Lucie

av Amalie Skram

I. I Professorbyen.

[1] La’ mig se lidt da, om den klær mig.» Lucie greb den sorte tylhat med gule blomster, som Nilsen havde lagt fra sig på en stol, og satte den på, idet hun gik hen til spejlet mellem vinduerne.

Nilsen var en lang, slunken, halvgammel jomfru med en bred græsk næse i det falmede ansigt og en sort, slidt alpakakjole, ophæftet og krøllet i plissékanterne. Håret var rusket, opsat i bukler og fletninger, og ligned hamp. Munden var lang med en bred, kjødfuld underlæbe uden spor af bue og en smal streg til overlæbe.

«Dikke dikkedik!» råbte Nilsen og kildred Lucie under hagen. «Det skulde være mig som Dig, jeg skulde snart få sat igjennem, at jeg blev fru Gerner.»

[2] Lucie hopped bort fra spejlet med en kåd latter og la hatten fra sig.

«Ja, for så meget som han gjør for Dig, Luciebarne’.» Nilsen så sig om i det aflange værelse med bruntbetrukne møbler, hvis lyse træfarve røbed, at de var nye, og kasted et langt blik ind i soveværelset, hvortil døren stod åben. «Hvergang jeg kommer her, har Du fåt noget nyt. Den fine chiffonièren der med messingskildter og nipsting, og ruggestolen her, det havde Du ikke sidst jeg var her, og skilderier på væggene.»

«Det er det nå småt med, da», sa Lucie og så flygtigt hen på nogle lithografier i mørke, lakerte rammer.

«Ja, for disse lange væggene! Hvis mig itte var så forelstet i Dig, vilde mig bli misundelig, ja, det vilde mig!» Nilsen stak, mens hun talte, tungen våd og tyk ud under de forlorne overtænder og la hodet på skjæve. Det lød som snak af et barn, der endnu ikke kan tale rent.

«Det er rigtig noe å være misundelig på, også», sa Lucie og trak de fine øjenbryn op i en spids bue.

«Han gifter sig med Dig, ja så gu! Skal vi vedde?» Nilsen holdt hånden med fremstrakt pegefinger hen i ansigtet på Lucie. «Bare Du er klog og slu. Skal vi vedde? Men så gir Du mig en pen ting, når jeg vinder.»

«Å Du da!» sa Lucie og slog hånden bort med et modstræbende smil.

[3] «Og alle de fine klærene han trakterer Dig med», vedblev Nilsen. «Gud, hvor de tykke, gule blondene pynter det blå tøjet», hun så beundrende ned over Lucies fikse lærredsdragt. «Han er aldeles afsindig forlibt i Dig, Luciebarne’, akkurat som Olsen og jeg og alle de andre. Ja, Olsen kan Du tro, han sidder der så gul og vissen og gnikker på violinen sin. Bare navnet dit blir nævnt, så sortner han. Ja, så gu! Gu’ nå’ Dig, Lucie.» Hun lo skrattende.

«Det må vel være af samvittighedsnag, det. For Du må vite han ikke behandlet mig pent just, og kanskje Du mener, han var tro mod mig da?»

«Tro!» råbte Nilsen med et kast af hodet hen mod Lucie, så den magre, mørke hals blev synlig. «Har Du nogensinde hørt om et mandfolk, som var tro? Nej, når en har lidt erfaring, så», hun bevæged hænderne som en svømmende hunds forpoter, og så fortalte hun i en rivende fart om sine forlovelseshistorier og friere fra dengang hun var ung skuespillerinde i Bergen, og til nu, hun leved af at sy hatter og modepynt for Tivolipersonalet, og havde fribillet til forestillingerne og uhindret adgang til kulisserne. Lucie havde hørt det mindst tyve ganger før.

«Og når Du har giftet Dig, så vil jeg ogsaa gifte mig», sa Nilsen tilsidst og klasked hænderne sammen. Hendes grå kinder blev røde, og øjenlågene blinked uroligt. «Ja så gu’! Jeg vil gifte, [4] gifte mig og bli rig, fin frue, og så vil jeg rejse på bryllupsrejse, Lucie!» Hun satte i dansende løb op og ned ad gulvet på de tynde, gamle sko med skjæve hæle og hvidslidte snuder og sa det samme op igjen og op igjen.

«Ha, ha, ha!» lo Lucie og kasted sig ned i den amerikanske kurvestol. «Nå har jeg aldrig set noen bære sig slik.»

«Så skal du få se, hvor jeg skal ta mig op», vedblev Nilsen. «Jeg er ingen skjønhed, men jeg har en næse. Di har en tragisk profil, Nilsen, sa direktøren til mig. Vend siden til publikum, og gjør Dem stolt i nakken, når De afslår hans tilbud». Hun kasted hodet bagover, korsed armene over brystet og deklamerte med profilen til Lucie:

«Sligt byde I mig ej, hr. ridder!
Jeg fattig er og født af ringe byrd,
men har en adelbåren sjæl som eders,
og vel tusenfold så ren.

Den replikken fik jeg altid applaus for, bergensk applaus, forstår Du, ikke denne valne, østlandske filleklappingen.» Hendes matte øjne havde fåt et spillende liv; de store, bløde næsevipper åbned og lukked sig, og hun bed i sin tykke underlæbe med en smaskende lyd.

«Er der noen, som har frid til Dig da?» spurgte Lucie.

«Ja hvad tid er der ikke noen, som frir til [5] en», sa Nilsen og lo. «Men det er bare ikke den rette. Tænk Dig til: Merkur.»

«Ærend-Chrestiansen!» Lucie retted sig op i stolen med et sæt. «Har han frid til Dig? Nej, da vel?»

«Ja, jeg ved ikke, hva’ Du synes! Han må være gåt af med forstanden. Dette er det tredie breve’ han har stukket bort i hånden på mig. Jeg har skjæmtest at fortælle det, ja så gu’!» Nilsen trak et sammenlagt papir uden konvolut op af lommen og rakte Lucie det. «Læs det bare, skal Du se.»

«Jeg skal sige Dig en ting jeg, Nilsen. End om Du tok’en. Så’n en pen, snil, gammel mand. Du skulde se, han blev rigtig orntlig imod Dig, og så rent fattig er han nå vist ikke heller.»

«Ta ham – Jeg! Nej ved Du hva’, Luciemor, jeg sætter rigtignok mig selv højere end som så. Ja, så gu’.» Nilsen så krænket ud.

«Ja, herregud når fyren er så gla’ i Dig, da.»

«Og det skal være ens venner det! Ens venner, som en skulde tro havde interesse for en. Men hva’ kan en vente af folk uden dannelse.» Hendes stemme dirred og med rystende hænder satte hun hatten på.

«Du er da ikke von vel?» Lucie var færdig med læsningen og la brevet fra sig. «Jeg mente ikke større med det jeg, for den del. – Nej, men kjære Dig, Du er da ikke von vel?»

[6] «Nej da, jeg er vist ikke von! Jeg er vant med den slags.» Nielsen kasted på sig det sorte, hæklede uldtørklæde, som var hullet efter opløbne masker og slynged enderne sammen foran på brystet, mens hun nikked med sin tragiske profil. «Når en omgås folk, som ikke forstår en, så kan en ha det så godt. «Hun greb sin bomuldsparasol, sa kort farvel og skyndte sig afsted.

Lucie lo. Det varte nok ikke langt, før hun kom ansættende igjen. «Goddag Luciebarne. Ish a mej, det væmmelige bergenske gneldere hennes.»

«Tralalalalalalalalalalala», hun danste rejnlændertrin over gulvet ind i soveværelset, og stod stille ved vinduet og så på St. Hanshougen, der raged op som en fæstning med flag på toppen og skarpe konturer i den klare, blå sommerluft. Så vakkert det var om eftermiddagen, når solen var borte. Og de morsomme duerne derude, som fløj omkring fra slaget til bakken og bort på afsatsen udenfor kjøkkenvinduet, mens hannen var efter dem uafladelig.

«Tralalalalalalalalalalala» gik det tilbage igjen over tærskelen ind i dagligstuen. Hænderne var stemmet om de kraftige hofter, tommelfingrene på den smale midje og den ranke ryg var tilbagekastet, så det faste, højstsiddende bryst kjækt stod frem.

«Tralalalalalalalalalalala» frem og tilbage, frem og tilbage. Og hvergang hun kom forbi det store [7] natbordspejl på toiletbordet, drejed hun det lille hode med det grågule, levende hår opknudet i nakken, for at få et glimt af sine brede, smukke skuldre og for at se, om vel ikke maven var akkurat passelig fremstående. Og så drivende hvid som hun var i huden da, med ringer foran på struben og fin gul rødme i kinderne, som en fersken, sa Theodor. Hun var stanset anpusten foran spejlet i dagligstuen og mønstred sig selv med velbehag.

Det hullet i hagen var svært pent. Og så’n liden mund med kirsebærlæber og mundvigerne inde i bløde, små gruber, sa Theodor. Og næsen da, kjæk og kort og lige. Og store, blanke, leende øjne, som hun myste så morsomt med, sa Theodor, – ha, ha, ha, ja, det sa han det. Men tænderne og ørene var det nydeligste af alt; derfor havde også Theodor forært hende de fine, små stenene i guldindfatning og stifter til at stikke ind i øreflippen med skruer bag.

Ja, hun havde det godt. Nå skulde hun snart se til å få kjøbt sig nye gardiner, for di derre der var snart for svarte. Tætte lenonges med brede, broderte tylborder, ikke noe så’nt noe filleri, som det grisne gaze’ der. Så kunde hun la Synnøve ta de skidne hjem og få dem vasket. Theodor havde ret i det, at det var mere praktisk at ha formiddagskone, som hented middagsmaden og [8] gjorde hva’ som forefaldt. Fast pige vilde vært altfor genert.

Hun gik hen til det åbne vindu, la armene sammenfoldet i posten og hang hodet ud, vendt mod Ullevoldsvejen. «Nå rører jeg mig ikke af flækken før jeg sér’en.»

«Øvre Bjerregaardsgade» læste hun på skildtet ligeoverfor. «Ish, å disse husene er ens. Undres om gata kommer like hen forbi Gamle Akers kirke når dem får bygget ‘en færdig engang. Nej, jammen mener jeg ikke di hjulene rent drukner i søle’ da.» Hun drejed hodet efter en arbejdsvogn, som skumpled afsted på den humpede gade uden brolægning, hvor sølet efter de sidste dages øsregn var en halv alen dybt.

Udenfor gjenbohuset, hvor der var lagt gangbrætter, stod to tjenestepiger og tisked og lo op til Lucies vinduer. «Ja værsgo’, glan bare Dere, det gjør mig ingentingen.» Lucie slog på nakken. «Nej nå mener jeg! Uforskammet tøsepak, stå og peke på folk.»

Hun lukked vinduet med et smæld og gik ud i kjøkkenet, der sågodtsom ganske savned det sædvanlige kjøkkentøj, smurte sig noget smørrebrød, som hun spiste stående og drak vand til.

«Nej, at han ikke kommer da.» Hun var gåt ind igjen i dagligstuen og sad nu i gyngestolen og vugged sagte frem og tilbage. «Sitte [9] slik og vente på’en.» Det var rigtig stygt af ham, at han blev så længe altid.

Og hvis han nu engang blev lej hende og forlod hende, så vilde det vel gå, som moren havde spåd, at hun blev det værste som fan’s i verden. – – Moren og faren og søskenene, ja. – Ossen di nu havde det? Dem fik hun nok ikke se mere, for til Kragerø turde hun da aldrig komme, og hun var da vel fri for, at noen af dem kom til Kristiania. Aa nej, di havde nok nok med å trælle og slite og stræve for føden, især nu siden faren havde fåt den ene foden knust på værftet. Nå havde han mindre dagløn, havde Jossa fortalt, den dag hun traf hende. – Hvad Jossa nå vilde her inde? Allesammen så kom di her ind og blev forfløjne. – Stakkars, gamle knarken, ham havde hun ondt af, men moren kunde det akkurat være det samme med, for hun havde nå altid vært så fæl og slem imod hende. Som dengang hun var kommen fra Amerikaturen med fru Thorsen og barna. – Ja vist var det skammeli’ at hun var blet slik, men havde moren da fåt rå’, så havde hun nok vært nødt til å føde ungen på åbne gaden. A gid! – Alt det, hun havde utståt af moren i den tiden! Hun rent kalned bare hun tænkte på det. – Og var det hendes skyld, kanskje? Kunde hun hjælpe for, at hun var så vakker, at mandfolkene ikke kunde la bli’ hende? Hun havde vært orntlig forlovet og alting. Hvem [10] kunde tænkt, at styrmanden var en så’n skarv. Aa gid, å gid! Som den fyren havde besnakket hende og tigget og båret sig, og lokket og tvunget. Jysses bevare en vel, da! Og hun havde ståt imod og sagt nej, endda hun var så gla’ i ham, at hun skjalv, bare hun så ham. Gudskelov at barnet var dødt; så havde hun da ikke det på sig. – – Aa ja ja! Slik gik det her i verden. Havde han ikke forført og narret hende, så havde hun nu ikke siddet her. Eller havde hun bare holdt på med den omvendingen sin, da hun hver aften gik på opbyggelser i frimenigheden. Da havde hun havt det godt, men det blev så kjedeligt i længden. Da var hun nok heller ikke rømt til Kristiania og var kommet på gale vejer, her også og havde slåt sig sammen med Olsen af Tivolimusikken. Uf, å fælt det havde vært, da hun leved med ham. Nej, så havde hun det anderledes nu da, for Theodor var hun gla’ i. Hun elsked ham; ja, det gjorde hun rigtignok. Så mye som hun havde holdt af styrmanden – men det var da ingenting mod det, hun følte for Theodor. Og det var da godt for noe, at hun var kommen til Tivoli, for ellers havde vel Theodor ikke vidst om, at hun var til engang. Han var ikke af den sorten, som gik og føjted på gaden om kvældene. Det holdt han sig for god til.

Gifte sig med hende? Aanej. det var nok ikke så vel, skjøndt han gjerne kunde gjore det [11] for den sags skyld. Vakker nok, det var hun jo, og ingen skulde se på hende, at hun ikke var fint født. Det havde da Theodor tit nok fortalt hende. Og hun vidste, fru Thoresen havde sagt til en anden kaptejnsfrue, som var ombord hos dem i Quebek: Ja, hun, om hun blev den fineste frue, så vilde hun vide å greje sig. Og nu, hun havde læst og lært så mye i mellemtiden. Hun var mindst dobbel så god nu. Aa jammen kunde han gjerne gifte sig med hende. Han var jo så gruelig gla’ i hende, det sa han jo, og det var da tydeligt nok.

Aa, som hun skulde være gla’ i ham og holde af ham og elske ham, hver dag i året og hver time på dagen, og være ham underdanig. – Ja, hun skulde være underdanig, hun, ossen han så var, og ossen han så behandled hende, for hun kunde jo ikke vente for mye heller. Og tro da! Aa, så tro, så tro som guld. For en lykkelig salighed det vilde bli. Ja, det vilde bli salighed det, mere end et menneske kunde tåle og bære, og derfor var det vel bedst, at det ikke hændte.

Pytsan, hændte! Sligt hændte nok bare i eventyrer og på komedien, sligt. Ja, nok at en fin, rig mand gifted sig med en simpel kanskje, men nok ikke med en, som havde vært så’n før. Havde Theodor endda vært en ung en, men han, som var 36 år og enkemand og alting. Nej, hun fik nok sidde her, hun. Og så vilde Theodor [12] rejse væk hver ferie, liksom nu i sommer, da hun havde vært færdig at dø af kjedsomhed og længsel, og hun, bare fordi hun ikke vidste, hvor hun skulde gjøre af sig selv, var gåt ud og havde slåt an med en fyr. Theodor skulde vide, at hun formelig havde måttet slås med ham udenfor gadedøren, fordi hun alligevel ikke vilde ha ham op med, da det kom til stykket.

Pludselig fôr hun op, sprang på tå ud i entréen og lytted et øjeblik, skyndte sig så tilbage, svøbte skjørterne tæt sammen om sig og satte sig på huk bag den amerikanske kurvestol.

Straks efter hørtes skridt i entréen, nogen åbned døren til dagligstuen og lukked den igjen, så gik skridtene ind i soveværelset, hvor de stansed lidt, derefter kom de ind i dagligstuen og en afslebet bergensk, lidt doven herrestemme sa: «Kom bare frem med Dig, Lucie. Jeg ved godt Du sidder her etsteds.»

Han rev af en fyrstikke og tændte den forgyldte hængelampe. Så sig så om i værelset og bukked sig ned og keg under bordteppet. «Hun skulde da vel aldrig» – men så fandt han hende.

Med en stormende latter retted Lucie sig op og faldt ham om halsen. «Du trodde så småt jeg ikke var her!» råbte hun og kyssed ham. «Aa, herregud, kan jeg nå ikke få lov at le da!» føjed hun til i en anden tone, da hun så ham [13] rynke øjenbrynene med en mine, som om han ømmed sig.

«Men ikke skråle slig. Du er altfor sød til at le som en kjøre. Jeg havde forresten ventet at finde Dig i sengen. Det ved Du jeg helst vil, når jeg kommer så sent.»

Lucie fjerned sig lidt. «Ligge der og glane», sa hun fortrædelig. «Hvorfor kom Du ikke før?»

«Jeg blev opholdt.» Han greb efter hendes hånd, men Lucie stak den på ryggen.

«Opholdt ja, det siger Du altid.»

«Stå nu ikke der og mul, Lucie; det klær Dig ikke, Du, som er så fortrollende sød, når Du smiler.» Han tog hende om livet og trak hende til sig. Hun hvilte sit hode på hans skulder, så han kjendte hendes bløde hår mod sin hals.

«Det er det samme med altsammen, når bare Du er her», sa hun ømt og sagte. «Da er alting så godt, så godt.»

Han drejed sit noget spidse hode med det brune, glatte hår, der var kortklippet bag og faldt i en dusk ned i den høje, smale pande med de vigede tindinger, og så ned på hendes ansigt med sine dybtliggende øjne, der altid var halvlukte, undtagen når noget for et øjeblik satte ham i særlig bevægelse. Da åbned han dem helt.

Lucie løfted hodet, greb ham med begge hænder om livet, satte maven frem til hjælp og hipsed ham op fra gulvet, idet hun sa: «Søte [14] dejlige fantetrolle’ mit! Jeg må lette Dig og bære Dig, rigtig tufse med Dig, for jeg er så gla’, så gla’, så gla’ i Dig.»

Han gisped efter vejret, da han atter fik fodfæste på gulvet, og der bredte sig et leende smil over hans ovale, brunblege ansigt, som var indrammet af et mørkt, på kinderne tætklippet skjæg. På hagen var det længere og så tyndt, at huden nedenfor underlæben skinte igjennem.

«Jammen er Du tung osså», sa Lucie anpusten og rødsprængt, «men jeg fik Dig da til at le lel. Tænk å rart det er, at Du næsten aldrig ler, Theodor.»

«Skal man ha set på mage til jente», smålo Theodor og trak de opkrøbne bukser ned over sine lange, slanke ben. «Vel er jeg spinkel og smålemmet», han retted på vesten og uhrkjæden, som også var kommet i ulave, «men alligevel.»

«Du spinkel! Du er stor og velvoksen, far.»

«Aa ja såmæn», svarte han og mønstred i spejlet sine noget skrå skuldre. «Jeg er ikke så værst.»

«Men Du ligner Mephistopheles på teatre’.» Lucies ansigt kom tilsyne ved siden af hans i spejlet. Hun stod bag ham og strakte sig på tåspidserne for at nå hans skulder med sin hage. «Samme højden, og samme snitte’ på ansigte’.»

«Ærtekrukke! Det er bare øjenbrynene.»

«End den da?» Lucie førte pegefingeren ned [15] over hans krogede næse med de faste, små vipper og den bløde tip. «Men just derfor er jeg så græsselig gla’ i Dig.» Hun bored sit ansigt ind under hans skjæg. «Også den lugten som er ved Dig!»

«Så så, Du kildrer mig. Trakterer Du ikke med et glas vin iaften?»

Lucie løb bort til piedestallen.

«Men hvad er det for noget griseri, som ligger her, Lucie?» Theodor pegte med et udtryk af væmmelse på bordteppet, hvor der lå noget håruld og en spiralformet hårtot, som øjensynlig havde vært viklet om en flette.

«Du store alverden», sa Lucie og satte en bakke med glas og flaske fra sig på bordet. «Det er efter Nilsa.»

«Har hun vært her idag igjen?» Hans altid lave og lidt søvnige stemme fik en grætten lyd. «Jeg forstår ikke hvad Du vil med det modbydelige fruentimmeret.»

«Hun gjør mig da ikke noe, vet jeg – den stakkars vimsete hurpetufsen» – Lucie greb hårtotterne og putted dem i ovnen. «Husk å snil hun har vært mot mig – ladt mig bo frit hos sig i 14 dager.»

«Idelig og altid at skulle mindes om den pøl, Du har levet i, ish», Theodor vrikked med halsen som om snippen generte ham, og idet han [16] stak tommelfingrene ned i vestelommerne, gav han sig til at spasere på gulvet.

Lucie skjænked vin i glassene. «Drik nå da», sa hun muntert.

«Jeg synes sandt for dyden, det kunde være nok med at det er så», vedblev han mere og mere grættent, «om jeg ikke også skal ha den ærgrelse, at Du søger tilbage til dine gamle bekjendtskaber. Når Du nu ved, at det er mig så meget imod.» Han stansed og så uvillig og forpint på hende.

«Ja, Du kan altid snakke!» udbrød Lucie vredt. «Du har dine venner og forretninger og dameveninder og selskaber og turer og hele byen og alting, men jeg – jeg sitter her som en an’en fange jeg, og har ikke en kat engang til at adsprede mig med så lang som dagen er. – Takke til, at noen vil komme og se til så’n en holddame.»

«Nå – å», han stamped lidt med foden, og begyndte at gå igjen.

«Liksom nu i sommer, da jeg sad her mutterens alene. Da var jeg gla’ til da, at Nilsa kom undertiden. Havde hun ikke vært, så var jeg da rent krepert lel.»

Han kneb munden sammen, så de smale, røde læber blev usynlige, og fortrak panden, så rummet mellem de halvlukte, hvide øjenlågene og de sorte opoverbuede øjenbryn blev endnu større end ellers.

[17] «For nejmæn om jeg da er mere end et menneske, jeg heller», vedblev Lucie, stadig i en opbragt tone, «endskjøndt Du nok ikke har tanke for det. Og det skal gud vite, at mangengang er jeg så lej af mig, her jeg sitter, at jeg bare ønsker, jeg ikke sat her.»

Han svarte ikke, bare gik på gulvet.

«Og det blir vel det retteste allikevel, at jeg rejser min vej, ned til Kjøbenhavn vel, eller over til Amerika Der har en jo så let for å komme ind i noe, og der kan jeg kanskje endda bli skikkelig.» Lucie stod ret op og ned og kneb i bordteppet, mens hun talte.

Uden at sige et ord eller at se på hende, gik Theodor med afmålte skridt ud i entréen, tog sin hat og forlod huset.

«Ja værsgo’, far», nikked Lucie. «Du kommer nok igjen, det kjender vi da til, sku’ jeg mene.» Hun tændte en cigaret og la sig hen på sofaen.

Theodor var fast besluttet på at gå lige hjem, men da han havde nået enden af gaden, drejed han alligevel tilhøjre og gik opover Ullevoldsvejen.

Et pyntet fruentimmer med store, frække øjne, forpjusket pandehår og sminkede kinder, som grelt stak af mod sommernattens blege lys, kom listende ud af en gadedør. Idet hun skulde passere Theodor, stansed hun og tiltalte ham.

«Fan’en ivold», sa han med sammenbidte tænder og stamped så hårdt i jorden, at fruentimmeret [18] fôr i vejret og gik fra ham med en skraldende latter og en strøm af grove ord.

Han strøg afsted med lange skridt og en grundende mine, og var snart kommen forbi St. Hanshougen.

Nej, der var ingen anden råd; det fik bli til det, at han gifted sig med hende. Det var jo så, at han ikke kunde undvære hende. Der havde han rejst bort i sommer for at vænne sig af med hende. Nyttet? Jovist, tusen ganger mere forelsket var han vendt tilbage. Udsætte sig for at miste hende? Bare tanken gjorde ham gal. Men gifted han sig ikke med hende, vilde hun sikkert engang gjøre alvor af sin trudsel og rejse sin vej, hun med sin ærgjærrige skjønhed og briljante hode. Eller en anden kunde få fat på hende og lokke hende fra ham. Hun gik jo på gaden og i teatret undertiden. Han kunde jo ikke rent forbyde det, men slig som han led, når han vidste, hun var her eller der. Denne utryghed var rent til at ødelægges af. Bleven mager, sa de? Ja, hvad kunde det være andet, slig som han havde det. Og hvorfor skulde han så ikke heller gifte sig med hende? Så blev han også fri for dette besværlige natterendet; det tog naturligvis også på ham i længden. Hun var jo en uafhængig mand i alle deler, havde penger nok og en god stilling, og hans forældre var jo døde derborte i Bergen, og hans søskende bode jo ikke her. Ja, [19] naturligvis skulde han gifte sig med hende. Han vilde ha gjort det forlængesiden, hvis der ikke havde vært det med hendes fortid. Det var og blev dog en forfærdelig klik på en kvinde, skjøndt det fik nu endda være, men det gjorde så ondt, så ondt. Ja, ondt gjorde det, men herregud, han vidste jo om det. Rub og stub havde hun fortalt ham. Han fik vel sagtens se til at komme over det engang. Det kunde jo ikke være anderledes, og han elsked hende jo tiltrods for det, just akkurat så’n som hun var.

På hans første kone havde der ingen klik vært, og han havde aldrig mærket noget til, at han var lykkeligere for det. Han havde holdt af hende, holdt meget af hende og sørget svært, da hun døde på barselseng med det dødfødte barnet, som de havde ventet på i 5 år, og da han havde begravet dem begge to på én dag, havde han tænkt, at han aldrig blev glad mere i verden; men den fryd, Lucies kjærtegn gav ham, var noget helt andet. Bare at være i nærheden af hende, at se hendes hånd eller fod, eller når hun lå i sengen og rakte de dejlige nøgne armene op efter ham –, det var til at bli tullet af.

Hvor kunde det være, at han så let blev irriteret af hende. Som nu i aften. Herregud, hun havde jo ret, det var jo et indespærret, i grunden et trist liv, hun førte. – Aajo, han skjønte det nok – det var, fordi der altid kom noget op [20] imellem dem, som minded ham om det, han ikke kunde tåle at tænke på. – Aa, denne fortid, denne forbandede, forbandede fortid!

Han var kommen helt op i Vestre Aker, før han vendte om og gik nedover igjen. Han vilde op til Lucie og forsone sig med hende, å som han brændte efter hende nu. Han tog lange skridt, og det bar næsten løbende ned over bakkerne. Godt, at ingen så ham.

Sådan havde han det altid, når han var borte fra hende. Hver en blodsdråbe skreg efter hende, især når der havde vært en knude på tråden imellem dem. Han kunde såmæn gjerne ha spart sig for at være gåt sin vej iaften. Han måtte jo ha vidst, at han vilde komme til at rende som et galt menneske for at forkorte adskillelsens minutter. Hans hode brændte, så han et par ganger tog hatten af for at svale sig, og han sukked som et beklemt menneske sukker. For selv nu, da det gløded i ham af elskov og attrå, kjendte han samtidig dette dumpe nag, som altid lå og grov inde i ham, denne sviende bitterhed mod sin kjærlighed, dette smertefulde, skinsyge had til dem, som havde havt hende før han, og så endelig fortrydelse over, at han, advokat Theodor Gerner, holdtes fangen i et forhold, som voldte ham pine, og som han vidste, han ikke orked at bryde. Nu var han gåt derop i aften, bestemt på at sige hende, at hun skulde bli hans hustru, men aldrig [21] såsnart så han hende, før han blev usikker og tænkte, det kunde bero til en anden gang. Det var også bare når han var borte fra hende, at det stod for ham som uundgåeligt at gifte sig. Var han hos hende, syntes han det var godt, som det var.

Ja, men just altså derfor, han stod stille og la pegefingeren på næsen. Hos hende har Du det godt, borte fra hende er Du en fredløs mand. Hvad er da så at betænke sig på.

Få minutter senere var han ved hendes gadedør, hvortil han altid havde nøglen i lommen. Uh, denne væmmelige indgang med mellemporten altid åben til den skidne gårdsplads, hvor den lange række nummererte klosetdøre stod midt imod og skildred. Og disse modbydelige trapper, som lugted af rendesten og petroleum, med de tilstænkte, kirkeagtige vinduer og de grå vægge, som havde huller i kalken, og spindelvæv og støv hængende ned som sørgeflor. Så lej som han var af det altsammen! Disse døre for hver etage, én på hver side og én midt imod, med sprukne porcelainsplader og svarte visitkort og figurerte ruder i mat glas, og de grønne klokkesnore med fillede posementmagerhåndtag og hullede matter foran dørene.

Hurtigt og stilfærdigt lukked han sig ind i entréen, hang hatten fra sig og åbned døren til dagligstuen. Gud ved, hvad hun brænder lampe [22] for, så lyst som det er, tænkte han og så sig om efter Lucie. Aa, hvor det skulde være godt at få slippe for at komme mere i disse stygge, aflange stuer med de lyserøde vægger og det udstafferte tag, og disse ækle ovnene med etager i.

Lucie lå på sofaen med armene foldet over brystet og stirred ret frem for sig med vidåbne øjne, uden at gi nogetsomhelst tegn til, at hun hørte ham komme.

«Ja, Lucie», sa han kjærligt, idet han med foden trak en stol hen til sofaen og satte sig på. «Jeg kan nok forstå, det må være ensomt for Dig, undertiden, men om Du ikke har andet, så er der da altid mig at vente på.» Han bøjed sig over hende og kyssed hende.

Hun slog sin ene arm om hans nakke, og bed med sine læber om hans mund, så hun kjendte hans kys på sine tænder.

«Aa gud som jeg elsker Dig, Theodor», hvisked hun. «Ja, Du ved det ikke Du, endda Du er så lej og slem imod mig», hun kneb ham i øreflippen. «Hvorfor skal Du være det da, styggen?»

«Du passer forlidet på Dig selv, vennen min. Du må jo vide, det er Dig, som altid opirrer mig. Men Du er mig alligevel det kjæreste i verden. Kom nu, jeg vil i seng, så skal jeg betro Dig noget.» Han retted sig op med en ilfærdig bevægelse og skjøv bordet tilside for at skaffe hende plads. I det samme faldt hans øjne på Nilsens [23] brev, som Lucie havde lagt fra sig øverst i sykurven.

«Hvad er dette for noget?» Han tog brevet og læste: Kjære, dyrebare frøken og pige!

«Et kjærlighedsbrev, ser Du vel.» Lucie var begyndt at knappe sin kjole op og gik ind i soveværelset uden at lukke døren efter sig. «Skal vi nå til med Nilsa igjen», tænkte hun.

Da Theodor havde læst brevet, lod han det falde ned på bordet, tog frem sit fine, rødkantede lommetørklæde og gned fingrene omhyggelig på det. Han blev stående lidt, hensunken i tanker og så ud af sine halvlukte øjne med et mørkt og uroligt blik.

«Kommer Du ikke nå da, Theodor!» Han hørte på den knirkende lyd af fjærmadratsen, at Lucie hopped op i sengen. «Det fillebreve’ er da vel ikke noe å falle i staver over, lel.»

Gerner strøg sig over ansigtet og gik ind i soveværelset.

«Hvorfor har Du ikke fortalt mig, at Du har en frier?» spurgte han og satte sig på stolen foran sengen.

«Nej, Du er altfor komisk, Theodor! Du mener da vel aldrig», hun brast i latter.

«Det er højst beklageligt, at Du ikke har så pas fortrolighed til mig», vedblev Gerner. «Det havde jeg dog fortjent af Dig. La dem gå her og frie til Dig. Hvad er det for en lømmel?»

[24] Lucie var holdt op at le. Hendes hjærte slog stærkt, og stemmen lød lidt sammensnørt, da hun svarte: «Han går ærener for Tivolipersonale’ om ettermiddaen og om formiddaen er han bud i en bank eller noe sånt noe.»

«Har – Du havt – noget – med ham før i tiden?» Det lød som om det pinte ham at få ordene frem.

«Han har aldrig sat fingeren på mig engang. Altid skal Du nå tro det, osså.»

«Når begyndte han med sine erklæringer?»

«Det er længe siden nå», svarte Lucie i en forlegen tone.

«Og Du har ladt ham bli ved! Du behøved jo bare at ha sagt et ord til mig. Jeg skulde nok lært ham at holde sine næser fra Dig. Hvorfor har Du tiet med det?»

«Jeg vilde jo slets ikke vite af ham dengangen. Det skjønner Du da vel på breve’.»

«Dengangen, hvad mener Du med det?»

«En får vel tænke på fremtiden osså, da», sa hun klynkende. «Hva’ skal der vel bli af mig i verden?»

«Kunde Du virkelig bekvemme Dig til at gifte Dig med det menneske?»

«Det vilde nå være det fornuftigste da.»

Gerner sad ganske stille, med ansigtet vendt mod Lucie, og så i sommernatsskumringen hen [25] på hende. Hun lå på ryg med blottet hals og arme og pilled på overlagnet.

«Det hænder nok ikke så ofte med slike som jeg, at en retskaffen mand vil gifte sig med en», vedblev Lucie med små ophold indimellem. «Og er det da så rart, om jeg tænker som så: Du får se til å finde Dig i det, for der blir nok ikke noe and’t for Dig i verden, og med tiden så glemmer Du vel Theodor, når Du stræver svært for det.»

«Har Du svart på brevet, Lucie?» Der var noget i hans tonefald, som bragte hende til at bæve i anelsesfuld forventning, men hun svarte ganske rolig: «Nej, ikke ennå».

«Så skriv til ham, at du om 14 dage gifter Dig med en anden.»

Glæden skjød som en varm strøm gjennem hele hendes legeme, og hun havde nær git et jubelskrig fra sig, men med en hurtig anstrengelse lykkedes det hende at sige ligegyldigt: «Hva’ skal jeg sætte ud en så’n løgn for?»

«Jeg kom herop i aften for at sige Dig, at jeg agter at holde bryllup med Dig snarest mulig.»

«Er det sandt, Theodor, er det sandt?» Hun rejste sig op, greb ham om hodet og så på ham med store, forskræmte øjne. «Du må ikke drive gjøn med mig, Theodor, det tåler jeg ikke.»

«Det gjør jeg heller ikke. Sagen er altfor alvorlig til det. Jeg har tænkt så meget på det. [26] Det får stå til. Så håber jeg, Du aldrig gir mig grund til at angre på det.»

Hun kasted sig ind til ham med et dæmpet udråb, la sit hode tæt til hans bryst, brød ud i hulkende gråd og sa: «Jeg dør af glæde, Theodor – –!»

Da Gerner hen på morgenstunden stille forlod lejligheden, sad Lucie oprejst i sengen, med strålende øjne, varm og rød i kinderne, og lytted til hans fodtrin, som tabte sig i trapperne. Over halvgardinet flød morgenlyset ind i værelset, så hver enkel gjenstand trådte tydelig frem med underlig skarpe konturer.

Lucie folded hænderne, rakte armene op over hodet og pusted ud i et langtrukkent Å–å. «Fru Gerner, fru Lucie Gerner», hun sad og hopped op og ned på den knirkende fjærmadras og klasked hænderne sammen, «fru Theodor Gerner, fru advokat Gerner, ak a mig, ak a mig, ak a mig!»

Endelig la hun sig tilbage i sengen med ansigtet vendt ud mod værelset og hænderne fladt sammenlagt under kinden. «Nej, at Nilsas brev skulle ha så lykkeli’e følger, de’ skal jeg aldrig glemme. Fru Gerner, fru Lucie Gerner.»

Hun lå og smålo hen til den store blårandede vandkande, som Gerner havde sat fra sig på gulvet ved siden af vaskerservanten, lysvågen og levende som efter en lang og forfriskende nattesøvn.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lucie

Den naturalistiske ekteskapsromanen Lucie ble utgitt i 1888. Tre år tidligere hadde Skram utgitt Contance Ring om en frigid kvinne fra embetsmannsmiljøet i hovedstaden. I Lucie møter vi en helt annen kvinnetype, nemlig «Tivolifrua» Lucie, en tidligere danser fra fattige kår, med flere erotiske erfaringer i bagasjen.

Advokat Theodor Gerner, en respektabel enkemann, faller for Lucie og gifter seg med henne. Han forventer at hun forsøker å tilpasse seg borgerskapets normer, men klasseforskjellene og deres forskjellige syn på bl.a. seksualmoral og kvinnens rolle skaper en stadig dypere kløft mellom dem. Samlivet dem i mellom er dømt til å mislykkes.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1888 (NB digital).

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.