Løglege skruvar og anna folk

av Olav Duun

Han Lauris

99Dei visste ikkje kor godt dei hadde det i Dalen fyrr han kom. Daa sat han Paal i midten som ein fredsfyrste, og so han Arn paa den eine sida og han Henrik paa den andre. Det skulde sjaa rart ut, um det kom noko vondt imillom deim daa. Det var no kvinnfolki, einast. Ho Olea hans Arn var ikkje fri at ho bar litegrand, naar sant skulde segjast, – og han Arn, slik ein fuling, han gløymde nok ikkje det han høyrde, han. Slik sa dei vesti garden hjaa han Henrik. Og ho Olea – det var ikkje so ho vilde segja det –, men ho visste no det, at det skulde ikkje so mykje til fyrr ho Johanna vesti garden rauk upp; det var krut der, skulde dei vita. Ho tykte berre ho laut nemna det. Men likevel gjekk det so eiende godt, den tid han Paal livde. Var det um hest a a gjera, so var han Paal ferdig, og var det eit tak nedmed sjøen, likeeins, eller same kva det var. Dei hjelpte kvarandra, og dei gjekk til kvarandra, – dei hadde det so koselegt, at. Aldri eit vondt ord imillom grannarne, noko som 100var, daa. Det var reint rart aa tenkja attende til den tid, og koma ihug.

Det var ikkje han Paal som sat burti stova no. So mykje kunde ein skyna og sjaa. Det synte seg alt fyrste dagen, daa han kom med flytningsfarmen. Dei gjekk og venta paa at han skulde koma upp, – dei stod reiduge til aa hjelpa til med uppskipinga, som brukelegt var der. Men han gav berre paa aaleine, han og kjerringa, lest ikkje som han visste at det fanst folk i nærleiken. Og so daa han skulde setja inn sekstringen,Forfatternote: sekstring ɔ: seksæring. – han Henrik var sanneleg paa spranget og skulde iveg, han, som brukelegt var; men so sa ho Johanna at det let han vera, so mykje han visste det; dei skulde ikkje nøyda seg inn paa han; naar han var sjølvhjelpen, so var han sjølvhjelpen. Ja, det gjekk no med sekstringen, – naar han kommandera ut baade kjerring og ungar. Det var synd aa sjaa, retteleg; men ein laut no mest læ og. Ho Johanna var smaatt arg paa deim austi garden, – det var noko tull, kva det no var. Ho fekk iveg og høyra det lell, kva dei tykte, um dei ikkje tykte det teikna godt til med den nye grannen. – Men daa han skulde inn med otringen, det var no det verste likevel. Der stod dei og blaa-sleit, heile huslyden, – sanneleg, tausa deira maatte vera god av seg, som gjekk med paa slikt. Dei rikka han ikkje, som ventande var det. Daa gjekk dei upp ifraa sjøen, dei andre; men han 101Lauris vart att. Gutungarne hans Henrik var nedi fjøra, – slike karar fer no allstad, og alt høyrer dei –; dei høyrde han sa det, daa dei andre gjekk: «In ska’n no læll, so samt æ heiti Lauris!» So bar det til, inni naustet, med hogging og banking og allslags tilstand heile kvelden utyver og til langt paa natt. Der saag dei endeleg han Lauris kom ut og gjekk ned til baaten. Han kom med eit tog og gjorde fast; so inn i naustet att. Sanneleg – kom ikkje baaten sigande upp etter lunn-brua og gjekk inn. Hadde vel gjort til nokorslags spelgreida, venteleg. Berre for aa syna folk at han var sjølvhjelpen! – Han Arn kom vesti garden. Dei hadde sete uppe og set paa det der, dei og. Han hadde ikkje vore aa sjaa, no paa ei stund, – det var noko smaatt tull imillom kvinnfolki; men no kom han lell, endaa det leid langt. Det var so heile kulryggen dissa.

«Konsten stig,» sa han laagt.

Ho Johanna log. «Ka du tykkji du?» sa ho. «Hainn e’ sjølhjolpin, dem der kar’n.»

Dei kjende det elles paa seg, den dagen han kjøpte garden; daa han la seg frami og baud yver deim. Det var greidt, kva slags granne det vart. Det var meininga, dei skulde ha kjøpt garden, og bytt han imillom seg, det hadde høvt so godt.

Det skyna dei òg, folk som vilde skyna det. Men han hadde pengarne, han, trudde dei no, daa, so det var ikkje aa tenkja paa. – Ja, berre det, at han kjøpte gard der, han, einaste sonen i Aune, ein 102stor gard paa andre sida fjorden – berre det var nok. Han kunde ikkje forlikast med far sin; det var det. So kunde ein rekna seg til korleis det vilde verta. Der hadde han gaatt heime og gjort som han sjølv vilde, og so gifta han seg med tausa, endaa foreldri bad so vakkert. Det hadde gaatt ord um han, alt ifraa han var smaaguten, kor galensinna han var, og kva kar han vilde vera. Han Henrik hadde gaatt for presten i lag med han; han mintest det nok. Dei log seg mest forderva naar han fortalde. Slik som naar dei drog krok.

«Aa nei, hainn Lauris heild ti, hainn!» sa han gjernast. «No va’ æ Lauris ein gong igjen …»

Det var reint som det var utgjort, at dei skulde faa den der bakmeisa imillom seg. Men han Per Bukta sa at det hadde aldri gaatt so bra i Dalan som no. Fyrr var det eit av tvo: anten var dei so arge paa kvarandre, at dei sat berre og harma seg, eller so var dei so blide, at dei berre gjekk gardimillom og drakk kaffi. No var dei so ovundsjuke paa han Lauris, at dei arbeidde mest ihel seg; so sjuke var dei, at dei heldt ihop baade paa sjø og land; dei gløymde reint aa vera uvener, sa han.

Ho Olea hans Arn hadde faatt i det, kvar det no var, og so gjekk ho vesti garden med det; ho tykte berre ho maatte nemna det. Men ho Johanna sa, at det kunde vera slikt slag for ho, same kva han Per Bukta hadde utor seg; det var 103ingen som trudde han, og slettes ikkje var det nokon som tok seg nær av det, det maatte han endeleg ikkje gleda seg paa, – ingenting vart ho aldri sinna for. Men der gjorde han ikkje aa koma oftare med tomspannet! Det same sa ho Olea; han gjorde ikkje aa koma der meir, um det var noko han vanta. – Ja, ho tykte no berre ho maatte nemna det. Og det tykte ho Johanna var rett.

Kona hans Lauris, ho Rebekka, var det vondt um, det laut dei segja. Ho var reint vitskræmd, ho, og so hadde ho tæring. Det var reint ille. Han Lauris saag ut slik, han og, som han baade var vitskræmd og hadde tæring; men han var ikkje plaga med nokon av dei ting. Og borni: so elendig blaableike og tunne, og so rædde som dei stirde paa folk! Og var det folkeleg aatferd aa jaga dei smaa gjentungarne upp klokka 5 vinters dag, og hava deim med seg paa sjøen – paa ein kopp separator-mjølk? Men det var same toet i deim og. Meiner du ikkje: her ein dagen ho Johanna bad deim inn og gav deim kaffi – dei kom fraa meieriet i slikt eit vêr og var so vaate og gjenomfrosne at – – ho hadde so hjartans vondt av dei smaa krokarne, ho var slik, ho –, ja, so skal du høyra: «Dokk e’ blaut, mein æ,» sa ho, «og frøssin,» sa ho. «Pytt san!» sa dei, – det gjorde ingen ting. Nei daa. Det var same slaget. Ja, ho kunde – Herren tilgjeva ho – ikkje berga seg: «De’ e’ vesst litigrainn Lauris 104ti dokk aa, mein æ,» sa ho. Og det tykte dei var gildt, retteleg, stakars tulltyet.

No hadde han vore avstad og kjøpt hest i haust, langt inni bygderne. Gamle Rav’n etter han Paul var ikkje noko til, han, skyna du, – den skaut han straks. Stort fylgjer stort. Dei fekk no sjaa. Tru um ikkje pengarne hans Gabriel Aune traut eingong. Ho Olea hadde sagt det gale ordet, ho: det kunde verta auksjon i Dalan enno ein gong. Dei saag nok han var kar den dagen han kom med hesten. Han pila elles beinvegen nedmed stranda, men den dagen drog han beint framum vindaugo vesti garden. Det høvde slik, at han Arn sat der daa han kom, – ho Johanna vilde slett ikkje segja at han sat der og lura paa «inntoget» –; men nok var det, han var der no. Han sat endaa burti benken framved glaset.

«Sjer dokk der, dokk!» sa han. «Sòles ska’n gjærra ja, naar ‘n vil ha hesten litigrainn kvekk … de’ e’ bærre aa klip’n inpoinn hokko.»

Alt ser han no, han Arn; sjaa, det er slik ein fuling at. Men det var visst sant han sa. Men det kom an paa, san, den dagen hesten skulde temjast, – for tamd var han ikkje. Det var ikkje sagt han kleip han under hoka den dagen, var dei rædd.

Kvifor kjøpte han terning? spurde han Henrik ein dag.

«Vil tæm’n sjøl, æ!» murra han Lauris.

Men hadde han tamt hest fyrr daa?

105Han Henrik var so god av seg, han, han gav seg gjerne i prat med sin verste uven.

«Hainn faar vel snart kjeinn, at æ e’ Lauris!» let han.

At ikkje han Henrik svara paa det … sa ho Johanna. Men sjaa, han Henrik, han var so god av seg han; berre godfjotten.

Det bar vel til aa temja, no snart, skyna dei: han hadde gjort istand nytt greide og ein liten ny slede. – Jaha, det forstod seg: no skulde han til. Ho Johanna gjekk austi garden, – ho var so sukkerlaus. Garden hans Lauris laag paa ein rygg millom tvo dalar, so dei saag dit baade ifraa han Arn og han Henrik.

Fyrst bar det ikring fjøset nokre vendor med berre greidet paa. Sidan med skjækerne. Det hadde aldri gaatt, sa han Arn, hadde det ikkje vore det at snøen var so djup.

Det vart ikkje so han freista med sleden den dagen. Ho Johanna laut ganga heim med sukkeret. Dagen etter for han berre og masa med hesten burti djupsnøen, dei kunde ikkje rettare skyna, enn at han drap dyret. Sistpaa gjekk han som ein gamallhest, terningen; daa kunde ein skyna. – Hadde det vore hennar mann, sa ho Johanna, so dykede! Og han Henrik sa det same med seg sjølv, – dykede, hadde det vore hennar mann! Men det skulde rett ha vore løgleg og sett ….

Han Henrik skulde ned til naustet ei vending. 106Daa kom han Lauris uppyver sjøvegen med hesten. Han vikte hesten til sides og stana. Det var ikkje aa segja anna enn at det gjekk fint. Men han visste, at hadde det vore ho Johanna, so hadde ho gjeve han ei salving, – for det var no visst ein forgale kry kar. So sa han:

«Ska’ du ikkj’ te aa sæt’n fer slea’n snart?»

«N –h! Hainn maa no faa ler aa kjeinn ‘n Lauris føst …»

Det visste ikkje han Henrik noko aa segja til, og so gjekk han.

Men daa han Lauris væl var komen til gards med hesten, spende han for sleden. Maken til kar! No, naar hesten var so utplaga og klarForfatternote: klar ɔ: trøytt at han nettuppForfatternote: nettupp ɔ: snaudt. gjekk …. Det bar iveg med ein rykk, so snøspruten stod til vers. Der tok han tvirennet for han, – høy der, no gjorde han laust! Men so var det den stora lukka, at det var so djup snø paa sidorne, – ja utan det hadde det aldri gaatt. No fekk han sett han burti snøhaugen. Daa stod det ikkje paa aa vera kar. For noko magt kunde det no ikkje vera i den-der morven, til aa halda ein hest daa.

Han Arn heldt paa aa rota i smidja; det var ei øks han skulde tynna ut. So brende han sanneleg upp staalet i ho. Det var denne nymodens heste-temjinga! Enn han øydela øksa berre ideleg for det der skarveriet! Han slengde ho attum belgen og gjekk beint vesti garden, 107for slikt dyrplageri kunde ein verta harm av aa sjaa paa. Tvi vøre, rett!

Hadde dei set slikt noko? Han for sin part var baade mett og utyrst, han, av aa sjaa paa spetaklet.

Ein kopp kaffi gjekk no vel ned? trudde ho Johanna. – Men det var sant han sa. Men du skulde sjaa han bala det til, meinte han Henrik; og naar han aldri hadde havt hest i henderne fyrr, so var det verkeleg mykje. Ja, temjing var det ikkje! sa han Arn. Men ein kunde bala det til paa so mange slags vis, det kunde ein.

I det same kom han Lauris etter vegen vestanfraa, han hadde gjort seg ein tur paa den kanten no. Sjølv gjekk han etter og heldt i taumbukta, og hesten gjekk nok so bra, – han var vel so ut-kjaaka, han var ikkje anna god-for. Daa han er midt for laaven i Henrikgarden, kjem det drivande noko utgjenom laavdøra og trillar nedetter burtimot hesten. Det var gutarne, som heldt paa og hakka halm; dei hadde vel kome til aa kasta ut ein sekk, – du veit: naar ulukka er i det …. Hesten tverkastar seg tilsides, so baae skjækerne brotnar, og so legg han i rennet heimetter so det staar etter. Han Lauris dreiv aat, men vart hangande med etter taumbukta, med føterne fyre. Burtved grinda tenkte dei det hadde gaatt reint gale, for han styrde beint paa eine grindstolpen og vilde stoppa. Maken til kar, so 108vitlaus! Han tok med feterne imot, men stupte berre yver ende som ein ball og kom med hovudet fyre. Men uppi bakken nedanfor fjøset var det liksom hesten sagtna paa, litegrand, – daa sprett han Lauris upp og kastar seg ned paa bakenden. Fyrst tvingar han hesten etter vinstretaumen, so han har han heilt ut paa vegkanten, so kastar han seg med baae henderne i den hegre, og hesten ligg midt uppi djupe snøfonna. I same blinken er han uppe og held hesten etter beislet.

Dei andre tvo kararne sette etter, alt det dei var god for, daa dei saag kor det bar iveg. Det gaar aldri væl, det der! sa dei og sprang. Daa dei kom burttil, stod han Lauris og hydde hesten med svipa – den hadde han ikkje slept, sputta blod og dengde av all magt. Maken til kar! «Hi du ikkj’ dreppi dæ, heill … e’ du værkeli i live?» auste dei og spurde. «Nokko so gæli, de’ … skoill du aildri …»

Dei var baade rædde og andpustne. Ho Johanna kom etter, ho var mest graatferdig.

«Ja gjekk de’ heildi de’der, so … Æt du ikkj’ slæft, læll! Æt du ikkj’ drap dæ ….»

«Aa, hainn Lauris va’ no Lauris deinder gongjen aa hainn,» sa han.

So tok han taumarne og køyrde vestyver att. Dei andre gjekk etter og tagde og saag paa. – Skulde det ganga, det der og daa? Det undra dei seg paa. Han slog seg vrang daa dei kom 109burt til Henrik-garden, stegla og vilde snu, – – det var noko dei hadde skyna, heile tida. Han Lauris tok i beislet, – paa den maaten baska han det til – naar han tok svipa til hjelp ja; han stod der og sputta blod og dengde, so det var stygt. Hesten laut fram til laavebrua. So hogg han Lauris neven i sleden, som laag att, og drog han med seg heim, – det gjekk for det same, sa han. «Men, utskjæmt e’ no hæsten, lell!» sa han Arn og sukka.

«Ja, de’ sier’ ikkj’ feil, ikkj’!» sa han Henrik, han sukka han òg, og ho Johanna med. Og dei gjekk kvar til seg og tykte vondt um mannen. Kanskje baade han sjølv og hesten var øydelagd. Det var storleg aa frygta.

Ho Johanna koka te til kvelds; det var han Henrik so glad i, te og turrmat. For naar ein har ein skikkeleg mann, og alt gaar bra, so lyt ein skyna paa det. Og gutungarne, det var mest synd um deim, dei kom so reint uforvarande til aa gjera det der. For det var visst, at med vilje hadde dei ikkje gjort det; sjaa, slik var dei ikkje. Dei var reint bleike.

Ho Olea sa til han Arn um kvelden, – ho hadde kome til aa tenkja yver det –, at det var kanskje ikkje trengsmaal til aa skilja senglag enno, med det var vinteren. Og so flutte han Arn ned i kammerset att. Stakar, han var reint glad, saag ho. Ho lova med seg sjølv, at ho skulde vera god imot han all sin dag.

110Det var fælt vondt um han Lauris. Same um det var hans eiga skuld. For det var det. Var hesten øydelagd, so – og kanske han sjølv ….

– – – Men det skulde dei aldri tru. Hesten var like god, og han sjølv med.

«Æ e’ no Lauris, som æ hi vørri, kjeinni æ,» sa han til ho Olea ein dag.

Ho skulde gjera so væl, ho, og spyrja kor det stod til. Jau, daa so …. Ho tykte ho maatte nemna det, daa ho kom burti garden til ho Johanna. So fann dei ut at det var sant som han sa: han var den same som han hadde vore; og det vart han visst og. Det var for mykje til eit menneskje – men lite til tvo.

Det bar til aa køyra timber til skulestova med kararne; dei tok det paa seg i lag, han Henrik og han Arn. Dei fekk gjera det dei som hadde vaksne hestar. Hadde han havt Rav’n no, han Lauris, so kunde han ha vore med, han og. No fekk han ganga og sjaa paa, no, og trøysta seg med at det kanskje vart hest av hans og med tida. Han Arn gjekk so han raaka han ein dag. Det var slik ein fuling, han Arn, – støtt skulde han vera framme. Dei maatte læ, mang ein gong.

«De’ vart ikkj’ so du tok paa dæ nokko tømmerkjøreng i vinter, du ….» sa han. Han spurde so truverdig.

«N –h! Hainn Lauris grei’ sæ læll hainn,» fekk han til svar.

111«Ja –a. De’ ferstaar sæ.» Han hosta berre, daa han kom vesti garden og fortalde det. Kulryggen dissa.

– Vinteren utetter var det greidt nok han klara seg utan hest; men kor han kunde faa gjort vaaronna, det visste han sjølv og ikkje dei. Han fekk no visst vera Lauris, ja.

Og han var det. Nokre dagar etter med poteten vart han daa; men so bakvendt som det høvde med veret den vaaren, so gjorde det nett det same. Han Henrik sa beintfram ein dag, at dei hadde saatt fortidleg. Det vilde ikkje ho Johanna høyra, – det var ho som hadde skunda so paa –; at veret slog seg vrangt, kunde ingen nokor raad for. Det var so reint burti veggjerne, kor det vilde til aat denne Lauris’n. Der gjekk han og sagga baade liten og kalvbeint, so bleik og trøytt at det var vondt aa sjaa, og utan ei hands hjelp med gardsstellet; og attaat hadde han sjøen …. Fyrst var han ute med lina, heile vaaren, og tente store pengar; so tok han ein sildtopp med strand-varpa, han og husfolket berre, 60 maal. Det var forgale og … liksom det skulde vera utgjort. Ja, og so laksen. Han dreiv med fire nøter aaleine. Her laag det stova full av karar, kunde ein gjerne segja, og dei fekk ikkje ut meir enn tvo; og ein kokfisk var det snaudt dei saag etter. Hadde dei endaa naatt framum han paa landet; men nei.

Ikkje so, at ho hadde vilja havt han Lauris 112til mann, ho Johanna – daa hadde ho heller sprunge lukt paa sjøen. Men ho maatte segja som sant var: han Henrik – det var jamensant liten ihuge for arbeidet i han. Det var harmeleg aa sjaa, at ein annan – og det ein slik ein som han Lauris der –, skulde raada paa deim soleis. Stovetroppa hadde vore moldroti no i fleire aar; ho fekk visst til sjølv, skulde det bli ei ny ei nokon gong. Han Lauris – saalbotaForfatternote: saalbot ɔ: umannsling, stakarsting. – han hadde bordklætt den eine veggen berre i smaastunderne. Ein kunde verta modlaus og harm. Ho hadde tenkt paa ein vev i sumar, til klæde aat kallen; det skulde beint faa vera, skulde det. – Og han Arn, det var akkurat same tjørekosten det og, det sa ho beint, det vart ingenting med han heller.

Nei, det hadde ho retteleg rett i, sa ho Olea. Det vart ingen ting med han heller. Han gjekk berre imillom smidja og stova og trødde inn lort, all dagen. No skulde dei skilja senglag. – – Men var det sant, tru, at ho Rebekka hans Lauris gjekk og sputta blod? Det vart det fortalt. Var det noko i det, so var det forgale at dei fekk senda mjølka paa meieriet. Det tykte ho. – Ho tykte berre ho maatte nemna det.

Snakk um det. Han Lauris – sjaa, um han so sende av det ho ikkje vilde nemna, so gjekk det. Det var eitkvart til karar ja, tykte ho Johanna; – let denne votten der gjera som han vilde. Og borni, gjentungarne … slik som han fór 113aat med deim. Ho Olea tykte, at hadde det vore karar, dei som gjekk og saag paa kor han svelte deim og arbeidde ihel deim, so hadde dei teke borni ifraa han. Det tykte ho.

Ho Johanna sa det same. Men ho tenkte paa, at slik kunde alltid den tala, som ikkje born hadde sjølv.–

Men ura han var Lauris aldri so mykje, og var slik ein makelaus kar, – kjerringarne hadde faatt det til slik no –, um han var det, so beit det no rett paa han likevel, trudde han Arn. Slik som han fór aat uppi torvmyra …. Det skulde dei no bli tvo um! Han vilde sjaa paa det der, lite, – han gjekk beint upp i myra. Dei skulde faa sjaa, baade han og kvinnfolki.

Der stod han Lauris paa kanten av torvholet og reiv upp lyngtorva, tvert yver der dei hadde vegen sin. Han stod ei lita stund og saag paa.

«Du heill paa aa gjer veig aat oss, du, sjer æ!»

«Veig aat dokk?»

«Du faar læt de’ bli me’ de’ arbee. Vi ska’ steill’ me’ de’ sjøl!»

Han voks i mælet etterkvart, og det var ikkje fritt det skalv. Han Lauris saag paa han ei stund, liksom skræmd og handfallen; tok so til aa arbeida att. Men han togg kringt paa tobakken.

«Ska’ æ’ – tak ætte dæ, kainskji? – he?» Han var blodraud i andlitet no, han Arn, og gjekk beint paa med den krokutte ryggen og dei 114store stive smedearmarne. – Enn han ikkje hadde vit til aa vera rædd heller, tosken ….

Den andre saag upp, og la spaden ifraa seg.

Han smilte seigt.

«No træffi du ‘n Lauris, Arn,» sa han

«Æ ska’ gji dæ Lauris, æ!» sa han og flaug i halskluten hans.

«Pass dæ no, pass dæ no,» sa han Lauris og gjekk undan so smaatt. «Han Lauris koinn snart ha att liti tar magta si einno …» Dermed gjorde han ein vrikk paa seg, og der laag han Arn paa kulryggen i myra. I det same var han Lauris paa bringa av han med kneet. Kallen sette i eit illskrik, so det ljoma, og freista baade aa bita og slaa, men fekk ikkje til. Han skreik att.

Heilt heim høyrdest det, og baae kjerringarne rende uppyver.

«Du store tid …» jamra ho Olea. «Trøste aa be’re!»

«Din smaadævel!» skreik ho Johanna og treiv ein fork.

Ho rende beint paa og slog. Den-der tassen skulde ho daa snart kramla. Men ho sansa seg ikkje, fyrr ho laag paa hovudet nedi gormyra. Han Lauris gjekk lenger uti myra, han hadde styvlarne paa, og gav seg til aa reinska upp ei vatsrenna. Andlitet var bleikt og skrint; skjegget kolsvart og tavsutt.

115«Aa nei,» sa han med seg sjølv; «æ hi no ikkj’ glømt taa aa varra Lauris einno ikkj.» Dei andre luska heimatt. Dei skulde vita ei onnor raad. Ein skulde aldri slaast med fark. Ho Olea tok kallen med seg inn og bytte paa han. Han fekk liggja i kammerset i natt, sa ho, so det ikkje vart kaldt aat han.

Ho Johanna gjekk og kjende paa kor beisteleg det sveid yver armarne. Det maatte vera ei ugudeleg magt i det der rumpetrollet likevel! Han Henrik, – ja det var skit ikkje han var heime, so skulde det ha vorte annan dans –, han hadde og teke etter ho, so bergsterk som han var; men so hardt hadde det slett ikkje vore. Men det var no vel helst det, trudde ho, at han heldt av ho lell, um han var aldri so sinna. Det var nok det, ja. – Han var ein underleg kar, den der Lauris’n, ho vart sitjande og tenkja paa det lenge, – ein meisterleg rar kar …. Enn han slengde ho som ei filla. Ja ja, dei fekk no sjaa, um han gjorde slikt noko for inkje. Hadde han Henrik vore heime, so betre kjøtet hans …. For han var no yvermannen hans daa. – Ikveld skulde han sanneleg faa te naar han kom, det var han so glad i.

– Dei trudde det skulde bita rett paa han. Jau, tak deg bak. Nei daa; han øydela torvmyra deira, han rodde med sildnot heile sundagen mest, og han svelte kjerring og born so det var grovelege ting; det var det same. Ikkje 116saag det ut til at han gjekk ifraa garden heller. Han hadde vel pengar. Han Per Bukta slog frampaa det til han eingong i eit gravøl, gravølet etter han Benjamen Odden, – det er slik ein fulfant og kjeftaure, den-der Per’n. Naar du gaar ifraa garden din, du Lauris, sa han, so skal me kjøpa han imillom oss, me grannarne, sa han …. Dei skulde vel ha sitt der, dei og, visst, trudde ho Johanna.

«N – h! Hainn Lauris bli dokk fer dryg, e’ æ raidd,» sa han og smilte.

Det hadde dei lenge skyna.

Og i grunnen, so hadde ingen tenkt paa det heller, aa faa han ifraa garden. Det skulde einast vera han Arn daa, sa ho Johanna, – det var slik ein fuling det. Men sjaa, han var slik ein forargeleg pligg, at ein kunde verta freista til mangt; ingen er no meir enn eit menneskje. Ho maatte læ, var ikkje god for anna, naar ungarne hermde etter han eller gjorde han eit puss, – det skulde ho tilstaa, so gale det var. Stygt var det gjerne, men kjære folk – slik ein kar ….

Han Arn lura paa, at det skulde verta slut med natt-arbeidet hans lell, iser sundags-natta. Han tala med presten. Og presten la i veg so det spraka, – dei saag kor han Lauris sokk undan kvart ordet, der han sat og stirde framfor seg. Dei trudde rett ikkje han la i veg og køyrde høy, naar han kom heim; so mykje var det. Men det var vel nettupp det han hadde sete og grunda 117paa, for daa preika var slut, pila han av fram med stranda og heim i eit renn, – liksom han hadde ein gloande potet i bakenden, sa ho Johanna. Og daa dei andre kom heim, dei gjekk vegen som brukelegt var naar dei kom ifraa kyrkja, so var han i fullt arbeid.

«Du driv dæ, du …» sa han Arn.

«Nh! – ‘n kainn no ikkf rikti lægg’ sæ fer,Forfatternote: «legg’ sæ fer»: leggja seg paa latsida. heiller.»

«Ne – i, de’ ferstaar sæ.»

Etter kveldstid sette han i veg og køyrde fram gras uppi Gravdalen. Det vart liggjande att der i dungar um laurdagen, og .no laut det fram til maandagen. Han var aaleine, so godt som, hadde berre ho Litle-Beret med til aa trøda lasset. Det leid langt ut i august, og det stod digert med regnskyer, so det vart snart skomt. Han baska hardt, – der var meir enn han tenkte, og fram skulde det, um so den svarte sjølv var i det. Det var vondt um gjentungen; men inga raad med det. Skulde kjøpa ho eit skikkeleg fint hovudturklæde, naar han kom yver fjorden. Og so var ho no vel dotter til far sin.

Hesten skvatt, og vart standande uroleg. Han tala til han; men han skvatt paa nytt, stirde upp i fjellet og frøste. Det var hoggande stilt. Berre vatnet draup uppi Bratberget yver deim. So sette det i der uppunder hamaren med ein djup, iskald flir.

118«Ha–ha–ha–ha, Lauris!» Han stod maallaus. So tok gjentungen til aa jamra papa, papa. Daa tok sinnet han, eit undarlegt vitlaust, skræmt sinne.

«Ha–ha–ha–ha, Lauris!» log det att. «Hail kjæften din, Svartpil!» skreik han. «Æ e’ ikkj’ raidd dæ!»

«Ha ha!» log det haast og laagt.

Han hiva gjenta upp i vogna, det var ein fange gras uppi, slengde seg sjølv etter og køyrde i tvirenn heim.

«Ha–ha–ha–ha, Lauris!» log det etter han fra bergveggen.

Det var so vidt han var god-for aa faa hesten ifraa, – han var so rar for bringa; – slepte hesten laus ute, med greidet paa, og for inn. Han tykte det kom etter.

– – Dagen etter var ho Store-Beret og ho Litle-Beret burti dalen paa austsida og skulde flytja heimekua. Ho hadde tulla seg, faatt tjoret ikring ein busk, so det stod ikkje til for deim aa faa ho laus. Gav seg gjorde dei heller ikkje; det skulde bli!

Lauris skulde dei no vera, um dei so var berre reiveborn …. Ho Olea tykte ho maatte avstad og hjelpa deim, lell; kunde ikkje standa og sjaa paa det der. Dei saag baade rædde og forundra paa ho. Det kunde dei ikkje skyna, at ho kom og hjelpte deims at ho brydde seg um det.

119Dei fekk vel fram alt graset utor Gravdalen igaarkveld? spurde ho.

Næ – i. Ikkj’ alt nei

So? Kvifor det daa?

Ho Litle-Beret saag ned, stod og sparka i jorda med treskoen og togg paa turklædesnippen. «Hainn far sa æ fekk ikkj’ fertæl de’, sa’n.» Det var so rart med det, sa ho Olea. Naar ein ikkje heldt helg, so. Det var mykje at ikkje styggen sjølv kom og tok deim.

Gjentorne hiksta til og vilde graata, men so klara dei seg.

Ho skunda seg heim. So gjekk ho vesti garden ei vending. Ei stund etter sende dei bod paa han Arn og; han Marius hadde fødedagen sin imorgo, men so tykte dei det var det same at dei gjorde det av idag, det vart ikkje noko høyvêr korso. Dei hadde elles klemt paa som karar med onna, dei vilde sjaa um dei ikkje skulde klara han Lauris. – Han Arn laut drikka tri koppar kaffi, det var ikkje bøn for anna, drakk det sanneleg sjølv og, ho Johanna, i dag. For han var ein makelaus kar, han Arn, naar han gjekk ut paa det ….

Sjølv log han ikkje; men kulryggen dissa so smaatt, og det var eit godvêrs-merke, det visste ho. Han tykte det var verst for hesten, sa han. Fyrst rende han so ubeisteleg nedgjenom steinvegen, og so aat han mest ihel seg i havreaakeren um natta; han stod midt inni og sukka daa dei 120kom upp. Men det var no vel fult aa vera han som sat uppi òg, slik steinutt veg.

Han Marius sa at dei hadde funne ei stor gul tonn uppi vegen daa dei for med kyrne, um det ikkje var ei han Lauris hadde køyrt utor seg, tru?

Dei maatte læ, kor gale det var; og so fekk dei endaa ein kopp kaffi. Sjaa, dei skulde faa ein minder ein annan dag, sa ho Johanna.

– Det vart berre sjukdomen med ho Rebekka hans Lauris. Noko til hadde ho aldri vore, utan til aa faa born – det var ho grov til; det var 5 paa 5 aar det. Slikt svineri! sa ho Olea, – ho hadde ingen, ho –; det fekk daa verkeleg vera skilnad paa katt og folk. Men no leid det visst paa sluten med ho, stakar. Som ventande var. Og som væl var og. Dei var der og vaka yver ho dei siste næterne, kvar sin tur. Sjaa, det er so rart, naar han kjem, dauden … ein fær leggja burt alt anna daa, sa ho Johanna. Og dei tykte han var liksom spakare, han Lauris og, no i det siste, sidan han saag kor det var med kona.

I likferda var dei med alle, som brukelegt var. Ho Johanna tok veslebarnet so lenge, endaa ho hadde nok fyrr, meir enn nok; dei austi garden tok aat seg ho Litle-Beret; ho skulde vera som deira eiga, sidan Vaarherre ikkje vilde dei skulde faa sjølveigande born. Straks etter flutte han sjølveigande, her: sjølveigne.

121Lauris heim til Aune. Han Henrik og han Arn kjøpte garden av han. Han kom og baud deim garden. So fylgde dei han yver fjorden med storbaaten, so han kunde faa med seg alt i ei venda; baae kjerringarne vart og med.. Det var so rart, tykte dei. Ho Johanna var tjukk i mælet, naar ho tala, og ho Olea var likeeins.

«Du hi gaard godnok her, sjer de’ ut fer,» sa ho Johanna.

«Gaarden e’ aillti’ bra nok.»

«Du tek ‘n da, veit æ?»

«Nei.»

«Koffer ikkj’ de’ da?» undra dei. «Kjære …»

«De’ e’ ikkj’ nokko att taa ‘n Lauris, no,» sa han.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Løglege skruvar og anna folk

Samlingen Løglege skruvar og anna folk kom ut i 1907 og var Duuns debutverk. Samlingen inneholder 12 fortellinger. Mange av historiene handler om mennesker som strever med å få innpass i et bygdemiljø. I tillegg inneholder samlingen noen morsomme småfortellinger med alvorlige undertoner, som peker fram mot Duuns senere verker.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.