Gamle Kristiania-originaler

av Rudolf Muus

VIII. KRISTIAN MALER

Kristian Kristiansen het han og hadde unegtelig en ganske betydelig begavelse som maler, men livsglæden var altfor sterk i ham til at han kunde komme til at bryte sig nogen bane. Han hadde kastet sig paa portrætmaling og blev støttet under armene og kostet utdannelse paa, men førend han endnu var paa langt nær færdig, trak han aarene ind og lot baaten drive for strøm og vind.

Allikevel har han opnaadd at frembringe et par ypperlige portrætmalerier av fremragende norske mænd. De skapte ham ikke noget navn, men over hele byen var han kjendt som Kristian maler eller Kristian Blæk, med hans tusen gale indfald.

En svær robust kar med gult krøllet haar, blaa øine, blonde knebler og et ansigt, der virket fromt, likesom hans Egersundsdialekt bidrog til at man fik et troskyldig, elskværdig indtryk av ham. Han var altid saa villig til at tilby at male et billede av den eller den, som han traf sammen med, det skulde koste en ren bagatel. Men ve den, som gav sig ham ivold, han skulde nok faa føle, hvad det vil si at ha tat fanden i baaten. Ogsaa det, at Kristian Maler var glad i ildvand og han under paavirkning av denne drik blev pirrelig, vanskelig at 39omgaaes og ved den mindste virkelige eller indbildte fornærmelse straks var villig at gaa paa med knytnæven. Og sterk som en bjørn var han.

Han talte godt for sig og fik flere av byens mæcenater til at interessere sig for ham og punge ut. Men siden, naar Kristian var i pengeknipe, og det var han fortvæk, «slog» han dem, indtil de maatte slaa haanden av ham.

Det var en snil ingeniør ved navn Holm, hvis billede Kristian skulde male, og han fik nok føle, hvad det var at forskrive sig til den onde. Omtrent hver dag hjemsøkte Kristian ham for at gjøre nogen penselstrøk og «slaa» ham for mynt. Var han uvillig, satte Kristian sit mest dæmonisk brutale ansigt op og skræmte ham til at punge ut. Det var en skrækkelig trængselstid for den ulykkelige ingeniør. Hvor ofte forbandet han ikke hin usalige stund, da han hadde indlatt sig med den frygtelige maler, og utgifterne var rent skrækindjagende.

Endelig drog ingeniøren et lettelsens suk, da maleriet var færdig, og udmerket portrætlikt var det. Kristian fik en femkrone paa kjøpet og takket for sig. Holm lot sætte en kostbar ramme paa det og gav det en pen plads paa sin væg.

Men næste dag han kom hjem fra kontoret var billedet væk. Han spurte sin vertinde og hun sa, at maleren hadde været der og tat billedet med sig, da han hadde noget at rette paa det.

Fuld av bange anelser ilte Holm op til kunstneren. Der sat han helt plakat over en toddy og snøvlet: «Du faar undskylde mig, Ludvig, jeg var nødt til 40at stampe billedet. Her er seddelen, vær saa snild at lægge ut til gjenløsningen.»

Men Holm følte sig ikke sikker for kunstneren og lot foreløbig billedet bli hvor det var.

En tid efter møtte han Kristian Maler, som sa til ham:

«Det er sandt, Ludvig, jeg skylder dig 10 kroner. Nu var jeg netop oppe paa raadstuen og betalte en mulkt paa 10 kroner, men de kunde ikke gi mig igjen paa en femtikroneseddel, saa fik jeg 10 kroner tilgode der. Nu kan du gaa derop, hilse fra mig og si at du skal ha tieren, saa faar jeg betalt min gjæld til dig med det samme.»

«Tak skal du ha, nu kommer de mig virkelig godt tilpas,» sa ingeniøren varmt.

Han gik op paa politikammeret til kassereren og fremførte sit ærend, men denne lo og sa:

«Nu har nok maleren slaat i Dem en god skrøne.»

En dag kom Kristian Maler i rigtig krigshumør ind paa en kafé og saa tre mandspersoner sitte om et bord, alle var de hans bitre fiender, og han bestemte sig til paa stedet at gi dem en revselse.

Han gik like hen til bordet og gav den ene en durabel ørefik. De to andre fór op for at kaste sig over maleren, men han hadde venstre næven fuld av pepper, som han kastet i øinene paa dem, saa de forblindedes, gav hver av dem en kilevink og strøk paa dør.

En anden gang hadde han paa en kafé smurt op en ukjendt person, næste morgen, da maleren vaaknet ædru, kom han til det resultat, at det var ham selv om hadde kranglet sig ind paa fyren 41og at han selv bar skylden. Kristian ærgret sig litt over dette, men endnu ærgerligere blev han, da han utpaa dagen fik en indkaldelse til politiet i samme anledning. Han skulde møte kl. 10 næste dag.

Kristianiaoriginaler_s41

Kristian Maler var ute i god tid og spaserte frem og tilbake ute paa plænen ved raadstuen. Saa kom hans kontrapart opover gaten. Kristian hilste og sa:

«De, jeg er virkelig lei over at jeg smeldte til 42Dem igaar. Ti skylden var min – det var jeg som fornærmet Dem først, eftersom jeg var fuld. Naa vet jeg, hvordan det gaar. Jeg blir ilagt en mulkt av 10 kroner – ja, jeg har pengene med mig. (Han slog sig paa lommen). Jeg maa betale 10 kroner, men De faar ikke noget godt av dem. Var det saa ikke bedre om vi forsonet os og gik ut og turet op disse pengene sammen.»

Den anden lo og samtykket. Saa gik de ut paa ballade og blev kjernevenner.

Forøvrig stod Kristian Maler sig godt med politiet. Hvis han saa en konstabel ha ondt for at klare en arrestant, var Kristian straks parat til at ta et tak med. Og naar de fik buksert arrestanten op paa stationen, honorerte man den hjælpsomme maler med et kronestykke.

Ofte fik han slagsmaalsmulkter, men sa at det lønnet sig ikke at betale dem; ti naar han «sat», hadde han indtægter av det. Da overtalte han slutterne til at la sig male av ham, og naar han slap ut fik han sit honorar i klingende mynt.

Engang sa hans husvert ham op, fordi han gjorde braak. Kristian Maler svor hevn. Efter han hadde flyttet kom han igjen paa en tid, da han visste at verten sov middag. Det var i den heteste sommertid og verten sov for aapent vindu i anden etage. Kristian satte en stige til og kløv ind av vinduet. Verten sov som en sten og Kristian tok malersaker frem og gav hans graasprængte haar og helskjæg en ny farve. Saa fjernet han sig ubemerket.

Da verten kom ind til sin familie med grønt haar og skjæg, blev der et forskrækkelig opstyr.

43Kristian hadde et horn i siden til maleren W. som holdt malerskole. En dag da W. stod ved katheteret og holdt foredrag for sine elever, traadte Kristian Maler ind. Han trak en revolver, sigtet paa W., tvang ham til at gaa ned fra katheteret og sætte sig i salen. Fremdeles med revolveren i haanden indtok Kristian hans plads, varskodde forsamlingen om at ingen maatte forlate salen, saa holdt han et flammende foredrag for dem om kunst.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gamle Kristiania-originaler

I samlingen Gamle Kristiania-orginaler forteller Rudolf Muus om noen av byoriginalene i Kristiania på slutten av 1800-tallet, f.eks. «Grønlands-Ibsen», «Keiser Dal», skomakeren med tilnavnet «Flik-Flak», trevarehandler Andersen på Youngstorvet, «Jumbo» (oppkalt etter Barnums berømte kjempeelefant) og «Kina-Olsen».

Samlingen kom første gang ut i 1922. Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.

Les mer..

Om Rudolf Muus

Med sine 286 utgivelser er Rudolf Muus en av de mest produktive forfatterne i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.