Hans Jacob Orning, Universitetet i Oslo
Kristin Lavransdatter utspiller seg i Norge på første halvdel av 1300-tallet. Kristins fødselsår oppgis ikke eksplisitt i romanen. Ett av de få årstallene som blir oppgitt, er 1338, med referanse til et stormannsopprør mot kong Magnus Eriksson. De rikspolitiske hendelsene som danner bakgrunn for fortellingen, gjør det likevel mulig å tidfeste Kristins liv ganske presist. I hennes ungdomstid foregår det konflikter mellom enkedronning Ingebjørg og riksrådet, som vi vet fant sted tidlig på 1320-tallet. Kristin dør i Rein kloster på Fosen etter at pesten har kommet til Norge i 1349.
Hva slags verden var det Kristin levde i? I det følgende skal vi gå inn på de rikspolitiske begivenhetene som preget første del av 1300-tallet, og som Kristin og hennes krets innimellom kommer i berøring med.
Noregs nedgang er tittelen på Steinar Imsens bok om senmiddelalderen fra 2002. En årsak til at 1300-tallet regnes som en nedgangs- eller forfallsperiode i norsk historie, er Svartedauden og påfølgende pestepidemier, som reduserte folketallet til under halvparten av hva det hadde vært. En annen årsak er at Norge mistet sin politiske selvstendighet. I 1319 kom landet i kongefellesskap med Sverige da kong Håkon 5. Magnusson døde, og dattersønnen Magnus Eriksson ble svensk-norsk konge. Etter hvert ble Norge tettere integrert med Sverige og Danmark, og det nordiske samrøret kulminerte med dannelsen av Kalmarunionen mellom Danmark, Sverige og Norge i 1397, der Norge var den underlegne part.
I Kristin Lavransdatter kommer pesten først mot slutten av siste bind, men storpolitikken og forbindelsene til Sverige dukker opp med ujevne mellomrom i hele trilogien. I Undsets roman er imidlertid ikke perioden framstilt som en nedgangstid, slik den er hos historikerne. Det som først og fremst preger hennes beskrivelse av rikspolitikken, er dens uforutsigbarhet. Dét er et særtrekk det er lett å underskrive på, både når det gjelder det som skjer i Kristins barndom, og det som skjer i hennes voksne liv. La oss følge hovedlinjene i norsk politikk i Kristins verden – ikke fra hennes ståsted, men i fugleperspektiv.
Kristins opphold i Oslo som ungdom inntreffer på en tid da byen var i ferd med å bli et sentrum i det norske riket. Tradisjonelt hadde Norge vært orientert vestover. Vikingene hadde reist ut fra vestlandskysten, det norske erkesetet og senere de norske kongene hadde hatt besittelser i vest (Island, Grønland, vesterhavsøyene), og skipet hadde vært det fremste framkomstmiddelet – og det militære maktmiddelet.
Alt dette var i ferd med å endre seg på tidlig 1300-tall. Håkon 5. Magnusson (konge 1299–1319) tilbrakte mer tid på Østlandet enn konger før ham. Han startet byggingen av Akershus festning, han gjorde Mariakirken til sete for den kongelige kapellgeistligheten (en del av kirken direkte underlagt kongen), og han bestemte at prosten (biskopens «lensmann») skulle være hans kansler «for evig tid».
Akershus, Tunsberghus og Båhus er tre av de viktigste festningene i Norge som ble bygd. Dette var store steinborger som kunne motstå angrep og beleiringer, og de egnet seg som base for kongelige høvedsmenn. De sier også noe om at rikets politiske sentrum nå lå på Østlandet og i grensetraktene mot Sverige. Norge, og særlig Viken, hadde i mange århundrer hatt tette bånd over Skagerrak til Danmark og var ofte også underlagt danekongene. Det nye rundt 1300 er at Sverige nokså brått framstår som et kongerike å regne med. Før 1250 ligger Sveriges historie innhyllet i mørke, nesten uten skriftlige kilder. Under kong Magnus Ladulås (r. 1275–90) ble kongemakten styrket og europeisk ridderkultur innført.
For kong Håkon 5. var det derfor naturlig å søke allierte i Sverige, og den enkleste måten å gjøre det på, var ved å inngå ekteskapsallianser. I 1302 lot han sitt eneste ektefødte barn, den ettårige datteren Ingebjørg, trolove med hertug Erik Magnusson. Erik var yngre bror av Birger Jarl, som hadde etterfulgt faren kong Magnus på den svenske tronen i 1290. Som yngre kongssønn hadde Erik fått overdratt et såkalt apanasjelen, som bestod av store deler av Vestergötland – det svenske landskapet lengst vest som grenset til Danmark og Norge (Sverige hadde ikke tilgang til Skagerrak annet enn ved utløpet av Göta elv, der det danske Halland og norske Båhuslen møttes).
For kong Håkon var Erik et gunstig gifte. Han var tett på makten i Sverige, men ikke for tett. Han gav tilgang til nøkkelområdet rundt Göta elv, stedet der tre skandinaviske riker møttes, og han var en oppvakt mann, som visste å turnere det politiske spillet. Maktspillet mellom Erik, kong Birger og kong Håkon er inngående – og ikke alltid helt pålitelig – beskrevet i Erikskrøniken, Sveriges første kongekrønike, som er oppkalt etter hertugen. Det ville ført altfor langt av sted om vi skulle følge disse hendelsene her, selv om de er fascinerende nok. (Jomfruen fra Norge (2012) av Tore Skeie handler om dette.) Resultatet ble uansett at kong Birger i 1318 tok Erik og hans yngre bror, Valdemar, til fange og lot dem sulte i hjel.
Virkningen ble ikke slik kongen hadde forestilt seg. Svenskene var rasende over at Birger hadde latt sine brødre drepe og jaget ham fra landet. Året etter døde Håkon 5., og hertug Erik og Ingebjørgs treårige sønn Magnus ble valgt til konge i Norge og Sverige.
Historikere har betraktet fellesskapet med Sverige i 1319 som det norske rikets skjebnetime. Ser man dette med samtidige øyne, fortoner det seg imidlertid helt annerledes. Kongefellesskapet var resultat av en dynastisk tilfeldighet og var ment å ta slutt når den felles kongen fikk sønner.Slik gikk det også: Magnus fikk to sønner, Erik og Håkon, som ble utpekt til tronarvinger i henholdsvis Sverige og Norge; men så døde Erik i 1359, og Håkon ble også tatt til svensk konge. Dertil var fellesskapet nokså overfladisk fordi det kun dreide seg om at de to rikene delte konge – som bare var et lite barn.
I praksis var det kongemoren Ingebjørg som styrte riket, etter hvert sammen med sin nye mann Knut Porse fra Halland. Knut ble en upopulær mann i Norge fordi han brukte det norske rikets flåte og inntekter for å hevde sine egne interesser i Halland og rundt Øresundet, noe som også brakte ham i konflikt med hansaen. I Kristin Lavransdatter tilbringer Erlend Nikulausson noen tidlige år hos Knut Porse. Erlends karriere hos Knut Porse gir god mening. Unge rikmannssønner søkte gjerne kongens hoff for å knytte bånd og utmerke seg, så de i neste omgang lå godt an når kongen skulle fordele sysler og andre kongelige regalier.
Erlend kom dermed på dronningens side i konflikten med det norske riksrådet, som ledet av Erling Vidkunsson protesterte mot disse prioriteringene. I 1323 lyktes riksrådet i å fravriste Ingebjørg mye av hennes myndighet som riksforstander og få kontroll over de norske riksfinansene. Riksrådet var egentlig bare en formalisering av kongens råd, og dette er første gang i norsk historie der vi ser rådet opptre i rollen som opposisjonsorgan mot kongemakten. 1320-tallet innevarsler dermed en type konstitusjonelt styresett i Norge der det ble satt skranker for kongemakten – slik det engelske parlamentet for øvrig er det mest kjente eksemplet på.
Noe av det som skiller 1300-tallet fra det foregående århundret, er kildematerialet. Det skifter fullstendig karakter. Den siste kongesagaen i Norge ble skrevet om Magnus Lagabøte (død 1280) og er bare bevart i bruddstykker. Fra ca. 1300 blir nye kildetyper viktige: retterbøter – utfyllinger og presiseringer av loven (Magnus Lagabøtes landslov var blitt vedtatt i 1274), samt diplomer – dokumenter av rettslig art som gjelder lokale forhold.
Dette skillet i kilder er selvsagt godt kjent, men det er ikke tilstrekkelig innreflektert i de endringene historikere har funnet rundt 1300 – de endringene som gjerne drøftes i spørsmålet om «Norges nedgang». 1300-tallet er ikke først og fremst en periode der utviklingen går nedover, men der kildematerialet skifter fokus. Kongesagaene var fortellinger om konger, skrevet på oppdrag av konger for å feire deres bedrifter. Snorre skrev i innledningen til Heimskringla at en skald ikke kunne lyve om sin oppdragsgiver – det ville tjene begge til vanære. Men han kunne utvilsomt pynte på sannheten. Retterbøtene, derimot, ble skapt på bakgrunn av helt bestemte problemer og utfordringer i landsstyringen, som de gjengav uten omsvøp. Diplomene var likeledes orientert mot konflikter, og deres lokale egenart understreket avstanden til kongen og hans menn.
I tillegg er retterbøtene og diplomene som små drypp der kongesagaene flyter som brede elver. Vi vet uendelig mye mer om Skule Bårdssons opprør mot kong Håkon Håkonsson i 1239–40 enn om de tre opprørene mot Magnus Eriksson hundre år senere (i 1332, 1338, 1343). Strengt tatt vet vi ingenting om de sistnevnte hendelsene, som bare er helt kort nevnt i kildene. 1300-tallet er derfor også et «tomt» århundre og vitner om at vi ikke alltid får vite mer om fortiden om vi studerer de kildene som ligger nærmest i tid.
Det er mot dette nokså vage politiske bakteppet at Kristin Lavransdatter utspiller seg. De storpolitiske hendingene kommer bare av og til til overflaten i verket, fordi de så sjelden spiller en rolle for hovedpersonene. Det er først og fremst Erlend Nikulausson som er berørt. Han tilbringer altså noen tidlige år hos Knut Porse, og etter at han og Kristin er blitt gift, er han involvert i det norske riksrådets motstand mot kong Magnus. Verket skildrer innsiktsfullt hvor usikkert og farlig dette maktspillet var. Mye lå utenfor det enkelte menneskes kontroll, informasjonsflyten var treg, og forpliktelsene fra venner og frender sterke.
Noe av det mest fascinerende med Kristin Lavransdatter er likevel hvor lite kongen og storpolitikken har å si for den enkeltes hverdag. Når dette av og til skjedde, var det gjerne i forbindelse med opprør og større konflikter, der noe av det lureste man kunne gjøre var å sitte på gjerdet så lenge som mulig. Dette er en strategi vi kjenner igjen fra sagaene, der familiemedlemmer ofte kunne velge motsatt side i en konflikt – som en slags helgardering.
Kongens svake tilstedeværelse i Kristin og hennes nærmestes liv kan enkelt leses ut av hans ressurser: Kongemakten hadde om lag 50 syslemenn utplassert i sysler i Norge, assistert av et par lensmenn hver. De satt på store gårder som gjorde dem til mektige menn i bygda, men de måtte spille på lag med bygdefolket, ikke mot dem. Steinar Imsen har omtalt dette som «bondekommunalisme» (Imsen 1990). I det ligger det at bøndene styrte seg selv, og at kongen og hans representanter i beste fall deltok på deres premisser.
Et av Sigrid Undsets mest berømte – og kritiserte – utsagn er det om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Man har innvendt at følelser også er historisk betingede, og at de religiøse kvalene Kristin gjennomgår, har et sterkt moderne islett. Men når Sira Eirik er en så viktig person i Kristin Lavransdatter, er det historisk helt korrekt. Mens kongen hadde et par hundre lokale ombudsmenn, hadde kirken omtrent ti ganger så mange. Prester fantes i alle bygder, og de var godt integrert, litt vel godt i henhold til kanoniske regler for sølibat. Det fantes også tallrike munker som Edvin – «renlivsmenn», som man kalte dem.
Kristins verden er likevel aller mest en lokal verden. Det er gården og gårdsdriften som står i sentrum for menneskenes liv. Deres liv består av hardt arbeid i usikre tider, fordi de er prisgitt naturens luner og har så få måter å kontrollere verden på. Særlig gjelder dette sykdom og ulykker, som rammer ofte, hardt og blindt. Det gjør ikke den tids mennesker dårligere eller mindre intelligente enn oss i dag. På mange måter kan man si tvert imot: Deres evinnelige kamp for tilværelsen tvinger dem til alltid å være ansvarlige, som Kristins far og Kristin selv, fordi det motsatte – å være likegyldig eller uskikket for verden, som Erlend er – bringer ulykke og forfall.
Kristin og hennes samtidige lever liv på små marginer. De svake bukker under. Likevel er vi langt fra «den sterkestes rett» i hobbesiansk forstand. Fysisk styrke er viktig, slik Erlend og Simon erfarer da de havner midt i et slagsmål – der er det Erlends ridderferdigheter som er avgjørende. Men Erlend er hjelpeløs uten Kristin. Grunnen er at styrke i dette samfunnet er lite verdt uten kløkt, tålmodighet og slitestyrke, og det er det Kristin som besitter.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.
I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
