Ved Øyvind Larsen
Carl Ingvald Hansen overlevde krigen, men var mentalt skadd da han kom hjem.
I 2010 ga brødrene Engwall og Kjell Pahr-Iversen ut erindringsboken Sangen fra Hillevåg : flanerier fra en oppvekst på 50-tallet. Ett av kapitlene der handler om «Sjømannen Carl». Brødrene Pahr-Iversen vokste opp i samme gate som Carl Ingvald Hansen og hans familie bodde, Bispeladegård i Hillevåg ved Stavanger by.
Her følger, med tillatelse fra Engvall Pahr-Iversen, noen linjer og avsnitt fra boken (s. 64–66):
Sjømannen Carl, som hadde kommet tilbake fra krigen med det de voksne i nabolaget alltid kalte for granatsjokk, og som siden hjemkomsten ikke hadde sagt et eneste ord, brøt brått – i sine foreldres hage – gjennom sin egen mur av taushet, og gaulte høyt ut i den ellers så kjente ettermiddags-stillheten:
«Dra te helvede…»
(…)
Da budskapet fra nabofruene nådde fram til min mors ører, mente hun at Carl slett ikke burde ha bannet når han først skulle åpne munnen sin og slippe ut noen ord.
«Hadde han ikke noe annet å si enn et stygt banneord, kunne han like gjerne tidd stille fortsatt», sa hun, før hun tok turen bort til Carls mor for å trøste henne i det hun mente måtte være en prøvelsens stund, for en mor å måtte høre sin sønn banne høyt i sin egen hage.
Jeg skjønte meg aldri helt på Carls mor. Alle de voksne sa nemlig at hun hadde dårlig hjerte, mens min mor alltid sa hun var en meget godhjertet kvinne.
De voksne snakket mye om Carls verbale utbrudd i dagene etterpå. (…) Det ble rett og slett reist tvil om Carl hadde hatt noe granatsjokk i hele tatt. (…) Et par menn i nabolaget, som husket Carl godt fra guttedagene, mente (…) [h]an hadde alltid vært en luring, (…) og oppfordret de andre til å notere seg at diagnosen granatsjokk nå utelukkende burde (…) bli strøket fra alle medisinske journaler.
Den oppfordringen ble fulgt, og førte til at Carl ganske fort bare ble presentert som Carl, og ikke lenger omtalt med atskillig ærefrykt som Carl med granatsjokket. Helten var falt fra sin sokkel. Han skulle aldri få innta den igjen.
(…)
Carl lukket sin munn etter utbruddet den 25. mai, og skulle holde den stengt i mange år framover. Han hadde sagt sitt.
I min verden ble Carl en spennende figur. Jeg hadde lest bøkene til Max Manus om alle disse dristige menn under krigen, og jeg førte Carl inn i alle de djerve aksjonene som krigens seierherrer hadde begått. For meg ble Carl en krigshelt som sikkert hadde behov for å gå av seg krigsopplevelsene.
Han gikk og gikk nemlig gjennom Hillevåg uten tilsynelatende å ha noe mål og mening med sin forte forflytning av føttene. Han så bare ned mot fortausgrusen og snakket ikke med noen. (…)
Hans taushet tok jeg også som et tegn på at han virkelig hadde erfart det de voksne kalte for krigens gru. Jeg hadde også hørt noen av de kjente nasjonale heltene si med tydelighet i langdryge radioprogrammer, at de slett ikke ville snakke noe om sine krigsopplevelser. De gjorde det likevel.
(…)
Jeg var helt sikker på at hvis Carl hadde fått slippe til i radioen, hadde nok også han snakket om hva han var blitt påført av stressende strabaser under sine mange og spennende sabotasjeaksjoner gjennom krigsårene.
Min mor var ikke like sikker (…).
«Han vil bare ha fred», sa min mor.
Behovet for fred og fordragelighet hos Carl tok jeg som en ny og klar bekreftelse på mange og fæle krigsopplevelser i hans fortid. Mest av alt ville han nok ha stillhet for å finne fram til sjelens ro. (…)
For meg ble derfor Carl en krigshelt. Jeg fulgte ofte etter han og hadde sett at han stod i hagen hjemme hos foreldrene sine, og lot munnen bevege seg i retning av både busker og trær. Det virket som om han snakket med dem. Formodentlig forsto de hverandre. Jeg forsto han, også fra min observasjonspost bortenfor hagegjerdet.
Carls båt ferdig og klar for sjøsetting. Carl med rød overdel, bror Hans Jakob bak.
Selv om Carl åpenbart var sterkt preget av opplevelsene fra krigen, fikk han etter hvert et godt liv.
Etter krigen fikk Carl overført fra sine foreldre landstedet på Tau, bestående av en stor flott tomt på 6,5 mål med 90 kvm. hytte og flere frukttrær, samt en strandlinje på langt over 100 meter mot et fiskevann ved navn Bjørheimsvatnet. Ved denne flotte eiendommen fikk han, sammen med noen av de gjenlevende i familien, oppleve en god tilværelse. Stedet ble en slags «natur-medisin» for Carls mentale tilstand.
Carls båt i småbåthavna på Tau.
Han tegnet og bygget en liten motorbåt han tenkte kunne gi ham litt inntekter med fiske. Dette arbeidet utførte han hjemme i garasjen i Hillevåg. Da båten ble ferdig, plasserte han den i en småbåthavn på Tau. Men mye tyder på at han ikke brukte båten særlig mye, og at han til slutt ga den vekk til en «Stranda-bu» for at den skulle senkes på Hidle-fjorden ved anledning. Jeg tolker dette slik at båten enten gav Carl vonde tanker, eller at han av en eller annen ukjent årsak følte prosjektet var mislykket.
Carl (til venstre) sammen med sine søsken Signy og Hans Jakop (i midten med briller) og andre søskens barn med ektefeller. På veggen bak henger bilder av Carls foreldre.
Carl hadde god kontakt med sine søsken og deres familier. Jeg husker onkel Carl som den snille onkelen som var opptatt av alles ve og vel, og det var alltid en positiv opplevelse å besøke Carl i Hillevåg eller på landstedet på Tau. Så langt jeg husker var han omtrent alltid i godt humør.
Sammen med sine søsken Signy og Hans Jakop reiste han på ferieturer, blant annet til USA. De ugifte søskene bodde også sammen på slutten av sine liv, vekselsvis i Bispeladegård 15 og på landstedet på Tau.
Carl (t.v.) og søsknene Signy og Hans Jakop.
Carl ønsket å bidra til mennesker med problemer i så stor grad han maktet. Han hadde fosterbarn i både Bolivia og Israel, og var på besøk begge steder. Men han kom hjem noe skuffet fra Israel der hans fosterbarn og mor var mer opptatt av å få penger til TV enn støtte til barnets oppvekst og utdannelse.
Carl, 1984.
Carls mentale tilstand ble altså de siste årene mye bedre. Men dette var nok mer på grunn av hans egen og familiens innsats, enn den norske helsetjenestens ytelser. Jeg tror også at hans 100 siders tettskrevne manuskript fra både krigen og årene etter, faktisk kan ha medvirket som effektiv terapi.
Carl fortalte flere ganger om en melding Nortraships kontor i London stadig sendte ut til norske båter mens konvoiene krysset fram og tilbake over Atlanteren, Stillehavet og i Middelhavet. Ifølge ham lød meldingen:
Vi vet at vi kan stole på dere, vet at dere vil seile til Norge er atter fritt. Dere klarte det engang før, under den første verdenskrig – da ble dere glemt. Men det skal ikke gjenta seg denne gangen. Vi vet hva dere betyr for Norges frihet, hver eneste en av dere, og når alt er over, skal takken komme. For resten av livet venter det dere en tilværelse på solsiden …
Lovnaden hadde sammenheng med det såkalte Northrashipfondet, som i følge opplysninger skulle være på minst 110 millioner engelske pund i 1945, i tillegg hadde Northraship fått 70 millioner pund i erstatning for tapte senkede norske skip. Men det ble en bitter strid om fordelingen av disse midlene. Saken endte i retten og gikk hele veien til Høyesterett. I 1954 kom dommen: pengene skulle ikke utbetales til hver enkelt direkte, men plasseres i fond og deles ut til «trengende».
Noen ildsjeler kjempet imidlertid videre for krigsseilernes sak, blant dem Thore Horve fra Stavanger, som sjøl hadde vært krigsseiler under 1. verdenskrig (om bord i Stavangerbåten Carmanian som ble torpedert av en tysk u-båt 25. april 1916). I 1972 vedtok Stortinget at det skulle utbetales en «ex gratia»-sum, basert på 180 kroner pr. seilte måned under krigen. Stortingsvedtaket skjedde på anbefaling av et utvalg utnevnt av Borten-regjeringen i januar 1970. I utvalget satt blamt andre Horve.
Carl fikk derfor trolig 180 kr. x ca. 68 mnd. = ca. kr. 12.000. som erstatning for sine krigsår til sjøs.
Carl Ingvald Hansen døde 15. august 1996. Følgende minneord av journalisten Halvor Sivertsen (HASIV) stod på trykk i Rogalands Avis tirsdag 20. august 1996:
Carl Ingvald Hansen til minne
Carl Ingvald Hansen døde hastig på Tau, 72 år gammel. Han var født og vokste opp i Hillevåg, der han også bodde til han døde.
Etter folkeskolen – bare 15 år gammel dro han til sjøs i utenriksfart. Da Norge ble okkupert, kom skipene Carl Ingvald Hansen var med på midt opp i den farlige konvoifarten. Han seilte ute under hele krigen og var utsatt for flere torpederinger, men som ved et under kom han fra det med livet. Først i 1946, som voksen ungdom, kunne han vende tilbake til familien.
Krigens redsler hadde ikke skremt ham fra sjømannsyrket. Han hadde den praktiske erfaring. Nå ville han ta teorien. Med sine rike evner tok han styrmann- og skippereksamen og siden også telegrafistskolen.
Ferdig med skolen tok han hyre som styrmann i innenriksfart. Men da han kom tilbake på skip ble han syk. Følgene etter seks års farlig krigsfart hadde satt dype spor i sinnet og han måtte gå inn i rekken av de mange sjøfolk som ble krigsinvalider. Han var også med i styret i Krigsinvalideforeningen.
Carl Ingvald Hansen hadde mange interesser og hadde nok å gjøre om han ikke kunne ta opp sjømannsyrket igjen.
Religiøst tilhørte han Indremisjonen og hans kristelige og sosiale sinnelag ga seg utslag i stor gavmildhet. Gjennom Den Norske Misjonsallianse hadde han flere adoptivbarn som han støttet med jevnlige bidrag. Han besøkte også familien til ett av disse barna i Bolivia. Da brakte RA reortasje fra turen.
I de siste ti årene var det landstedet «Monte Bello» på Klubben ved Bjørheimsvatnet som var hans store interesse. Carl Ingvald var flink med hendene og egenhendig bygget han om og moderniserte hele huset, som var samlingsted for familien og mange gjester. Men best likte Carl Ingvald Hansen seg i lag med hunden Capo.
For ett år siden fikk Carl Ingvald kreft, men da han sluttet å røyke, gjorde sykdommen en positiv vending. Det var ikke kreften som tok livet av ham, men hjertesvikt.
Carl Ingvald Hansen var vennesæl og gavmild. Mange vil merke at han er gått bort. Mest vil han bli savnet av søsteren Signy og resten av den nære familien. Og på «Monte Bello», hans annet hjem, vil plassen stå tom.
Fred med Carl Ingvald Hansens minne.
HASIV
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Dette er historien om 15-åringen Carl fra Hillevåg ved Stavanger og hans liv som sjømann under 2. verdenskrig fra 1939 til 1946, men også om livet hans etter krigen fram til han døde 72 år gammel i 1996.
Mesteparten av utgaven er basert på et 100 siders manuskript Carl Ingvald Hansen (1924–1996) etterlot seg. Her kan man lese en unik og detaljrik fortelling om livet til sjøs – det harde arbeidet, kameratskap og uvennskap, udugelige offiserer, redselsen for tyske ubåter, drikking og slåssing på land – fra en som opplevde det alt sammen.
Mange krigsseilere fikk psykiske senskader av opplevelsene til sjøs, og de følte seg også sviktet av det offentlige etter 2. verdenskrig. Carl fikk også slike senskader, men med særlig hjelp og støtte fra sin familie, ble hans situasjon bedret etter hvert.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.