 om de 17 ulike typer kvinnelige slektninger som menn får utlegdstraff om de forbryter seg mot (bl. 98r.27–33), og en sakliste som innholdsmessig kan knyttes til Gulatings nyere kristenrett II (bl. 98r.34–99r.6) (Spørck 2006, 120–21, 146–48). Holm perg 29 qv. er et samlehåndskrift, der det både er nedtegnet bestemmelser fra kong Håkons utkast til en kristenrett og den jeg kaller kong Magnus’ kristenrett.
Det var kong Magnus selv som innførte ågerlovgivningen.Seip 1937–1940, 611. I en retterbot til folket i Viken, trolig fra 1265, ble åger forbudt.NgL 2, 484. Jf. Hamre KLNM b. XII, 491. Ingen av håndskriftene av Gulatings nyere kristenrett I eller Borgarting nyere kristenrett I har kapitlet om åger, og disse lovene må derfor være fra før 1265. I Magnus Lagabøtes kristenrett kapittel 34 er forbudet mot åger og det som brudd på disse bestemmelsene innbefatter, nøye beskrevet. Også i avsnittet om dem som ikke kan begraves på kirkegården, er folk som bedriver åger spesielt nevnt. Dette tyder på at denne kristenretten ble til etter 1265, og altså etter kong Håkon Håkonssons død i 1263.
Utgiverne av NgL 2, Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch, mente ved utgivelsen i 1848 at Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I var kong Magnus’ ulike kristenretter for nevnte lagdømmer. Utgiveren av NgL 4, Gustav Storm, mente ved utgivelsen i 1885 at Borgartings nyere kristenrett II var kong Magnus’ kristenrett for Borgarting lagdømme, men i en fyldigere versjon enn den som tidligere var blitt trykt i NgL 2. Utgiverne av NgL 5, Gustav Storm og Ebbe Hertzberg, mente likeledes ved utgivelsen i 1895 at Borgartings nyere kristenrett trykt i NgL 2 var kong Magnus’ kristenrett for Borgarting lagdømme, og at utgaven i NgL 4 var en yngre bearbeidelse av samme lov.
Da Konrad Maurer i 1878, 30 år etter utgivelsen av NgL 2, skrev sin artikkel «Gulaþingslög», kjente han bare til Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I som selvstendige kristenretter. Borgartings nyere kristenrett II (trykt i NgL 4 i 1895) kjente han i 1878 bare til gjennom det defekte håndskriftet Gunnerus XA HA qv. 1, der de første to tredeler av teksten mangler, og som var blitt trykt som varianter til Borgartings nyere kristenrett I i NgL 2 i 1848. Borgartings nyere kristenrett II ble da ikke regnet som en selvstendig kristenrett. Maurer antok at det defekte håndskriftet Gunnerus XA HA qv. 1 inneholdt en versjon av den opprinnelige teksten av Borgartings nyere kristenrett I som var blitt forvansket, dels ved senere innskudd, dels gjennom skriverens egne utlegninger. Han satte dermed håndskriftet helt ut av betraktning (Maurer 1878, 46, Seip 1937–1940, 575), og knyttet annalens opplysningerStorm 1888, 137. til de eneste to nyere kristenrettene han kjente til, nemlig Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I.
Den viktigste enkelthendelsen som bakgrunn for ettertidens (mis)forståelse av den kronologiske og regionale inndelingen av de nyere kristenrettene er etter min mening at Keyser og Munch valgte bort håndskriftet AM 77b qv. (Gulatings nyere kristenrett II) datert til 1566, ved utgivelsen av NgL 2 i 1848, og kun ga ut teksten i det defekte håndskriftet Gunnerus XA HA qv. 1 (Borgartings nyere kristenrett II) som variant til hovedhåndskriftet GkS 3261 qv. av Borgartings nyere kristenrett I.
Vi vet at Keyser og Munch kjente til AM 77b qv. fra årene 1835–36, da de bl.a. var i København og skrev av gammelnorske kristenretter som trykkgrunnlag for utgivelsen av Norges gamle Love, for Nasjonalbiblioteket innehar Keysers avskrift av AM 77b qv. fra den gangen.Ms.4° 690. Keyser og Munch la likevel dette håndskriftet til side ved utgivelsen av NgL 2, da det er skrevet i noe de kaller et «Blandingssprog».Språket er en blanding av dansk og norrønt. At noen håndskrifter ble vurdert som bedre eller dårligere enn andre var vanlig. Utgiverne av Hirdskråen i NgL 2 skrev for eksempel at ortografien i det håndskriftet, som hadde den mest fullstendige og riktige teksten, var for usedvanlig og støtende til at dette kunne velges som grunntekst (NgL 2, VII). Agnete Nesse (2001, 56) viser at det for den norrøne og den mellomnorske filologien også senere har vært uproblematisk å stemple en tekst som bedre enn en annen ut fra alder og renhet.
Ved å overse AM 77b qv. ved utgivelsen av NgL 2, ble den mangelfullt overleverte kristenretten i Gunnerus XA HA qv. 1 knyttet til Borgartings nyere kristenrett I, altså en Borgartings-kristenrett. Gunnerus XA HA qv. 1 har som nevnt lakune frem til midt i kapittel 15, og overleverer således bare den delen av denne kristenretten som stemmer overens med siste del av Borgartings nyere kristenrett I. Alene kunne Gunnerus XA HA qv. 1 derfor ikke knyttes til noen annen kristenrett enn til Borgartings nyere kristenrett I. Det er først når håndskriftet AM 77b qv. trekkes inn i sammenlikningen at bildet endrer seg. Kristenretten i AM 77b qv. er nemlig overlevert fullstendig, og i tillegg til alle de bestemmelsene som gjorde at Keyser og Munch kalte den en kristenrett for Borgarting lagdømme, inneholder den Gulating lagdømmes bestemmelser om kirkeorganisering, tiende og trolldom. Den har også Gulating lagdømmes bøtefordelingsbestemmelser.
Historikeren Jens Arup Seip (1937–1940, 576–78) mente at vi i Gunnerus XA HA qv. 1 og AM 77b qv. har to utgaver av Borgartings nyere kristenrett II, én østnorsk for Oslo bispedømme og én vestnorsk for Stavanger bispedømme. Jeg er uenig med Seip. For dersom AM 77b qv. overleverer en utgave av Borgartings nyere kristenrett II, vil to av hovedkriteriene for klassifikasjonen av de gammelnorske kristenrettene falle bort, nemlig bestemmelsene om kirkeorganisering og bøtefordeling. Kristenretten i AM 77b qv., der Gunnerus XA HA qv. 1 har lakune, har i kapittel 5 og 6 samme bestemmelser om kirkeorganisering, kirkebygninger og bevaringen av dem som den nyere og den eldre kristenretten for Gulating lagdømme, forskjellig fra de andre lagdømmenes bestemmelser. I tillegg inneholder AM 77b qv. som nevnt Gulating lagdømmes bøtefordelingssystem.
Ut fra innholdsmessige kriterier vil jeg hevde at første del av AM 77b qv. overleverer en kristenrett for Gulating lagdømme snarere enn en kristenrett for Borgarting lagdømme. Siste del av AM 77b qv. (likesom Gunnerus XA HA qv. 1) overleverer derimot bestemmelser som ellers bare er kjent fra Borgartings-kristenrettene. En slik kristenrett, systematisk satt sammen av bestemmelser fra ulike lagdømmer samt nye bestemmelser, kan etter min mening best forklares i lys av en hypotese om en landsdekkende kristenrett, som jeg altså knytter til kong Magnus Lagabøte.
Skjematisk sett ser jeg for meg at kong Magnus Lagabøtes opphavlige kristenrett (overlevert i håndskriftene Gunnerus XA HA qv. 1 og AM 77b qv. samt i tre små fragmenter), som jeg velger å kalle Kong Magnus Lagabøtes kristenrett, har vært forelegg for to avskrifter, én myntet på Borgarting og Eidsivating lagdømmer, og én på Gulating lagdømme. Kong Magnus må i tråd med dette ha hatt med seg en tredje avskrift av Magnus Lagabøtes kristenrett for Frostating lagdømme, da han møtte erkebiskop Jon på Frostatinget i 1269, men denne ble som kjent avvist av erkebiskopen.
Ved å kalle kong Magnus’ landsdekkende kristenrett Kong Magnus Lagabøtes kristenrett ønsker jeg å få frem at hans kristenrett i utgangspunktet var generelt utformet og ikke lagdømmespesifikk. Også avskrifter av Landsloven kan være generelt utformet, og må følgelig oppfattes som en landslov felles for alle fire lagdømmene.Rindal (1995, 10) skriver om avskrifter av landsloven som er generelt utformet, og som f.eks. oppgir «N:ting» i stedet for navnet på lagtinget. Av variantapparatet i NgL 2, [7] ser det ut til at håndskriftene Gs og Bb har «N» for latin nomen, «navn», der lagdømmets navn skal stå. De ulike redaksjonene av Kong Magnus Lagabøtes kristenrett kan altså etter mitt syn føres tilbake til et felles opphav, slik tilfellet også er med de ulike redaksjonene av Landsloven.
Selv om de ulike redaksjonene av Kong Magnus Lagabøtes kristenrett trolig går tilbake til samme opphav og dermed kan sies å være én og samme kristenrett, kan enkelte av kapitlene likevel ha vært ulikt utformet for å kunne tilpasses det enkelte lagdømmet, slik tilfellet er for Landsloven, der navnet på de enkelte lagdømmene og antall nevndemenn er tilpasset den enkelte redaksjonen. Det er særlig kapitlet om kirkeorganisering som kan ha vært ulikt i de to redaksjonene. Bare AM 77b qv. er fullstendig overlevert. Gunnerus XA HA qv. 1, trykt som variant til hovedhåndskriftet av Borgartings nyere kristenrett i NgL 4, har som nevnt lakune frem til midt i kapittel 15, og innholdet er derfor ukjent. Derimot vet vi at kristenretten i AM 77b qv. inneholder Gulating lagdømmes bestemmelser om kirkeorganisering.
Det fremgår av kristenretten i de to håndskriftene trykt som Borgartings nyere kristenrett II i NgL 4 at Kong Magnus Lagabøtes kristenrett i særlig grad bygger på kristenrettene for Borgarting og Gulating lagdømme. Det er tilsynelatende få bestemmelser som er hentet fra den eldre kristenretten for Eidsivating lagdømme, bortsett fra et forbud mot å spise katt, hund og hest. Dette finnes ikke i Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I, men ser ut til å være gjeninnført etter mønster av de eldste kristenrettene, bl.a. for Eidsivating lagdømme.
Den bevarte kristenretten i AM 77b qv. og i Gunnerus XA HA qv. 1 er altså satt sammen slik at første del har bestemmelser fra kristenretten i Gulating lagdømme og siste del har bestemmelser fra kristenretten i Borgarting lagdømme. I kristenretten vi finner overlevert i disse to håndskriftene, forenes østnorsk og vestnorsk kristenrettslovgivning, slik Seip hevdet. Men selv om Kong Magnus Lagabøtes kristenrett like tydelig bærer preg av Borgartings-kristenrettene som av Gulatings-kristenrettene, er bøtefordelingen fra Borgartings-kristenrettene omarbeidet slik at den i begge håndskriftene følger et gammelt prinsipp fra Gulating lagdømme. Den tradisjonelle bøtefordelingen i Borgarting lagdømme ved utlegdstraff, som fremkommer så vel i Borgartings eldre kristenrett som i Borgartings nyere kristenrett I, er tre merker til biskopen og det overskytende til kongen. Gulatingsloven, så vel som Gulatings nyere kristenrett I, foreskriver derimot lik deling mellom biskop og konge, noe som også er tilfellet for de to nevnte håndskriftene Gunnerus XA HA qv. 1 og AM 77b qv., som begge overleverer den jeg kaller Kong Magnus Lagabøtes kristenrett.
Det kan se ut som om kong Magnus begynte sin revisjon av kristenrettene uten autorisasjon fra kirkelig hold, men mer trolig er det at han fikk autorisasjon fra erkebiskop Håkon som døde i 1267. Da erkebiskop Jon kom tilbake med palliet til Nidaros sent på året i 1268, var kong Magnus Lagabøtes kristenretter allerede vedtatt for de tre andre lagdømmene. Erkebiskop Jon fikk dermed kun forhindret at kongens kristenrett ble innført i Frostating lagdømme. Men sett i et større perspektiv fikk erkebiskopen da også samtidig forhindret at landets kongemakt alene hadde utformet de av kirkens lover som omfattes av kristenretten.Det lovgivningsarbeidet som kong Magnus Lagabøte fullførte mens Jon Raude var i Lyon, gjorde ikke bare at erkebiskopen kom tilbake til et rike med et fullt oppdatert lovverk, men til et rike med en konge som hadde utført et juridisk arbeid som var et storverk selv etter europeisk målestokk, se Sunde 2005, 132. Så lenge Frostating lagdømme falt utenfor, oppnådde ikke kong Magnus å innføre det kristenrettsfellesskap i landet som det ser ut til at han ønsket seg.
Grunnene til at kong Magnus ble stoppet av Frostatingsmennene i sin lovgivning i kristenrettssaker på Frostatinget i 1269, kan ha vært mange. Som det fremgår av de overleverte håndskriftene av den jeg kaller Kong Magnus Lagabøtes kristenrett (trykt som Borgartings nyere kristenrett II i NgL 4), har kong Magnus krevd likedeling mellom konge- og kirkemakt av bøtene over tre merker ved utlegd også i Frostating lagdømme, der alt fra før av hadde gått til kirken. Det finnes nemlig ingen tidligere norsk kristenrett som like målbevisst som Jons søker å bringe biskopen økonomisk vinning (Joys 1955, 304). Av Erkebiskop Jons kristenrett ser vi at erkebiskopen opprinnelig mente at kirken skulle ha bøtene.
Likesom Magnus Lagabøtes kristenrett har bestemmelser felles med Gulatings nyere kristenrett I og Borgartings nyere kristenrett I, har den også bestemmelser felles med Erkebiskop Jons kristenrett. I dateringen av kong Magnus’ kristenrett vil det således være avgjørende å avklare dens kronologiske forhold til erkebiskopens kristenrett. Seip (1937–1940, 593) mente at nærmere 1/6-del av teksten i kong Magnus’ kristenrett bygger på lån fra erkebiskopens kristenrett, og at kong Magnus’ dermed måtte være yngre enn erkebiskopens. En gjennomgang av dette materialet viser at det like gjerne kan forholde seg motsatt og at erkebiskop Jon kan ha brukt kongens kristenrett som kilde for deler av sin kristenrett. Kongens kristenrett kan dermed være eldre enn erkebiskopens, slik også Ebbe Hertzberg (1896, 190–92, 203 n. 1, Riisøy og Spørck 1999, 60–63) hevder.
Seip (1937–1940, 595–96) mener dessuten å finne en referanse til Landsloven (1274) i kong Magnus’ kristenretts kapittel 30 om mened, hvor det vises til «Lovboken». Dette innebærer i så fall at kong Magnus’ kristenrett er yngre enn Landsloven. Her er det trolig Frostatingsloven fra rundt 1170 som betegnes som lovboken. I oversettelsen av Frostatingsloven til moderne norsk er teksten på dette stedet fylt ut etter Landsloven fordi Frostatingslovens tekst her har lakune.Frostatingslova 1994, 7 note a. Oversetterne begrunner valget på samme måte: det aktuelle kapitlet i Landsloven (IX 16) må ha vært så enslydende med Frostatingslovens innledning 13 at førstnevnte fint fungerer som erstatning for den tapte teksten i sistnevnte. Og også Frostatingslovens innledning 14 nevner «lovboken» med henvisning til Frostatingsloven.
Kong Magnus Lagabøtes kristenrett mangler dessuten bestemmelser i enkelte kristenrettssaker som må ha vært viktige for erkebiskopen, og som vi finner i Erkebiskop Jons kristenrett,Bøe (1964, 300) regner med at erkebiskop Jon hadde sin kristenrett ferdig sommeren 1273, og viser til at kapittel 10 i Árna biskups saga (1858) forteller at erkebiskop Jon hadde planer om å lage en kristenrett vinteren 1272–1273. deretter i Bergenskonkordatet i 1273, og senere i Sættargjerden i Tønsberg i 1277,I 1273 møttes kong Magnus og erkebiskop Jon på et riksmøte i Bergen for å definere hvilke saker som hørte til kongens og biskopens jurisdiksjon (Bagge 1977, 326, Sunde 2005, 128–129), og kongen og erkebiskopen kom overens om en avtale (konkordat). Sættargjerden av 1277 er således i hovedsak en gjentakelse av en tidligere avtale fra riksmøtet i 1273. Erkebiskopen tok med 1273-avtalen til kirkemøtet i Lyon i 1274, og fikk pavens godkjennelse av den med noen få, men viktige forbehold om endringer. Da erkebiskop Jon vendte tilbake til Norge vinteren 1274, ville ikke kong Magnus Lagabøte godta pavens krav til endringer, og dermed falt avtalen av 1273 helt bort. Nye forhandlinger resulterte så i Sættargjerden av 1277, som trådte i kraft uten pavelig godkjennelse. Se også forord og innledninger til «Forlik mellom konge og erkebiskop» i denne publikasjonen. som f.eks. bestemmelser om testamente og om vern av pilegrimer, klostre og kirkegods. Kong Magnus Lagabøtes kristenrett har heller ikke nedfelt kirkelig jurisdiksjon i klerkemål, slik vi ser erkebiskopen kreve det i sin kristenrett kapittel 51, i Bergenskonkordatet i 1273 og senere i Sættargjerden 1277.
Det tradisjonelle synet på Erkebiskop Jons kristenrett er at den skulle gjelde for hele Norge (Bøe 1964, 300, Joys 1955, 301, Kolsrud 1937–40, 477, Seip 1942, 154, 158). Sunde (2005, 128) mener at erkebiskop Jons kristenrett må ha vært ferdig til riksmøtet i 1273, og at erkebiskopen da hadde den med seg som et forhandlingsgrunnlag. Jeg støtter dette synet, men ser imidlertid erkebiskopens kristenrett som den manglende fjerdedelen i den kristenrettslovgivningen som kong Magnus gjennomførte i 1267 og 1268, der altså Kong Magnus Lagabøtes kristenrett for Borgarting, Eidsivating, og Gulating lagdømmer utgjør de tre andre fjerdedelene. Av dette kan vi slutte at erkebiskopens kristenrett aldri var ment vedtatt for hele landet.
De mange lokale bestemmelser i Erkebiskop Jons kristenrett underbygger en hypotese om at den var ment som en lokal lov for Frostating lagdømme. I kapittel 13, som inneholder bestemmelser om oppførsel på kirkegården, gjelder de første bestemmelsene Kristkirken (nå Nidaros domkirke) og Mariakirken, og ikke som i andre nyere kristenretter fylkeskirken og høgendeskirken.Privat kirke satt opp av en bonde på egen gård. Kirkegårdsbestemmelsene står i Erkebiskop Jons kristenrett etter bestemmelser om de lokale kirkene.I et varianthåndskrift til Erkebiskop Jons kristenrett (NgL 2, 348 note 7) gjelder bestemmelsen for kirkegårdene i Nidaros. Også i Frostatingsloven 2 kapittel 10 skjelnes det mellom eventuelle fredsbrudd i Kristkirken, Mariakirken eller på tilhørende kirkegårder og fredsbrudd i fylkeskirken, høgendeskirken eller på deres kirkegårder (Maurer 1895, 44).
Også kapittel 24 har en lokal bestemmelse. Der står det at den dagen som Vår Herres blod kom til Nidaros blir kalt Fingergullsmessedagen, og da er det viktig å påse at det holdes helg i byen. Fingergullsmessedagen var en kirkelig festdag i kjøpstaden Nidaros til minne om ankomsten av en dråpe av Kristi blod til byen i 1165.Dagen ble feiret den 12. september (NgL 5, 190). Trolig har kapselen med blodsdråpen hatt form av en fingerring, derav navnet. Denne festdagen nevnes ikke i andre kristenretter.
I kapittel 51 om vern av pilegrimer nevnes spesielt de pilegrimer som besøker steder viet til hellige Olav, før andre pilegrimer nevnes. I et privilegiebrev fra Magnus Erlingsson til trøndernes erkebiskop Øystein fra tidsrommet 1163–1172Dateringen er usikker, se RN 1, 69, brev nr. 145. skriver kongen at overgrep mot pilegrimer til [dom]kirken skal straffes med utlegd, og at dersom forbryteren faller på sine gjerninger, skal han nektes kristen begravelse, og det skal ikke svares bøter. Selv om Nidaros som Norges eneste internasjonale valfartsmål står i en særstilling når det gjelder tiltrekningskraft på pilegrimer i middelalderen (Bjelland 2000, 202), velger jeg likevel å tro at kapittel 51 med dette først og fremst verner om «sine» pilegrimer. Bestemmelser om vern av pilegrimer står nemlig ikke i den jeg kaller Kong Magnus Lagabøtes kristenrett, og heller ikke i noen andre av kristenrettene.
Frostatingsloven kapittel 7 har bestemmelser om steinkirkerI Kong Sverres kristenrett kapittel 9 er det riktignok også bestemmelser om steinkirker, men disse er fylt inn etter Frostatingsloven (NgL 1, 415 note 1). og Erkebiskop Jons kristenrett kapittel 7 har tilsvarende bestemmelser. Ifølge Jørn Sandnes (1969, [116]) er det vanligvis to middelalderske steinkirker i hvert av de åtte gamle trønderfylkene. Byggingen av disse kirkene ser Sandnes i sammenheng med forskriftene i Frostatingsloven kapittel 7, som altså videreføres i Erkebiskop Jons kristenrett kapittel 7.
Det har vært drøftet når erkebiskopen kan ha skrevet sin kristenrett (Seip 1937–1940, 579–581, Seip 1942, 137–138). Fordi Sættargjerden av 1277 nærmest setning for setning er lik overenskomsten i 1273 (Joys 1955, 298) og dessuten bygger på Erkebiskop Jons kristenrett, mener jeg at erkebiskopens kristenrett må ha foreligget før det første forsøket på å komme til enighet mellom kongsmakten og kirken i Bergen i 1273, slik også Seip (1942, 101) og Sunde (2005, 128) hevder. Etter min mening er det neppe tilfeldig at de kristenrettsbestemmelser som er spesifisert i Sættargjerdens §2 nettopp er de kristenrettsbestemmelsene som mangler i Magnus Lagabøtes kristenrett, men som til gjengjeld er med i Erkebiskop Jons kristenrett. Dette peker i retning av at erkebiskop Jon kan ha kjent til innholdet i Kong Magnus Lagabøtes kristenrett da han lagde sitt eget kristenrettsutkast, og at denne kristenretten i så fall er eldre enn erkebiskopens.
Det har også vært drøftet om og når Erkebiskop Jons kristenrett eventuelt ble vedtatt (Seip 1937–40, 579–81, 1942, 137, Joys 1955, 319 note 28). Trolig ble den aldri vedtatt (Joys 1955, 285, 319 note 28, Seip 1937–40, 581), i alle fall ikke i kong Magnus’ levetid (Seip 1942, 158) og i hvert fall ikke i sin helhet. Derimot kan den indirekte ha blitt godkjent, i og med at både den og Magnus Lagabøtes kristenrett ble brukt som grunnlag for avtalene i 1273 og 1277. Dette fremgår f.eks. av bestemmelser om domsmyndighet i saker som direkte vedkom kirken (som klerkemål) og til dels i saker som angikk kirkens økonomiske rettigheter (som f.eks. tiende, testamenter og bestemmelsesrett over pilegrimer og menn i erkebiskopens tjeneste) (Seip 1942, 112). Erkebiskop Jons kristenrett ble trolig aldri godkjent på et ting eller vedtatt i sin helhet, slik jeg vil hevde at Kong Magnus Lagabøtes kristenrett ble det for Gulating lagdømme i 1267 og for Borgarting lagdømme i 1268. Etter mitt syn møttes altså kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon først til et riksmøte i Bergen i 1273 i et forsøk på å oppnå enighet i de saker som skilte dem,Ifølge Sunde (2005, 128) falt de saksområdene som etter forliket i 1273 hørte inn under kirkens jurisdiksjon i stor grad sammen med den kristenretten som erkebiskop Jon hadde satt sammen, og som han tok med til riksmøtet i 1273 som et forhandlingsgrunnlag. De saksområder som erkebiskopen fikk underlagt kirkelig jurisdiksjon i 1273, var de samme myndighetsområder som kirken i resten av Europa regnet for sine i høy- og senmiddelalderen. kongen med utgangspunkt i sine allerede vedtatte redaksjoner av kristenrett for Gulating lagdømme i 1267 og for Borgarting lagdømme i 1268, og erkebiskopen med utgangspunkt i sitt forslag til en kristenrett for Frostating lagdømme, nemlig Erkebiskop Jons kristenrett. De må ha lyktes i å komme frem til en avtale, men fordi kong Magnus senere ikke ville godta pavens endringskrav, falt avtalen av 1273 bort. Kong Magnus Lagabøte og erkebiskopen kom deretter til enighet om den kirkerettslige lovgivningen i form av kristenrettsbestemmelser i Sættargjerden av 1277. Med dette fikk Norge sine første landsdekkende kristenrettsbestemmelser, men de kom for sent til at kong Magnus kunne få satt inn en komplett kristenrett i Landsloven.
Da Gustav Storm arbeidet med utgivelsen av Biskop Arnes kristenrett i NgL 5, oppdaget han margnotater i to av tekstvitnene, deriblant det eldste, AM 49 oct. fra ca. 1300. Disse viser til hvor innholdet i det øvrige håndskriftet er hentet fra. Storm (1890, 441) skriver at margnotatene er «Noter om Indholdets Afstamning, som ved deres Identitet viser sig at stamme fra selve Redaktøren, biskop Arne Thorlakssøn». Selv om margnotatene ikke skulle være egenhendig skrevet av biskop Arne, dateres de av både Storm og Kristian Kålund (1894, 357) til begynnelsen av 1300-tallet. For Storm betyr dette at «Hvad der forekommer i Biskop Arnes Kristenret af norske Lovkilder, viser os altsaa disse i den Tilstand, hvori de fandtes i Aar 1273».
Selv om man tradisjonelt har forutsatt at Biskop Arnes kristenrett har hentet størstedelen av sitt innhold fra Erkebiskop Jons kristenrett, opplyser en del av margnotatene at innholdet dels er hentet fra Gulatingsboken, som for Storm var sammenfallende med Gulatings nyere kristenrett I, dels fra Frostatingsloven, dels fra eldre islandsk lovgivning, og dels fra det Storm kaller Erkebiskop Jons statutter, og som etter hans mening er forløperen for Erkebiskop Jons kristenrett (NgL 5, VI). Storm konkluderer med at biskop Arnes kilde er Gulatings nyere kristenrett I, og ikke erkebiskopens kristenrett, som tidligere antatt.Storm (1890, 441) skriver at «Man» har hittil som oftest forutsatt at Arnes kristenrett har hentet den aller største del av sitt innhold fra Jons kristenrett, men som man vil se, opplyser randnotatene noe annet.
Seip (1937–1940, 584–88) er uenig i Storms tolkning av margnotatenes opplysninger om bestemmelser hentet fra Gulatings nyere kristenrett. Han mener på sin side at hele spørsmålet om kristenrettenes innbyrdes avstamning er kommet skjevt ut i forskningen fordi verken Maurer, Storm eller Hertzberg kunne tro at biskop Arne, dersom han var stilt overfor en lov utarbeidet av erkebiskop Jon, likevel kunne hente vesentlige deler av stoffet sitt fra kong Magnus lagabøtes kristenretter. Maurer (1878, 58) kjente ikke til margnotatene, og anså det som umulig at biskop Arne bygde direkte på Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I.Ifølge Seip (1937–1940, 586) var Maurer oppmerksom på at Biskop Arnes kristenrett står nærmere Gulatings nyere kristenrett I og Borgartings nyere kristenrett I enn Erkebiskop Jons kristenrett, men Maurer forklarer det ved å anta at Biskop Arnes kristenrett bygger på en eldre versjon av Erkebiskop Jons kristenrett som i sin tur bygger på Gulatings nyere kristenrett I og Borgartings nyere kristenrett I. Ifølge Hertzberg (1896, 191–92) ville det være en rettshistorisk umulighet for biskop Arne å bygge på det biskopen antok var kong Magnus Lagabøtes kristenretter dersom disse bare var utstedt med verdslig autoritet. Men som Riisøy og jeg (1999, 60–61) hevder, ble trolig Gulatings nyere kristenrett I og Borgartings nyere kristenrett I utarbeidet på initiativ av kong Håkon Håkonsson og erkebiskop Sigurd. Da har det ikke lenger vært en rettshistorisk umulighet for biskop Arne å legge Gulatings nyere kristenrett I til grunn for sin kristenrett, fordi den i så fall har hatt kirkens samtykke gjennom erkebiskop Sigurd. Når jeg nå plasserer Kong Magnus Lagabøtes kristenrett nettopp som kong Magnus’ kristenrett, gjelder det samme for den. Ikke bare bygger den på Borgartings og Gulatings nyere kristenretter, men den må også ha fått kirkens samtykke gjennom erkebiskop Håkon som døde i august 1267. Det var først da korbroren Jon Raude ble valgt til ny erkebiskop at kong Magnus’ videre kristenrettslovgivning ble forhindret.
Jeg lar en videre diskusjon ligge, for det som er interessant her er hvilken kristenrett biskop Arne, eller hans skriver rundt år 1300 mente var skrevet i Gulatingsboken, og som det henvises til i margnotatene. Jeg sammenlikner derfor de kristenrettsbestemmelsene som står ved siden av margnotatene som biskop Arne ifølge Storm skriver at er hentet «af Gulaþingsbok» med tilsvarende bestemmelser fra Gulatings nyere kristenrett I og Kong Magnus Lagabøtes kristenrett for å se om «Gulatingsboken» kan være én av disse og i så fall hvilken. Margnotatene står ved kapitlene 8, 9, 18, 23, 27 og 37 (Storm 1890, 441, Seip 1937–1940, 584 note 2). Selv om Storm antok at biskop Arnes kilde var Gulatings nyere kristenrett I, velger jeg også å trekke inn Gulatings eldre kristenrett i sammenlikningen, for å se om det kan ha vært den biskop Arne kalte Gulatingsboken.
Håndskriftet Gunnerus XA HA qv. 1 har som flere ganger nevnt lakune frem til midt i kapittel 15, og overleverer derfor ikke de kapitler som i håndskriftet AM 77b qv. tilsvarer kapittel 3 (om dåp), kapittel 4 (om hvem som skal regnes som barnefar) og kapittel 10 (om begravelse). Men det er grunn til å tro at de samme bestemmelser om dåp, barnefar og begravelse også fantes i første del av Gunnerus XA HA qv. 1, som jo overleverer en kristenrett med samme opphav som kristenretten i AM 77b qv., og som således står i et tilsvarende forhold til kanoniske rettsbestemmelser som denne.
I margnotatene fremgår det også at biskop Arne har hentet bestemmelser fra Erkebiskop Jons kristenrett til fjorten kapitler. En undersøkelse av disse viser at opplysningene i margnotatene stemmer.Biskop Arnes kristenrett (Akr.) kapittel 10 om konfirmasjon har samme bestemmelser som Erkebiskop Jons kristenrett (J) kapittel 6. Akr. kapittel 12 om vigsling av kirker er lik J kapittel 11. Akr. kapittel 16 om testamente er lik J kapittel 15. Akr. kapittel 19 om å avgi løfter er lik J kapittel 38. Akr. kapittel 20 om å gi almisser likner bestemmelser i J kapittel 39. Akr. kapittel 36 om helligdager da en ikke kan drive rettshandlinger er lik J kapittel 35. Akr. kapittel 40 om eder er lik J kapittel 52. Biskop Arnes (eller en samtidig persons) opplysninger om at J er kilde for noen av bestemmelsene i Akr. stemmer, slik jeg ovenfor også har vist at de fleste bestemmelser som oppgis å være hentet fra Gulatingsboken snarere må være hentet fra Gulatings nyere kristenrett II enn fra Gulatings nyere kristenrett I. De aktuelle bestemmelsene finnes verken i Borgartings nyere kristenrett I eller Gulatings nyere kristenrett I eller i Kong Magnus Lagabøtes kristenrett (trykt som Borgartings nyere kristenrett II i NgL 4). Det er først i den kristenretten vi kjenner som Erkebiskop Jons kristenrett at bestemmelser om f.eks. testamente er kommet inn (Hamre 1974a, 227). Dette viser at for de bestemmelser biskop Arne ønsket å ha med i sin kristenrett, og som ikke fantes i kong Magnus’ landsdekkende kristenrett, måtte han supplere fra det han kaller «Jons skipan» (Jons forordning).
Når det gjelder de bestemmelser som biskop Arne oppgir at er hentet fra Gulatingsboken, kan han verken ha hatt Gulatings nyere kristenrett I eller Gulatings eldre kristenrett som forelegg for disse kapitlene, selv om han (eller en samtidig hånd), opplyser dette i AM 49 oct. Derimot må han ha basert seg på Borgartings nyere kristenrett II, som jeg kaller Kong Magnus Lagabøtes kristenrett. Dette gjelder bestemmelser om barnedåp, hvem som skal regnes som barnefar, begravelse og fastedager.
De resterende bestemmelsene, om forlovelse og forbudte kvinner, som biskop Arne skriver at er hentet fra Gulatingsboken, er imidlertid hentet fra en nyere kristenrett for Gulating lagdømme. Bestemmelsene kan like gjerne være hentet fra Gulatings nyere kristenrett I som fra Gulatingsredaksjonen av Magnus Lagabøtes kristenrett. I bestemmelsene om forlovelse finner jeg det likevel mer sannsynlig at biskop Arne har lagt Kong Magnus Lagabøtes kristenrett snarere enn Gulatings nyere kristenrett I til grunn, særlig fordi han har hentet de førstnevnte bestemmelsene fra Kong Magnus Lagabøtes kristenrett. Trolig hentet biskop Arne de bestemmelsene han oppgir at er fra Gulatingsboken fra én og samme lovbok. Unntaket kan være bestemmelsene om forbudte kvinner i Biskop Arnes kristenrett kapittel 27. Men også her beskriver margnotatene innholdet i det kapitlet de viser til. I Biskop Arnes kristenrett kapittel 27 om forbudte kvinner har biskop Arne brukt den vestnorske Gulatingsversjonen, mens kong Magnus for sin kristenrett har benyttet den østnorske versjonen.
Bestemmelsene om barnedåp, om hvem som skal regnes som barnefar og om begravelse var ikke lokale bestemmelser, men må også ha stått i den delen av Borgartings nyere kristenrett II som på grunn av lakune mangler i Gunnerus XA HA qv. 1.
Det ser altså ut til at det var Gulatingsredaksjonen av Kong Magnus Lagabøtes kristenrett som for biskop Arne og hans samtid var gjeldende kristenrett for Gulating lagdømme rundt år 1300. Det ser også ut til at det var Gulatingsredaksjonen av Kong Magnus Lagabøtes kristenrett biskop Arne la til grunn for de fleste av bestemmelsene i sin egen kristenrett som han, eller en samtidig hånd, i margnotater i AM 49 oct. skriver at er hentet fra kristenretten for Gulating lagdømme.
Som en følge av dette foreslår jeg en ny kronologisk inndeling av de gammelnorske kristenrettene. Som tidligere omfatter den eldste gruppen Olavs-teksten i den eldre kristenretten for Gulating lagdømme og de eldre kristenrettene for Eidsivating og Borgarting lagdømmer. Disse dateres til 1020–1050.
Den neste gruppen er fra rundt 1170 og omfatter som tidligere Magnus-teksten i den eldre kristenretten for Gulating lagdømme og kristenrettene i den eldre byloven for Nidaros og Frostatingsloven.
Deretter innfører jeg en ny gruppe som består av Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I. Dette er to utkast til kristenretter utformet under kong Håkon Håkonsson og erkebiskop Sigurd i tiden rundt 1250. Borgartings nyere kristenrett I og Gulatings nyere kristenrett I er ulike, bl.a. med hensyn til bøtefordelingen. Det ser således ut til at kong Håkons og erkebiskop Sigurds utkast til kristenretter var ment å skulle gjelde for det enkelte lagdømmet, likesom også de eldre kristenrettene for Borgarting, Eidsivating, Frostating og Gulating lagdømmer gjorde det.
Den fjerde og siste gruppen omfatter Kong Magnus Lagabøtes kristenrett, som jeg mener er hans landsdekkende kristenrett overlevert i håndskriftene Gunnerus XA HA qv.1 og AM 77b qv., og i fragmentene AM 63 qv., Holm perg 29 qv. og NRA 18. Gulatingsredaksjonen av Kong Magnus Lagabøtes kristenrett er etter min mening å finne i AM 77b qv., et tekstvitne som NgL 4 hevder overleverer Borgartings nyere kristenrett II. Kong Magnus’ kristenrettsredaksjon for Borgarting og Eidsivating lagdømmer kan være overlevert i Gunnerus XA HA qv.1, og er i så fall hans kristenrettsredaksjon for Borgarting og Eidsivating lagdømmer, vedtatt i 1268. Fordi Gunnerus XA HA qv. 1 er mangelfullt overlevert, kan vi likevel ikke vite sikkert hvilket lagdømme den var ment for.
Også Erkebiskop Jons kristenrett fra 1273 tilhører denne fjerde gruppen. Men i motsetning til synet på Erkebiskop Jons kristenrett som en landsdekkende kristenrett, ser jeg den som erkebiskop Jons forslag til en lokal kristenrett for Frostating lagdømme. Kristenrettsbestemmelsene i Kong Magnus Lagabøtes kristenrett og i Erkebiskop Jons kristenrett ble følgelig landsdekkende først gjennom Sættargjerden av 1277.
Kristendomsbolken i Landsloven fra 1274 og kong Magnus lagabøtes bylov fra 1276 hører også til denne fjerde gruppen. Det gjør likeledes den kristenretten som feilaktig tilskrives kong Sverre (1177–1202), men som trolig ble utarbeidet ca. år 1300.
Ovenstående revurderte inndeling av det gammelnorske kristenrettsmaterialet stemmer for det første bedre med de opplysninger kildene gir enn det den tidligere inndelingen gjør. For det annet forklarer den bedre det tallmessige forholdet mellom kristenretter og verdslige lover enn det som er gjort tidligere.
Resultatene av undersøkelsene peker også i retning av at det etter kong Magnus Lagabøtes lovrevisjoner ikke lenger gjenstod lover som ikke var blitt overlevert til ettertiden etter kristenrettsrevisjonen for Gulating (1267), Borgarting og Eidsivating (1268) lagdømmer, slik det tidligere er påstått (Seip 1937–1940, 574, Eken 1963, [XV2]). Riktignok mangler Landsloven (1274) en kristenrett i vanlig forstand,Landslovens kristenrettsbolk inneholder ikke kristenrettsbestemmelser. men jeg finner det sannsynlig at kong Magnus Lagabøte gjorde alt han kunne for at også Landsloven skulle ha en kristenrett. Få år tidligere hadde kong Magnus fått vedtatt Kong Magnus Lagabøtes kristenrett for Gulating lagdømme i 1267, og for Borgarting og Eidsivating lagdømmer i 1268, samtidig med at landslovredaksjonene ble vedtatt for de nevnte lagdømmene.Gunnerus XA HA qv. 1 inneholder bl.a. kong Magnus Lagabøtes kristenrett, erkebiskop Jons kristenrett og Landsloven. Da turen kom til Frostating lagdømme (1269), satte som kjent erkebiskop Jon foten ned og utarbeidet i stedet sin egen kristenrettsversjon for dette lagdømmet.
Min alternative inndeling av kristenrettsmaterialet viser at lovrevisjonen under kong Magnus Lagabøte ble ført til ende. Kong Magnus var virkelig den store lovforbedreren – «lagabœtir» – slik hans ettermæle fremstiller ham,I Oddverjaannáll (2003, 155) står det om kong Magnus Håkonsson at «hann bætti wm laug og landzriett: og war af þui kalladur Magnus lagabætir» (han forbedret lov og landsrett, og på grunn av det ble han kalt Magnus Lovforbedrer). ikke bare når det gjelder den verdslige lovgivningen, men også når det gjelder den kirkerettslige.
AM 63 qv. 46v.1–9. kapittel 23. Det er datert til ca. 1450, og er trolig skrevet i Norge.
AM 77b qv. er et norsk papirhåndskrift som overleverer hele teksten. Det er undertegnet av Jacobus Matthias agricola som daterer det til 4. mai 1566. Skriveren er ikke kjent fra andre tekster. Språket er et blandingsspråk, og det er vanskelig å si om det er en oversettelse fra norrønt til dansk eller en avskrift, for materialet peker i begge retninger (Spørck 2006, 226–230).
Gunnerus XA HA qv. 11r.1–12v.18. Overleverer fra midt i kapittel 19 og resten av teksten (t.o.m. kapittel 34). Det er datert til ca. 1420, og kan være skrevet ved Oslo bispesete (Thingelstad 1937, 4; Spørck 2006, 193–195).
Holm perg 29 qv. 98r.27–33 overleverer kapittel 26. Det er et norsk pergamenthåndskrift fra 1300-tallet med papirtillegg fra 1500-tallet. Kapitlet dateres til 1557, og er skrevet av Nils Andersen.
NRA 18 består av to fragmenter som delvis overleverer kapitlene 22–23 og kapitlene 24–25. Det er datert til slutten av 1300-tallet, og er et norsk pergamenthåndskrift. Fragmentene ble funnet om fogderegnskaper fra Ryfylke i 1629.Pergamenthåndskrifter ble skåret opp og bl.a. brukt som innbinding på fogderegnskaper etter hvert som språket i dem ble vanskelig å forstå.
Dette er en eklektisk utgave. Tekstgrunnlaget er AM 77b qv. frem til der hvor Gunnerus XA HA qv. 1 begynner. Deretter følger teksten sistnevnte håndskrift. Begge håndskriftene er utgitt i sin helhet i Spørck 2006.
I AM 77b qv. er det vanskelig å avgjøre om alle rettinger er utført av samme hånd. Rettingene tas likevel til følge, og markeres i tråd med retningslinjene for utgaven.
I AM 77b qv. kan abbreviaturer (forkortelser) ikke oppløses i tråd med normalisert norrønt uten at det blir anakronistisk. Forkortelsene oppløses derfor i tråd med språkformen ellers i håndskriftet. Oppløste forkortelser markeres overalt ved kursivering.
Overskriftene er ofte delt opp, og skrives som siste ord på linjen, ofte over flere linjer med bare ett eller et par ord fra overskriften på hver linje. I transkripsjonen settes delene sammen og overskriften plasseres over den tekst den tilhører. Oppdelingen av en overskrift vises som fotnote.
En loddrett strek i håndskriftet brukt av skriveren for å markere ny setning gjengis med komma.
Manglende initial settes i parentes.
Kapittelinndelingen følger NgL 4.
Overskrifter tilføyd av senere hender tas ikke med.
| brukes for bokstaver eller ord som er streket over eller prikket under i håndskriftet for å markere at de skal bort | |
| hevet | brukes ved tilføyelse gjort av skriver |
| ‹…› | brukes for ett eller flere uleselige tegn |
| ‹ › | brukes når tegn er vanskelig(e) å lese |
| ( ) | brukes om initialer som mangler |
| / | brukes for å markere linjeskift |
| \\ | brukes for å markere sideskift |
| < | brukes der skriveren har rettet til |
| > | brukes der skriveren har rettet fra |
| [ | brukes ved en variants begynnelse |
| ] | brukes ved en variants slutt |
| ; | brukes for å skille mellom varianter |
| [ ] | brukes ved tilføyelse gjort av utgiver |
| kap. | kapittel |
| mgl. | mangler |
| tilf. | tilføyd |
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I denne kildeutgaven utgis kong Magnus Håkonsson Lagabøtes kristenrett (utgitt ved Bjørg Dale Spørck), samt forlikene mellom konge og erkebiskop fra 1273 og 1277, ofte kalt Bergenskonkordatet og Sættargjerden (utgitt ved Espen Karlsen og Magnus Rindal). Tekstene utgis i original språkdrakt (norrønt og latin).
I 1260- og 70-årene begynte kongene arbeidet med å oppdatere og konsolidere landskapslovene, som var ulike i de fire store lagdømmene: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Landskapslovene inneholdt egne bolker med kristenrett, som gjaldt regler for dåp, ekteskap, faste, begravelse og mye mer, som allmuen trengte for å leve i tråd med den kristne religionen. Men kongen hadde ingen jurisdiksjon i disse sakene, mente erkebiskopen. Kong Magnus Lagabøtes forsøk på å vedta en ny lovbok for Frostating i 1269 ble derfor startskuddet for den konflikten som etter hvert ble avsluttet i Tønsberg nesten ti år senere.