Gamle Kristiania-minder

av Rudolf Muus

V. MUSIKANTER OG GJØGLERE I DET GAMLE KRISTIANIA

32I 1860-aarene var der ikke megen musik at høre i Kristiania. Pianoer hørte til sjeldenheterne i husene og de, som fandtes, var de taffelformede smaaklaverer. I utkanterne hadde man kun salsmusik om søndagen og de omflakkende musikanter i gaardene. Men de var ogsaa velkomne mangesteds. Enkelte liremænd sang til sit spil vemodsfulle viser som «Paa blomsterklædt bakke», «Rudolf med sin pike gik gjennem lunden», «Amanda paa kirkegaarden» o. fl. der fik saa mangen tjenestepike til at fælde sine modige taarer, eller de nyeste morderviser. De fleste liremænd var italienere, men ingen vel saa navnkundig som Fredens engel, madame Paoli, med sin kjørende lirekasse, hvem Wiers-Jensen fremstillet i sin nytaarsrevy «Tutti Frutti». Som den gamle musikantinde feiret Harald Otto en av sine første triumfer.

Andre liremænd hadde dukkespil eller en apekat, bjørn eller andet rart dyr med sig. En egen sort lire, det saakaldte survespil, traktertes oftest av Savoyarder. Liremænd hadde stundom akrobater, jonglører eller andre jøglere med sig, og de var oftest velkomne i gaardene. Fiolinspillere viste sig ogsaa og undertiden falmede harpespillersker, der sang romancer med 33skjælvende stemme. Senerehen kom trækspillet eller bæljespillet med i laget.

Disse omflakkende musikanter og jøglere fristet saavist ikke blide kaar. Da var det bedre for markedsjøglerne, som pleiet at flakke om fra marked til marked i hele Norge, ja, endog gjøre streiftog ind i Sverige. De var folkekjendte nogen av disse jøglere, som kom hit tilbake aar efter aar.

En av veteranerne var Petter Paulsen, der selv optraadte som bajads, sabelsluker, linedanser og akrobat, og hvis selskap utgjordes av hans familie. Han var et ganske spekulativt hode. Engang leiet han Fæstningens ridehus til en søndagsforestilling. Blandt glansnumrene stod paa plakaten at Paulsens 85-aarige bedstemor skulde danse paa line. Det trak fuldt hus. Petter Paulsen la sig penger op, og paa sine gamle dage kjøpte han sig en gaard i Bodø og blev en agtværdig borger av denne by. Men gamlen blev dypt fornærmet, da han i skatteligningen i stedets avis saa sig opført som «sverdsluker Petter Paulsen».

En anden veteran var dansken Johannes Lohmann. Den, som saa ham, vil nok erindre hans løierlige jøglerfjæs og kameløine. Han var tryllekunstner, buktaler og komiker. Under Kristianiamarkedet var han aarviss paa Youngstorvet. En sommer samlet han et «sangerindeselskap» av smukke, men tvilsomme Kristianiapiker og reiste i smaabyerne og ind i Sverige med dem. Efter Kristianiamarkedets ophør optraadte han i Bazarhallen som visesanger og komiker, og endelig var han en tid «artistisk leder» paa en interessant variete «Stjernehallen». Der var ellers mange historier med Lohmann. Naar han hadde tat sig en taar over tørsten, 34var han ikke god at komme nær. Engang kom han i klammeri med en vognmand og anmeldte denne for overfald. Begge parter møttes for politiet. Vognmanden meddelte, at Lohmann uten foranledning hadde smurt til hesten hans, hvorfor han hadde git ham en lusing. Hertil bemerket Lohmann, at da han kom gaaende opover gaten, hadde hesten jept til ham, hvorfor han syntes, at han var i sin gode ret til at gi den en ørefik. Bemeldte politifuldmægtig kunde kun forklare sig dette fænomen med den jepende hest paa én maate. Kunstneren blev ilagt 2 kroners mulkt for «synlig beruselse» paa gaten. Lohmann hadde nok ogsaa lagt sig penger tilbedste, ti i begyndelsen av nittiaarene trak han sig tilbake til Kjøbenhavn, hvor han kjøpte sig en landeiendom.

En anden dansk tryllekunstner var gamle Bælling, bosat i Kristiania hvor han underviste i fiolin for 25 øre timen, men naar markedet kom, hadde han sin bod paa Youngstorvet, for som han selv sa, at «gøile med trolleri og dukketeater og fortjene en lille ekstraklat mynt».

Fra franske og tyske forfattere kjender vi disse landesfarende folk med deres eiendommelige romantiske liv. Markedsgjøglernes færden i Norge kan vist nok ogsaa opvise sidestykker hertil, om de end har et mere tamt præg. Jeg har ogsaa faat en smule indblik i denslags romantik.

Det var en vakker ung italiensk akrobat, Antonio, med ravnsort haar og helskjæg, og der laa en dæmonisk magt i hans sorte øine. Han optraadte paa Grundset marked, hvor han bedaaret en ung smuk Østerdalsjente, ved navn Ragnhild. Hun rømte med ham uten at hendes forældre visste, hvor hun var blit av. De fulgtes til 35Sverige, hvor han trak hende op i jøglerlivet. Han drak og var ofte slem mot hende, men hun hang allikevel trofast ved ham. Efter mange skjæbnens omskiftelser havnet de i Kristiania. Da var Ragnhild blit blind og Antonio søkte sit erhverv ved at spille paa lire i gaardene. Hun fulgte med ham, hendes blindhet skulde vække medynk. – Drak gjorde han fremdeles og hun hadde det ikke for godt. Han fandt paa at dressere en kakadue til at motta en skilling av folk med nebbet og derpaa række dem et spaadomskort. Dette gjorde lykke.

Engang de gav en opvisning ute paa Bygdø, blev den blinde kone gjenkjendt av en kakse fra Østerdalen som hans forlængst forsvundne søster. De fik tale sammen, uten Antonio hørte det, med faa ord meddelte hun ham sit livs roman. Broren vilde faa hende med sig og stelle godt for hende. Men Ragnhild sa nei, trods alt, hvad hun hadde lidt av Antonio, kunde hun ikke leve ham foruten.

I begyndelsen av ottiaarene støtte jeg for første gang sammen med Bartel, en markedskunstner, som er noksaa bekjendt i Kristiania. Det var paa Hamar i markedstiden. Bartel, der var tysk av fødsel, hadde en liten teltcirkus med ponnyer, hunder og apekatter. Han var kjæk, ung og vakker og tok sig virkelig ut som en cirkusdirektør. Han var ved velmagt og det var let at se at kvinderne likte ham. Det var visst nok av kjærlighet og romantik i hans liv, men hans skjæbne var temmelig omskiftelig.

Cirkushistorien gik istykker, og han jumpet over i noget andet. Næste gang saa jeg ham paa et marked, hvor han fremviste «Den skjønne Galathea» eller «Den bevægelige marmorbrud», og i de følgende aar skulde jeg gjense ham stadig i nye situationer, som akrobat, 36som karuseleier, som panoramamand, som dyretæmmer, skytepaviljonsdirektør, ja, jeg husker ikke hvad mer. Gik noget pokker ivold for ham, jumpet han straks uforfærdet over i noget nyt. Bestandig like ivrig, sangvinsk og energisk.

Sidste gang jeg støtte sammen med Bartel, det var for nogen aar siden, fandt jeg ham like kjæk og glad. Nu hadde han netop aapnet et nyt etablissement, som han reklamerte sterkt for.

«Osterhaugsgatens Tivoli» het det og skulde nok være et sommerforlystelsessted. Der stod hans kjække hustru ved skytepaviljongen, den ene av hans to unge, smukke døtre dirigerte en karusel, den anden skjøttet to gynger, og direktør Bartel dreiet vekselvis liren og spilte paa trækspil. Besøket var godt, og publikum moret sig. Det gik idetheletat markedskoselig til her.

Det var i begyndelsen av nittiaarene at jeg blev bekjendt med dyretæmmer Basso fra Kalien. Han gav forestilling paa den fordums Knudsesal i Lakkegaten. Dyrebestanden var en temmelig skikkelig bjørn og to apekatter, og en zigeuner optraadte som spillemand. Basso var en høi, blek mand med sort helskjæg, hvis ansigt bar et melankolsk, resignert uttryk. Han fortalte at ulykken hadde forfulgt ham her i Norge, og at han bare ønsket sig væk av landet. Nu, han kom sig nok ogsaa bort.

Det var visst tyve aar senere, at jeg gjensaa Basso paa Tivoli, nu som eier av et større menageri. Paa sine gamle dage hadde han nok hat lykken med sig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gamle Kristiania-minder

I samlingen Gamle Kristiania-minder beskriver Rudolf Muus forskjellige områder og steder i og rundt Kristiania på begynnelsen av 1800-tallet: Ullevål, Grefsenåsen, de mange løkkene som omkranset bykjernen, markeder, kafeer, Klingenberg og andre forlystelsessteder. Han tar også for seg en del av byens innbyggere, som for eksempel velstående familier, musikanter og skuespillere.

Samlingen kom første gang ut i 1923. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.

Les mer..

Om Rudolf Muus

Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.