Christiane Korens reise til Kongsberg i 1805

I august 1805 reiste Christiane Koren med hest og vogn fra Tøyen til Kongsberg. Reisen varte i ti dager, og underveis skrev hun dagbok. Med i reisefølget var hennes mann, sorenskriver Johan Koren, og deres seksten år gamle datter Sara, «Sally». I tillegg hadde de med Peter Andreas Hertel, som var fullmektig hos sorenskriveren, og Henric Andreas Brock, prest i Nannestad. Den siste i følget var Petronelle «Nella» Margrethe Møller, en ung jente som i de senere dagbøkene bor hos Koren på Hovind.

I Korens dagbøker står ofte personlige møter i sentrum for fortellingen. Slik er det også i denne reisedagboken. I tillegg formidler hun et sterkt møte med fattigdommen som preget Kongsberg på denne tiden. Hun beskriver både begeistringen og frykten besøket i gruvene fyller henne med. Like mye som hun fascineres av håndverket og menneskenes driftighet i bergverket, frydes hun over Kongsberg kirkes staselige interiør. Dét er verd reisen i seg selv, bemerker hun etter besøket der, dagen etter ankomsten til Kongsberg.

Utsnitt av Wangensteens kart over Aggershuus Stift fra 1762.
Nasjonalbiblioteket Kart 184

Reisen startet på Tøyen hovedgård, der Christiane Koren pleide å bo hos sine gode venner Lotta og Johan Lausen Bull når hun skulle til Christiania. Bull var magistratspresident i Christiana, og omtales i dagbøkene ofte bare som «Presidenten». De plukket opp Nella i Nedre Volgaden No 389 i sentrum i Christiana, før reisen gikk videre til skysstasjonen Giellebek på Lierskogen. Der skrev hun den første siden av dagboken. Det hadde regnet hele dagen, det var lang ventetid på skyss, og dessuten var hun plaget av sin sedvanlige hodepine. De overnattet på Giellebek.

Udsigt fra Paradiisbakken, Peter Frederik Wergmann, 1835
Nasjonalbiblioteket blds_08202

Neste dag gikk turen videre over Bragernes. Hos Madam Bagge i Storgaden 44 stoppet de, skiftet og spiste, før de reiste videre til Hoksund. Været var endelig blitt bedre. På den andre siden av sundet ligger Eger prestegård, «saa indbydende for mig», skrev hun, «men jeg følte en stærk Feberrysten, og tør ei vove mig over (…) før i Morgen». Neste morgen noterte hun også en advarsel i dagboken: «Reiser I nogensinde denne Vei, saa tag ei ind hos gl: Margrethe Pær Andersens – om hun end lever saa længe. Her er forbistret dyrt og uhyggeligt oven i Kiøbet.»

På Eger, eller Houg, prestegård møtte hun igjen vennen og sognepresten Fredrick Smidth, hennes «Egersøn», og hans kone Lise Oppen. Det var et følelsesladd møte, etter bruddet som hadde vært mellom dem. «Han kom mig, jeg ikke ham imøde – burde, kunde jeg støde den Haand, han saa venligt, med dette sønlige Blik rakte mig, tilbage? Dog, jeg skriver en Dagbog, en Reise- ingen Hierte-journal. Hvorfor ærindrer I mig ikke om det?»

Fra Eger reiste de videre til Raaen, over Fiskumvannet. Veien var så dårlig at de ble rodd over vannet fra Rudstøen. Også der, hos kaptein Friderich Christoph Ditten, ble de overtalt til å overnatte, før de endelig dro til Kongsberg neste ettermiddag.

Kongsberg, akvarell av Robert Batty, ca 1820–30
Nasjonalbiblioteket blds_04972

På Kongsberg, og også underveis dit, kom Christiane Koren og hennes reisefølge tett på fattigdommen. Det var nettopp besluttet at gruvedriften skulle innstilles, og besøket i sølvgruvene var trolig den viktigste grunnen til Korens reise til Kongsberg. Gruvene gikk med underskudd, det var økonomiske nedgangstider i Danmark-Norge, og kongen trengte penger blant annet til Napolonskrigene. Kongsberg var allerede sterkt preget av nedleggelsen, avviklingen av gruvene hadde pågått over flere år, og mange var blitt arbeidsledige. Korens losji var hos Zimmermanns i 1^ste Tvergade fra Kirken. Han var ved siden av jobben som hyttearbeider vert for reisende. Utenfor huset samlet det seg en stor mengde tiggere etter at hun «havde givet en elendig Moder med 2 ‘usse Børn’ lidt». Fattigdommen var nesten ikke til å holde ut, syntes hun. Også underveis til Kongsberg bekymret hun seg for fattigdommen, ved synet av «en sørgelig Egn om Kongsberg», stillheten, det «Mismod og Kummer» hun så hos folk. Kammerjunker Petersen, som satt i kommisjonen som utredet situasjonen for sølvverket i forbindelse med nedleggelsen, og som var innlosjert samme sted som Koren, «bekræfter kun alt for meget, at jeg læste ret». Nøden på Kongsberg ble etterhvert så stor at staten i 1806 etablerte et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved bergverket.

Utsnitt av N.S. Krums kart over Kongsberg fra 1884.
Christine Koren hadde losji i 1ste Tvergade, rett overfor kirken.
Bergseminaret ligger på den andre siden av Torvet ved Kirken.
Nasjonalbiblioteket NA kart 25

Koren ble tatt i mot og vist rundt i Bergseminaret av inspektør Jens Esmark, som senere ble professor i bergvitenskap ved Universitetet i Christiania. Hun besøkte også Paul Steenstrup, som ved nedleggelsen av sølvverket fikk i oppdrag å planlegge et jernverk og senere et tekstilmanifaktur der. Steenstrup ble senere Kongsbergs representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og fikk samme år godkjennelse til å grunnlegge Kongsberg våpenfabrikk.

Gruvebesøket gjorde inntrykk, hun hadde gledet seg til det, men besøket gjorde henne også engstelig og opprørt. Om selve sprengningen skrev hun: «aldrig hørte mit Øre noget høitideligere, aldrig ventede jeg noget saaledes deelt mellem Længsel og Frygt (…) det var gyselig skiøndt». Også resultatet av gruvearbeidet, begeistret henne: «Alt saae vi, hvordan Metallerne bleve udbrudte, stødte, rensede, adskilte – det interesserede mig kun for saa vidt; man maae beundre alt hvad der ved menneskelig Eftergranskning er bragt til Fuldkommenhed.» På Den Kongelige Mynt, anlagt i 1686 som en del av sølvverket, fikk de se selve myntproduksjonen. Igjen trekker hun fram fullkommenheten i sin gjenfortelling i dagboken. «I Dag har vi beseet Mynten, 2ß Liv og Levnet fra Begyndelsen af. Det morer eller interesserer mig altiid at see sysselsatte Mennesker, og endnu mere naar de beskiæftiges med Ting, som ere bragte til en vis Fuldkommenhed.» Men også ved dette besøket blandes hennes glede med skrekk, opplevelsen av farene ved arbeidet med det glovarme metallet, tanken på mannen som ikke lenge før hadde «styrtet baglends ned i denne Ildhav».

Bergseminaret på Kongsberg, oppført 1786.
Fotografi av Anders Beer Wilse, 1903, eies av Norsk folkemuseeum

Også kirken på Kongsberg var en viktig attraksjon. Kirken er en korskirke fra 1761, kjent for å ha et rikt rokokko-interiør. Christiane Koren og hennes følge ankom Kongsberg om kvelden lørdag 10. august, og søndag formiddag gikk de i kirken. «Vi blev i Kirken til alt var forbi, for at besee den rigtig, og fik endog see det kostelige Alter- og Prækestoltøi, som von Cappelen har skiænket hertil (…) Al denne Stads kommer kun til offentlig Skue de 3 store Høitidsdage. Skulde det ikke være en Reise verd?» Peder Juel von Cappelen, som eide Eidsfoss Jernverk, og hans kone Christine Marie «Maja» Klein, ble etterhvert noen av Korens nærmeste venner. Fra Christiane Korens senere dagbøker kjenner vi hennes rike nettverk av slekt og venner, mange av dem sentrale figurer i datidens norsk-danske kultur- og samfunnsliv. Dagboken fra reisen til Kongsberg inneholder utførlige beskrivelser av diverse besøk, både underveis og på Kongsberg. Dette er møter som utvider hennes allerede omfattende, og stadig voksende, nettverk.

Kongsberg, litografi etter Clausen, 1830-tallet
Nasjonalbiblioteket blds_08201

---

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.