For frihet og fred

Jeg var litt i tvil om hvordan jeg skulle få noen intekter til å leve på, alt var så komplisert jeg følte det som om alt var et eneste rot, det mest sansynlige var å dra til sjøss igjen, men å forlate dem hjemme nesten med en gang jeg var kommet hjem stoppet mig fra den tanken, så jeg bestemte mig for å søke arbeid hjemme for en tid. Jeg gikk på arbeidskontoret og satte mig på tørn for arbeid, der gikk jeg ledig en tid inntil jeg ble tilbudt arbeide på Rosenberg mekaniske verksted, jeg tok jobben og ble tilvist jobb i plategjengen, der var også flere som hadde seilt ute og som jeg kom sammen med, til å begynne med så ble jeg satt til å utføre forskjellig arbeide, formannen ved navn Sebøe var en meget grei formann som forsto sit arbeide, for det meste ble jeg satt til å benke ut plater ved en presse som ble drevet med vanntrykk og ellers boring ved boremaskinen, da jeg ikke var så rutinert og borene var av krigsprodukt så gikk der nokså mange borer til spille eller ble ødelagt, engang kom Sig. Bergesen d.y. til inspeksjon han hadde kjøpt aksiemajoriteten til Rosenberg og var således den drivende leder av bedriften, han jeg s[a]mmarbeidet med ble oppmerksom på ham og ble meget ivrig og ville påvirke mig til å være mer oppmerksom til arbeide jeg ble forundret og spurde om det var noe serskilt ved ham, han sa da at det var ham som var eier av verkstedet. Det var flere båter som kom inn for reperasjon, deriblandt M/T Polartank som jeg hadde vært annsatt i når krigen varte, den skulle opphugges så vi ble satt til å fjerne alle løse deler av båten, jeg syntes det var vemodig å komme ombord i båten som hadde fraktet så meget bensin til de allierte og som hadde en så god maskin og som jeg hadde hatt så meget å gjøre med, men lean leasing skibene overtok og de gamle måtte skiftes ut. Til slutt ble jeg satt til å gløde nagler og forsyne arbeiderne med verktøy, verktøyet fikk jeg utlevert ved å levere en merket brikke som jeg hadde på et knippe. Jeg arbeidet utover til juli da min bror kom til mig og sa at jeg burde ta styrmannskolen til høsten jeg svarte da at det vil for mig være en umulighet da jeg ikke var noe skolelys, du ikke klare det sa han høh, nei du min gode kalle der tar du feil, jeg ble dermed litt intresert og spurde hvor meget det ville koste å ta skolen, det skal du ikke bry dig om, vi skal støtte dig.

Jeg gikk da noen dager og tengte på hva jeg skulle gjøre og tok min beslytning for å ta skolen, jeg gikk så og satte mig opp som elev. og traff en av arbeiderne ved rosenberg som jeg ba om å levere verktøybrikkene til bestyrelsen og fortelle om min beslytning.

I september I946 møtte jeg så opp på skolen for å ta opptaksprøven, skolens rektor var Herman Omland og lærere var Endresen og Lassen, Endresen var vår lærer for styrmannsklassen og Lassen var lærer for kystskipperklassen, der var også lærere for språk og helselære. Jeg holt på med oppgavene nesten hele natten, det var jo uvant for mig å begynne med oppgaver i regning og Norsk jeg som bare hadde utført vanlig sjømannsarbeide og ikke praktiserte skrivningen i det hele tatt siden folkeskolen. Vell det gikk bra og jeg kjøpte bøker til å praktisere min lærdom fra. Da det gikk nokså trutt til å begynne med så spurte far mig om jeg ville ta privattimer utenom praktiseringen på skolen, han hadde nemlig en forbindelse med en av navigasjonslærerne fra krigsårene og som var en god venn. Jeg avslo og fortsatte på vanlig vis og etter en tid klarte jeg å få fatt i tråden og det utviklet sig bra, så tilslutt ved eksamen fikk jeg Meget godt i hovedkarakter. sommeren I947. Etter noen måneder gikk jeg ned til Bergesens rederi og ville ta hyre, jeg spurde om de hadde en 3dje styrmannspost ledig, han som var representative for rederiet svarte da at de bare hadde matros, post ledig, men at der var gode muligheter for fremtiden i rederiet dersom jeg var tillfredstillende for rederiet, jeg hadde inntrykk av at han var mer opptatt av oppførsel enn sjømannskap,

[Til sjøs igjen]

jeg tok jobben og ble således mønstret ombord i M/T Solfonn som var søsterskib til M/T Kaldfonn som jeg hadde vært ombord i under krigen. Jeg ble bett om å møte opp på mønstringskontoret kl. I0-00 neste dag, det var den I6-I0-47. Jeg møtte styrmannen som også hadde mønstret, han virket litt nærvøs og virret med hode da jeg presenterte mig for ham, jeg lurte litt på dette da jeg var vandt til de styrmennene som seilte under krigen og de var som regel stylemindet, vell jeg mønstret på båten sammen med en annen matros som hadde navn av Eltervåg, vi fikk beskjed om å ta flyet til London noen dager senere, der skulle styrmannen være og ta imot oss, vi gikk deretter ned på kontoret og fikk biletter og I0 pund hvær i avanse, dagen etter tok vi flyet til London hvor styrmannen tok imot oss og innkvarterte oss på et hotel, om kvelden gikk vi på en bar og koste oss med noen glass øl, jeg hadde forståelsen at Eltervåg ikke hadde erfaring i utenriks sjøfart og dertil ingen aning om den praktiserende sjømannsskikk som jeg var vandt til. Vell vi vendte tilbake til hotellet og sovnet til neste morgen, da styrmannen kom for å hente oss da vi skulle ta toget til South Hampton, da jeg var litt nedfor på grunn av øldrikkingen kvelden før, så gikk jeg inn på jernbaneresturanten og fikk mig noen glass øl for reperasjon og gikk deretter tilbake til de to, straks etter gikk toget og vi var på vei. Da vi annkom til South Hampton møtte skibsagentens folk opp og vi fikk vite at vi skulle ta en passbåt ut til skibet når det paserte byen, der var også to yngre damer som agenten ba styrmannen om å følge med, de skulle være Capteinens gjester ombord i båten for en tid. Da vi kom ombord i passbåten så lå M/T Solfonn på veret ute i ruveret, vi kom ombord hvorav vi ble mødt av mannskapet som sto ved rekkverket forenfor poppen, en av dem elektrikkeren tok oss ned under dekk og viste oss lugaren, det var samme lugar som jeg hadde da jeg var ombord i M/T Kaldfonn, men hvilket syn, lugaren hadde sikkert ikke fått vaskeklut på årevis den så ut etter gammelt sjømannsutrykk ut som et horehus. Vi gikk med en gang etter vi var kommet ombord med Kurs for Hamburg. Da vi kom til Hamburg da var det et fryktelig syn som mødte oss oppover ruveret, store oljetanker og hus var bombet sønder og sammen, Da vi kom til kai fikk vi fri og drog på land, vi havnet på en bar og begynte og more oss, i baren var der soldater og ofiserer fra de alierte og tyske militære som ennu var i uniform, jeg hadde forståelsen av at de fleste tyskere var lut lei av hele tilværelsen og det undret jeg mig ikke på, det var jo ødelagt alt så for mig syntes som om alt og alle var nødt til å begynne fra bunn av. Jeg syntes lit syn på dem men det gikk over etter hvert som drinkene tok overhånd, før vi gikk ombord hoppet jeg opp på bordet som vi satt ved og sang Deutsland, Deutsland, deretter gikk vi på horehus og hadde det moro. Dagen etter gikk vi ombord og en stund senere forlot vi Hamburg med kurs for Curacao i Karibien, livet ombord fungerte normalt og damene til Capteinen lå og solte sig i tropevarmen, de var meget vakre, jeg var også oppe på broen og tok solhøyden og posisjonsbestemmelse for å holde min navigasjons erfaring ved like, ut over atlanteren fløy flyvefisken i store stimer, overfarten var herlig med tropesol og stille vær. O[m]kring ti dager senere kom vi til Wilhelmstath på Curacao og gikk i land for å handle, vi kjøpte skor og tropeklær, jeg måtte le av kameraten som jeg var sammen med, han kjøpte noen skor som jeg måtte skratte over de var svartbrune og hvite slike skor som negrene brukte å kjøpe, ja ja det var det, vi gikk deretter på en bar hvor vi slukket tørsten, i baren var det mange pene piker å velge mellom, vi tok hver sin og kjørte ut i kaktussen og la oss på matten som hun hadde med sig og moret oss. Vi kjørte så tilbake til de andre guttene og fortsatte å hygge oss. Dagen etter gikk vi ombord og tørnet i arbeid. Da vi var ferdiglastet fikk vi ordre til å gå til Hamburg via South Hampton hvor vi skulle ta ombord et radarsett, turen over var behagelig jeg var jo vant til krigsavseilinger så dette var jo himmerik for mig. Før vi ankom Sout Hampton så fikk vi greie på at 3dje Styrmann skulle mønstre av og da var jeg nesten sikker på å få hans jobb, jeg hadde jo lovnad fra rederiet når jeg mønstret at dersom alt gikk bra så var der fremtid for mig. Vell vi ankom til Hamburg, jeg lurte på hva som kunne være i veien med forfremmelsen til 3dje styrmann for jeg hørte ikke noe fra styrmannen, da begynte jeg å forstå at han hadde fått nag til mig og det kunne ikke være noe annet enn min oppførsel når jeg tiltok mig å fiffe opp lugaren, jeg brukte vist litt grov munn da han ville vi skulle fortsette å bo i det hølet av en lugar som jeg anntok var direkte helsefarlig. Vell jeg ble litt sint og ville ta mig en tur på land for å avreagere min tilstand med noen glass øl og brennevin, jeg gikk til styrmannen for å få fri men jeg ble nektet å gå iland den dagen på grunn av at han hadde gitt noen andre landgangslov og mente at vi som var igjen måtte være ombord for skutas sikkerhet. Jeg gikk deretter akterut og kledde mig for langang uten hans vilje og var sammen med dem som hadde landlov, da vi kom på kaien mødte vi en mann som innbød oss til en plass hvor vi kunne få ordentelige drinker, vi fulgte med ham da det så og si ikke fantes importerte sorter av drikkevarer, vi kom til et privathus som det var anledning til å kjøpe wiskey and beer, selve familien forsto jeg var i store økonomiske vanskeligheter da de til middag spiste bare sild. Vell vi drakk oss utørste og var passelig godt i hiven når vi forlot plassen og tok byen i øyesyn. I byen var det flere svartebørshandlere som solgte alt mulig, vi kunne kjøpe varer med amerikanske sigaretter, jeg kjøpte mig noen suvenir gjenstander. Deretter tok vi inn på et horehus i hafenstrasse og ble der til vi neste dag bega oss ombord, på veien ombord traff vi en kar som ville selge en kornett eller trompet, en av guttene sa sig villig til å kjøpe kornetten men ville ha mer penger for den, han tok da og rev kornetten fra ham og sprang ombord, for skuta lå rett ved siden av, det ble et stort oppstyr for mannen sprang etter men ble stoppet av vaktmannen ved gangveien, jeg syntes oppriktig synd på mannen men trøstet mig med at manden hadde tatt trompeten fra en bombet foretning eller lignende. Vi gikk akterut og passerte døren til maskinrommet da gutten med trompeten blåste så det skranglet i hele maskinrummet, han fikk vist en overhaling av maskinisten etterpå.

Flere av manskapet hadde kjøpt trekspill og fotografiapperater som de betalte med sigaretter, så de fikk gjenstandene nesten for ingen ting.

Vell vi tørnet til arbeid neste dag og utpå dagen gikk vi ut fra Hamburg med kurs for Curacao igjen, jeg forsto at styrmannen ikke var videre bli på mig, men det var selfølgelig gjennsidig, jeg for min del tålte nesten ikke synet av ham etter vi fikk den nye styrmannen ombord.

Ombord i båten var der et rom hvor vi kunne spille ping pong og ellers lese bøker som fantes i skibets bibelotek, turen til Curacao gikk fint og ombord utførte vi bare vanlig rutinearbeide, da vi kom til Wilhelmstadt, forlangte Capteinen at vi skulle få radarsettet opp på båtdekket mitskibs, jeg sa til guttene at det var en umulig oppgave med det losse og lastegiret som vi hadde ombord, det eneste løsningen burde være å få en lekter med kran fra land, men skipperen sto på sitt og roste oss for å være så gode sjøfolk at det var en bagatell for oss, da tok jeg med tre fire av guttene og gikk på land, vi oppsøkte vår vanlige stammbar og koste oss med noen glass øl og deretter hver vår pike og drog ut til kaktussen, så vendte vi oss ombord. Vi mødte styrmannen som ga oss en forferdelig overhaling og sa at de alene måtte flytte radarutstyret mens vi gikk på fylla iland, jeg spurte om hvordan i al verden de hadde klart å få uts[t]yret opp på båtdekket, men da kom det fram at de hadde fått lekter med kran fra land til å utføre arbeidet.

Etter utskei besluttet jeg og en kamerat at vi skulle ta en tur på land men vi manglet penger og den eneste utveien var å selge trompeten som han tok i Hamburg, vi gikk på land og oppsøkte baren og spurte om der var en som ville kjøpe trompeten, bartenderen ropte da bort en kar som var villig til å kjøpe den, vi fikk 25 gylden for denne og det var mer en nok til underholdning for kvelden. Dagen etter forlot vi Wilhelmstat med kurs for South Hamton, styrmannen var litt stram i ansiktet så jeg forsto at noe var igang, og ganske riktig, noen få dager etter ble jeg oppsagt og fikk besjked om avmønstring når vi annkom South Hamthon. Stemningen ombord ble litt merkelig og jeg fikk intrykk av en mer lydig holdning blandt mannskapet, da forsto jeg at styrmannen hadde funnet eksempelet som han fikk bruke for å oppnå sitt manglende sjømanns erfaring og praksis, eller la mig si det på den måten, den gamle sjømannstylen fra før og under krigen var iferd med å forsvinne for de som hadde krigsseiler erfaring, de var kort sagt iferd med å ærklære krig mot opposisjonelle, den gode gamle sjømannsånd var iferd med å få en annen retning til fordel for utvalgte. Vell det tok sa. 8–I0 dager til vi annkom til ruveret utenfor South Hampthon, jeg hadde fått ordre om å gjøre mig klar for avmøns[t]ring. Da vi hadde ligget der en stund kom det en stor taubåt langs skibssiden, jeg tror navnet var «Turm Oil», en stund etter kom Capteinen og damene for å gå iland, jeg tok og sa adjøs til guttene hvorav en av dem en krigsseiler kom bort og stakk en ti shilling seddel i hånden på mig, han viste jeg ikke fikk mange slantene i avmønstring, så la vi ivei til byen. Da vi kom på mønstringskontoret så satt Capteinen Sheldrup og Consulen ved kontordisken og jeg skrev under avbetalingen, ca. 6 pund sa adjøs til Capteinen og gikk til sjømannshjemmet for å innkvartere mig datoen for avmønstring var 23-9-47.

På sjømanshjemmet traf jeg en kar som nettop hadde kommet fra Bergen for å søke hyre herfra da det var vanskelig å få hyre hjemme påsto han, det var en meget grei mann men kanske lit stiv på flasken, etter et par dager så fikk vi høre at der var hyrer ledige på en båt som het «S/S Enid»

[Styrmann og offiser]

den skulle ha 2den og 3dje styrmann, jeg gikk ned på hyrekontoret og spurde om en av jobbene var ledige, mønstringsjefen forklarte da at båten trengte øyeblikkelig mannskap da den var klar for avseiling, og om jeg viste om noen ledige 3dje styrmenn på hjemmet, jeg ville mønstre på som 3dje styrmann da det var første turen som offiser, men mønstringssjefen innsisterte på at jeg skulle ta 2den styrmannsjobben, hvilket jeg da gjorde, noen 3dje styrmann ledig viste jeg ikke noe om, så jeg lurte på om vi skulle gå to vaktsystemet som var vanlig for 3 tusentonere den gang, det var under krigen at 3 vaktsystemet ble påbutt for nær sagt alle norske skib. Vell jeg skulle neste dag ta toget til plassen der båten lå da jeg kom ombord var lastingen nær ferdig, den besto av stykkgods og personbiler, jeg ble tilvist lugar oppe på båtdekket, en meget fin lugar, båten var nettopp kommet fra verksted så den var således ny, vi hadde garantimaskinist fra verkstedet som skulle ha oversyn med maskinen på den forestående tur. Før avgang så kom plytselig den karen som jeg var sammen med på sjømannshjemmet ombord, jeg gikk bort til ham og spurde om han var mønstret ombo[r]d, hvorav han svarte at han var den nye 3dje styrmannen ombord, vell vi var lastet og ventet bare på losen skulle komme ombord og føre båten ut, etter en stund kom losen og vi kastet loss, jeg hadde med trossene akterut og Iste styrmann forut, oppe på brua var Capteinen, losen og 3dje styrman, jeg fikk ordre hvilke trosser som skulle kastes loss og ga ordre til guttene, det var rutinerte sjøfolk som viste hva de hadde å gjøre, så de manet opp trossene og ventet på ordre fra båtsmannen om vakter for den enkelte. Der var fire mann på hver vakt, rormann, utkjikk, og en offiser. Capteinen hadde inspektsjonsplikt etter behov for skibets sikkerhet. Jeg gikk opp på brua og mødte Capteinen som jeg ikke hadde hatt anledning til å møte før, han gikk rett på sak og spurde om kvalifikasjoner angående min annsettelse, såsom om jeg hadde telegrafist utdanning slik at han kunne kombinere mitt arbeide med telegrafists jobb, han spurde også om jeg hadde utdannelse utover mitt arbeide som anden styrmann. Jeg svarte at at jeg ikke hadde andre utdanelser en den jeg var annsatt til ombord i båten. Han var litt utilfrets med svaret, det merket jeg tydelig, jeg gikk så inn i bestikken og så over kartet da 3dje styrmann kom inn, han var tydelig nervøs og viste at han ikke var vandt til forholdene som eksisterte. Jeg gikk så ned i lugaren og strekket mig da jeg om ikke så lenge skulle avløse 3dje styrmann som da hadde vakt, en stund etter kom en av matrosene som hadde vakt og sa att middagen var klar, jeg gikk så ned og spiste pratet litt med 3dje maskinisten som også skulle på vakt i maskinen, jeg gikk så opp på brua for å løse av 3dje styrmann, da jeg kom på brua så hørte jeg bråk i bestikklugaren, det var Capteinen og 3dje styrmann som var i tottene på hinanden, Capteinen var meget oppbrakt og uttalte at Gud bevare mig vell enn alt det som kaller sig for 3dje styrmann. Jeg spurde 3dje styrmann om hva som hadde hendt, men han bare sa at den skipperen er spike gærn, vell jeg ville vite hvor omtrent vi befant oss, men han kunne ikke gjøre rede for dette, han sa bare at jeg fikk spør Capteinen om det. Vell det var enkelt å finne det ut, det var bare å se i dagboken, losen hadde jo forlatt båten og kursen var staket ut og kartet lå på bestikken så posisjonen for avløsing, var allerede avmerket av Capteinen, jeg så på dagboksnoteringene at det var en mann som hadde vært meget sint og jeg forsto at det var Capteinens håndskrift. Vell jeg kjekket kursen og tok endel peilinger for å holde mig til kursen som var satt. Etter en stund kom Capteinen opp, jeg hadde ikke fått tid til å snakke med ham da han var hos agenten da jeg kom ombord, han begynte å spørre mig ut om jeg hadde noe ut over styrmannsskolen, det hadde jeg jo svart ham på før, men jeg gjentok at jeg ikke hadde noe mer en styrmannsertifikat, han begynte deretter å prate om den 2den styrmann som hadde mønstret av, hvor god han hadde vært og at han blandt annet hadde telegrafist og skipperskole, men avmønstret på grunn av sygdom da nærvene sprakk. Han spurde også om min fars navn og at han hadde vært ved kullimport i Hillevåg med en kullast engang, og at direktøren hadde navn av Tingbø som jeg forsto var meget avholt av ham, han kom også inn på 3dje styrmannen og spurde om jeg hadde kjenskap til ham, jeg svarte at jeg var isammen på sjømannshotellet men jeg viste ikke at han mønstret ombord i vår båt, ja han var meget utilfreds med ham og han lovde at han skulle ikke være gammel ombord i båten, vell vakta gikk mot 8 glass og en stund etter så kom Iste styrmann for å løse av, Capteinen ba styrmannen om å regne ut storsirkel distansen for Georgstown i syd amerika, de diskuterte sig imellom og kom til det resultat at det var så lite å tjene på utregningen så vi fortsatte bare med kartseilas, vell jeg ønske styrmannen god vakt og gikk ned i messa for å få i mig en kopp kaffe, etter kaffen gikk jeg opp til 3dje styrmann og ville ha mig en prat, han lå og slappet av på benken inne i lugaren, jeg spurde hvordan det gikk, han svarte da den skipperen der oppe kom han aldri til å komme overens med og jeg forsto at der ville bli problemer for ham på turen, vi kom i snakk om hvilken båt han kom fra, han fortalde da at der var lite hyre å få i Bergen og at han hadde reist til England for å søke hyre der hvorav altså han hadde havnet i denne båten, han fortalde også at det var en god stund siden han hadde praktisert som styrmann i noen båt.

Vell jeg gikk deretter op i min lugar og ville ta mig en lur, været var bra og sovnet til vaktmannen kom og vekket mig for kveldsmat, jeg gikk ned i messa og pratet med de andre som spiste og gikk deretter opp i lugaren for å skrive noen brever hjem, det begynte å blåse litt opp med været så jeg lurte på om vi fikk styggevær, vell etter brevskrivingen så la jeg mig til å slappe av til vaktavløsing, det var som vanlig et rabalder i bestikken mellom skipperen og tredje styrmann, det var vist feil kursretting 3dje styrmann hadde foretatt denne gang, og skipperen brølte at maken til 3dje styrmann hadde aldri han seilt med, han kunne jo ikke engang regne ut en kurs, jeg så på 3dje styrmann at det begynte å gå på nærvene løs, han formelig skalv av opphiselse. Vell jeg overtok vakten og været syntes å tilta i styrke båten slingret ganske mye så etter en tid kom kapteinen opp og spurte hvordan det gikk, jeg svarte det gikk bra, bare bilene gjorde det samme nede i lasterommet, det var endel mistenkelige lyder som skrev sig fra rommet. Dagen etter så kom skipperen opp til mig og ba mig om å gå ned i lasterummet og se om alt var i orden der nede, det var et mannlokk som jeg med nød og neppe klarte å komme mig ned på, da jeg kom ned så presset jeg mig rundt noen av bilene slik at jeg fikk oversikt over dem, jeg lyttet og ganske riktig så var en av bilene løsnet av strekfiskene som holdt dem fast til dekket, jeg strammet denne og alt ble o.k.

Turen gikk bra med undtak for 3dje styrmann, han ble forvirret og meget nedbrutt, jeg hjalp ham så godt jeg kunne med ettmålet og det hjalp litt, men han ble nærvøs og tok til flasken, da vi kom inn i tropene så fikk vi føle at båten ikke var bygget for tropefart, vi hadde med garantimaskinist fra verkstedet som kontrolerte maskinen, den gikk bra og alt så ut til å fungere utmerket, men der var ingen luftsirkulasjon i maskinrummet, de få luftrørene dekket nesten ingen ting av luft tilførsel så temperaturen var umenneskelig høy der nede, den var sikkert over I00 grader, du kan sjønne at når maskinfolkene skulle ned i maskinrummet så måtte de ha filler i nevene for ikke å få brannsår, etter hver halvtime måtte de opp på dekk for å trekke frisk luft og da var de blodsprengte i annsiktet og lå rett ut, da vi kom til Georgstown så losset vi lasten og begynte å ta inn råsukker i jutesekker, jeg syntes meget synd på sjauerne som sprang at og frem med de tunge sekkene på ryggen, en formann med en lang pisk sto og komanderte de stakars menneskene som om de var slaver, jeg forsto at opplegget der var basert på slaveri og ikke menneskelig arbeide, alle arbeiderne var indianere fra området der, jeg er sikker på at de ikke fikk mange slantene for arbeidet. Da jeg etter avløsning på lossevakta så gikk jeg opp i lugaren for å kle mig for en tur iland, på gangveien så kom jeg i snakk med skipperen som også skulle iland, vi diskuterte om lossegiret og bommene ombord hvorav han kom med bemerkninger om bommen for tunge løft, han spurte om jeg kunne rigge den opp, han sa det med en smule ironi som jeg ikke likte, jeg sa da til ham at den bommen skal jeg rigge opp singelhandet, han smilte litt og vi gikk hver vår vei. Jeg gikk til en bar hvor nesten hele mannskapet var samlet, jeg satte mig til et bord hvor kokken og 3dje maskinisten var ved og bestilte en flaske konjakk til å begynne med, der var jenter og dans så vi hygget oss ganske kraftig, vi kom inn på erotisk snakk og kokken kunne meddele at det fineste som fantes var dobbel fuch, jeg spurde hva det besto av og han fortalde at det var når du lå på jenten så pulte samtidig en i reva, vell det var det, etter en stund så gikk vi på horehus og koset oss litt, der var også suvenir selgere som solgte uts[t]oppet aligatorer og annet stoff, jeg kjøpte en aligator for å pynte opp i lugaren med, ute i et annet rumm var det endel papegøyer som snadret, de var meget pene og hadde grønn og rød fjærdrakt, jeg spurde om de var til salgs og de svarte ja, jeg kjøpte dermed en og tok den med ombord, og gikk derpå opp på samme baren som vi var før, jeg kjøpte en flaske konjakk som sist og festen gikk videre, kokken og en av de andre guttene satt et stykke fra oss og jeg gikk bort og spurde om de ikke hadde noe å drikke, kokken sva[r]te da at han var ikke lik mig som drakk på andre, men da tente jeg jeg slo og slo til tryne hans til jeg ble avledet av en av de andre guttene. Dagen etter da jeg kom ned i messa for å spise så satt 3dje maskinisten der, han spurde hva som hadde hendt med kokken, jeg sa jeg viste ikke, men faen hvordan han ser ut sa han og lo, jeg sa da at han burde ikke ha drevet mig til løgner, jeg tok så matbakken og gikk ut i byssa for å få den fult opp, men Gud bevaremigvel for et syn jeg mødte kokken var aldeles ikke til å kjenne igjen, hele ansiktet var oppslått og blått, vell jeg gikk tilbake til messen og fortsatte og konversere med maskinisten, jeg var litt selvbebreidet over det jeg hadde gjort men unskylte mig med at det var hans egen feil, men det gnog i mig av selvbebreielse.

Etter noen dager så forlot vi Georgstown med kurs for Liverpool, 3dje styrmann hadde benyttet sig godt med medesiner i form av brennevin til å styrke nervene på, da vi hadde vindmenner opprigget i luftrørene for å få maksimum luft i maskinrummet så ble det litt bedre for maskinfolkene, men det var ikke mye. Ombord fikk vi også 4 passagerer som skulle til Liverpool, livet gikk sin gang og da jeg gikk ned til maskinmesteren for å få maskinens distanse for oppføring i journalen så spurde maskinmesteren mig om jeg ville selge papegøyen, jeg sa da han kunne få den for 5 dollar, litt senere kom 2den maskinisten opp til mig og sa at en av vindmennene måtte ordnes, jeg sa fra til styrmannen og han ba mig om å gjøre dette, etter vakta så fikk jeg vindmannen ned som besto av seilduk med to ører eller vindfangere som kunne reguleres etter hvor vinden kom fra, det var en av disse ører som var revet i stykker, vell jeg fikk fatt i seilduk nål og tråd og begynte arbeide, jeg var nødt til å sette inn et nytt stykke seilduk for å få det helet, arbeidet gikk og jeg var tilfreds, en av pasagerene kom forbi og betraktet arbeidet og sa at en skredder i Georgstown kunne ikke gjort det bedre, maskinisten ble også tilfreds fordi at arbeidet ble utført så snart, da jeg kom på vakt igjen så kom skipperen opp på brua og var litt rar så jeg forsto at det var noe han hadde problemer med, han begynte forsiktig å gjøre mig oppmerksom på at en anden styrmann burde ha telegrafist eksamen og at han hadde alerede fått fatt i en som passet i Liverpool, han sa at jeg selvfølgelig kunne overta tredje styrmanns jobben når 3dje styrmann mønstret av, jeg avslo tilbudet med en gang og ba om avmønstring når vi kom frem.

Etter noen dager så var vi på samme bredde grad eller nær ved Asorene, været var bra og alt så ut til å fungere utmerket, da plutselig kom maskinsjefen og spurde etter garantimaskinisten, en stund etter ble maskinen stoppet og der ble litt fundering over hva som var årsaken, en stund etter kom styrmannen og skipperen opp på brua og begynte å kjekke posisjonen for å stake opp ny kurs, jeg spurde styrmannen hva som sto på, han svarte da at trustlageret var ødelagt og at vi måtte sette kursen for nermeste havn for midlertidig reperasjon, kursen ble dermed satt til Fayal en av øene på asorene. En stund etter så begynte maskinen å gå igjen, men med sakte fart, det ville med den farten vi gikk med ta ca. 2 dager før vi var fremme. Da vi kom til Fayal, ble det bestilt deler til maskinen og reperasjonen ble foretatt, det tok ca. 2 dager før alt var o.k. til å fortsette reisen,. Da vi kom opp under land så tok jeg endel peilinger av fyret ved holly head og fant posisjonen hvor vi befant oss, en av pasagerene kom opp på brua og begynte å gå rundt omkring, jeg ba ham om å gå ned fra brua da det virket litt forstyrende på mig, desuten var det gammel style at uvedkommende hadde adgang til brua. Etter en stund kom Capteinen opp og jeg forsto at han var blitt orientert av p[a]sageren om min oppførsel til ham, men han tok det pent og gjorde mig forståelig at det var passagerer som ikke hadde den nødvendige innsikt i sjømannstyle.

Da vi kom til Liverpool så startet lossingen med det samme, 2den styrmann var annkommet ombord og jeg fikk ordre til å pakke, litt ut på dagen så kom der authoriteter fra mønstringskontoret ombord for å foreta avmønstring for mig og 3dje styrmann. Da dette var ordnet så tok vi taxi til det Norske sjømannhotellet som jeg var godt kjent med fra krigens dager, og fikk bestilt rom der. Avmønstringens dato var 20-II-47. Jeg hadde således vært ombord i ca. 2 måneder.

Der var smått med hyrer i Liverpool for styrmann da de hadde begynt å hyre mannskaper hjemmefra, det var blitt en slags omvelting av annsettelsespraksis som jeg ikke var vandt til eller forsto, jeg begynte også å tenke på far og de andre der hjemme om hvordan og vorfor jeg mønstret så ofte av og ikke fant mig til rette ombord i en båt og opparbeidet mig på den. Vell jeg håpet at de forsto at det var omveltinger i sjøfartskretser etter krigen som var årsaken. Etter ca. en måned var der ledig en anden styrmannsjob ombord i en stykkgodsbåt som hadde navn av «Tilthorn», jeg spurde om størrelsen på båten og fikk et tvetydig svar, det var som om jeg ble utsatt for en devaluering av mitt yrke, vell jeg gikk ut fra at båten var av vanlig størrelse for utenriksfart og tok joben. Datoen for påmønstringen var I6-I2-47. jeg skulle ta toget til Sout Hamton og gå ombord der. Det var et sørgelig syn som mødte mig der, jeg hadde hele tiden gått og tengt på en stykkgodsbåt av vanlig størrelse, men dette bet kaka. Båten var en liten frakteskute som gikk mellom South Hampton og Guernsey eller de øerne som befant sig utfor Cherbourg i Frankrige, den var på omlag 5–6 hundre tonn og hadde to vakt system. Nu begynte virkelig problemene å melde sig, skipperen begynte å spørre mig ut om min fartstid som offiser og jeg kunne jo bare henvise til den korte tiden jeg var annsatt i de foregående båter, og det ble jo lite oppmuntrende for ham. Vell jeg forsto og sammtykket i at dette var ingen båt for mitt vedkommende, så jeg begynte straks å tenke på å få mig en tankbåt men jeg var også oppmerksom på at jeg måtte holde ut i minst 6 måneder for annsettelsesgrunnlag for neste båt, vell arbeidet gikk tålig bra, med unntagelse av Capteinen som hadde inntatt en slags reservason ovenfor mig, ikke det at han direkte var uforskammet men jeg forsto at det var blitt et misforhold mellom oss. Han hadde etter utsagn fra mannskapet tjenestegjort som offiser i den Engelske Navien under krigen og det kunne tenkes at han følte en slags overordnet posisjon ovenfor mig som bare hadde praksis i den Norske handelsflåten.

For det meste så fraktet vi stykkgods og høyballer til øene, da vi hadde gått frem og tilbake på disse øer så fikk vi til avveksling en tur til en by på det franske fastlandet, byens navn var Saint Malo, der var endel fine barer der så vi koste oss på, jeg kom til å tenke på mine meritter under krigen og på uttalelsen til anden kokken om hva som var best i erotisk praksis, alt dette hadde jeg jo praktisert i drukken tilstand så jeg fikk plutselig en lystig fornemmelse å prøve hvordan det føltes i edru tilstand. Jeg var alene i baren sammen med noen fransmenn som hygget sig ved et annet bord ved disken, det er ganske merkelig hvordan den mentale føring kan utvikle sig i et menneske når det ikke er opptatt av arbeide, vell jeg drakk opp det ene glasset med øl som jeg hadde og gikk ut for å se mig om etter morro, da jeg kom utfor baren var det noen av franskmennene som også kom ut, en av dem kom bort til mig og spurde om jeg ville være med hjem til hans hybel, vi kledde av oss og befølte enanden til ekstatiske praktiserende sekstilstander, det var meget godt og vi holt på en tid til vi var tilfretstillet, så forlot jeg hybelen og gikk til en bar og drakk mig full. for å få avreagert handlingen. Da jeg kom ombord traf jeg første maskinisten som fortalde at det hadde vært en mann fra land som hadde spurt etter mig. Vell vi forlot Saint Malo og hadde kurs for South Hamton da vi fikk vite at vi hadde fått en last i Egersund som besto av sild for Grimsby i Skotland, men først skulle vi til South Hamton for å hente endel stykkgods som skulle til Norge. Da vi kom til Egersund og hadde losset stykkgodset fra England så begynte vi å laste inn silden, jeg tok en tur iland og ringte hjem til far hvor vi hadde en god prat sammen, om ettermiddagen så kom plutselig min far og min bror akterut i messa, de hadde tatt toget til Egersund for å besøke mig, jeg ble glad og bestemte mig for å følge dem tilbake hjem, jeg gikk bort til skipperen og spurde om jeg kunne få fri, men da ble han forbannet og utbrøt at vi holdt på med lastingen av sild og så kommer du og vil ha fri, vell jeg tvang min beslutning igjenom og ble med far hjem og hilste på de andre i familien, deretter tok jeg toget tilbake til båten og vi forlot byen. Under veis begynte det å lukte en meget stram lukt en slaggs gasslukt, vi begynte å snakke om hva det kunne være og kom til det resultat at det måtte være blodvannet av silden som ble pumpet overbord. Da vi kom til Grimsby så fikk vi bekreftelse for vår mening, da lukene ble fjernet så ble der losset omtrent en tredjedel av lasten, resten ble kontemnert og beordret tilbake til Norge, jeg begyndte å føle en merkelig mental holdning det var som om der var igang noe diskriminerings praksis for uønskede sjømenn, en merkelig følelse som om jeg sto ovenfor et valg mellom mannskap og ofiserer, etter min mening og vurdering så valgte jeg begge sider, dette var jo bare en mental avgjørelse så jeg ga blaffen i det hele. Vi fikk ordre om å gå til Bergen med resten av silden, under turen fikk jeg innfluensa eller forkjølelse og gikk opp til skipperen for å få noen medesiner som kunne hjelpe, jeg fikk en flaske med hostesaft som han påsto var meget effektiv, jeg tok noen slurker av denne og fant ut at det var sjære spriten han hadde servert mig, etter en stund kom anden maskinisten inn og jeg fortalde ham om hostesaften, han fikk smake og resultatet ble at vi drakk opp hele flasken. Nu begynte virkelig lukten fra silden å gjøre sig gjeldene, vi ble nærmest gassforgiftet, det var en uhyggelig stank. Da jeg nu hadde fått nok av båten gikk jeg til skiperen og ba om avmønstring da vi kom til Bergen, han så virkelig lettet ut, Gud vet for hva. Da vi kom til mønstringskontoret for avmønstring så sa skipperen ganske lavt til mig, jeg gjør dette til din egen fordel, jeg har mangen ganger tengt over hva han mente med denne utallelsen. Men nok av det jeg gikk deretter ned til DEt Stavangerske og løste billetten for hjemmturen, jeg gikk deretter på en kafe for å ta mig en kopp kaffe da jeg traff min far, jeg ble meget overrasket og spurde hvordan dette hang sammen, han sa da at han hadde fått en plutselig innskytelse om at jeg skulle mønstre av og reiste således til Bergen for å møte mig. Vell vi gikk deretter ned på Stavangerske og løste billett slik at vi fikk samme lugar hjem, båten skulle gå fra Bergen om kvelden og om morgenen dagen etter skulle vi være i Stavanger. Datoen for avmønstring var den 3-2-48.

Da jeg hadde vært hjemme en tid så gikk jeg på mønstringskontoret for å søke hyre, jeg forsto at det var blitt en slags diskriminering hva annsettelse angikk, hyrer var det nokk av men jeg hadde inntrykk av at de tok parti i favør for rederen om føyeligheten var tilstrekkelig, jeg hadde også forståelsen av at jeg var utpekt som uønsket for enkelte redere, det var som om rederne hadde tatt hele sjømannsnæringen eller de statsborgerlige rettigheter i baklommen. Jeg hadde også inntrykk av at hyrebasen hadde blitt innformert om uønsket sjømenn.

Vell jeg kjøpte Norsk Handel og Sjøfartstidene og søkte på endel hyrer som 3dje styrmann da 2den styrmannsjobber var kombinert 2nd/styrmann/telegrafist, det begynte å nærme sig påske og jeg med min bror og endel kamerater som hadde tjenestegjort i hjemmefronten tok påsken i sirdalen hvor vi hadde noen deilige dager, jeg tengte meget på forholdene som begynte å gjøre sig gjeldene for oss sjøfolk, nærvene begynte å bli frynsite.

Da det var gått en tid søkte jeg på en ledig 3dje styrmannstilling på M/T Belinda av Mathisens rederi, etter en tid fikk jeg svar at jeg skulle møte opp på mønstringskontoret i Ålesund den I2-4-48, jeg skulle selv legge ut utgiftene som deretter skulle bli refundert av rederiet. Vell jeg tok og skaffet mig billett på D/S Vøringen som tok passagerer for Ålesund, min far og en av unklene tok avsged med mig, min onkel kom bort og ba mig om å tenke på ham med det, jeg forsto ikke hva han mente så det gikk i glemme boken, da jeg kom til Ålesund gikk jeg til agenten som rederiet hadde annvist mig til, han fortalde at M/T Belinda var på vei sydover og skulle pasere Ålesund om en times tid eller der omkring. Da Capteinen kom så ba han om at påmønstringen skulle utsettes til vi kom til Slagentangen ved Tønsberg, Capteinen var en meget bestemt mann forsto jeg, og etter vurderingen min å dømme så forsto jeg at han forlangte en meget streng disiplinær holdning av mig og de annsatte. Vell vi gikk ombord i en lettbåt som bragte oss ut til Belinda, båten lå utenfor land og ventet.

Da vi kom ombord så satte vi straks kursen sydover, vi gikk utensjærs hele veien til slagentangen. Jeg gikk opp på brua og snakket med 3dje styrman, som fortalde litt om rutinen ombord i skibet, han var opptatt med navigeringen som ble utført av losen ombord, vi hadde kystlos hele veien til Tønsberg, jeg gikk deretter ned til 2nden styrmann som bød mig på en drink og pratet litt, han var opptatt med lasteberegningene så jeg ville ikke forstyrre ham i arbeidet og gikk til min lugar. Jeg var litt nærvøs og funderte på hvordan Capteinen og Ofiserene ville behandle mig eller hvordan sammarbeidet ville utarte sig.

Da vi var utlosset fikk vi los ombord og satte kursen for Aruba, vi hadde ny 2nden styrmann og jeg fikk senere høre at den forige skulle overta et nytt skib for Rederiet, den nye 2nden styrmann var en stille og rolig type, jeg forsto at det var en mann som ikke ville stikke sig frem, men var nøysom med arbeidet. Atmosfæren i messa var meget bra, jeg og 3dje maskinisten kom serdeles godt overens.

Turen nedover gikk fint og vaktene gikk rutinemesig, da vi var i tropene så begynte 2nden styrmann å skrape opp tikken på brua, jeg forsto at han holt på den gamle tradisjon om at Capteinen kunne forlange vedlikeholdsarbeide av offiserene på vakta, noe som ble bannlyst under krigen av vakthavende offiser, da det var mer enn nødvendig å holde utkikk etter ubåter, så da han kom på vakt spurde han om ikke også jeg ville delta i arbeide på vakta, jeg sto jo med hue mot veggen siden det var gammel rutine å utføre vedlikeholdsarbeide på vakten, men jeg sa også fra at skulle det hende noe som for eksempel kolisjon eller lignende så frasa jeg mig ethvert annsvar. Capteinen var en riktig kruttønne fant jeg ut, av og til kom han farende opp på brua og innspiserte kursen og posisjonen, han deltok også i å regne ut posisjonsbestemelsene så vi hadde tre høyderettelser å sammenligne med, jeg forstår ikke riktig men plutselig kunne han brått forlate bestikken og i en tilstand så jeg ble litt redd, han slo igjen døren til bestikklugaren så jeg trodde døren skulle gå av hengslene, spesielt gale var det når han ikke kunne få kontakt med agenten eller rederiet hjemme, han var utdannet telegrafist ved siden av sjømannsutdannelsen, telegrafisten fortalde at han hadde magesår og at det kunne være endel av årsaken, for å si det rett ut så var det for mig som om han forsøkte å sjule noe i sammvitigheten sin med sinne.

Vell turen til Aruba gikk fint og vi fikk last til Trujillo i Peru i Syd Amerika, vi måtte igjenom Panamakanalen for å komme til Stillehavet, da byen lå på Stillehavskysten av Syd Amerika. Jeg hadde gått igjenom Panamakanalen før så jeg viste hvordan det var der, men det var som matros og ikke som offiser, men det var meget intresant å pasere kanalen, først ankret vi opp utfor Colon så kom der ombord en hel del negrer som overtok deksabeide med fortøyningene, det var rutinerte kanalarbeidere så de kunne sitt arbeide desuten så var det påbudt å ha disse arbeidere ombord så lenge vi befant oss i kanalen, skibet måtte gi all servise såsom kost og skibsutstyr i deres hender, mange av disse arbeidere bragte med sig bananstokker som de solgte til mannskapet, de var meget billige. Deretter kom taubåter og los ombord og vi begynte å bevege oss til sluseporten hvorav noen jernbanetog førte vaiere ombord og slepte oss på plass i første sluseport, jeg var på brua og passet på å utføre de ordre som ble gitt. Capteinen og losen var på brua og ga de nødvendige ordre til jernbanetogene som slepte oss fra den ene slusepo[r]t til den andre. Det var intresant å se hvordan I3000 tonn ble løftet opp fra en sluseport til den andre helt til vi var høyt over sjøen. Mens vi ble løftet opp i sluseportene så gikk jeg ut på bruvingen og studerte på hvilken enorme krefter det var mulig å heve bare med å pumpe vann i porten, jeg kom senere til å tenke på muligheten hvilken enorme krefter som kunne benyttes av skibets vekt når vannet ble pumpet ut. Vell det tok ca. 6–8 timer igjenom kanalen, og så satte vi kurs for Trujillo som tok ca. 5–6 døgn, under veis observerte vi mye hval, den gikk i store flokker og det var et praktfult syn. Vi utførte de rutinemessige vakter, jeg hadde 8–I2 vakten så morgens lengde posisjon ble utført ved vaktavløsning, styrmann tok sin høydeutmåling og jeg tok min, Capteinen var også som regel tilstede og foretok sin. Deretter regnet vi ut lengden og sammenlignet hverandres utregning, det var som regel sams resultat vi kom frem til. Ved vaktavløsning ble bredden observert og observert plass ble innført i loggboken, jeg hadde også som oppgave å regne ut generaloppgjør for hele ettmålet pr. døgn., min oppgave besto også i å holde rorhuset rent og påse at dette ble gjort, jeg måtte påse at kursen ble nøye styrt og at alt fungerte normalt på min vakt, dersom noe uvanlig oppsto så hadde jeg besgjed om å underrette Capteinen, en av livbåtene var også i mitt annsvar. Livbåten skulle være i tip topp stand såsom friskt vann på vanndunkene, at mast og årer var i god stand, at sekkene med klær var tørre, om alt tauverk og friskt, at seilet var helt og at der ikke var blåmann i det, at kjeksboksene var tette og at kjeksen var frisk, at der var de forskriftsmessige medesiner og forbindingssaker ombord og i orden, og ellers at maskinen fungerte perfekt. Davidene skulle være vellsmurt og tauverket vell skipmanet. Jeg hadde også med å holde bibeloteket i orden, og å skrive ut pass til mannskapet når de skulle i land.

I Trujilljo gikk vi tovaktsystem, jeg hadde vakt sammen med styrmannen og anden styrmann hadde vakt selvstendig, vi begynte straks ved annkomsten å losse lasten, på frivakta så tok jeg mig en tur iland og tok inn på en bar og hadde mig noen glass øl, byen var forsto jeg, meget fattig, befolkningen besto av for det meste av indianere, de var meget vakre mennesker de fleste av dem, ølet som jeg drakk var importert, drikkevannet der var ikke til å anbefale det kunne være helsefarlig. Det var meget enkelt å få fatt i jenter der, det var vell på grunn av at befolkningen var meget fattig så de ærnærte sig med det de kunne ha inntekter på, endel av dem kom ombord og solgte skintepper og skinn av forskjellige variasjoner, de var meget vakre og pent håndarbeidet. Da jeg kom ombord så var jeg godt susen på grunn av ølet, så jeg gikk og la mig. Jeg ble vekket av messegutten som kom og sa at maten var servert, det var ikke med et opplagt friskt mot jeg gikk til messen og satte mig sammen med de andre offiserene og spiste, ikke fordi at der ikke var flere av dem som hadde vært på festing i land, men jeg hadde meget vont i hue og følte noe som vi kalte for bonanger, det er når nervene begynner å klikke og du begynner å føle at alle ser på dig som om du skulle ha begått en forbrytelse. Vell etter maten gikk jeg til lugaren, der sto det en indianerkone og hennes datter med skittneklærne som de hadde vasket og strøket for oss, jeg fikk mine klær som var meget pent stelt og jeg betalte henne fem dollar for jobben. Etter en stund kom styrmann og sa at det var stand by, og jeg gikk opp på brua for å assistere der. Capteinen og losen var alerede der, så jeg gikk i bestikken for å notere dette, Capteinen var som vanlig i samme hissige gemytt noe som ikke frisket mig opp akkurat. Vell vi kastet loss og gikk ut og kvittet losen og satte kursen for Panamakanalen, vi skulle til aruba og ta inn oljelast for Callao, jeg var på brua til styrman og anden styrmann kom opp, de gikk inn i bestikken og staket opp kursen for Panama, jeg hørte dem snakket litt om mig men jeg fikk ikke riktig tak i hva dem sa, straks etter kom anden styrmann og overtok vakten, styrmann var litt avmålt mot mig da han forlot brua så jeg forsto at turen jeg hadde hatt iland ikke hadde passet noen av dem.

Da jeg kom opp for å avløse anden styrmann noen timer senere da så jeg at der var noe han ville snakke med mig om, og ganske riktig han begynte å jøre mig forståelig om at drikking ikke ville bli respektert. og at jeg ikke måtte ha for meget sympati med mannskapet, han sa det på en rolig og sympatisk måte og lot mig forstå at det var til mitt eget beste.

På vakta kom tømmermannen ofte opp og holt mig med selskap, han var en hyggelig helstøpt kar og vi diskuterte ofte om krigstiden, jeg på min side som var ute og han på sin side hjemme, jeg moret mig også med å ta lengde beregninger av sydkorset og andre stjerner, da det ofte var så månelyst at jeg kunne se horisonten, også radiopeilinger fra radiofyr moret jeg mig med på vakten.

Da vi kom til Panamakanalen så fikk vi los ombord øyeblikkelig og slapp å vente med å komme igjenom kanalen, det var en forferdelig varme på disse kanter så jeg hadde klippet av alt håret og var snau på hode, det er ganske merkelig at når en svetter så blir håret på hodebunn akurat som elastisk gummi. Vell vi kom oss opp til toppen av kanalen igjenom slusene og beveget oss i den store laken eller innsjøen som hadde navn av Gatun Lake, i denne innsjøen var der alle slags farlige giftkryp aligatorer, slanger, pyraninger, det er en slags fisk som har tenner skarpe som balberblader, og ellers en hel del andre kryp. Vell vi kom oss ned igjennom slusene på den andre siden til karibien og fortsatte reisen til Aruba.

Da vi kom til Aruba så kom vi til lasteplassen med en gang, jeg hadde første vakt fra tolv til seks sammen med første styrmann, om kvelden når jeg hadde fått avløsning så gikk jeg og noen av mannskapet i land og tok inn på en velkjent bar og hadde oss noen drinker, og slukket tørsten med øl, deretter tok jeg en av de mange pene pikene på baren og kjørte ut på kaktussen på matta som vi kalte det, og hadde oss et sammleie, vi kjørte deretter tillbake til baren og fortsatte og hygge oss. Når vi kom ombord var vi meget beruset og jeg gikk og la mig, jeg ble vekket av vaktmannen som var på vakt, jeg følte mig elendig, men jeg kom mig på bena og gikk på vakt. Lastingen gikk fint og rutinemessig for sig, vi begynte å fylle alle tanker på en gang, så jeg behøvde nesten ikke å se etter hvor meget olje det var kommet i tankene, øerlitsen på tanktoppen behøvdes ikke før på neste vakt, styrmannen kom også og innspiserte at alt var iorden og jeg fikk også tillsnakk av ham på grunn av festen på land, han ba mig om å være forsiktig for ombord tåltes det ikke for meget fyll, han kunne foresten ikke sjønne at jeg drakk, folk som drakk sa han kom ikke langt i denne verden. Han ba mig om å vekke ham om noe uvanlig skulle sje. Hele vakta gikk det stille for sig, jeg var to tre ganger og så på fortøyningene om de var for slakke og hev inn slakken på de som trengtes. Der var noen av mannskapet som der var litt bråk med, men ellers gikk det forholdsvis bra. Jeg fikk avløsning og gikk og la mig, kl. 8 så kom messegutten og purret mig til frokost, jeg gikk og spiste og deretter rett til køyes, jeg var ikke helt iorden etter festen på land så det beste var å sove ut så lenge som mulig. Jeg våknet av at messegutten purret mig, kl. var da II30 og det var middag, jeg gikk og spiste i messen og pratet litt med tredje maskinisten som hadde samme vakt i maskinen. Vell etter maten gikk jeg for å løse av anden styrman, båten var nærmest lastet det var bare å toppe sentertankene, jeg fikk to matroser til å åpne og stenge ventilene etter hvert som tankene hadde den rette ørlits. Jeg tror det tok omtrent 2 timer så var skuta fullastet. Vi fikk los ombord øyeblikkelig og kom oss avgårde.

Etter en tid i sjøen så ble jeg kalt opp til Capteinen, i salongen, der satt Capteinen, styrmannen, 2nden styrmann og maskinsjefen, jeg forsto da at der var satt sjørett på grunn av mitt fravær i land på Aruba, styrmann leste opp dagbokutdrag og spurde mig om jeg hadde noe å tilføye, da alt som han hadde lest opp stemte med de faktiske forhold så hadde jeg ingen ting å tilføye. Capteinen gjorde mig så oppmerksom på at dersom det igjentok sig så ville jeg bli avskjediget, jeg aksepterte advarselen og skrev under på rettsutdraget. Da vi kom til Panamacanalen så var vi som vanlig heldig og gikk rett i sluseporten,, ved den siste sluseporten på toppen av kanalen så mødte vi en hvalbåt som var på vei hjem fra ekspedisjon eller hvalfangst i antarktis, ombord i hvalbåten viste det sig at Capteinen der var søskenbarnet til Capteinen ombord hos oss, da hvalbåten var i nedgående sluseport så var det så og si side om side med oss, Capteinen hos oss ropte over til hvalbåten og spurde hvordan det sto til, men Capteinen på hvalbåten svarte ham ikke et ord, han bare så på Capteinen hos oss med et meget fast blikk, det var som om for mig virket det at der var noe ugjort mellom dem, capteinen hos oss utbrøt da son halvveis i sinne «kjenner du mig ikke» og så fortsatte vi turen. På turen fra Panamakanalen så gikk vaktene rutinemessig for sig, tømmermanden kom som vanlig opp på min vakt og slo av en prat, det var en kjekk kar jeg likte ham meget godt, han fortalde at han hadde tatt alle vinduene og skrapet og kjittet dem eller overhalt dem, og ellers pratet vi om løst og fast. Da han hadde gått så begynte det å blåse opp og sjøene ble større, skuta begynte slingre endel og jeg ba utkikken om å se til at alt var surret og i orden på dekk, etter at alt dette var gjort og utkikken melte fra om at alt var iorden så hørte jeg et forferdelig rabalder fra båtdekket, det var som om en hel del med glass var slått inn, jeg gikk da ned for å se hva som var årsaken, og du slette tid, alle glassrutene som tømmermannen hadde overhalt var gått overende, Capteinen kom opp på brua og spurde om jeg hadde vakt eller ei og raste en fæl kjeft for det som hadde hendt, det var jo ikke min skyld at dette hendte men jeg svarte ham ikke. Etter en tid så kom telegrafisten opp til mig med beskjed fra Capteinen om å sette kursen for Trujillo da telegrafisten hadde mottatt ny ordre, vell jeg skiftet kurs og ventet på avløsning da klokken var nær 2400. Da vi kom til Trujillo så fikk vi los ombord og skulle ankre opp nær land og akterfortøye til noen bøyer der, losen forsto jeg var meget uorientert om hvor ankeret skulle droppes, og vi måtte hive det opp flere ganger før vi kom i posisjon for akterfortøyningene, styrmannen ble så forbannet at han ba Capteinen overta manuvreringen, men han fikk til svar av Capteinen at det var authorisert los så han ville ikke innlate sig på det, vell vi ble fortøyd og startet lossingen. Det var foresten ikke rart at Capteinen ikke ville ta komandoen fra losen, for kysten der hvor vi fortøyet var der noen høye fjellkjeder. Vell vi startet lossingen og på grunn av beliggenheten så gikk jeg ikke på land, kanske noen av mannskapet tok sig en tur, men de måtte bruke langgangsbåt for å frakte sig til kaien eller byen. Lossingen gikk rutinemessig for sig og etter et par dager så var vi utlosset og på kurs for panamakanalen igjen, vi fikk også denne gang direkte ordre om adgang til å passere i kanalen, kanske med et par timers ventetid. Da vi var kommet et godt stykke på vei til gatum lake fikk vi besgjed om å ta inn ferskt vann for Aruba, vi ankret opp i innsjøen og begynte å ta inn ferskt vann, det var fristene for oss å ligge stille i et avkjølt vann uten å kunne ta sig et bad, så jeg gikk inn i lugaren og hev av mig klærne og jumpet uti, straks etter kom en av guttene og deltok i badingen, vi stupte fra båtdekket og holt på en stund da en patruljebåt kom opp langs siden og ropte at vi måtte øyeblikkelig stoppe badingen da det krelte av slanger, aligatorer og pyranaer, jeg var ute i vannet da de ba oss om å stoppe, jeg svømte mot leideren som hang ned fra skutesiden og følte en merkelig konsentrasjon i kroppen som om jeg var i en indianer ham, vell jeg kom mig ombord og vi sluttet å bade. Da vi kom til Aruba så startet vi lastingen så og si med en gang, jeg og noen av guttene gikk på land og opp vår stammbar, vi tok som vanlig turer ut i kaktusen med jenter og koset oss, deretter gikk vi tilbake til baren, en av guttene reiste sig plutselig opp og gikk bort til en av stedets beboere og begynte å røre, jeg gikk bort og skulle ta mig av ham, da han snude sig mot mig og skulle til å sloss, jeg reagerte med å gi ham en på kjeften med min venstre hånd, slaget var så kraftig at han ble løftet opp av golvet før han falt oladask på ryggen, han var helt i svime så jeg bort til barkeperen og ba ham om en våt klut, han hev en klut bort til mig og jeg gikk bort til gutten og avkjølet ham, han spratt opp og begynte å slå vilt omkring sig, det var som om han var fulstendig ute av kontroll, jeg slo begge armene omkring ham og han kom til sig selv, så førte jeg ham bort til bordet og alt ble normalt igjen så vi fortsatte drikkingen. Jeg husker ikke hvordan jeg kom ombord men dagen etter når jeg skulle avløse anden styrmann så spurde han mig om hva som gikk av mig når jeg kom ombord, jeg hadde holt ett helvetes leven med styrmannen og revet ned telefonen som vi brugte for lossingen, alle offiserer for ikke å snakke om capteinen var helt på toppen av raseri, jeg ble nu nervøs og forsto at min oppførsel hadde kulminert disiplinen ombord. Vell vi ble ferdiglastet og fikk ordre om å gå til Recife i Brasil, etter noen dager i sjøen så ble jeg kalt bort til salongen hvor Capteinen og alle offiserene var samlet, Dagboken lå på bordet og sjøretten ble satt, Styrmannen fremmhevet at jeg ved tidligere utdrag fra sjounalen hadde vært beruset og at advarsler hadde blitt givet, maskinsjefen fremmholdt at de foregående forseelser var av en slik karakter som mannskapet vanlig utsatte sig for og ba om at bare det siste utdraget fra journalen skulle behandles. Dette ble vedtatt og vedtaket ble at jeg ble avskjediget så snart vi kom til Europeisk havn.

Jeg begynte nu å tenke på hvilke følger det ville bli i fremmtiden for mig og tankene begynte å sveve ut i det unormale, og jeg begynte nu å føle mig uvell. Vell navigeringen gikk bra og vi fortsatte turen sydover, kysten langs syd Amerika var meget farlig å tr[a]fikere, da der var opphopet sandbanker som forårsaket grunnstøtninger. Grunnen for dette måtte være sand eller jord konsentrasjoner fra den mektige elven Amasonasfloden, jeg hadde mange radiopeilinger for moro skyld og selfølgelig også for sikkerheten med posisjonen, etter en stund kom Capteinen opp og meldte fra om at der var en Norsk båt som hadde gått på grunn og at båten ble forlatt, vi kjekket opp kursen og var temmelig nær samme kurs som den grunnstøtte båt hadde, han ba mig om å ta en radiopeiling og fikk korigert posisjonen, han rettet deretter inn kursen og spurde mig om jeg var tillfreds med den, jeg synes den var temmelig nær den foregående og ba om å legge den mer mot øst, han gikk med på det og jeg ble rolig, jeg tror han forsto hvordan jeg følte for han var blid og oppmuntret og det tror jeg ikke var den vanlige mentaloppførsel fra hans side. Vell vi annkom til Resife og vi tok en tur iland, på en bar traff vi mannskapet på den Norske båten som hadde grunnstøtt og de kunne fortelle at båten var som om den var spikret til bunn og der var ingen redning for båten. Vell vi gikk fra den baren for å se om det kunne være en plass hvor vi kunne få fatt i jenter, vi tok en taxi og han kjørte oss opp til et meget pent hotell, der var det massevis av meget pene jenter, jeg utvalgte mig en og gikk til hennes plass hvor hun bodde, det var enslags hybel, en av guttene var på samme hus med sin jente. Jeg var litt beruset men det var en deilig jente som jeg pulte med og nøt da jeg plutselig kom på hva anden kokken skrøt sån av med dobbel fouch, jeg spurde henne om der var en mann som kunne pule mig i bakenden mens jeg lå på hende, hun sa ja og fikk straks tak i en, det var deilig, sjønt, så da jeg hadde fått utløsning fikk han sine penger og forsvant. Da jeg kom til mig selv så satt jeg på en bar og drakk øl, enten hadde jeg blitt dopet eller så hadde jeg mistet hukommelsen det var blitt morning og jeg lurte på hvor kameraten min var så jeg besluttet mig for å finne ham, etter en tid så fant jeg plassen og banket på døren, ut kom det en pike og jeg spurde om hun viste hvor han var, hun ble rasende og bablet på spansk så jeg ikke forsto det mukk av, hun tok så og lukket døren og åpnet den igjen med en vaskevannsbolle med vann i, hun slengte vannet rett i fjeset mitt og låste døren, jeg gikk ned trappen da jeg hørte en stemme som ropte på mig, jeg snudde mig og foran mig sto der en pike, hun lot mig forstå at hun viste hvor kameraten min var, jeg fulgte etter henne og inn på et rom og ganske riktig der lå han og sov, jeg vekket ham og sa at vi måtte gå ombord.

Vi er i sjøen og vaktene gikk normalt, jeg gikk og funderte på hva i all verden som hadde hendt i Resife, men jeg klarte ikke å huske hva som hadde hendt og om det hele med jenta og hotellet var en slags ubevist drøm eller tap av hukommelse, jeg hadde vært dopet før så jeg begynte å tenke om det kunne være årsaken, i tilfelle så måtte jeg blitt dopet fra de første barene vi besøkte. Alt som hadde hendt begynte nu å velte inn over mig. I dagboken var det oppført de dager jeg hadde tatt av og styrmannen ba mig om å undertegne raport fra dagboksjournalen, jeg skrev under og var ikke så høy i hatten. Nå begynte jeg og tenke på fra begynnelsen av da jeg mønstret på og til dags dato, jeg fikk forståelsen av at der var en antipatisk holdning fra begynnelse til slutt, det var som om der var planlagt en slags motstand fra høyere hold enn det mannskapet på skuta representerte, jeg begynte å få konflikter med mig selv på det uvisse som jeg ikke fikk klarhet over, vell vi hadde kursen for Aruba og derfra til Halifax i Nowa Skotia, på vaktene tengte jeg meget på praksisen som jeg hadde utøvd på det erotiske plan, jeg hadde jo utøvd allt som jeg hadde lyst til i de fleste tillfeller, jeg måtte jo respektere partneren. Vell vi ankom til Aruba, og fikk lastet båten og satte kursen for Halifax, nervene begynte nu å slå klikk, jeg fikk enkelte ganger noen veldige mentale forstyrrelser, det virket som om det ble utøvd en slags terapi imot mig fra hele mannskapet, men det gikk, da vi kom til Halifax så holdt jeg mig ombord men tredje maskinisten innbød mig på noen drinker, og så ble det for mye desuten så var jeg jo alerede oppsagt så snart båten kom til Europa, vell vi fikk losset lasten og kursen gikk igjen til Aruba, derfra skulle vi til Bremerhafen i Tyskland, lastingen i Aruba gikk fint og vi satte kursen for Bremerhafen været var bra hele veien og jeg telegraferte hjem om at de kunne vente mig hjem, da jeg ville forsøke å ta Skipsfører eksamen, samtidig så telegraferte jeg til Sjømannskolen om opptagelse til å ta skipperutdanning jeg sa fra at jeg ville bli en snau måned forsen til skolen begynte. Jeg fikk så svar fra skolen om at alt var O.K. og at jeg kunne begynne når jeg kom hjem. Da vi kom til den Engelske kanal så gikk vi to vakter, anden styrmann og skiperen hadde en og første styrmann og jeg hadde den andre, der var stor trafikk og veldige strømmforhold så vi måtte skjifte kurs etter som strømmen satte, da vi kom til Bremerhafen var jeg meget deprimert på nervene men jeg hadde pakket og gjort alt klar for avmønstring, jeg satt i lugaren da Capteinen kom inn og spurde om jeg var klar, jeg svarte ja men før han gikk så sa han, jeg gjør dette for din egen skjyld, og så gikk han, jeg tengte litt over dette da Capteinen ombord i «Tilthorn» hadde nøyaktig sagt det samme og lurte meget på hva de mente. Vell jeg ble avmønstret og tok båt hjem til Stavanger, jeg synes det var litt trist å bli avmønstret på det viset, det var jo et meget bra rederi jeg var annsat ombord i.

Datoen for avmønstring var den 8/9-48.

[Hjemme igjen etter avskjed]

Hjemme [i Hillevåg] var far litt alvorlig da han syntes jeg kunne stått litt lengre ombord før jeg kom hjem for å ta skipperskolen, men det var det.

Jeg oppsøkte skolen og fikk de nødvendige opplysninger anngående klasse plasering og hvilke bøker som jeg måtte ha, dagen etter startet jeg på skolen, jeg hadde en forunderlig følelse som oppsto fra «Belinda» og det var en slags nervøsitet som jeg aldri hadde hatt, det var som om jeg fikk en slags oppgave av forskellige problemer som ikke hadde med sjøfart å gjøre. Vell jeg klarte å arbeide mig opp på omtrent den samme plan som de andre, men det var ikke lett, jeg følte det som om der ingen kontakt [var] mellom oss elever, jeg begynte å bli nervøs da problemene og den mentale tilstanden begynte å gå hulter til bulter, jeg fortsatte skolegangen men forsto etter en måneds tid at det var nytteløst for mig å fortsette, jeg gikk så til Rektor Omland og sa fra at jeg ikke følte mig vell og ikke kunne fortsette utdannelsen, han sa da at, du skal jo ta skolen alikevell så hvorfor ikke fortsette, men jeg holdt på mitt og sa at jeg kanske kom til å ta skolen et annet år, så dermed sluttet jeg. Da jeg kom hjem så var det som om far forsto noe som jeg ikke forsto og det var som om hele familien gikk imot mig i det stille, til og med kjente som jeg var venner med oppførte sig på samme vis. Datoen da jeg sluttet var den, oktober 1948. og jeg begynte å søke mig 3dje styrmannsjob i avertisamenter i Handel og Sjøfartstidende, jeg var også nede på mønstringskontoret og satte mig på tørn for jobben, det merkelige var at personellet der var meget avvisende, men de førte mig opp på tørnelisten. Jeg begynte å forstå at der var kommet en slags svarteliste over sjøfolk som hadde seilt under krigen og som ikke passet dem.

Jeg var gang på gang på mønstringskontoret for ledig jobb, men altid det samme svaret, jeg undres på hva som var galt, oppførselen ombord i de båter jeg hadde seilt i var jo vanlig sjømannspraksis, jeg var jo ikke alene om skoftet under land, men jeg og de andre ble jo også trukket for dagen som jeg skoftet, vi ble desuten logget for forseelsen, det skulle jo dermed være betalt. Det var jo ikke så lenge skuta oppholt sig i land for hver gang, på tankbåter ble det i høyden tre dager. Nei her var det nokk andre grunner som spilte inn, og som jeg anntok måtte være et maktgrunnlag for en slags husmannsstand. Jeg fant ut også at der var sjøfolk som var værre enn mig på det område, men dem ble behandlet fint og ingen ting var å utsette på dem, enten så hadde de et slags tak på vedkommende authoriteter eller så var det kort og gått husmenner, som i gamle dager da de søkte hyre, sa til rederen, «det er ikke så farlig med betalinga, bare du er god mot mig». Under krigen så var det jo oss som hadde opparbeid oss til bedre kost og køyklær, osv. når jeg mønstret på første gangen så måtte jeg holde køyklær, spisebestikk og maten som ble servert var vektmessig utdelt, kostholdet vi sjøfolk skulle ha var oppført i glass og ramme på veggen. Så jeg forsto ikke at sjøfolk fra den tiden ville akseptere en slik style igjen.

En dag så hadde jeg som vanlig vært på mønstringskontoret for å se om der var jobb, men med samme resultat. Da jeg på hjemmveien traff en venn av far, jeg hilste på ham da han utbrøt, du Carl vil du ha jobb, han eide et salteri og hadde et salteri og hadde nettopp fått en last med sild som skulle saltes ned, vi gikk da på ferja til Hundvåg, ombord i fergen var det flere som som skulle være med på saltingen. Da vi kom til salteriet var arbeide alerede i full gang, jeg fikk i oppdrag å påse at kvinnene og arbeiderne fikk nok salt til lage og strø, Stangeland hadde ord på sig for å være en god arbeidsgiver, sjøyten som ble losset var fullastet megdvs. med sild og vi fikk nok å gjøre, formannen var en god betjent av far, han hadde foresten vært navigasjonslærer ved Stavanger Navigasjonsskole navnet var Jon Larsen og var fra Buøen. Vi hadde flere sjøyter som kom inn med sildelast og vi arbeidet på spreng, vi holdt arbeidet gående i tre døgn uten avbrudd, selfølgelig så hadde vi kaffepauser og Stangeland fikk tilsendt herlige smørbrød fra Ritz Resturant, vi pratet og hadde det hyggelig det var da jeg fikk hvite at Stangeland hadde vært Nazist, men det måtte være etter min mening en merkelig nazisme, da hele arbeidsgjengen så og si var hjemmefrontfolk og jøsinger, under krigen så delte han ut binders til alle som arbeidet hos ham, binders var en slags jøsingsamfunns merke. Jeg arbeidet flere ganger hos ham i løpet av storsildsesongen, og tjente gode penger. Jeg var meget opprørt over oss sjøfolk hvordan de behandlet oss, eller hvordan myndighetene behandlet oss, etter min mening så var det opplagt at myndighetene eller rederne hadde innført svarteliste for flere tusen krigsseilere jeg fikk store problemer og begynte å få angstfornemmelser sammen med sammvitighetsproblemer, serskilt ga det sig utslag av erotiske og festing som jeg hadde opplevd under og etter krigen. I begynnelsen av sommeren i I949 så kom min bestemor på besøk til oss, hun spurde mig om jeg var inntresert i å være med på møte i indremisjonen, jeg svarte ja og ble med henne på møte, jeg tror det var emisær Gilje som talte, etter talen så ba vi til Gud og jeg tok bussen hjem. Jeg gikk mye på møter og meldte mig foresten inn i ungdomsforeningen og mannskor. Hver mandag var det øvelse, og hver torsdag var det møter i ungdomsforeningen.

En dag så kom min bror Harald og spurde om jeg var intresert i å delta i lossingen fra kjølelageret på jordenholmen, det var noen partier med makrell som skulle utskipes for utlandet. Jeg tok imot tilbudet og ble med ham, da vi kom ned så satte formannen oss øyeblikkelig i sving med å kjøre makrellkasser fra fryserummene og ut til fartøyet som tok imot lasten det var fire traller som vi kjørte kasser på så lastingen gikk uavbrudt, arbeidsgjengen besto av meget gode arbeidere som var vandt til å arbeide og hjamen trengtes det for det var et hart arbeide. Det hele gikk i ett kjør det var ikke snakk om avbrudd før båten var lastet og det kunne ta opptil ett og et halvt døgn før vi var ferdig, vi hadde selfølgelig kaffe pauser men ellers gikk det i ett kjør. Etter at vi var ferdig så gikk jeg til formannen og stilte mig til disposisjon for eventuelt arbeide som måtte melde sig, han fikk mitt telefonnummer og lovde å tenke på mig i tillfelle.

På øvelsene så begynte vi med å orientere forespørsler fra forskjellige bedehus og kirker i omegnen for kordeltagelse, deretter øvde vi og avsluttet med en kort andakt og bønn. Jeg gikk på alle møter som vanligvis ble holdt hver tirsdag for folket og medlemsmøte for ungdomsforeningen hver torsdag, av og til hadde vi festelige sammvær om lørdagene. Jeg ble meget innspirert av Gud og jeg vidnet en god del på møtene. Det ble meget av selvransakelse på grunn av alle syndene som meldte sig i mitt indre, men løsning på alt fikk jeg av Guds innflytelse eller ånd, det ble mye påkjenning og ofte følte jeg trang til å gjøre noe for Gud, men det var som om han bare var inntresert i å gi mig svar på problemer og synder, forkynnelsen fra forskjellige emisærer ble for mig som om de skulle forkynne en lære og ikke en reell Gud som eksisterte. Jeg kom ofte i konflikt inne i mig på grunn av dette, jeg hadde jo ingen motiver for å tekkes hverken folk eller de som forkynt[e] ordet, av og til fikk jeg en brendende trang til å spør mennesker som jeg ble minnet om, om de trodde på Gud, dette fikk ofte mine foreldre til å bli urolig for min mentale tilstand, mor kom en gang bort til mig og spurde, «hva er det som er iveien med dig Carl» men det var ikke så greit å svare på dette da det var så mye problemfylt det hele,. En gang så besøkte jeg min unkel som var tjenende bror i Frimurerlogen, jeg spurde også ham om han trodde på Gud, det var møte i logien og min unkel gransket mig meget og svarte at alle i dette landet trodde på Gud og troen var blitt til fra barndommen og innsugd ved morsmelken. Da jeg hadde sittet hos dem en stund så kom min unkel opp sammen med en mann som han presenterte for mig det var Doktor Ramsland, han satte sig rett over på andre siden av bordet og spurde om det var noe som plaget mig, det kom litt plutselig da jeg ikke var forberett på at han ble innvitert opp så jeg svarte bare undvikende på spørsmålene, han kikket på pupillene i mine øyne og sa at han kunde gjøre mig frisk om jeg ville selv, jeg ble litt redd og svarte at det var ikke nødvendig da jeg følte mig helt frisk og ante ikke at det var noe iveien med mig. Etter dette besøket ble jeg deprimert og noen dager senere kom det beskjed om at jeg skulle møte opp for lege undersøkelse, det var den 23-II-49. Da jeg kom opp på venteværelse så ble jeg øyeblikkelig vist inn til legen, Doktoren var i ferd med å fjerne en pasient som hadde vært under behandling, han måtte bæres bort til en seng av to søstre, han hadde fått sjokkbehandling, det var et Engelsk aperat som utløste et elektrisk sjokk mot hjernen og virket slik at pasienten mistet fulstendig hukommelsen etter behandling, det tok omtrent et par dager før en fikk hukommelsen tilbake igjen. Jeg tror det var omkring tre sjokkbehandlinger jeg fikk og den siste var dagen før min bror giftet sig. Dagen 29-II-49 giftet min bror sig og det hele var en opplevelse jeg ikke fulgte med i, vettet var fulstendig vekke, jeg husker ingen ting av hele brullupet.

Da jeg fikk igjen hukommelsen og det hele begynte å bli normalt så fortsatte jeg å gå på møtene i indremisjonen. Etter hvert så begynte jeg å forstå at det var ikke bare å be til Gud, det var som om mine gamle sammfundskontakter ble avbrudt og at der oppsto en slags mental opposisjon mellom oss, til og med mellom oss medlemmer ble det mellom oss et slags maktbegjær som jeg ble meget opprørt over, jeg mente nøden i europa og land som var i nød burde ha den kristne medfølelse. Etter all den motstand som oppsto så var det som om Gud bare eksisterte for demmes eget behov og maktbegjær, flere av mine kamerater som jeg seilte sammen med var forlengst fratatt sine elementære rettigheter, enkelte bodde i utrangerte motorbåter og i parker og lignende, jeg ba til Gud for dem og forsøkte på beste måte å hjelpe dem. Det hele var som om Gud ikke lenger var verdig for dem, noen påberopte sig heltegjærninger og egeninteresser istedenfor Guds inflytelse og vilje og all skitten ble kastet på dem som var utstøtt fra sammfunnet, noen begikk selvmord og andre begynte å ty til flasken og ble alkoholikere hele familier ble oppløst. Jeg ble stadikt minnet om å spør forskjellige mennesker om de trodde på Gud, av og til falt det mig vanskelig ovenfor forskjellige mennesker, men jeg gjorde så godt jeg kunne, det var merkelig at når jeg unlot å spørre så ble all ting så trist rundt omkring mig, en dag så var jeg i byen og traff endel mennesker som jeg spurde, noen ble tafatt og liksom ikke fulgte med i mitt spørsmål men flesteparten svarte ja, det var som om jeg ble gjort til latter for mitt spørsmål men det må ha vært en slags fariseerisme eller en slags arisk kultur ånd som påvirket slike mennesker, det rare var at det oppsto en slags opposisjon om Gud eksisterte eller ikke, eller at det rett og slett var uværdig og snakke om slike ting. Etter en stund så traff jeg min bror Harald og min onkel Karl, de spurde mig [om] jeg følte mig uvell da de syntes jeg så litt dårlig ut, men jeg svarte at alt var o.k. og ingen ting iveien, men de holdt på sitt og spurde om jeg ville bli med til Doktor Ramsland og prate litt, men jeg insisterte og sa jeg var ved mine fulle fem og hadde derfor ingen ting der å gjøre, men til slutt så gikk jeg med. Da vi kom til legen så gikk min onkel først inn og konsulterte legen deretter ble jeg vist inn, han begynte å spørre mig om hvordan jeg følte mig og hva som fikk mig til å spørre folk om de trodde på Gud, jeg svarte at det var en stemme som minnet mig eller en slags innflytelse, han minnet mig om at jeg var syk og at det ikke var riktig å spørre folk om de trodde på Gud, men da eksploderte jeg og slo i kontorpulten og sa at jeg var like frisk som noen andre og at Doktoren heller burde ta sig av dem som virkelig trengte hjelp, jeg nevnte foreksempel en av dem som jeg hadde vært sammen med under krigen og som under et anngrep fra Tyskerne hadde fått halve hode avskudt og gikk gatelangs uten noe tilsyn, det med stemmen om å spørre om de trodde på Gud var jo en slags nødvendighet etter den etterkrigsånd som eksisterte, det var som om det skulle være en slags umandighet å tro at Gud eksisterte og at slikt tull ikke var noe annet enn til å le av, jeg sa at hvis det var umandigt å tro at Gud eksisterte så skulle jeg pinadø falle på kne og gå rundt hele komandobruen og be, etter mitt utbrudd så la jeg mig på kne på hans kontor og ba til Gud for Doktoren og alle mine krigskamerater, deretter ble jeg vist ut. Jeg gikk ut sammen med min bror og min onkel til min brors bil hvorav min onkel gikk og vi kjørte hjemm. Etter en stund ringte det på døren og en politimann ba om å få snakke med mig, han sa da at jeg måtte ta på mig yttertøyet og da jeg skulle til Dale sykehus, men da ble jeg meget sint, jeg ba ham om å dra sig ut, han spurde da om å få låne telefonen og det fikk han, han ringte da til Rogaland poltikammer og spurde om råd da jeg var uvillig til å følge med ham, til slutt spurde han om han fikk adgang til å bruke håndjern. I mellomtiden så godsnakket min bror med mig og sa at det sikkert var en rutinesak det hele og at det ikke var så farlig å bli med bort til sykehuset, han ville foresten følge mig bort, til slutt så ga jeg etter og gjikk ut til bilen, poltien ville ha mig i sin bil men det nektet jeg blangt. Dato: 24-6-49.dvs. 1950 Da vi kom til sykehuset så ble jeg straks bemannet med to sykepleiere en på hver arm og ført inn til et bad hvor de kledde av mig og badet mig, jeg fikk deretter på mig en sykesjorte og plasert i en seng ved siden av en pasient som hadde begge håndledd fastgjort til sengen med lærremmer, han pratet av og til uforståelig og sammtidig noen fryktelige sinnesrier, om morgen dagen etter fikk han en slik sinnesri, og han rusket så kraftig at lærremmen røk på den ene armen, derpå begynte han å denge mig med den frigjorte armen en av pleierne fikk overmannet ham og etter en kort stund ble jeg forflyttet til et annet rumm eller avdeling, jeg fikk hvite av de andre pasientene på avdelingen at jeg hadde vært plasert i den mest syke avdelingen.

Forpleiningen på sykehuset var bra sykesøstre, pleiere og leger var meget forståelsesfulle, det ble tatt blodprøver, ryggmargsprøver og til behandling fikk jeg vitamininnsprøytninger og sjokkbehan[d]linger det siste var virkelig en opplevelse, etter en sjokkbehandling så mistet jeg fullstendig hukommelsen som deretter langsomt vendte tillbake det kunne vare to dager før hukommelsen var iorden igjen, jeg var ca. tre måneder på sykehuset før jeg ble utskrevet som frisk, jeg fikk beskjed om ikke søke noe arbeide til sjøss med det første men hålde mig til arbeide på land. Dato 29-9-50.

Etter omkring to tre uker så ringte jeg til Doktor Andersen som var overlege ved Dale sykehus og spurde om å få legeærklæring for mønstring til sjøss, han ba mig da om samtale med mig og vi ble enige om tidsrummet for visiten. Jeg tok så bussen bort og fikk samtale med ham, han spurde om jeg ennu hørte stemmer som befalte mig om å spørre folk om de trodde på Gud, jeg sa som sant var at stemmen var der og at jeg fremdeles fikk en innskytelse om å spørre, men at det var mer sjeldent enn før, han sa da at jeg burde vente ennu en tid for å gå til sjøss.

Det ble en vanskelig tid jeg gikk i møte, ikke fikk jeg gå til sjøss og vanskelig var det å få job iland, jeg leste i anonsene i avisen og så om der var jobber ledige, en dag så jeg at der var jobb ledig i et trykkeri, jeg gikk ned for å søke om jobben men fikk avslag, det var vel på grunn av at jeg hadde seilt ute under krigen vi var jo ikke akurat så velkomne for enkelte arbeidsgivere. Jeg reiste meget til mitt landsted på Tau hvor jeg altid fikk noe å henge fingrene i, såsom å jødsle trær og felle trær til ved og krask til brensel, min far var ofte med i veek endene og vi hadde det trivlig sammen, vi tok oss tur til Fiskå hvor min fars seilbåt lå og begynte å skrape av malingen på den, det gikk trott så jeg sa til far at det var best å brende av malingen skulle vi få den renskrapet, han sa ja og ba mig om å gå til butikken til Otto Grødem som lå like ved og spørre om han hadde en freselampe å låne bort, jeg gikk bort til butikken og traff en meget pen blond jente der og spurde om Otto var inne, han kom ut og jeg spurde om han hadde noen lampe å låne bort han sa da til jenta at der lå en freselampe borte i den andre enden av butikken, jeg takket og gikk ned til far og da freste vi malingen av på en halv times tid. Da vi var ferdig med malingen så gikk vi igang å kjitte natene i båten den var meget gissen på grunn av lang tid på land vi tok deretter og ga båten et par strøk med maling og båndsmurte den og så var båte[n] klar for sjøsetting, før vi tok bussen til hytta så gikk vi ned til kaien og fikk se at der lå en fiskebåt der vi gikk bort og spurde om hva slags fisk de hadde det var sprell levende lyr, vi kjøpte noen og hadde med oss til hytten og steket den, det var det herligste måltidet jeg hadde hatt på lenge.

Det var koselig med fjordebåtene til jøsenfjordselskapet, det var liksom noe mer tradisjonelt mentalt sett over det hele. Etter en ukes tid så kom far og sa at masten som hadde ligget på loftet på sjøhuset på Fiskå var på plass og at seilbåten nu var klar for seiling. En lørdag så spurde far om jeg ville være med på en seiltur til koppervik og besøke noen slektninger der, jeg var straks med og vi la ut på turen, vi gikk innom Stavanger og satte så kursen ut boknefjorden, det blåste en meget bra vind og vi gjorde bra fart, omkring mitveis på boknefjorden mødte vi en venn av far han førte en dampbåt og hadde vært sammen med far i seilskutetiden, de vinket til hinnande[n] og vi fortsatte seilingen. Da vi kom til Koppervik så gikk vi opp for å besøke våre slektninger, de holdt på med høyonnen og været var aldeles nydelig, vi ble bedt inn på kaffe og kaker og far ble med ut etterpå for å se på revefarmen som han hadde, men det det opprindelig var tror jeg at det var en smak på brennevin de hadde i tankene, familien var et gammelt fiskebåtrederi med gårdsdrift så jeg antar at det var sjømannsblodet som gjorde sig gjeldene. Da vi skulle gå så så jeg at det var blåst opp til kuling og når vi kom til kaien så var der en svenske som hadde søkt havn på grunn av været. Min far sa da at det var best at vi overnattet der for natten på grunn av været, uten å tenke over hva jeg svarte så sa jeg at ja du er vell redd for å legge ut, men det skulle jeg ikke ha sakt, han komanderte mig om å hive løs fortøyningene med en gang og jeg så på ham at han ikke var videre blid, det ble s[e]ilas som virkelig var å seile i, da båten krenget over så sprutet det med vann inn igjennom de gisne natene som vi hadde kittet, far ba mig om å ta pøsen og begynne å øse ut vann, pumpen tok for lite om gangen, inne i kokpiten var det vann opp til knerne og gramafonen lå og fløt hulter i bulter der inne, far fant ut at det beste var å gå innom bokn, der ble det med ett smul fin sjø og vi ankret opp og tok oss en tur på land, det er en meget pen naturlig omgivelse der, vi besluttet og overnatte der for natten til stormen hadde gått over, utover kvelden løyet vinden av og vi besluttet å seile til Tau hvor familien var samlet, vi la i vei og til å begynne med så fikk vi passende bris men så ble det helt stille, far ba mig da om å ta jollen og begynne å slepe seilbåten, jeg rodde og rodde og var ikke videre begeistret for hele seilturen jeg tengte i mitt stille sin at skulle jeg ha fritidsbåt så skulle det være med motor, vi tok hver vår tørn inntil vi kom til Tau hvor vi fortøyet og gikk opp til hytten, det var sommersvær og omkring to tre tiden om natten da vi bega oss ivei, det tok oss omkring 40 50 minutter til vi kom til hytten.

I indremisjonen meldte jeg mig inn i mannskoret og vi hadde øvelse hver mandag, ellers gikk jeg på møtene nesten hver gang det var møte, vi hadde bønnemøter og vitnemøter, i ungdomsforeningen hadde vi møter hver torsdag. Da jeg var uten arbeide og ikke hadde muligheter for å komme til sjøss så satte jeg mig på tørn for arbeide på arbeidskontoret, jeg forsøkte også å gjøre mine rettsmesige krav gjeldende for syketrygd, men trygdesjefen i Hetland påberopte sig at jeg ingen rett hadde til sykepenger da det var gått over 30 dager fra jeg søkte lege og til avmønstringen fant sted, jeg mente at jeg hadde krav på sykepenger da min sykdom oppsto da jeg sluttet av min utdannelse på skipperskolen, tiden fra avmønstring og til jeg sluttet på skolen var langt innfor de 30 dagers rettighetsforhold, men han påsto at hans hensyn var fra avmønstring og til jeg søkte lege.

Vell en dag da jeg kom på arbeidskontoret så fikk jeg beskjed om at Sementen trengte en mann på grunn av annleggsvirksomhet en plass oppe i bekkefaret, det skulle skytes ut en senk og kloakktunell i området, jeg tok jobben og bega mig opp på området, der fikk jeg besked om å sammarbeide med en fjellbas og annleggsarbeider, vi skulle representere et sjift mens tre andre skulle være det andre sjiftet. Da vi hadde arbeidet noen dager og kommet omtrent en fire femm meter dypt i senken så forhandlet de to basene om at de trengte flere fasiner eller lessing for videre minering, formannen forsikret om at det ble sendt det som de forlangte men at vi bare kunne fortsette med arbeidet, da vi hadde boret de nødvendige hull og fått dynamitten på plass så la vi lessingen et godt stykke fra bakken på plass oppå de hele, min bas var litt betenkelig men festet ledningene til tennhettene på plass og så gikk vi et godt stykke fra og festet ledningene til aperatet og så ba han mig om å avfyre det hele, jeg sveivet en stund på aperatet og trykket av, men Gud bevaremig vell, lessingen fløy i luften som om den var skudt ut av en kanon, de store bjelkene som fondamenterte det hele fløy høyt over kraftlingjene som gikk kloss over området, jeg synes det var rart at ikke bjelkene kom nær ledningene og rev dem ned men det sprutet med sten over hele området, et drivhus som var i nærheten fikk alle rutene slått inn og alle plantene inne var helt ødelagt, da ingenøren kom til stede så sa vi fra at vi hadde forlangt mer lessing og at det var lessingen som var skjyld i det hele, han sa da at det hele var asurert og at det bare var et uhell det hele. Vell der kom nok lessing på plass og vi fortsatte til vi var kommet omtrent I2 meter dypt, vi begynte så å skjyte ut tunnellen og fikk skinneganger og vagg på plass.

Da vi var kommet omtrent 30 meter innover i kloakktunellen så kom ingenøren og sa at det var på tide å gjøre igjennomslag til hovedkloakken, vi forlangte da akord og diskuterte til vi fikk rimelig kompensasjon for igjennomslaget, skytebasen forlangte å få større dynamittgubber da det viste sig i enkelte tillfeller at mye av dynamitten ikke var detonert og at vi dermed måtte bore nye huller, ingenøren sa at vi kunne bare fortsette imellomtiden med den gamle dynamitten inntil han fikk fatt i større dynamitt. Vell vi fikk igjennomslag til hovedkloakken og fortsatte boringen innover tunnellen, da det gikk en tid så spurde vi ingenøren om hva tid vi kunne vente den andre dynamitten, han svarte da at vi bare kunne fortsette med den vi hadde, en dag da jeg skulle til å avløse det andre skjiftet så kom jeg inn i arbeidsbarakken og fant basen og min arbeidspartner liggende på benken, omkring dem var det fult opp av tomme ølflasker, vell jeg tengte at jeg ihværtfall kunne bore opp nye hull så jeg gikk ned i tunellen, da jeg kom bort til borehullene så forsto jeg hvorfor de hadde drukket, halve borehullene var fulle av dynamitt som ikke hadde detonert, antagelig så hadde detdvs. de blitt forbannet. Vell jeg gikk opp i barakken og forsøke å få liv i dem men det var umulig, jeg tok da ti tomme ølflasker og gikk opp i forettningen nær ved og kjøpte øl, så startet jeg også da det var ingen ting jeg kunne gjøre. Etter en stund så kom formannen inn og så på oss og forsvant og etter en stund så kom formannen sammen med ingenøren inn og spurde om hva som gikk for sig, jeg ba ham om å dra til bloksberg hvorefter de forsvandt. En stund etter kom de tilbake med fire fem poltier og aresterte oss, de tok oss til poltikammeret hvor vi måtte overnatte og såve rusen ut. dagen etter så slapp de oss ut og vi gikk opp på plassen hvor vi arbeidet, da vi kom dit fikk vi beskjed om at vi var oppsagt. Jeg gikk ned på kontoret dagen etter og ba om oppgjør og akordpengene, jeg fikk oppgjør men ikke akordpenger, jeg takket da for sammværet og gikk.

Jeg forsøkte nu å få mig et annet arbeide, så en dag da jeg var på øvelse i mannskoret så kom Jonasen bort til mig og spurde om jeg ville ha jobb, jeg tok straks imot tilbudet, arbeidet omfattet landsstedet hans, det var en støttemur som skulle støpes, jeg og en annen fra koret var det som skulle utføre arbeidet. Vell vi gikk igang, han jeg arbeidet sammen med var byggmester og hadde greie på hvordan arbeidet skulle utføres, jeg bare utførte det han ba mig om å gjøre, Jonasen var en grei mann å ha med å gjøre vi hadde altid forfriskninger fra brusfabrikken hans. Det tok sa. en ukes tid å støpe muren, deretter var jeg med Jonasen og fylte opp grunnen med sten, steinen tok vi ved en tyskerbunkers, der var det svære hauer av stein, jeg synes han var meget slarven med den kjekke bilen han hadde, for han tok ikke så meget hensyn til lastingen, av og til så leste han bilen så meget at fjerene på den var helt på bunn. Vi tok også og sprengte stein hved siden av eiendommen, han lavet en kake med dynamitt og sprengte enkelte store stener med, jeg spurde ham om han hadde lov til å ta stein på komunal eiendom og han svarte at det hadde han. Vell da vi var ferdig så ba han mig om å gå på kontoret til hans datter å få oppgjør.

I indremisjonen var det Gilje som var s[e]kretær, han var en meget inisjativsrik man som arrangerte turen og opparbeidet leirsteder for misjonen, han var også en meget god emisær og som min bestemor likte meget godt. Jeg hadde ennu denne stemmen som påvirket mig til å spørre om de trodde på Gud, jeg fikk ikke forståelsen hvorfor men i to tillfeller var det to stykker som [jeg] spurde og den ene døde et par dager etter og den andre døde sa. I4 dager etterpå, det kunne jo ha vært årsaken blandt de mange andre som jeg spurde.

På møtene som ble holdt i ungdomsforeningen og de vanlige møter så ble det som regel å be om der var noen som ville vitne om Gud, jeg hadde en slags forståelse av at der hersket et slags pietetisk selvynderi og som gikk ut på å hevde sig selv og ikke Guds eksistens, det var jo ikke så merkelig heller da selve utviklingslæren hadde grobunn i Darwins teori om skapelsens tilværelse, jeg var meget oppsatt å få forståelsen om at Gud virkelig eksisterte så en gang da jeg vitnet så konsentrerte jeg mig om hvordan jeg skulle få gi mitt inntrykk ut til dem, da begynte jeg med å si at dersom vi tok Jesus slik som han var i legemlig tilstand og sløyfet legeme, hva var det da Jesus besto av, det jeg ville frem til var de enorme Gudomelige krefter som besatte hans legeme og som ga innflytelse over hele jorden og ikke bare i Stavanger bedehus. På grunn av min holdning så var jeg ofte i mental konflikt med dem hjemme, det var som om jeg skulle adlyde min far og mor mer enn min overbevisning og ga utslag av mye ufred.

Ennu hadde jeg store konflikter med mig selv om hvorfor jeg med endel andre krigsseilere ikke fikk job da der var massevis av jobber ledige, det gikk mange ganger slik innpå mig at jeg fikk raseriannfall, min mor ble bekymret for mig og uten mitt vitende gikk hun ned til mønstringskontoret og spurde formidlingssjefen om han ikke kunne la mig få hyre slik at det ikke gikk på nærvene løs.

[Til sjøs påny, båt nr. 16]

Jeg hvet ikke hva som kom ut av sammtalen men en tid etter så fikk jeg tilbud om matrosjob på D/S Jederen, det var det stavangerske dampskipsselskap som eide båten, båten var en gammel holk som gikk på østersjøen og en og annen gang til Kanada. Der var flere stykker av oss som hadde mønstret ombord, båten skulle vi gå ombord i når han kom til Koppervik på Karmøyen. Datoen for påmønstringen var 25-II-1952, vi skulle overnatte i Koppervik og gå ombord dagen etter, vi var innlogert på pensjonat og hadde gådt til køys da der kom besked om at vi måtte gjøre oss klar til å gå ombord da båten var ventendes om en en times tid. Vi skulle ta sjussbåt ut og gå ombord da båten paserte byen. Vell det blåste endel da vi kom ut og vi gikk ombord og ble anvist lugar og satt på forskjelige vakter.

Vi gikk langs kysten og skulle til Carlshavn i Sverige med stykkgods fra endel havnebyer i Norge, jeg var på første styrmanns vakt og syntes at det var en bra mann, det var værre med anden styrmann, han var en riktig stor tosk som ikke hadde vært til sjøss utenfor landets grenser og som hadde mønstret på båten bare for å få den nødvendige fartstid for begrenset skippersertifikat. Det var en forfærdelig båt vi hadde som sakt lugarene forut og da det var fryktelig kalt etter årstiden så måtte vi ha på de gamle stimradiatorene som lekket noe aldeles fryktelig, jeg var helt fortumlet når jeg skulle tørne ut, når vi skulle vaske oss så måtte vi ut på dekket for å stime opp vannet, av og til så var ledningen aldeles dypfryst så jeg måtte ta noe kabelgarn dyppet i parafin og tvinne det rundt ledningen og sattte fyr på til jeg fikk utløp for stimen, toilettet var også utfor og vannet det var aldeles dypfryst slik at avføringen ble liggende der til vi hadde tid til å stime opp vann og få skiten ut. Jeg hadde vært på mange båter men denne bet kaka. Vi hadde flere turer fra havnebyer i Norge og til Finnland og Sverige, vi hadde også en tur til Danzig i Russland det var da de påsto at de ikke hadde tatt imot krigsmatriell fra Amerika, men det fant jeg ut var blank løgn for lengre inne i havnen lå der et Amerikansk bygget krigsfartøy med russisk flagg. Hele østersjøen var islagt og temperaturen var på 30–40 grader minus, vi gikk i isbrøytet led og det braket noe aldel forferdelig da vi befant oss forut. En gang vi lå i Kotka så kom der ombord to finske soldater med en sjeferhund og vekket oss midt på natten, jeg lå i øvrekøyen og jungmannen lå i den nederste, de brautet og begynte å skape vrøvl slik at jungmannen ble redd og ville gå og varsko styrmannen, den store sjæferen knurret og de snakket på finsk noe jeg ikke forsto det kvekk av, vi lå i køyene og bare tidde stille til de ble lei og forsvandt. I Kotka tok vi inn endel stykkgods og gikk videre til Sverige hvor vi tok inn stykkgods fra en rekke byer der, den siste var Karlshavn, der ble jeg satt til vaktmann. Jeg fikk en utrykkelig ordre om ikke å slippe noen ombord samt holde fyr i byssen som var kullfyrt. Guttene var iland og moret sig og utpå natten kom de ombord sammen med endel kvinner og andre som ikke tilhørte mannskapet, de var endel drukne så jeg ba de som ikke tilhørte mannskapet om å gå iland, det ble endel trøbbel men de forlot båten etter at jeg var forvisset om at de hadde forlatt havneområdet så gikk jeg inn i byssa for å fyre under byssa, jeg tok mig en stund for å varme mig litt og gikk deretter ut til gangveien for å se om der var noen uvedkommende, da jeg kom ut så hørte jeg skrik og skrål forut, jeg gikk da til lugaren hvorfra bråket kom fra og hørte svensk snakk jeg forsto da at der var kommet uvedkommende ombord og gikk så opp til anden styrmann for å få ham til å snakke til dem, men døren til styrmannlugaren var låst og jeg ropte til ham flere ganger om at det var uvedkommende ombord og at han burde tilkalle polti, men jeg fikk ikke svar så jeg lot bare la det hele svive for døren forut var også låst.

Om morgenen så gikk jeg og puret ut mannskapet og slagget byssa, gikk så ut og så etter om alle var oppe, da jeg kom inn i byssa for å hente kaffen til guttene så fikk jeg en overhaling av anden kokken for at jeg ikke hadde vasket opp kafferedskapene som hadde vært brugt av mannskapet om natten, det utviklet sig trøbbel mellom oss da jeg holdt på gammel sjømannskikk at det var byssepersonalet som hadde med all rengjøring av byssen å gjøre, men han bare fortsatte å terge mig, jeg ble da så sint at jeg tok tak i ham og skallet ham mellom øynene og skulle akurat til å sette ham på den glødende byssa da tredje styrmann om styrtende til og fikk skilt oss, jeg er stykt redd for at hadde ikke tredje styrmann kommet så hadde jeg skammbrendt bakenen hans, vell da jeg så ham siden så var han hovnet lit opp og hadde blå øyne, men det ble bra forhold mellom oss etter en stund. Da jeg traff anden styrmann så fikk jeg en overhaling om at bysseklokken var forsvunnet fra byssa og at jeg ikke hadde holdt god nok vakt, han bemerket at der var kommet flere uvedkommende ombord i løpet av natten og at jeg hadde sovet på vakta, jeg svarte da om det var den klokken som der ikke var hank i og som var surret opp til veggen med tau han mente, han svarte da at klokken var blitt stjålet og at det var mig som hadde annsvaret for det, jeg sa da til ham at jeg hadde vært oppe om natten på lugardøren og forsøkte å vekke ham på grunn av de uvedkommende som hadde kommet ombord men at døren var låst og at jeg ikke fikk noe svar da jeg ropte flere ganger til ham og foresten så var han ingen sjømann bare en forbannet rennestenseiler.

Tredje styrmann tok mitt parti i saken han var jo styrmann som hadde fart som styrmann ombord i flere Fred Olsen båter så jeg forsto at han sjømannsmesig kunne settte både styrmann og skipper til vegs om det krevdes, men jeg var litt redd for hvordan det hele ville utvikle sig i tilfelle mønstring av en ny båt som var den opprindelige mening fra min side, jeg hadde jo ikke så fine opplevelser fra tidligere båter og den påståtte sykdommen ville gjøre det vanskelig for mig på mønstringskontoret i tillfelle av søking av ny hyre, denne båten var jeg ferdig med det var bare om å gjøre å få kontraktens seks måneder ombord.

Da vi hadde lastet ferdig i Karlshavn så satte vi kursen til Ålesund under veis fikk vi styggvær og vi søkte derfor inn til Egersund for å søke ly til været gav sig, på vei inn så kom det en sjøyte og skar kjølvannet etter oss, plutselig så stoppet motoren i sjøyta og vi fortsatte inn mot kaien, jeg spurde da anden styrmann om hva tid han hadde tengt å ta inn loggen, han ble forfjamset og jeg forsto at han hadde glemt hele loggen, da jeg begynte å hive inn loggtauet så var det ikke mange meter tamp som fulgte med, jeg antar at det var propellen på sjøyta som hadde kappet den siden den stoppet så plutselig. Etter gammel sjømannskikk så var det vanlig å hale inn loggen så snart innløpet til bestemmelsesstedet var observert.

Da det løjet av så gikk vi ut og gikk til Ålesund, der losset vi og tok inn last til Helingborgdvs. Helsingfors i Finnland, vi gikk innom enkelte Svenske byer som hadde last til Finnland.

Anden styrmann lå så og si altid ett erdvs. etter mig, en gang vi lå i Sverige så blåste det opp til et forferdelig uvær slik at vi måtte tørne ut for å sette flere forsterkninger til fortøyningene, da mesteparten var iland av mannskapet så var det bare anden styrmann, mig, en matros og deksgutten, snødrevet føk om ørene på oss og temperaturen var 18–20 – grader, vi holdt på og halte på en slepesabb for å få den bort til pulleren da han brølte på dekksgutten at han måtte se og ta i og hale, da ble jeg forbannet og ba dekksgutten gå ombord og først få klær på sig og varme sig opp, gutten var jo blåfrøsen og så sa jeg til anden styrmann at han nu burde vise sine helvetes krefter og ta litt i enda om det ikke var til så stor nytte han kunne yte på det området. Vell vi fikk ialfall sabben på plass og fikk den til vinshen og gjort fast. En anden gang da vi hadde tatt inn noe last i Finnland så ble båten ustabil og og anden styrmann som da hadde blitt styrman beordret oss da i rummet for å stue lasten slik at båten kunne bli sjødyktig og mer stabil, jeg gjorde ham oppmerksom på at mannskapet ikke hadde noe med å stue last ombord i skuta uten kompensasjon i form av overtid, han påberopte sig den nødvendige retten til å sette oss i arbeid uten noen form av kompensasjon da det henhørte under skutas sikkerhet eller sjødyktig tilstand. Jeg forsto at han ikke kunne sitt arbeide som styrmann da han ikke hadde skippereksamen og derfor ikke hadde lært noe om lasteberegninger, derimot så hadde tredje styrmannen som da var blitt anden styrman og som utenom hadde skippereksamen rede på lasteberegninger og som jeg etter min mening burde fått styrmannsjobben, jeg søkte foresten om tredje styrmannsjobben men skipperen syntes kanske jeg ikke passet sammen med den nye styrmannen elle r kanske han hadde sine direktiver fra rederiet slik at jeg ikke fikk jobben. Jeg sa da opp og den 6-3-53. mønstret jeg av.

[Siste påmønstring]

Umiddelbart etter så gikk jeg til mønstringskontoret i Stavanger og satte mig på tørn som tredje styrmann, omtrent I4 dager senere så fikk jeg beskjed om at en tankbåt som gikk ved kysten skulle ha en matros og om jeg var villig til å ta denne, jeg gjorde ham opp[m]erksom på at der var tredje styrm anns hyrer ledige og at det var merkelig at når jeg satte mig på tørn så ble jeg tilvist underordnet hyrer som var ledige istedenfor hyrer som passet etter min utdannelse som styrmann, han svarte da at det var helst tredje styrmenn med utdannelse som telegrafister det var etterspørsel etter, vell jeg tok jobben som matros og båten kaltes for «Mil» 35. og skulle være ved Lura tankannlegg om kvelden samme dag og at det ikke var så nøye med mønstringen, da denne kunne foretaes senere. Vi gikk langs kysten til Ålesund og Bergen og til annlegg innover fjordene som behøvte bensin og fyringsolje, Da jeg hadde værdt omkring I4 dager ombord i båten så fikk jeg en forferdelig hodepine som ikke var av normal natur det var som om det ble presset en kniv eller noe annet mot tinningen og tvers gjennom hode, jeg gikk til skipperen og fortalte dette og at jeg umulig kunne konsentrere mig om arbeidet, han ba mig da om å gå til køys og så fikk jeg noen tabletter, etter en stund så kom han ned i lugaren og spurde om hvordan det sto til, men jeg svarte at tillstanden var den samme og at jeg hørte stemmer, han sa da at når vi kommer til havn så skulle jeg gjøre mig klar til å gå til lege, det var da bare noen timer til vi ankom Kristiansund. Da vi kom til doktoren så spurde han mig om hvordan jeg følte jeg sa da som sant var at jeg hadde så intenst vondt i hode og at jeg hørte stemmer. Han sa da at jeg skulle straks mønstre av og søke spesialist når jeg kom hjem, han sa at sykdommen var nevrosis.

Jeg ble avbetalt den 2I- 4- 53 og fikk fri hjemreise og mine hyrerettigheter utbetalt. Da jeg kom hjem gjikk jeg til Doktoren og fikk besked om at jeg var syk og derfor utelukket fra næringen på ubestemt tid av helse messige grunner.

Det var en opprevet tid, det var som om alle motarbeidet hinanden og for mig syntes det som om at legen tok mer hensyn til assuranseselskaper og redere eller til å behandle oss sjøfolk, for ikke ble jeg henvist til trygdekasse eller pensjonsjemaer, nei enten skulle jeg arbeide i syk tillstand eller svelte ihjæl.

Da jeg etter en tid følte mig bra og arbeisdyktig så søkte jeg om arbeid ved arbeidsformidlingen men ble på gunn av min sykdom ikke anntatt i noe fast arbeide som kunne passe mig, jeg fikk endel leilighetsarbeide som bød sig. Da dette arbeide ikke kunne svare sig til mitt livsopphold så prøvde jeg på om det var mulighet til å få hyre og gå til sjøss igjen eller få mine pensjonsrettigheter som sjømann ordnet, men først søkte jeg til Nortraship sjømannsfond om lån til fiskebåt og utstyr men fikk avslag.

Jeg gikk da til Fylkeslegen og forhørte mig om jeg kunne gå til sjøss han svarte ja og jeg gikk så på mønstringskontoret og satte mig på tørn men ble stående på tørn til trods for at der var hyrer ledige, jeg spurde mønstringssjefen om grunnen til dette men han viste ikke sa han.

Den I8-I9 august I955 var jeg hos Sakfører for å få saken belyst men han ville ikke ta saken opp etter konferanse med mønstringssjefen, jeg syntes det var underlig da det jo inndirekte hadde med statsborgelige rettigheter å gjøre.

Jeg forsto da at der var blitt en prestisjekamp mellom oss sjøfolk som seilte ute under krigen og sjøfolk som begynte å seile etter denne, de sjøfolk som ikke innrettet sig etter rederens ønsker ble satt til side ovenfor andre som var villige til å oppfylle rederenes ønsker, det var det samme enten det var i lovlige former eller ei.

For frihet og fred

Da jeg nu var uten penger og det hele utviklet sig slik at der ikke var mulighet for job på sjøen så gikk jeg ned på Stavanger kjøleannlegg og spurde om der var jobber ledige jeg fikk til svar at de trengde folk og at de skulle ringe til mig når de trengte mig. Dagen etter ringte de og ba mig møte opp da der var kommet en frysebåt som skulle innta frossen makrel, vell jeg gikk ned og da var de alerede i sving med å laste båten, kassene som makrellen var i ble kjørt til båten på traller som vi dro bort til skutesiden hvor de ble kontrolert og tatt prøver av. Min far hadde sitt sildelager rett ved siden av så jeg gikk der når vi tok oss fem minuters hvile, vi holt på hele dagen og til langt ut på kvelden før båten var lastet, og vi tjente gode penger jeg fikk betalt hjemme for mig og jeg hadde også anledning til å tilbakebetale min far for utgiftene som han hadde ytet til min styrmansutdanning.

Ennu hadde jeg det for mig at jeg skulle ta Skippereksamen og kanske se å komme mig bort fra dette landet, men først måtte jeg bygge mig selv opp slik at jeg kunne motstå stresset som ville frata mig mine statsborgerlige rettigheter på området, jeg leste nu og da om de fag som var aktuelle for undervisningen for jeg forsto jo at både lærere og elever var innstruert til å få de mest brysomme sjøfolk ut og slik at rederne fikk så og si frie hender. Jeg tror at det hele var planlagt under krigen om etablering og hvordan statsforvaltingen skulle fungere, fra regjeringens side var det om og gjøre å få arbeiderklassen opp i herskerposisjon da det jo var Gerhardsen som var statsminister, på andre siden var det kongen som ville etablere en slags ny sjømannsstand uten noen innflytelse fra en eksisterende Gud, for så vidt så så hadde han folket på sin side da Gudsbegrepet etter krigen ikke var så troverdig og som han benyttet sig av, det var kort og godt MIG ELLER GUD, vell alle redere etablerte sig ikke på samme vis men ble tvunget til å følge standen slik at vi ble diskriminert, ikke fikk vi noe å si med Nortraships oppgjøret og vår fagforenings leder hadde de kjøpt så og si, han levde bong med villaer og seilbåter i luksusklassen ble det sagt.

Det ble en forferdelig tid med rivninger mot enanden på alle områder, det var et maktbegjær som var uten sidestykke, det var som om all inndustri og virksomhet skulle bli lagt under staten i større enheter slik at all småinndustri og private firmaer opphørte å eksistere, på den andre siden var monarken iferd med å bevise sin tilbedelse fra folket og som ga utslag av at det var han som hadde vunnet krigen.

Det verste var for troende mennesker som ikke hadde gjort noe hverken fra eller til under krigen men hadde holdt sig til Gud og bønn for de som kjempet og stridde for frihet og fred, det var som om at en kristens fagbrev ikke var av samme verdi som de fagbrev som ble utlevert fra arbeiderklassen.

Åndslivet var truet av en antikristelig ånd som hadde til oppgave å styre alt i favør til kongen, jeg ba til Gud meget for alle som hadde det vondt og som sultet i denne verden, da det egentelig bare han som kunne føre oss ut av den antikristelige ånden.

Vell jeg var på møtene i indremisjonen og deltok i mannskoret og ungdomsforeningen, hvor vi hadde mange festelige sammvær, vi besøkte sykehus og gamlehjem og forlegninger i det militære med sang og vitnemål, ellers så hadde vi stevner rundt omkring i ryfylke, vi var også med å innvie nye bedehus rundt omkring.

Hjemme innrettet vi oss etter forholdene og begynte å ta det hele som det utviklet sig, jeg reiste meget på landet til min hytte og hadde nok å henge fingrene i, jeg begynte også å tegne en fiskebåt som jeg hadde i tankene om å bygge i tilfelle det skulle bli lite arbeide å oppnå, desuten så var jeg spendt på om jeg var istand til å bygge en, jeg var også inntresert i å se etter hvert hvilken redskaper og verktøy jeg måtte trenge til arbeidet, da tegningen var ferdig kjøpte jeg eike matriell til spanter og tok deretter mal av tegningen og formet spantene med, jeg økset dem til å begynne med da jeg ikke hadde sirkelsag å skjære dem ut med, men du kan tro jeg fikk motbør, det var som om selve satan ville ha mig ifra å få den bygget, arbeidet ble også deretter for jeg var nødt til å ta mig tid og desuten så var det ikke noe som hastet, jeg ble også stresset i sammfundslivet, det som plaget mig mest og som ikke gav mig fred var av praksis som jeg hadde vært med på å utøve på det erotiske plan, spesielt ting jeg var med på av samme kjønn. Det var en analyse som aldri tok slutt, all anden synd som jeg hadde begått var uvesentlig men på det planet ble det aldri ferdige, jeg var forbannet og jeg følte et raseri som bunnet ut til mord, jeg forsøkte å tilkjennegi mine opplevelser på området men det var til liten nytte. Det var som om noen likte min erkjennelse og andre ble rett og slett forbannet, de som ble forbannet forsto jeg var slike som hadde utført samme praksis og kombinert denne som en slags spesialitet med spesielle navn, foresten så var hele den erotiske praksis oppdelt i navn som var og er ukjent for mig, jeg mener at slike ting gjør vi som vi vil med og eller har lyst til å gjøre så lenge der ikke er kriminelle forhold innblandet. Det er jo Gud som har skapt hele erotikken så det skulle jo være det samme for utforstående hvordan det enkelte menneske får sin utløsning utført.

Det som var det verste var jo hvordan krigsseilerne mig selv innblandet ble behandlet, når jeg nu tar utgangspungt med mig selv så må jeg si vi ble skammelig diskriminert, der ble opparbeidet en motstand mot mine meninger som ikke var av politisk art men en slags kongelig undertrykkelses maner som bunnet ut i diktatur og som jeg hverken ville eller kunne akseptere, jeg var jo en troende som tror eller trodde på en eksisterende Gud, og han kunne jeg ikke skjifte ut ovenfor en importert monarks meninger, jeg mener og vil altid mene at det er fra en ytre Hellig ånd eller innflytelse vi får vettet fra og ikke fra en Dansk monark som har sine meninger og fundamentale systemer fra sin egen slekt, med andre ord så ville jeg lyde Gud mer enn mennesker, den diktatur som eksisterte var ikke av slik natur som ga utslag i ofisiell utøvelse men åndelig, og som var verre enn noe annet da den påvirket de mentale fungsjoner i mennesket.

[Skipperskolen]

Da jeg nu følte mig i fin form og hadde nok penger til å begynne på skipperskolen så oppsøkte jeg fylkeslegen og ba om å få legeatest, han sa da etter en tenkepause at det kunne nok la sig ordne men jeg måtte først besøke Doktor Andersen ved sykehuset på dale der som han var overlege i psykiatri. jeg snakket med ham og jeg forsto at han ikke hadde noen innvendinger mot min besluttning, jeg gikk deretter til fylkeslegen og fikk attest.

Jeg hadde i mellomtiden annskaffet mig motorsykkel en meget bra en på avbetaling og kjørte opp til sj[ø]mannskolen og førte mig opp som elev, det var Endresen som var Rektor og Lassen som var overlærer, han kom ut på trappen etter mig og sa, jeg har ikke lov til dette, jeg svarte da at jeg hadde jo legeattest hvoretter han nikket og gikk.

Da tiden kom da vi skulle begynne på skolen så ble vi fordelt i to klasser da det var mange elever som var opptatt, klassene kalte vi for A, og B, vi startet undervisningen med å begynne på grunnlaget fra styrmannsnivået og det hele gikk meget bra, vi hadde overlærere for handelslære, metorlogi, elektrisitetslære, sjømannskap, språk, doktorkunskap og juridisk kunskap i de nasjonale og internasjonale sjømannslover og assuranselover. Etter en tid så fikk jeg og de andre virkelig erfare at undervisningen ikke var en bagatell til å konsumere, det var virkelig arbeide som det måtte arbeides med, etter min mening så burde det vært lengre tid for det pensummet vi hadde å arbeide med, da det var kommet så meget nytt på det tekniske grunnlag i navigasjon.

Enkelte ganger var vi med læreren som var kompasskontrolør til å kompensere kompassene på de nye båtene som ble bygget på Rosenberg, vi delte oss opp i puljer på to mann hver gang, jeg var med og korigerte to båter, det var Eli Knutsen og Kongstank, læreren var annsvarlig for kontrollens gyldighet, det var meget intresant da vi fikk vår teoretiske viten omgjort i praksis, av og til kom der båter som trengte øyeblikkelig kontroll på grunn av avgang, da ga læreren oss en hel del med oppgaver som vi fikk i oppdrag å utføre mens han var borte.

I den tiden så var Nato opprettet og jeg funderte ofte om hvordan det hele skulle fungere, så en dag da vi alle var alene i skolerummet så gikk jeg opp til verdenskartet som hang på veggen og tok pekestokken og pekte på gibraltarstredet og sa at dersom vi lukket gibraltarstredet og Fransk Somaliland så hadde vi hele middelhavs området under kontroll, men det virket som om at alle ingen innteresse hadde for hele Nato s[t]rukturen jeg for min del var svert opptatt av alliansen, spesielt nu da vi hadde Tyskland med som alliert, Russland hadde jo startet en mental komunistisk bevegelse som var ifærd med å ommspende hele jordkloden og som vi måtte bakke opp imot.

Norge var jo også med i alliansepakten men med en betingelse at der ikke skulle plaseres atomvåpen på Norsk jord, det ble også understreket at der ikke skulle plaseres utenlandske tropper i Norge i fredstid. Ufreden startet i fjerne østen, så alle forsto at det var om å gjøre å få de fattige landene under øst eller vest kontroll, det var igang frigjørings bevegelser i nær sakt alle land som hadde vært koloniriker, og for å få det de trengte så tok de imot hjelp enten det kom ifra østelige eller vestelige lander, i Vietnam fikk for eksempel Ho Chi Mint hjelp fra Russland og Frankrike som var kolonirike for Vietnam måtte sloss sammen med det Vietnamesiske folket som hadde samme politiske mening. Koreakrigen var også underholdt på samme vis men der var det Amerikanerne som sloss sammen med vestlig orienterte koreanere og ble ledet av den kjente Amerikanske General Mac Arthur. Jeg ble meget opptatt mentalt i mitt sinn og det kom kanske av at jeg hadde deltatt i den andre verdenskrigen og forsto at brøt der ut en tredje krig så ville det bli enormt blodtap av mennesker da den ves[t]lige side hadde det fryktelige atomvåpen.

Jeg var meget opptatt med leksene og av og til ble det et veldig stress da mine tanker beveget sig på de politiske og erotiske baner, det kom sig vell av min tidligere erfaring om den praksis som jeg hadde utøvet og som der aldri ble orden på, det var som om at der ble en farse av kriminelle handlinger såsom mord, voltekt, sadisme, forføringer, og mentale tvangsmetoder. Alt dette kunne jeg ikke forene med erotisk utfoldelse. Det var som om sammfunnet ga blanke faen i alt, da skal jeg si det var godt å ha en Gud å gå til.

Vell skolearbeidet gikk sin gang, og jeg forsto at rektor var fornøyet med oss, i lastelære var det ham selv som underviste, det en meget dyktig lærer som viste hva som trengtes for en offiser i faget, det var et meget krevende arbeide som skulle utføres når for eksempel en 50 tusen tonner skulle lastes med forskjellig last og som hadde forskjellig egenvekt til det tyngdepungt og dypgående som var bestemt for skibets sjødyktighet, men det var jo så meget som skulle læres og pensummet var sprengt det var bare et tidsspørsmål om når undervisningen måtte forlenges med et år.

Mine foreldre likte å ta turer til mitt landsted på Tau med venner og betjente, så en dag kom mor, bestemor og svigermor til min bror hjem og hvar meget oppbrakt og fortalde at far hadde fått slag og lå på sykehuset, vell det var jo ikke noen god nyhet akurat, men jeg trøstet mig med at slaget kunne jo være av et lett et, så jeg trøstet min mor deretter.

Da far hadde lagt på sykehuset en tid så ble han forflyttet til et sykehjem på Åsen, han var blitt lam på den venstre siden av kroppen og trengte derfor kyndig behandling og hjelpJeg besøkte ham hver dag og vi pratet ofte om hvordan det gikk på skolen, han var litt skeptisk av og til da han hadde liten tro på at jeg fikk lov til å seile mere, men jeg mente at den utdannelsen var god å ha og at det slett ikke var sikkert at jeg ikke fikk legeatest og kunne begynne å seile igjen.

Vell tiden gikk og vi begynte på eksamen, vi var samlet i et av de større klasserommene slik at vi kom sammen både A, og B, klassene, det ble åpnet forseglede oppgaver og delt ut, det var to sensurer som skulle vokte på oss og skolepultene var spredt ifra hinanden slik at der ikke skulle være mulighet for fusk. Jeg fikk en pult rett hved siden av sensorene og følte mig lit beklemt, her var det ikke en kinamanns changse til å utveksle tips, vell vi fikk hver vår oppgave som skulle utføres så raskt som mulig og med det beste resultat, det var poeng for tid og utførelse. Jeg startet med oppgaven som besto av Astronomisk navigasjon, det var en forholdsvis enkel oppgave for mig så jeg streket ivei i håp om å bli første mann ferdig, der var ingen problemer med oppgaven og jeg skulle så og si avslutte den da en av elevene leverte sin oppgave inn, jeg kunne lese det triumferende smilet til mig før han gikk, noen minutter senere leverte jeg inn min oppgave, jeg kastet et blikk bakover og så en av elevene han virket svært nervøs, jeg tror han hadde fått jernteppe, vell det var ingen ting jeg kunne gjøre så jeg ønsket i mitt stille sin det beste for ham.

Vi hadde en dag på hver oppgave, så neste dagen så fikk vi oppgave i sjøveisregler, det gikk tålig bra til å begynne med men så ble der spørsmål om hvilke paragrafer de enkelte regler eller lover tilhørte og da sto jeg fast på noen av dem, så jeg bare tippet og håpet at det var rett. Jeg var omtrent på samme tiden som de mellomste elevene.

Med meteologi oppgavene gikk det meget bra, og tiden ble sammen med de blandt de første. Dagen etter hadde vi oppgaver i handelsfag, det var enkelte stuingsoppgaver av last og enkle oppgaver på valutaområdet og bokføring, det ble presisert at vi skulle ha ett bokføringsark men jeg tok med to for å ha ett til å kladde på, da overlæreren kom rundt for å sjekke så sa jeg til ham at jeg hadde ett ekstra til å kladde på, han så ut til å like det og sa «ja det er dig det», vell det gikk jo ut over tiden som jeg hadde til rådighet men det ble bra tid alikevell.

Neste dagen var en dag jeg gruet mig for, vi skulle nemlig opp i forhør om lover, lovene beveget sig fra internasjonale assuranselover, sjømannslover og sjøkontrollslover, jeg hadde fra begynnelsen hatt en egen reformering av enkelte av disse, så når jeg kom inn for å bli eksaminert så koliderte mine reformerte lover mot de aktuelle, det gikk forho[l]dsvis bra men overlæreren var litt forbannet, sensoren som assisterte læreren var en gammel Captein fra Brødrene Olsens rederi og han gikk i favør for mig, så det hele gikk ganske bra, det var jo ikke Sakførere vi skulle utdannes til.

Dagen etter så fikk vi oppgaver i Sjømannskap og lastelære, det gikk bra til å begynne med, men da jeg skulle begynne med lasteoppgaven så var det som om matematikken sloss i skallen på mig, jeg ble litt bekymret for til oppgaven så var jeg nødt til å finne to ukjente faktorer, jeg begynte da å fundere på om der var mulighet å løse problemet på en anne måte, jeg husket at Rektor udtalte under skolegangen at den eneste måte å løse en slik oppgave på var å løse den med to ukjente. Vell jeg satte igang og fordelte lasten slik at jeg halverte lasten først og deretter trimmet på normalt vis, jeg var meget spendt på om resultatet ble det samme, jeg kom også litt ut av fatning da jeg skulle regne ut G.Z. for stabliseringen da jeg ikke hadde kurve for K.N. koefisienten, jeg reiste mig opp og gikk ut på gangen for å konsentrere mig om utregningen av denne, jeg ble meget nervøs da det var store utregninger som skulle til for å komme til resultatet, jeg tengte i mitt stille sin at jeg hadde røket, men da jeg kom inn og skulle sluttføre oppgaven så oppdaget jeg at K.N. kurven var oppe i hjørne på oppgaven og da gikk det hele i en fei.

I elektrisitetslære og signaleringslære gikk det bra, men i helselære svarte jeg feil på endel diagnose spørsmål, men det ble tilfredstillende karakter trods alt. I norsk og Engelsk gikk det dårlig, karakterene ble de samme på begge.

Da Rektor delte ut karakterene så ristet han på hode av mig på grunn av lasteoppgaven, jeg hadde nemlig oppnådd meget godt i karakter, det viste sig at oppgaven kunne løses på enkel utregning.

Da eksamen var slutt og Rektor delte ut vitnemålene så holt han en kort tale og sa at han håpet at vi alle ville bli Capteiner nu da vi kunne føre båter av hvilken som helst størelse. Datoen for utstedelse av vitnemålet var den 27-6-59.

Jeg pleide å besøke min far som lå på sykehjemmet hver kveld, så da jeg viste ham skipperpapiret så kunne jeg nesten lese i øynene hans at det ikke var nødvendig for mig å ta skipperutdannelsen da han trodde at jeg alikevell ikke fikk bruk for den, ikke fordi han ikke var fornøyd med resultatet men han mente vell det var bortkastet.

Etter en tid så ville jeg forsøke å få mig hyre og komme mig vekk fra dette landet, der var så meget snakk om omskolering så jeg mente at nu hadde jeg omskolert mig på mitt område. Jeg gikk til fylkeslegen og spurde om ‹…›Her slutter Carls manuskript uten nærmere forklaring.

Om Carl fra Hillevåg, krigsseiler og sjømann

Dette er historien om 15-åringen Carl fra Hillevåg ved Stavanger og hans liv som sjømann under 2. verdenskrig fra 1939 til 1946, men også om livet hans etter krigen fram til han døde 72 år gammel i 1996.

Mesteparten av utgaven er basert på et 100 siders manuskript Carl Ingvald Hansen (1924–1996) etterlot seg. Her kan man lese en unik og detaljrik fortelling om livet til sjøs – det harde arbeidet, kameratskap og uvennskap, udugelige offiserer, redselsen for tyske ubåter, drikking og slåssing på land – fra en som opplevde det alt sammen.

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X