Livsslaven

av Jonas Lie

I.

«Som en Prins i Vuggen», – siger man jo, – «med usynlige Feer og Barndommens uskyldige Fred over sig!»

Hvilken Fé, der stod ved Barbro–Nikolas’s Vugge, var ikke godt at sige. Derude hos Blikkenslagerens i det lille Hus med de sprukne, stoppede Ruder i Udkanten af Byen faldt der mangeslags Indkvarteringer og Indryk helst udover Natten, naar Folk og Følger paa Landevejen stod i Forlegenhed for Logis. Der stod mangen en Svir, og det var ikke bare én Gang, at Vuggen væltede under et Slagsmaal, eller en drukken Mand tumlede saa lang, han var, henover den.

Nikolais Mor hed Barbro og var fra Heimdalshøgden etsteds langt oppe i Bygderne, – rigtig en Fjeldjente af ægteste Slag, rød og hvid, stor, stærk og bredskuldret, sund, saa hun skinnede, og med Tænder som Skummet i Melkebøtten. 6Hun havde hørt saameget om Byen af Fæhandlerne, naar de fór over Fjeldet, at hun havde faat som en Længsel eller Uro paa sig.

Og saa var hun gaat til Staden for at tjene.

Der passede hun netop saa godt som en rusket Høstak i en fin Bygade eller en Ko i en Trappe, det vil sige, akkurat ikke.

Og saa havde hun det med at staa Tiden væk paa Torvet ved alle Hølæssene. Hun maatte se og kjende paa Høet … det var nu sletikke som Fjeldgræsset, «nej var det likt! … Fjeldgræsset var saa mjukt og lindt … og saa til at lugte paa! – aa–haa … nej!»

Men Madmor havde andet Brug for sin Tjenestepige end at lade hende snakke Formiddagen bort med Læskjørere! Og saa gik det fra Tjeneste til Tjeneste, stadig nedover Bakke baade med Løn og Herskab. Hun havde bare én Fejl Barbro, – for snil og ærlig og oprigtig var hun –; men den var den kapitale at være totalt ubrugelig og umulig til al tænkelig Byesens Tjeneste!

Dog, – Samfundet har, som man véd, en vidunderlig Evne til at nyttiggjøre, assimulere og omdanne til sit Brug alt, selv det tilsyneladende meningsløseste og unyttigste. Og saa 7gik det da ogsaa hastigt nok den Vej, at stakkars Barbro blev det eneste, hun kunde due til for Byen, – nemlig Amme.

Det var en tung Tid og en haard Strid, medens Skammen stod paa, – næsten ikke til at leve med, – og det faldt hende ikke ind efter dette at vende Foden hjem til Heimdalsfjeldet igjen.

Men tungere skulde det blive!

De mangehaande selskabelige Krav, som en fremskreden Tid mere og mere stiller til Husets Frue i de højere Samfundslag, gjorde sig ogsaa gjældende her i Staden – i et stadigt voxende SporlagSporlag, Efterspørgsel. efter Ammer!

«Grundaarsagen,» erklærede Doktor Schneibel, «var simpelthen en Naturlov: – man kan ikke paa én Gang være intelligent Menneske og Melkeko! Fornyelsen i Blod og Nerver maatte kunstigt hidføres fra de Naturen nærmerestaaende Samfundslag.»

Og nu gjaldt det at finde en rigtig udvalgt sund, kjærnefrisk én til Generalkonsul Wejergangs to svage nykomne!

Doktor Schneibel havde jo, yderst betænkt, holdt en Amme i Baghaanden for Fruen, – «et 8ganske mærkeligt Specifikum af den oprindelige Sundhed i Folkeroden! Man kunde sige hm, hm … at, kunde Fruen ikke komme til Højfjeldet, saa var Højfjeldet saa galant at komme til Fruen! Hendes Hududdunstning mindede maaske endnu om Fjøs;Fjøs, Kostald. men, naar alt kom til alt, gav det kun en sikkrere Betryggelse for Oprindeligheden. Og det er en vigtig Faktor i vore Tider, Frue! hvor Melken forfalskes lige til selve Kjørene! … Ganske ung, neppe de tyve!»

Barbro Høgden havde ikke Spor af Anelse om, at hun fra sin dybeste Fornedrelse, som hun gik der og bar Vand og Ved, stod ved Iskanten og slog Vasken med Banketræet og bød til med alt det simple Grovarbejde, som bare kunde slænge af, for at faa lidt til at betale for sig og den lille hos Blikkenslagerens – at hun med ét var steget i Rang til et i Staden exceptionelt eftertragtet, søgt og ansét Væsen!

Thi en Amme er et ansét Væsen. Hun staar endog paa Expektancelisten til at blive et højagtet!

Efterat have opammet Familjens Barn, – og været en tilsvarende Ravnemoder mod sit 9eget, – ender hun med at sove paa Dun og bæres paa Hænderne, – indtil en ny Amme for en senere Arving mulig afsætter hende fra Dynastiet!

Skulde hun foretrække at give sit eget lille Nor den eneste Rigdom, hun har, sit sunde Bryst, – skulde hun virkelig være saa blind for sin egen Fremtid, da, ja da stiller Sagen sig anderledes og, for at tale med Doktor Schneibels Ord, tildels ikke uforskyldt! – kun i Medfør af den Samfundsordenens Økonomi, som hun ikke véd forstandigen at underordne sig, og som med Kulturlovens ubønhørlige Logik reducerer hende til en ubrugbar Overflødighed, den Samfundets Organisme skyder fra sig. Eller populært! … hun sidder da med Skammen, Foragten og Fattigdommen over baade sig og sit illegitime Afkom. Privat, qua Individ, har hun i visse Maader Ret; men socialt, – som Samfundsindivid!

Stakkars Barbro Høgda var til en Begyndelse ganske forblindet paa det Punkt, – rent halstarrig, stiv som en Fjeldgamp,Gamp, Hest, Krallik. der ikke lod sig vige!Vige, dreje tilside.

10Doktor Schneibel stod nu for tredie Gang med Stokken under Næsen inde hos Blikkenslagerens, medens Giggen ventede nede i Vejen. Hver Gang havde han lagt paa baade Lønnen og Argumenterne og atter og atter paavist, hvor daarligt baade for hende og for Gutten hun stelledeStelle, indrette. sig ved dette sit Egensind. Han appellerede til hendes egen Eftertanke! Hvorledes kunde hun vente at faa det fostret frem under de fattige, trange Vilkaar, under alt det Slid og Slæb? … medens hun paa den anden Side blot behøvede at afstaa endel af sin store Løn til Blikkenslagerens, saa sørgede de baade godt og kraftigt for Gutten! Dertil kunde hun jo komme derud og se til ham tit og ofte, mindst én Gang i Maaneden! – det kunde han love hende paa Wejergangs Vegne, og det var saare opofrende af Generalkonsulens nu, de boede saa langt ude paa Landet …

Doktor Schneibel talte baade velvilligt og strængt, baade godsligt og skarpt; det var næsten som en Far!

Barbro kjendte en Angst, hvergang hun saa ham komme borteBorte, henne. i Gaden og svinge ind VejtenVejt, Stræde. 11langs det grønskede, raadne Plankegjærde. Hun vogtede paa ham saa gløgGløg, aarvaagen. som en Fugl, der er skræmt for Reden, og sad inde ved Væggen, hvor der var mørkest med Vuggen bagom sig, naar han aabnede Døren. Svare for sig uden højst med en Snufsen,Snufsen, Hulken. kunde hun ikke. Det besørgede Blikkenslagerens Kone med: «Ja kors da!» og «Nej kors da!» og «i saa Maade, Hr. Doktor!» i saadan snakkesalig Overflødighed, at Barbro blot sad og spekulerede paa, at tage Barnet paa Ryggen og stryge sin Kaas.

Men idag havde Doktoren talt saa omframtOmframt, ualmindelig. venligt til hende og budt saa store Penge! Han havde vendt sig saa lige til hendes Samvittighed, klappet Barnet og ment, at, naar det kom til Stykket, saa var hun nok ikke den Mor, som var haard nok til at berede en saa vakker liden Gut tunge Dage … lade ham lide Mangel … fryse paa de smaa pene Fødderne sine! – naar han kunde have det baade godt og varmt og som en Prins der i Vuggen!

Det var ikke til at staa imod, og i Overvældelsen glap noget som et halvt Løfte ud af hende.

12Siden kom Nabokonen ind og mente akkurat det samme, og fortalte om alle de smaa Børn, som hun vidste var døde af Mangel og Vanrøgt bare deromkring i Husene i de sidste to Aar, fordi Moderen maatte gaa paa Arbejde hele Dagen og ikke havde noget at betale for dem med. Og saa snakkede hun og Blikkenslagermadamen i Munden paa hverandre om det samme, bare om det samme!

Barbro sad og hørte paa og stelledeStelle, puele om. sit Barn. Det var, saa Hjertet kunde briste … Hun tænkte et Øjeblik paa ikke at gaa til Høgden; – men anderledes hjem med ham med engang!

Det var som en Fristelse!

Udpaa Natten kom hun i en Hulken, der brød saa i Kroppen, at hun for ikke at forstyrre Blikkenslagerens i Søvnen gik udenfor i det linde Smaaregn; det beroligede og afkjølede!

Som hun om Morgenen stod og hjalp Nabokonen med at skylle og vride Vasken i Bækken, holdt en TrilleTrille, Enspændervogn. fremme i Vejen. Kudsken – han havde Tresser baade paa Huen og Frakken – steg af og gik ind til Blikkenslagerens.

13«Du faar vride Lagenet tilende, Barbro, det blir nok det sidste, Du vrider her» – mente Nabokonen – «for der har Du selve Konsulvognen!»

Og saa vred Barbro Lagenet, indtil der ikke var en Vanddraabe igjen … Nu var det kommet!

Hun gik ind og byttede paa Barnet; det var, som hun ikke vidste af sig selv eller kjendteKjende, føle. det mellem sine Hænder.

Hun saa Tjeneren betale kontant ud sex Daler til Blikkenslagerkonen. Saa stiv og lang og fornem han var, med saadan en storagtig Herskabsnæse, gjorde han ligesom et Knæk paa sig, hvergang hun kom til at se paa ham, og saa forsikkrede han:

«Det haster ikke … haster sletikke! Vi vaagner aldrig før ni hos Generalkonsulens, saa vi har rum Tid endnu!» – Og saa saa han paa Uret.

Og, hvergang han saadan saa paa Uret, skyndte hun sig med at se paa sin egen Gut, som der nu var Ordre og Ur for, at hun skulde slippe fra sig …

Han var faldt i Søvn igjen. Vaagnede han, vidste hun ikke hvad, – for det blev nok ikke hende da, som gik fra Gutten sin!

14… «Haster ikke, haster ikke!» han tog atter det tykke Sølvur op fra sin beknappede Vest.

Men nu var det hende, som hastede, ivrigt, saa hun ikke gav sig Tid til at se sig om, før hun sad oppe i Trillen, – og den lange, nakkestive, gallonerede kjørte hende afsted hendes Skjæbnes fastsatte Vej!

– Udpaa Sommeren fulgte hun med Generalkonsulens til et Badested.

Der gik Barbro og rullede Barnevognen med de to smaa i henover Sanden, og det var ikke bare én Gang, at Wejergangs smigredes ved Udbrud fra forbigaaende som: «Det var en stautStaut, prægtig. Amme!»

Men ogsaa med hende skulde man have Viderværdigheder … Anfald af Tungsindighed, hvorunder hun blev næsten umulig og rent gav sig over! Hun sad ganske rød og forgrædt ved Vuggen, længtede efter sit Barn og vilde hverken spise eller drikke.

Dette var en ikke lidet vigtig Sag! – en Amme maa holdes i godt Humør; Sindsstemningen influerer saa uhyre paa Sundheden og den igjen paa Barnets! …

15Fru Wejergang lod bringe forskjellige gode Sager til Opmuntring fra Restauratøren; der vankede Silketørklæder og Forklæder, og hjemme blev Tjenerne udtrykkelig paalagte at forhøre ude hos Blikkenslagerens om Barbros Gut!

Der lød Ros og Lovord og ikke andet end Ros og Lovord, hvergang Generalkonsulens Lars i Forbikjørende standsede derude, og, naar Barbro bare fik den Slags Hilsener, kunde hun hygge sig og være glad hele Maaneden.

Stort blev hun holdt, det følte hun snart. Sagde eller vilde hun noget, blev det lystret, som det var Fruen selv. Og fine Klæder med bestandig stadseligt hvidt Ombytte, for ikke at tale om Mad og Drikke! … næsten ikke det, hun, – som hun var vant – kunde kalde for Arbejde; hun blev alt ganske blød og myg i Hænderne! – Og de to smaa, som hun stellede Dag og Nat, kjendte hun, at hun begyndte at hænge ved.


Efterat Generalkonsulens var vendt hjem fra Badet, var Barbro en Dag paa Vej ud til Blikkenslagerens.

16Det var senhøstes. Saa stygt og leret i Vejen huskede hun næsten ikke, der var derude. Sko og Skjørtekanter maatte nok baade pudses og vaskes, naar hun kom hjem igjen!

Hun fik det som med en Koldsved, hun skulde snart se Gutten! … men det var jo bedst, som det var, nu, hun kunde betale saa godt for ham!

Da hun bøjede om Plankegjærdet og havde Stuens kjendte, sprukne Ruder lige foran sig, sagtnede hun lidt paa Gangen. Der paakom hende pludselig saadan Angst!

Og saa kom Nabokonen, som hun saa mangen Gang havde hjulpet, ud og begyndte at snakke og berette; det gik som en Kværn! Der var udbrudt Nabokrig i Blikkenslagervejten. Og nu, hun saa Barbro selv, skulde Sandheden frem, den skjære, rene Sandhed!

Blikkenslagerens maatte ikke indbilde sig, at ikke andre Folk ogsaa havde Øjne i Hodet! De havde nu sat bort alt, hvad de ejede, til Pantelaaneren; – af Bliktøjet var der ikke mere igjen end snautSnaut, knap og nap. det, han kunde sætte i sin sprukne Rude! Og hvad de levede af, kunde 17ingen deromkring skjønne, uden det skulde være af Betalingen for den stakkars udpinte Ungen, som de taatede i DøsTaate i Døs, flaske i Søvn. med bayersk Øl, for at han ikke skulde skrige! For, tage ind der, efterat Politiet holdt Pas paa Indrykket i Stuen, det gjorde nok ikke engang visse Folk, som ellers ikke var saa kræsne om Tilhold …

«Men vil Du lyde mit Raad, Barbro! saa skal Du sætte Gutten hen til Blokmager Holman inde ved Bybryggen.Brygge, Kai. De er slige pene, agtværdige Folk, og har rigtig ynkets over Gutten, naar jeg har fortalt, hvordan de har stellet med ham herude … »

Blokmager Holman … Blokmager Holman! – Hun havde Navnet i Ørene, da hun trang om Hjertet steg ind til Blikkenslagerens.

Der laa han mellem de fillede, smudsige Vuggeklæder, bleg, mager og uflid,Uflid, ilde passet, urenlig. næsten med rædde Øjne! … Han satte i at skrige, da hun tog ham op; han kjendte ikke hende og hun heller næsten ikke ham!

Skuffelsen, – alt det, hun følte! – gav sig Luft i en stigende ordrig Harme mod Blikkenslagerens.

18Men samtidig havde hun, under det, at hun tvættede Gutten, en Følelse af, hvor han var grov og svær og kluntet af Ansigt og Krop imod de to fine, hun var vant til. Hun indsaa nu for første Gang, hvor umuligt det var, at beholde ham …

Men til Blokmageren skulde han, stakkars Gut! Hun skulde ikke hede Barbro, om hun ikke fik Fruen til at sætte det igjennem strax, – endnu imorgen! …

Hun vendte hjem med Ansigtet rødt og opsvulmet af Graad og var utrøstelig hele Aftenen, indtil Fruen kom ned fra Kontoret med Løfte om, at den Sag skulde blive ordnet.

Og saadan kom Nikolai til Blokmagersvend Holman!

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Livsslaven

Romanen Livsslaven kom ut i 1883. Handlingen foregår i Kristiania og hovedperson er Nikolai som vokser opp i tøffe og fattigslige kår hos familien Holman. Moren Barbro fikk ham utenfor ekteskap og i stedet for å ta seg av sitt eget barn er hun blitt amme for barna til den rike generalkonsul Wejergang. Som «uekte» og fattig barn har Nikolai alle odds mot seg. Han havner lett i trøbbel og får tidlig stempel som bråkmaker. Til tross for at han flittig og målrettet jobber for et bedre liv, opplever han gang på gang nederlag og motgang.

Livsslaven er den av Lies romaner med tydeligst naturalistisk tendens og den ble også i samtiden oppfattet som deterministisk.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1883 (nb.no)

Les mer..

Om Jonas Lie

Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.