Sjøfolk

(Ufullendt)

Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skib blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.

Etsteds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
De kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, –
de som står mot styrehusets nakne fengselsgrå betongmur,
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.

Hvor det kjente føles spinkelt rundt om bordet i lugaren, –
skottets bilder, lampelyset er til låns en stakket stund.
En av frivakten har bikkjen stukket inn i redningsdrakten.
Alt det liv han ville verge, lever hos ham i en hund.

De har kjent til andre netter; ravet blinde av bensinsprøyt
over dekk, hvor flammestormen suste glødende og vill.
Skibet brente, havet brente, mens de svømte under vannet.
Når de måtte opp og puste, tvang de hodet gjennom ild.

De har stivnet i en livbåt, ruggende mot Ishavs–føyket;
akter, som en frosset vilje, grånet skipperen tilrors.
De som følte slutten komme, la seg stundom opp mot ripen,
så de andre skulle klare å få liket utenbords.

De er ikke i vår krigsmakt. De er bare med i krigen.
Lenger enn vi andre har de ført sin harde bitre strid;
de har prøvd å stanse volden, før den stod i grinden hjemme.
Brødre av dem, norske sjøfolk, stupte navnløs ved Madrid.

Som kolossen i konvoien går det norske kokeriet.
Tyve tusen tonn med olje er den frakten som det drar.
Tur på tur har det slept sammen, over havet, gjennom døden,
det som trenges angrepsdagen, når soldaten overtar.

Der kom smellet. Ble de truffet? Ikke de. Men skibet akter.
Så er ubåt–flokken på dem. Så er krigen der, med ett.
Lysgranater flerrer mørket. Dybdeminer sprenger sjøen.
Som en gaupe etter bytte jager langs dem en korvett.

Derombord vet de hvad hat er. De har ikke lov å stanse,
de må bare gå til angrep, så en natt strøk de forbi
kamerater som i sjøen lå og ropte deres navner;
og i smerten fra det skriket hater de og dreper de.

Men i samme øieblikket som de skimter ubåtskroget
steilende i skum fra dypet, bombeflenget, sønderskutt,
smeller det i kokeriet: firetanken, åttetanken; –
røk og flammer slår fra dekket. Skibet krenger. Det er slutt.

(November 1943. Trykt i den svenske utgaven av Friheten, 1945)