Innledning ved Inger Helene Solvin

Jordens runde Skive, som menneskene bor paa, er meget kløftet, thi store Havbugter gaar fra Udhavet ind i Jorden. Det er kjendt, at et Hav gaar ind fra Nårvesund helt ud til Jorsaleland; fra dette Hav gaar en lang Havbugt mod Nordøst, som heder Sortehavet. Der er Skillet mellem de tre Verdensdele; østenfor kaldes det Asia, men Landene vestenfor kalder Nogle Europa, nogle Enea. Men nordenfor mod Sortehavet strækker sig det store eller kolde Svitjod.

Slik begynner Ynglingasaga – den innledende sagaen i samleverket Snorres Kongesagaer – i Gustav Storms oversettelse fra 1899. Oversettelsen kom i to utgaver, en praktutgave og en folkeutgave. Praktutgaven ble trykket i to farger, svart og rød, mens folkeutgaven kun kom i svart trykk. Det ble brukt ulikt papir i de to utgavene, og teksten i praktutgaven er på hver side dekorert med ornamental innramming. Denne utgaven har dessuten en faksimile av det eneste bevarte bladet av det eldste håndskriftet av Snorres Kongesagaer – KringlaDet eksisterer i dag kun ett blad av dette håndskriftet. Resten gikk tapt da Universitetsbiblioteket i København brant i 1728. – trykt i farger. Utenom dette er de to utgavene helt like. Begge er rikt illustrert av noen av samtidens fremste billedkunstnere – Christian Krohg, Gerhard Munthe, Eilif Pettersen, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius og Wilhelm Wetlesen – utstyrt med kart og historiske og geografiske anmerkinger, og de har begge en fyldig innledning som tar for seg litt av middelalderens historieskrivning på Island før Snorre Sturlasson, Snorre Sturlassons liv og forfattervirksomhet og, til slutt, oversettelses- og utgivelseshistorikk.

Snorres Kongesagaer – også kalt Heimskringla, etter de to første ordene i åpningssagaen, «Kringla heimsins» – er et samlingsverk av sagaer omhandlende den norske kongeslekten, fra de legendariske (svenske) ynglingene, via den historiske småkongen Halvdan Svarte på midten av 800-tallet, og frem til slaget på Re i 1177. Verket består av 17 sagaer, men kan i tillegg deles inn i tre deler: den første består av sagaene fra og med Ynglingasaga til og med Olav Tryggvasons saga; den andre består av Olav den helliges saga; den tredje av sagaene fra Magnus den godes saga til og med Magnus Erlingssons saga. Olav den helliges saga er den absolutt lengste sagaen og utgjør omtrent en tredjedel av hele verket. Det er antatt at Snorre skrev denne sagaen først, opprinnelig i en noe lengre versjon kalt Den særskilte Olavssagaen, på slutten av 1220-tallet. Han har senere omarbeidet sagaen noe, satt den sammen med resten av sagaene og slik laget et samleverk sentrert rundt den norske helgenkongen. Verket begynner med en prolog, der Snorre redegjør for sine kilder: frode (kloke) menn og skaldekvad. Skaldekvadene regnes her som primærkilder, beretninger fra sagafigurenes samtid. Snorre argumenterer for at kvadene er til å stole på, fordi ingen skald som var i en konges tjeneste ville diktet opp bragder som alle visste ikke var sant. Det ville vært hån, og ikke ros, skriver Snorre. Skaldedikt hadde en svært streng form, både metrisk – altså rim og rytme – men også språklig, med avanserte omskrivninger og metaforer. Dette gjorde diktene mer motstandsdyktige mot endringer som kan komme av feil i overleveringen. Hvis ett ord ble endret, kunne potensielt hele strofen falle sammen. Skaldene var også de eneste kunstutøverne i vikingtid og middelalder som var kjente ved navn, og kvadene deres kunne bli husket i flere hundre år og overlevert muntlig gjennom generasjoner. Snorre avslutter dog prologen med et lite forbehold: «Men Kvæderne tykkes mig mest troværdige, hvis de bliver rigtig kvædne og forstandigt opfattede.»

Snorres andre oppgitte kilde, hans sekundærkilder, er «frode menn», dvs. «vise» eller «kunnskapsrike» menn. Av disse, trekker han frem én, Are Torgilsson Frode, som var islandsk høvding, prest og historieskriver. Han skal ha vært den første på Island til å skrive på norrønt, og han forfattet Íslendingabók omkring 1125. Verket omhandler Islands historie, men det står også litt om norske konger. Are Frode regnes for å være en av de aller første til å skrive om norske konger på Island og slik innlede det som etter hvert ville utvikle seg til kongesagasjangeren. Den andre, eller egentlig første, pioneren på feltet var Sæmund Sigfusson Frode. Ingen av Sæmund Frodes verk er overlevert til i dag, men det kommer frem i andre verk fra middelalderen f.eks. diktet «Nóregs konungatal» fra ca.1190 at han skrev i hvert fall ett om de norske kongene. Dette har etter all sannsynlighet vært skrevet på latin. Det antas at det både Are og Sæmund har skrevet om de norske kongene, har vært kortfattet og «katalogaktig», i stil med den europeiske krønikeskrivningen.Mundal 2004, 268 og Krag 1998, 11

I siste halvdel av 1100-tallet ble det skrevet flere historiske verk om konger, både på Island og i Norge. Det eldste av disse, Hryggjarstykki av islendingen Eirik Oddsson, ser ut til å ha vært en av Snorres skriftlige kilder til kongesagaene som han har kopiert et lite stykke fra. Resten av verket er gått tapt. Et som er overlevert i sin helhet, er det latinske verket Historia de antiquitate regum Norwagiensium som stammer fra Nidaros på slutten av 1100-tallet. Dette verket strekker seg fra Harald Hårfagres regjeringstid og frem til Sigurd Jorsalfars død. Verkene fra Norge på denne tiden ser stort sett ut til å ha vært skrevet på latin, men vi har én samling kongesagaer fra omkring 1190 som er skrevet på norrønt, kalt Ágrip af Nóregs konungasǫgum.Mundal 2004, 272 Det er i dette verket at underholdningsaspektet begynner å tre tydelig frem i kongesagaskrivningen.Mundal 2004, 277 Kongeberetningene har i denne perioden utviklet seg fra tørre oppslagsverk til å bli mer utfyllende, med tydelig narrativ og replikkveksling, i tråd med sagasjangeren for øvrig.Krag 1998, 11 Bruk av skaldekvad er et slikt sjangertrekk som ikke er unikt for kongesagaene. Vi finner mange siterte skaldekvad i blant annet det noe yngre verket Nórges konunga tal (bedre kjent under navnet Fagrskinna), og de ble brukt, ikke bare som et stilistisk virkemiddel, men også for å underbygge sagaens historiske korrekthetKrag 1998, 14–15. For selv om kongesagaene i dag først og fremst betraktes som litterære verk basert på historiske hendelser, er det tydelig at Snorre ønsket å fremstille dem som sannferdige skildringer av virkelige personer og begivenheter.

Det råder i dag en viss tvil rund Snorre Sturlassons rolle som forfatter, eller samler, av verket. Det finnes nemlig ingen middelalderkilder som utpeker ham som forfatteren, og hvis de noen sinne har eksistert, gikk de tapt for flere hundre år siden. Denne attribusjonen dukker først opp i oversettelser fra 1500-tallet. Anonyme litterære verk var imidlertid langt fra uvanlig på Snorres tid, så forfatterskapet kan ikke avskrives kun på bakgrunn av denne mangelen. Finn Hødnebø skriver sågar i innledningen til nyutgivelsen av Snorre Sturlasons kongesagaer – «Stormutgaven» fra 1985 at: «(…) etter Gustav Storms overbevisende forskning og dokumentasjon i forrige hundreår kan det neppe lenger reises noen berettiget tvil om forfatterskapet».Hødnebø 2006, XXI De eldste tekstene som knytter Snorre Sturlasson til Heimskringla, er to uavhengige oversettelser til dansk, den ene utført av nordmannen Laurents Hanssøn omkring 1550, den andre av den norske presten Peder Claussøn Friis påbegynt i 1599. Oversettelsen til Peder Claussøn Friis ble aldri ferdig og heller aldri trykket i hans levetid, men ble trykket posthumt i 1633 av den danske professoren Ole Worm, under tittelen Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica. Udsat paa Danske, aff H. Peder Claussøn, fordum Sogneprest i Undal. Nu nyligen menige mand til gaffv, igiennemseet, continuerit oc til Trycken forferdiget. Boken ble raskt populær, og Peder Claussøn Friis blir i innledningen til Storms utgave kalt «den første virkelige oversetter av Kongesagaene».Storm 1899, XXVI Før ham hadde en annen nordmann også fullført en oversettelse som ble trykket og utgitt i 1594, lagmannen Mattis Størssøn. Denne utgivelsen, kalt Norske Kongers Krønicke og bedrifft, indtil unge Kong Haagens tid, som døde Anno Domini 1263, udset aff gammel Norske paa Danske, ble imidlertid fort fortrengt av oversettelsen til Claussøn. Begge disse sagaoversettelsene strekker seg helt frem til Håkon Håkonsons død i 1263,I Peder Claussøns oversettelse står det skrevet etter Håkon Håkonssons saga: «Her endis den Norske Chronica / som aff det Islandske Sprock er transfererit» (s. 795), og på neste side fortsetter han med korte sagaer om de etterfølgende kongene, helt frem til Olav 4. Håkonsson (d. 1387), dronning Margretes sønn, og avslutter med ordene: «Efter denne Dag hafuer Norge altid værit under de Danske Konger Regimente / oc hafuer icke haft andre Konger end Danske (huilcke altid lyckeligen / fredsommeligen oc vel haue regerit. Gud fredelig gifue sin Benedidelse oc Velsignelse i alle Stænder.» (s. 854) og inkluderer dermed flere sagaer enn Storm-utgaven og det som i dag regnes inn i Heimskringla. Det skulle gå over to hundre år før en «korrekt» utgave av Heimskringla ble til, altså én uten tilskudd fra yngre middeladerhåndskrifter.

Det var først i 1697 at det kom en trykt utgave av Heimskringla på norrønt språk. Heims Kringla, Eller Snorre Sturlussons Nordländske Konunga Sagor ble utgitt ved Johan Peringskiöld i Sverige, og den kom med oversettelse til både svensk og latin. Nesten hundre år senere fikk man også i Danmark utgitt Heimskringla på norrønt med oversettelse på dansk og latin, Heimskringla eda Noregs Konunga-Sögur, af Snorra Sturlusyni. Snorre Sturlesons Norske Kongers Historie. Historia Regum Norvergicorum conscripta a Snorrio Sturlæ filio. Verket ble påkostet av kronprins Fredrik og var et praktverk for sin tid, utgitt i tre deler fra 1778 til 1783. Utgaven har ligget til grunn for mange senere oversettelser, i Danmark så vel som i Norge, Sverige, Tyskland og England.

I første halvdel av 1800-tallet ble det i Norge arbeidet med to oversettelser, den ene av jernverkseier Jacob Aall og den andre av historikeren P. A. Munch. Først ute var Jacob Aalls Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer, utgitt i tre bind 1838–39. Oversettelsen er utstyrt med illustrasjoner av steder der enkelte hendelser i sagaene har utspilt seg, samt en rekke geografiske fotnoter, utarbeidet av kaptein Gerhard Munthe d.y. Den velstående godseieren har selv stått for mange av omkostningene med utgaven, med det ønsket at verket skulle kunne selges billig nok til å bli en folkebok. Hele verket kostet 3 spesidaler i 1840,Trondhjems Adresseavis, lørdag 14. mars 1840, som tilsvarer i underkant av 1000 kroner i dag, så noe allemannseie kunne det allikevel ikke bli. Det ble heller aldri utgitt noe annet opplag, for selv om bøkene solgte bra, var det ikke noe forlag som kunne betale for en nyutgivelse av en så påkostet bok med en såpass lav salgspris.Munch 1859, XXXVII

Kanskje noe overraskende, har Aall tilegnet verket «unionskongen» Karl 3 Johan, hvorpå han ønsker «(…) Himlens Velsignelse over Deres Majestæt, og (…) at et langt Livs Velgjerninger endnu længe maae lyksaliggjøre et Folk fuldt af Taknemlighed og Kjærlighed».Aall 1838–1839, b. 1, «Naadigste Konge!» Dette kan ha sammenheng med kongens økende popularitet gjennom 1830-tallet og hans iver etter å bevare den norske grunnloven. Eidsvollsmannen Aall må ha verdsatt denne holdningen, til tross for at han i utgangspunktet hadde vært uvillig stemt til en svensk-norsk union. Dedikasjonen ble møtt med et svar fra kongen, som Morgenbladet trykket 26. november 1838. Her står det blant annet:

Gjennemtrængt af de Sandheder, hvilke De deri har fremstillet ved at sammenligne Norges nærværende Lykke og Selvstændighed med den, som den store Harald Haarfager skaffede det for næsten 10 Aarhundreder tilbage, fatter jeg fuldkommen den Tilfredshed, hvormed De har helliget Dem til dette interessante Arbeide. (…) Ved at opstille til Efterligning Alt, hvad Historien skildrer os som Stort, som Retfærdigt og Nyttigt, og ved at advare mod Anarchiets Uordener, er det at dette Studium bliver belærende. Deres skjønne Arbeide, Hr. Aall! vil bidrage dertil, og det er i denne henseende, at jeg føier min Tak til Deres Landsmænds Erkjendtlighed.

I innledningen redegjør Jacob Aall for hvilke prinsipper han har fulgt i oversettelsen, og skriver at han har søkt å etterligne Snorres «Værdighed, Bestemthed og Simpelhed i Sproget», og at han har prøvd ikke å benytte for mange ord fra det norske talespråket som ligger nært opp til det gamle norrøne språk, for ikke å «sætte et gammeldags Stykke til en nymodens Dragt». Han unnskylder seg for oversettelsen av skaldestrofene, for at han ikke har forsøkt å bevare alliterasjonene og heller ikke hatt nok poetiske evner til å erstatte dette kunstneriske elementet. Han har heller fokusert på å bevare bildene og til en viss grad rytmikkenAall 1838–1839, b. 1, X–XI. Dette har gjort strofene tunge å lese og til dels vanskelige å forstå. Oversettelsen favner over det samme tidsrommet som de tidligere oversettelsene, dvs. til og med Håkon Håkonssons saga, men den inkluderer også «En stump af Magnus Hakonssons Saga».

P. A. Munch begynte på sin oversettelse allerede som student i begynnelsen av 1830-årene, men utgivelsen kom i første omgang ikke lenger enn til 1. binds 1. hefte, som besto av de tre første sagaene. Det var først etter at han hadde startet med det store verket Det norske folks historie at han gjenopptok oversettelsesarbeidet, og denne gang med de gamle håndskriftene tilgjengelig. Oversettelsen utkom i 1859 og ble kalt: Norges Kongesagaer fra de ældste Tider indtil Aar efter Christi Fødsel 1177, forfattede af Snorre Sturlasøn og oversatte af P. A. Munch. Verket kom ut i ett bind, og i tillegg til å ha et mindre omfang enn de foregående oversettelsene har han dessuten utelatt flere skaldestrofer – de han anså å være overflødige for handlingen og som ikke fungerer som direkte sitater. Blant de sistnevnte har han som regel kun gjengitt strofene i prosaform eller antydet innholdet. For de ellers overflødige kvadene har han nøyet seg med en henvisning til andre trykte utgivelser av samme kvad. Dette grepet i oversettelsen har en todelt begrunnelse. Dels ønsket han å redusere kostnadene ved trykking av verket, slik at dette kunne bli den folkeboken Aalls oversettelse feilet i å bli, dels mente han at kvadenes strenge form ikke ville la seg oversette på en tilfredsstillende måte. Leseren ville ikke fått noen virkelig glede av dem, de ville bli «stive og tvungne», og de ville miste det meste av sin skjønnhet: «Anstrengelsen staar ej i mindste Forhold til Udbyttet.»Munch 1859, XXXVIII Språklig har Munch holdt seg til det danske skriftspråk der det var muligHan ramser opp noen ord som han mente ikke lot seg oversette tilfredsstillende, f.eks. «grid», «trygd» og «knarr»., og han har med hensikt unngått norvagismer og dialektord, da han mente dette ville være en «Affectation og Smagløshed» – kanskje et lite stikk mot oversetteren som kom ham i forkjøpet tyve år tidligere. Munch følger imidlertid i Aalls fotspor ved å dedikere oversettelsen til «Norges og Sveriges Kronprinds og Regent Hans Kongelige Højhed Carl Ludvig Eugen». Her skriver han blant annet at Norge ikke siden middelalderen har hatt en konge «saa fortrolig med Landets og Folkets Skik, og som i sit hele Sind, Væren og Virken saaledes tilbagekaldte og levendegjorde Billedet af hine fremfarne, uforglemmelige Høvdinger, hvis Liv og Bedrifter her fremstilles (…) Værdiges da, naadigste Kronprinds, med Overbærenhed og Bevaagenhed at modtage dette svage Tegn paa min Hyldest og inderlige Erkjendelse af Deres høje Betydning for Statens fremtidige Historie og Broderfolkenes nationale Udvilking!»Munch 1859, V Nasjonalromantikken og den norske nasjonalbyggingen var riktignok i full blomst på denne tiden, men unionsoppløsningen var ennå langt unna.

Arbeidet med håndskriftene inspirerte Munch til å lage en filologisk utgave av Snorres «originaltekst», og med støtte av Det norske Oldskriftselskab startet han dette arbeidet i 1861. Kun to år etter døde P. A. Munch av hjerneslag, utgaven var da langt ifra ferdig og forarbeidene gikk med i et skipsforlis. Arbeidet ble videreført av filolog og professor C. R. Unger, som i flere år hadde samarbeidet med Munch om en rekke norrøne tekstutgivelser. Denne utgaven er basert på en avskrift av Kringla, og Unger har utelatt de aller fleste tillegg fra andre håndskrifter som tidligere utgaver og oversettelser har inkludert. Dette er således den eldste trykte utgaven av Snorres verk som presenterer teksten mer eller mindre slik vi kjenner den i dag. Teksten ble utgitt i 1868 under tittelen: Heimskringla eller Norges Kongesagaer af Snorres Sturlassøn, og den ligger til grunn for den første oversettelsen av Heimskringla på landsmål av Steinar Schjøtt, utgitt fra 1872 til 1879.

Våren 1896 ble det igjen bestemt at Heimskringla skulle utgis i ny oversettelse. Det nye praktverket skulle være rikt illustrert, inneholde historiske kart og informative fotnoter etter oversetters skjønn og alle siterte skaldestrofer skulle gjengis. Initiativet kom fra forlegger J. M. Stenersen og oversetterjobben ble gitt til historiker Gustav Storm. I verkets forord skriver Storm at han har forsøkt å være så tro mot originalen som mulig «(…) og i et Sprog, som stemte med dennes Tone uden for meget at afvige fra det i Norge nu gjældende dansk-norske Skriftsprog». Han anerkjente Snorres syn på kvadenes verdi som kilder til faktiske hendelser, og har dermed fokusert på å gjøre oversettelsen av disse forståelige, uten, som han skriver, «alt for vidtløftige Kommentarer». Han har beholdt strofenes metrum, rytme og stavrim så godt det har latt seg gjøre, men for det meste sett bort fra omskrivningene og linjerimene.Storm 1899, XXXIII På samme tid som Storm arbeidet med oversettelsen, satt det en islending i København og arbeidet med en ny utgave av Heimskringla. Filologen Finnur Jónsson bygget sin utgave på hele håndskriftsmaterialet som finnes bevart av Heimskringla, men med Kringla som hovedhåndskrift. Han har utelatt alle de senere tillegg som tidligere utgaver har inkludert,Han har tatt med noen kapitler fra håndskriftet Jǫfraskinna i et eget tillegg. og skriver selv i innledningen til utgaven: «At Kringla måtte lægges til grund, var en given sag. For første gang foreligger da Heimskringla nu trykt efter dette, det bedste og ældste, håndskrift uden indblanding af fremmede bestanddele. Dets tekstordning er helt igennem uden undtagelse fulgt eftersom den sikkert er den oprindelige.»Finnur Jónnson 1893–1900, b. 1, XLVII Utgaven ble påbegynt i 1893 og var ikke ferdig før i 1900, men Storm fikk tilsendt utdrag etter hvert som de fullførtes. Oversettelsen hans er således fullt og helt basert på denne nye utgaven av Heimskringla og påberoper seg å være «den første fuldstændige Oversættelse af Snorres ægte Text».Storm 1899, XXXII

Gustav Storms oversettelse ble utgitt over tre år i flere hefter (folkeutgaven kom ut i 43 hefter på 16 sider, mens praktutgaven kom i 29 hefter på 24 sider), frem til de i 1899 kunne gis ut i fullstendige, innbundne bøker. Høsten 1896 kunne Stenersens forlag annonsere i landets aviser at 1. hefte av Snorre Sturlassøn: Norges Konge-Sagaer var utkommet. De trykket opp store innbydelser til abonnement av heftene sine, hvor de med et svulstig språk argumenterer for nødvendigheten av en ny oversettelse:

Siden den Tid [P. A. Munchs oversettelse] har Historieforskningen gjort yderligere Fremskridt. Den fædrelandske Stemning og Selvfølelse er steget. De Fordringer, der stilles til et saadant Skrifts Udstyr, er betydelig forøgede. De to ældre Udgaver er ikke længere i Boghandelen, og om de havde været, vilde de ikke paa nogen Maade gjøre de Krav fyldest, som Nordmænd vil stille nu ved Udgangen af det 19de Aarhundrede.Den 17de Mai 10. november 1896

Oversettelsen ble til i en tid med uroligheter i Norge, og mindre enn ti år før unionsoppløsningen i 1905. I motsetning til de to foregående oversettelsene, inneholder denne ingen kongelig dedikasjon. Avisen Nordenfjeldske Tidende skrev i anledning av 1. heftets utgivelse: «Vi lever fortiden i en national Brydningsperiode, rig paa Haab, Liv og Vekst, men ogsaa desværre rig paa Slaphed, Splittelse og Mistillid til Norges Evne til at leve sig eget Liv, til at bli, hvad det ‘engang var’. Vi trænger just derfor for vor Nationalfølelses Skyld at øse af et Væld som Snorre.»Nordenfjeldske Tidende, 4. november 1896 Verkets betydning for Norge understrekes ved at Stortinget året etter bevilget 20.000 kroner til trykking av en nasjonalutgave. Denne utkom på både bokmål og landsmål, sistnevnte i Steinar Schjøtts oversettelse. Nasjonalutgaven ble trykket i et mindre format, men innholdet er i all hovedsak uforandret, fortsatt rikt dekorert med illustrasjoner, ornamentikk og kart. Bokmålsutgaven ble trykket i 70.000 eksemplarer og landsmålsutgaven i 30.000. Nå skulle de norske kongesagaene bli tilgjengelig for hele folket – billig, men solid og verdig. I en av anbefalingene til søknaden om stortingsbevilgning står det skrevet:

Er det noget Skrift, som bør bli Folkebog i Norge, saa er det Snorre. Naar der nu bydes Adgang til at faa den ud i overordentlig billige og vel udstyrede Udgaver, bør Leiligheden gribes. Den vil aabne vor klassiske Historie Veien til de videste Kredse, saa at Snorre kan komme til at spille en lignende Rolle i vor Nations Aandsudvilking og Opdragelse i Nutiden, som vi ved at han i Peder Claussøns Oversættelse har spillet i Norges mørke Dage.J. E. Sars, Moltke Moe og Frithjof Nansen, trykket i Gudbrandsdølen 11. oktober 1900

I de godt og vel hundre år som er gått siden utgivelsen av Gustav Storms oversettelse av Snorres Kongesagaer, er verket gitt ut flere ganger, og illustrasjonene har blitt uløselig knyttet til teksten. Dette er blant annet synlig i oversettelsen fra 1934, utført av Didrik Arup Seip og Anne Holtsmark, og i jubileumsutgaven fra 1979, utgitt ved Finn Hødnebø, som begge inneholder tegningene til Werenskiold, Munthe, Krohg, Egedius, Pettersen og Wetlesen. De nyere oversettelsene baserer seg også i stor grad på Storms oversettelse. I 1985 besluttet J. M. Stenersens forlag å gjenutgi praktutgaven fra 1899. Redaktør for dette verket, kalt Snorre Sturlasons kongesagaer «Stormutgaven», var Finn Hødnebø, og oversettelsen er den av Seip og Holtsmark, som fungerer som en språklig oppdatering av Storms nærmest danske skriftspråk. Gustav Storms innledning er erstattet med en av Hødnebø, og frakturskriften er byttet ut med antikva. Ellers er ornamentikken og fargene (svart og rødt) lik som i 1899, og alle illustrasjonene er selvsagt med.

«Storm-utgaven» har holdt seg godt inn i det 21. århundre, og ikke før i 2012 ble Heimskringla på ny oversatt fra norrønt til norsk, denne gang i en moderne språkdrakt og igjen med en kongelig dedikasjon til «Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon Magnus av Norge». Oversettelsen er utført av teolog og forfatter Kjell Arild Pollestad.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.