Løglege skruvar og anna folk

av Olav Duun

Guten i røyken

86Han hadde faatt det namnet, og det høvde; det tykte dei alle, og han sjølv med. Han var rett nok. Men han var ikkje fullt so rett som dei andre, og so meinte dei han laut paa tullskulen, eller paa trollskulen. Dei freista med han paa baae dei romi; men han hadde ingenting ulært der, og so kom han heim att. Og guten i røyken det var han, og heime paa Holmen hjaa mora vart han gangande. Det var det som var gale, sa dei alle. Guten skulde ha faatt kome burt nokonstad, burt aat folk. Men der gjekk han heime og slong og lærde berre det som gale var; han hadde medhald hjaa mora i alt. Ho var namngjeti, ho, – Stina Beist kalla dei ho, og eit beist var ho. Alle so var dei rædd ho. Berre ein saag ho … Ho var bursk: høg som ein kar, og tjukk som ei tunna, og slikt eit andlit, – augnebrunene var ihopvaksne som eit breidt strik yver augo. Ho hadde ei hytta utpaa Holmen, og livde av aa forsyrgja guten, sa ho. – Ja, sjaa der: der hadde ho daa sitt livsens maal og med, ho og, sa presten til ho eingong. Tosk aat meg! meinte ho Stina; hennar livsens maal og med var aa spinna 87aat folk, det. Det var ein gap som sa noko um at ho hadde eit anna kall og: aa hysa fark.Forfatternote: fark ɔ: fant. Ikkje hysa fark, raen jaga fark bruka ho, let ho, og rende etter storkjeften med ein gardstaur; det var berre so vidt han slapp heilskinna ifraa det.

Og guten voks og lærde. Han gjekk for presten no, og der gjekk det som det var smurt. Han kunde spursmaal og svar so det knaka, og las bibelsoga og bibelord so presten mest gret, fortalde han mora. Ikkje gjorde han noko fantestrik heller, som var aa nemna. So det slog ikkje inn, det skulemeisteren og dei andre hadde spaatt, at han ikkje slapp fram. Dei fekk nok terpa i seg, at kamelen smatt igjenom naaleauga. Men baade skulemeisteren og dei andre sa, at skulde han sleppa fram, so visste ikkje dei …. Guten fekk høyra det, og log. Det var det han hadde sagt, han, alltid: Dei visste ikkje alt, dei heller. Han var ein utange og ein heidning, han skyna det. Det kunde vera det same, – han var guten i røyken han, og han var som han vilde, det var so bra med det. Tvi flesk! sa han og hoppa i veret. – Han hadde berre ei sorg. Det var broka hans, som var bøtt so syndig baktil. Graa brok med ei rund svart bot paa …. som eit grytelok! Skorne var store og sunde, det gjorde ingen ting; mangt anna var det og lort med, men det beit ikkje paa han. Det var broka. For det var ei gjenta – ja ei gjenta, ei gjenta!

88Han sprang i veret med «samlet sats», naar han tenkte paa ho. – Ei gjenta, ei gjenta – ei overlag ei! Det var dottera aat bakaren burtpaa Øyra beint imot, ho Bolla Larsen, ei lang, tunn fjortanaars ei med stort gult haar kring eit bleikt freknutt andlit. Ho var det vænaste han visste. Ho var himmelen for han, og ho var helvite; – aa hei, kor glad han var, og hu kor han hadde det vondt! Det skulde inga mors sjæl faa vita, at han gret for ho, sumtid. Ho var baade Rebekka og Rakel for han, ho var Urias’ hustru som badede sig, ho var dronningen av Saba! Dei hadde leika ilag paa stranda, dei hadde fiska, og dei hadde bygt hus, dei hadde vore kall og kjerring. Sumtid slost dei. No hadde ho vorti so rar, vilde ikkje leika meir. Men ho kunde ikkje lata han vera heller; ho drog han i haaret; ho kleip han i armen. So var det den dagen her. Tvi for den gongen! Han rende etter ho kring laaven, naadde att ho og blaaheldt. Ho var still ein augneblink, han kjende kor hjarta pikka i barmen hennar. Etterpaa var det so. Ho spende han bak, der bota sat, den bedærvelege bota. «Svartbak!» sa ho. Han vart so modlaus med ein gong.

Han stod ute og saag burtyver. Ho var ikkje aa sjaa. Men nedyver vollen, heilt til tangbeden nedmed sjøen, stod det kvitt av karve, – hundekjeks og karve so det blaana etter. Det for slik ein brennande hug i han, til aa slaa ned kvar ein karve paa vollen. Han treiv 89ein staur og gjekk laus, – slog ein breid skaare heile vegen nedetter.

«Hoinn – kjæks, hoinn – kjæks!» song han og slog.

Mora kom ut og ropa. Han lest som ikkje noko.

«Bændek, Bændek! Du maa da ikkj’ slaa ne’ grase, di gut-søikkj’!»

Han berre slog og slog. Det var no at det liksom muna, san. Dei fall so rasande godt, dei kvite idiotarne, – so det loga etter! Der stod det merje-meg bjørnekjeks og! Du store Havana. Men han laut sjaa seg attende. Jau, der kom kjerringtunna nedyver rullande. Han kasta stauren, men treiv han att, og la paa sprang yver sandvalen; det var fjøra sjø, lukka det. Tvi flesk! Daa han var komen burtpaa, stana han og klappa seg paa gryteloket. Det hadde ho godt av, ho som hadde planta det der. So gjekk han nedyver paa landsida, og hainna uppmed bakaren.

Han skulde bli burte heile dagen, og natta med, forresten. Det var bra han fekk med staven, so kunde han daa dansa ein liten hoppvals kring hagen. Og han fór rundt hagen med allslags rare hopp og stavsprang, lett og kvik som ein killing. Han var guten i røyken han, og han kunde dansa hoppvals som sa seks. Tvi flesk!

Der sat ho i loftsglaset og log. Han stogga. Fann ikkje paa nokon ting.

Med det same kom skulemeisteren gangande 90hitetter vegen fraa kyrkja; det hadde vore likferd idag, var sant. Han saag han Bendek Holmen og tenkte paa eit aalvorsord. Guten kjende det paa seg, – han hadde visst ikkje høyrt det siste av den sorten enno –; men idag vilde han ikkje ha. Han gjekk beint imot skulemeisteren, stilt og skikkelegt som ein skal ganga. So let han dei lange skorne venda seg innetter med tærne, so dei naadde ihop, og med det same han tok til luva og sa goddag, snaava han i dei, so han for ein tvo-tri hopp frametter med aalbogarne ut i veret, og vart liggjande langflat paa vegen. Ei stund laag han daudstill, men tok so til aa leda seg. Seint og aalvorsamt reiste han seg, bøygde seg og vridde dei vrangvorne tærne utetter, og gjekk. Ho Bolla slog glaset att og kvein som ein stukken gris, daa ho saag tilburden. Læraren gjekk att. Det vart aldri folk av den der krabaten, det var han viss paa.

Daa han var burte, kom glaset uppatt.

«Du e’ no guten i røykjen, du da!» sa ho. Han vart blind av gleda. Han dansa hoppvals rundt hagen enno ein gong.

Men kva i sytten var det-der daa? Musikk, – positiv, – fantar, fantar! Han var burti stasjonstunet som ein vind. Fantar var det gildaste som fanst millom himmel og jord, – knivstikk og hundar og rare kvinnfolk – og so musikk, serafers musikk, hei, hvor det skal gaa!

Han stod der bleik og mager, men med brennande 91kinn og uppbøygd nasetipp, og stirde paa herlegdomen med store myrkblanke augo og munnen open for dei store kvite tennerne. Brunerne gjekk liksom eit svart breidt strik yver augo, som paa mora. Kjakarne togg av undring og age; henderne hekk store og tunge nedmed sidorne, – han hadde gløymt deim. Haaret stod paa kne baki nakken. Ut-gjenom eine skoen stod ei raud sokketaa. Broka sat som pinna paa kroppen og naadde berre midt nedpaa leggen. Kring halsen hadde han eit kvitt ullskjerf med diger knute; det stakk fram under vesten nedantil.

Det var hunden til greidor! Aldeles …. Slik laat og leven, det. Der var hestar, og der var vogner, – vogner med kvinnfolk og fillor og ungar og allslags rart. Hundar òg. Hundar i vogn, og hundar i band, og lause hundar som for og gneldra og gnall. Det var eit liv, san! Og slike kvinnfolk, slike rare vakre kvinnfolk som der for, med sylgjor og band og raude stakkar; og mest alle so bar dei eit barn paa ryggen. Dei hadde dei vel stole. Ein av kararne hadde vore inne paa stasjonen og høyrt um øl, men hadde ikkje faatt noko. No skjelte han paa egta reinhekla tatarmaal. Men slik ein underleg skruv hadde han daa aldri i si livetid sett. Hatten bak i nakken, vesten uppknappa og blodraud skjorta derunder, henderne paa ryggen sumtid, i broklumma sumtid, men sumtid i vestelumma og; lang og ledug, og turr og tunn, – det skulde visst vera 92ein oter til aa slaast, vilde han tru. – Men den gjenta der …. Han vart so rar, berre ho saag paa han. Han drogst nærmare, han var komen heilt burttil eine vogna utan at han gaadde det. Slik ja, var ho, dronningen av Saba, som fristede kong Salamon med mørk tale! Best det var, snudde ho seg imot han og sette eit par kolsvarte augo i han, so det gneista etter. Han skvatt attende.

Munnen opna seg enno meir.

«Har Di inte sett folk før, Di?» kvæste ho.

«Jaao …» stota han og stod handfallen.

«E’ du svulten, hva? E’ – du – svu-ulten?»

Det var han som hadde vore inne og spurt paa el, som kom burtaat. Han vende sida til og ledde med eine handa, vilde visst slaast.

Han fór sin veg. Det var helst vaalegt folk, det-der. Men det var daa noko anna enn desse grytfot-fantarne, som for og slong innum paa Holmen sumtid.

Han sansa seg ikkje, fyrr han var komen ned til stranda og saag at sjøen hadde fløtt upp. Det var sant: heim skulde han ikkje fyrr seint paa kvelden, paa neste fjøra … han fekk tidsnok skjend. Men han var so liderleg svolten; det var det; fraus gjorde han og. Og so var det det-der farkpakket. Deim vilde han ikkje ha meir med aa gjera. Han vilde heim. Han fekk ropa etter baat; kjerringa kom vel, um ho ikkje var blid. Men daa han skulde sjaa seg attende, stod ho Bolla i glaset og saag hityver til han. Jamensant, 93jamensant! Han reiv av seg luva og svinga med ho.

«Længe leve de døfødte!» ropa han.

Dermed sprang han beint i sjøen og vod yver til Holmen. For her saag ho guten i røyken, det kunde ho taka seg bak paa. Det gjekk han til midt paa laaret. Det kunde gjerne ha gaatt upptil slirreima … det kunde gjerne ha gaatt heilt yver han, for den saks skuld … Naar ho saag paa! Mora skjemde ikkje. Det var det verste.

Daa skjemdest han, so han mest tapte mathugen. Ein under øyra var igrunnen det greidaste.

«Du skuill’ arbe meir, so aat du meir,» sa ho. «So vart de’ kar taa dæg.»

Han lova det. Han skulde – det svor han innvertes – arbeida so det lyste grønt etter! Det skulde dei faa sjaa. So skulde han dengja kvar ein fark som for, og gifta seg med den vænaste gjenta han saag. – Og han gjekk ut og hogg ved, slik at mora var reint upp i under. Han kjende det paa seg, at han var guten i røyken, same sytten kva han tok seg til. Bi berre, til karen er fullvaksen! murra han.

– Utpaa kvelden, klokka var ikring 8 visst, lende det ein baat i støda. Det var fantar, tvo karar og tvo kvinnfolk, det eine med barn paa ryggen.

«Fark!» sa ho Stina. «Men de’ ska’ bi løgn aat dæm, de’!»

«Dæm e’ vesst si’Forfatternote: si = sid, her: overhendig. te aa slaass ….»

94«Dæm kjæm ikkj’ her, ikkj’!»

«Kofer de’ da mor?»

Ho saag paa han.

«Aa, ‘n bi aillti’ fark tis’nok.»

«Verri væll!»

Det var skilnad paa fant og folk, det skyna han. Og han skulde verta folk, han, var meininga. Det var ei gjenta og, som var folk, ja ei gjenta …

Tvi vøre allslags fant!

Dei kom inn og bad um husrom for natta.

Nei, meinte ho Stina, det vart det ikkje noko av.

Den eine tatergjenta, den han hadde vore ute for, tok straks til aa bruka seg. Klokka var yver aatte, sa ho, og dei visste vel kva loven sa? Og dei var skikkelege ferdafolk – – kanskje ho heldt seg likare, ho …. Dei visste no kva ho var for ei.

Gamla svara kvasst, – det vart eit syndigt hus. Den eine av kararne tok til aa stella seg som han var heime alt. Magta raar! let han. Han Bendek hadde staatt forsagt og stirt paa tatargjenta. Det var gale, skulde ho liggja ute. No var det som vaska av han.

«De ska’ bi stoppenbrink aat dæg, de’!» sette han i. «Her e’ guten i røyken her!»

Fanten plistra og sette upp eit langt, løgjelegt andlit, medan han slog seg paa sliren.

«Æg e’ ikkj’ ræidd kalt staal nei, maa du ikkj’ tru!» skreik guten og flaug paa døra.

95Kom so drivande inn med øksa i veret.

«Her e’ guten i røykjen aa øksa hass!»

Han sprang midt frampaa golvet, hoppa til vers og dreiv øksehamaren i golvet med all si magt, blaaraud i andlitet og stiv i augo.

«Gud bevare kongen og fædrelandet!» skreik han.

Det bar paa dør med fantefylgjet. Det lyste vaalegt i augo paa den guten, og so var lensmannen so tett ved. Men ho som sist gjekk ut, – det var ho som hadde klumsa han so –, vende seg i døra og saag paa han med dei svartblanke augo.

«Vælkomen etter!» sa ho og smilte og blunka.

Ho Stina dreiv ho ut med ein grøteleg eid. Guten opna munnen halvt, daa ho saag paa han; enno stod han der og stirde, storøygd og bleik.

Kor – rart ….

«Ka du bi-lov, gut?» sa mora rædd.

«Fanken te førkje, du!» sa han og risste seg som ein vaat hund.

«De’ bi vel so dæm te’ dæg læll, heilst.»

Mora sukka og saag tungt framfor seg. Det rørde seg kring munnen paa ho.

«Te’ mæg? Aildri i verden – og ikkj’ da heill!»

– – – Ein dag seinare slong han innum paa buda hjaa bakaren.

Bakaren spurde, um han ingenting gjorde um dagarne.

96Nei. Ikkje tæren.

Livde han av det daa?

Livde av det ja? Det var just det han livde av!

So bi de’ bærre fatti’lusa taa dæg, aill din dag. Du skuill’ arbe, kar. Du maa da skjæmmast ….

Han gjekk. Arbeida? Ja, nytta det med det so. Han var ikkje god for aa tru det, han. Han kjende seg so veik, so rar. Nytta ikkje. Hadde det vorte krig, det var eit anna maal; daa skulde han ha gjort ess-ar som sa seks; men aa ganga og fila og arbeida, det nytta ikkje; han vart klein av det.

Ho Bolla stod utanfor døra, daa han kom ut. Han ljosna upp med det same, – det var fanken til fint ver …. Men ho gjorde strutt og kalla han lathans.

Han sagga ned til stranda. Han var vaat paa feterne, og fjørasanden smaug inn i skorne, – det var so liderleg leidt. Det vart berre fatiglusa all hans dag, og paa Holmen skulde han ganga og eta sild heile livet. Sunde skor og lappa brok …. Han var fortærande leid i seg. Men tvi flesk, san! Det var ikkje for det: han var guten i røyken, han. Det skulde dei merje-meg bli var.

Fjortan dagar etter kneip dei han for stuld. Han hadde brote seg inn hjaa landhandlaren i Ramsvika og stole sylvpengar og kamferdrops.

97Dei spurde kvifor han stal. Det svara han ikkje paa. So slepte dei han den gongen; dei laut fara raadlegt fram –og sjaa, sa dei. Men konfirmera kunde han ikkje verta det aaret; det var so. Mora gret, og dagarne var vonde. Han braut seg inn paa banken og vilde stela heile pengeskaapet, – for var han guten i røyken, so skulde det spyrjast! Ho Bolla Larsen fekk ha det so bra; det var ikkje til ho han stal pengarne. Dei kom yver han, og so bar det i holet. Dei svelte han nokre døger og slepte han so ut att. Det var so keidsamt med det at mora gret. Det var det. Og denne taterteksa hadde fare der i grenda heila tida. Ho var der nok enno og. No kunde det plent vera det same …. Men han laut no heim og segja vælliva til mora. Det hadde kome snø, litegrand, so mykje jorda var kvit. Kvelden var fin, still og linn i vêret. Sjøen laag der utanfor, høyrde han, laag og sulla so smaatt; der saag han ei stor, kvit stjerna. Det var fint. Han kom til skogen austum bygda heime. Der var det myrkt, mest. Det lukta skog, tykte han, gran. Og yver grantopparne stod det store blanke stjernor og lyste. Han gjekk og blistra.

Der kom det nokon. Tvo fantegjentor. Værri væll, san.

«E’ de’ guten i røyken?» sa ho. «Kjem du no?»

«No kjæm ‘n ja.»

98«Bli du me’?» sa ho og smilte. «Vi tar en langtur.»

«Ja.»

«Vælkømmin da!» log ho.

«Takk!»

Og so hadde ho han. Og han var ho ikkje for god, sa dei.

Det same tykte han sjølv.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Løglege skruvar og anna folk

Samlingen Løglege skruvar og anna folk kom ut i 1907 og var Duuns debutverk. Samlingen inneholder 12 fortellinger. Mange av historiene handler om mennesker som strever med å få innpass i et bygdemiljø. I tillegg inneholder samlingen noen morsomme småfortellinger med alvorlige undertoner, som peker fram mot Duuns senere verker.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.