Christiane Koren og dagbokskretsen

På sorenskrivergården i Ullensaker skrev Christiane Koren dagboksnotater om stort og smått, også om politiske temaer og om mer eller mindre begrunnede rykter. Hun var også en flittig brevskriver og avisleser og forsøkte med vekslende hell å få sine tidvis politiske dikt på trykk i tidens presse. Den politiske interessen var naturlig nok særlig fremtredende i 1814. Hennes små grå og grønne journalhefter sirkulerte i en engere krets, men omgangskretsen av «døtre» og «sønner», som hun kalte sine venner, dekket til gjengjeld viktige deler av den politiske eliten.I den såkalte Hovindkretsen fantes blant andre prestene Claus Pavels og Frederik Schmidt, filosofen Niels Treschow og hans kone Cathrine, storfabrikanten Ludvig Mariboe og hans kone Ragna, jernverkseier Peder von Cappelen og hans kone Christine Marie, magistratpresidenten i Christiania Johan Lausen Bull og hans kone Charlotte Amalie, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, Sara Bøyesen og Marie Devegge. Se Steinfeld 1998, s. 298–302. I tillegg til miljøet rundt Christiania og Drammen hadde Christiane Koren gjennom sin mann, sorenskriver Johan Koren fra Bergen, også tett tilknytning til Bergens-miljøet.Johan Koren var fetter av Arnoldus Koren og Johan Koren Christie, far til Wilhelm F.K. Christie.

Slottsprest ved Akershus festning, Claus Pavels, var med i Christianiakretsen, og han ble selv inspirert av Moer Koren til å skrive sine egne, senere svært kjente, dagbøker, for periodene 1812–13, 1814, 1815–16, 1817–19, og 1820–22.Pavels’ dagbok fra våren 1812 sirkulerte i samtiden, men fra høsten 1812 skrev han trolig primært for en ettertid. Lindbæk 1915, b. 1, s. XV; Steinfeld 1998, s. 310. Daae, Ludvig (utg.), Claus Pavels’s Dagbøger for Aarene 1812–1813. Kristiania: Den Norske Historiske Forening, 1889; Riis, Claus Pavels (utg.), Claus Pavels’s Biografi og Dagbøger. Bergen: C. Floor, 1864, Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser 1815–1816. Christiania: Cappelen, 1867; Daae, Ludvig (utg.), Claus Pavels’s Dagbøger for Aarene 1817–1822. Christiania: Den Norske Historiske Forening, b. 1. 1817–19, 1899, b. 2. 1820–22, 1904. Han kunne uttrykke seg noe ambivalent om den kvinnelige litterære aktiviteten: «Det er dog Fias med de Fruentimmer, der ligesom Moer Koren giøre Læsen og Skriven saaledes til deres Hovedfag, at de ikke have Smag for anden Virksomhed.»Sitert etter Lindbæk 1915, b. 1, s. XI, XV. Men Pavels fulgte godt med på Moer Korens dagbøker og kommenterte dem i brev til henne, brev som hun i neste omgang gjenga.

Christiane Koren henvendte seg stadig til sine lesere, men understreket høsten 1814 at disse «Blade» og «Epistler» var for en begrenset krets hvor hun kunne si ting som ikke kunne ha kommet på trykk: «Hvad jeg, naar Hiertet er altfor fuldt, taler med Eder, faaer Verden ikke at vide».Dagboksnotat 19. desember 1814. Dagbokens semioffentlige karakter kan likevel ha bidratt til at en viss selvsensur gjorde seg gjeldende også for Moer Korens del, ikke minst i den turbulente perioden 1813–14.

1812-års politikk

I løpet av våren 1813 ble det tydelig for alle som ville se, at Sverige under sin nye kronprins fra 1810, Jean Baptiste Bernadotte – Carl Johan – målbevisst arbeidet for en norsk-svensk union. Dette, som senere er blitt kalt den svenske 1812-årspolitikk, var en reorientering vekk fra ønsket om en gjenforening med Finland, tapt til Russland i 1809 etter 600 års riksfelleskap med Sverige. I stedet lanserte Carl Johan det nye geopolitiske slagordet «Den skandinaviske halvøy». Med strategiske argumenter ble den nye politikken begrunnet. Den ble fulgt opp og forankret i traktater med stormaktene – Russland våren 1812, Storbritannia og Preussen våren 1813.Se Hemstad, 2014, s. 142–143.

Prisen for Carl Johan og Sveriges deltakelse i det som skulle bli alliansen som veltet Napoleon, var Norge. En union med Norge var et absolutt krav fra svensk side og Carl Johans kompensasjon overfor det svenske folk, hans raison d’être for å delta i krigen. Det var en omstridt politikk, ikke minst i Storbritannia, der denne type territorielle omrokeringer minnet for mye om Napoleons fremgangsmåte.

Norge var og hadde vært en integrert del av det danske riket i mer enn 400 år, som eget kongerike, men likevel som en provins. Dette var en bevisst politikk fra de danske kongenes side, som ikke ønsket et selvbevisst norsk rike innenfor unionen, og det var en politikk som skapte mye skjult og mindre skjult misnøye i Norge. Den danske politikken overfor nordmennene, og den misnøyen den avstedkom, var da også et av de sentrale poengene som den svenske agitasjonen forsøkte å utnytte. Proklamasjoner og pamfletter ble sendt inn over grensen via svenske agenter og spredt på markeder eller på andre måter. I tillegg til å spille på misnøye overfor det danske styret fremmet den svenske agitasjonen en rekke løfter overfor det norske folk – fra økonomiske løfter og løfter om korn til et utsultet folk i en periode med utstrakt nød i Norge, til politiske løfter om en egen norsk nasjonalforsamling og en egen konstitusjon for Norge. Målet i 1813 var å få nordmennene til å gjøre opprør mot den danske eneveldige kongen.

I tillegg til skriftene som ble delt ut til nordmennene på ulikt vis, rettet en rekke av de svenske skriftene seg mot et internasjonalt publikum, ikke minst den britiske offentligheten, og satte dermed for første gang Norge på den internasjonale dagsorden. Til denne internasjonale virksomheten ble betalte pamflettister og markante publisister mobilisert og engasjert, som August Wilhelm Schlegel og Madame de Staël – hun var ikke minst kjent for sine litterære salonger som samlet europeisk elite.Se Glenda Sluga, «Madame de Staël and the Transformation of European Politics 1812–17», The International History Review, 2014, s. [1]–25. Pamfletter ble spredt i et imponerende omfang og på en rekke språk.Se Hemstad 2014, s. 148–164, 322–332. Flere av skriftene er gjengitt i Hemstad (red.), 2014. Et særlig stort omfang fikk en pamflett skrevet av Schlegel på oppdrag for Carl Johan, anonymt utgitt i 1813, og publisert i London i Madame de Staëls navn.Madame de Stäel [sic] Holstein, [i.e. August Wilhelm Schlegel], An appeal to the nations of Europe against the continental system: published at Stockholm, by authority of Bernadotte in March, 1813. London: J.M. Richardson, 1813. I de svenske pamflettene gjaldt det dels å sverte dansk politikk, dels å argumentere for det naturlige i en svensk-norsk forening. Den geopolitiske argumentasjonen bidro til å begrunne endringen i den svenske utenrikspolitiske orienteringen som fulgte av den nye 1812-årspolitikk.

Lenge før det ble en erklært krigstilstand mellom Sverige og Danmark – det skjedde først i september 1813 – hadde Sverige begynt å presse på for å få Danmark til å avstå Norge. Danmark-Norge befant seg på fransk side i konflikten og hadde gjort det siden det britiske bombardementet av København og det påfølgende ranet av den dansk-norske flåten i 1807 hadde tvunget dobbeltmonarkiet ut av nøytraliteten og inn i en allianse med Napoleon. Den franske keiseren var på denne tiden ansett som uovervinnelig, men etter at hans ekspansjon ble stoppet i Moskva i 1812, var det Carl Johan som med størst hell påvirket det diplomatiske spillet. Danmark-Norge havnet da i en presset situasjon, og våren 1813 forsøkte derfor Frederik 6. å vri seg ut av grepet – det vil si alliansen med Napoleon – ved å nærme seg Napoleons fiender, Storbritannia og Russland. Det ble også svart på den svenske internasjonalt rettede pamflettvirksomheten gjennom en rekke motskrifter, blant annet pamfletter, til dels utgitt på flere språk, som gikk i rette med den svenske retorikken og bruken av betalte pamflettister. Skriftene ble gjerne utgitt anonymt, men i kongelig regi.Ruth Hemstad, «'[…] oversvømmet Norge med oprørske Proclamationer’. Svensk propaganda i Norge 1812–1813», i Bård Frydenlund og Odd Arvid Storsveen (red.), Veivalg for Norden 1809–1813. Oslo: Akademika forlag, 2013, 87–109; Hemstad 2014, s. 169–185. Flere av skriftene er gjengitt i Hemstad (red.) 2014. En av dem var et angrep på det som tilsynelatende var Madame de Staëls skrift, utgitt i London av danske Andreas Andersen Feldborg, og oversatt og utgitt i Norge året etter.[Andreas Andersen Feldborg], Cursory Remarks on the meditated Attack on Norway, comprising Strictures on Madame de Stäel Holstein’s «Appeal to the Nations of Europe»; with some historical and statistical Fragments relating to Norway. London: J. Blacklock, 1813. Skriftet utkom i tre utgaver i august 1813 og ble oversatt og utgitt i Norge året etter, som En Stemme fra England om Nordens nuværende Anliggender, især om Norges Afstaaelse, oversat af Povel Fasting. Christiania: Jacob Lehmann, 1814. Frederik 6.s tilnærmelser kom imidlertid for sent. Carl Johan hadde allerede fått på plass traktaten med den britiske Tory-regjeringen, Stockholmstraktaten, 3. mars 1813.Treaty of Concert and Subsidy between His Britannic Majesty and the King of Sweden. London: Printed by R.G. Clarke, Cannon Row, 1813.

Frederik 6. forsøkte også å møte den svenske agitasjonen overfor nordmennene, selv om han lenge vegret seg for å svare med trykte proklamasjoner. I første omgang ba han derfor visestattholderen i Norge, Fredrik av Hessen, om å informere befolkningen om de danske fredsforsøkene overfor Storbritannia og om den svenske politikken. Tiltaket ble lagt merke til: 19. april meldte Claus Pavels om et merkelig, offisielt brev fra Hessen, sendt fra amtet med anmodning om at det skulle «divulgeres i min Kreds paa passende Maade».Claus Pavels Riis (utg.), Claus Pavels’s Biografi og Dagbøger. Bergen: C. Floor, 1864, s. 64.

Dette sirkulæret mottok også sorenskriver Koren fra visestattholderen, fortalte Moer Koren til sin krets 21. april, rett over påske i 1813. Da viste hun til at innholdet «er Eder formodentlig Alle bekiendt – thi det skulde paa en Maade offentliggiøres»..Lindbæk 1915, b. 2, s. 24. Dagboksnotat 21. april 1813. I Lindbæks sluttnoter forklares brevet fra stattholderen med Frederik 6.s instruks til Frederik av Hessen om å undersøke hvorvidt det fantes et svensk parti i Norge, datert 6. april (note s. 203). Dette var imidlertid ikke ment for allmenn offentliggjøring. Det var derimot sirkulæret om kongens politikk, noe som samstemmer med Moer Korens kommentarer om brevet. Dette var en riktig vurdering – kunngjøringen skulle ikke trykkes, men offentliggjøres via prekestolen og på andre måter. Den høyst uklare danske utenrikspolitiske situasjonen tilsa heller ikke en allmenn offentliggjøring av den danske kongens forsøk på å berolige det norske folk ved å peke på fredsfølere overfor Storbritannia. Moer Koren var bekymret for «mit elskede Danmarks Hæder, mit kiære Norges Fare».Det er bare utdrag av Christiane Korens dagbok fra 1813 som er tatt med i Lindbæks utgivelse i 1915. Nasjonalbiblioteket, Ms. 8° 1464, Christiane Koren: Dagbøker. 1813. 1. januar–31. desember 1813. Dagboksnotat 21. april 1813. Hun fremhevet hovedpoenget i sirkulæret overfor sin dagbokskrets, og her slo hennes danske bakgrunn tydelig inn:

Efter hvad hiint Brev lader formode, seer vor gode, haardt betrængte, faderlige Konge sig nødt til, hvis det arme Norge ikke skal blive et Offer for Hunger – eller Fiendesværd, at giøre det tunge, første Skridt til Forlig med det troeløse Britannien. Dertil tvinger det ikke mindre skiændigttroeløse Naboe ham […].Lindbæk 1915, b. 2, s. 25. Dagboksnotat 21. april 1813.

Det fremkom i sirkulæret at om fredsforhandlingene med Storbritannia mot formodning ikke førte frem, var dette «allene Nabohoffets Skyld», som enten ved makt eller list ville «tilvende sig Norge, og forvende Nationens Hjerter fra dens retmæssige Konge […]».Riis 1864, s. 65.

Dette frembrakte frykt for krig hos Moer Koren, noe som kom tydelig til uttrykk få dager etter, da hun lettet gledet seg over at avisene fra København kom frem med posten – hun hadde fryktet en eventuell «Postens Standsning i Svea riget» som et forvarsel om en krigserklæring. Fra alle kanter ble det spurt om posten og avisene fra København var kommet, og da vi hadde disse, fortalte Koren, var det nesten «som havde vi holdt Fredstractaten i vore Hænder».Christiane Koren: Dagbøker. 1813. Dagboksnotat 24. april 1813. Nasjonalbiblioteket, Ms. 8° 1464.

Vel så viktig som at avisene kom frem, var nyheten som kunne leses i dem, om at Sverige skulle sende en armé til «Tydskland», og «det med dets Kronprints i Spidsen […] torde vi kun troe det!».Christiane Koren: Dagbøker. 1813. Dagboksnotat 24. april 1813. Nasjonalbiblioteket, Ms. 8° 1464. Dette var riktig nok, Sveriges og Carl Johans bidrag i krigen på kontinentet var nedfelt i Stockholmstraktaten og i de diplomatiske forhandlingene med Storbritannia. Han forlot Sverige i slutten av mai – uten å ha nådd sitt mål om et norsk opprør mot Danmark, slik agitasjonen oppmuntret til gjennom å spille på misnøye og ved å fremme politiske løfter.Hemstad 2014, 113–123.

«Norges anden Prints Christian!»

Det var uansett for sent for et dansk forlik med Storbritannia som ikke innebar at Danmark måtte avstå Norge, dette ble klart for de fleste i løpet av mai. Men ennå 26. april var det hos Moer Koren betingede forventninger til at den danske utsendingen, grev Joachim Bernstorffs reise til London, skulle bære frukter: «Ak, mon det er kommet dertil, at Danmark maae giøre det første Skridt til Fred med vore Ødelæggere – maae kiøbe Norges Rædning med Resten af den danske Hæders Undergang?!!»Lindbæk 1915, b. 2, s. 27. Dagboksnotat 26. april 1813.

Håpet i Norge om en annen løsning og motstanden mot den svenske politikken fortsatte og ble forsterket utover våren, ikke minst som resultat av en rekke danske skrifter som nå ble sendt ut, både til Norge og internasjonalt. Skriftene ble, som nevnt, sendt som svar på de svenske skriftene, på den svenske «Kampagnen med Blæk istedet for Blod», som det het i et av de danske motskriftene, og som en av mange krasse karakteristikker av den svenske agitatoriske offensiven.Philip Ludvig Olufsholm [i.e. Peter Lotharius Oxholm], Fortsættelse af Anmærkningerne ved Skriftet Sur le systême continental et sur ses rapports avec la Suede. No. II. København: Forlagt af Fr. Brummer. Trykt hos C. Græde, 1813, s. 87. Utover i mai ble de svenske planene også mer allment kjent i Norge, og Moer Koren sukket over det «ukiærlige Naboeland, der vil os saa ilde». Men hun tilføyde:

Dog ney, Gud lade mig altiid beholde ogsaa den Troe, at der intet Nationalhad gives, at det svenske Folk giærne vilde leve i Enighed og Kiærlighed med de norske og danske Brødre – men Regieringen, Adelen er ikke Folket, i Sverrig ikke, og mange Stæder ikke.Lindbæk 1915, b. 2, s. 35. Dagboksnotat 19. mai 1813.

I kontrast stilte hun opp situasjonen i «mit Fædreland, i vore Fædrelande, Elskede – de ere jo dog begge kun Eet». Der er «Kongen sit Folks Fader», og de fleste adelsmenn skilte ikke sin interesse fra folkets.Lindbæk 1915, b. 2, s. 35. Dagboksnotat 19. mai 1813. Denne holdningen, kan man si, var i tråd med den danske agitasjonen, både med hensyn til å true med den svenske adelen – en frykt som var utbredt i Norge – og ved å fremheve kongens omsorg og rikenes fellesskap.

Det kunne bli tolket som et uttrykk for kongelig omsorg da kronprins Christian Frederik ble sendt til Norge. 18. mai formidlet Moer Koren de første ryktene om at Christian Frederik var på vei til Norge som ny stattholder. Hun var i stuss om hva dette skulle bety, særlig etter vårens krigsfrykt og fredsrykter:

Og om alt dette har Ingen havt mindste Nys. Hvad betyder det? Godt eller Ondt? Godt haaber jeg, Anledningen kan være saa hvilken den vil, Godt i sine Følger, om end det for Øyeblikket skulde være noget paa færde, der ikke saae saa glædeligt ud.Lindbæk 1915, b. 2, s. 34. Dagboksnotat 18. mai 1813.

Prinsen var på dette tidspunktet fortsatt underveis og ankom Søndre Sandøy på Hvaler 21. mai. Christian Frederik skulle avløse visestattholderen Frederik av Hessen, som hadde blitt kalt tilbake til Danmark for å lede danske tropper i Holstein. Dette var en del av Frederik 6.s forsøk på å komme over på alliert side.

Beslutningen om å sende tronarvingen, som Frederik 6. så langt hadde holdt utenfor makten, til Norge, kom imidlertid til å få langt større betydning. Mens Frederik av Hessen hadde hatt en klart begrenset oppslutning i Norge, skulle Christian Frederik komme til å samle det norske folk – og det på kort tid. Den nye politikken fra Frederik 6.s side ble tillagt stor betydning, noe for eksempel danske agitatoriske pamfletter utgitt i London sommeren 1813 ga tydelig uttrykk for: «The choice of Prince Christian, there is no doubt, will be fully justified on all sides, should the energies of the Norwegian people be again put to the test […]».[Feldborg] 1813, s. 53.

Christian Frederik gjorde da også inntrykk i Norge. Svenske agenter i landet meldte etter prinsens ankomst at stemningen, som var blitt oppfattet som ganske prosvensk og antidansk våren 1813, nå hadde snudd. På dette punktet kan det være grunn til å tro på disse svenske rapportene, som generelt må leses kildekritisk. Det fantes også svenskvennlige krefter, og det var mange kontakter mellom nordmenn og svensker, både over grensen og mellom sentrale aktører på hver side, som i første rekke senere sentrale politikere som Herman Wedel Jarlsberg og Peder Anker på norsk side og svenske politikere som Georg Adlersparre, Baltzar von Platen og andre på svensk side. Dette var en kontakt som gikk tilbake til 1809, da den danske prinsen og øverstkommanderende i Norge, Christian August, ble valgt til svensk tronfølger. Prins Christian August var populær i Norge, og tanken bak tronfølgervalget var allerede den gang å få Norge med på kjøpet. Prinsens tidlige død i mai 1810 satte imidlertid en foreløpig stopper for disse drømmene og åpnet veien for den franske marskalk Bernadotte, den senere Carl Johan.

Den dansk-norske prinsen som kom i mai 1813, kom som en ny Christian August som skulle vinne det norske folkets hjerter. I juni skrev Moer Koren begeistret i sin dagbok om den «vakre Prints» – «ved sin Blidhed og hele Væsen indtager han Alle. O at han blev Norges anden Prints Christian!»Lindbæk 1915, b. 2, s. 40. Dagboksnotat 12. juni 1813.

18. september, etter noen måneder i Norge, feires Christian Frederiks fødselsdag med store festligheter, med taler, middager og musikk, teater og ball. Moer Koren beskrev tankefullt kontrasten mellom feiringen og den store nøden i landet:

Vi lever jo overalt, og tumler os overalt i et gaadefuldt Mørke, og man kunde, synes jeg, kalde denne Tiid Contrasternes Triumph, fordi alting, Rigdom og Armod, Overflod og den gustne Hunger, Haardhed og Mildhed, og nesten alt hvad man tænker sig, staaer imod hinanden som en knyttet Næve mod et blaat Øye.Lindbæk 1915, b. 2, s. 71. Dagboksnotat 18. september 1813.

1814 skulle definitivt bli kontrastenes år – også for Moer Koren.

Kieltraktat og opprør

Nyttårsdagen 1814 holdt slottsprest Claus Pavels gudstjeneste i Akershus Slottskirke. Til tross for mørke utsikter presiserte Pavels i prekenen, som han ble oppmuntret av Christian Frederik til å publisere, at «endnu staaer dog det gamle Tvillingrige, frit og selvstændigt, behersket af den Kongeslægt, som styrede det gjennem Aarhundreder!»Riis 1864, s. 124–125; Claus Pavels, Prædiken, holden i Aggershuus Slotskirke Nytaarsdag 1814. Christiania: Trykt hos Jacob Lehmann, [1814], s. 3. På Ullensaker var det større usikkerhet om «tvillingrikets» fremtidige enhet. Moer Koren sukket samme dag usikkert og foruroliget overfor sin dagbokkrets: «Jeg kan aldrig vænne mig til at tænke Norges og Danmark Interesse særskildt […]».Dagboksnotat 1. januar 1814.

Mot slutten av måneden gikk det rykter om at noe var i gjære, men det tok tid før innholdet i Kieltraktaten av 14. januar, der Frederik 6. måtte avstå Norge til den svenske kronen, nådde landet – og ikke minst ble offentliggjort. 24. januar fikk Christian Frederik en foreløpig orientering om den vedtatte splittelsen av tvillingriket, fastslått i traktaten. Fredstraktaten, eller rettere sagt fredsbudskapet, ble i første omgang offentliggjort i en høyst maskert versjon i den offisiøse avisen Tiden: et offentlig Blad av blandet Indhold, som ble et viktig talerør for Christian Frederik våren 1814. Budskapet i redaktør Niels Wulfsbergs ekstrablad av Tiden 25. januar var det noe villedende «Fred, Fred i Norden!»Tiden, nr. 55, 25. februar 1814. På Tøyen i Christiania satt Moer Koren, på visitt fra Ullensaker, og fikk se avisen dagen etter. Lett angstfylt skrev hun til sine dagboksvenner om oppslaget: «Det forkynder Fred, forkynder den i Glædens Udtryk – Vilkaarene vides ikke – o, og endda skal vi glæde os!»Dagboksnotat 26. januar 1814.

Et tegn i tiden på at noe var alvorlig galt, var det likevel da den sedvanlige feiringen av Frederik 6. på hans fødselsdag 28. januar ble tonet kraftig ned. Moer Koren tynges av usikkerheten. «Jeg kan ikke skrive Hiertet let, og Haanden er tung, Pennen vil ikke glide, og jeg kan ikke glæde mig […]». Hun klarte ikke å se frem til feiringen av «vor ulykkelige Konges Fødselsdag, vel den bittreste af de mange bittre han har oplevet».Dagboksnotat 26. januar 1814.

Noen uker senere, 16. februar, på dagen for det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll, dro Korens sønn Jess til Christian Frederik for å melde seg som frivillig. Moer Koren fikk høre nytt fra møtet av professor Niels Treschow, som reiste innom Hovind på tilbakereisen fra Eidsvoll. Nærheten til Eidsvollsbygningen, halvannen mil, bidro til at Moer Koren jevnlig kunne rapportere politiske nyheter i sine «Blade» utover våren. Treschows rapport var beroligende. Hva kan ikke Norge utholde, skrev Koren, «naar dets Sønner i Enighed staae faste som dets Klipper?»Dagboksnotat 19. februar 1814.

Gjennom en større offensiv ble Christian Frederiks budskap om at han stilte seg i spissen for det norske folk, i protest mot avståelsen, gjort kjent. 22. februar proklamerte han seg som regent i et møte med Christianias embetsmenn. Han leste selv opp sitt åpne brev og sin kunngjøring til folket, datert 19. februar.Christian Frederik, Aabent Brev fra Norges Regent, Prinds Christian Frederik, angaaende Rigets nærværende Stilling, og tilkommende Regjeringsforfatning. Christiania: Jacob Lehmann, [1814]; Kundgjørelse: [til Nordmænd om at Kong Frederik den Sjette nødedes til at frasige sig sin Ret til Norges Throne]. Christiania: Jacob Lehmann, [1814]. I alt ble 10 ulike kunngjøringer datert denne dagen, to av dem ble også oversatt og utgitt på fransk, beregnet på en internasjonal offentlighet.For oversikt over publikasjonene, se Hemstad 2014: Appendiks, s. 457–458. De samme skriftene ble lest opp av herolder rundt i byene. To dager etter trykkes Frederik 6.s åpne brev og proklamasjon,Frederik 6., Kongeligt aabent Brev angaaende Norges Afstaaelse til Sverrig, udstædt den 18de Januar 1814. Kiøbenhavn: Johan Frederik Schultz, [1814]; [Proclamation til Nordmændene 18. Januar 1814 i Anledning af Kiel-Tractaten]. København: Johan Frederik Schultz, [1814]. der han løste det norske folk fra sin ed til seg, og Christian Frederiks åpne brev som Norges regent i avisen Tiden.Tiden, nr. 68, 24. februar 1814. I den påfølgende utgaven 25. februar trykkes Christian Frederiks kunngjøring til nordmennene, og de øvrige kunngjøringene og sirkulærene av 19. februar.Tiden, nr. 69, 25. februar 1814. Distribusjonen av proklamasjonene må ha vært effektiv. Allerede 23. februar meldte Moer Koren begeistret: «– I Dag har vi da faaet mange Proclamationer, der alle have sadt Hierterne i Bevægelse».Dagboksnotat 23. februar 1814. Slik var de også ment.

Blant disse proklamasjonene var også et sirkulære til biskopene der de ble bedt om å avholde bededag og valg til Eidsvollsforsamlingen. Christian Frederik tok aktivt kirken i bruk og stolte på «Præsteskabets gavnlige Indflydelse paa Almuen, til at opflamme dens varme Følelse for Fædrenelandets den gode Sag», som det het i sirkulæret.Christian Frederik, [Circulaire til Biskopperne om at afholde en Bededag med Eeds-Aflæggelse og Valg]. Christiania: [s.n.], 1814. Gjennom kirkene skulle budskapet spres til hele folket, slik Frederik 6. også hadde forsøkt i april 1813, og som også Christian Frederik hadde benyttet seg av for å spre sin første proklamasjon, datert 22. mai 1813.Christian Frederik, Kundgjørelse: [til Nordmænd om at Christian Frederik er sendt som Statholder i Norge], Christiania: [Statholderen], 1813.

Det som kan kalles et opprør i kirkene, var i full gang 21. februar i Bergen. Biskop Johan Nordahl Brun talte denne dagen i Bergens Domkirke med tittelen Advarsel og Trøst mod overvældende Bedrøvelse.Johan Nordahl Brun, Advarsel og Trøst mod overvældende Bedrøvelse: i en Tale, holden i Bergens Domkirke Fastelavns Mandag, den 21de Februar 1814, i Anledning af Luc: 22 Cap: 45 V. Bergen: Dahls Enke og Søn, 1814. Brun hadde da ennå ikke mottatt Frederik 6.s proklamasjon, som løste nordmennene fra sin ed til seg. Dette var en del av avtalen i Kiel og en viktig forutsetning for norsk aksjon videre. Denne delen av Kieltraktaten ble tatt på største alvor, mens traktaten som sådan ikke ble anerkjent i Norge – kongens rett til å avstå Norge til den svenske kongen ble avvist som ugyldig. Brun hadde heller ikke mottatt Christian Frederiks kunngjøringer av 19. februar, men han var blitt orientert om at prinsen hadde reist til Trondheim, og om talene som han hadde holdt der, og mottakelsen han hadde fått.

Trønderne tenker det samme som vi, fastslo Brun og konkluderte: «Før døe Døden end udstrække frie Hænder til at bære fremmed Slavelænke».Brun, Advarsel og Trøst, s. 24–25. Denne skremselspropagandaen om svenskene som slavedrivere var vanlig i den dansk-norske agitasjonen i 1813, og ikke mindre fremtredende i Christian Frederiks agitatoriske offensiv i 1814.

Biskop Bruns tale ble lest av Christiane Koren, på den andre siden av landet, og hun anbefalte den sterkt til sine dagboksvenner. Hun ville til og med skrive den av til dem, hvis det ikke var eksemplarer å få av skriftet, som var trykt i Bergen. Lesningen hadde stadig stanset opp, mindre på grunn av «det slette Tryk» enn på grunn av tårene, fortalte hun.Dagboksnotat 12. april 1814. I Nasjonalbibliotekets bevarte eksemplar av skriftet er det et relativt svakt trykk.

Blant bededagens mange politiske taler fra prekestolen – en rekke av dem ble publisert og distribuert for å virke oppflammende for «den gode Sag» – gledet Moer Koren seg over talen til Frederik Schmidt, sognepresten i Eger utenfor Drammen.Frederik Schmidt, Taler, holdne i Egers Hovedkirke paa den anordnede festlige Bededag den 4de Marts 1814. Christiania: C. Grøndahl, [1814]. Schmidt var også med i hennes krets, som en av hennes «sønner». Hans «skiønne kraftfulde Tale paa Fest-bededagen» leste hun høyt for sitt kvinnelige selskap på Hovind, og hun forteller også i dagboken at hun «læste flere Stæder af den flere Gange, og takker Sønnen min her i mit og mine kiære Tilhørerinders Navn for den deylige Time […]».Dagboksnotat 25. mars 1814.

Christian Frederiks mange proklamasjoner og flommen av politiske taler fra kirkens menn bidro til å mobilisere befolkningen og også til å gjøre den norske motstanden mot avståelsen til Sverige kjent, både i Sverige og internasjonalt. Det gjaldt å gi et inntrykk av en samlet norsk motstand.

Svensk reaksjon

I Sverige var feltmarskalk Hans Henrik von Essen blitt utnevnt til generalguvernør over Norge straks etter Kielfreden. Han henvendte seg til Christian Frederik i flere omganger i etterkant av traktatinngåelsen. 20. februar sendte han landshøvding i Göteborg Axel von Rosen og oberst Carl Erik Skjöldebrand til Norge utrustet med en rekke aktstykker og publikasjoner som skulle bidra til å påvirke både prinsen og nordmennene i riktig retning. Sammen med blant annet et brev fra Essen til Christian Frederik og et fiktivt brev fra utenriksminister Lars von Engeström til Essen om at den britiske regjering hadde besluttet å håndheve en blokade av Norge, fikk Rosen med seg en bunke proklamasjoner: Carl 13.s proklamasjon til det norske folk datert 8. februar og Essens proklamasjon av 23. februar, Til det Norske Folk, med vedlegg, bl.a. fredstraktaten og flere danske proklamasjoner.Carl 13. Proclamation. Stockholm: Kongl. Tryckeriet. (Datert 8. februar 1814.); H[ans] H[enrik] von Essen, Til det Norske Folk. [I]. Carlstad: G. Wallencrona, 1814; Jörgen Weibull, Carl Johan och Norge 1810–1814. Unionsplanerna och deras förverkligande, Bibliotheca historica Lundensis, 6. Lund: Gleerup, 1957, s. 232–34.

I proklamasjonen av 8. februar ble det norske folk lovet en nasjonalforsamling og en forfatning. Dette var i tråd med løfter fremmet i mer semioffentlige utgivelser i 1813. De svenske forfatningsløftene kom lenge før dette var tenkt som en mulighet fra Christian Frederiks side, som først på notabelmøtet 16. februar gikk bort fra sin plan om å ta enevoldsmakt i Norge.Arnet Olafsen, Kong Christian Frederiks dagbok fra hans ophold i Norge: Utgit som tillæg til “Riksforsamlingens forhandlinger” efter det franske originalhaandskrift av Arnet Olafsen og oversat til norsk av Jens Raabe. Kristiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, 1914. Dagboksnotat 16. februar 1814, s. 162.

Essens proklamasjon Til det Norske Folk skulle også formidle Kieltraktatens innhold i Norge – den var et av vedleggene.Essen, Til det Norske Folk. [I]. I Norge ble nemlig traktatens ordlyd tilbakeholdt for offentligheten helt frem til 10. mars, da den omsider ble kunngjort i Tiden, og traktaten ble aldri utgitt som eget trykk i Norge.Tiden, nr. 74, 10. mars 1814. Se Hemstad, 2014, s. 205–213. Det var også viktig sett fra svensk perspektiv å spre kunnskap om de danske proklamasjonene som løste folket fra eden til kongen i København, og som ba det norske folk om uten motstand å gå over til de nye myndighetene.

Skjöldebrand og Rosen fikk foretrede hos Christian Frederik 24. februar. De hadde krevd å få møte prinsen alene, men han mottok dem omgitt av sine og Norges fremste menn. Christian Frederik ba om å få se brevet fra Essen og deretter den svenske kongens proklamasjon. Spørsmålet om proklamasjonen skapte uro, for denne hadde Rosen lagt igjen i sitt kvarter. Han svarte at han skulle få hentet den straks, men Christian Frederik lot ikke Rosen få ytre seg videre. Isteden svarte han med å lese opp sitt motskrift, det åpne brevet av 19. februar.Christian Frederik, Aabent Brev fra Norges Regent, [1814]. Rosen uttalte sin protest, avslo Christian Frederiks innbydelse til middag og vendte umiddelbart tilbake til Sverige. Hendelsen ble straks kjent og utnyttet fra norsk side: «Det veed vi dog er Sandhed, at de svenske Herrer, som kom for at ordne Sveas og vor Norges Forening, toge bort med en lang Næse […]», skrev Moer Koren 1. mars.Dagboksnotat 1. mars 1814.

I høyst begrenset grad fikk de to svenske sendebudene mulighet til å utdele sine agitatoriske skrifter, men kongens proklamasjon ble utdelt til allmuen som møtte opp ved grensen og ved skysstasjonene, skriver Weibull.Weibull 1957, s. 236. Disse proklamasjonene ble igjen samlet inn av den norske brigaden i området, under ledelse av general von Staffeldt, kunne Christiane Koren fortelle til sin krets. «Til alle Skydsgutter, og hvor de fore igiennem, havde de leveret Proclamationer, der formodentlig lovede Norge Guld og grønne Skove[…]».Dagboksnotat 1. mars 1814. Koren kunne fortelle at Staffeldt imidlertid hadde sørget for at hvert eksemplar ble samlet inn og sendt tilbake til utdelerne i en konvolutt, slik at dette ventet dem ved returen til Svinesund. Den svenske proklamasjonen ble like fullt distribuert i stor stil i grenseområdet, til tross for forbudet mot å ta imot denne type trykk.Se Morten Nordhagen Ottosen, «Popular Responses to Unpopular Wars: Resistance, Collaboration and Experiences in Norwegian Borderlands, 1807–1814». Ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2012, s. 404. Det var et forbud som ble skjerpet i slutten av februar.Christian Frederiks brev til stiftamtmennene 23. februar om at de som utbredte slike skrifter skulle behandles som landsforrædere. Hemstad 2014, s. 238–240.

«Nationalhad»

Moer Koren, som i 1813 hadde avvist nasjonalhat mellom nordmenn og svensker, ble i 1814 revet med av begivenhetene. «Endnu oftere har jeg med Afskye talt om Nationalhad, som noget af det mest nedværdigende for Mennesket. Og nu føler jeg en ubetvingelig Modbydelighed for alt hvad Svenskt er», innrømmet hun i mars.Dagboksnotat 13. mars 1814. Selv da de fleste forsøkte å begrave stridsøksen utover høsten, ble Moer Koren fortsatt revet med: «Og hvordan har dette fundet Adgang til min Siæl, der fast intet hadede saa meget, og intet fandt mere uretfærdigt, ja, nedværdigende for Mennesket end alt Nationalhad?»Dagboksnotat 15. november 1814. Den danske og norske agitasjonen nørte i høy grad opp under det som ble kalt et nasjonalhat. I neste omgang ble nettopp den unisone norske motstanden, at det norske folk heller ville dø enn å bli svenske, slik det ble hevdet, et sentralt norsk agitatorisk poeng overfor den internasjonale, og særlig den britiske, offentligheten.

Den norske motstanden ble gradvis kjent både i Sverige og i Europa. Ikke minst i Storbritannia kom debatten om Norge til å gå høyt våren og sommeren 1814. De første ryktene om en norsk uavhengighetserklæring kom på trykk i engelske aviser allerede i slutten av februar. Opposisjonsavisene rykket ut med en klar støtte til den norske kampen for uavhengighet. Dette ble blant annet uttrykt i The Morning Post 21. februar.

Christian Frederik sørget for at dette ble fyldig gjengitt i Tiden 19. mars.Tiden, nr. 77, 19. mars, 1814. Den ledsagende artikkelen i Tiden var signert etatsråd Carl von Holten, nærmest prinsens pressesekretær. I artikkelen ble det understreket: «At det Engelske Folk i Almindelighed glædes ved det Skridt, som den Norske Nation har gjort, kan Ingen tvivle om […]». Glede over denne meldingen var det også i Norge. Moer Koren ble orientert om de «glædelige Efterretninger» i Tiden, om «Engelands høye Bifald til det Skridt, Norge har gjort […]».Dagboksnotat 21. mars 1814. Dessverre visste det seg snart at det ikke var det offisielle Englands høye bifall, snarere opposisjonens applaudering, som kom til uttrykk i meldingen.

Under Eidsvollsforsamlingen var Hovind et uformelt samlingssted for flere av de sentrale aktørene som støttet Christian Frederiks linje, som Wilhelm Frimann Koren Christie, Frederik Schmidt, Jonas Rein, Niels Treschow og Georg Sverdrup.Se Steinfeld 1998, s. 313 og Korens dagbok for 1814. Den nasjonale enigheten var imidlertid ikke like entydig lenger. Slett ikke alle støttet det forestående valget av Christian Frederik til konge for et selvstendig Norge, et valg som skulle gjennomføres på tross av stormaktenes støtte til Sverige. De som ikke var enige i den selvstendige opprørslinjen, ble fort stemplet som svenske, som svikere og landsforrædere. Jonas Rein holdt for eksempel flere kraftige og til dels hatske patriotiske taler på Eidsvoll som gjentatte ganger ble fremført og bejublet i lukkede selskaper på Hovind, og de ble raskt spredt og gjort kjent rundt i landet. Moer Koren rapporterte videre om politiske synspunkter og rykter og gjenga patriotiske dikt fra Rein og Schmidt. Hun var hoderystende og uforsonlig overfor dem som ikke støttet opp om opprørslinjen, men mente det var bedre å forhandle med svenskene, disse «slemme Krabater» og «Ulykkens Propheter» på Eidsvoll, som fremmet sine «Floskler» om at «man ikke maa bygge paa Sand».Dagboksnotat 4. mai 1814; 5. mai 1814.

Uro i København

I København var det også uro våren 1814 på grunn av Frederik 6.s politikk og opprøret i Norge. Moer Koren meldte om rykter om revolusjon og beklaget seg over kongens strenge reaksjoner.Dagboksnotat 11. februar 1814; 25. mars 1814 I begynnelsen av april meldte utenriksminister Engeström om et pronorsk skrift, utgitt i Danmark, og sendt ham fra København: «Det er ikke mindre end en offentlig udkastet brandfakkel», tordnet den svenske utenriksministeren, som ga baron Tawast, den svenske utsendingen i København, beskjed om å gå til den danske utenriksminister Rosenkrantz med publikasjonen.Carl Johan Anker, Uddrag af diplomatiske indberetninger om Unionens forberedelse og tilblivelse 1814. København: N.M. Kjærs Forlag, 1895, s. 196.

Skriftet det var snakk om, inneholdt to dikt, «Nor til Dan» og «Til Norge 1814», samt et opprop med overskriften «Fra en Nordmand i Danmark til sine Landsmænd i Norge».Jf. utgiverens, Ankers, fotnote, basert på gjennomgåelsen av arkiver. Anker, 1895, s. 196, note 1. Dette skriftet er ikke funnet ved noen av de skandinaviske nasjonalbibliotekene. Diktene, og trolig også oppropet, var skrevet av den norskfødte Caspar Johannes Boye, og de var blitt fremført i den nyopprettede Nordmands-Foreningen i København. Det bidro til at foreningen ble forbudt og oppløst 8. mars.Harald Beyer, «Politisk digtning i Norge 1814», i Til belysning av 1814, Sverre Nordberg [mfl.], Avhandlinger fra Universitetets historiske seminar, b. 1. Kristiania: [Det Kgl. Frederiks Universitet]; Grøndahl & søn, 1914, s. 269–270. Diktene sirkulerte, i hvert fall som håndskrift, i Norge, der de ble lest, avskrevet og fremført i sosiale sammenhenger våren 1814.

Frederik Schmidt leste diktet på Eidsvoll, og brakte det med seg til Hovind.Frederik Schmidt nevner i sin dagbok fra Eidsvoll 23. april at han leste dikt av «unge Boje»: «Norge 1814» og «Nora til Svea 1813» (som nok må være snakk om Andreas Bonnevies dikt fra 1813), og «Nora til Svea 1814». Niels Hancke, Provst Fredrik Schmidts Dagbøger: udgivne i Uddrag ved N. Hancke. Kjøbenhavn: C.A. Reitzel, 1868, s. 164. Moer Koren, som skrev av og sendte diktene til sine venner, kunne 5. mai fortelle at forfatteren var blitt satt i arrest «for at have givet sit varme unge norske Hierte Luft».Dagboksnotat 4. og 5. mai. Koren omtaler tre dikt: «Nora til Svea», «Til Norge 1814» og «Nor til Dana», men nevner ikke oppropet. Koren omtaler forfatteren, i den trykte utgaven av dagboken, som «Rector Bøyes [sic] Søn». Caspar Johannes Boye var sønn av rektor Engelbrecht Boye i Trondheim. I Lindbæks kommentarer heter det at diktet aldri ble trykt, at avskriftene så vidt mulig ble tilintetgjort, og at politiet utlovte en belønning for å avsløre forfatteren (Lindbæk, 1915, b. 2, s. 220). Dette støttes også av andre kilder, blant annet av Andreas Faye, som senere gjenga diktet i sin bok Norge i 1814.Faye nevner i sin bok Norge i 1814 at diktet ofte ble opplest i hans fødeby Drammen i 1814, og at det da ble tilføyet at forfatteren var blitt fengslet på grunn av diktet. Andreas Faye, Norge i 1814. Christiania: Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, 1863, s. 10, note 2. Faye gjengir diktet, med tittelen «Kæmpen Nor til sin Søster Dana», datert februar 1814. Frederik 6. kritiseres skarpt for sin politikk i Boyes dikt, blant annet med formuleringer som «I Slavers Aag du vil sig Nor skal bøie! –» og «Ja! spræng din Lænke, Dana! og bliv fri!», rettet mot alliansen med Napoleon.«Kæmpen Nor til sin Søster Dana», Faye 1863, s. 224–225. Fremtidsperspektivet var en ny dansk-norsk forening under «sin første Christian». Slik ble det også oppfattet – som en oppfordring om å avsette Frederik 6. og ta Christian Frederik til konge i begge rikene.Beyer 1914, s. 272.

Få dager etter sendte Engeström nok en brannfakkel til Tawast – en avskrift av Christian Frederiks brev, datert 22. februar, til Frederik 6.Brev fra Engeström til Tawast, datert Stockholm 8. april 1814. Anker 1895, s. 196–197. Brevet sirkulerte allerede i København, regjeringen hadde satt i gang undersøkelser for å finne ut hvem som hadde spredt innholdet i et brev som kun var bestemt for kongen, kunne Tawast fortelle til Carl Johan 1. april. Tawast hadde sin egen teori: «Det forekommer mig meget sandsynligt, at prinsen selv – for at gjøre sig mere populær – har pålagt nogle af sine venner at udbrede afskrifter af dette brev.»Tawast sendte avskrift til Carl Johan 1. april. Anker 1894, s. 41. Dette er korrekt, for brevet var kjent og ble lest i Norge, Sverige og Danmark, det ble gjengitt i britiske og andre aviser, og det ble publisert i et britisk agitatorisk skrift sommeren 1814, der Carsten Anker – som ble sendt som norsk utsending til London i mars – selv medvirket.Engeström skrev til Tawast 12. april at brevet var vel kjent i Sverige. Anker 1894, s. 199; Jens Wolff, Sketches on a Tour to Copenhagen through Norway and Sweden; interspersed with historical and other Anecdotes of public and private characters. To which is added an Appendix, relative to the present political State of Norway. London: Printed for Longman, Hurst, Rees, Orme, and Brown; Taylor and Hessey; and Y. Ashley, 1814, s. li–lii. Brevet er formet med tanke på en større offentlighet og som en rettferdiggjøring av prinsens politikk. Christian Frederik sørget selv for å få brevet lest opp 19. mai på Eidsvoll, etter å ha tatt i mot kongevalget.Den Norske Rigs-Forsamlings Forhandlinger paa Eidsvold i Aaret 1814. Udgivne efter Hoved-Protocollen ved undertegnede af Rigs-Forsamlingen udnævnte Redacteurer G. Sverdrup. L. Stoud Platou. Omsen, b. 2, h. 6. Christiania: Jacob Lehmann; Chr. Grøndahl, 1814, s. 72–75. «Det sande fyrstelige Brev formoder jeg I mine Kiære i og om Christians Bye allerede kiender […]», skrev Moer Koren, som fikk «vor Christians skiønne Brev til Danmarks Konge» via Eidsvoll og Frederik Schmidt, og tok avskrifter for videre formidling.Dagboksnotat 4. og 5. mai 1814.

Christiania og London

22. mai mottas og hylles den nye kongen i Christiania – på årsdagen etter at han ankom byen for første gang. Igjen sirkuleres en mengde proklamasjoner som kunngjorde kongevalget, og kongen hylles i kirkene.Christian Frederik. Kundgjørelse!: [til det norske Folk om Kaldelsen til Norges Throne]. Christiania: [s.n.], 1814. Hans rundhåndede utdeling av titler – kammerherrer og kammerjunkere – slo imidlertid ikke helt an, heller ikke hos den ellers kongelojale Moer Koren: «’Christian! hvi giorde du os dette?’ siger vi alle i vore Hierter. Mindst, finder vi, burde han ilet saaledes med dette Narrerie nu […]».Dagboksnotat 27. mai 1814.

Tidene skulle endre seg raskt. Den nye kongen satt ikke lenge før stormaktenes utsendinger dukket opp for å redegjøre for at de fortsatt støttet den svenske politikken. Christian Frederik hadde holdt håpet om britisk støtte ved like fra start til slutt på Eidsvoll. En rekke proklamasjoner om den britiske regjeringens støtte til Sverige var blitt sendt inn i Norge fra svensk side, men var blitt konsekvent avvist av prinsen og hans støttespillere – fordi de kom fra svensk side.Bl.a. Hans Henrik von Essen, Til det Norske Folk [II], [S.l.]: [s.n.], 1814.

Med den første britiske utsendingen, John Philip Morier, ble den britiske politikken presentert direkte overfor den nye kongen og kunne ikke lenger avvises. 7. juni meldte Moer Koren, på Christiania-besøk, om den «ariverede engelske Gesandt» som dagen før hadde ankommet byen.Dagboksnotat 7. juni 1814. Notevekslingen mellom Morier, og senere de andre stormaktskommissærene, og Christian Frederik, i juni og juli, ble først offentliggjort i slutten av juli.Bekjendtgjørelse: [om Rigets Stilling mod fremmede Magter Juni og Juli 1814]. Christiania: Stats-Secretariatet, 1814. I mellomtiden ble det som hadde vært en stor parlamentsdebatt om Norge, som pågikk i mai i London, referert i Tiden, over tre utgaver, 14., 16. og 21. juni.Tiden nr. 106, 14. juni, nr. 107, 16. juni og nr. 108, 21. juni 1814. Referatet var oversatt fra The Courier.

Lord Grey, leder for den liberale Whig-opposisjonen i Overhuset, hadde i en varslet og nærmere tre timer lang tale 10. mai, forsvart Norges sak og angrepet Tory-regjeringen for sin vedtatte blokade av Norge.«Earl Grey’s Motion for an Address to the Prince Regent respecting the Blockade of Norway”, gjengitt i Hemstad (red.), 2014, s. 209‒226. Blokaden var presset frem fra svensk side, begrunnet i Stockholmstraktaten fra 1813. Grey hadde brukt folkerettslige våpen mot regjeringen – det var helt i strid med grunnleggende folkerettslige prinsipper slik å behandle et folk «like a herd of cattle», mot deres uttalte vilje. Kvegmetaforen var også hyppig i bruk i Norge, også fra Moer Korens side. 21. juni hadde hun oppmuntret lest avisens referat fra London:

Tiden læste jeg høyt for mit Selskab ved Theebordet i Gaar Morges – og Hr. Grey har, synes mig, greyet for sig som en Mand, og talt Norges Sag, som det en frie, rigtigfølende Britte egner og anstaaer. Hvo der haver Øre at høre med, den høre!Dagboksnotat 21. juni 1814.

Krigen

Den britiske opposisjonen hadde ikke nådd fram, Morier var sympatisk innstilt, men fastholdt den britiske politikken, og i juli ankom de fire stormaktskommissærene. Christian Frederik hadde allerede i juni åpnet for at han kunne abdisere, men at det skulle skje overfor et nytt valgt storting, og forutsetningen var at Grunnloven skulle bestå. 18. juli reiste stormaktskommissærene fra Christiania til grensen for å forhandle med Carl Johan, som hadde vendt tilbake til Sverige sammen med den svenske hovedhæren i slutten av mai. Samme dag skrev Moer Koren i sin bok: «Og hvordan staaer Sagerne? Det veed Gud vel allene […]».Dagboksnotat 18. juli 1814.

27. juli brøt krigen ut. Vårens nasjonale optimisme ble satt på en hard prøve. Tidens spenninger avleses tydelig hos Moer Koren. De siste dagene av juli skrev hun fra et besøk på Økern, fortvilet, med skjelvende hånd og i bruddstykker: «[…] og skal vi synke – vi kan jo dog ikke synke dybere end i Graven – Jeg kan ikke see mere, der staaer uophørlig Taare i mine Øyne».Dagboksnotat 29. juli 1814. Dagboken fra 29. juli til 12. august var ikke med i Lindbæks 1915-utgave, men er nå transkribert som del av NB Kilder-utgivelsen.

Tilbake på Hovind 1. august var hun roligere og forsøkte å gjenfinne «Journaltonen».Dagboksnotat 1. august 1814. Det ble en tilkjempet ro, med stadige rykter og rapporter fra krigen. Koren fattet håp ved nyheten om seieren ved Lier.Slaget sto 2. august, som en av få norske høydepunkter under krigen. Dagboksnotat 7. august 1814. Dagen etter var hun urolig igjen: «– Tiden sagde os, som altiid, kun lidet og ufuldstændigt om det Forefaldne».Dagboksnotat 8. august 1814.

Den kongetro Koren fastholdt sin lojalitet til Christian Frederik gjennom hele sommeren og høsten. Et dikt og en sang til Christian Frederik, tenkt fremført ved et fremtidig besøk av kongen på Hovind, forsøkte hun å få inn i Tiden. Siste strofe av sangen lød som følger:

Frygt ikke, Nora! See Retfærds Gud
Dig har end een Skytsengel givet,
Som frygtløs følger sit Hiertes Bud,
Som elsker dig mere end Livet.
Høyt jubler i hedeste Slag hver Mand:
«For Norge! for Friehed! for Christian!»Dagboksnotat 8. august 1814.

10. august skrev Koren engstelig etter nye rykter og fryktet at «alt skal forene sig til Norges Ødelæggelse».Dagboksnotat 10. august 1814. Som en motvekt leste hun høyt for barna på Hovind gamle Nordahl Bruns tale holdt på første pinsedag. Da hadde biskopen igjen talt for 4000 i kirken og hadde understreket motstanden mot å bli overført til «grannen»: «Nei! før Døden imøde, end leie under denne Grandes Tag. Dette var den ene herskende Tanke i alle Nordmænds Hjerter.»Johan Nordahl Brun, Den Lyd, som forsamler Mængden, i anledning af Apostlernes Gjerningers 2 Cap. 6 V., en Tale i Bergens Domkirke til Høimesse 1ste Pindsedag. Bergen: R. Dahls Enke og Søn, 1814, s. 13. Dette var fortsatt en herskende tanke for Moer Koren:

Jeg kunde neppe see med de taaredunkle Øyne, neppe faae Ordene frem fra det sammenpræssede Hierte, som de faldt saa tungt paa. Gamle Nordahl, skal du see dine stolte Forhaabninger tilintetgiorde, skal du see dit elskede Norge undergaae, da vil ogsaa du gaae under, da vil det 70 Aars Hierte briste.Dagboksnotat 10. august 1814.

Nyhetene fra krigen var dystre. Hjemvendte soldater kunne fortelle at «Svensken seyrer overalt».Dagboksnotat 10. august 1814. Moer Koren videreformidlet historien om de norske fangene som ble sluppet fri. Dette må være snakk om de norske soldatene som i etterkant av Fredrikstad festnings fall 4. august ble sendt hjem i stedet for å bli tatt som krigsfanger.Se Jens Meinich, Fredrikstad festning under den svenske okkupasjon 1814–1815. Oslo: Grøndahl, 1943, s. 3. Den tilsiktede agitatoriske effekten påpekte Moer Koren eksplisitt:

800 Mand have været fangne, ere løsgivne af den ædelmodige Fiende, der ansaae dem som sine Egne, og efter at have taget dem i Eed, ikke at tiæne mere mod Sverrig, lod dem gaae hiem i Fred at besørge deres Agerbrug og Husvæsen – Den Satans List, den Slangesmiger tør bidrage mere til hans skiændige Sejer end hans Legioners Sværd.Dagboksnotat 10. august 1814.

Moer Koren var syk på sjel og sinn av engstelse og spenning, med feberrystelser så hun knapt kunne holde pennen, ventende på de neste nyhetene. Hun fikk bekreftelsen på at Fredrikstad festning var falt – «ikke indtaget, men overgivet», og det ble hevdet at det skyldtes forræderi. Hun raste mot forræderne og mente hun selv kunne «være behielpelig til at faae Forræderne hængte i den høyeste Gallie».Dagboksnotat 11. august 1814. Samme dag viste hun til det «ækle svenske Vaas i Tiden», som hun ikke holdt ut å lese.

Det ekle svenske vås i Tiden var proklamasjonene fra Carl 13. av 10. juli og fra Carl Johan av 17. juli – til det norske folk og til sine soldater.Carl 13., [Proclamation till Norriges rikes inbyggare]. Stockholm: Kongl. Tryckeriet, 1814. (Datert 10. juli 1814); Carl Johan, Kronprindsen til det norske Folk. [Vänersborg: P. Sohm, Kongl. Fälttryckeriet, 1814.] (Datert 17. juli 1814); Kron-Prindsen til sine Waabenbrødre.[Vänersborg: P. Sohm, Kongl. Fälttryckeriet, 1814.] (Datert 17. juli 1814.) I tillegg var det gjengitt en brevveksling mellom Christian Frederik og Carl Johan mellom 13. og 20. juli.Tiden, nr. 122, 9. august 1814. I Carl 13.s proklamasjon stemples Eidsvollsgrunnloven som lovstridig. Carl Johans skrift til det norske folk var den første proklamasjonen direkte fra ham til nordmennene. Her nevnes ikke Grunnloven. Tonen i skriftet var rettet mot å bekjempe den norske motstanden og mistenkeliggjøre den danske prinsen: «Nordmaend! De mindre Stater ere altid et Spil for de Maegtigere. I kunne ej udgjöre et eget saerskildt Rige; og den Mand, som nu förer Eder vild, taenker ikkun paa, at en Dag forene Norges Krone med Dannemarks.»Carl Johan, Kronprindsen til det norske Folk, 1814.

I brevvekslingen, som også ble offentliggjort i flere europeiske aviser, viste både den norske kongen og den svenske kronprinsen til betydningen av den offentlige mening.Se Stian A.E. Eisenträger, «The European Press and the Question of Norwegian Independence in 1814». Masteroppgave, Universitetet for miljø- og biovitenskap, 2013, s. 62; 85; 110. Carl Johan hevdet her: «Jeg har aldrig havt i Sinde, at forene Norge ved Hjælp af Vaaben; jeg tragtede efter en mildere Erobring».Tiden, nr. 122, 9. august 1814. Hva slags erobring dette var snakk om, antydes i samme brev, i den tidligere franske revolusjonsgeneralens omtale av den offentlige mening som noe som «stedse skal være Verdens Dronning» («la Reine du Monde»).Tiden, nr. 122, 9. august 1814.

Hovindkretsens dronning, Moer Koren, forholdt seg til dette som svensk vås. Hun ga ikke opp håpet, håpet til Gud, til «vore raske, brave Krigere og vor ædle, kloge, ømme Christian», men registrerte hva som var tidens løsen: «Ja vel er Resignation hvad vi nu især maae beflitte os paa».Dagboksnotat 12. august 1814.

15. august sendte hun sitt dikt og sin sang til Wulfsberg for å få det trykt i Tiden. Hennes oversettelse av et annet dikt, «Helteaand», hadde hun nylig fått innrykket.Diktet «Helteaand» oversatt fra «Erholungen». Tiden 11. august 1814. Hun ønsket å nå både kongen, «den ædle Christian […] at han skal see hvor jeg elsker ham», og svenskene med sitt budskap: «Ogsaa bilder jeg mig ind det skal ærge Svensken, som vist læser Tiden», slik at de skal se at «saavel Norges Qvinder som dets Mænd skiønner paa, hvad Christian er [for] Norge, og at ogsaa vi foretrækker Døden [for] et Liv uden Friehed, og er rede til hver Opofrelse, for Norge, for Friehed, for Christian».Dagboksnotat 15. august 1814. Denne oppofrelsen skulle det ikke bli behov for. Kort etter ble Koren orientert om våpenhvilen, sluttet 14. august. Hun hadde grått sine bitre tårer gjennom natten. Satirisk skrev hun: «Vi faaer jo nu Vaabenstilstand og gode Dage, og snart de allerbedste under det milde svenske Scepter».Dagboksnotat 18. august 1814. Hun vet ikke lenger hva hun skal si: «Mig forekommer det, som der nu intet i denne Verden er mere værd at tale om […].» Bittert slo dansk-norske Christiane Koren fast: «Hvor jeg var rig engang! Jeg havde to Fædrenelande. Nu har jeg intet paa Jorden.»Dagboksnotat 18. august 1814.

Wulfsberg, som ikke ville trykke diktene, oppfordret Moer Koren til å glemme at hun hadde skrevet og følt dem. Men hun kunne ikke glemme, «mit Hierte er et eneste Saar». De onde triumferer, fremholdt hun og tenkte blant andre på Wedel, som hun en gang hadde sett opp til, de «lykkelige Ulykkens Propheter, som altiid har seet Tingene som de nu ere!».Dagboksnotat 19. august 1814.

Etter at vilkårene i våpenhvilen var blitt kjent gjennom trykk, blant annet gjennom en kunngjørelse fra Christian Frederik,Christian Frederik, Normænd!: [Kundgjørelse om Mossekonventionen og Tilbud om at fratræde Norges Throne]. Christiania: [s.n.], 1814. var Moer Koren plaget av tanken på «vor ulykkelige Christian», som nå var «dødssyg», og spekulerte på om han hadde fått «sin Portion Gift?» Norge var «endnu ikke moden til, hvad du vilde giøre det til», og hun raste over det «overlegne Antal Niddinger der vilde din og Fædrelandets Død».Dagboksnotat 22. august 1814. Moer Koren fortsatte i sin fortvilelse å rase mot de indre fiender: «Norges bekiendte Fiender vandrer for det meste frit og frankt og stolte omkring, mer som hvislende Slanger end brølende Løver. De venter vel blot paa snart at kunde opsluge hvad det nu ikke lykkes dem at forgifte».Dagboksnotat 29. august 1814.

Omorientering og sensur

Den nødvendige mentale omorienteringen etter våpenhvilen og konvensjonen i Moss tok adskillig lengre tid for noen – som for Moer Koren og Johan Nordahl Brun – enn for andre. I september rykket representanter for de svenske myndighetene inn i Christiania, med generalmajor Björnstierna i spissen. De fortsatte arbeidet med å bearbeide den norske opinionen og tok opp tråden fra de mange proklamasjonene som var blitt sendt inn i Norge, og fra de mange trykk som var blitt produsert på den svenske feltpressen på okkupert grunn, i Fredrikstad og Fredrikshall, under og etter krigen.Se Hemstad, 2014, s. 374–381. Som en del av dette ble det øvd en viss sensur av den norske pressen, som mer eller mindre villig føyde seg etter de nye signalene.

I september 1814 ble de norske avisene bedt om å ligge lavt. 2. september kunne statssekretær Wirsén, som ble utnevnt til en av de svenske kommissærene, fortelle at det norske statsrådet hadde bestemt at den offisielle Tiden heretter ikke skulle inneholde noe «förolämpande emot Sverrige».Promemoria til kronprinsen av statssekretær Wirsén, 2. september 1814. Yngvar Nielsen, Bidrag til Norges Historie i 1814. Afhandlinger og Aktstykker, b. 2. Christiania: Den norske historiske forening: Carl C. Werner & Co, 1886, s. 432. Boktrykker Berg, utgiver av Christiania Intelligenssedler, hadde også lovet å være avvisende overfor «stötande Artiklar». Wulfsberg, Tidens redaktør, skrev Wirsén noen dager etter, «är nu occuperad att uplyse Allmenheten genom tjenliga Brochurer om Ställningen».Promemoria fra Wirsén, datert 7. september 1814. Nielsen 1886, s. 447. Andre utgivelser fra Wulfsbergs side høsten 1814 enn diktet Den 29de Novbr. 1814, som hyllet den nye makthaver, er ikke kjent, men avisen ble mer og mer stilt til de svenske myndighetenes disposisjon.Niels Wulfsberg, Den 29 Novbr. 1814. Christiania: C. Grøndahl, [1814]. Se Helge Giverholt, Norsk dagspresse i emning 1807–1815, Norsk Pressemuseums skrifter, 2. Fredrikstad: Institutt for journalistikk, 1984, s. 34–43.

5. september skrev Moer Koren at hun ville sende et nytt dikt til Wulfsberg, selv om hun var i tvil om han ville trykke det.Diktet «Til Digterinden M.» var en støtte til et dikt publisert i Tiden 21. juni, av Andrine Maria Schandorff (født Lasson), med en hyllest av kongen. Schandorffs antydning om at hun selv ville stille seg i spissen for en hær, la grunnlaget for oppslag i europeisk presse om en norsk amasonehær. Se Eisenträger 2013. Sorenskriver Koren var skeptisk og fikk sin kone fra å undertegne med eget navn: «Staaer du ene i Verden?» hadde han spurt skarpt. Hun adlød, såret, men fremholdt overfor sin krets: «Men jeg skal altiid være stolt af, og aldrig fragaae, at jeg er det ædle mishandlede Norges Pleyedatter […]».Dagboksnotat 5. september 1814. Først flere uker etter, 25. september, fikk hun et nytt avslag fra Wulfsberg. Hun hadde rett i sin vurdering av årsaken. Det var ikke tiden for sterke nasjonale ytringer. Koren slo fast, med referanse til generalmajor Björnstierna, at «Biørnstierna, den Almægtige, har udvirket et Forbud mod alt hvad der kan opildne den Nation, de giør sig saa godt og vel alt for grundet Haab om at smedde i Lænker, mens den sover – sover sig ind i Døden».Dagboksnotat 25. september 1814.

Moer Koren ble mer og mer på kant med sin krets i sin vedvarende bitterhet. Gjennom besøk og brev forsøkte de å få henne til å innse realitetene, som Cathrine (Katty) Treschow, som under et besøk 11. september forsøkte å vise henne «det uundgaaelige Skrækkelige i det mildeste Lys», slik Koren selv beskrev det.Dagboksnotat 11. september 1814. Koren fikk også en rekke brev som hun viser til i sitt notat 14. november.

18. september, på Christian Frederiks fødselsdag, skrev Moer Koren en hyllest til ham – mens biskop Brun mante til fornyet krig i Bergen. På Christian Frederiks fødselsdag talte Brun i garnisonskirken i Bergen, dette «Krigshærenes Guds Huus».Johan Nordahl Brun, Den 18de September 1814, festligholdt i Bergens Korskirke. [Bergen: s.n., 1814], s. [2]. Han mante til fortsatt krig og våpenbruk: «Vaaben nævnte jeg, og al Ære for dem, naar de bruges til Forsvar mod Angreb, til Selvbeskjærmelse. Farvedes de endog da med Menneskeblod, de vare dog lige blanke».Brun, Den 18de September 1814, 1814, s. [4].

Brun vendte seg i talen også mot Carl Johans tilbud om å akseptere Grunnloven – grunnlaget for Konvensjonen i Moss – og beskrev det som et djevelens tilbud: «Alt dette vil jeg give dig, om du falder ned og tilbeder mig».Brun, Den 18de September 1814, 1814, s. [11]. Brun holdt i det lengste fast ved sin egen retorikk. Avvisningen av svenske løfter var en videreføring av den dansk-norske retorikken fra 1813 av.Hemstad 2014, s. 100–101. At det var Eidsvollsgrunnloven som Carl Johan hadde lovet å anerkjenne, offentlig i en proklamasjon allerede 10. august, siden i Mossekonvensjonen, spilte i første omgang ingen rolle.Carl Johan, [Kundgjørelse 10/8-1814]: [om at Carl Johan, Kron-Prinds av Sverrig og Norge, antage, i Hans Majestaet Kongen af Sverrig og Norges Navn, den Regieringsform som paa Rigsdagen i Eidsvold er bleven stadfaestet, og at ingen skal blive draget til Ansvar for Yttringer som strede mod begge Kongerigers Foreening]. Fredrikstad: P. Sohm, 1814.

Koren reflekterte i sin hyllest også det norske agitatoriske budskapet fremmet gjennom hele våren om at nordmennene ble overført som en flokk med fe, men hun pekte også på Christian Frederiks rolle for å bedre vilkårene. De edle og redelige – i motsetning til de usle – kan og vil aldri glemme, hverken nå eller for ettertiden, fremholdt hun:

at du stod i Gabet for os da Fienden aabnede sin Strube for at opsluge os, at det er dig, dig allene vi skylder vor første Frelse, skylder, at vi ikke overantvordedes den lumske Fiende, ganske som bundne Slagtefæe – Norges Skiæbne blive hvilken den vil, saa skrækkelig som den var bestemt fra Begyndelsen, kan den dog ikke blive – Gud styrke dig, gode, altfor ømme Christian, og lade dig ikke vaagne alt for smerteligt op af den Drøm, at du var Konge […].Dagboksnotat 18. september 1814.

«Nu er det forbi!»

Da Christian Frederik forlot landet, etter at det ekstraordinære stortinget hadde trådt sammen den 7. oktober og han hadde overrakt sin abdikasjonserklæring den 10., brast det for Moer Koren. «Nu er det forbi! […] Jeg har haabet længe nok. Nu er det forbi! –»Christian Frederik. [Hans Majestæts Tale]: [om Nedlæggelse af den udøvende Magt]. [Christiania]: [s.n.], 1814. Dagboksnotat 13. oktober 1814. Hun formildes av vennen Niels Treschows forslag om en takkeadresse til Christian Frederik, uvitende om at den alt var trukket tilbake da hun skrev dette, på dagen for unionsinngåelsen og kongevalget 4. november.Dagboksnotat 4. november 1814. Valget ble hun orientert om to dager etter og konkluderte med at hun ikke lenger kunne gå i kirke, der det nå ikke lenger var hverken Frederik eller Christian som skulle hylles – men Carl 13.s «forhadte Navn».Dagboksnotat 6. november 1814.

Moer Koren hadde i utgangspunktet hatt et forsonlig forhold til Herman Wedel Jarlsberg. Dette endret seg drastisk i 1814. Wedel hadde helt fra 1809 av vært en sentral eksponent for svenskvennlige krefter i Norge, men møtte mye forakt for sin linje våren 1814. Om høsten kunne han triumfere. I en tale han holdt på Stortinget 20. oktober i forbindelse med at våpenhvilen gikk ut og unionen med Sverige ble diskutert og vedtatt, sammenlignet han foreningen med Sverige med den med Danmark. Wedel avviste skarpt tanken om en gjenforening med Danmark, et land med et politisk system i strid med norske interesser, hevdet han, og med en «despotisk» regjeringsform.Kongeriget Norges overordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1814, [1815]. Udgivne efter Hoved-Protokollen ved Undertegnede, af Storthinget udnævnte Redacteurer, Bech, Neumann, Arntzen. Christiania: Jacob Lehmann, [1815], s. 194. Wedel fant også grunn til å påtale den «fordærvelige Charakteerløshed» som hadde smittet over fra danskene. Det svenske folk, derimot, fremstilte han som frie og selvstendige, og han viste til felles opprinnelse, religion, skikker, «fælleds Tapperhed, fælleds Friheds-Kjærlighed», felles gamle lover og innretninger, felles gamle språk og politiske og handelsmessige interesser.Kongeriget Norges overordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1814, [1815], s. 194. Talen ble oversatt og utgitt i Sverige.Herman Wedel Jarlsberg, Tal hållet på Norges Stor-Ting i Christiania Thorsdagen den 20 october 1814. Stockholm: Elméns och Granbergs Tryckeri, 1814. Wedel pekte også på beliggenheten, at det er unaturlig at «den Scandinaviske Halvøe» er splittet i to stater. Her er han et ekko av Carl Johans geopolitiske retorikk. Wedels unionelle agitasjon kom på trykk i Tiden 7. november og skapte sterke reaksjoner.Tiden, nr. 27, 7. november 1814.

Wedel avviste de utbredte norske innvendingene, rettet mot svensk adel, krigslyst og dominans. Nasjonalhatet benektes ikke som en vanlig tilstand mellom naboland, men beskrives som et ufornuftig og ukristelig hat som må forsvinne ved fornuftig ettertanke.

I konklusjonen med hensyn til sammenligningen var Wedel klar. Selv om unionen ikke skulle oppfylle alle norske ønsker, «saa har Norge dog vundet uendeligen Meget ved Byttet».Kongeriget Norges overordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1814, [1815], s. 197.

Moer Koren var rasende etter Wedels tale, hun rystes, som dansk, over hans «lumpne Udfald paa mine elskede ædle Landsmænds Nationalcharakter», som har «udslukt den sidste Gnist af Agtelse for ham i min Siæl».Dagboksnotat 14. november 1814. Koren tilføyde, illustrerende for Wedels posisjon, at hun ikke ønsket ham mer ydmyket og foraktet enn han allerede var, men at hun for egen del skulle slippe å se ham mer i livet.

22. november fikk Korens forakt for grev Wedel ny næring da hun hørte om hans tale til Carl Johan som leder for stortingsdelegasjonen som overbrakte ham resultatet av kongevalget 4. november. Wedel påsto overfor kronprinsen under sammenkomsten i Fredrikshald 7. november at ønsket om en forening med Sverige var et gammelt norsk ønske: «– Denne lykkelige Forening var allerede for Aarhundreder siden Gjenstanden for oplyste Nordmænds og Svenskes Ønsker […]».Storthings-Efterretninger 1814–1833, udgivne efter offentlig Foranstaltning, b. 1. Christiania: Jacob Dybwad, 1874, s. 184. Moer Koren svarte med et niddikt over Wedel, tenkt for publisering i Christiania Intelligenssedler, men avvist av redaktøren der. Diktet var også en takk til «Digteren F.», som Koren trodde var Frederik Schmidt, etter et dikt til Christian Frederik i samme avis. Korens dikt avsluttes på denne måten:

Og Svea selv det Niddingsdaad vil finde,
Med meer end Taal at underkaste sig
Det faldne Lod. Den Rasende, som siger:
«I Secler ønsked Norge sig det Lod.»
(Siig, er det Vanvid eller giftig Smiger?)
I ham randt aldrig Noras rene Blod.Dagboksnotat 22. november 1814.

Grunnloven kommenterte Moer Koren først 30. november.Kongeriget Norges Grundlov: given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814 og nu, i Anledning Norges og Sveriges Rigers Forening, nærmere bestemt i Norges overordentlige Storthing i Christiania den 4de November 1814. Christiania: Jacob Lehmann, 1814. Hun hadde først og fremst vært opptatt av kongene, først Frederik 6., så Christian Frederik, av «Fædrelandet» og av «Frieheden», men nevnte i overraskende liten grad Grunnloven i sine dagbokshefter. Da sorenskriver Korens fetter Arnoldus Koren brakte med seg den reviderte Grunnloven fra Stortinget til Hovind, gledet imidlertid Moer Koren seg over å få høre at «intet er forandret, uden hvad de forandrede Omstændigheder giorde aldeles nødvendigt […]».Dagboksnotat 30. november 1814.

Også Christiane Koren måtte gradvis gi opp sin motstand mot «denne mig saa dødelig forhadte Forening», og innse at foreningen «dog vel kunde være Norges sande Gavn», slik forholdene nå var.Dagboksnotat 14. november 1814. I midten av november gjenga hun i sin dagbok en samtale med sin mann, sorenskriveren, der han beskrev forholdene på en interessant måte, som nok kan representere flere. Her tematiseres også frykten for at de svenske løftene ikke var alvorlig ment – slik det til stadighet var blitt understreket i den danske og norske agitasjonen de siste par årene:

Kan Norge bevare den Selvstændighed, det nu, ikke mindre hæderligt, om end mindre glimrende, har tilkiæmpet sig ved Storthinget, det er: holder Svea Ord, og kan vi, brød hun det, tvinge hende til at holde det, saa er der neppe Tvil om, at vi har Grund til at være i det mindste ikke misfornøyede.Dagboksnotat 14. november 1814.

Hva sier biskop Brun?

I desember 1814, etter at det overordentlige stortinget hadde revidert Grunnloven og valgt Carl 13. til norsk konge, etter at Carl Johan og prins Oscar hadde rykket inn i Christiania på fredelig vis, etter at Niels Wulfsbergs avis Tiden hadde flommet over av hyllestdikt til den nye tidens herrer, var spørsmålet: Hva sier biskop Brun nå?

Spørsmålet ble stilt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger, og svaret ble sitert i Tiden.Bergens Adressecontoirs Efterretninger, nr. 49, 3. desember 1814; Tiden, nr. 40, 13. desember 1814 På nyåret 1815 – på årsdagen for Kielfreden – ble Nordahl Bruns svar også publisert i den svenske politiske avisen Allmänna Journalen, en av Carl Johans propagandaaviser gjennom hele 1813 og 1814.«Ur Bergens Adresse-Avis, N:o 49», Allmänna Journalen, N:o 11, 14. januar 1815. «Hvad siger nu Biskop Brun?» Svaret fra «Bergens Olding», som Moer Koren kalte ham, var at han ikke ville tilbakekalle et eneste ord av hva han hadde talt eller skrevet til og med 18. september.Dagboksnotat 19. desember 1814. Men videre erklærte han

at da Norge har beholdt ærefuld Selvstændighed i Forening med Sverrig under Svensk Konge, Tak være derfor, næst Gud, vore ypperlige Storthings-Mænds kjække og kloge Underhandlinger; anseer jeg endog blot Stiklerier paa vor nye Forfatning som ubetimelige Drengestreger […].Tiden, nr. 40, 13. desember 1814.

Brun hadde selv sendt artikkelen til sin venn Pavels, og i følgebrevet fra Brun innrømmet han at «Jeg var maaske en Smule Bersærker i norsk Sag, det maa man gjerne skrive paa min Ligsten», men han viste som begrunnelse til tidligere brev fra Pavels som hyllet Christian Frederik, og til Jonas Rein: «Misantropen Rein, saa karrig paa Lovtaler, som Gnieren paa Penge, sagde, da han første Gang efter Rigsdagen prædikede i Nykirken: Nu sidder nok paa norsk Throne den første Konge i Europa!»Riis 1864, s. 363–364.

Moer Koren hadde ikke agitert for flere tusen tilhørere fra prekestolen og publisert sine prekener for en enda større menighet, som Brun. Men hun leste begeistret og formidlet videre både hans prekener og en rekke andre agitatoriske skrifter til sine innflytelsesrike miljøer. Hun ble, som ham, revet med av den nasjonale stormen over Norge i 1814. Hun fastholdt selv en bitter, nasjonal agitasjon lenge utover høsten. Hennes lovtaler over Christian Frederik, tro på den norske sak og mistro til svenskene, de mange sterke ytringer overfor sin dagbokskrets, det var dette hun – med en referanse til «Gamle Nordal Bruns kraftfulde Ord […] til Normændene», som var som «ret talte ud af min Siæl» – ikke ville tilbakekalle i desember 1814, da det politiske landskapet tilsynelatende helt hadde endret karakter og det var vanskelig å se fremover.«Som han gienkalder jeg intet af hvad jeg har sagt; men holder det ogsaa nu for pligtstridigt og barnagtigt at sige mere, end der bør siges.» Dagboksnotat 19. desember 1814. Her vises det til artikler både i Tiden og «Intellig.bl.», men artikkelen om Brun er ikke funnet i Christiania Intelligenssedler.

Det var ikke bare lett slik å snu i døren, som mange ble nødt til utover høsten 1814. Agitasjonen overfor det norske folk fra Christian Frederiks side hadde vært markant hele våren. Prestene, forpliktet overfor de sittende myndigheter, møtte seg selv i kirkedøren opptil flere ganger i løpet av året. Tre konger hadde de hyllet, og måttet hylle, i løpet av 1814. Noen gikk sterkere opp i den nasjonale begeistringen enn andre, som Brun, Rein – og Moer Koren. Noen snudde ivrigere enn andre etter vinden på høsten. Moer Koren betraktet dette med et biskt blikk: «Overalt gruer jeg, hvergang jeg seer et Riim i Tiden eller Intellig.Bl. – Kan Mennesket, kan Normanden synke saa dybt?!».Dagboksnotat 4. desember 1814. Å tåle det nødvendige er én ting: «Men lovsynge den og det, der før var os en Vederstyggelighed» – og Moer Koren viste til hva trønderne kalte slike: «Spytslikkere.»Dagboksnotat 4. desember 1814.

Nye toner

Mot slutten av januar 1815 kunne imidlertid Moer Koren slippe sin bitterhet. Den nye kronprinsen beskrives i vakre vendinger overfor henne av ingen ringere enn stortingspresidenten, Wilhelm Frimann Koren Christie, nylig hjemkommet fra Stockholm. Som leder for stortingsdeputasjonen deltok han i den store markeringen i Rikssalen på slottet 14. desember, der han overrakte den reviderte Grunnloven til den felles konge, Carl 13.

Christie forsikret sin kjære Moer Koren – trolig også for å berolige henne – at «Ponte Corvo […] er den anden Christian Frederik, at det er ligesaa umueligt at kiende ham uden at elske ham, som det var med hiin, med hvem han har ogsaa den eneste elskværdige Svaghed tilfelleds, at han er for god».Dagboksnotat 19. januar 1815. Runar Jordåen, Wilhelm F.K. Christie: Presidenten. Bergen: Fagbokforlaget, 2014, s. 272.

Moer Koren kunne konkludere med ønsket om at «Foreningen maae blive varig, at ingen fremmed Vold maae sønderrive den».Dagboksnotat 19. januar 1815. Kun to korte opptegnelser til rakk Moer Koren å skrive inn i sin dagbok før hun brått måtte legge ned pennen for godt. 28. januar 1815 døde hun, kun 51 år gammel, på hennes «faderlige Konge», Frederik 6.s fødselsdag, som så vidt var blitt feiret for siste gang i Norge året før. Da hadde hun fulgt de politiske begivenhetene fra kast til kast siden våren 1813.

Pennekrigen hadde slått kraftig inn i hennes krets disse to årene, og Moer Koren bidro selv aktivt til opinionskrigen om sitt fødeland Danmark, sitt nye fedreland Norge og den svenske politikken som førte til unionen hun så vidt ble med inn i. Hovind og Moer Koren ble nærmest en lokal propagandasentral i 1814. Hennes dagbøker målbærer hvordan deler av agitasjonen og det nasjonale budskapet ble mottatt og videreformidlet, og de kaster et interessant lys over denne delen av 1814-historien.

«Friehedens Land»

Hundrevis av pamfletter, proklamasjoner, taler og dikt, i tillegg til artikler i aviser og tidsskrifter, inngikk i det som kan kalles en propagandakrig om Norge i årene rundt 1814.Se også nærmere drøfting av temaet og gjennomgang av et omfattende materiale i Hemstad 2014, der 500 titler, inklusive oversettelser og varianter av skrifter, er listet opp i en avsluttende bibliografisk ekskurs. Mange av skriftene var rettet mot det norske folk, men mange siktet også mot et internasjonalt publikum. Denne artikkelen har sett nærmere på hvordan mange av de norske skriftene ble mottatt og spredt videre, gjennom høytlesning og avskrifter, formidlet i brev og, som hos Moer Koren på Ullensaker, via sirkulerte dagbokshefter. Det var en nasjonal eksplosjon som traff en gryende politisk offentlighet, det var en mobilisering av det norske folk på tvers av dansk og norsk bakgrunn. Mobiliseringen bidro til en motstand som var grunnlaget for utformingen av Grunnloven og for forsvaret av Grunnloven.

De mange svenske agitatoriske fremstøtene hadde et begrenset gjennomslag overfor nasjonalt begeistrede miljøer, som hos Moer Koren og hennes krets. Mer mottakelige miljøer, som også fantes, ble raskt stigmatisert. Den nasjonale agitasjonens forenklede svart-hvitt-retorikk og demonisering av fienden ble vanskeligere å opprettholde høsten 1814. Da bidro den svenske og unionelle offensiven til å moderere bildet.

Opinionskrigen om det norske folks sjel var også en heftig strid som virket dypt splittende, og som kastet lange skygger inn over unionstiden. Grunnloven ble reddet, men nasjonalhat og mistro fulgte med videre, i den utbredte, og stadig utfordrede, vaktsomhet på vegne av det nye Norges politiske frihet. Men Moer Koren hadde for godt meldt overgang til det forjettede «Friehedens Land».Dagboksnotat 22. august 1814.

Kilder og litteratur

Om Dagbok 1814

Christiane Korens dagbøker fra årene rundt 1814 er blant våre viktigste tidsbilder fra denne perioden. Dagbøkene sirkulerte i vennekretsen, der Christiane Koren ble omtalt som «Moer».

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• Sofie Lindbæks utgivelse fra 1915

Alle Korens dagbøker i Nasjonalbibliotekets samling er digitalisert:

• 7/8–18/8 1805 og 24/3–9/9 1808
• 10/9 1808 – 31/12 1809
• 24/2–23/3 1808 og 1810
• 1811
• 1/1–30/6 1812
• 1/7–31/7 1812
• 1813
• 29/7–12/8 1814

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook