Nettopp ferdig med sju år på folkeskolen gikk den 15 år gamle Carl Ingvald Hansen fra Hillevåg nær Stavanger ved nyttårsskiftet 1939/40 til sjøs som messegutt. Verdenskrigen var da allerede i gang, Tyskland hadde angrepet Polen 1. september 1939, og Frankrike og Storbritannia hadde erklært Tyskland krig. Carl seilte gjennom hele krigen og kom først hjem igjen som 22-åring i 1946. Hans sjølbiografi dekker både dagligdagse og dramatiske opplevelser som krigsseiler og hans sjømannsliv og utdanning i etterkrigstida fram til slutten av 1950-tallet. I 1959 tok han skippereksamen.
Carl Ingvald Hansen var en dyktig skribent og forteller, og han hadde en fenomenal hukommelse. Når han skreiv om sine opplevelser før, under og etter krigen, gjorde han antakeligvis ikke det med tanke på at teksten skulle offentliggjøres, men heller som mental terapi for seg sjøl. Derfor la han bare det 100 siders store manuskriptet i skuffen. Heldigvis blei det funnet og tatt vare på etter Carls død i 1996 av nevøen Øyvind Larsen. Ettersom enkelte elementer i Carls realistiske fortelling var av en slik art at den religiøse nærmeste familien hans muligens kunne ha tatt anstøt av det, venta Larsen i mange år før han begynte å forberede en utgivelse av manuskriptet.
For Det norske språk- og litteraturselskap (NSL) er Carl Ingvald Hansens manuskript en enestående mulighet til å formidle ikke bare et fabelaktig fortellertalent med en svært spennende og viktig historie, men også å vise fram en norsk råtekst i ukorrigert og uredigert stand, akkurat slik forfatteren skreiv den ned. Carl var ikke bare en dyktig forteller med en fantastisk hukommelse, han var også en talentfull bruker av norsk språk, av det Bjørnstjerne Bjørnson i si tid kalte «Brystnorsk». Her kan vi se norsk språk brukt av en «vanlig» språkbruker, men likevel av en med god utdanning etter avslutta folkeskole, nemlig både styrmanns- og skipperskole. Carl bruker språkformer i hovedsak etter 1917-rettskrivinga, som han hadde lært på folkeskolen.
Når vi studerer utviklinga av norsk skriftspråk etter 1814 og fram til i dag, er det først og fremst trykt tekst som ligger til grunn. Det er tekster som gjerne er retta og redigert av avisredaksjoner eller forlag, og svært sjelden er det forfatterens råtekst vi får tilgang på. Særlig har det vært lagt vekt på hvordan skjønnlitterære forfattere – i sine forlagsredigerte og ofte språkkorrigerte tekster – har tatt i bruk endringene som er gjort av myndighetene i de ulike språkreformene på 1900-tallet, i 1907, 1917, 1959 og 1981.
Men hvordan skreiv «vanlige» folk? Det veit vi svært lite om, for deres tekster er bare sjelden og i liten grad blitt tatt vare på for ettertida. For den som vil studere «vanlig» norsk skriftspråk i bruk, uten avisredaksjonell eller forlagsretting og -redigering, er krigsseiler og styrmann Carl Ingvald Hansens erindringer et funn.
Øyvind Larsen fortjener stor takk fra NSL for det møysommelige arbeidet han har lagt ned i en nidtidig og nøyaktig avskrift av sin onkel Carls manuskript. Slik har han ikke bare gjort en spennende biografi tilgjengelig for oss, men også lagt til rette et stort skriftspråklig norsk materiale for videre studier og analyser.
Kristiansand, januar 2026
Ernst Håkon Jahr
professor i nordisk språkvitenskap, dr. philos.
tilsynshaver, Det norske språk- og litteraturselskap
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Dette er historien om 15-åringen Carl fra Hillevåg ved Stavanger og hans liv som sjømann under 2. verdenskrig fra 1939 til 1946, men også om livet hans etter krigen fram til han døde 72 år gammel i 1996.
Mesteparten av utgaven er basert på et 100 siders manuskript Carl Ingvald Hansen (1924–1996) etterlot seg. Her kan man lese en unik og detaljrik fortelling om livet til sjøs – det harde arbeidet, kameratskap og uvennskap, udugelige offiserer, redselsen for tyske ubåter, drikking og slåssing på land – fra en som opplevde det alt sammen.
Mange krigsseilere fikk psykiske senskader av opplevelsene til sjøs, og de følte seg også sviktet av det offentlige etter 2. verdenskrig. Carl fikk også slike senskader, men med særlig hjelp og støtte fra sin familie, ble hans situasjon bedret etter hvert.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.