ANNEN HANDLING

Rum hos biskoppen. En dør i baggrunnen fører in til et annet stort rum; desuden dør til højre f. t. Vinduer til venstre. Længst fremme ved et sådant en stor læne-stol. Bag denne et skrive-bord med stol foran. En sofa til højre ved døren og stole ordnede foran og ved siden af denne samt i baggrunnen.


Første møde


    Biskoppen (i sofaen).

Du siger altid, at du har handlet efter din overbevisning, kære Hagbart. Nu vel; forbyder du mig at handle efter min?


    Hagbart.

Jeg ber dig jo bare, onkel, om først at se henne, tale med henne.


    Biskoppen.

Men når jeg nu ikke vil? Det er jo tungt, at du har valgt dig en livs-ledsagerinne uden for vor omgang; – imidlertid er hun dag for dag ble’t os kærere. For henne skal vi gøre alt. Men længre går vi ikke. – Vil du læse brevet?


    Hagbart.

Nej.


    Biskoppen.

Det skulde du dog gøre. Det er ikke uhøfligt.


    Hagbart.

Jeg kænner jo din milde form. Men det er sagen, onkel, – sagen!


    Biskoppen.

Ja, – den kan jeg ikke ændre.


    Hagbart.

Kunde du i alle fall ikke opsætte med at sende brevet?


    Biskoppen.

Det er sendt.


    Hagbart.

Det er sendt!


    Biskoppen.

I morges. – Ja! – Derved er intet mere at gøre.


    Hagbart.

Onkel, du er hård!


    Biskoppen.

Hvor kan du sige det, Hagbart? Jeg finner mig i, at du forlader den teologiske bane. Én alene véd, hvor jeg sørger over det. (Rejser sig.)

Men jeg finner mig ikke i, at du drager et menneske in i min omgang, som ikke engang bærer sin mands navn. Véd vi, hvem hennes mand var? Hun både giftede sig og blev skilt i udlandet. Hennes liv senere hen kænner vi heller ikke; det har næppe været dadelfrit. Siden hun kom hid, har hun ikke en eneste gang søgt kirken. Hun har levet højst ekscentrisk og nu i den sidste tid tilladt en mand at komme der, som har et slet rygte.


    Hagbart.

General Rosen?


    Biskoppen.

Ja, general Rosen. Han er dog næsten en dranker. Udsvævende er han vist også.


    Hagbart.

Han kommer ellers overalt. Han kommer også hid.


    Biskoppen.

Generalen har udmærket sig på val-pladsen; han har mange selskabelige egenskaber, gode forbindelser. Livet er engang så.


    Hagbart.

Men fru Falk kan man afvise?


    Biskoppen.

Hun er en kvinne.


    Hagbart.

Mon hvor længe det vil tåles, at slig en forskel gøres?


    Biskoppen.

Se, se; er du kommen did også? – Du har nok lagt dig til mange nye lærdomme i den senere tid?


    Hagbart.

Du skulde én eneste gang have talt med fru Falk, du også!


    Biskoppen.

Jeg skal betro dig noget, Hagbart! Justitiarius Røst, som bor derude på landet, har ofte set generalen komme fra henne på en højst upassende tid. – Med den sort fruentimmer taler jeg ikke.


    Hagbart.

Men med den sort mænd?


    Biskoppen.

Ja, som sagt, det er en annen sag.


    Hagbart.

Ja-så. – Fru Falk har intet annet forhold til generalen enn medlidenhedens.


    Biskoppen.

Har han da kænt hende før?


    Hagbart.

Sansynligvis. Hun tar sig i ethvert fall alvorlig af ham. Ingen annen gør det.


    Biskoppen.

Så har hun vel sin særskilte grun.


    Hagbart.

Skal jeg sige dig den? Hun har mere hjærte enn vi andre; hun har større kraft til at bringe offer, enn vi har. Hun er en meget større natur, og hun har nåt en dybere udvikling, intellektuelt som moralsk, enn nogen af os.


    Biskoppen.

Jeg hører på dig med den allerstørste forundring!


    Hagbart.

Ja, misforstå mig ikke! Hun har sine fejl.


    Biskoppen.

Nå, så det har hun dog! – Jeg vil alvorlig bede dig om noget, Hagbart. Rejs bort på en stund.


    Hagbart.

Rejse bort!


    Biskoppen.

Til din onkel professoren f. eks. Bare på en 8 à 14 dager. Du trænger stærkt til at blive klar – både over det ene og det annet. Du er i en stærk gæring.


    Hagbart.

Det er jeg; men –


    Biskoppen.

Tal ud!


    Hagbart.

Jeg har været i gæring længer, enn du har vidst. Jeg har været det lige fra den dag i vinter, jeg gjorde fru Falk så forfærdelig uret.


    Biskoppen.

Ikke netop uret; men –


    Hagbart.

Jo, uret! Det blev skæbne-stenen i mit liv. Til et sligt fanatisk udbrud skulde det komme. Så forfærdedes jeg endelig over mig selv, – ja, jeg skal ikke plage dig med min hele lange kamp; du så den ikke; ti jeg var ikke her. Men da jeg tilsidst blev syg og måtte til bad og der fik se Ågåt, – det var mer enn alt, jeg havde spekuleret, det var sundheden selv, en ny sort menneske, det var endelig livets egen røst og bevægelse i rent betagende skønhed! Du kan ikke forestille dig, hvorledes jeg da straks længtes efter også at få se den, som havde opdraget henne. Hun måtte sidde inne med noget af det, jeg havde savnet, – altid savnet! Ti dette her – nu må det siges! – havde i grunnen været mig unaturligt; det var for at døve savnene i mig selv, at jeg var ble’t så fanatisk stræng mod andre. – Ja, det er ydmygende at tilstå sådant. Men det er sant. Jeg har altid været kejtet og hæftig. – Men hvad var det jeg vilde sige?


    Biskoppen.

Du vilde naturligvis komme til fru Falk.


    Hagbart.

Ja! – Kære, tænk nu ikke ondt. Men jeg har i alle disse dager ikke kunnet være fra henne.


    Biskoppen.

Det er altså henne, du har talt med?


    Hagbart.

Ja vist! – Ja, d. v. s. også med Ågåt. Du foreslår mig at rejse bort. Jeg kan ikke! Om jeg kunde fordoble mig selv eller tiden, – der, hos henne, strak det ikke til. Nej, nu har jeg funnet frem! Nu kan jeg ingensteds rejse hen.


    Biskoppen.

Og dette kaller du: at finne frem! Stakkels gut!


    Hagbart.

Ja, jeg kan ikke tale med dig. Du vil ikke forstå mig mere, enn da du satte olde-mors bibliotek op på loftet.


    Biskoppen.

Ja, jeg ser, du har draget det frem igen. Nu; du har din fri vilje i det ene som i det annet. Du skal ikke kunne sige, jeg har øvet tvang.


    Hagbart.

Nej, du er god, onkel, – mod mig.


    Biskoppen.

Men her er noget nyt kommet til. Jeg har set det før i dag.


    Hagbart.

Hvad mener du?


    Biskoppen.

Du har da i denne samtale højst to ganger nævnt Ågåts navn.


    Hagbart.

Det er jo heller ikke Ågåt, vi taler om.


    Biskoppen.

Elsker du henne ikke mere?


    Hagbart.

Om jeg elsker Ågåt? (Ler.) Kan du spørge? – Du mener –?


    Biskoppen.

Ja, jeg mener –


    Hagbart (ler igen).

Nej, det er en misforståelse, kære!


    Biskoppen.

Jeg gentar: rejs bort på en 8-14 dager, Hagbart! Se på afstand – på dig selv og på andre!


    Hagbart.

Det er umuligt! Aldeles umuligt, onkel! Det var, som vilde du sige til mig: læg dig ned og sov, Hagbart, i 8-14 dager; det vilde du have så godt af! – Nej, nu er endelig, ja, endelig alle mine kræfter i bevægelse; den er stundom så stærk, at jeg næppe kan styre den.


    Biskoppen.

Just derfor.


    Hagbart.

Just derfor må det stå til, onkel. Engang i mit liv stå til! – Nej, nu må jeg blive her! Ja, god morgen, onkel! Jeg trænger til at gå en tur.


    Biskoppen.

D. v. s. til at se fru Falk?


    Hagbart (ler).

Desværre, jeg tør ikke gå did før i eftermiddag; ti jeg var der hele dagen i går. – Men alle mine tanker er ved denne samtale sat i gang igen, og da jeg ingen har at pleje dem med, må jeg ud og gå. Tak, onkel! du er i grunnen overbærende med mig!


    Biskoppen.

Du vil altså ikke læse brevet?


    Hagbart.

Det er sant, – brevet! – Det kaster jo hele forholdet hen i uvished igen; – hvor kan jeg dog glemme det?


    Biskoppen.

Ja, ser du selv, hvor uklart og løst alt er blevet i dig? Du trænger til at samle dig igen. Rejs bort!


    Hagbart.

Umuligt! – Farvel, onkel!


    Biskoppen.

Der er olde-mor!


Annet møde


    Hagbart.

God morgen, olde-mor! Har du sovet godt?


    Olde-mor (kommende fra baggrunnen).

Udmærket!


    Cornelia (som fører henne).

Hun har såmænd sovet til langt ud på dag.


    Biskoppen.

Det fornøjer mig, bedste-mor!

(Tager hennes annen arm.)

    Olde-mor.

Du behøver ikke at tale så højt. Klart vejr i dag. Hører godt. (Til Hagbart.) Du kom ikke in til mig i går aftes?


    Hagbart.

Jeg kom så sent hjem, olde-mor.


    Olde-mor.

Du behøver slet ikke at tale så højt.


    Cornelia.

Hun vil altid lade, som hun hører.


    Olde-mor (er under dette ført til den store stol ved vinduet).

Dette er en god plads …


    Biskoppen.

Og det glæder mig hver dag, du sidder der! –


    Olde-mor.

dette vindue … og denne spejl derude.


    Cornelia.

Ja, der kan du følge med.


    Olde-mor.

Som de skriger, alle mennesker!


    Biskoppen.

Nu tillader du, at jeg går in og bytter om?

(Går in til højre.)

    Cornelia.

Er det noget, du ønsker?


    Olde-mor.

Nej, tak!

(Cornelia går ud af baggrunnen.)

    Hagbart.

Kære, gode olde-mor! Du er den eneste her, som forstår mig!


    Olde-mor (forsøger at se sig om).

Er vi alene?


    Hagbart.

Ja.


    Olde-mor.

Hilser så biskoppen på fru Falk?


    Hagbart.

Nej, desværre; han har skrevet henne et brev til.


    Olde-mor.

Jeg tænkte det.


    Hagbart.

Er det ikke forskrækkeligt, olde-mor! Ikke engang at ville se henne, tale med henne, før han dømmer.


    Olde-mor.

De er slig disse … Er vi alene?


    Hagbart.

Ja, olde-mor! –


    Olde-mor.

Men vær tålmodig, Hagbart! Du var nylig ligedan.


    Hagbart.

Ja, olde-mor!


    Olde-mor.

Jeg har set så mange slægter, … så mange moder. I min tid var det tolerancen.


    Hagbart.

Jeg har slig glæde af dine bøger, olde-mor!


    Olde-mor.

Ikke sant? – Er vi alene?


    Hagbart.

Ja, olde-mor.


    Olde-mor.

Jeg er rigtig forelsket i din forlovede, Hagbart. Hun er som pigerne i min tid.


    Hagbart.

Frejdig, hvad?


    Olde-mor.

Fri, selvstændig. – Nu på en tid har de været annerledes. – – Er vi alene?


    Hagbart.

Ja.


    Olde-mor.

Gift dig, … så flytter jeg til dig … og til henne. Hys!


    Hagbart.

Virkelig?


    Olde-mor.

Hys! (Ser ud.) Der har vi justitiarius og hans frue. –


    Cornelia (i døren fra baggrunnen).

Justitiarius og frue kommer! Varsko din onkel!


    Hagbart.

Ja.


    Olde-mor.

Jeg kunde tænke det. De kom i går fra landet.


    Hagbart.

Farvel da, olde-mor!


    Olde-mor.

Farvel, min gut!


Tredje møde


    Cornelia (åbner døren i baggrunnen).

Vær så artig!


    Fru Røst.

Takker så meget! Undskyld, at vi kommer så tidlig. Men vi kom i går in fra landet. Og min mand skal i dag i retten et øjeblik.


    Justitiarius Røst.

Jeg skal i dag i retten.


    Biskoppen (fra højre).

Velkommen!


    Begge.

Tak!


    Fru Røst.

Undskyld, at vi kommer så tidlig. Men vi kom i går in fra landet, og min mand skal i dag i retten.


    Røst.

Jeg skal i retten et øjeblik.


    Biskoppen.

Jeg véd det.


    Fru Røst.

Der er jo olde-mor allerede på sin plads!


    Røst.

God morgen, bedste frue!


    Fru Røst.

God morgen! – Nej, for Guds skyld, bliv siddende!


    Olde-mor.

Å, jeg kan nok –


    Røst.

Ja, den, som havde Deres styrke!


    Fru Røst.

Min mand sa’ just i går aftes til frøkenen …


    Olde-mor.

De behøver ikke at anstrænge Dem så. – Jeg hører godt.

(Man veksler blikke.)

    Røst.

Jeg sa’ just i går aftes til frøkenen; vi traf sammen et øjeblik ved opbyggelsen: –


    Olde-mor.

Jeg véd det.


    Røst.

«Jeg har aldrig set nogen over niti år have alle sine sanser i så god behold –


    Fru Røst.

– i så god behold». Og så den helbred! Min mand er så plaget af astma i denne tid.


    Røst.

Jeg er så plaget af astma.


    Fru Røst.

Og min kardialgi, – den, å!


    Olde-mor.

Den sygdom kænte vi ikke til i min tid.


    Fru Røst.

Hun er så sød; hun husker ikke, at de var syge i hennes tid.


    Biskoppen.

Vi har dog godt vejr nu.


    Røst.

Et fortryllende vejr! Jeg forstår heller ikke, at netop nu – Nej, umag Dem ikke, Deres højærværdighed! Jeg skal –


    Fru Røst.

Min mand må have forkølet sig.

(Man sætter sig.)

    Cornelia.

I bede-huset i går aftes var ikke frit for drag.


    Røst.

Men vi sad i den øverste krog.


    Fru Røst.

Vi sad i den øverste krog. Dette hindrede os i at hilse på Deres højærværdighed.


    Biskoppen.

Der var så mange folk.


    Røst og Frue og Cornelia.

Mange folk.


    Fru Røst.

Der har Deres højærværdighed fåt en god hjælp.


    Røst.

Ja, derom var alle enige.


    Biskoppen.

Måtte han bare være, hvad jeg vilde kalle praktisk. Det er slemme tider nu.


    Alle tre.

Slemme tider!


    Fru Røst.

Vi hørte just i går, – ja, jeg kunde ikke spørge frøkenen om det; der kom så mange folk for at hilse på os, – vi hørte just –


    Røst.

– og det er grunnen, hvorfor vi kommer hid i dag; – vi går altid direkte.


    Fru Røst.

Direkte! Det er min mands valg-sprog.


    Biskoppen.

Sansynligvis om Hagbarts – forlovelse?


    Begge.

– med frøken Falk?


    Cornelia.

Jo, det forholder sig så.


    Fru Røst.

Virkelig?


    Cornelia.

Min bror fant, at han ingen ret havde til at modsætte sig.


    Røst.

Ja-så. Ja, det må jo være tungt for Deres højærværdighed!


    Biskoppen.

Det kan ikke nægtes.


    Fru Røst.

Som kandidat Tallhaug har forandret sig!


    Røst.

Han, som nylig –!


    Biskoppen.

Unge mennesker nu til dags, frue, må ikke i så henseende dømmes for strængt.


    Røst.

Tidsånden!


    Biskoppen.

Jeg må ellers sige, at den unge pige ikke netop mishager mig.


    Cornelia.

Min bror synes ganske godt om henne, skønt han finner jo hennes væsen noget frit, noget uoverlagt.


    Fru Røst.

Men hennes pleje-mor!


    Røst.

Ja, hennes pleje-mor!


    Cornelia.

Min bror har besluttet ikke at besøge henne.


    Begge.

Virkelig!


    Fru Røst.

Hvor det glæder os!


    Røst.

Det var det, vi vilde vide! Alle mennesker, som vi mødte i går, var spænte på det.


    Fru Røst.

Alle! Vi var bekymrede.


    Cornelia.

Min bror har skrevet til henne og ladet henne det forstå.


    Røst.

Naturligvis!


    Fru Røst.

Det glæder os!


    Olde-mor.

Der holder en vågn udenfor.


    Cornelia.

Jeg syntes virkelig også, at jeg hørte en vågn.

(Rejser sig op.)

    Olde-mor.

En dame stiger ud.


    Fru Røst.

En dame? – Gud, det skulde dog vel ikke –?

(Har rejst sig.)

    Røst.

Hvad siger du?

(Rejser sig.)

    Cornelia.

Hun bærer slør.


    Fru Røst.

Jeg mener virkelig –? Kom, Røst, du, som kænner –?


    Røst.

Det er henne; jeg kænner kusken! Hans!


    Biskoppen (som har rejst sig).

Men det kan jo være frøkenen.


    Cornelia.

Nej, frøkenen er det ikke. – Nu er hun allerede inne; hvad skal vi?


    Fru Røst.

Har hun ikke fåt Deres højærværdigheds brev?


    Biskoppen.

Jo, i morges.


    Røst.

Og alligevel –?


    Biskoppen.

Kanske netop derfor. Hm! – Du, Cornelia, må gå ud og –


    Cornelia.

På ingen måde! Aldrig! –


    Fru Røst (til sin mand).

Kom, min ven! Skynd dig, lad os gå! (Søger sin parasol.) Min parasol?


    Biskoppen (sagte).

Nej, bliv heller lidt, hr. justitiarius!


    Røst.

Således!


    Fru Røst.

Min parasol! Jeg kan ikke finne min parasol. –


    Røst.

Ti du går med den i hånden, min bedste!


    Fru Røst.

Det gør jeg også! Se, hvor forskrækket jeg er ble’t. – Skynd dig, kom! Kan vi gå den vej?


    Røst.

Biskoppens sove-kammer!


    Fru Røst.

Å! – Men når du er med, Røst? Ellers møder vi henne jo? Du står stille! Du skulde dog vel ikke –?


    Røst.

Lad os vente lidt.


    Fru Røst.

Vente? Så du får tale med henne? Nej, de mandfolk, er de dog ikke alle lige!


    Biskoppen.

Men nogen må dog –! Cornelia!


    Cornelia.

For alt i verden! Jeg rører mig ikke!


    Olde-mor.

Gracchus!


    Biskoppen.

Ja, bedste-mor!


    Fru Røst.

Nu blander den gamle sig i det. Jeg tænkte det!


    Olde-mor.

Høflighed er en pligt, som er fælles for alle.


    Biskoppen.

Du har ret! (Går mod baggrunnen; i det samme bankes på udenfra.) Vær så artig!

(Døren åbnes; fru Falk træder in.)

Fjerde møde


    Fru Røst.

Der er hun!


    Røst.

Men så vær rolig!


    Fru Røst.

Vil du ikke nu heller –?


    Fru Falk.

Undskyld; det er biskoppen?


    Biskoppen.

Jo, frue! – Jeg har den ære at se –?


    Fru Falk.

Fru Falk.


    Biskoppen.

Må jeg forestille min søster? – Hr. justitiarius Røst; – fru Røst, – og her –

(De går fremover.)

    Fru Falk.

Fru «olde-mor», kan jeg tænke?


    Biskoppen.

Jo. – Må jeg forestille fru Falk for dig, bedstemor?


    Olde-mor (rejser sig).

Det glæder mig at se Dem, frue.


    Fru Røst og Cornelia.

Hvad siger hun?


    Olde-mor.

Som slægtens ældste – den eneste fortjeneste, jeg har – ønsker jeg Dem velkommen.


    Fru Falk (studser, knæler og kysser hennes hånd).

    Fru Røst.

Nej, du gode –!


    Cornelia.

Nå!


    Fru Røst.

Lad os komme herfra!


    Røst (sagte).

Ønsker Deres højærværdighed –?


    Biskoppen (ligeså).

Tak! Nu må jeg så alligevel til!


    Røst.

Altså: god morgen!


    Biskoppen.

Hjærtelig tak både for besøget og Deres åbne henvendelse til mig selv.


    Fru Røst.

Det er vor vis, Deres højærværdighed. God morgen!


    Cornelia (da man vil tage afsked med henne).

Jeg følger ud.


    Røst (til olde-mor).

Bestandig lige god helbred, frue!


    Fru Røst.

Lev vel, frue! Nej, umag Dem ikke på ny. De har jo nylig overanstrængt Dem.


    Olde-mor.

I lige måde.


    Begge.

I lige –?


    Biskoppen.

Hun har tænkt, De sagde: lev vel – eller lignende.


    Begge.

Nå således!

(Ler. Derpå med stort alvor tavs kompliment for fru Falk. De følges ud af Cornelia og biskoppen; den sidste vender om halv-vejs.)

    Biskoppen.

Vil De behage at tage plads?


    Fru Falk.

Deres højærværdighed har i dag sendt mig et brev. (Hun venter forgæves på et svar fra biskoppen.) Deri lader De mig på en høflig måde forstå, at Deres familje ikke kan omgås mig.


    Biskoppen.

Jeg tænkte, frue, at De selv ikke ønskede nogen omgang nu som før.


    Fru Falk.

I virkeligheden vil dette sige, at jeg skal give de to unge min ejendom og selv drives bort.


    Biskoppen.

Denne udlæggelse er Deres egen, frue.


    Fru Falk.

Deres bror-søn har vist sagt Dem, at min ejendom ikke er stor nok til at ernære en familje her og mig et annet sted.


    Biskoppen.

Sant nok. Men kan ejendommen ikke sælges?


    Fru Falk.

– Og vi alle drage bort, mener Deres højærværdighed? Jo; men det er først nu at ejendommen skal blive til noget; nu kommer jo også jærn-banen. – Og så er den gammel i familjen.


    Biskoppen.

Den er meget vakker.


    Fru Falk.

Vi har fåt den kær.


    Biskoppen.

Det gør mig ondt, at sagen stiller sig således.


    Fru Falk.

Så skulde det måske få lidt inflydelse på Deres højærværdigheds bestemmelse?


    Biskoppen.

Min bestemmelse, frue, tør intet hensyn tage til Deres ejendom.


    Fru Falk.

Har jeg i disse otte år fornærmet Dem? Eller nogen her?


    Biskoppen.

Frue, De véd selv, at De ikke har det.


    Fru Falk.

Eller måske har jeg opdraget min søster-datter således, at jeg af den grun –?


    Biskoppen.

Deres søster-datter gør Dem ære, frue.


    Fru Falk.

Måske er det da mine folk, som har klaget over mig? eller nogen over dem?


    Biskoppen.

Bedste frue, ingen, selv den skarpeste, kan sige annet, enn at De i dette forhold har været mønsterværdig.


    Fru Falk.

Hvad er det så?


    Biskoppen.

De kan næppe ville, at jeg til en dame –


    Fru Falk.

Jeg skal hjælpe Dem. Det er min fortid.


    Biskoppen.

Siden De selv siger det, – ja.


    Fru Falk.

Finnes der intet, som kan forsone en fortid, som De for øvrigt ikke kænner?


    Biskoppen.

Jeg har ikke set Dem søge nogen forsoning med den, frue.


    Fru Falk.

De mener, at De ikke har set mig til skrifte eller i kirke?


    Biskoppen.

Ja, frue.


    Fru Falk.

Vil De, jeg skal søge forsoning ved at lyve?


    Biskoppen.

Nej; men alene denne vej er den sikre.


    Fru Falk.

Der er andre; jeg har valgt arbejdets og pligtens.


    Biskoppen.

Jeg sagde: den alene sikre vej, frue. – Deres beskytter ikke mod fristelser.


    Fru Falk.

Så er det noget bestemt, De tænker på? – Skal jeg hjælpe Dem én gang til? General Rosen.


    Biskoppen.

Netop, frue.


    Fru Falk.

Jeg burde fjærne ham?


    Biskoppen.

Ja.


    Fru Falk.

Men så var det også forbi med ham. Og der er meget dygtigt ved general Rosen.


    Biskoppen.

Jeg hverken tør eller vil blande mig i forhold, jeg ikke kænner; men alene et grunfæstet rygte kan tage på sig at redde en mand som general Rosen.


    Fru Falk.

De har vist ret.


    Biskoppen.

De betaler en for høj pris, frue, og er dog ikke sikker på at opnå noget.


    Fru Falk.

Nej. Men der er én ting til, og den har De glemt.


    Biskoppen.

Og det er?


    Fru Falk.

Barmhjærtigheden.


    Biskoppen.

Ja-så. – Ja. – Når De tar det fra den side, har jo jeg intet at sige.


    Fru Falk.

De tror det ikke?


    Biskoppen.

Jeg vilde meget ønske, at det berode på, hvad jeg her tror. Det gør det ikke, frue.


    Fru Falk.

Men De må inrømme, at man bør gøre godt selv med fare for sit eget rygte.


    Biskoppen.

Uden tvil.


    Fru Falk.

Se, det vilde jeg vende mod Dem, Deres højærværdighed! Det er muligt, De foreløbig tabte noget af menighedens sikre tro på Dem ved at hilse på mig; men nu véd De af min egen mun, at hint rygte er falsk, og at De tværtom bør støtte mig i det, som jeg her prøver at gøre. Og så gør De en god gærning mod de to unge og mod mig ved ikke at støde mig bort. Jeg har nu i nogle år bare levet for andre. Det gøres ikke uden offer, Deres højærværdighed, især når man som jeg slet ikke ennu har afsluttet sit liv.


    Biskoppen.

De er selve ungdommen, frue!


    Fru Falk.

Det just ikke; – men uden kamp har det ikke gåt. Og nu vilde jeg have lidt løn for det. Hvem ønsker ikke det? Jeg vilde få leve sammen med dem, jeg har ofret mig for; jeg vilde få se deres lykke og gøre den til min. Berøv mig ikke det, Deres højærværdighed. Ti det beror på Dem!


    Biskoppen.

Jeg kan ikke godt forstå, at det skulde bero på mig.


    Fru Falk.

Det beror på Dem; ti for den pris, at jeg skulde holdes udenfor, tager min pleje-datter aldrig Deres brorsøn.


    Biskoppen.

Det skulde gøre mig ondt, frue.


    Fru Falk.

Jeg skyndte mig hid, før hun fik vide noget. Jeg tog brevet med. Tag det tilbage, Deres højærværdighed!

(Søger det.)

    Biskoppen.

Hvad er det, frue?


    Fru Falk.

Brevet! – Jeg lagde det på pulten for at tage det til mig, når jeg var klædt, … og i min hast og hæftighed – har jeg glemt det! Nu skriver Ågåt regninger ud ved den samme pult. Om hun ser Deres håndskrift? Hun aner straks noget. Ti vi har jo hver dag ventet Dem.


    Biskoppen.

Så er der vel intet at gøre ved det?


    Fru Falk.

Jo. Når hun nu kommer her – ti hun forstår alt og kommer straks – kunde da ikke Deres højærværdighed selv møde henne og sige: –

(Stanser.)

    Biskoppen.

Og sige –?


    Fru Falk.

Jeg har taget fejl. Et menneske skal dømmes ikke efter hvad det har fejlet, men efter hvad det har nåt; ikke efter dets tro, men efter dets vilje til godt og sant. Dette vil jeg lære min menighed ved på første søndag at besøge Deres pleje-mor. (Hun ser olde-mors deltagelse, griber hennes hånd og vender sig.) Hun, som er ærværdig, ber også for mig. Hun er fra en tid, som var tolerantere enn vor, i alle fall enn vi er i vor lille afkrog. Hennes lange livs visdom samler sig i dette ord: vær overbærende!


    Biskoppen.

Der er et slags overbærenhed, frue, som ikke er os tilladt; det er den, der udsletter forskællen mellem godt og ondt. Den tolerance viste bedste-mors tid; men den er ikke efterlignelses-værdig.


    Fru Falk (går fra olde-mor).

Om jeg har fejlet, om jeg er ringe for Deres høje livs-syn, husk, De tjener en, som var synderes ven.


    Biskoppen.

Det vil jeg også være, når De kommer for at søge Deres sjæls frelse; jeg skal da gøre alt.


    Fru Falk.

Hjælp mig at forsone min fortid! Det er for mig alt. For Dem er det ikke meget. Jeg forlanger bare lidt høflighed, ingen krænkelse! Jeg skal læmpe det, så vi sjælden ser hverandre. Bare ikke sæt mig udenfor; ti det er at overgive mig til foragt. Tro mig: De skal ingen skam have af mig, og de to unges taknemmelighed vil lønne Deres gode gærning.


    Biskoppen.

Det gør mig meget ondt at stå således for Dem. Ti De må tro, at jeg er hård. Det er omvendt. På mit sinn ligger tuseners ængstelige samvittighed. Jeg tør ikke for min kære bror-søns skyld krænke hines agtelsesfulle tillid eller vor fælles lov. Det er allerede meget, at jeg i en så stærk kirkelig bevægelse som vor nu – åbner biskoppens hus for Deres pleje-datter; jeg kan ikke, jeg tør ikke også åbne det for en kvinne, som den hele menighed, om også med urette, … ja, frue, jeg skal ikke såre Dem.


    Fru Falk.

Virkelig!


    Biskoppen.

Vær vis på, det gør mig ondt. Jeg har personlig fåt et udmærket intryk af Dem.


    Olde-mor (har imidlertid rejst sig og begynt at gå).

    Fru Falk.

De vil gå?

(Biskoppen iler hen og ringer på en klokke-stræng.)

    Olde-mor.

Ja; – jeg er for gammel til kamp. – Og efter hvad jeg nu har hørt – har vist heller ikke jeg nogen ret til at sidde her.

(Cornelia kommer, modtager henne og går med henne ud i baggrunnen.)

    Fru Falk (frem).

Nu kan jeg sige Dem det: Deres højærværdighed er ikke modig. Åsyn til åsyn med mig føler De, hvad De bør gøre; men De tør ikke.


    Biskoppen.

De er en dame, – og jeg tier.


    Fru Falk.

Fordi jeg er en dame, har De i dag sagt mig ting, som De ikke vilde have sagt – f. eks. general Rosen, en mand, som trods sin fortid – og sin nutid – kommer i hr. biskoppens hus.


    Biskoppen.

Han skal for fremtiden ikke komme hid. For øvrigt lar det sig ikke nægte, at her er forskæl.


    Fru Falk.

Vist er her forskæl; men jeg tænkte ikke, den gik i den retning. Ej heller, at De, hr. biskop, var sat til at beskytte den stærkere, men den svagere, ikke den åbenbare last, men den uretfærdig anklagede.


    Biskoppen.

Tror De, vi med nytte kan fortsætte denne samtale?


    Ågåt (åbner døren i baggrunnen, og stående i døren roper hun).

Tante!


    Fru Falk.

Ågåt! Gud!


    Ågåt (kommende).

Tante!


    Fru Falk.

Du véd –? (Ågåt kaster sig til hennes bryst.) Mit barn!


    Ågåt.

Jeg skønte, du nu var her, å Gud!


    Fru Falk.

Styr dig nu, mit barn!


    Ågåt.

Nej, det kan jeg ikke. Dette er for meget.


    Biskoppen.

Ønsker damerne at være alene?


    Ågåt.

Hvor er Hagbart?


    Biskoppen.

Han er gåt en tur.


    Ågåt.

Å, det koger og bruser! Så det var for denne pris, jeg skulde komme i familjen, ved at sælge min plejemor, henne, som jeg elsker og agter højest af alle i verden.


    Biskoppen.

Skal vi fortsætte, frue, eller –?


    Ågåt.

Fortsætte? Hvad? Underhandlingen om salg af min pleje-mor? Nej, om jeg skulde få komme i himmerige, jeg gik ikke did uden henne!


    Biskoppen.

Barn! Barn!


    Ågåt.

Ja, jeg må få tale; min sjæl må få drage ånde. Men dette er min sjæl, at jeg holder fast, hvad jeg elsker, med alle mine kræfter, med mit liv.


    Biskoppen.

De er ung og bruger den unges overflødige sprog. Men jeg tænker, vi heller afbryder denne samtale; den fører så alligevel til intet.


    Fru Falk.

Lad os gå!


    Ågåt.

Hagbart!

(Hun så ham før de andre i døren til højre.)

    Hagbart.

Jeg hørte din stemme helt ud! Fru Falk –!


    Ågåt.

Hagbart! (Iler opover; men da han skynder sig imod henne, viger hun.) Nej, rør mig ikke!


    Hagbart.

Men, Ågåt –?


    Ågåt.

Hvorfor har du ikke magtet at hindre dette? Du har ikke engang talt til mig om det!


    Hagbart.

Fordi jeg virkelig ikke vidste det.


    Ågåt.

Sådant véd man, om der ikke siges et ord. Men det har ikke ligget dig på hjærte! – Vidste du det ikke nu?


    Hagbart.

Jo; men –


    Ågåt.

Og så kom du ikke styrtende til os!


    Hagbart.

Det er sant … jeg …


    Ågåt.

Du er borte i helt andre ting. Og jeg, som ene har levet for dette, for at få alt forsonet! Det trode jeg var gjort ved dig.


    Hagbart.

Du er uretfærdig, Ågåt! Ti hvad kan jeg for –?


    Ågåt.

Nej, du lever i drømme. Men det må du da føle, at min hæder ikke kan blive tantes skam, – at det er det umuligste på jorden.


    Hagbart.

Ja, ja! Men behøver det at være så? Jeg flytter til eder og –


    Ågåt.

Ja, det kan enhver stymper gøre.


    Fru Falk.

Men, Ågåt!


    Ågåt.

Ja, min sjæl er såret, skuffet, krænket. Jeg må skrige det ud! Ti det er ikke først i dag, og det er ikke bare dette.


    Fru Falk.

Nej, det kan jeg forstå. Men hvad er det? Du sårer hans kærlighed.


    Ågåt.

Hans kærlighed!


    Fru Falk.

Du er aldeles ude af dig selv! Du taler over dig!


    Ågåt.

Nej, jeg taler bare engang!


    Fru Falk (hen til henne, sagte).

Vrede ord! Du, som har byttet sjæl med ham i stille og dybe timer; du, som har følt hans trofaste, rene vilje! Han er jo som ingen annen, Ågåt! –


    Ågåt (fra henne).

Hold op! Hold op! Du ser ingen ting!


    Fru Falk.

Du er rent vild, barn! Din opførsel begynner at blive til skam.


    Ågåt.

Nej, da er hans til større skam. Ti det er jo ikke mig, han elsker.

(Skriger, flyr hen og gæmmer sig.)

    Biskoppen (til Hagbart, sagte).

Så håber jeg, du tar bort på nogle dager.


    Hagbart (ligeså).

Ja.


    Biskoppen.

Kom!

(Hagbart følger in til venstre.)

Femte møde

Femte] rettet fra: Sjette (trykkfeil)
    Ågåt (kommer frem).

Kan du tilgive mig?


    Fru Falk.

Lad os ta’ hjem!


    Ågåt.

Men sig mig et godt ord!


    Fru Falk.

Nej.


    Ågåt.

Jo, du kommer ikke før afsted.


    Fru Falk.

Jeg kan ikke.


    Ågåt.

Tante, jeg er ikke skinsyg på dig.


    Fru Falk.

Ti! –


    Ågåt.

Men lad mig få komme bort på nogle dager, – lad mig blive klar på mig selv! (Græder.) Å, Gud, tante! elsker du ham? (Fru Falk vil rive sig løs.) Jeg elsker ham ikke mere! Ved Gud, tante, elsker du ham, så tag ham!


    Fru Falk.

Men så ti dog i det mindste på dette fremmede sted! – Vil du ikke blive med, så tar jeg hjem alene.


    Ågåt.

Så kommer jeg aldrig efter.


    Fru Falk.

Du er aldeles vild!


    Ågåt.

Ja; uden at din stemme er mild, og dit åsyn er godt, kan jeg ikke leve. Gud velsigne dig, tante, nu og alle tider!


    Fru Falk.

Barn!


    Ågåt.

Så!


    Fru Falk.

Lad os så ta’ hjem!


    Ågåt.

Ja.

Tæppet faller.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Leonarda

Skuespillet Leonarda ble utgitt i 1879, omtrent samtidig med Henrik Ibsens Et Dukkehjem, og som i Ibsens stykke er temaet dobbeltmoral og likestilling.

Leonarda Falk er fraskilt, selvstendig og egenrådig, noe som ikke faller i god jord hos biskoppen og småbyens borgere. På sin side er Leonarda dybt mistroisk til kirken og kirkens menn. Når Leonardas pleiedatter Ågåt og biskoppens nevø Hagbart forlover seg, blir Leonarda og biskoppen nødt til å forholde seg til hverandre.

Les mer..

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.