Løglege skruvar og anna folk

av Olav Duun

Midt i folkvegen

154«Km, km! Marja, Marja …» sa han Magnus, daa dottera kom med køyreuksen for døra, «Du – km, km – høyri ikkj’ mykkji ætte ‘n far din, ikkj’.»

Ho masa med uksen og svara ikkje, – det var ein utange til ukse, aldri kunde han standa i ro. He! he! Skulde ein ha set so gale. Men standa skulde han, so visst som ho heitte Marja! Ho gjorde taumarne fast i ytterdøra. No daa – trudde ho. Og so fann ho fram storkjelken, det stod eit vedlass paa sleden; storkjelken var just rette karen til aa køyra eit deigtraug paa. Der stod kallen burti døra og murra …. Det var hjelpa. Ho skulde no ikkje standa i beit for det; køyrast skulde det, trauget, det skulde ho vera mann for. Men den der forargelses uksen, som aldri vilde standa i ro! No kom han tydeleg attende …. Ho skulde ha ei raad for det; ho tok sopelimen.

«Vil du varra folk, dett asen!»

Han Magnus stod i døra og saag paa. Den lange ryggen var bøygd attyver, og hovudet med; 155dei stutte feterne krøkte fram i knei. Han kneip att augo og saag paa gjenom augnehaari.

Ho Marja skulde fram i grannegarden og baka kaka; det gjekk so svint i desse bakaromnarne. No var det berre yver kleiva, og han hadde bode seg til aa draga kjelken for ho; men ho sa stopp. Ho skulde køyra. Det nytta ingen ting imot den tytta. Det var gemytt i ho … –

Endeleg hadde ho faatt bunde kjelken i skjækerne og hadde reipa trauget paa. So bar det i veg. Hyp, gamlingen!

«Km, km! Forsegti no, Marja – forsegti!» formana han.

«Pøh!» bles ho, og hala i stakken.

Det var ei storvaksi gjenta med eit breidt, raudleitt andlit og svart haar. Ho drog iveg med lange karslege steg og vogga med akslerne; ho sette skorne med hælringarne tungt og sterkt i snøen. Uksen var ein ovstor, beinberr slaure, skiten og bustutt; hovudet stort og kroknasa; horni som armar ut i veret.

Stongvika ligg utmed sjøen ei halv fjordungmil ifraa Osen, innklemd millom fjøra og bratte, svarte steinurder. Lenger utmed ligg Brenna, ytste garden paa øya. Ein smal gangstig bukta seg framum Stongvika og kraup yver kleiva til Osen, i tolmodsame krokar og sving millom storstein og bratte knausar. Han la ikkje i veg so stort, han visste det gjekk ikkje paa den maaten.

Han laut ganga etter, han Magnus. Kunde 156aldri tru det gjekk væl, det der. Naar ikkje borni lystra foreldri, so skulde det ikkje ganga deira for væl, det visste han; dei skulde ikkje bli gamle i landet just. Ho kom til aa fara ei uferd, anten i dag eller ein annan dag; kjende det paa seg. Og so midt i folkvegen og. Det vart noko til skamm. – Men det var gemytt i ho, det var det.

Uksen gjekk og sagga hit og dit yver vegen og saag ikring seg. Ho Marja dreiv paa han med taumbukta og munnen. Uppi kleiva var det berrt sume stader. Ho trødde traust paa berget med hælringarne og heldt i deigtrauget med den eine handa. Uppaa det høgste stana uksen og saag utyver gardarne paa den andre sida, – dei var so sjeldan paa den kanten. Det var ikkje aa rikka han av flekken. Men so tok han til aa rista paa hovudet. Ho gav han av taumbukta, – han kunde vera folk, tykte ho –, og spurde um han ikkje hadde set Osagardarne fyrr. Best som det er, slær han upp bak, skyt ryggen i vêret og renner nedyver. Gjenta heng i taumarne og skal stogga han, set feterne imot tuvor og stein og tek sprengtak. Det gjer ingen mun, han tvirenner so snøen spruter. Der fyk ho yver ende og sopar etter som ei filla. Ho skrik, at han skal staa, staa med seg! ho illskrik … uksen berre renner som han er galen. Kjelken velter, deigtrauget sleng hit og dit millom byskje og stein. – Det inderlege forargelses asen og svin til ukse!

157Ho vart liggjande som daud ei stund. So reiser ho seg og ser seg ikring. – Deigen heile Sjaa kaka …. Der stend uksen nedmed fjøset hans Kal og dreg vêr utgjenom gluggen. Ho ser paa stakken. Sund, sund. Trøya og. Ho er mest paa graaten, men so set ho i aa læ att: det vart blod paa fingeren, naar ho tok seg bak; hadde rive seg sund.

«Dækels oksinn!»

Kallen hadde staatt uppaa kleiva og sett paa. Han stakk handa innpaa barmen og bøygde seg attyver, kneip ihop augo og saag paa gjenom augehaari. Slik ja … km, km! just nettupp. «Hædre din fader,» stod det i boka i hans ungdom. Dei var ikkje for katten, dei ordi. «At det kan gaa dig vel,» stod det …. Jaha. Verst for deigen. Han kom til aa tenkja paa all den gilde kaka det hadde vorte, slik halvfin-kaka at det var storvegjes …. og han sette i med alt sitt maal, med det same gjenta steig upp: «No føri du dæ heim aa baka poteteskak’, di for – km, km – dømte svinmær!» Fyrst skulde ho no tala litegrand med uksen, meinte ho Marja.

Han Magnus gjekk heim, fortenkt yver ungdomen no for tida. Nedi kleiva møtte han ‘n Ola Brenna, han Ola i boksa, dei kalla.

«Km, km – no vart det kak’ i Stongvika, de’ gjord’ de’ …» sa han og stirde stivt framfor seg. vegen burtetter. Ho maa læ og, beint fram:

158«Kainskji de’?» drog han Ola paa det og vart reint handfallen.

Han fekk vita korleis det hadde gaatt til. «Nei – no ska’n – værkeli høyr ….» «Km, km! Hædre din fader ––» sa han Magnus og riste paa hovudet.

«Ja-a; du kainn so segj’, du.»

«Km – aassaa skamma! Medt i folkvegj’n …»

«Ja-a; du kainn so segj’, du.»

«Km, aassaa, km, km – kaka!»

«Ja, kaka, kaka. Hainn ska’ no rætt værkeli høyr mangt aa.»

Han Ola snudde og fylgde med. Det var noko han gjekk og brann med.

«Go’ver, no om dagan …» sa han

«Taa de – finast som fins.»

«Km, km, de’ gjer sæ sjøl.»

No høvde det for han Ola, aa koma fram med ærenda si. – Det var det, at ho Pernilla vart so skammeleg klein her igaar.

Km, km! Han Magnus skyna. Dokterskyts.

No hadde han gaatt i sekken. Slik var det aa sitja midt i folkvegen. Trøysamt nok, men folk, folk rundt ikring. Noko var det støtt.

– Ho maatte paa sjukehuset i denne dag, dirækte.

– Skulde det ikkje greida seg med aa henta dokteren?

«Komman’ veig inover te byn no, – fer dæra som vil.»

159– Umogleg. Dokteren hadde vore der. Det vart aaberasjon, det.

«Km, km!» kremta han Magnus.

Han hadde vore ute for mang ein sjau, baade presteskyts og dokterskyts og etter jordmor og slikt; no skulde du sanneleg sjaa han laut innyver fjorden og. So langt hadde han daa ikkje vore fyrr, so nær som ein gong i ungdomen; daa var han heilt i byen. Det var hunden til stell. Han lova aa vera med. Ein fekk ikkje sjaa paa si eiga vælferd, alltid, sa han.

– – – Verst, dei kom dit paa nattens tid. Verre og, naar det var til slike storfolk. Han Ola gjekk fyrst upp ifraa baaten, og skulde heyra; men han kom snart att: døra var daa verkeleg stengd.

– Km, km! stengd? Døra? Adskillig rart skulde ein høyra.

– Ja, det forstod seg. Ho var stengd, det var ho.

Han Magnus gjekk upp, og han Ola i hælarne paa han, kunde ikkje forstaa det der. Forgale til stort hus, tykte han. Tri dører …. Det var storvegjes. Og stengde alle tri. Adskillig rart …. «Fara aat no?» sa han Ola, endaa lenger i mælet enn vanleg.

«Km, km! Ska’ vel bli ei raa’.» Dei gjekk att og fram yver tunet, og sumtid ned til baaten, der kona laag og hukra og fraus. «Ska’ vel bli ei raa’,» trudde han Magnus.

160Han Ola kom etter, at han hadde høyrt dei bruka ei klokka naar dei vilde inn. Han hadde verkeleg høyrt det. Men kva slags klokka – nei, det maatte han segja som sant var um, at det –

– Det maatta vera den der, det, sa han Magnus og peika paa matklokka paa stabbursrøystet.

«Ja –a, ho vækt dem vesst …. Dem som bærre koinn aa bruk’ a.»

«Km, km, gruv ikkj’ fer de’, Ola!» trøysta han Magnus og steig burtyver tunet.

Han Ola fylgde han i hælarne, og stod og saag paa, medan han løyste toget.

– Jøss for eit maal. Det var ei som let, det. Verkeleg bra han kom paa det der …. «Km, km, – bra vi fekk ‘a laus aa, Ola.»

«Ja –a, du kainn so segj’.»

Straks etter vart eine yterdøra rivi upp, og mannen sjølv kom ut i berre underklædi.

«Hvad i al verden er det?» ropa han. «Er det brand?»

«Er det brand?» ropa eit grant kvinnemaal attum han, og eit bleikt andlit kika ut. Eit loftsglas kom upp, og so eit til, og det spurde derifraa og, med same rædde maal, kva i all verden det var, og um det var brann. Hann Magnus gjekk fram og helsa.

«Km, km, go’ natt, dokter!» sa han. «Hainn kjeinni mæ vel ikkj’ att, kainskji?»

«Er det – brænder det?» skreik dokteren.

161«Km, km! Skoill hit me’ ei klein ei,» svara han roleg.

– Det var rart med slike storfolk, sa han Magnus, daa dei rodde heim. Dei var so blaanøgje paa smaating.

«Ja –a, mæst so dæm e’ nøigje, ja,» sa han Ola.

«Km, km – dæm skremi ikkj’ mæ ikkj’,» sa han Magnus.

«Næi, værkeli’, de»

Men slik var det aa sitja midt i folkvegen.

Trivelegt nok; men folk rundt ikring, og allslags fark vart ein narra ut i.

– Det sette til med vestanvêr og regn ei stund. Det vart smaatt med føret, berre snøvatn. Gale nok for deim som hadde lang veg aa ferdast. For deim i Stongvika var det inga sak; dei hadde ikkje lenger stubben fram til Osen.

– Det var godt med det, naar det var slik med føret: ein fekk daa fred, liksom; det for daa ikkje folk støtt.

Han Magnus sat inne og la band paa nokre byttor, – ein fekk noko taka seg til med. Ho Tale, kona, stod utum døra og gjorde rein storkjelen, han var ikkje retteleg goddæmd lenger. Daa ho skulde sjaa upp, kom det verkeleg folk nedgjenom kleiva. Det gjorde det ja; tvo karar. I dette føret – og no um kvelden …. det skyna ho ikkje. Ho gjekk inn; ho skyna slett ikkje det der.

162«De’ kjæm folk …» sa ho. «Ne’gjenom kløyva.»

«Folk ja …. Km, km, hi læng’ veinta de’.» «E’ de’ nokko me’ skatt’n? De’ e’- vesst øvriheit.»

«Km, km – nei, de’ stoppa aat dæm! Men folk, folk»

Dei kom inn. Det var han Iver Osen, den eine. Den andre var ein framandkar.

– Dei maatte sjaa etter um dei fekk sitja, kremta han Magnus og saag upp.

Framandkaren kom og tok han i handa. Det – skyna han mindre.

«Km, km – tør æ spør: koles mainn e’ de som e’ ut aa fer?»

Det var daa presten – saag han ikkje det? «Km, km! Rigti, rigti. Mæn – kor kjæm so deinn mainn ifraa?»

I fraa kyrkja.

«Km, km, km! E’ de’ saan dag idag da, maa æ spør?»

Ja, kjære, det var daa sundag.

Han Magnus la ifraa seg arbeidet. Presten sette seg. Det var ein godsleg mann, han sat berre og smilte og saag ikring seg.

– Det var det han vilde: føret var so slemt innetter til Nesset, han kom ikkje fram, og so laut han taka skyts yver fjorden herifraa; det var, um han Magnus vilde vera med og skytsa?

163«Kainn ikkj’ svara so braatt paa de’, pastor!» sa han. «Km, km, hi nyst vørri ut aa skyssa.» Daa ho Tale kom inn, vart han sitjande og stira paa ho. Det var noko i minnet hans, som tok til aa røra paa seg. Han spurde um namnet, og fall i tankar. Det steig ei ung og glad gjenta fram for han, raudleitt og sterk; han hugsa eit rikt svart haar, saag for seg ein munn med snøkvite tenner. Her gjekk det ei gamall, tjukk kona, med eit breidt, rukkut andlit; munnen tonnlaus, augo innfallne og utan glans, haaret graatt og tunt. Denne kvinna hadde eingong havt fyrste romet i hans hjarta. Han gjekk i glade draumar med sin løynlege elskhug, so lenge ho smilte til han og gav han von; han sat og gret og ynskte livet av seg, daa ho vart burte og den siste vona var sløkt. Mor hans hadde faatt ho gift med ein gardgut utmed sjøen ein stad; ho var berre kjøkentaus. – Men var panna so laag … og nasan so breid?

«Ja–a, km, km! de’ e’ ei grom kjærring æ hi,» sa han Magnus, han saag presten stirde so paa ho. De’ va’ mang’ som vil ha ho-der, da a va ong.

Presten spurde korleis det stod til i huset. «Æ hi saant – km, km – forgæli te ryggflaug.»

– Aa ja, meinte presten, – noko skulde ein no ha, her i livet.

164«Km, km! Deinn Herren ælsker deinn revser hainn!»

Ja, det var sanne ord; det. Men enn kona, korleis hadde ho det?

– Aa – det gjekk no ein dag um senn daa, sukka ho og strauk yver bordplata. Naar ein fekk ha helsa so. Gigta kunde vera slem. Og tonnverken. Og so var det ikkje fritt for anna, enn at ho hadde vattersott; hadde lege til sengs og, fyrr.

– Det var mange plaagor det, tykte presten.

Ho hadde nok ikkje for gilde dagar.

«Km, km, km!» kremta han Magnus. «Deinn ugudelige har mange plager.»

– Enden vart den, at han skulde vera med og skytsa. Naar ein sat slik midt i folk-stroket, so fekk ein flnna seg i det. Det var no trøysamt aa sjaa eit menneskje og, av og til.

Han Iver Osen undra seg paa, um det var noko i det der at verda skulde ganga under no i paaskehelga? Han hadde verkeleg lese um det, i bladi. Dimleby heitte han som hadde funne ut det, – det var ein fæling til aa rekna, det, so det saag spøkje ut.

Presten log. Ingen kunde vita. Det kunde snart ramla ja, heile stellet. Men ingen visste um det.

– Ja – ikkje det?

– Nei. Men ein gjorde nok rettast i aa vera budd. So kunde det ganga som det vilde.

165Han Iver vart aalvorleg. «De’ bli ei frøkteli paaskhælg da …»

Presten spurde kva han Magnus meinte um det der.

«Km, km! Gruv ikkj, præst! Ho staar vel, gamla.»

Trudde han det, han?

«Ho hi no staatt ein vêrdag før. Naar a’ ikkj’ gjekk iveig her de’ aare før, – da syinnfloa va’ …»

Mintest han det, han kanskje?

– Han for sin part var ute i kongens-tenesta, han; men far hans tala um det. Det var ruskutt til vêrdag; det var ikkje aa sjaa himmelen for røyk. Km, km – men ho stod, gamla.

Presten log og skjenkte ein «roar-dramm».

«Takk aa ær’ du! Men – km, km! – præsten skoill ikkj’ trakter bort de’n hi.»

Presten log att, og nøydde dei til aa drikka ut. Han Magnus fekk vatn i augo. Han tøygde seg fram og tok forundra i halsbindet til presten. «Menn kainn du li’ saan bind’?» – «For kmkm – barka, æ li’ dæm ikkj’.»

Presten spurde, um han var med og skytsa ofte. Det for visst ikkje folk der framum kvar dag, trudde han.

Han Magnus rette upp den lange ryggen sin.

Han bøygde hovudet attyver, kneip augo ihop og saag paa presten gjenom augehaari.

«Km, km, km! De’ e’ her folkje fer, ska’ 166æ fortæl præsten. Stongvika ligg medt i folkvei’n.»

– – – Sidan vart han tidt forarga, han Magnus, naar han tenkte paa kor lite dei skyna, folk. Som presten. Maatte daa vel sjaa, at det var der folket fór. Kona hadde forarga han med det der so mang ein gong, fyrr. No tagde ho. Men dei andre …. Ja, dei fekk tru som dei vilde. Han visste no kvar Stongvika laag.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Løglege skruvar og anna folk

Samlingen Løglege skruvar og anna folk kom ut i 1907 og var Duuns debutverk. Samlingen inneholder 12 fortellinger. Mange av historiene handler om mennesker som strever med å få innpass i et bygdemiljø. I tillegg inneholder samlingen noen morsomme småfortellinger med alvorlige undertoner, som peker fram mot Duuns senere verker.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.