Jeg våknet opp en morgen sommeren 1939 og tengte på at det var siste dagen til eksamen for avslutting på folkeskolen, jeg var litt nervøs da det var regning vi skulle ha til oppgave, det var et fag jeg brydde mig lite om og som jeg hadde lagt lite vekt på å kunne.
I klasserummet var det ordnet slik at pultene var mest mulig adskilte så vi ikke kunne jukse med hinanden og så fikk vi opgavene, du verden jeg ble glad oppgavene var for mig overkommelige. Jeg begynte straks å regne for å bli ferdig så jeg hadde litt tid før jeg skulle tll Birkeland kolonialforetning hvor jeg hadde job som ærendsgutt. Selve regningen gikk fint men jeg var litt nærvøs og spent på resultatet, men det fikk vi ikke hvite før vi fikk karakterboken.
Så kom dagen da karaterboken ble utdelt og spør om jeg ble glad jeg hadde klart det, så nå kunne jeg realisere min store drøm om å dra til sjøss. Det var også to andre i kameratflokken Harald og Kåre som ville ut, vi var daglig rundt omkring på rederiene når vi hadde anledning til det og spurte etter job.
Ute i Europa var det meget urolig da alle folk her mente at Tyskland ville gå til krig, de hadde alerede tatt Tjekkoslovakia og Engeland hadde inngått en avtale med Polen at dersom Polen blir anngrepet vil England ærklære Tyskland krig.
Månedene gikk og nyheter fra Tyskland var bekymringsfulle det ble foretatt arestasjoner av den jødiske befolkning i Tyskland og stemningen ble oppisket til krigsmentalitet av Hitler og hans Regime og den første september 1939 anngrep Tyskland Polen og begynnelsen til den andre verdenskrig var et faktum.
Til sjøss ble det opprettet risikosoner og sjøfolkene tjente meget gode penger, dette oppløftet stemningen hos mig da min far ikke hadde så gode inntekter i den tiden og jeg tengte at dersom jeg bare kom til sjøss så skulle jeg hjelpe til med økonomien. Så i desember kom Kåre og sa til mig at han hadde fått hyre om bord i President Hærensmith som messe og deksgutt og at Harald hadde vært hos Brødrene Olsen og fått hyre som deksgutt ombord i Kongsgård og at den trengte messegutt ombord, jeg tok straks sykkelen og oppsøkte kontoret hvor jeg møtte Capteinen og spurte ham om messeguttjoben, han så på mig og tengte at jeg kanske var i det minste laget, da jeg var liten av vekst, rederen satt ved siden av ham og utbrøt at jeg nok var for liten til jobben, men da reiste Captein Berg sig og sa at jeg var bra nok og fikk jobben, jeg måtte bare ordne opp med passport og høre hjemme om jeg fikk lov til å dra til sjøss, så kunne jeg bare møte opp for mønstring. Jeg var i himmelen av begeistring syklet rett hjem og fortalte mor om at jeg hadde fått hyre, mor ble helt ut av sig og sa at jeg ikke fikk lov. Da far som jo selv var en gammel sjømann og som hadde fart ute i seilskuter fra han var 15 år gammel tok det på en ganske annen måte og gav mig lov.
Da jeg ikke ville bry min far om penger til utløsing av pass lurte jeg litt på om hvordan jeg skulle få midler til dette, men jeg gikk ut fra at med lønnen når alt var trekt ifra til mor samt drikkepenger som jeg fikk av kundene så skulle det holde.
En dag jeg og en kamerat fra jengen sto ved et hushjørne i nabolaget så jeg plutselig en lommebok som lå på veien, jeg styrtet bort og åpnet den, inne i lommeboken var det 700,- kroner, vi diskuterte om hva vi skulle gjøre med den og kom til det at det beste var å levere den til politiet, vi gikk til politistasjonen hvor vi møtte en konstabel og sa at vi hadde funnet 700,- kroner og spurte hvor vi skulle hendvende oss, han sa, har dere virkelig funnet 700,- kroner og kommer hit med dem, vi svarte ja og så viste han oss hvor vi skulle hendvende oss, vi kom inn på et kontor og han skulle undersøke hvem som hadde mistet pengene, i mellomtiden skulle vi vente. Dagen etterpå ringte politiet hjem og sa at jeg måtte komme på politikammeret og hente dusør, jeg kom ned på politikammeret og fikk opplyst navnet til vedkommende og at han hadde økonomiske vansker og om jeg var villig til å motta 30,- kroner for funnet, jeg svarte ja og vente hjem. Litt senere møtte jeg kammeraten som var sammen med mig da funnet ble gjort og jeg gav ham I0,- kroner da han jo var sammen med mig. Nu hadde jeg penger nokk til pass og gikk ned til lensmannskontoret for å få pass, lensmannen svarte at jeg måtte ha skriftelig lov fra mine foreldre for å få pass. Min far skrev så ut tillatelsen og dagen etterpå gikk jeg og fikk passet. Jeg gikk så ned til rederiet og fikk greie på når vi skulle møte opp hos hyrebasen. Et par dager senere ble jeg mønstret på som messegutt og deksgutt om bord i M/T Kongsgård og avreisen skulle foregå med buss fra Stavanger til Kristiansand mellom jul og nytt år 1939.
Det ble meget snakk den julen om hvor farlig det var på sjøen nu da krigen var et faktum og flere skib alerede var blitt senket, den julen opplevte jeg med en dempet følelse og var ikke den samme jul som dem jeg hadde opplevt tidligere.
Så kom dagen for avreise det ble en følelsesmessig avsked med mor og alle hjemme, far fulgte mig til bussen som skulle føre oss til Kristiansand og sa adjø, bussen var nesten full da det var nær sakt var et helt nytt mannskap som var påmønstret, jeg satte mig helt bak i bussen og så på far og min bror igjenom vinduet, da kom anden maskinisten som var reiseleder inn og så på mig og sa, har vi fått blindpassasjer med oss, da svarte en av mannskapet nei det er messegutten vår det. Så startet turen til Kristiansand, vi stoppet på endel plasser langs ruten og fikk oss forfriskninger og kaffe, utpå kvelden kom vi til Kristiansand og meningen var at vi skulle gå om bord i Fred. Olsen sin båt som het Paris og som skulle ta oss til Antwerpen, men det var storm og båten var forsinket så vi var nødt til å overnatte i Kristiansand. Vi ble traktert med potetstappe og herlige pølser.
Dagen etter gikk vi ombord i D/S Paris og reisen begynte til Antwerpen, vi fikk utlevert redningsvester da det var usikkert for miner i Nordsjøen, stormen hadde ikke avtatt noe serlig så det var høy sjø, noe jeg fikk føle, da jeg ble meget sjøsyk jeg lå for det meste i min køy og spydde til jeg ikke hadde mer å spy på, da kom stuerten og sa at jeg måtte spise tørr kjeks så jeg hadde noe å spy på, de andre av mannskapet var for det meste fullbefarne sjøfolk og fornøyet sig med øl og dram, de kom bort til mig med øl og spurte om jeg ville ha, men bare synet var nokk til å få mig til å spy. Endelig kom vi frem til Antwerpen, når jeg satte føttene på kaien var det som om hele kaien gikk opp og ned, jeg var dårlig etter den turen men det gikk heldigvis over. Vi tok så toget til Bryssel og overnattet der, Bryssel var en meget vakker by og vi besøkte endel resturanter der og spiste, det var meningen at vi skulle ta toget fra Bryssel til Dunkirk i Frankriket hvor båten skulle ligge. På toget var det krigsstemning og alle folk forsto jeg snakket om Maginolingjen som var uintagelig for den tyske krigsmakt. Når vi hadde pasert den Franske grensen ble alle vinduer i toget blendet og når vi så eller gløttet ut så vi bare enkelte blendet blå lys, ved en by som hadde navn av Lille i Frankrike skulle vi skifte tog som skulle ta oss til Dunkirk, to av mannskapet hvorav den ene var min kamerat Harald tok feil og trodde vi var kommet til Dunkirk og hoppet av, de ble igjen mens vi fortsatte til Dunkirk. Reiselederen var meget sint på grunn av Harald og kameraten hadde blitt akterutseilt i Lille, det kostet ham meget bry i Dunkirk å få dem iblandt oss. igjen.
I Dunkirk tok vi inn på Grand Hotel, et meget bra hotell, vi fikk vite at båten ikke var ventende inn til byen før om to tre dager, så vi gikk på reiselederen for å få forskudd på hyren men det ble avslått og vi fikk I0 Franc hver istedenfor.
På Hotellet var det billig og meget god vin å få kjøpe, så en av gutta tok mig med til baren og trakterte mig med vin og vi pratet sammen og så på alle de pene pikene som var der, utpå kvelden gikk jeg til køys i en temmelig omtåket tilstand og sovnet øyeblikkelig.
M/T Kongsgård.
Rederi: A. Gowart Olsen, Stavanger. Bygd: Kockums Mek. Verksted AB, Malmø, i 1937. Dødvekt: 15000 tonn. Torpedert av tysk ubåt 21.02.1942.
Siste dagen i Dunkirk annkom Harald og kameraten fra Lille og vi gikk så om bord i M/T Kongsgård som da var annkommet til havnen. Vi fikk hver vår lugar og begynte å innrette oss ombord, jeg fikk lugar sammen med mannskapsmessen og byssegutten, og fikk ordre om å være offisermessegutt og arbeidstiden var fra klokken seks om morgenen til jeg var ferdig om kvelden. Stuerten som jeg arbeidet under var en meget grei kar og jeg forsto at han var meget dyktig i sitt arbeide og tålte ingen slendrian. Offiserene jeg skulle betjene var meget style minded og slarv eller urenselighet ble ikke tålt, jeg syntes at arbeidet var litt vanskelig nu i i begynnelsen.
Vi lå omtrent en eller to dager i Dunkirk før vi var utlosset og forlot havnen med ordre for Curacao i Det Karibiske Hav. Ute i Atlanteren gikk sjøen høy og det I5000 tonn store skibet rullet sig godt i bølgene noe jeg fikk føle som arbeidet i messen, skaffetøy og talerkener gikk i dørken og jeg hadde den fulle hyre med å holde mig på bena, stuerten kom og viste mig hvordan jeg med å legge våt duk på messebordet ungikk å få alt i dørken, Styrmanden viste mig hvordan jeg skulle vaske opp og hvor meget såpe jeg skulle ha i vannet for oppvask og gulvvask. Mannskapet ombord snakket om hvordan det ble når vi kom i tropene, at det var fisker som kunne flyve noe jeg ikke trodde noe særlig på, etter hvert som dagene gikk ble det varmere og varmere, i fritiden gikk jeg opp på brua og lærte å styre av tredje styrmann det var intresant å se hvordan det store skibet lystret mine minste bevegelser med roret og etter hvert fikk jeg sandelig se at det var flyvefisk til, de fløy i store stimer, lange strekninger over havflaten, det var virkelig et syn, store delfinflokker lekte sig rundt baugen på skibet.
Etter hvert nærmet vi oss Curacao og krigen hadde tiltatt i styrke det ble opplyst at flere skib også skib som ikke var i krig med Tyskland hadde blitt senket i det Karibiske Hav så jeg var litt skeptisk etter hvert, men så tengte jeg på sonetillegget som jeg tjente og det oppløftet mig.
Endelig var vi fremme og lå og ventet på los utfor Wilhelmstat det var en opplevelse for mig da jeg hadde hørt det var her sjørøverne holt til i gamle dager, så kom losen ombord og vi gikk inn til byen.
Jeg vasket opp etter kveldsmaten så fort jeg kunne og Harald med flere av gutta hjalp mig da de var ferdig dresset og ville ha mig med på land, jeg ble endelig ferdig og gikk og kledde mig og så dro vi på land, vi hadde godt med penger og gikk først ut på å handle suvenirer og ellers det vi trengte, etterpå gikk vi på resturant og moret oss, spiste meget god mat og så på jentene. Da det var mange løse jenter der var det enkelt å få kontakt og flere av gutta fulgte med dem, jeg Harald og noen andre dro sent på kvelden ombord igjen med en opplevelse vi aldri før har hatt. Det tok ca. en og en halv dag til lasten var ombord, lasten besto i krudoil og var meget brannfarlig, losen kom så ombord og fikk oss i rumm sjø og så gikk turen tilbake til Dunkirk, i mellomtiden hadde tyskerne brudt magino-lingjen og var langt inne i Frankrike. Vi hadde noen hærlige dager så lenge vi var i tropene med lek og moro på dekk, men etter hvert ble det kaldere og vi nærmet oss kanalen, tyskerne hadde tatt nesten hele Frankrike og sto i Calais når vi annkom til Dunkirk. Der tok jeg opp penger for å køpe mig dress og frakke samt endel som jeg ellers trengte, jeg kom forbi en butikk som solgte revolvere og fikk lyst på en, det var fult låvlig så jeg kjøpte en tønnerevolver og gikk så ombord. Om kvelden var jeg med gutta til et horehus hvorav en av jentene som var der ble meget intresert i mig og fikk mig til et sammleie, det var det første sammleie jeg hadde hatt og det var opplevelsesrikt og godt, jeg vendte tidlig ombord og mødte vaktmanden som gikk sin innspektsjonsrunde for å se om alt var blach aut da vi kunne vente flyanngrep, og ganske riktig ikke lenge etter så begynte flyalarmen å hyle og vi hørte dumpe smell og lysglimt, men så begynte dem å fyre av luftvernkanonene som var plasert på toppen av husblokkene rundt omkring og da ble det rene helvete, det brakte og blinket over alt i flere timer, men merkelig nok var vi uskadet. Om morgenen dagen etter kom vi oss ut og da hadde dem begynt å evakuere britiske tropper ut fra Calais og hvilket syn, drivgods og militærefekter drev rundt omkring på sjøen, Capteinen og flere av offiserene drev og skøt på gods som dem trodde var kamfluerte miner, men til sist kom vi oss ut av faresonen og gikk inn til en marinebase ved sydkysten av England, det var en base hvor det for en tid siden hadde vært tyske ubåter og senket et Engelsk marinefartøy, så vaktholdet var meget strengt, vi ankret opp og antar at Capteinen ville ha kontaktet rederiet. Jeg tengte at her kunne jeg prøve revolveren og begynte å skyte på måkene som seilte oppe i luften, da ble det leven, Gud bevare mig vel det var som om vi skulle ha startet en privat krig, vi ble øyeblikkelig bordet av et Engelsk marinefartøy og ransaking ble foretatt overalt, jeg kan nu forstå demmes reaksjon da det ikke for så lenge siden var et skib navn Altmark som ble bordet i Jøsenfjorden og ombord fant de en masse Engelske krigsfanger, så kom styrmannen til mig og sa, frem med den, jeg spurte hva han mente, men han sa, frem med den, så jeg forsto at han viste jeg hadde revolver, og leverte den til ham, han forsvant straks og en stund etter forlot kapermanskapet skibet.
Vi fikk så ordre til å gå til Galveston for bunnsmøring og deretter til Corpus Kristi for å ta inn last, under klargjøring før avgang kom et av rederiets båter og ankret opp det var S/S Ledål og bror til Capteinen var Captein ombord så han foretok en visit før vi gikk.
En morgen da jeg kom inn i byssa for å hente og klargjøre for morgenkaffe, kjente jeg en merkelig røkelukt og lurte på hva det kunne være, jeg forsøkte å slå det fra mig men fikk ikke fred, jeg gikk bort til maskinrummet og luktet men der var det den samme lukten som det altid hadde vært så jeg vendte mig tilbake til byssa, men røklukten var og jeg syntes den var sterkere, jeg gikk så ut i gangen og luktet i luftventilen til tredje maskinisten, men der var ingen røk, så luktet jeg på ventilen til anden maskinisten og hvilken røklukt, det var en sur røk og når jeg åpnet døren var det aldeles stappet med røk, jeg styrtet bort til køya til anden maskinisten og purret ham, han spratt opp som en gummiball og jeg forsvant inn i byssa, og begynte å dekke bordet for kaffe, jeg tok en tur ut for å se hvordan det sto til med anden maskinisten, han holt på å slukke branden i svinelærskufferten og til slutt kastet han den overbord, det var skaplampen som hadde anntent kufferten.
Etter flere dager i sjøen annkom vi til Galveston, og samme dag gikk vi inn i tørrdokken. Om kvelden gikk vi på land, Galveston var en meget vakker by, med en masse resturanter og barer, det var spesielt en bar hvor gutta samlet sig, det var en bar som en danske eide, der var en masse pene jenter som vi kunne få tak i, de eide private små boliger som dem tok oss med til. Jeg sto ved bardisken og hadde en drink da en av jentene kom bort til mig og holt mig med selskap, det var en vakker ung pike som jeg følte mig tiltrukket av, hun spurte mig om hva tid jeg ville være med henne hjem, jeg svarte at jeg ikke hadde så meget penger, men kanske siden, i det samme kom en av motormennene ved navn Eidem, han hadde seilt ute i alle år og brukte å mønstre av i Antwepen, han var godt i glansen og tok mig med til en iskrembar ved siden av og kjøpte bananasplitt til mig, og så vendte vi tilbake til baren, der satt vi og moret oss til vi gikk ombord. Dagen etterpå fikk jeg og flere av gutta fri og vi tok inn på danskesjappa, der satt guttene mens jeg tok en tur rundt omkring i byen, jeg kom forbi en butikk hvor de solgte en masse cowboy utstyr og jeg gikk inn og køpte et cowboybelte, da fikk jeg se en masse revolvere som var til salgs jeg gikk bort og spurte om å få kjøpe en, han så på mig og spurte om jeg hadde lov til å kjøpe revolver, jeg svarte at jeg gir mig selv lov, han spurte så om jeg var mannskap på en båt, jeg svarte ja, og så sa han at jeg måtte få tillatelse fra Capteinen ombord for å få kjøpe den. Jeg vente så tilbake til danskebaren til guttene som da var ganske godt i glansen, de fant så på at vi skulle på horehus, vi tok en taxi og kjørte til et hus, inne der var en masse pene piker som vi kunne velge mellom, jeg tok en og hygget mig med. Etter en tid vendte vi tilbake til danskebaren og guttene fortsatte å more sig, jeg gikk på en kino som jeg hadde før på dagen sett at det gikk en god cowboyfilm det var allerede blitt sent på kvelden, etter at jeg hadde sett på filmen en stund hørte jeg endel snakk fra betjeningen og straks etterpå kom første styrmann han hadde navn av Nic. Wåge bort til mig og sa at vi måtte straks gå da båten var klar for avgang. Jeg lurte endel etterpå hvordan han kunne vite at jeg satt på den spesielle kinoen.
Fra Galveston til Corpus Christi tok det vell et døgn til vi var inne i laste havna, på kaien og i land var det for det meste mexikanere med store vidbremmede stråhatter og gammel mexikansk kultur, vi besøkte endel resturanter der og da kom demmes kultur tilsyne, det var mexikansk dans og gitarspill og det var en meget stor opplevelse for mig, maten besto i sterkt kryddet retter som for mig var meget god, drinkene hadde navn av tequila og var meget sterk drikk.
Så kom dagen for avgang til Europa, i mellomtiden hadde tyskerne tatt hele frankrike så jeg forsto at Capteinen hadde problemer om hvor vitt lasten skulle bli losset i Dunkirk nu da tyskerne hadde kontroll over landet, men vi holt stø kurs for frankrige og så fikk vi se når vi kom nærmere Europa, Capteinen som hadde navn av Olav Moen nærte jeg stor respekt for, det var en mann i 30 årene og meget restriktiv, jeg husker en gang når han tok sine vanlige innspeksjonsrunder rundt omkring i skibet kom han med stuerten og styrmannen inn i messa, jeg hadde nettop vasket gulver og hvitmaling men jeg hadde brukt for meget kaustiksoda i vannet så gulvene ble når de tørket endel hvite, han ga straks ordre om å vaske alle gulv om igjen, da ble jeg forbannet og gikk ut i byssa etter de var ferdig der og klaget til kokken, han så på mig og sa, du verden hvem er det som har lokket dig til sjøss, så jeg forsto at det var vanlig sjømanspraksis og gikk i gang med det jeg hadde fått ordre om å gjøre, men jeg lovte mig selv at nu er det slutt med messearbeid, og etter jeg var ferdig gikk jeg til første styrmann og spurte om det var annledning til å begynne på dekk, han svarte at vi får se.
En dag da vi nærmet oss Europa kom første styrmann farende inn i messa og sa at nu hadde de forbannede tyskerne innvadert Norge og at de sloss som bare faen oppe i Dirdal og at det var mange falne, en stund etterpå fikk alle ordre om å innfinne sig på brua, der orienterte Capteinen oss om hvordan det sto til og at alt sto i Guds hånd, så fikk den enkelte ta standpungt som måtte passe, om kvelden kom Capteinen akterut for å forvisse sig om at alt var ordentelig blendet, da vi fra denne dag var i krig og derfor måtte gå helt mørklagt, jeg og en anden deksgutt navn Arman Larsen gikk da bort til Capteinen og spurte om det ville bli annledning til å komme til Norge for å delta i kampene, Capteinen svarte da at Kronprins Olav hadde gitt besked til den Norske Handelsflåte om å være ombord i båtene og at vi gjorde bedre innsats der enn å forlate båtene.
Da vi nu var i krig med Tyskland ble det telegrafert fra båten til agenten for Petrofina oil company hvor lasten skulle leveres og at ordren måtte komme over Bergen radio, vi fikk så ordre om å snu og gå til Oran i Nord Afrika med lasten, når vi kom til Oran som enda ikke var under tysk konntroll mødte vi blandt annet Sig. Bergesen d.y. M/T President Herensmith mannskapet kom bort til oss i lettbåten og hilste på oss, der var anden maskinisten en mann fra gaten hjemme der jeg bor og som jeg hadde hilsen til fra hans mor. Vi ankret ikke opp men gikk rett inn til lossehavna, der lå mesteparten av den Franske flåten, en mengde av u-båter og kryssere og destroyere side om side, vi fikk lov å ta en tur på land og besøkte en meget fin badeplass, vi gikk så ombord og jeg forsto at det var for Capteinen om å komme oss ut derfra så fort som mulig, så straks vi var ferdig utlosset gikk vi til Gibraltar, vi annkom der om kvelden og så da at flere Engelske slagskip, destroere og hangar- skibet Royal Oak hadde kurs for Oran, så vi forsto at nu var det noe i gjære, etter avtalen mellom Engeland og Frankrig skulle flåten tilfalle den gjenstående kjempende part og ganske riktig ble det melt at Vishy Regjeringen hadde inngått avtale med tyskland og derfor ikke var villig til å overlate flåten til Engelskmennene, den Engelske flåten ga så Vishy Regjeringen et ultimatum og begynte å bombardere den Franske flåten, flere franske destroyere og u-båter klarte å rømme over til den allierte flåten, tankskibet til Sig. Bergesen ble internert.
Vi fikk så ordre om å gå til Panama- kanalen for nærmere ordre, ute i sjøen feiret vi I7 de mai, og hadde en masse leker som det var oppsat premie på, jeg utmerket mig i skyting og ble nr. 2. utav 48 fra mannskapet og fikk en sukker stang i premie, og hvilken stang den var sikkert en halv meter, vi annkom så til Panamakanalen og fikk ordre om å gå igjenom kanalen til Balboa for bunkers, jeg hadde inntrykk av at den Norske Handelsflåte var iferd med å etablere sig i alliert tjeneste, inntrykket av Balboa var nedslående det var bare gater med horehus over alt og meget av veneriske sykdommer der, men vi ble advart.
Da vi var ferdig bunkret gikk vi tilbake og fikk ordre om å gå til Trinidad, før vi gikk tok vi inn proviant og en masse bananstokker.
Vi annkom til Trinidad om kvelden og endel av offiserene ville ta sig en tur på land med motorbåten, men de hadde ingen som var villig til å passe denne da de var iland, da tilbød jeg mig å passe på den, og jeg fikk 5 daler av hver av dem for jobben. Vi gikk så til lastehavna og tok inn last og deretter gikk vi til ankers på ruveret hvor det lå en mengde Norske oljetankere og ventet på ordre. Ombord i disse båtene var det flere kjente Stavangergutter så det ble en veldig fest på kantinen i land. Jeg og messegutten på M/T Egda av Bergen tok en tur iland og bestemte oss for å få fatt i jenter, vi tok en taxi og ba ham om å kjøre oss til en passende plass, messegutten på Egda hadde mange penger på sig så vi var vell beslått. Under veis plukket taxidriveren opp en kolega og så bar det av gårde, vi kjørte en lang vei inn i jungelen og kom til sist til en hytte langt inne der. Vi ba sjåføren vente til vi var ferdige og gikk så inn i hytta, der inne var det flere apekatter og en gammel skummel kvinne som skulte på oss, vi bestemte derfor å kjøre tilbake, vi gikk ut i taxien som sto og ventet og syntes det var en uhyggelig atmosfære der men vi begynte tilbaketuren, da vi var kommet et stykke på vei stoppet sjøføren bilen og de to gikk et stykke bort til veikanten og begynte å diskutere, da utbrøt messegutten fra Egda da han snakket flytende Engelsk at de diskuterte om å slå oss ihel og diskuterte om dette var rette plassen til å kaste oss. Da de vendte tilbake til oss utbrøt messen at vi ingen penger hadde og at de skulle få pengene for turen når de hadde kjørt oss tilbake til piren. De vekslet blikk og begynte å kjøre, da vi var kommet til havnen sprang vi bort til en polti som sto vakt der og sa at de hadde hatt planer om å drepe oss og at de øyeblikkelig måtte bli arrestert, hvoretter vi sprang avgårde uten å betale.
Vi gikk så til et meget luksuriøst hotell som alle Capteinene brukte mens de var iland, der så vi Capteinene på Egda og Kongsgård samt kona til Captein Moen ombord i vårt skib, hun kom ombord mens vi lå i Engeland, tilsist kom tredje styrman og fikk øye på oss og brakte oss ombord[.]
Vi lå nokså lenge i Trinidad og vi besøkte mange intresante steder og badeplasser, men endelig fikk vi ordre om å gå til Halifax for nærmere ordre jeg hadde nu vært deksgutt en god tid, det var meget bedre da jeg nu arbeidet på dagen og hadde utskei når klokka var fem. Jeg lå og leste cowboyblader og tegneserier da styrmannen plutselig kom inn til mig og sa jeg måtte begynne i byssa da byssegutten var blitt syk, jeg nektet og sa at jeg var mønstret på som messe og deksgutt og ikke byssegutt, men han sa at det var Capteinen som hadde bestemt det, jeg nektet og styrmannen gikk. Om en stund kom tredje styrmann og sa jeg måtte komme opp på brua og snakke med Capteinen, jeg gikk opp og Capteinen spurte om jeg nektet skibs arbeide jeg svarte at jeg var deksgutt og ikke byssegutt, han henvendte sig da til tredje styrmann og sa, ta og sett ham inn i rummet, det var en lugar akterut som hadde gitter foran ventilene, jeg fulgte med ham helt til døren i rummet, men da ga jeg mig. Dagen etter satt jeg alene og skrelte poteter da tømmermanden kom inn og sa du byss vil du gå inn til maskinsjefen sin salong, der står en flaske visky der og gi mig, jeg ante ingen ting og gikk inn og hentet flasken og gav ham den, en stund etter kom maskinsjefen farende og spurte om jeg hadde sett tømermanden, jeg svarte at han var her for en stund siden, men at jeg ikke viste hvor han var nu, så gikk han og straks etter ble han funnet forut i skibet temmelig påseilt, han fikk en overhaling og sparken i neste havn.
Så kom vi endelig til Halifax, inne på reia lå det en hel Norsk armada av hvalkokerier og oljetankere og lasteskib, også Sig. Bergesen M/T President Vogue lå der, vi lårte lettbåten og gikk ombord i President Vogue og hilste på guttene der ombord og hjett hvem jeg møtte, jo Kåre min beste kammerat hjemmefra, han hadde mønstret ombord i President Vogue og ikke President Herensmith som jeg trodde, vi rodde in til land og gikk en tur opp i granskogen som åsene der var kledt med, jeg så på Kåre, han var ikke den samme som hjemme, det var liksom ikke noe pift i ham, han var blek og meget taus og så kom det, du svans (klengenavn hjemmefra) jeg er meget trett av å være til sjøss og lir av en sterk hjemmlengsel, så første annledning som byr sig for å komme hjem vil benytte. Jeg trøstet ham så gått jeg kunne og sa at krigen kanske ikke ville vare så lenge, jeg så mig rundt omkring og spurte om han trodde det var bjørn her, jeg har hørt at i de Kanadiske skoger var der meget bjørn, vi besluttet så å vende tilbake til båtene våre.
Tiden gikk og vi besøkte en masse resturanter og butikker i byen, guttene kom isammen med hvalfangerne og de festet og drakk, penger hadde de nok av, da de hadde fått glideskalaen utbetalt for hvalfangsten og det var liksom enkelte tødde til flaska og andre ga blaffen i alt, nu da forbindelsen med hjemlandet var brudt, der ble også store slagsmål iland hvor hele resturanter ble utryddet.
Ute i atlanteren gikk det en bølge av torpederinger, det ble sagt at så å si alle skib utenfor Ny Foundland og Halifax ble senket, hele det underordnet manskapet ombord samlet sig og diskuterte hva vi skulle gjøre, om vi skulle gå ut uten forsvarsmuligheter eller om vi skulle forlange kanon og skyts før vi gikk ut. Det ble vedtatt at vi skulle nekte å gå uten armering. Vi diskuterte med Capteinen som var oppsatt på å gå uten noe å skyte med, men vi nektet, tilslutt fikk han tak i noen små tomygun samt håndvåpen og spurte oss så om vi var villige til å ta båten ut, men vi nektet det var jo til å le av, med de våpnene kunne vi bare kile fienden med. Men så ble presset for stort, de argumenterte med at de ikke hadde muligheter for å få tilsent kanoner, og desuten ville det ta for lang tid å få montert disse, tilsist ga vi etter og forlot Halifax, det var endel båter som var isammen med oss på turen til England, vårt mål var Glasgow i Skottland, da vi hadde vært sammen noen dager fikk vi storm og de andre båtene forsvant for oss.
En dag kom Capteinen inn penteriet til mig, jeg hadde nemlig byttet plass med mannskapsmessen, han tok byssejobben mens jeg tok jobben som mannskapsmess, han så på avfallspøsen og spente bort i den og sa se å få vasket denne pøsen ren, jeg ble en smule forbannet og sa til ham at han kunne mønstre mig av når vi kom til Glasgow, han stusset litt og sa javell. Da guttene fikk høre om dette gikk de nær sagt alle og sa opp.
Vi annkom til Guroch en liten by utfor Glasgow uten noe slags trefninger med tyske u-båter, det er meget rart å tenke på at det var begynnelsen til konvoy praksis jeg hadde vært med på. Så kom dagen da vi skulle mønstre av, vi måtte bort til anden styrmann for å se over oppgavene, da jeg kom bort hadde jeg nokkså mange penger tilgode, anden styrmann annbefalte mig derfor at jeg skulle sende noe hjemm vi ble derfor enig om at jeg skulle sende 500,- kroner, dette ble således trukket fra og så fikk jeg avregningen.
Vi tok første toget til Glasgow, og satte bagasjen inn på oppbevaringen på Sentral Station, vi gikk derefter rundt for å finne plass til å bo på, en av guttene hadde gått på middelskolen hjemme, han kunne lese både fransk og Engelsk, hans navn var Arman Larsen det var han Harald og mig som var i sammen, i de engelske avisene kunne vi se i annonsene om det var rumm ledig, og så begynte vi og forhøre oss om ledig rom til å bo på, tilsist fant vi et det var i nærheten av Charing Kross, jeg og Harald skulle bo på samme rom mens Arman skulle bo i et annet, vi skulle betale I0 shilling uken med frokost og te til kvelds. Konen som eide huset hadde en datter som Harald la sig etter, men jeg vet ikke om det ble noe resultat av det, ellers så gikk vi meget på kino og fordrev tiden med å bli kjent med byen, vi var hver dag nede på mønstrigs kontoret som var det Norske Konsulat og så om det var hyrer ledig, men det kom stadig inn mannskaper som var torpedert og få båter var diregert til Glasgow, så det hopet sig opp en masse ledige sjøfolk jeg fikk ikke hyre før midt i november I940, Harald fikk hyre noen dager før, jeg husker godt den dagen vi tok avsked med hinanden, det var litt vemodig etter alle årene vi hadde hatt sammen hjemme og ombord i Kongsgård, alle de gode minnene, vell Harald reiste og jeg ble alene på en måte men jeg skulle jo avgårde selv etter noen dager,
S/S Ravnefjell.
Rederi: Olsen & Ugelstad, Oslo. Bygd: Nylands Mek. Verksted, Oslo, i 1938.
Dødvekt 2600 tonn. Ravnefjell var en av de norske båtene som overlevde hele 2. verdenskrig uten å bli torpedert.
båten jeg hadde mønstret på var S/S Ravnefjell eiere var Olsen og Ugelstad, det var en båt som var spesialbygget for fart på The Greath Lake i Canada, da jeg skulle pakke sjøsekken så jeg at det var to venstre støvler som sto igjen, da hadde Harald tatt to høyre støvler og ikke merket det, det hadde sig sån at vi gikk inn i en butikk og fikk se noen fine skinntrykket støvler, slike som flyverne i Royal Earforse brukte, vi køpte hver våres par, men de var helt like så på en måte var det jo snart gjort. Vell jeg fikk pakket og tok taxi til Sentral Station hvor jeg tok toget til Greenoch, det var nemlig der båten skulle ligge, da jeg kom ombord var de i full gang med å losse skibet, lasten besto av tremasse, men hva i all verden var dette, hele bauen var inntrykt slik at det var et stort hull hvor vi kunne se lasten fra kaien. Etter vi var utlosset gikk vi til et skibsverft like ved hvor vi skulle reparere og få montert skyts om bord.
Det begynte å nærme sig jul, vi gikk igang med å vaske hvitmaling og ellers gjøre det så pent som mulig for høgtiden, om kvelden gikk vi på land hvor vi hadde våre stamkafeer, der mødte jeg en pike som jeg ble glad i, vi følgdes eller var sammen så lenge vi var ved verftet, ved jul ble flere av oss invitert til familiene til piken, det var en meget festlig og underholdene jul, med god mat som var tilberet på Engelelsk maner, vi sang julesanger både på engelsk og norsk igjenom høytalere med mikrofon, jeg sang endel norske julesanger. Nytt år ble vi innvitert til sjømannsfest av den norske kirke i Greenoch, der var mange norske samlet også flere fra M/T Kongsgård som også lå på skibsverft for montasje av skyds, ved utdeling av julepakker var Fru Moen fra Kongsgård den som var med på å utdele pakkene, så ble det ropt opp en pakke til den norske yngstemann i handelsflåten, guttene hushet på mig og fikk mig opp, men så kom det en til og så ble det spørsmål om hvem som var yngst, jeg sa alder og hvor jeg var født, den andre sa det samme men han var fra Skottland, så jeg fikk pakken. Det ble også utdelt stensilerte brever og hilsen fra Kong Håkon, når festen var slutt gikk jeg med byssegutten ombord i Kongsgård og så hadde vi en liten drink sammen.
Så kom dagen da vi var klar for avgang, vi skulle først til en liten plass som het Oben, der skulle vi samle konvoyen som skulle gå sydover, da vi kom til Oben en meget vakker fjord lå det en hel del båter og ventet, vi benyttet annledningen til å prøve skydset akterut, det besto av en bombekaster mot fly, den ble drevet av kompresert luft fra en kompresorflaske og granater som gikk av på 5 sekunder, det var mig første styrmann valgte til å assistere, jeg var en smule skeptisk på dette røret som skulle skyte opp disse boksene, men første styrmann gikk igang, først sendte han mig ned for å åpne kranen på kompresorflasken deretter gikk jeg opp til ham og så han ventet på noe, jeg spurte hva han ventet på så forklarte han mig at når den røde tappen er oppe, det var en tapp på trykktanken til røret, så kan vi slippe granaten opp i røret, vell tappen kom opp og styrmann tok ut splinten i granaten og slapp den nedi røret, jeg syntes han tok sig for god tid, han studerte litt og rettet røret mot himmelen før han trakk av, Gud bevaremig vell granaten eksploderte nesten rett over hodene på oss, jeg syntes han skalv litt på leppene da han sa, ja dette var fine greier det, hvorpå han trakk presendingen ned over skydset jeg lovde mig selv at det skydset skulle jeg holde mig godt klar av.
Så var konvoyen klar for avgang, jeg og min lugarkamerat, en mann som vi kalte for kowboyen fikk første styrmanns vakt vi skulle gå to vakter fire åtte, åtte tolv, tolv seks, seks tolv, tolv fire, og så la vi ivei vi delte oss opp i rekker omkring I0 båter i hver rekke, i midten gikk comedoren og så bar det avsted, vi skulle bare være med konvoyen noen dager så skulle vi gå resten alene til bestemmelsestedet som var Freetown i vest Afrika, været var tålig bra nesten hele tiden vi var i konvoyen, en dag vi sto ved rekka og så utover konvoyen, syntes jeg at i tredje rekke var det en båt jeg dro kjensel på, var det ikke M/T Kongsgård som gikk der, jo så sandelig det var den, båtsmannen spurte om det var den båten jeg kom fra jeg svarte at det var nokk det, da sa han, du verden for noen toskehoder som mønsret av en så fin båt, og båten var meget flott der den gikk den var jo ikke mer en to tre år gammel bygget i Hamburg, vell vi fortsatte å duve fremover med redusert fart som passet alle båtene i konvoyen, styrmannen var ofte borte og blåste i talerøret til maskinrummet for å øke og senke et hakk eller to på farten, så en natt skulle vi forlate konvoyen vi gikk ut av rekka og ga full fart på maskinen og fortsatte i en annen retning, da plutselig så vi noen store lysglimt i konvoyen, tyskerne hadde begynt å torpedere, Capteinen kom opp på brua og ga ordre til maskinrummet at de måtte presse maskinen til det ytterste og avsted bar det, vi så flere lysglimt etter hvert som vi fjernet oss og så var vi alene, vi var nu kommet inne i tropene og nærmet oss Freetown, det var stille og svære stimer med flyvefisk fløy over havflaten.
Vi kom til Freetown og ankret opp på reden, det kom ut en masse kanoer med innfødte som solgte mango og mye herlige sydfrukter, det var også unge gutter som dukket etter penger som vi kastet ut i sjøen, vi lå der noen dager som vi benyttet til å ta oss noen herlige svømmeturer ved siden av båten da det var meget varmt var det herlig og avkjølende, så fikk vi ordre om å gå til Lagos, jeg kan ikke huske om vi hadde last fra England til Freetown, eller last fra Fritown til Lagos men la gå, vi var altså på god vei til Lagos, og livet ombord gikk normalt vi var litt redde for at det kunne bli tysk anngrep på oss nu da vi gikk alene, for det vi hadde hørt skulle vårt passasjerskib M/S Vega være ombygd til hjelpekrysser etter tyskerne hadde okupert Norge, men jeg vet ikke om det var tillfelle og at det hadde anngrepsområde langs den Afrikanske kyst. Jeg var litt trett av to vakt systemet da det ble lite søvn, en gang jeg sto ved roret holt jeg på å sovne men så ble jeg avløst av cowboyen og gikk ned på luka for å hvile fem minutter før jeg skulle på utkikk, der var en makelig flyktstol som jeg slengte mig ned i, jeg sovnet av og viste ikke om noe før første styrmann vekket mig, han var aldeles vettskremt leppene skalv og han var aldeles hvit i ansiktet, han sa at hele skuta var gjenomsøkt og at de trodde jeg var falt overbord, det var ingen som kom på å se på luka, jeg vet ikke sikkert men jeg var meget for sen til avløsning, men cowboyen tok det meget ro og sa at det ikke var så farlig. Inne i rorhuset pratet jeg og styrmann om det som hadde hendt, han sa at han holt på å kalle opp Capteinen og be om tilatelse å snu båten, men det kom an på om vi hadde funnet dig, riktig nokk er det nokså månelyst men å finne en mann i sjøen er svært vanskelig.
Da vi kom til Lagos la vi oss på reia og ventet på å komme inn, nu husker jeg det, vi hadde ingen last til Lagos, da det tok noen dager, så fikk vi ombord en hel masse med negrer som skulle pikke rust i rummene, jeg fikk komandoen over omkring 20 stykker, det var noen livlige karer, de arbeidet og sang etter Tam, Tam, toner, noen av dem hadde filt tennene sagtagget så de så ikke ut akurat som mors beste barn, vell det gikk fint, da vi hadde ligget der noen dager gikk vi inn og lastet kull for Freetown, der fikk vi også tredje styrmann, det var en ganske morsom kar, han hadde vært i fremmedlegionen, og var gift med en Afrikansk stamme prinsesse, konsulen der hadde vist fått påbud om at han var Norsk og ville gjærne ha ham i arbeide, vi kalte ham for Tombo, et navn som det var på palmebrennevinet, en meget sterk drikk som var vanlig der, vell tengte jeg nu var det slutt på to vakt systemet så nu skulle det bli fint.
Så tok vi avsjed med Lagos jeg og cowboyen hadde tombo sin vakt, det var en god sjømann som hadde seilt meget i sin tid, mig og cowboyen likte ham meget godt, en gang styrmannen var oppe på brua, det var like før det ble mørkt, så hørte jeg noen fæle grunt eller pusting, jeg gikk til styrmann og sa fra hva jeg hadde hørt, han tengte sig om så sa han, det må sikkert ha vært en flodhest da det er nokså mye av det her langs kysten, jeg lurte en stund på dette, tenk en flodhest langt til sjøss, hadde han sagt en hval så kunne jeg trodd ham, men en flodhest nei. Det tok ca. fire fem døgn fra Lagos til Freetown, Tombo klarte sig meget godt og reisen gikk fint, når vi kom til losseplassen fikk vi fri og Tombo var med oss i land, og med Tombo i spissen gikk vi opp over byen, da utbrøt han, gutter vi tar inn på Sugar Hall, det var en bar som hadde underholdning, jeg hadde inntrykk av at Tombo var lokalkjent over hele Afrika, vell vi gikk inn på baren og begynte å feste, jeg husker ikke så meget av hele festen men der var ialfall dans og underholdning, da jeg kom til mig selv var det dagen etter og ikke akurat i arbeidshumør, men det gikk, Tombo så jeg ikke mer til før avgang fra Freetown og så bar det sørover igjen, til samme plass Lagos, det var meget varmt så nu hadde jeg fått nokk av tropene, jeg lovde mig selv at så snart vi kom til England skulle jeg mønstre av og forsøke å komme mig ombord i en tankbåt, det var mer variabelt, jeg mener vi hadde sånn passe stund i tropene og sånn passe stund i kulda, men hva tid kom vi til England, det ble kanske til at vi måtte gå fram og tilbake i denne heten, da vi kom til Lagos lå vi der noen dager, så fikk vi ordre til å gå til noen småplasser som het Habonema og Port Harkourt, der skulle vi laste jordnøtter for England, jeg ble glad, tenke sig til å komme oss vekk fra denne varmen og hjem til dear old England igjen, og så la vi ivei sørover igjen, vi gikk oppover noen smale elver og så kom vi til første lasteplass, det var en landsby med bare små stråhytter som de innfødte bodde i, med en gang vi hadde lagt til kaien kom det innfødte ombord og solgde suvenirer og levende små apekattunger, jeg kjøpte en, det var en merkelig krabat, han fikk straks tillit til mig fikk jeg inntrykk av. Om kveldene hørte jeg Tam, Tam, trommer og sang hele natten, jeg tok også turer iland og så mig omkring, det var mange pene jenter der, kledd i fargesprakende kjoler, noen holt på å stampe mais som dem lavet en tykk deig av, når de skulle spise tok de en deigklump i handa og rullet den i en slags karysaus og spiste, hunder og høns gikk fritt omkring, vi lå og lastet der noen dager og så gikk vi til Port Harkourt, det var en større by og mer sivilisert, der var flere kinoer der og en Estonier som var en av mannskapet ombord ble kjent med kinoeieren, det var noen hyggelige mennesker med jødisk avstamning, så jeg og Niguel det var navnet hans hadde gratis kino så lenge vi var der. Da vi var ferdiglastet gikk vi til Freetown for å samle oss i konvoy som skulle til England.
Vi lå i Freetown noen dager og benyttet anlednigen til livbåtmanøvre og etterså om alle ting var på plass i livbåtene og ellers gjorde sjøklart for flåter og alarmutstyr.
Så var konvoyen samlet det var omkring tredve båter og vi la i vei, Tombo var meget påpasselig i konvoyen, og hadde altid den rette avstand fra båtene og rekkene, når signalflagene gikk til tops tydet han dem på en perfekt måte, han fikk også ros av Capteinen, en gang han og styrmannen sto og pratet sa Capteinen, Tombo er en meget dyktig mann i konvoy men er no god under land. Da vi kom opp i den Engelske Kanal løste konvoyen sig opp og båtene gikk hver til sitt, vi skulle til Hull for å losse, det tok noen dager så var vi fremme, men du verden så byen så ut, det var nesten ikke et helt hus igjen, det var bombet ut alt sammen, da vi skulle mønstre av sa Konsulen at det hadde vært et forfærdelig anngrep av tyskerne og at Konsulatet var helt i grus, så de hadde tatt midlertidig ophold i et bombet hus hvor foretningen var i noenlunde stand.
Da vi nu hadde fått avbetalingen tok vi toget til Glasgow, det var godt å komme oss vekk fra den ødelagte byen, da vi kom til Glasgow gikk jeg til det huset som jeg hadde bod i før og spurte om det var rumm ledig, men denne gang var rummet opptatt, så jeg måtte finne mig et annet sted å bo, jeg fikk tips om at et rumm var ledig nede i Kadogan Street hos en Mrs. Holiday det var en plass nær Central Station, jeg gikk ned og fikk rommet, det var en meget bra familie som hadde to døtre.
Engelskmennene var noen hyggelige karer de var nesten alle i uniform, ute på gaten var det fult opp av soldater og marinegaster som vi var alierte med, der var Polske en hel masse av dem, Franske, Norske og soldater som var i motstandsbevegelsen fra de okuperte land. England sto meget svakt ennå, de hadde ikke nokk våpen til alle og dag og natt ble de bombet, men for en spirit, Churhil bløffet tyskland og Hitler med at snart så kom den store dagen da tyskland ville bli innvadert og at de allerede var sterke nokk til å gjøre det.
Jeg hadde netop lagt mig da jeg hørte flyalarmen gå, kona i huset kom ut og sa at vi måtte gå i shelter men jeg ga blaffen i det, det var ikke riktig for det kunne jo hende at også huset jeg bodde i kunne bli truffet, men jeg gløttet på bleningsgardinet og så ut, du verden hele himmelen var full av søkelys, jeg hørte dumpe drønn og skudd fra store antiluftskyts, det var et vakkert men farlig skue.
M/S Raftsund.
Rederi: A/S Vesteraalens Dampskibsselskab, Stokmarknes. Bygd: Kaldnes Mek. Verksted, Tønsberg, i 1919. Dødvekt: 925 tonn. Deltok i 2. verdenskrig.
Etter fire dager mønstret jeg på en båt som het M/S Raftsund, det var en liten kystbåt som gikk med kull rundt omkring hele Enland og Irland. Nu hadde tyskerne inntensivert anngrepene på England og kystrafikken fikk en hard medfart, det var mange båter som ble bombet og topedert rundt kysten, jeg husker en gang vi gikk i konvoy fra en liten by i Skottland Grindemouth, og skulle til en liten by i syd England, da vi fikk anngrep, men det rare var at de bare fløy i utkanten av konvoyen uten å røre oss, styrmannen var oppglødd, han sto ved skydset og fulgte flyene med øynene dersom de kom nærmere, men de forsvant, en tid etterpå dukket det opp et britisk Sunderland fly, det fløy lavt over konvoyen, da det var strengt forbuth å fly over konvoyene, sprang styrmann bort til skydset og åpnet ild mot det, han fikk øyeblikkelig ordre fra comedoren om å stanse skytingen, men han hadde retten på sin side. Jeg og styrmann kom dårlig overens allerede fra første dag av, han var etter min mening en meget brutal og påståelig mann, men der var de som likte ham, men jeg forsto at ombord i den båten ble jeg ikke gammel, en gang vi hadde last for Belfast i Irland, kom vi til innseilingen av byen, da så vi en tankbåt som lå ved kaien, den hadde et stort hull i skibssiden etter en torpedo, jeg er sikker på at vi kunne ha rodd inn hullet uten å ta inn årene, men jeg syntes å dra kjennsel på den båten, ja så sandelig det var virkelig M/T Kongsgård, det må ha vært første torpederingen som den var blitt utsatt for. Da jeg kom på land om kvelden mødte jeg en nordlending som het Sortland, vi kom i snakk om mine kamerater og da viste det sig at han kjente Kåre og fortalte at han hadde mønstret ombord i et Svensk skib for å ta veien om Sverige og hjem, men desverre så ble båten torpedert og Kåre omkom.
Primero.
Rederi: A/S Ivarans Rederi/S. Holter Sørenen, Oslo.
Bygd: Burmeister & Wain, København, i 1925. Dødvekt: 7930 tonn. Torpedert 25.10.1942.
Det er sommer og Belfast lå badet i sommersolen, vi var ferdig utlosset og var klar til avgang da det dukket opp en stor lastebåt som gled sakte mot piren ved siden av, jeg var spent på om den var Norsk, jo så sandelig der så jeg flagget det var Norsk, navnet var Primero fra Oslo, når jeg sto og så på skibet fikk jeg veldig lyst til å ha vært ansatt ombord, jeg fikk vite at vi ikke kom til å gå fra Belfast før om et par timer, så jeg strøk på land og gikk ombord i Primero og spurte etter styrmannen, jeg ble vist til ham, så spurte jeg om de trengte noen folk ombord, han spurte om jeg var fra Stavanger jeg svarte ja og så hørte jeg at han hadde Stavanger dialekt, han fortalte at han også var fra Stavanger og så spurte han mig om hvilken jobb jeg kunne tenke mig, jeg sa at jeg var ombord i en liten kystbåt og kom til å mønstre av ved neste annkomststed i England og at jeg kom til å reise til Glasgow, og at jeg kunne tenke mig som jungmann ombord, han sa da at jeg kunne henvende mig til konsulatet der så skulle han melde fra om mig, jeg takket og gikk. Da jeg kom ombord gikk jeg til styrmannen og sa at nu hadde jeg fått hyre ombord i den Norske båten vi så og at jeg ville mønstre av ved neste havn, han tok det med ro og sammtykket.
Så gikk vi for annløp til Grindemouth i Skottland, hvor jeg tok toget og reiste til Glasgow. På land var det blitt en annen holdning i Engelskmennene, Tyskland hadde nemlig gått til angrep på Russland og det var full krig der, det avlastet England for frykt av innvasjon som vi lenge hadde tengt Hitler ville gjøre, så stemningen var steget til favør for England og de allierte, nu var det bare om å få Amerika med i krigen, men Rosevelt var ikke så villig innstilt på krig da. Amerika så nu at England trengte krigsmatriell da det de kunne produsere av krigsmatriell var altfor lite til de alierte, så nu ble det stortraffikk over atlanteren vi tok inn matriellet på en slags overenskomst på transitt basis.
Jeg gikk inn på mønstringskontoret i Glasgow hvor jeg øyeblikkelig mønstret på, de hadde alerede snakket med styrmannen ombord i Primero, så papirene lå klare, jeg tok tog og ferje fra Glasgow til Belfast og så kom jeg i arbeide. Jeg tror vi gikk til Glasgow fra Belfast da jeg kan huske at jeg resonerte litt på dette, hvorfor ikke styrmann kunne ha sagt fra på konsulatet at jeg kunne ha mønstret på når de hadde kommet til Glasgow, de hadde jo spart utlegget på mig for turen til Belfast. Vell nokk om det vi gikk på skipsverksted og fikk kanon montert ombord og så bar det avsted i konvoyfart igjen, også denne gang hadde vi Freetown i vest Afrika som anløp sted, det så ut som om jeg aldri skulle bli kvitt turene på Afrika, ikke for det Afrika var olreit men den varmen var jeg ikke fortrolig med. Livet i konvoyen gikk normalt og det var ingen anngrep, det ble selfølgelig droppet endel dypvannsbomber men det var som regel falsk allarm, av og til var det hvaler som var i farvannet som ble registrert på apperatene ombord i destroyerne, men det gikk på nærvene løs når det begynte å brake rundt omkring oss, vi kunne aldri være sikre.
Da varmen begynte å gjøre sig gjeldende, ble jeg øm i munnen hvor jeg hadde fått utslått to fremtender, det hadde sig slik at engang når jeg var ombord i kystfartøyet som gikk på Irland, da var vi iland en kveld for å more oss, utpå kvelden ble vi endel pussa og jeg bestemte mig for å gå ombord, da jeg kom på en bruovergang husket jeg ikke vhilken vei jeg skulle ta, jeg møtte to menn der og spurte dem om veien, de sa da at de skulle samme veien, så jeg kunne bare slå følge med dem, de var litt underlige, så jeg kom til å huske at dem fortalte ombord, om en kanoner som var blitt skamslått og deretter kastet i dokken og som var livløs når de fant ham, så jeg sa adjø til dem og begynte å gå ned en sidegate til dokkene, jeg merket at dem fulgte etter mig, så begynte jeg å løpe men de løp etter mig og tok mig igjen, de ropte at jeg gikk en gal vei, men jeg svarte at jeg går den rette veien og vil fortsette med det, da var det en av dem som tok mig på aksla og sa, se her og da jeg snudde mig mot ham stilte den andre sig bak mig, og så fikk jeg mig en rett på kjeften, det merkelige var at jeg følte nesten ingen smerte av slaget, vell jeg reagerte meget fornuftig på det sekundet og gjorde som om jeg svimet av, sammtidig som jeg skjulte armbåndsuret mot gjennskinnet fra blålyset i en av lyktestolpene, de gjenomsøkte lommene min i en fart, tok lommebok og pass og løpte av gårde, jeg tror ikke jeg hadde mer enn en shjilling på mig, så de ble ikke rike, men hva var dette, jeg følte med tungen igjen, jo så sandelig, de hadde klart å slå ut to fremtener på mig, og de som jeg hadde vært hos tanlegen med i Halifx og fått fixet, ellers var jeg o.k. med unntak av hva dressen anngikk, jeg hadde nemlig vært nødt for å synke sammen i en sølepytt som var full av kålestøv, du verden så jeg så ut. Jeg gikk så bort til et varehus, hvor det altid sto politivakt og spurte hvordan de passet på, de svarte at de ingen ting hadde sett og tok mig med på politistasjonen hvor jeg fikk en hel del albummer med billeder i, de spurte så om jeg kunne finne noen som kunne ligne dem jeg ble nedslått av, og faktisk så syntes jeg at det var noen som lignet, dem tok så og kjørte mig ombord.
Jeg gikk bort til styrmann og sa fra at jeg måtte til tannlege når vi kom til Freetown, da jeg hadde tannverk, han sa o.k. og så var det iorden, da vi kom til Freetown, gikk flere av båtene sørover og vi gikk inn og ankret opp på reden. Jeg fikk nattvakt fra klokken tolv om natten til åtte om morgenen. Da vi hadde ligget der noen timer fikk jeg ordre om å gjøre mig klar for å gå på land til tannlegen, jeg dresset mig og så kom det båt fra land og hentet oss, jeg hadde nu fått tannbulle og var opphovnet i annsiktet da jeg kom til tannlegen så han på mig og sa, alt jeg kan gjøre for dig er å trekke ut røttene da det er der du har betendelse, hadde du hatt annledning til å komme til mig før så skulle jeg fixet tenner på røttene som sto igjen men dessverre er der ikke noe jeg kan gjøre. Så kom styrmann og hentet mig og om bord bar det, da Capteinen kom ombord sa han at vi skulle laste kis for England, rundt omkring akterut var det fult opp av kanoer som solgte frukt og suvenirer, det var også kvinner med som en kunne kjøpe for en billig penge, men det kom ordre om ikke å slippe noen ombord, da det kunne være sabortører og tyver iblandt dem, vi byttet til oss frukt mot rester fra middagsmaten, det var en som forsøkte å entre leideren som lå langs skibssiden men jeg sa fra til ham hvis han forsøkte å komme ombord så lårte jeg ham i sjøen, men han ga sig ikke og da han var halvveis oppe slapp jeg leideren i sjøen, så måtte han svømme bort til kanoen sin igjen.
Da losen var kommet ombord gikk vi opp til lasteplassen, lastingen foregikk på den måten at lasten ble ført på transportbånd til en silo som hadde en eller flere rør som ble festet til de forskellige luker og så randt lasten ombord, det sier sig selv at lastingen gikk meget fort, da kisen også var meget tung, skulle det ikke store klatten til i bunn før vi var lastet.
Vi hadde landlov og byen lå like ved, vi gikk inn på en bar og kjøpte forfriskninger og drinker, etter at jeg hadde sittet der en stund gikk jeg ut for å se om der var jenter å få tak i, og det var det ingen mangelvare på, de flokket sig om mig og jeg tok en meget vakker en med mig til hennes hytte og hun var deilig og yr, da jeg var ferdig gikk jeg til baren igjen fortsatte å feste, utpå kvelden da vi var meget godt pussa gikk vi ombord.
Dagen etterpå foretok vi livbåtmanøvre og gjorde sjøklart, vi hadde forlatt lasteplassen og lå for anker og ventet på konvoy til England, da konvoyen var samlet begav vi oss avsted, også denne gang var det så å si ingen anngrep, vi hørte at mesteparten av anngrepene var i Maltakonvoyene, i nord atlanteren og i det Karibiske Hav, der lå de som ulveflokker og utslettet hele konvoyer, da vi kom til England fikk vi ordre om å losse i Vest Hartlepool, det var i nærheten av Newcastle, mens vi holt på å gjøre losseklar på den akterske luken, ble en av mannskapet mens han holt på å klargjøre presendingene utsatt for et uhell, en av lukelemmene var av en eller annen grunn ikke var i stuen, slik at når han trokket på enden vippet lemmen ned på den midterske skjærstokken og han falt i rummet med lemmen etter sig, da kisen var meget tung var det ikke store slompen last vi hadde i akterrommet, så fallet var høyt og dertil lukelemmen som fulgte etter ham, kanske også denne rammet ham, vi fikk fatt i en slags redningssele og hev ham opp med vinsjen, han var da helt i ørske og vrengte med hode frem og tilbake, så kom det et tog og kjørte avgårde med ham, det var nemlig ingen annen mulighet til å bli transportert på. Om kvelden fikk vi vite at han var død.
Det var i desember 194I vi fikk noen deilige nyheter, japanerne hadde bombet Pear Harbour og President Rosevelt hadde dermed ærklært Japan og tyskland krig, så nu kom det til å bli vei i vellinga, nu fikk England all den suport som dem trengte. Da vi hadde pasert nytt år I942 mønstret jeg av, jeg hadde da vært ombord i Primero c.a. fem måneder, jeg reiste så til Glasgow hvor jeg etter noen få dager mønstret på en båt som het M/T Koll, den var da Norges største tankbåt, jeg skulle være offiser messegutt med lettmatros hyre, Stuerten var en Bergenser, en meget dyktig mann som kunne sine ting, han holt meget god kost ombord og var avholt både av offiserer og mannskap, kokken var fra sørstatene og anden kokken var fransk, jeg kom godt utav det med både byssepersonalet og offiserer, byssegutten var kanadier en meget kjekk gutt på min alder i mannskaps messen var det border for dekk som maskinmannskap, gutta fordrev tiden mye med kortspill, serdeles poker med sigaretter som innsats.
M/T Koll.
Rederi: Odd Berg, Oslo. Bygd: Deutsche Werk, Hamburg, i 1930. Dødvekt: 15080 tonn. Torpedert av tysk ubåt U-571 06.04.1942.
Så forlot vi Glasgow, det var en ganske stor konvoy vi gikk inn i, vi skulle til en liten plass litt utfor New Orleans og laste olje der, kanonen ombord var av Amrikansk type, den var mer moderne enn de Engelske for på denne typen var det hele granatpatroner og ikke oppdelt med granat først og så tøyposen med krutt og så vanlig patron for tennsats. Vi tok den nordlige konvoyrute, fra England til utfor New Foundland og så gikk vi sikk sakk nedover den Amerikanske kyst, maskinfolka var tause og alvårlige når de skulle på vakt i maskinen, vi var nesten bombesikre på at vi kom til å få trefninger med u-båter, da det var her de opererte, spioner hadde de både i Irland og Halifax og ellers på barer rundt omkring på laste og losseplassene, i Halifax var det en nonne som ble tatt for spionasje hun hadde sent kodeord fra pianoet som det var innebygd sender i, det var ialfall det vi hadde hørt, om det var sant eller ikke vet jeg ikke, når ubåtene anngrep så siktet dem altid på maskinrummet og da gikk som regel de tilbuns med skibet de som hadde vakt der, men dagene gikk og alarm gikk det, men alarmen var som regel falsk da det var meget hval og fiskestimer som eskorten tok feil av, men det smalt og drønnet på grunn av dypvannsbombene som ble droppet, og hele kaskader med fisk lå sprengt på havoverflaten, men dagene gikk og ingen trefninger ble observert. Til slutt annkom vi til Galveston, det var altså ikke New Orleans vi skulle til, vell vi gikk på verksted et lite stykke fra byen det var noe iveien med maskinen, men det var vist ikke noen betydelig reperasjon. Om kvelden gikk vi på land, en av guttene som var fra Slagentangen ved Tønsberg hadde alerede vært torpedert tre ganger før han kom ombord i M/T Koll, en meget grei kar som jeg hadde meget med å gjøre til krigens slutt, hans navn var Stener Roy Johanesen, han hadde en hvit jumper som han viste mig, på denne jumper var det festet en hel masse militærmedaljer som han hadde oppnåd i det militære, jeg forsto at han måtte ha vært mer enn vanlig soldat i det militæret.
Han fikk klengenavnet «Balbo», guttene var meget ute av humør da Nortraship hadde besluttet å ta krigtillegget vekk fra oss, vi skulle bare seile for grunnhyre og sparebonus, det var kanske det som gjorde at guttene ble forbannet og når de kom på land forsøkte de å døyve det med whisky, jeg var jo i samme båten så jeg inntok selvfølgelig samme holdning. Vell da vi kom på land var det som om vi alle fikk en ga faen følelse og begynte å feste, jeg har bare noen få sprette minner i hukomelsen, jeg kan huske vi forlot Galveston og at vi fortsatte festen i Huston, da vi kom ombord så jeg at flere lasteslanger var festet til de forskjellige lasteluker, jeg gikk akterut til min lugar og la mig til å sove, da kom en av guttene inn og la sig ved siden av mig, vi var godt fulle begge to, da begynte han å føle mig opp over lårene, jeg gikk i shorts så jeg hadde nakne ben, så tok han og dro ned glidelåsen i julfen og dro buksa ned, jeg fikk en avmektig følelse da han begynte å bearbeide mig og så begynte han å elske mig, da vi hadde holt på en stund sto vi opp og gikk ut til guttene, jeg skal erkjenne at jeg hadde en liten skammfølelse da vi kom ut, men det gikk over. Da vi var ferdiglastet skulle vi gå til Halifax alene og ta konvoy der, vi fikk los ombord og så gikk vi, under veis fikk vi flere meldinger om båter som ble torpedert, og u-båter som var observert, men vi styrte unna så godt det lot sig gjøre, en kveld fikk vi ordre om livbåtmanøvre og guttene var rasende da det ikke var vanlig å holde livbåtmanøvre etter mørkets frambrudd, plutselig smalt det fra kanonen, da fløy Balbo opp, han sprang opp yildvs. til Capteinen og spurte hva i all verden han fant på, om han ikke viste at smelle og lysglimtet kunne sees milevis omkring, og her som det er blitt torpedert så mange båter, Capteinen svarte bare at jeg har mine innstrukser å følge, så Balbo hadde ikke annet å gjøre enn å godta det.
Dagen etter da jeg var ferdig med oppvasken gikk jeg ut til guttene som satt på en langbenk på styrbord side, det var påskedag og guttene satt og hygget sig med et glass øl som blitt utdelt for anledningen, jeg hadde for sikkerhets skyld redningsvesten som jeg hadde alle mine papirer sydd inn i hengene inne i messa, pluttselig løftet båten og dekket sig opp og alle reiste sig og så på dekket og så kom smellet, det var et øredøvende smell, og røk og olje veltet rundt oss, og så kom det andre smellet, jeg kunne se rekka så jeg sprang bort og skulle hoppe i sjøen, og jeg tengte i et brøkdel av et sekund, tenk å dø i en så ung alder, da var det akurat som om noe lyst kom foran mig og jeg fikk en stabil innskytelse om ikke å hoppe overbord, jeg snudde mig rundt, og der kom stuerten farende og sprang rett igjenom røken som veltet ut fra messedøren, da jeg sto der skilte røken sig slik at jeg kunne se stuerten som sprang rett på proviantluka og svaiet, men så forsvant han, nu fløy jeg igjenom åpningen i røken og opp solseiltaket som da var nedbrekt på grunn av torpederingen, da jeg kom opp på båtdekket var alerede guttene iferd med å låre styrbord livbåt, men livbåten som jeg skulle i var på babord side, jeg sprang over på den andre siden og mens jeg passerte maskinskeilettet hørte jeg noen fryktelige hyl, jeg sprang bort til skeilettet og så ned i maskinrummet, men det var fult opp av røk og damp og så sprang jeg bort til leideren som førte ned til poppdekket, jeg så i farten at livbåten som jeg hørte til var borte og at bare taustompene hang igjen, da jeg kom ned på poppdekket hørte hvordan luften suset ut fra ventilene, jeg sprang så bort til stormbrua, den var bøyet i en stor bue og flammene veltet opp fra bunkerstanken på styrbord side, jeg sprang så bortover mot midtskibet og skjermet annsiktet mot flamene med armene og bort til babord livbåt som det var maskin i, den var allerede låret i sjøen og davitene hang løse over livbåten, jeg hoppet i den ene daviten og firet mig ned i livbåten, jeg var trygg, nu begynte akterskibet å synke så dekket var alerede under vann, men det kom vassende et par mann over dekket og opp i livbåten, så hugget vi over fangelinen, da vi var kommet oss et stykke fra vraket ville vi ha maskinen igang men den var helt oversprøytet med olje, jeg tok da sjorta og ga til tredje maskinisten og sa han fikk bruke denne til å tørke maskinen med, men det ble ikke tid til å starte maskinen, da der lå flere mann i sjøen og som Capteinen innsisterte på å plukke opp, da så jeg Balbo lå og svømte, han hadde fått på sig et av disse gammeldagse livbeltene av kork, disse korkene lå og slo ham i annsiktet og bakhodet så han svelget en hel masse van, jeg sa da til Capteinen at vi måtte plukke ham opp først og så tok vi opp de to andre, tankbåten var nu sunket slik at den lå med bauen over sjøen, u-båtene det var to av dem, en liten og en litt større, den største begynte å skyte på baugen med kanonen, mens den andre satte kursen rett mot oss, jeg tengte at nå kommer de til å kjøre oss ned, men så svingte dem opp langs oss og spurte om båtens navn, der var flere marinegaster og offiserer i u-båt tårnet, de hadde maskingeværer rettet mot oss, vi sa navnet på båten og spurde om de hadde første hjelp utstyr, da anden maskinisten hadde forbrent begge armene, så skinnet hang i laser nedover til fingrene, det må ha gjort forferdelig vont, det var ganske bemerkelsesværdig å se den store kraftige mannen mens han holdt armene over hode for ikke å få sjøvann på dem hvor han kjempet med gråten når tyskerne bare feiet det hele av med en armbevegelse og dukket under. Jeg hørte etterpå at de hadde amputert begge armene på ham når de nådde land, det hadde vist gått forråtnelse i dem, han ble nemlig overflyttet til en av de andre livbåtene og var ti døgn i sjøen.
I tørrlastrummet i bauen var det lastet bensin i fat og da u-båten skøt på bauen tok det fyr, Capteinen opplyste at vi hadde tatt in sytten forskjellige sorter olje og når denne oljen blir opphetet er den brannfarlig og det fikk vi sandelig erfare, da u-båten forsvant var det allerede tatt fyr i oljen og denne nærmet oss faretruende, Capteinen ga da ordre om å ro det vi bare kunne og vi rodde på spreng, men flammene nærmet sig og jeg trodde at nu var det slutten, flammene var bare noen meter fra oss, «og den heten» vi kunne se havoverflaten hvordan det fosskokte på grunn av varmen, men plutselig var vi kommet ut av oljeflaket og vi var reddet, da utbrøt en av fyrbøterne, ja hvis ikke den forbannede coustguaden kan se oss nu så må de pinede være blinde og det var virkelig et skue hele havet brannt og utviklet en tykk svart røk, vell vi slappet av og fikk motoren i gang så undersøkte vi rundt omkring for overlevende, vi var tilsammen tre livbåter, da fikk vi se en mann på en flåte som en av de andre livbåtene plukket opp, da vi hadde søkt rundt i område uten å finne flere samlet vi oss og tok de to andre livbåtene på slep.
Tredje styrmann ga da opp posisjonen hvor vi var blitt senket og sa at vi var omtrent midtveis mellom Cape Hateras og Bermuda, men det var bare femti mil kortere til Bermuda, vi valgte da å gå mot fastlandet som da hadde en distanse på tre hundre og femti mil. Vi organiserte så livbåtrasjoner og rasjon av vann delte ut de klærne som fantes i livbåten og satte kursen rett vest, da vi hadde kjørt noen timer med motoren begynte den å fuske og til sist stoppet den, vi ble da enige å skille lag og den som først ble opplukket skulle melde fra om forliset, så satte vi seil og etter en stund var vi alene, den første natten gikk fint, vi klynget oss sammen så vi holt varmen i oss og om dagen var det godt og varmt, den andre dagen begynte det å regne og blåse opp, vi samlet inn regnvannet som ble blåst inn mot seilet for vi tengte at vann får vi aldri nokk av, vinden ble sterkere og sterkere så utover kvelden blåste det storm, vi kunne ikke lenger holde kursen, da vi holt på å ta inn vann, vi måtte styre unna bølgene slik at vi fikk bølgene inn aktenfra, det gikk fint hele natten men stormen bare økte og økte, så utpå morgenkvisten var havet noe aldeles volsom, det var bølger så høye som fjell, jeg var helt sikker på at dette kommer aldri til å gå godt, men livbåten når han kom til bølgeskavlene delte bølgene sig elegant til hver side av akterenden, slik holt vi på til langt utpå ettermiddagen, da beynte det å stilne av og til slutt kunne vi sette kurs rett vest igjen, da mørket falt på tente vi endel blålys men ingen ting hendte, vi hadde bra vind så farten var upåklagelig, natten gikk og dagen opprant uten noen fartøyer å se, det var bare skillpadder som spratlet bortover havflaten fra avfall og drivgods som lå og fløt, jeg begynte å bli trøtt og likegyldig vi begynte å gå over i en slags rutinementalitet, da det ble mørkt tente vi flere blålys men ingen resultat, så gikk den natten også, det var nu femte døgnet siden vi ble torpedert, jeg satt og stirret forover for om mulig å mane frem et skib som kunne ta oss opp, vi fant ut at det var omtrent fem og førti mil til den Amerikanske kyst, så det lyste litt opp i min sinstilstand, femogførti mil måtte vi altid kunne klare på et par dager, det var jeg sikker på, da plydselig var det en av guttene som ropte, en båt, en båt, og så så jeg den, det var et gråmalt lasteskib, da vi kom nærmere så vi at det var en portugiser, den var nøytral og hadde påmalte flagg på båtdekket som ble opplyst av lyskastere om natten, vi fikk vite at de kom fra en by i Amerika og skulle til Lisabon i Portugal, flere av oss ville fortsette til fastlandet da det ikke var mer enn tredve førti mil dit, men Capteinen avgjorde det hele på en meget grei måte, han sa at han ville ialfall ombord, så fikk de som ikke ville være med, fortsette til fastlandet, da ble det til at alle gikk ombord i båten, jeg var en av de første som entret leideren og da jeg komm på dekk var det som om hele dekket gikk rundt i hode på mig, det var de kvikke bevegelsene i livbåten som hadde gjort sin innflytelse på mig, jeg klarte å komme mig bort til luken hvor jeg sto i noen sekunder for å fatte mig, så gikk jeg bort til leideren og hjalp de andre som var i samme fattning som mig da jeg kom opp. Kokken kom ut med en stor gryte med herlig lapskaus, det var herlig, vi var alle i samme gryten med hver sin sje, etterpå fikk vi et helt krus Cognac hver og så fikk vi hver vår plass å sove på, jeg fik plass i ruffen forut sammen med mannskapet, du kan tro jeg kom mig i køya i en fart, jeg vet ikke hvor lenge jeg sov, men da jeg våknet var det herligt å være uthvilt, portugiserne er noen flinke sjøfolk, det fikk jeg erfare, de hadde nemlig tatt alt som var løst i livbåten, deriblant [sic] seilene, livbåten hadde dem bare latt seile sin egen sjø, utav seilet lavet dem alle slags forskjellige bagger og sjøsekker, de katnet [sic, kantet?] forskjellige hanker og flettet tauverk til dem. Ellers så gikk livet ombord normalt, portugiserne er meget renslige, så de vasket og pusset messing dagen lang og jeg hjelpet til med arbeidet, maten var sydlansk med mange gode retter og rødvin var selfølgelig altid å se på bordet, vell reisen til Lisabon tok c.a. tolv døgn, innseilingen til byen var virkelig et syn, så ankret vi opp på reden og vi gikk iland, på land mødte det oss en hel del avisreportere og så kom vi i avisen, med bilede og alt, vi hadde nu fått oss nye klær og endel penger, så nu var alt o.k. ambasaden hadde ordnet med hotelrum til hver av oss, et meget bra hotel, vi gikk så ut og så på byen, det var en meget vakker by og vi fant oss snart en stammbar hvor det var rikelig med vakre jenter og god underholdning, baren kalte vi for Alberto, der traff jeg en pen pike som jeg holdt mig sammen med, hun hjelpte mig med penger når jeg var blakk og som jeg selfølgelig betalte tilbake når jeg fikk penger fra ambasaden, vi hadde det meget hyggelig sammen og elsket meget den tiden vi var der.
Så kom dagen da vi skulle forlate byen som vi hadde så meget moro i, vell vi skulle ta en Hollandsk kystbåt til Gibraltar og så skulle vi sove i rumm nr. I. oppe på lasten, som besto av korkballer, vi protesterte til å begynne med, men så tengte vi på at det var bare noen dagers seilas og aksepterte.
Vi gikk ut og fulgte kysten sørover til Gibraltar, da vi hadde vært et døgn ombord fikk vi flyalarm, vi satte full fart rett mot fastlandet for å komme innfor tremilsgrensen og oppnådde dette, og flyet forsvandt. Da vi kom til Gibraltar ble vi innlosjert på et meget bra hotell.
Gibraltar er en fjelltopp som er meget godt befestet, den behersker hele Gibraltar stredet og har kanoner som kan rekke helt over til Tanger, fjellet er helt uthulet med forskjellige lagre og ganger til utskytingsrampene, det har skyds nesten like tett som piggene på et pinsvin, desuten er det søkelys over alt. I havneområdet er alt militært, der ligger hele den allierte middelhavsflåten når den ikke er på tokt, det er imponerende å se de store slagskibene som lå der.
På hotellet gikk alt med det samme, der var et spiserumm og en bar hvor vi til stadighet befant oss, da der var ingen kino eller andre adspredelser som vi kunne ta oss til, bortsett fra alle barene, de ble flittig brukt, der var så og si bare militære overalt, kvinder var det så og si ingen av, jeg så av og til noen eldre kvinner men det var alt.
En dag kom der en hel del nordmenner til hotellet, de hadde rømt i en seilduksbåt som de selv hadde lavet fra Maroko, Port Lite var vist navnet på stedet hvor båten deres hadde ligget, båtens navn var M/S Nyhorn og var fra Haugesund, de hadde hat en stri tur fra Maroko, en mengde med hai hadde forstyrret seilasen, men det gikk bra og så var de altså her på hotellet, ambasaden betalte hotellet og ti shilling pr. uke i lommepenger, så dere ser vi hadde ikke så meget å rutte med akurat, vi prøvde å få forskudd på torpederingspengene men det gikk ikke, av og til kom det Norske tankbåter og losset olje, da kom mannskapet iland og det ble en stor fest i flere dager. Da båtene gikk var det flere som ble akterutseilt, de ble så logert inn på samme hotell.
Den erotiske tilstanden blandt de militæret fikk liten og ingen næring da det ikke var jenter å slå ann på, deres sexutfoldelse slo dermed ut i selskap med samme kjønn, av og til kom vi i snakk med dem og da spurte de om det var mulighet med litt elskov sammen, vi ble intresert men selfølgelig ville vi ha penger for det, jeg var litt tilbaketrukket og lot de to som jeg var sammen med føre samtalen, de snakket perfekt engelsk, jeg hørte de forlangte ti pund og reduserte det til fem, men de ville ikke godta det så det ble ikke mer snakk om det. Vi gikk så inn på hotellet og satte oss i baren, der forlangte vi en hel flaske cognak som var meget billig der og begynte å hygge oss, da vi hadde sittet der en god stund ble jeg i ganske godt humør, men var litt sløvet da en mann kom bort til bordet, han var sivilkledd og så ut som en foretningsmann, vi ba ham ta plass ved bordet og han begynte å spandere drinker på oss, etter en god stund spurte han mig om jeg ville være med ham på rummet, jeg svarte ja og så gikk vi på rummet hans. Det som senere skedde var i så omtåket tilstand at det er lite jeg husker, men en ting husker jeg og det var at han tok mig bakfra. Etterpå gikk jeg på rummet mitt og sov ut rusen.
Dagen etterpå kom det en Captein som var annsatt ombord i en tråler navn m/s Transportador som engelskmennene hadde kapret fra tyskerne, han spurte oss om vi var villige til å ta båten til England, jeg var straks villig og ble mønstret på som matros, vi var omkring fem seks mann av oss deriblandt Balbo, båten var portugisisk bygget og ganske praktisk innrettet, puh, vi pustet lettet ut endelig skulle vi få skibsleilighet til England, vi gikk ut på reia og korigerte kompassene og ellers gjorde alt klar for turen, Da vi hadde arbeidet en tid ombord skrev vi pengeliste, og leverte Capteinen, han ba oss komme bort i salongen, da han ville tale med oss, da vi kom bort sa han at det var ingen penger å få før vi kom til England, vi ba ham da om å ta valget, enten gi oss penger så vil arbeide gå som før, eller nekte å gi oss penger og ingen arbeid. Vell Capteinen truet med å gå rettens vei med oss dersom vi ikke føyet ham, vi bare ba ham om å dra til helvete, dagene gikk og vi fikk stadig påminnelser fra Capteinen om at hvis vi ikke gikk tilbake til jobben så ville vi bli stevnet for retten, men vi holdt fast på vårt. Da en dag kom flere poltimenn og hentet oss opp i rettslokalet, vell vi ble tilvist plasser og så begynte rettsavgjørelsen, Capteinen fremholt at vi nektet arbeid på grunn av at vi ikke fikk penger, han sa også at han fulgte den Engelske sjøfartsloven om at det til enhver tid er vurderingsmessig fra Capteinen sin side om han ville gi oss penger eller ikke. Dommeren spurte så oss om vi hadde noe å si, da reiste Balbo sig opp og sa at vi nettop var blitt torpedert og hadde ingen klær for det kaldere klima i England og at det var det vi skulle bruke pengene til, dommeren spurte så om vi hadde mer å si, men ingen reiste sig, da sa dommeren at det var opptil Capteinen når han ville gi oss penger og at det blir I8 pund og ti shilling å gå tilbake til båten i mulkt eller fjorten dager på militærfengselet. Vi tok da fjorten dagers fengsel og mønstret av, jeg hadde 28 pund tilgode som ble deponert i det norske konsulat. Deretter kjørte de oss i fengselet hvor vi fikk utlevert fangedrakter og hver vår selle, det var fire murvegger med et vindu som det var gitter for og en dør, på gulvet var det to lemmer med madrass og to ulltepper.
Dagen etterpå ble jeg vekket og innstruert om hvordan det skulle se ut når innspeksjonen kom, jeg måtte brette ullteppene isammen så fint at kantene ikke såes og lemmene som jeg lå på måtte ligge nøye ovenpå hinanden, dernest måtte jeg stå stram på høyre side av lemmene. Da innspektsjonen var over gikk vi ned til spisesalen og fikk te og to skiver brød, deretter ble vi stilt opp i rekke og fikk hver vår pikke og så marset vi til en vei som skulle repareres og begynte å arbeide, slik holdt vi på hver dag, en dag vi holdt på med veien kom det noen soldater forbi oss, en av dem kom så nær mig som mulig og hvisket til mig at han hadde lagt en pakke sigaretter på veien, jeg så straks pakken, tok den opp og puttet den i lommen, etterpå delte jeg den med de andre, det ble tre sigaretter på hver av oss. Da vi skulle stille opp etter ennt arbeidsdag ble det kropsvisitering, på alle de andre fant de sigarettene, men ikke på mig, da jeg holdt sigarettene i hånden mens han visiterte, da vi kom ned i spisesalen fikk jeg bommet til mig noen fyrstikker og en liten svovelpis, vi spiste det vesle som de serverte oss med glupende apetit og så ble vi beordret opp i sella. Når jeg hadde ventet en stund tok jeg sigarettene frem og tente en av dem, det var herlig, merkelig hvor godt det kjennes å røke når en har vært borte fra dem en stund.
Jeg lå på brettene og drømte om hvordan det ble til når jeg kom ut, omm det tok lang tid før vi fikk skibsleilighet til England, da plutselig fangevokteren sto i sella, han var en gammel koselig mann, som kom med et halvt brød til mig og så forsvant han igjen, du verden det var deilig, jeg var sulten som bare det og spiste opp med en gang.
Endelig slapp vi ut, vi måtte gå ned til bebyggelsen men det var ikke langt så det gjorde ikke noe. Vi henvendte oss til konsulatet for å få avbetalingen fra tråleren, da vi kom til konsulen ville han ikke en gang slippe oss inn, han sa at vi kom til å få et samlet oppgjør når vi kom til England, vi ble forbanna, Balbo satte foten i døren og forsøkte å brekke eller skyve den opp men det gikk ikke, så fikk vi følge til et pensjonat hvor vi fikk rum, på pensjonatet var alle normenn som var på hotellet blitt flyttet, grunnen var at det var billigere der å bo, vi som var blitt torpedert skulle ha gratis rum inntil vi fikk avbetalingen.
Endelig kom der besked om at det skulle gå en konvoy til England og at vi skulle være med denne, vi gikk ombord i en stor kombinert troppetransportskib og lasteskib, vi skulle selfølgelig ligge i rummet. Det var meget praktisk innrettet med kantine og hengekøyer. Det skulle også være med en kapret tråler som hele maskinen var ødelagt i, det hadde vært sabotage ombord og så hadde de plasert bomben i maskinen, vell denne tråler skulle slepes til Irland og da der i Gibraltar ikke var sjømenn å få tak i med undtak av Nordmennene som var der, så ble de tilbudt jobben. De skulle få all den viskyen de trengte pluss tredve pund hver for jobben. Anton het han som skulle være Captein han var hvalfanger og var fra Tønsbergkanten.
Vell konvoyen ble samlet og vi begav oss avsted, ved siden av oss gikk tråleren som Anton var på, på aktermasten hadde de det Norske flaget og det var oppe så lenge turen varte, jeg tror faktisk de hadde spikret det fast i masten. Turen opp til Engeland gikk uten noen form for anngrep, med undtak av det vanlige med dypvannsbomber. Da vi ankom til Liverpool gikk vi på mønstringskontoret og fikk ordnet nye papirer, da vi fikk torpederingspengene fikk vi se at vårt tilgodehavende på den Engelske tråleren ikke var oppført vi spurte så hvordan det kunne ha sig, de svarte på mønstringskontoret at fra vi mønstret på den Engelske tråleren og til siste natten på pensjonatet måtte vi betale selv, da det ikke hadde noe med selve torpederingen å gjøre, vell vi fikk pengene og tok toget til Glasgow.
M/T Anna Knutsen.
Rederi: Knut Knutsen O.A.S, Haugesund. Bygd: Gøtaverken, Sverige, 1931.
Dødvekt: 14250 tonn.
Da vi kom til Glasgow var vi iland i fire fem dager så mønstret jeg ombord i en båt som het M/T Anna Knutsen, det var et Haugesunds rederi som eiet skibet, jeg tok toget fra Glasgow til Greenoch hvor båten skulle ligge. Da jeg kom til båten var det jo et skibsverksted den lå ved og der så jeg det, et stort hull i akterenden, da jeg kom ombord fikk jeg hvite at båten hadde hatt en last til Island og var blitt torpedert på hjemveien, den hadde fått torpedoen inn ved propellen og eksplodert slik at hele maskin rummet ble fylt med vann, ingen var kommet til skade, tror jeg, vell det var lugarer forut for deksmannskapet så jeg begav mig til lugaren og pakket ut mine få eiendeler, så ble jeg satt i arbeid. Forholdene ombord i Anna Knutsen likte jeg meget godt, båtsen var en streng og nøysom mann, men meget real, dette resulterte i reaksjoner blandt guttene som enkelte ikke likte. Om kvelden gikk vi på land, jeg forsøkte å få kontakt med den jenta som jeg var sammen med siste gangen jeg var i Greenoch, men så henne ikke, jeg anntar at hun var blitt utkalt til serwice i alliert tjeneste. I maskinen arbeidet de på alle delene som maskinen besto av, hver enkel del måtte vaskes med en slags sprit, ute på dokken var det stilaser rundt akterenden, som dokk arbeiderne sto på for å utbedre skaden, jeg hadde inntrykk av de Engelske arbeiderne utførte et meget solid arbeide, mens vi lå der fikk vi flyalarm midt på dagen men vi hørte bare dumpe drønn utfor byen, jeg antar at de engelske jagerfly hadde drevet dem bort, der lå også en stor Polsk krysser et stykke lenger oppe, jeg undres på om den hadde begynt å skyte hvis bombeflyene hadde kommet over oss, den var veldig godt bestykket med skyds.
Endelig var alt klar, vi hadde hatt teknisk prøvetur og alt virket som det skulle, det skal moro å komme oss vekk og ut på bølgan den blå igjen. Vell vi fikk convoy order og kom oss på plass, vi skulle til Aruba for å laste og tok den nordlige rute, det fikk vi også erfare når vi kom på bankene utfor New Foundland, store flak med halvdød deilig fisk var vi nødt til å seile fra, det skulle vært straffbart å droppe disse forbanede dypvansbombene uten sikkerhet for at det var u-båter de traff, nåvell vi bakset oss sydover uten nevneværdig anngrep på oss og annkom til Aruba. Vi fikk landlov og strøk opp på sjappa, der var en hel del jenter som ventet på oss og så var det å dra ut i kaktussen på matta, matta var lavet av strå og den brukte jentene å ligge på når vi pulte, så dro vi tilbake og begynte å feste, da vi var sånn passelig i hiven gikk vi ombord. Dagen etterpå var vi ferdiglastet og gjorde klart for å komme oss ut i konvoyen, vi fikk los og ut bar det. Det er stille vakkert vær i det Karibiske hav bølgene har bare svake små krusninger på vann overflaten, mengder med flyvefisk og delfiner leker sig i sjøen, det er morro å gå på vakt dersom vi ikke hadde hatt den forbannede følelsen av at der en plass under havflaten ligger der kanske en u-båt og lurer på oss.
Vell vi hadde ordre for New York, det skal bli morro å komme til den byen som jeg har hørt så meget om, jeg håper vi får landlov, guttene snakket meget om alle nordmenn som er bosatt der, flere av dem eier barer og resuranter, ellers arbeider de rundt omkring i inndustrien.
Ved innseilingen til New York ble konvoyen splittet og de skib som skulle til byen seilte i rekke opp ruveret med Coney Island på den ene side og Staten Island på den andre, Manhattan hadde vi rett forut og Broklyn på høyre side, det var et syn for mig da jeg så frihetsstatuen og de høye skyskraperne, vell vi ankret opp og Capteinen ble hentet og brakt iland.
Da Capteinen kom ombord hadde han med sig to nye mann, en på dekk og en i maskinen, Vi gikk til styrmannen og spurte om å få landlov men han svarte at vi skulle gå dagen etter så det ble ingen mulighet til å få se New York denne gangen. Den nye gutten på dekk var litt eldre enn mig, han var fra Stavanger og hans navn var Clarense Helland, han fortalte mig om Manhattan og Broklyn og alle norske som var bosatt der, der var spesielt en gate som sjøfolka holdt til i, der var det for det meste bare Norske barer og resturanter sjømanskirken og sjømannshjemet var oså like ved, sjømannshjemet kalte vi for kriminalen, der var mange torpederte mannskaper som fikk logi der, de arbeidet på riggerloftet der og det var mange Stavangergutter blandt dem.
Dagen etter forlot vi New York med ordre for Gibraltar, også den turen foregikk uten noen trefninger med u-båter eller fly og vi annkom Gibraltar, der lå vi og ventet på ordre for lasten, jeg var litt engstelig for at vi skulle bli sendt til Malta med lasten, da det som regel bare var få og ingen båter som rakk frem. Heldigvis fikk vi ordre til å gå til England, vi tok en konvoy et stykke på vei, da tiden kom når vi skulle skille lag var det allerede mørkt da plutselig en destroyer kom opp langs siden på oss og spurte Capteinen om han hadde tengt å stikke av, jeg formelig følte sinne fra ham da han brølte at han hadde fått ordre til å forlate konvoyen på det daværende tidspungt, vell destroyeren ga oss klarering og forsvandt.
Vi kom til Liverpool i England uten noe som helst hindringer, vi hørte nu at tyskerne hadde fremmgang i Rusland og de allierte hadde store tap i krigen mot japanerne, japanerne førte en grusom krig, det ble fortalt at båter som ble torpedert tok de Capteinene og bandt de fast i u-båt tårnet og dukket under med dem til de hadde fått de opplysniger som de behøvet, de var aldeles fanatiske i krigføring og det var aldri rettrett i dem. Men nu var Amerika med i krigen, det var noen veldige resurser som de satte igang, kanoner ble produsert som tannpirkere og båter bygget de nu på syv dager, store ti femten tusen tonnere, kampfly gikk ut på løpende bånd så nu strømmet det inn til England med krigsmatriell. Vi fikk ros av Churchill som sa at den Norske handelsflåten var mer værdt enn en million fult bevepnet soldater, også Hitler hadde satt igang offensiv med bombing over England og nu kunne de alierte virkelig vise motstand med sine jagerfly.
Vell vi fikk ut lasten og fikk konvoy til Trinidad i det karibiske hav og begynte å laste, vi fikk landlov og penger og duret opp på baren som vi pleide å bruke, der kom vi isammen med en hel del andre nordmenner og vi begynte å feste, jeg pleide å rulle inn penger i sjorteermet når jeg gikk på land av bitter erfaring fra overfallet i Belfast.
Jeg våknet, hvor i all verden er jeg, jeg syntes å ligge på en slags låve, jeg kiket i taket det var stråtak, undres på hvor jeg er, tengte jeg og så ned en slags leider til etasjen under, jeg gikk ned og ut, der ute var det en hel del høns som for opp og kaklet, jeg så mig rundt, bare jungel da var det en som kom frem, og jeg spurde ham om han viste om der var noen andre hvite der, han nikket og flirte, jeg kjente etter i lommene om jeg hadde noen penger, men der var helt tomt, så rullet jeg ned sjorteermet og der lå ti dollar, så fikk jeg ham til å vise mig hvor de andre var, bakom noen palmetrær var det sandelig et vertshytte av delvis trematrialer og stråtak og inne der var alle guttene, de sto der så tafatt med et glass øl hver, så jeg forsto at de var blakke, jeg så hvor de lysnet opp da jeg slengte ti dollar på disken foran dem, hvorav en flaske visky øyeblikkelig ble satt foran oss. Da vi hadde sittet der en god stund, fikk vi barkiperen til å ringe etter taxi for oss og så kjørte vi til lasteplassen, da vi kom ned så vi at båten hadde gått og lå langt ute på reia, vi fikk fatt i en båt og dro ut, da vi kom ombord gikk vi akterut i messa, der satt båtsmannen å ruget på noe, og så kom det, dere kunne nå kommet ombord før, og så henvendte han sig til mig og sa, at du ikke føler dig for god til å føre et sådant liv, jeg ble sint for jeg følte at han ville føre en slags diskriminerings praksis mellom oss, så jeg tok kornflakes esken og hev i hode på ham, han fløy opp og ville fly på mig da tok en av guttene og satte ham på plass.
Om kvelden skulle vi gå og møte en konvoy som skulle til New York, da mørket falt på begynte vi å hive opp ankeret, da vi hadde fått det opp og begynte å seile utover så jeg et forferdelig blink litt om babord forran oss et godt stykke fra oss, der kom innvitasjonen tengte jeg, det kommer til å bli saker og ting i den konvoyen vi skal inn i denne gangen, jeg hørte senere at det var en amunisjonsbåt som var gått i luften, vell vi kjørte på og kom sammen med de andre, det skulle være omkring tredve båter ialt, jeg hadde tolv fire vakta sammen med anden styrmann og selvfølgelig to mann til.
Natten gikk fint på min vakt, så da jeg ble avløst tok jeg en kopp kaffe og gikk forut og la mig, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet da jeg våknet av bråk og snakk, jeg gikk ut og fikk høre at det var torpedert to båter i konvoyen, noen av guttene gikk opp på bakken og la sig til å sove der i tilfelle av at vi skulle bli torpedert, det var tropenatt så været var bedagelig, vell det ble med de to torpederingene den natten, om dagen hendte det ingen ting, så kom kvelden som vi fryktet mest for, det var nemlig da de var mest aktive, og ganske riktig, da mørket falt på smalt det igjen da tengte jeg det var best å gjøre som de andre og gikk opp på bakken for å sove der, jeg tok ulltepper med opp og la mig til å sove, jeg våknet av et forferdelig brak og fløi opp og sprang til stormbroen med ullteppet halveis over hodet og som jeg ikke klarte å befri mig for før jeg var halvveis på broen, da forsto jeg at det ikke var oss som var blitt truffet og gikk tilbake og forsøkte å sove, men jeg lurte på hvilken båt som var blitt torpedert. M/T Torshavet gikk rett ved siden av oss, mon tro det var den, vell det vil dagen vise, alt var rolig til jeg gikk på vakt klokken tolv. På brua var det en årvåken atmosfære, og timene gikk uten noe tøys, så da vakten min var var ferdig gikk jeg forut og la mig, jeg ble purret til frokost så gikk jeg ut for å se om Torshavet var med, joda den var i beste vellgående, etter frokost gikk jeg og la mig igjen og dagen gikk, da det begynte å skumre startet torpederingene igjen de tok to båter og da det nærmet sig midnatt tok de to båter til, da jeg kom på vakt var jeg meget spendt på om det skulle smelle, men ingen ting hendte, der var månelyst så da jeg hadde utkikk kunne jeg nesten se hele konvoyen, og da plutselig mellom rekken foran oss jumpet det opp en stor sverdfisk, jeg så hvordan den vrikket på sig før den falt pladask ned i sjøen igjen. Da vakta var ferdig gikk jeg og tok mig en kopp kaffe som vanlig og deretter til køys, ved middagstid klokken tolv var jeg på vakt og alt gikk som vanlig og jeg ble avløst og gikk akterut for å ta mig en kopp kaffe, da jeg hadde kommet halvveis på stormbrua smalt det en båt og jeg så bortover hvilken båt det kunne være, da, himmel og hav, så jeg en bensinbåt bli torpedert, jeg så først en tynn ildsøyle som steg til værs over mastehøyde og derpå dalte ned til dekket, så kom eksplosjonen, på et øyeblikk var båten og havet innehyllet i et forfærdelig flammeinnferno, straks etter hørte jeg pistol eller geværskudd fra båten, jeg anntar at mannskapet tok livet av sig. Vell vi passerte vrakene og jeg gikk ned for å ta mig en kopp kaffe for så å gå tilkøys, da skumringen falt på begynte det igjen, først smalt det en båt og så gikk M/T Torshavet i luften, den la sig over på siden og skrik og skrål hørte jeg fra mannskapet mens de kjempet for å få båtene på sjøen. Jeg gikk og la mig før jeg skulle på vakt klokken tolv om natten, merkelig nok ble ingen båter torpedert den vakta. Alt gikk normalt til jeg skulle på vakt klokken tolv middagstid, jeg sto til rors da det plutselig smalt så båten sto og hoppet, jeg var sikker på at vi var blitt torpedert så jeg var allerede på vei til livbåten da Capteinen brølte, stopp, vi er ikke torpedert enda, vhoretter jeg vendte tilbake til roret og styrte som vanlig etter en panama båt som gikk foran oss, da så jeg en vannsøyle som steg opp på styrbord side av båten, den la sig over på siden og skar ut av kurs, Capteinen ga ordre til babord og vi ble dermed rekkeleder.
Det ble torpedert båter hver eneste natt helt til vi kom til New York da var vi bare syv båter igjen utav tredve, phuf tengte jeg, når jeg kommer til England skal jeg pinadø in i marinen. Vi ankret opp på ruveret utfor manhatan og ventet på agentene fra konsulatet skulle komme ombord med penger så vi kunne ta en tripp iland, og ganske riktig en stund senere kom dem ombord, der var også med dem en handelsmann som het Max Becher, han var jøde og hadde mye med norske sjøfolk å gjøre når de mønstret på båter, de pleide å kjøpe bare det aller nødvendigste og så fikset de en passelig sum på regningen til å feste for, vell han kom akterut og tok opp bestillinger og det var ikke så lite han solgte, betalinga skulle bli fratrekt av hyra når varene ble brakt ombord, vell vi ventet på at noe skulle skje så vi kunne komme oss på land, da fikk vi beskjed at det ingen landlov var å få, da vi skulle forlate byen med Glasgow som annløpsted, der røk en god bisnis for Becheren tengte jeg. Morgenen etter begav vi oss ut ruveret, da vi hadde kommet oss ut til samlingsplassen til de andre båtene så vi en stor passagerbåt komme, det var Queen Elisabeth, fullastet med tropper, den paserte oss etterfulgt av fire store destroyere, jeg skal si den forsvandt ut av synsvidden i en fart, jeg vet ikke hvor den skulle, kanske en plass i fjerne østen eller til England, vell vi gikk avgårde, etter noen dager i sjøen kom jeg fra vakta og skulle ta mig en kopp kaffe akterut, da jeg kom forbi en av lugarene til en av mannskapet var det samlet en hel del av guttene, det var plasert en stor gryte midt på gulvet, jeg undret mig på hva det var som var så alvårlig og gikk inn, de så på mig og deretter på gryten, så spurde jeg hva det var som sto på, da sa en av dem at de hadde fått fatt i sprit fra maskinrummet og laget punch av, men at det var ingen som turde smake på den, gi mig krusa sa jeg og fylte den fra gryta, derpå drakk jeg hele greia og syntes det virkelig var saker og ting, så gikk jeg ned i messa og tok mig en kopp kaffe, da det var gjort gikk jeg opp i lugaren igjen for å få mig en tår til, men da jeg kom opp var gryta borte og en av guttene holdt på å slå ut innholdet i rennestenen, jeg ba ham om å stoppe men da var innholdet allerede uttømt. Vell det jeg alerede hadde inntatt begynte nu å virke, så jeg gikk inn i en av lugarene til guttene og la mig på brisken, da kom en av guttene som lugaren tilhørte, han ble meget redd da han så mig ligge i hans lugar, da han trodde det hadde vært tresprit jeg hadde drukket så jeg gikk til min lugar og la mig.
Dagen etter gikk jeg til Capteinen med avregningsboken og sa jeg ville inn i marinen når vi kom frem, han godtok oppsigelsen og da vi kom til Glasgow mønstret jeg av, før avmønstringen kom det ombord endel marinefolk som tok navnet og ba mig vente på nærmere ordre fra konsulatet, så gikk jeg på land, det var en ussel avbetaling jeg fikk da alt var trekt fra, jeg tror ikke det var mer enn fem pund, vell jeg søkte opp de vanlige plassene og sandelig inne på en bar som vi altid pleide å bruke traff jeg Balbo, han hadde vært en stund iland så han var også dårlig situert med penger, vell kvelden gikk og vi gikk hver til sitt og gjorde selfølgelig regning med å treffe hinanden dagen etter. Jeg gjorde mine refleksjoner anngående det militæret og begynte å lure på om det var noe for mig, det der med hilsing og tvang passet mig ikke. Dagen etter gikk jeg på baren og ganske riktig der var Balbo, vi satt der på baren og hygget oss til vi ikke hadde mer penger igjen, da ble vi enige om at Balbo skulle gå på consulatet og mønstre på en båt, forskuddet som han fikk gikk vi og spiste for og så gikk vi på vår stammpub og hadde det hyggelig, han skulle ta toget til båten dagen etter, før han reiste ga han mig resten av forskuddet så jeg hadde noe å hygge mig med, da han var reist thengte jeg på, huf, være i det militæret uten hyre et helt år og alt det treningstullet som fulgte med, nei jeg tar en båt før consulatet får besked fra marinen,
M/T Polartank.
Bygd av Barclay, Curle & Co Ltd., Glasgow. Dødvekt: 10.350 tonn. Fart: 13 knop.
jeg gikk ned på consulatet og spurde om det var noen hyrer ledig, han som hadde med forhyring å gjøre svarte at det var en tankbåt som hadde navn av M/T Polartank av Larvik, som trengte en smører, jeg tok jobben, vi samtalte litt med hinanden og så fikk jeg vite at han hadde ført M/T Koll, vell jeg fikk papirene og billett til Greenoch hvor båten skulle ligge og selfølgelig fem pund i forskudd, da jeg kom ombord fikk jeg vhite at det var en bensinbåt jeg hadde mønstret på, vell jeg tok det med ro til å begynne med, men med den erfaring jeg hadde sett i karibien når bensinbåten sprang i luften, men jeg fikk mine betenkeligheter, ah, det går vel trodde jeg.
Vell vi gikk fra England og til Aruba, hvor vi tok inn last for New York den besto av bensin og parafin. Livet i maskinen besto for det meste å vaske dørkene med brennolje, samt seise rekkverket og forskjellige deler på maskinen, derpå kline olje på så det ikke skulle ruste mer, jeg måtte også ta mig av messe arbeidet, dekke bordet for hvert måltid og vaske opp etterpå, hver onsdag og lørdag måtte jeg vaske alle lugarene.
Da vi var kommet et par dager i vei kom Maskinmesteren og ba mig om å få fatt i en pøs og bli med ham på dekket, vell jeg fant pøsen og gikk ned på dekket, jeg lurte litt på hva det var vi skulle gjøre. Da jeg kom på dekket sto Maskinmesteren med en håndpumpe ved en av tanktoppene, han hadde tatt peile dekselet av og satte pumpen i hullet, så fikk jeg jobben å pumpe parafin opp i pøsen og fylle tanken i maskinrummet, en meget smart mann tengte jeg og funderte på om jeg hadde gjort det samme hvis jeg hadde vært i hans sted, jeg var forbannet på nortraskip, det er sikkert å vist, så jeg kom til den mening at jeg hadde gjort det samme, hyren var jo redusert for hele mannskapet og ikke bare for underordnede. Vell vi annkom New York og hadde flere turer til Vest Indiske øer for Amerika, og merkelig nokk var det ikke et eneste tilløp til anngrep på oss, det var rett og slett et under at det gikk som det gikk.
Etter en tur fra Aruba kom vi til New York med en bensinlast ombord vi lå og ventet på konvoy som skulle til England, da turen kom og vi skulle samles var jeg i maskinrummet og seiset maskindelene som vanlig, da skibet plutselig krenget voldsomt over, jeg lurte på hva det kunne være og kikket bort på anden maskinisten som plutselig fikk stopp ordre i maskintelegrafen, han viftet med armen at jeg skulle gå opp og se hva det var for noe, da jeg kom på dekk så jeg en Libertybåt som hadde hele bauen langt innover dekket vårt, ankeret var også løsnet så det lå et stykke fra båten, og inn på dekket vårt, vell det var huskestue på brua Capteinen brølte ut ordre til den andre båten men han tok det mer med ro, jeg tror ikke han viste hvilken last vi hadde, naglene i dekk hadde sprettet ut enkelte plasser i dekket så når skuta hev på sig i dønningene så sto bensinstrålen omtrent en meter til værs, vell jeg gikk ned til anden maskinisten og sa at det var kolisjon, men jeg anntar at han allerede hadde fått besked fra brua, vi kom oss løs og gikk for full fart inn til New York igjen, der hadde de allerede lektere på plass som tok lasten fra de ødelagte tankene, derpå gikk vi til en losseplass nær ved og losset lasten. Verftet som vi gikk til lå i Broklyn, og hadde navn av Erie Basin, nu fikk jeg virkelig annledning til å besøke gaten som jeg hadde hørt så meget snakk om og som Clarense ombord i Anna Knutsen hadde fortalt om.
Da kvelden kom gikk vi på land, vi tok straks taxi til Kortstreet som gaten het og gikk inn på en bar hvor det sto to norske damer, barens navn var Park inn, vi satte oss ned og bestilte drinker, da vi hadde siddet der en stund kom sandelig Clarense inn, jeg anntar at Anna Knutsen også var i New York, vell vi satt og hadde det hyggelig sammen og besøkte alle de barene som de norske sjøfolkene pleide å gå på, vi gikk på sjømannshjemmet (kriminalen) og la oss om kvelden, da hadde vi med oss pappkontainere med øl som vi slukket tørsten med. Dagen etter gikk vi på samme baren og da opplevde jeg noe jeg ikke hadde trodd skulle hende, da jeg kom inn i baren og bort til disken sto det en kar der, jeg syntes det var noe kjent ved ham og sandelig var det ikke Sander, mitt eget syskenbarn, hurra dette må vi feire, vi satte oss ved et bord og begynte å feste, jeg spurte hva slags båt han var ombord i, han svarte at han var ombord i hvalkokeri som het Sir-James-Klark Ross, og at båten anntagelig skulle gå om kvelden. Da jeg ikke viste at han var tilsjøs i det hele tatt, ble det jo en stor gjensynsglede, hvorav det ble meget av det sterke, da jeg reiste hjemmefra hadde han fått innkalling til det militæret, så han må ha kommet sig ut til sjøss på en eller annen måte.
Jeg våknet av at jeg lå og sov ved bordet i baren, alle de andre så jeg ingen ting til, jeg fikk et glass øl til å stive mig opp på og så begynte jeg å lure hvor de andre hadde tatt veien, men så kom jeg til å tenke på at båten til Sander skulle gå om kvelden og nu var det allerede sent, så jeg anntok at de hadde gått ombord. Vell tengte jeg det er vell på tide å gå og legge mig så jeg gikk ned på sjømannshjemmet og la mig, dagen etter gikk jeg opp på samme baren og sandelig der var Sander og hans kamerat, de hadde glemt å gå ombord kvelden før og var dermed akterutseilt, men han gikk til consulatet og så fikk dem ny jobb begge to.
Det var nu fremgang for Russerne, tyskerne var på retrett nær sagt over alt, tonnevis med bomber ble sluppet ned over Tyskland og de allierte hadde også gjort innvasjon i Nord Afrika, så nu var det vi som hadde overtaket, men de bet godt fra sig, serlig til sjøss, vi var nu ferdig med reperasjonen etter kollisjonen og gikk til en plass nær ved for å laste, vi hadde nu også fått stilaser på dekk for føring av dekkslast. Lasten vi tok inn var flyvebensing og Loch head jagerfly på dekk, seks akterut og fire på fordekket, vi gikk så på ruveret utfor New York for å vente på konvoy, dagen etterpå ble konvoyen samlet og vi gikk avgårde, ordren til oss var at vi skulle til Gibraltar, jeg hadde bange anelser når jeg fikk høre det, det var jo begynt innvasjon i Nord Afrika, vell turen til Gibraltar gikk fint uten noe som helst uvanlig, vi gikk inn på reia og ankret opp, der skulle vi vente til de hadde klart opp på kaiområde og utfor for eventuelle miner og minebelter i Oran som lå rett over fra oss på den Nord Afrikanske kysten, det var nemlig der vi skulle avlevere lasten, imens så vi på konvoyer som strømmet inn igjenem Gibraltar stredet, på vei til forskjellige plasser i Middelhavet som de hadde erobret, du verden store troppetransportere passerte og flere av dem ble torpedert mens vi sto og iaktok dem, det var et av dem som hadde femm hundre sykepleiersker eller nurser ombord, hvorav alle omkom, etter noen timers ventetid fikk vi ordre om å gå over, i messa ble det delt ut flere flasker brennevin som vi skulle stive oss opp på, det var ikke så meget dem drakk, de gikk helst opp på dekket og sto når de hadde sjangse til det, det overflødige brennevinet tok jeg og hjemte, i brødboksen og snapset etter som jeg fikk anledning til det, etter jeg hadde vasket opp gikk jeg opp på dekket, der sto maskinsjefen han spurte om jeg ville ha en drink, jeg svarte ja takk og så gikk vi inn i hans lugar og der fikk jeg to gode drinker viskey, han var meget alvårlig så jeg anntar at han hadde sine tanker på denne overfarten, jeg var i meget bra humør på grunn av drinkene jeg hadde inntatt i messa og hos maskinmesteren, men turen over gikk bra den, vi kom til kai uten noe som helst besvær, vi fikk fri med en gang vi kom til kai, så jeg og en motormann tok turen opp i byen, der var det et horehus som vi koset oss på. Nå hadde det sig slik at for å komme til byen måtte vi gå fra kaiområde og opp en hel del trapper og veier som gikk i sikksak opp bratt opp skråningen. Da vi hadde besøkt endel resturanter gikk vi, da vi kom til skråningen som førte ned til kaiommråde, sa jeg at vi gir faen i å gå alle de trappene ned og heller skrense eller skli ned til neste sving dypt der nede, vi var godt i hiven så vi lot det stå til, vell vi satte utfor, men det gale var at kameraten min satte sig på reva isteden for å skli på bena som jeg gjorde og nedover bar det i en fryktelig fart, han forsøkte å holde fatt i mig i farten men det nyttet jo ikke, jeg skred nedover akurat som om jeg skulle hatt ski på bena, så jeg hverken følte eller hadde noen besvær med å komme ned, men holly Moses hvordan han så ut i reva, jeg kunne ikke noe annet enn å le, men han var flyende forbandet på det tullet jeg hadde funnet på, jeg forklarte ham så godt jeg kunne at han måtte stått på bena eller på huk ned men det hjalp ikke, så vi gikk ombord med liten sympati for hinnanden, da vi kom ombord sto maskinmesteren og nesten alle offiserene på dekket for å kontrolere lasten, da de fikk øye på oss tror jeg de forsto at noe var galt, kameraten min forsøkte så godt han kunne å skjule reva som var synlig, hele buksebaken var bare filler så hele messingen lyste, de skrattlo og han forsvant akterut i en forferdelig fart.
Da vi var ferdiglosset ble vi formelig kastet ut fra Oran for at et annet skib skulle få plassen, vi fikk ikke engang tid til å foreta utgassing av tankene, vell vi åpnet alle tanklukene for at gassen skulle strømme ut derfra og vi kunne se på tankoverflaten hvordan det flimret ut i luften, jeg tengte med mig selv at hvis vi får en torpedo nå så kommer vi pinede til å fly til Berlin ialfall vi det bli en forferdelig eksplosjon det er sikkert, vell vi sto alle på akterdekket så sant vi kunne for arbeidets skyld, jeg gjorde bare oppvasken og var ellers på dekk, det hersket en meget spendt atmosfære blandt oss, vi holdt utkikk til alle kanter for om mulig observere torpedoer mot oss, stuerten kom også akterut og hadde sin utkikk, plutselig ropte båtsmannen, en torpedo, jeg sprang til den akterste delen akterut for å hoppe, jeg skulle akkurat til å satse da stuerten ropte stopp, det er bare en springer (delfin), jeg snudde mig rundt og så båtsmannen, han var delvis rød i annsiktet og meget ut av fatning, da vi var kommet inn på reia i Gibraltar kom tømmermannen med skiftenøkkel og åpnet dekselet på lasteledningen jeg hørte hvordan gassen strømmet ut etter hvert som han fikk den løsnet, jeg sa ingen ting men jeg tror han forsto hva jeg mente, for jeg satt nemlig og røkte på en sigarett, han tok ingen hensyn til mig men tok dekselet av, jeg anntar at det ikke var så farlig alikevell. Vi lå der den dagen og om morgenen gikk jeg opp for å hente frokosten, da jeg komm på dekket så jeg ut over alle båtene som lå oppankret der, der var også et stort slags[k]ib eller krysser der, det lå nær marinehavnen med to tre torpedonett til beskyttelse for mini-ubåter og fiendtlige froskemenn, hvert minut ble det hivt ut noen små dypvanns bomber som var effektive nokk til å skade eventuelle inntrengere, plutselig så jeg en av båtene inne på reia eksploderte, så enda en og en til, etter eksplosjonen så jeg de beveget sig mot land, da forsto jeg det var mini-ubåter eller froskemenner kanske italienske eller tyske så vi hadde å frykte, jeg gikk ned med frokosten og fortalde dem som var der hva som foregikk der oppe, ingen ting hendte med vår båt, så da vi fikk klareringsordre forlangte Capteinen at bunn på båten først måtte bli undersøkt av froskemenn for å være sikker for at det ikke var festet limpets på skudebunn. Vell skudebunnen ble undersøkt og vi bega oss ivei over Atlanteren, da vi hadde kommet ca. et døgn på vei fikk vi høre at italienske mini-ubåter med froskemenn hadde senket det store slagskibet eller krysseren som lå i marinehavnen med limpets, de hadde klart å klippe sig igjenom torpedo-nettene og hadde festet limpets på bunn av skibet. Denne gangen gikk vi uten konvoy og skulle til New York, en dag fikk vi beskjed om at kanonen skulle prøves, det var en riktig robust kanon av den gammeldagse type, den var montert rett på dekk og ikke på stilas som på andre båter, vell det ble gjort klar og jeg satte mig på lastelednigen og ville iaktta det hele, så smalt skuddet, bevaremigvell, det var som om hele poppen reiste sig, men det verste gikk ut over byssa, det ble et rabalder der inne, alle kasserollene ramlet hulter til bulter, ut av bysseskortstenen kom det en veldig sotsky, også ut byssedøren kom det røk og sot, kokken stakk hode ut en av ventilene og brølte om de var aldeles godt fra vettet, vell inne i byssa var hele hvitmalingen sort og det var også kokken, han var rasende, Capteinen som hadde innstruert det hele forlot plassen nokså snart og jeg så han higstlo på veien til midtskibet, hele årsaken for den reaksjon som inntrodde var at kanonen var fundamentert på bare dekk, istedenfor på stilas som på andre båter.
Kameraten som jeg var isammen med i Oran ble litt underlig mot mig på grunn av episoden med å skli ned skråningen, det var som om han følte han ble til latter for oss, jeg er ikke sikker, men han begynte å få iriterende uttringer mot mig, så en dag var det et eller annet med vaskingen i lugaren han ikke likte, han begynte å over høvle mig, jeg ble forbannet og så røk vi isammen jeg hadde overtaket til å begynne med, men tilslutt klarte han å overvinne mig så jeg fikk et spark i annsiktet før vi gav oss, han var jo meget eldre enn mig ca. tredve femogtredve års alderen, mens jeg bare var sytten atten år gammel, vell jeg fikk skadet leppen på grunn av sparket, så jeg gikk til maskinmesteren og fikk borvann til å spyle munnen med, han spurde hvordan det hendte og så fortalde jeg om slagsmålet, han sa da til mig at jeg helst burde holde mig klar av han, da han var av en meget tøff type, vell etter noen få dager var jeg olreit, da vi nærmet oss New York gikk jeg og sa opp, jeg hadde da stått ombord i seks måneder og tengte det var nokk med en slik båt som førte så farlig last. Da vi kom til New York ble jeg mønstret av og var iland noen få dager før jeg mønstret på en båt som hadde navn av S/S Sandviken,
S/S Sandviken.
Rederi: Wallem & Co, Bergen. Bygd: 1926 av William Hamilton & Co., Port Glasgow. Dødvekt: 3425 tonn. Fart: 11 knop.
det var en stykkgodsbåt på ca. tre tusen tonn, vi gikk fra New York til Prowidence som lå litt nordenfor New York, da vi kom frem ble vi beordret til marinehavnen der, på kaien lå det hauevis med store bomber som vi skulle laste inn, vi begynte lastingen øyeblikkelig og livet gikk normalt ombord, dagen etter kom en av fyrbøterne og sa at vi hadde begynt å laste øl i akterske rummet men at det sto vakt der så det ville være vanskelig å tilvinde sig noe av det, om kvelden hørte jeg guttene begynte å synge i en av fyrbøterlugarene, da forsto jeg at festen var begynt og at de hadde klart å ta fra akterrummet, jeg gikk inn og slik begynte festen, da vi ble mer og mer pussa fikk vi også mer og mer mot til å ta noe av lasten som besto av hundrevis av kasser, sjauerne ombord hjalp oss også, så det ble riktig en stor fest av det, det var bare det at stimen sank på kjelene i maskinrummet så da maskinisten skulle se hva som var årsaken, fant han en meget pussa fyrbøter som ikke akkurat var kompetent på det daværende tidspungt til å ta sig av fyrbøterekspertisen, vell maskinisten raporterte til styrmannen som tok sig en tur akterut for å se hva som sto på, han hørte jo straks hvilken lugar det var morro i, vell han behøvte jo bare åpne døren for å [få] sin overbevisning tillfredstillet,
Dagen etter kalte Capteinen oss alle til salongen, der var foruten alle offiserene, også en general med sine offiserer, jeg forsto at her kommer det til å bli morro, vi ble forhørt og det ble sammråd om hva de skulle gjøre med oss, Generalen fastslo at ølet var beregnet på soldatene, så det var jo alvorlig i sig selv, men han også fastslo at vi på en måte var likestillet med soldatene i dette tilfellet, så han fastslo at vi ikke burde straffes styrmannen derimot ville ilegge oss straff og sparken øyeblikkelig, vell Generalen og hans offiserer gikk og overlot det hele til skibsbefalet, det gikk på løpende bånd en etter en fikk sparken, så da jeg skulle få min avskjed sa Capteinen at avskjeden ikke måtte gjelde for mig, men styrmannen holdt på sitt, da vi var ferdig med å underskrive dokumentene traff jeg styrman i gangen, han begynte straks å overhøvle mig, så jeg ble forbannet og drog til ham mitt på kjeften, han sprang deretter inn i sin lugar. Vell vi fikk noen få daler i avmønstring og tilvist en buss som gikk til New York der skulle vi melde oss på consulatet, jeg ble luta lei av hele seilinga og bestemte mig for å ta jobb iland dersom det var mulig, vi annkom til New York og jeg tok strake veien opp til court street, der ble de forbauset over å se mig igjen, så de spurde hva som var årsaken, jeg sa som sant var at det var for meget øl i lasten, de lo, om kvelden gikk jeg på sjømannshjemmet og la mig, dagen etter gikk jeg på en liten kaffe bar som alle guttene spiste på og spurde om han hadde en jobb til mig, jo så sandelig han hadde bruk for en diskvasker, jeg tok jobben og trodde nu skal det bli orden i sakene, da jeg hadde jobbet der ca. to dager var jeg på vei til sjømannshjemmet da en mann stoppet mig og spurde om navnet mitt, det var F.B.I. agent og hadde meget med akterutseilte sjøfolk å gjøre, da jeg hadde sagt navnet sa han, å thats you, du må følge mig til det norske consulat, han tok mig med til en kafe nær consulatet og trakterte mig med kaffe og smultringer, mens vi satt der thengte jeg på den hyrebasen som var der, det var en litte hyggelig fyr for oss sjøfolk, så der kommer det til å bli lite hyggelig, vell vi bega oss ivei og kom til hyrebasen, da han så mig spurde han mig om hvilken båt jeg kom fra, jeg sa navnet på båten,
S/S Lido.
Rederi: C.T. Gogstad, Oslo. Bygd: 1930 av Nyland Mek. Verksted, Oslo.
Dødvekt: 3150 tonn. Fra 1940–1945 i Nortraships tjeneste. 4. syl. Compound dampmaskin. Her avbildet med det seinere navnet «Vard».
da gravde han i noen papirer og sa, ja der er en matros jobb ledig ombord i S/S Lido, det var en stykkgodsbåt på omkring treogethalvt tusen tonn, han hørtes slett ikke vond ut som jeg hadde hørt han var, så jeg tok båten og reiste ombord. Da jeg kom akterut og hadde fått min lugar ble jeg kalt bort til Capteinen, det var en fet mann og meget rødmusket, så jeg tengte at du, å du, du har sandelig ikke spyttet i glasset i din tid, vell jeg hilste og sa hvem jeg var, han begynte med en gang å gjøre det klart at ombord denne skuta skulle stylen opprettholdes og at drikking og fyll ombord ikke ville bli tolerert, da jeg hadde fått reprimanden sa jeg takk og gikk, jeg fikk av styrmannen beskjed om at jeg skulle gå vaktmann fra klokken fire til tolv om natten. Ved kveldsmat gikk Capteinen iland og kom ombord to tre timer senere, møka full jeg måtte støtte ham bort til leideren så han ikke skulle falle, en stund senere kom det en mann ombord som representerte sig som utsending fra nortraship, han snakket stavangersk og når jeg så nøyere etter så var det sandelig Olav Moen, Capteinen på M/T Kongsgård, jeg viste ham til Capteinen og etter en stund kom han ut med Capteinen og de gikk begge iland. Det var det siste jeg så av ham, styrmann ble Captein og vi gikk til Liverpool, vi losset der det vi hadde inntatt i New York, og tok inn ny last som vi skulle til Røykjavik på Island med, vi gikk alene og vi hadde klart pent vær hele tiden, men det var her den store tyske Sharnhorst oppererte så jeg var ikke videre høy i hatten, lasten besto av feltsykehus og brikker til flyplass, i Røykjavik var det stille og ingen ting å ta sig til det var rasjonering der som på andre plasser, til og med et glass øl var det umulig å få fatt i, vell vi fikk losset lasten og gikk tilbake til Liverpool, der kom vi på verksted og fikk påmontert en hel del med skyds, rorhuset ble pansret med betong, en hel del lugarer ble innredet forut og ellers hele båten ble overhalt, vi trodde det var innvasjonen som var nær forestående og at de gjorde oss istand tll dette formål. Deksmannskapet og maskinbesetningen var noen hyggelige karer med mange morsomme meninger. Det ble også påmønstret en kanoner som fikk lugar akterut.
Om kveldene gikk vi på en slags kantine hvor vi fikk kjøpt billig øl der var flere damer som vi kalte for donkikjæringer, der var også en som holdt sig meget med fyrbøterne og som vi kalte for norges hjelpa, vi hadde meget morro og da pubben stengte tok de damene med sig og forsvandt, jeg og en fyrbøter som vi kaldte for trondhjem kom isammen med norgeshjelpa og vi pulte henne på tørn, vell vi kom oss ombord og la oss.
Da arbeidet med båten var ferdig, fikk vi ombord seks kanonerer som fikk de nye lugarene forut, vi tok inn last som besto av forskjellig krigsmatriell og gikk i konvoy til Oran i Nord Afrika, der var livet normalt, men det var lite mat der, vin var det nokk av meget fin vin, resturantene var tiltalende på grunn av kulturelle sider i arabisk favør, men den franske kolonimentaliteten var ennu den herskende, de allierte hadde nu frigjordt endel av fransk nord afrika og også italia til omkring hundre kilometer nord for Napoli, enkelte områder i de okuperte områdene holdt tyskerne enda, det var Monte Casino, Salerno med flere, På den sisilianske siden hadde de allierte tatt en stripe ved messinastredet slik at båter kunne komme igjenom stredet.
Det var flere norske båter som gikk der og de hadde vist gått der siden innvasjonen ved el ela mind, det var en engelsk innvasjon, da de gjorde innvasjon på fransk nord afrika var så og si alle de allierte nasjoner med, der var engelske, franske, polske, kanediere, australienere, indiske, amerikanske, og så var det oss, norge hadde ingen militære ytelser der, med untagelse av den norske handelsflåten som gjorde en bra innsats der.
Vi gikk nesten i fast rute på nord afrika og til en liten by som hadde navn av Torre Anunsiata, lasten besto for det meste av store bomber som dem kalte for bloch burster, de ble bare stuet rett ned i rummene i en kompakt masse,, Turen tok ca. syv dager fra nord afrika til Napoli, om kvelden når det var klart fint vær så kunne vi se flammene fra vulkanutbruddene på Vesuv og Stromboli, det var vakkert med månen og det stille blå middelhav som igjenspeilet måneskinnet og Stromboli som flammet ute på havet og da vi ut på dagen gikk på innsiden av den berømte turistøya Kapri og inn til Napoli og la oss isammen med en hel masse andre båter, røk og lava veltet ut av Vesuv som lå litt til høyre for byen. Vell vi lå der noen timer til ankers før vi gikk inn til Torre Annunsiata, vi brukte aldri los inn, Capteinen tok båten inn selv og jeg er sikker på at han kunne føre båten inn i blinde etter alle de gangene vi var der. Og så var det på land til piker vin og dans, Torre Annunsiata var en meget vakker by, med uteres[t]uranter og hestedrosjer, vi kunne ta turer til Pompei noe jeg aldri gjorde, det var italienske krigsfanger som losset båten på trukker som hadde åpning i taket for maskingevær, det var amerikanske soldater som kjørte trukkene, så snart vi var ferdig utlosset gikk vi tilbake til nord afrika, byene vi for det meste lastet i var Oran, Algerie, Biserta, og Bougie, vi gikk aldri i konvoy med untagelse av en gang. En gang vi var i Oran og tok inn last skulle vi gå i konvoy til sydspissen av nord afrika og så ta rett over til italien, vell vi hadde den vanlige lasten som besto av bomber, jeg hadde vakt og skulle gjøre blach auth det vi si blende for alt lys ombord, det var i skumringen og jeg var begynt på blendingen på mitskibet da jeg så de begynte å skyte i den fremste parten av konvoyen annet hvert skudd var selvlysende så jeg forsto det var flyanngrep, det var åtti båter i konvoyen, jeg sprang opp til skydset som jeg tilhørte, fikk på mig redningsvest og stålhjelm, kanoneren som jeg var med var allerede på plass, og så begynte helvete, store amunisjonsbåter sprang i luften, luften dirret av alle eksplosjoner som åtti båter spydde ut med sa. ti skyds på hver båt og så alle destroyerne som skøt med alt det de hadde, jeg forsto at det var et samlet anngrep med u-båter og fly, da fikk jeg se et fly og jeg pekte for kanoneren min hvor det var, og så begynte vi å skyte jeg ladet og han skøt, du verden men det gikk unna, Capteinen og annen styrmann sto rett ved siden av oss da han sa til anden styrmann, det er meget vakkert men det er så forbannet farlig, konvoyen ble diregert inn mot fastlandet så nær som mulig, slik at anngrepene bare kunne foretaes på en side av konvoyen, samt at vi fikk støtte fra batteriene i land, der var det skyts og rakkettbaterier som fyrte av noe aldeles kolosalt, på toppen av det hele la en destroyer sig på innsiden av oss og spilte opp med sine skyds, det var et enneste lyshav og himmel hele greia, anngrepene kom i bølger hele tiden og jeg gikk inn for å avløse ved roret, det var utelukket å styre som vi pleide, da forut for oss var bare brendene vrak, så jeg måtte styre etter ordre fra Capteinen, han stoppet også opp for et mannskap som var kommet i livbåtene og spurte om de ville ombord, men de svarte bare at de skulle ombord i båten sin igjen da den fremdeles fløt, utpå morgen kvisten gikk vi ut av konvoyen og satte kurs for messinastredet i italien, men du og du hvordan det så ut på dekket, det fløt med tomme hylser og granatsplinter, vell det ble ryddet opp.
Resten av turen gikk bra og vi ankret opp på reia i Napoli, der lå vi en stund til vi fikk ordre om å gå inn til byen, da vi kom inn i havnebassenget var det rett og slett en skibskirkegård vi kom til, store passasjerbåter lå veltet om på siden så jeg forsto at her hadde det gått varmt for sig, andre båter som var blitt torpedert men som ikke var blitt sunket, hadde de lavet pirer eller kaier av, det var til en slik kai vi kom til, jeg kunne se det var en tankbåt, de hadde brent av midtskibet og poppen slik at bare bakken og flate dekket var forbundet til land, forut hadde de losse og laste redskaper og på dekket lastet de trukkene eller lastebilene, vell vi måtte jo vedlikeholde skuta så da vi holdt på å skrape og pikket rust på bauen da så jeg bordt på denne nedsenkede tankbåten, du verden tengte jeg hva er det jeg ser, der sto navnet på tankeren i baugen, Presiden[t] Hærensmith, så det var altså her Bergesen tankeren lå, vell vi losset ut lasten og gikk og la oss ved brekkvatersiden i havnebasenget. Om kvelden gikk vi på land, og ble guidet av en italiener til et hus hvor det var vin å få kjøpt, vell vi kjøpte en flaske og begynte å drikke av denne, det er alt jeg kan huske inntil jeg våknet opp på en kirketrapp med oppskåret baklomme og uten sko, jeg hadde altså blitt dopet, det var tidlig på dagen da jeg gikk ombord, militærpolitiet i vakten for kaien stusset da han så mig, så gjorde han mig oppmerksom på at jeg skulle ha vært innenfor gaten eller konntrollen til den fastsatte tid, jeg unskjylte mig så godt jeg kunne og slapp igjenom, da jeg kom ombord var jeg i en dårlig forfattning, varmt var været og litt groggy etter det jeg hadde gått igjennom, så jeg tok prammen og rodde et stykke ut på sjøen og hoppet uti med klærne på, det var forfriskende, ja rett og slett deilig når jeg lå i sjøen, vell jeg kom mig ombord og gikk til køys.
Dagen etter gikk vi til nord afrika igjen, denne gangen skulle vi til Algerie, denne byen hadde dype sår etter innvasjonen der, flere hus var skadet og vinduer og dører bare hang og slang, der ble jeg godvenner med en gutt som hadde skopussing til å leve av, han var i elve tolv års alderen, bestandig når jeg kom iland kom han springende og pusset mine sko, det var en riktig skøyer altid i godt humør, men han kom ikke overens med militærpoltiet, dem var han forbannet på. Det var stor forskjell mellom fransktalende og arabere, de hadde vær sin bydel, i den arabiske del av byen var det farlig å ferdes ble det fortalt, noe som jeg ikke kunne forstå, da jeg rett som det var hadde turer dit for å besøke de få resturanter som var der, og selvfølgelig så var de arabiske jentene der meget vakre, jeg husker en gang jeg kom forbi en sidegate da en araberjente smilte til mig, jeg gjorde henne oppmerksom på hva jeg ville og så forsvant vi inn i sidegaten og pulte, jeg forsto at hun var redd for at sine landsmenn skulle se henne, men det gikk fint.
Vi hadde også der som i alle andre byer, vår stambar, der kom det arabere og solgte alle slags suvenirer og gjenstander, lommebøker m.m. de hadde også bavianer som dem hadde temmet og som viste oss sine kunster, en gang jeg og to fyrbøtere var der kom det en araber bort til vårt bord for å selge sine varer, den ene fyrbøteren var litt pussa og ble forbannet på ham, da jeg fikk roet ham kjøpte jeg en lommebok av ham, før vi gikk ombord kjøpte vi inn vin og brennevin så vi hadde noe å styrke oss på dagen etter.
Vi forlot Algerie for Italia, hvilken by fikk vi ikke greie på, da vi var kommet et godt stykke på vei fikk vi vite at vi skulle til en by som het Palermo, innvasjonen på Cisilia hadde nu startet men innvasjonstyrkene gikk raskt frem, så da vi kom til Palermo var byen tatt og styrkene fortsatte mot messinastredet, vi måtte ligge en stund utfor byen og vente på til de hadde klarert havneområdet for miner og minebelter, jeg og de to fyrbøterne fant ut at vi skulle smake på annisetten som vi hadde kjøpt i Algerie, så da jeg kom på vakt var jeg i godt humør, jeg hadde første rortørn og da jeg kom opp på broen eller rorhuset der hadde Capteinen overtatt kommandoen, vi hadde ikke ankeret ute så jeg fulgte bare innstruksene fra Capteinen, endelig fikk vi klarering og inn bar det, vi kom til kai og militære begynte å losse båten, jeg gikk akterut for å få mig noe å styrke mig på, men da jeg kom dit hadde fyrbøterne drukket opp alt sammen, så vi tok en tur på land isteden, da vi kom opp i byen var hele byen full av soldater på fremmars, vi fikk fatt i en hestedrosje, og spurde kusken om det var noen barer som han kunne ta oss til, han sa da at det ikke var en eneste sjel igjen, med undtagelse av en bar, vell vi tok drosjen til baren, jeg ba om å få kjøre hesten mens han viste oss veien, og avsted bar det, vi paserte en masse soldater som var på fremrykking, de så litt medtatte ut men ellers i bra form, plutselig hørte jeg et bilhorn og en flott mersedes kom opp langs siden av oss, bakruten ble rullet ned og en offiser stakk hode ut og ropte til oss, hva tid skal dere lære dere til å kjøre til siden så folk kan slippe forbi, jeg syntes jeg dro kjensel på ham da jeg hadde sett hans billede i den amerikanske militæravisen, Stars and Stripes, jo så sandelig det var ham, General Klark øverstkomanderende for de amerikanske styrkene i nord afrika, vell jeg svingte opp en sidegate og etter en stund kom vi til baren, jeg så mig tilbake hvor mine to fyrbøtere lå lett henslengt og en god del pussa i baksetet, jeg sa til dem at de bare kunne gå inn i baren så skulle jeg ordne opp med drosjeeieren, vi diskuterte en stund om prisen og så betalte jeg ham og gikk inn til de andre, de sto ved bardisken og hadde eller diskuterte om hva han hadde å by på, vi ble enige om en sort vin, da han gikk for å hente flasken litt lengre borte i baren så bøyde en av fyrbøterne sig bakom disken og tok to fine flasker vin, gikk derpå og satte sig og overlot mig til å betale for flasken som vi hadde bestilt. Vi satt der og pjoltret en god stund før vi gikk ombord igjen.
Mark Wayne Clark (1896–1984), øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Nord-Afrika under 2. verdenskrig.
Da jeg kom ombord måtte jeg gå vakt fra klokken fire til tolv midnatt, på vakta måtte jeg sørge for at de som losset båten fikk de redskaper som de måtte benytte for lossingen, jeg måtte også smørre vinsjene, passe fortøyningene så de ikke brekket under lossingen av skibet og selfølgelig gangveien og byssa. Guttene tok en tur iland om kvelden, så jeg var så og si alene med vakthavende styrmann, det vil si tredje styrman, han var en meget hyggelig mann som hadde seilt meget på hvalfangst, da guttene hadde dratt avgårde kom tredje styrmann og spurde om jeg ville smake på et glass vin, jeg sa ja takk og så gikk vi til lugaren hans, han tok frem en flaske og så smakte vi på den, det var virkelig fine greier så vi tømte den flasken. Utpå natten kom guttene ombord, først stuerten, men hva i all verden er det han har vært utsatt for tengte jeg da jeg så ham, hele mannen var en eneste fillehaug, armene var revet av trøyen hans, hele ansiktet var merket etter slag, da jeg spurte hva som hadde hendt, svarte han at de hadde sittet og drukket inne på en bar da de ble overfalt av flere italienere, noen av dem hadde skytevåpen så de måtte sloss for å komme ut bakveien på baren og at alle sammen trodde han hadde kommet sig ut.
Neste morgen var vi utlosset og var på vei til Biserta, etter en dags tid eller to, så var guttene iorden igjen og rutinen begynte, det var to av matrosene som hadde lavet boksehansker av seilduk, så vær gang på frivakten kunne vi se når dem trenet på luken, det var intresant å se på dem, de var virkelig ikke så amatørmessige som en skulle tro, jeg hadde også en omgang med en av dem.
Det er ganske merkelig at ubåter og fly ikke fant oss, men det var vell konvoyer dem var ute etter. Da vi kom til Biserta så var kållemperen og en av skytterne oppe i araberkvarteret, der ble de overfalt av en hel del arabere og noen av dem brukte kniv, de klarte å skjære kullemperen i helen med den.
Vell vi fikk inn lasten, denne gangen besto lasten av bomber og forskjelig slags krigsmatriell, vi hadde også sigaretter og klær i lasten. Da vi var kommet et stykke på vei så jeg en stor sky som nærmet sig, den beveget sig meget fort så jeg undres over dette, det var akurat som om det var en levende bevegelse, jeg stirret, og skyen hadde kurs rett på oss, da begynte det å hagle på dekk, men ikke av hagl nei store gule gresshopper var det, på tusen vis vi måtte stenge alle ventiler og åpninger så de ikke kom innfor, da skyen var over var det aldeles gult over alt, vi sopte og hadde en fæl jobb med å få dem overbord, det var litt ekkelt å trø på dem men det var umulig å ungå det, det ble fortalt at enkelte stammer i afrika spiste dem, vell vi ble kvitt dem tilslutt.
Da det nu begynte å bli dårlig med fornying av klær, og mangel på mat bestemte vi oss å avlegge rummet et besøk, så da det mørknet på gikk vi til luken og åpnet den slik at ingen kunne se det, og så entret vi ned leideren da jeg kom ned på lasten så var det store klæsballer overalt, jeg åpnet en stor avlang kasse hva fikk jeg se, jo en stor brannbombe eller dummybombe, det var motagelsen som jeg fikk, jeg stirret forsiktig forover og undret på hvor sigarettene kunne være, vi hadde luken litt åpen slik at lyset kunne skinne ned, desuten så hadde fyrbøterne lamper med, vell jeg kom tilslutt over en balle som inneholt forskjellige slags bluser og så begynte vi å undersøke hele kleshaugen, vell vi tok rikelig med klær, men hvor var sigarettene, da med ett hørte vi det banket og skrapte på luken forut, og ned kom maskinmesteren og flere offiserer, de begynte å undersøke i forrummet og vi forsto de var ute i samme ærend som vi, vell vi fant sigarettene til slutt og tok rikelig av dem.
De andre norske båtene som hadde vært i denne farten fra begynnelsen av innvasjonen hadde både søkt om klær, mat, og avløsning men de hadde ingen ting hørt fra nortraship, eller regjæringen, vi var antagelig for få til å ta hensyn til, vell vi forbandet både regjæring og konge for dette, de hadde det vell godt og varmt i London, så hva betydde vell noen få sjøfolk her nede for dem.
Da vi nu fikk vhite hvor vi skulle med lasten ble vi litt betenkelige, for det var nemlig Salerno vi skulle til, denne byen holdt tyskerne enda så vi viste ikke om vi kom til å havne opp i selve inntagelsen av byen, det var også en fjellhøyde som de allierte gang på gang forsøkte å innta men ble slått tilbake, det var Monte Casino, vell vi putret og gikk, så da vi kom til Salerno fikk vi komme inn for lossing med en gang, de hadde alerede sveipet for miner og etablert sig i byen, men folk som bodde der var det bare noen få av, da resten hadde flyktet. vell ombord kom lossemannskapet og det ble oppdaget at det var tatt av lasten, jeg var i lugaren da de kom for å undersøke, det var bevepnet militærpolti som foretok undersøkelsen, de spurde mig om jeg hadde noe av lasten, jeg sa ja og viste dem alle klærne som jeg hadde tatt, de lot mig beholde to sett av alt jeg hadde tatt, og spurde oss hvor vi hadde sigarettene, men det viste vi ikke, de lette litt rundt omkring før de dro fra borde. Da vi kom på land så fikk vi høre av soldatene at sendingen om innvasjonen på byen hadde blitt plukket opp av tyskerne, så de hadde vært forberett på angrepet, tusenvis av falsjermsoldater hadde blitt meiet ned mens de alerede var i luften, det var heller ingen mulighet til å begrave de falne, så de hadde bare stuet dem sammen i store hauger og sprøytet bensin på og deretter brendt dem opp, flere av soldatene som var med på å sette fyr på haugene fortalde at under brenningen så reiste likene sig opp og forskjellige lyder ble beveget ut fra deres kropp, det hadde vist godt fælt for sig. Vell vi gikk på en bar som hadde åpen og hygget oss, derpå vendte vi oss ombord. Da vi var utlosset gikk vi tilbake til nord afrika til en by som hadde navn av Tunis, der tok vi inn den vanlige bombelasten og gikk til Napoli med, de allierte hadde nu kontrollen over hele syd italia, på Monte Casino hadde det vært utkjempet et avgjørende slag for fjellområde så tyskerne kapitulerte for, så nu hadde vi bare nord italia igjen til å bekjempe.
Den italienske flåten hadde også overgitt sig, det var noen store prektige kryssere, destroyere og korvetter, jeg la merke til at skibene var meget elegante og større en de alliertes, men merkelig nok ble de ikke tatt med i praksis, jeg tror heller det var allierte vakter ombord, vell de lå der oppankret. Vi leste også i den amerikanske militæravisen stars and stripes at russerne gikk kolosalt frem, det var meget oppmuntrende.
Jeg var på vakt da vi lå på reia til ankers i Napoli, det var mørkt og pent vær, månen lyste så vi kunne se nesten hele strandbredden inne på land, jeg sto oppe i en av tårnet som skytset var montert i, da jeg hørte akurat som om det fløy fluer eller vepser forbi øret på mig, jeg sa det til skytteren og spurde om han hørte noe, han lyttet og utb[r]øt, de skyter på oss, og ganske riktig, inne på strandbredden sto det en mann, vi sprang inn i rorhuset hvor vi var beskyttet av betongen. Om morgenen gikk vi inn til Torre Annunsiata og losset. Om kvelden gikk vi iland, da traff vi en norsk amerikaner som viste oss til en italiensk familie, det var noen hyggelige mennesker og vi koste oss og drakk vin, det var også en meget pen datter i huset som jeg la ann på, men det lukkes ikke, da vi gikk derfra var det bekmørkt det var blendet over alt, så da vi var kommet et stykke på vei falt jeg ned i et bombekrater, jeg slo mig stygt på kneet, men vi kom oss ombord. Etter lossingen var det tilbake til nord afrika til Algerie, hvor jeg møtte min gode kamerat og venn skopusseren, men du verden hva hadde han vært bort i, et stort stygt sår hadde han fått i tinningen, det så ut som om det var et stort stykke ute, jeg spurde ham om hvordan det hendte han svarte at militærpoltiet hadde vært borte i ham, jeg begynte å tenke mig om hvordan jeg kunne hjelpe ham, men det var små utsikter for hjelp, alle doktorene var enten på militærhospitalene og der hadde de mer en nokk med å hjelpe sårede, og de private doktorene ville helst ikke hjelpe araberne, bare den fransk talende befolkningen tok de imot. Jeg så faktisk ingen mulighet til å hjelpe ham, noe som har plaget mig meget, og som også plager mig den dag i dag, såret var stygt, så hvis han ikke fikk behandling kunne det stå om hans liv. Vell jeg håper han lever fremdeles, jeg var virkelig glad i ham.
Vell vi fikk lastet også denne gang, lasten besto av bomber og amunisjon og bensinkanner som ble stuet på dekk, det var til Bari vi skulle denne gang, dette var en av de mest spennende turer jeg var med på i middelhavet, vi skulle nemlig rundt helen på italia og der vrimlet det av e-båter og u-båter, da tyskerne hadde hele kysten av Jugoslavia og Albania. Vell vi kom oss avgårde, da vi nærmet oss Otranto stredet, fikk vi ordre om ikke å tømme slagg på sjøen, heller ikke noe høyt snakk måtte utales, alt måtte gå så stille som overhode mulig, vi sakket på farten for å passere stredet i mørke, da det var mørkt gikk vi helt oppunder land og snek oss sakte langs kysten, det var helt stille ombord, til og med fyrbøterne foretrakk å gå tunellveien enn å gå over dekk, jeg hadde endel problemer med å gå på bensinkannene, det var lit av en kunst da alt skulle gå stille for sig, litt før det lysnet neste dag, gav vi full fart på maskinen og kom inn til Bari om formiddagen, vi lå en stund på reia før vi fikk kaiplass, byen var helt tom, inne på kaiområde lå det en hel del skibsvrak, det var bare noen få kilometer nordenfor byområdet frontlingjene gikk, vi gikk ikke på land der, da det så ut som en spøkelsesby vi var kommet til, det ble fortalt at under beleiringen av byen var det flere amunisjonsbåter deriblandt flere norske som eksploderte, ankeret fra en av dem fandt de langt oppe i byen på grunn av eksplosjonen.
Vell vi fikk losset lasten og gikk derfra uten noen som helst fientlige innslag, vi kom oss også forbi Otranto stredet og vi fortsatte dene gang til Tunisia, det begynte nu å gå på nærvene her nede, etter det vi hørte var det begått flere selvmord også i norske båter, der var for eksempel en av mannskapet i en norsk båt som hengte sig i kullbaksen, kanske den stadige drikkingen av vin også var en betydelig årsak, men uten vin og drikke duger helten ikke. Utenfor byen Tunis skulle det være en oase som det skulle være meget moro i, så vi besluttet oss til å besøke denne, vi spaserte opp til veien som førte til oasen, der gikk det hele tiden militærtrukker frem og tilbake, vi haiket oss med en av dem, det var moro å se ut over ørkenen, under kjøreturen kunne vi se mengder av amunisjon som var stablet opp i pyramide-formasjoner, det var uendelige mengder, jeg husker ikke så meget av hele turen men vi besøkte en bar som det var nakendanserinner på og så vendte vi tilbake til båten. Da vi var ferdiglastet gikk vi til Italia igjen, under veis fikk vi uvær, det var fælt som det blåste, en skulle ikke tro at det kunne eksistere slike uvær i middelhavet men det viste det motsatte, vi fikk stampesjø rett mot oss det var noen krappe bølger med utrolig kraft som vi stanget mot, på grunn av stam[p]esjøene fikk vi avslitt det ene ankeret, vi annkom til Napoli med bare et anker. Da vi slapp ankeret på reia så vi at ankerkjettingen ikke strekket sig, så vi hev inn på kjettingen igjen, da vi fikk tamp så vi at også det andre ankeret var borte, vi måtte da klargjøre og feste reserveankeret til kjettingen, phuf, det var litt av en jobb, men det gikk og vi fikk ankret opp. Da det begynte å skumre gikk flyalarmen, straks etter så jeg fly som kom inn over mot byen, de fløy lavt over terrenget og jeg så at det var de mest fryktede tyske messersmith flyene og så begynte skytingen og bombingen å du å du som de skjøt, det var meget pent å se når alle søkelysene var på og fly ble samlet inn av lysstrålene og ble beskutt, men nu var det så mye granatsplinter som begynte å hagle ned på dekket at vi sprang under dekk, der sto vi og hørte på alle granatsplintene som haglet ned på dekket. Vi hadde strenge ordre om ikke bennytte våre skyts da tyskerne lettere kunne observere hvor vi lå i tilfelle vi begynte å skyte, anngrepet varte i noen timer og jeg så at ikke en eneste båt var blitt truffet tiltrods for alle lysbombene som ble sluppet ned.
Dagen etter fikk vi besøk av en mann som var matros på en norsk liberty båt, de kom fra Bari og han fortalte at det var en del norske båter som skulle til byen, de kom fra New York med last og ble anngrepet ved Bari, den eneste båten som unslapp var båten som han var annsatt på. Båten skulle til England og han hadde en masse nytt å fortelle oss, blandt annet hadde det vært innbrudd i nortraships kontorer i London, der ble det påstått det var underslag iblandt ledelsen der og at sjømannsforbundet var innvolvert, det ble diskutert om hvilken holdning vi skulle ta, så skulle han ta det med sig til England og bekjentgøre det, vi la også frem krav om avløsning, mat og klær, da han var gått fra borde gikk vi inn til Torre Anunsiata for å losse, vi fikk penger lire, som var innvasjonspenger, garantert av den allierte overkomando, noe som jeg studerte på, bruk av penger som var garantert av en masse land kunne jo også bli brukt i internasjonal målestokk, F.N. hadde jo netopp blitt diskutert og vedtatt av Stalin, Rosevelt og Churchild så hvorfor ikke, vell vi gikk iland og moret oss som vi pleide.
Vell vi ble ferdig med lossingen også denne gang, det begynte nu å bli litt ensformig med disse turene frem og til bake på nord afrika og italia i månedsvis, jeg diskuterte med en av fyrbøterne om vi noensinne ville komme herfra i live, han påsto at mulighetene var der, men jeg trodde ikke det etter alt det helvete som jeg hadde hørt og opplevd selv, ja jeg gikk også så langt at jeg trodde at Gud ikke eksisterte, hadde han eksistert så hadde han ikke tillatt denne grusomme krigen, jeg kom jo ikke på at det også var en innflytelse fra djevelen som eksisterte.
Vi gikk fra Torre Annunsiata til Oran, der fikk vi nye ankere og glødet ankerkjettingen, de allierte hadde nu gjort innvasjon på Ansio Beatshead det var vist en forferdelig landgang, de allierte led store tap, men innvasjonen ble gjenomført, vi lastet amunisjon og bomber, du verden men jeg var spent på om vi skulle til innvasjonsområdet med lasten, vi begynte å bli forbannet på de alierte som ikke gjorde den innvasjonen i europa så vi hadde hørt så meget snakk om, de hadde jo nu ligget å trenet for denne innvasjonen i årevis og tusenvis av konvoyer hadde til nu bragt inn uhyre mengder av krigsmatriell, det var som en sa, de gjør faen ikke innvasjon på tyskland før den øya har sunket i havet av all den tungden av krigsmatriell.
Vell vi kom oss av gårde, det ble til Napoli også denne gang, men landgangen på Ansio Beatshead var ikke mange kilometerne derfra, da vi kom til innseilingen av Napoli så vi at vulkanen Vesuv var i utbrudd det var noen veldige flammer som kastet sig opp i luften, en tykk grå røk veltet sig inn over mot Torre Annunsiata og ut ruveret hvor vi ankret opp, hele skuta ble overdynget med lavaaske, den var så fin at den trengte sig inn alle veier. Da vi fikk klarering gikk vi inn til byen og begynte lossingen men først måtte vi feie vekk all asken på dekket, du verden det var akurat som om det hadde snedd, bare med den forskjell at kuløren her var grå og sneen hvit, så var det på land til piker vin og sang igjen, det begynte nu å bli lit meget vindrikking, jeg var ikke i samme kondisjon som da jeg kom til middelhavet, men det gikk også denne gang, vi gjorde flere turer mellom sisilia og italia, tyskerne hadde nu trukket sig tilbake lit syd for Roma, det så ut som om hele den tyske krigsmakten i italia var på retrett, over alt i rusland gikk tyskerne også tilbake, så nu forsto vi at det ikke ville vare lenge før de overgav sig, trodde vi,
siste gangen vi var i sisilia i en by som het Marsala fikk jeg slike merkelige forestillinger, det var liksom det begynte å snakke i hode på mig, jeg gikk til en av fyrbøterne og fortalte ham om dette, men han sa det bare var noe tull, gå og legg dig så er det borte imorgen, men nei da det gikk aldeles ikke bort, tvert imot det begynte å spille i hode, det var like så klart som om det skulle ha vært en gramafonplate som ble avspilt, og sangen det var Lilli Lilli Marlen, om og om igjen i flere dager, jeg gikk tilslutt til stuerten og fortalte ham at jeg begynte å bli galen, han spurte mig så om hvordan det virket, jeg fortalte ham da om stemmene og den forbannede sangen som ikke ville gi sig, han ble litt alvårlig og sprang inn og hentet noen tabletter, og sa at jeg skulle ta dem og gå til køys, jeg tror det må ha vært sovetabletter for jeg sovnet som en sten. Da jeg våknet var riktig nokk musikken borte, men jeg var liksom ikke mig selv, det var som om jeg ikke fikk forståelse om hva de snakket om, men det holt jeg for mig selv.
Det begynte nu å bryte sammen for tyskerne, de alierte hadde nu gjort innvasjon på Roma og den italienske hjemmefronten gjorde sig bemerket bak tyskernes lingjer, vi lå i Oran og lastet, der var det militæraktivitet, flere lektere ble slept ut fullastet med senegal soldater, de skulle til Roma og forsterke militæraktiviteten der, det ble også benyttet senegal soldater under fremrykkingen eller innvasjonen på Roma, noe som jeg tok meget avstand fra, da de benyttet en krigstaktikk som ikke vi var vant med, de voldtok alt de kom over. Etter noen få dager hadde de alierte kontroll over hele italien og Musolini var blitt hengt etter bena og slått ihæl, fikk vi høre.
Det var jo ikke første gangen vi hadde vært i Oran, så vi hadde våre stambarer som vi holdt til i og selvfølgelig horehusene. Jeg var flere dager på land denne gangen før jeg gikk ombord. Da jeg kom ombord fikk jeg høre at den gamle Capteinen som gikk iland i New York hadde kommet ombord og overtatt ledelsen av båten, jeg ble kalt bort i salongen hvor de to Capteinene var samlet og der var flere av guttene som også hadde fått ordre om å innfinne sig, det var ikke vanskelig å forstå hva det gjalt, vi hadde vært forlenge iland etter den nye Capteinens mening, vell det gikk på løpende bånd noen fikk advarsel og andre fikk sparken, jeg var selvfølgelig iblandt de heldige og fikk sparken, Capteinen som jeg hadde seilt under hele tiden, ville protostere men jeg var så glad at jeg jublet nesten da protesten ble avslått, jeg hadde til da vært ombord i båten i ca. I5–I6 måneder.
Jeg syntes det var rart at de sendte den gamle mannen til å overta komandoen på skibet, det var jo trods alt ikke slutt på krigen i middelhavet, men det får bli demmes sak, jeg var ialfall så og si avmønstret, det var bare for mig å gå iland og vente på oppgjør. Jeg gikk akterut for å samle sammen mine få eiendeler, på veien traf jeg styrmannen han beklakte sig for at han ikke kunne avverge oppsigelsen, jeg trøstet ham med at en så kjærkommen oppsigelse hadde jeg aldri fått før i mitt liv, så jeg ønsket ham lykke til for videre seilas, det var en meget grei styrmann. Utpå ettermiddagen kom det en jep og tok oss til merkant navy camp i Oran, det var en plass som ble benyttet til torpederte mannskaper og som skulle til england, i campen var det annledning til å kjøpe øl og de aller nødvendigste artikler, ølet var engelsk og meget bra men det var nesten ingen som hadde opptagere til å dra opp ølflaskene med, jeg var nesten ekspert på å åpne flaskene med tennene, der var flere nordmenner der som hadde mønstret av norske båter som gikk der, en gang da noen av normennene spilte poker, kom jeg inn for å ta mig en hvil, i køya ved siden av lå det en finne, jeg hadde tatt noen flasker øl innabords så jeg var i godt humør, finnen som lå der så ut som han mistrivdes, så jeg begynte å spøke med ham, da tok det pludselig til med allvår, han tok ryggtak på mig så jeg tok den ene hånden på gulvet for å støtte mig da han lendte sig over mig, det knakk i neven og jeg gikk bakover, jeg trodde at neve var brukket, men da blandet pokerspillerne sig inn i dansen, da de ble forstyrret i pokerspillet, og så var det slutt med slossingen. Vi var i campen ca. to uker så fikk vi besked om å møte på konsulatet for derfra å gå ombord i en troppetransporter som skulle til Liverpool, vi fikk utlevert hver sin konforlutt og ombord bar det, oppgjøret skulle vi få når vi kom til england. Ombord i båten var lasterummene innredet som vanlig for troppetransport, dette skibet var en kombinert passager og lastebåt på ca. femten tusen tonn tror jeg, ombord i båten var det cantine som vi kunne købe det vi trengte, men da vi ingen penger hadde så kunne vi ikke købe noe, men engelsmennene som var ombord spanderte øl på oss av og til, så det gikk på et slags vis, båten gjorde god fart, så vi gikk i konvoy for tyve mil, det var omkring femten tyve store passagerbåter som var i konvoyen, det var meget pent å se når disse store båtene for full fart pløyde sjøen med samme kurs, omkring oss var det omkring en femten store destroyere som passet på oss, så i tilfelle anngrep så kunne vi bite godt fra oss, også troppetransportskibene var godt bestykket med skyds, jeg tror også at enkelte av dem hadde utstyr for dypvannsbombing, vell neven min var meget øm etter slagsmålet med finnen, den var hovnet noe aldeles fryktelig opp, da der var leger ombord sa guttene at jeg skulle gå til ham og få undersøkt hånden, han så og undersøkte den så godt det lot sig gjøre og annbefalte mig til å ta røntken bilede av den når vi kom til england, så lavet han til en skinne som passet underarmen og bandaskerte den, armen måtte jeg ha i Heil Hitler stilling, det ble litt for brysomt for mig, så etter en to dager tok jeg den av. Vi begynte nu å lure på hva som sto i konforluttene, alle konforluttene så ut til å være like de var forseglet med det norske konsulat stempel, en av guttene tok da og åpnet sin, men det som sto der var bare noe forbannet tull så åpnet de andre guttene sine konforlutter, men det var bare kopier fra den første, så vi hev skitten overbord, jeg åpnet ikke min engang.
Jeg tror ikke det tok mer enn tre fire dager til Liverpool, vi pusset oss opp så gått vi kunne, men du å du så vi så ut, noen med amerikanske militærklær som dem hadde skåret opp for at de skulle passe og noen med blanding av militærklær og siville klær, vell vi gikk til consulatet i Liverpool og forlangte å få nye klær, det ble øyeblikkelig akseptert og så ledsaget de oss til en butikk, men avregningen hadde de ikke motatt enda, da var vi forbannet på konsulen i nord afrika, han hadde da sandelig hatt nokk tid på sig til å ha klarert dette for oss. Vell vi fikk ti shilling uken inntill oppgjøret var ordnet, det var ingen problemer med underholdning og kos, hadde vi bare nokk til et glass øl så var det inngangspenger for hele hyggen, det kom altid sjøfolk fra båter som annløp byen, og da var det dem som rev i drinkene som vi drakk, en gang midt på dagen gikk jeg og en kamerat og funderte på hvor vi skulle gjøre av oss, alle barer var stengt på den tiden, han var eldre enn jeg og en riktig rusk av en kar, jeg er sikker på han var nermere to meter høy og dertil bredskuldret, vell han kom isnakk med en engelskmann og spurte ham om der var noen speak isy shop rundt omkring der han ba oss da om å følge ham så skulle han vise veien, da han skulle på samme sted, vi gikk inn noen bakgater og fandt lokalet som solgte øl og brennevin ulovlig, vi hadde desverre bare nokk penger til hver sit glass øl, og så fikk vi bare håpe at noen nordmenner kom og spanderte på oss, jeg tok mig en tur ut på gulvet for å se om det var mange folk for om mulig se om det var noen norske iblandt dem, plutselig hørte jeg det ble brudeljer i den ene delen av salen og det sprette sig, jeg fikk mig en på kjeften så jeg var alerede i god sving da jeg kjente to armer rundt mig og så ble jeg løftet opp og deretter satt ned på en stol i hjørne hvor vi satt, det var kameraten min som kom til assistanse, han fløy deretter bort til bordene rundt oss og samlet inn alle ølpintene som sto på bordene og så satt vi og drakk, mens de andre sloss som fillene føk kvinner og menn, han som eide baren steg opp på en stol og forsøkte å tale til gemyttene, men det var nytteløst, der fløy en full ølflaske igjennom luften og havnet i veggen bak ham, han dukket ned bak disken øyeblikkelig, kanske han ble skadet, jeg vet ikke, men han forsvandt jeg så ikke mer til ham, du å du, som de sloss, flasker og glass var det bare glassbiter igjen av på gulvet, der vi satt hadde vi vegger på hver side så vi hadde dem i ryggen, vi skålte og drakk det vi kunne, så vi var fine og godt i glansen da det stilnet av, å herregud som de så ut, blodet randt fra annsiktene deres, noen kvinner måtte bæres ut, de var aldeles overs[p]røytet med blod over ansiktet og fulstendig bevistløse, huf, det var en stygg opplevelse.
Endelig fikk vi oppgjøret fra nord afrika, det var virkelig betydelig avbetaling, jeg og en stavangergutt tok oss da en god fest, pengene var løse i lommen så de varte ikke så lenge, hver dag var vi nede i gangen på sjømannshjemmet for å se på listen over ledige hyrer, så ble det til å kjøpe sig en kasse øl og satt og koste oss på rummet, en gang jeg og stavangergutten var ute og festet ble jeg litt dårlig så jeg vendte tilbake til sjømannshjemmet for å legge mig, da jeg hadde sovet en tid, ble jeg vekket av representanter for politiet, de begynte å spørre mig om hva tid jeg gikk fra stavangergutten og om jeg viste hvor han aktet å gjøre av sig, jeg sa hva tid jeg forlot og at jeg ikke viste hvor han aktet å gå etterpå, jeg skjønte jo at noe galt hadde hendt ham, så jeg spurde om der var noe i veien, de sa da at de hadde funnet ham i en utbombet butikk, og at han lå på Royal Informerly Hospital, aldeles skamslått, jeg var meget forbauset over det som hadde skjedd, jeg måtte jo se å besøke ham så fort det lot sig gjøre så dagen etter gikk jeg og kjøpte sigaretter og noe frukt, og satte kursen til hospitalet, da jeg kom opp fikk jeg se et fryktelig syn, hele ansiktet var ødelagt, øyenlokkene var sydd sammen slik at han så vidt kunne se igjenom dem, hele hode var fult opp av sting på kutt som han hadde fått og dertil gul og blå over hele hode og fryktelig opphovnet, jeg spurde om hvordan det hadde gått til, han fortalde da at han ble overfalt av fire menn og at det hadde gått varmt for sig, inntil han våknet på hospitalet, vell jeg besøkte ham flere ganger mens jeg var der, så en dag da jeg var nede og så på tørnelisten var det en båt som skulle ha matros, jeg gikk straks bort til han som sto for tørneordningen og fikk jobben, det var en Stavanger tankbåt som het M/T Kaldfonn, jeg hadde nu vært iland i ca. fjorten dager og festet nær sagt hver dag, det hadde tatt på nærvene så jeg stivet mig opp på endel drinker før jeg gikk ombord, da jeg kom ombord ble jeg henvist til min lugar, det var en forholdsvis ny båt bygget i 1939, så båten hadde meget bra lugarer, jeg gikk så midtskibs og fikk køyklær og sigaretter og såpe, det var salonggutten som tilviste mig sakene, jøsses dette var som å komme i himmelen i forhold til hva jeg kom fra, da vi var ferdiglosset tok vi konvoy til New York, det var nu stilnet av med all torpederingen, men en kunne jo aldri vhite, tilstede var de tyske u-båter over alt, så sikker var vi aldri.
M/T Kaldfonn.
Rederi: Sigval Bergesen, Stavanger. Bygd: 1936 av Deutsche Werk A/G, Hamburg.
Dødvekt: 14770 tonn. Fart: 12 knop.
Båten var på ca. femten tusen tonn og hadde stilas for dekslast, det ble også mer effektivt med hensyn til eskorte for konvoyene, korvettene kunne nu eskortere oss hele veien over atlanteren, da disse fikk bunkers av tankbåter underveis, fly-eskorte hadde vi fra begge sider av i atlanteren, så nu var det meget tryggere, selvfølgelig i stillehavet og der hvor vi sloss mot japanerne var det fremdeles anngrep og tap av norske båter, nei det vi lurte på var hva tid de skulle gjøre innvasjon på europa, det lengtet vi etter så det kunne bli slutt på denne grusome krigen, men krigssituasjonen var nu en helt annen, russerne gikk frem over alt, og de alierte bombet noe aldeles forferdelig på inndustriområder og byer i tyskland, vi gikk så å si i fast rute New York og Liverpool med olje, fly og annet krigsmatriell. Dette var en fin fart, i amerika var det jo som vanlig, men untak av plakater som var festet over alt, såsom bilede av Rosevelt hvor det sto Buy Vaar Bonds, og bilede av Mac Arthur og E[i]shenhower hvor det sto til oss sjøfolk, talk there and dye there, med bilede av en bar hvor vi snakket og spioner som hørte det sendte meldingene til tyske u-båter, hvor vi deretter ble torpedert. Vell arbeide gikk rutinmessig med rus[t]banking og vedlikehold, det tok omkring syv dager fra Liverpool til New York, så da vi ankret opp på reia, og så libertystatuen og mannhattan føltes det deilig å være på gamle trakter igjen. Vi gikk til en oljeplass nær byen og lastet olje deretter gikk vi til broklyn og tok inn dekkslast, jagerfly, jeg tok en tur til mannhatan med subbveien fra broklyn, og spankulerte opp time squere, jeg var helt alene så det var litt ensomt å ikke ha noen å prate med, da jeg kom til en bar så sto der en boms utfor og bommet til sig penger, jeg spurde ham om han hadde lyst på en drink, han lysnet opp over hele ansiktet, men jeg forsto han var redd for anntrekket så jeg sa til ham at det gjorde ikke noe om hvordan han så ut, og inn bar det, da vi kom inn bestilte jeg to drinker av barkeeperen, han så litt skeptisk på min følgessvenn men det gikk bra, vi drakk og skålte og hadde det hyggelig en stund sammen, da vi var fornøyd gikk vi, han takket for drinkene og jeg fortsatte ned over Time Sqare, da jeg hadde gått et stykke på veien så hørte jeg musikk og rop fra alle menneskene som var der, da jeg så etter kom der store militærkoloner marskerende nedover gaten, det var meget pent å se på da alle marsket taktfast nedover gaten, folk var aldeles ville de hyllet og skrek til soldatene og soldatene vinket og ropte slagord igjen, de skulle antagelig til de store troppetransportene som førte dem til ukjent bestemmelsested, antagelig til okuperte japanske farvann eller til england, vell det var et pent syn, jeg tok deretter subveien til broklyn, hvor jeg traff guttene og ble med dem til vi gikk ombord, dagen etter tok vi konvoy til Liverpool, i konvoyen var det den samme rutine med signalflagg heising om ordre for natten, ordren ble først sendt ut fra skibet som gikk i midten i foreste rekke, der var det komodoren befant sig.
Da vi nærmet oss kanalen fikk vi kontraordre om å gå til London, det var volsomt å se de store flokkene med forskjellige slags bombefly som fløy frem og tilbake, der var alle slags typer jagerfly og bombefly såsom flying fortes, halifax, boston, spitfire, hurricane og mange flere, du kan tro dem har gjort det hett for tyskerne, jeg syntes synd på dem, men det var jo dem som startet krigen, så det fikk de bare erkjenne. Vell vi kom oss inn til en plass i nærheten av London og losset lasten, så var det i konvoy tilbake til New York Da vi kom til New York fikk vi ordre om å gå til venezuela for å ta inn olje og deretter til New York for å ta inn dekslast som besto av noen store kontainere, jeg anntar det var tanks som var i dem og gikk til england med, slik gikk vi frem og tilbake inntil den store dagen kom.
Innvasjonen var et faktum, vi var utfor New York da vi hørte det var gjort innvasjon i normandie, da vi kom inn fikk vi ordre om å rengjøre tankene vi skulle få hundre dollar hvær for jobben, da vi hadde gjort tankene rene gikk vi og tok inn dieselolje og tanks og så bar det i konvoy igjen denne gang til Cherbourg, en plass i normanndie, da vi kom frem var været disig og rundt oss var det store lasteskib og troppetransportere på hundrevis, det var båter over alt, små innvasjons båter gikk frem og tilbake med soldater, båter rundt omkring oss eks[p]loderte enten ved torpedering eller bombing, jeg sto tilrors og var trett og nærmest likegyldig med det som hendte rundt omkring oss, Captein Paulsen sto ved døren til rorhuset og ga ordre, da vi måtte holde klar av andre båter plytselig smalt det ved siden av oss, det var en troppetransporter som gikk i luften, Paulsen kom bort til mig og tok roret og ba mig om ta en kikk på båten ved siden av, da den brandt noe aldeles forferdelig, jeg gikk bort til døren og så bort, flamene sto høyt til værs mellom skortstenene på båten, jeg begynte å lure på om båten var torpedert eller bombet i tilfelle den var bombet så må flyene ha sluppet bombene på måfå, da tåkedisen var altfor tykk til å se igjenom den, vell jeg gikk tilbake til roret og begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre i tilfelle vi ble truffet, jeg så bort på de fire geværene som sto oppstablet langs veggen i rorhuset og over dem hang en militærrevolver, da var min beslutning tatt, jeg ville ihvert fall ikke bli oppbrendt. Etter en stund fikk jeg avløsning og gikk akterut, på veien vinket de til mig fra innvasjonsprammene og jeg vinket igjen, det skulle være godt med en kopp kaffe nu tengte jeg og gikk ned i penteriet, der tok jeg en kopp de[i]lig kaffe og resignerte litt før jeg gikk tilkøys. Jeg våknet da en av guttene vekket mig, jeg hørte da at maskinen var igang og fikk vite at vi skulle til Bristol med lasten, jeg pustet lettet ut og jeg skønte at det var galskap å ligge der som skuddskive med den kostbare lasten, vell Bristol skulle være en meget atraktiw town med mange pene jenter og godt øl, da vi var i New York kjøpte vi allslags tøystoffer såsom brystholdere og dameundertøy, da disse varer var rasjonerings-produkter i England, dette pulte vi opp når vi kom frem. Vell vi annkom Bristol og fikk losset lasten, deretter tok vi konvoy til New York igjen for å innta en last, nu gikk vi så å si sikkert for anngrep av ubåter, da disse hadde konsentrert sig i nærheten av områdene som de allierte tok tilbake og frem gikk det, både på den russiske siden og den allierte siden. Da vi kom til New York tok vi inn last til Skotland, på overturen fant vi en livbåtkagge som vi satte vin på, den ble plasert i vår lugar og råmatrialet var figen, den klukket og gikk som bare det og utstrålte en meget fin lukt i lugaren, da vi ankret opp i Glasgow besluttet vi å smake på vinen, den hadde nu stått og jæret i ca. syv dager, så den var nokk i den ferskeste laget, da vi la øret ned til dunken hørte vi tydelig at den fremdeles gikk, vell vi tok hver vårt tilmålte livbåtbeger og smakte på stoffet, men det var ikke noen ordentlig vinsmak i den, ikke for det, den var tydelig sterk nokk men vi bestemte oss for å vente yterligere syv dager før vi tok av den igjen. Da jeg gikk tilkøys forvisset jeg mig om at dunken var tildekket før jeg sovnet, da jeg våknet var vi ankret opp i Glasgow på ruveret utenfor Gurroch, jeg gikk til messen for å spise frokost da jeg fikk høre at anden kokken var tørnet på fylla, det var en uteseiler så jeg forsto at det ville ta tid før drikkingen tok slutt, ialfall måtte det ikke finnes brennevin innen hans rekkevidde. Vell dagen gikk og vaktene fortsatte som før jeg hadde åtte tolv vakten, så ved midnatt gikk jeg og la mig til å sove, dunken klunket og gikk og jeg sovnet av, utpå natten hørte jeg noen rare lyder og grynt og da jeg så etter så satt anden kokken ved siden av kaggen og koste sig av innholdet, jeg fløy opp og jaget ham ut av lugaren og dekket til kaggen igjen. Ved frokostbordet om morgenen var det snakk om at anden kokken var borte, de hadde lett over hele skuta men han var som sunket i jorden, utpå dagen kom det besked om at en mann var funnet druknet ved strendene i Loch Lomen, og da folk fra vår båt hadde vært iland og observert liket så kunne de bare konstatere at det var anden kokken. Vell vi fikk losset lasten og var på vei til New York igjen, tyskerne var på full retur både fra øst og vest, verst var det for en Scottisk militæravdeling som var blitt sluppet ned i fallsjerm i Arnheim område de var helt innringet og umulig å få kontakt med, de sloss desperat for å få has på jernringen som var rundt dem, ellers gikk de alierte og russerne frem over alt, Hitler brugte alle reserver han kunne, også femten seksten åringer, men slaget var tapt for ham, den ene hovedstaten etter den andre ble erobret, general Patton hadde et ordspråk, frem og nix tilbake, vell vi gikk frem og tilbake med krigsmatriell til de allierte da endelig kapituleringsdagen kom, vi var i konvoy midt ute i atlanteren da vi fikk vite det, iland var folk aldeles ville, rundt omkring i verden, på Time Sqere rev de klærne av kvinnene og hjemme i Norge skulle det være tre lovløse dager, ombord sendte vi telegrammer hjem om at vi var ilive, så gikk vi igang å fjærne malingen på ventilene som vi hadde på for blenni[n]gens skyld, du og du, men dere skulle se konvoyen om natten, da alle lanterner og lys skinnet fra åtti store transportskib det var et vakkert syn, vi gikk en dag i konvoyen og så ble konvoyen splittet og vi gikk hver til vårt bestemmelsessted, det var den siste konvoyen som gikk i atlanteren.
Da vi kom til Nev York var alt normalt, men krigen var ikke ferdig, japanerne var enda i okuperte områder i det fjærne østen, amerikanerne snakket om atombomben som var nærmest uteksperimentert og klar for bruk, jeg tok på det tidspungt mitt standpungt og var for at de skulle bruke den mot japanerne, slik at det ville være slutt på krigen. Vell vi fikk ny last ombord og denne gang skulle vi til Pearl Harbour, det var på den byen amerikanerne ble overfalt og som ble årsaken til at amerikanerne ble med i krigen, byen lå i Havai gruppen på en øy som het Oahu, vell vi gikk igjenom panamakanalen og ut i stillehavet, vi viste at japanerne førte en brutal krig også mot oss sjøfolk, så vi var på vakt og holdt blendingen ved like om natten da det var mørkt, men vi annkom Pearl Harbour uten noe som helst anngrep, vi hadde fuel oil og Hellcat jagerfly som last, på land var preget sydhavs-øers kultur og romantikk, guttene satt på barene med blomsterkranser rundt halsen, jeg tok en tur omkring og kikket på byen, der var flere barer på veien som jeg besøkte, så jeg var passelig pussa da jeg besluttet å vende tilbake til baren som guttene satt på, den var eiet av en danske og var en meget tiltrekkende bar, med florshow og dans, da jeg var kommet et stykke på veien var det en fotograf som spurde mig om jeg ville bli fotografert, jeg satte mig ned i en stol ved fortauet og fikk en vakker pike iført stråsjørt og blomsterkrans rundt halsen, det var noen nydelige små bryster hun hadde, og så tok han bilede av mig, jeg betalte og sa at jeg skulle komme og hente bilede om en stund, jeg fortsatte så til baren som guttene satt på, der skålte de og sang, da det ble sent på kvelden gikk vi ombord, da vi kom til vakten til havnebasenget ble vi stoppet av militærpoltiet som ville se vår legitimasjon, det var et par av guttene som hadde mistet denne og derfor ikke kunne legitimere sig, M.P. en sto på sitt og ville ha legitimasjonen, så det ble litt farlig spesielt da han som hadde mistet legitimasjonen var en bergenser, jeg holdt formelig pusten når M.P. begynte å svinge med den hvite køllen, jeg viste av erfaring at de ikke var å spøke med, men det gikk gudsjelov bra og vi fortsatte ombord, da lasten var utlosset gikk vi tilbake til New York via en av øene i Karibien hvor vi tok inn last, da vi nermet oss New York gikk vi alle og sa opp, vi ville hjem. Da vi kom frem fikk vi brever hjemmefra det var noen kjærkomne brev, jeg hadde jo ikke hatt forbindelse hjemmefra på fem år, i brevene trodde de at jeg var dø da M/T Kongsgård ble torpedert som var et av krigshistoriens styggeste krigsforlis for oss, men som sagt jeg var ilive, vi ble skuffet da vi fikk vite at vi ikke kunne mønstre av, da mannskapene som ble sendt hjemmefra var bare ramp, og som også ble sendt hjem igjen. Deretter fikk vi last til Buenos Aires, da vi var kommet ut på havet utenfor New York ble det opplyst at President Truman som da hadde overtatt annsvaret for Amerika hadde givet Japan to dager til å overgi sig betingelsesløst, ellers ville Japan bli bombet med Atombomber. Da vi kom til Buenos Aires fikk vi besøk av sjømannskirken som arangerte fotballkamp, men da aran[g]emanget skulle gå av stabelen så tørnet mesteparten på fylla, så det ble bare endel som deltok, krigen var nu slutt og japanerne hadde overgitt sig betingelsesløst til General Mac Arthur, det ble sluppet to atombomber i Japan før de gav sig, og på sine knær med et fader vår overleverte han japan til de rette myndigheter, jeg antar at de fleste festet på grunn av at krigen var ferdig. Jeg la merke til når vi gikk ut i La Plata elven og paserte fabrikkannlegg at det var store hauger med mais som ble brendt opp på grunn av at prisene på almindelig brenstoff var dyrere, dette er gjort da tusenvis av mennesker sulter ihæl, vell det er klart at det må være noe i veien med verdensstyringen av resurser som mennesker trenger, som er i nød.
Vell vi annkom til New York igjen via en av øerne i Karibien akurat som sist, og losset på en plass litt utfor byen, deretter gikk vi til en av pirene ved sauth street, Det er bekymringsfylt eller skal vi si vemodig å tenke på at regningen for denne krigen er 60 millioner menneskers liv, dette kunne ha vært ungått dersom Hitler hadde ført en menneskelig politikk.
I sauth street var det mange koselige barer, der var det forskjelige sorter sjell å spise blandt andre delikatesser, en gang jeg og anden kokken skulle ombord ble vi uenig om en eller anden ting, vi var høyrøstet mot hinanden og da vi paserte tre fire politikonstabler kom anden kokken til å si «a foch you» til mig, politifolkene trodde dermed at det var dem han fornærmet og føk på ham og begynte å denge ham med køllene, jeg sto ved siden av og torde nesten ikke å røre mig, han vrælte og skrek, men de dengte på og sa «vi skal lære dig å fo[r]nærme New York policemenn», da de slapp ham fløy han som en strek ombord i båten, det er litt merkelig tengte jeg at først den gamle og så den nye anden kokken skulle være så uheldig. Ombord fikk jeg høre at en av guttene hadde vært hos tannlegen og fått fikset tennene på regning til Nortraship, de hadde bare trukket beløpet fra sparebonusen, det var et fast beløp som ble trukket fra hyren og som skulle komme sjøfolkene tilgode når krigen var slutt. Jeg benyttet da anledningen til å fikse mine to tenner som ble slått ut, da de jeg hadde var på plate, det var et meget bra arbeide tannlegen utførte, jeg fikk to tenner på gullbro og har dem den dag idag. Da vi var ferdige med klassingen som jeg tror ble utført gikk vi til england med last, anden kokken var så øm at han nesten ikke kunne sitte etter medfarten han fikk i New York, men det gikk over. Etter vi hadde losset i engeland så gikk vi tilbake til New York hvor jeg mønstret av, jeg hadde da stått ombord i båten i I5–I6 måneder. Jeg fikk avbetalingen og sparebonusen utbetalt og tok taxi til syd broklyn hvor jeg og en av gutten fikk et bra rum. Jeg begynte så å gjøre innkjøp av presanger til dem hjemme som besto av tøyer og ellers varer som var rasjonert hjemme.
I Brokklyn var det en bar som en kvinne eide hun kalte vi for marikatten, en gang jeg var inne og hadde noen drinker så så jeg en norsk marinegast stå ved disken, jeg syntes det var noe kjent med denne mannen og da jeg så nærmere etter så var det en av kameratene som jeg seilte hjemmefra med, det var Harald, han hadde altså også overlevet krigen det var bare Kåre som ble igjen der ute.
Etter at en av guttene hadde vært nede på konsulatet for å forhøre sig om hjemreisen så fikk vi høre at vi kunne velge enten gratis hjemreise med jeg tror det var Bergensfjord, eller vi kunne arbeide oss hjem med båter som skulle til norge, jeg valgte da å arbeide mig hjem, da finansene ikke var så up to date akurat da,
M/S Fernmoor.
Rederi: Fernley & Eger, Oslo. Bygd: 1928 av Burmeister & Wain, København.
Dødvekt: 7880 tonn. Fart: 12 knop.
båten som jeg fikk for hjemreisen var M/S Fernmoore. vi gikk først til Boston og tok inn kullast for Oslo og så bar det ivei. Da vi var utfor norskekysten og så gamle norge reise sig i horisonten sa jeg til mig selv «stenrøys, stenrøys, svelt ihæl» styrmannen som sto ved siden av forsto vist ikke hva jeg mente, og det til trods av at han hadde vært hjemme og sett ødeleggelsene som måtte bli igjenoppbygget, jeg var sikker på at vi måtte stramme inn livremmen for å få dette til. Vell vi ankom til Oslo og fikk gratis billett til stavanger dagen etter, da jeg satt på toget funderte jeg på hvordan det kom til å bli når jeg mødte dem hjemme, det var jo en underlig følelse å være hjemme, det var akurat som om det ikke var virkelig noen ting. Vell jeg ankom til Stavanger og syntes det så helt normalt ut, etter det jeg hadde hørt så skulle folket være temelig medtatt på grunn av lite mat men det så jeg ikke noe til, da jeg fikk drosje spurde jeg sjåføren om hvordan det sto til, han svarte at alt begynte å komme i normalt jenge igjen, da jeg kom hjem var alle borte så jeg måtte knuse et vindu i kjelderen for å komme inn, den første jeg mødte var en av naboene som fortalte at alle var reist til landstedet på Tau, jeg kom så i kontakt med min onkel som ordnet reisen til Tau og varslet samtidig at jeg var kommet hjem. Da jeg kom frem sto alle og tok imot mig så ble det fest og gjensynsglede etter alle årene ute, dette var i slutten på mars i I946.Her regner Carl litt feil. Han forlot Baltimore med M/S Fernmoor 31. mars i 1946 og ankom Oslo den 16. april.
Her avsluttes Carls manuskript om selve krigen.
Den siste maskinskrevne siden om krigen (s. 56) er signert. Det er der også skrevet med penn at Carl drog fra Baltimore 31. mars 1946 og ankom Oslo 16. april.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Dette er historien om 15-åringen Carl fra Hillevåg ved Stavanger og hans liv som sjømann under 2. verdenskrig fra 1939 til 1946, men også om livet hans etter krigen fram til han døde 72 år gammel i 1996.
Mesteparten av utgaven er basert på et 100 siders manuskript Carl Ingvald Hansen (1924–1996) etterlot seg. Her kan man lese en unik og detaljrik fortelling om livet til sjøs – det harde arbeidet, kameratskap og uvennskap, udugelige offiserer, redselsen for tyske ubåter, drikking og slåssing på land – fra en som opplevde det alt sammen.
Mange krigsseilere fikk psykiske senskader av opplevelsene til sjøs, og de følte seg også sviktet av det offentlige etter 2. verdenskrig. Carl fikk også slike senskader, men med særlig hjelp og støtte fra sin familie, ble hans situasjon bedret etter hvert.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.