Saa reiste de da hjem med Vaaren. Reiste, da Mandelgrenen stod i blekrødt Flor der Syd, og kom hjem netop som Nypen hadde sluppet sin røde Vinterlykte, fordi Trækfuglene nu hadde fundet tilbake til sine Reder.
Eyvind Stolt var sluppen lykkelig over sin moralske Angst paa Klaras Vegne. I deres lille deilige Hjem i Hovedstadens Westend og med Morens Portræt paa Væggen følte han sig og hende likesom beskyttet af det gode. De saa sjelden nogen, kunde leve fuldstændig i Fred, som de selv vilde og som Klaras Tilstand jo ogsaa krævet. Der var kommen over hende en ualmindelig Blygsel, saa hun nødig gik ut andet end de nødvendige Ture – noget han ikke kunde begripe; han syntes hun i den Tilstand var aldeles fortryllende.
Men istedetfor den tidligere Pine var der efterhaanden kommen over ham en ny, om mulig endnu pinligere: en usigelig Angst for at hun skulde dø. Gang paa Gang var han oppe hos sin Læge. Alt blev undersøkt og alt blev fundet i Orden; men han fik ingen Ro.
«De er hypokonder nu Stolt,» sa Lægen, da han tredie Gang kom. «Her er jo intet at frygte. Hun er saa frisk som en Nøttekjærne. Det eneste skulde jo være, om der kom noget Tryk paa Nyrerne; men det har vi jo nys undersøkt.»
«Ja ja. Men noget kunde støte til.» Eyvind Stolt saa sørgmodig ut.
«Ah bah! Ja selvfølgelig; men noget slikt er der ingen Grund til at befrygte. Naar venter hun sig?» Doktoren tok frem en Bok.
«Naarsomhelst.»
«Godt. Saa er dette snart overstaat, og saa skal De se» 78– han rakte Stolt sin Haand. Og smilte. «Men skræm nu endelig ikke hende.»
Eyvind Stolt gik daarlig trøstet hjem.
Doktoren skjønte ikke dette! Saadant gik ikke efter videnskabelig Sædvane! Her var dypere Kræfter paa Færde. Menneskene og deres mange Farligheter kunde Klara og han nok klare; men nu var de git Naturens hemmelighetsfulde Love ivold: nu vilde det store, ubestikkelige Opgjør komme. Det blinde, grusomt retfærdige! Det var jo saa! Hørte man om en virkelig ren og fin og søt ung Hustru, saa døde hun i Barselseng! Efter Naturens elskelige Lov, som ikke taalte det fuldkomne! Som ikke undte Menneskene Lykke og som tok Hævn uten Barmhjertighet selv for det længst forgangne! Slik gik han og led baade den Dag og senere, og til hende turde han intet at si; maatte være alene med sin Kval.
Klara selv holdt forbausende godt Motet oppe. Hun hadde faat flere Breve fra sin Mor, som var reist til Florens, hvor Professor Krafft pleiet at tilbringe Forsommeren. Moren kunde ikke komme op, hadde ogsaa slaat paa, at de Ting greiet ungt Folk bedst alene. Saa hadde da Klara kunnet spøke og være livlig like ind i de sidste Dage, skjønt hun var betydelig blek.
«Han sparker,» brukte hun pludselig at si, naar hun saa sin Mands bekymrede Mine, og saa maatte jo Eyvind le. Saa til andre Tider kunde hun bli svært alvorlig og sitte hen og tænke, helst Aftenstundene, naar de sat sammen i Sofaen i Salonen. «Husker Du vor «stille Messe», Eyvind?» spurgte hun engang.
Han drog hende ind til sig, slog Armene helt omkring som for at bevare hende og lukket Øinene. Store Gud, her kunde nok bli «stille Messe!»
*
Den alvorlige Dag var kommen. Jordmoren var tilkaldt allerede Aftenen i Forveien, og paa Morgensiden var Veerne begyndt.
Eyvind Stolt, som ikke fik være inde, men bare en og anden Gang gløtte paa Døren, hadde i timevis gaat frem og tilbake i Dagligstuen som i Feber; thi der inde steg 79og steg Jammeren. Sveden stod ham paa Panden; han led hver Ve med; han skrek indvendig Skrikene; han krampet sine Hænder sammen. Og Timerne gik, og det blev aldrig slut. Bare at ved Middagstid syntes han, at Skrikene blev svakere.
Endelig ved Totiden kom Jordmoren ind.
«De faar telefonere efter Doktoren,» sa hun. «Jeg vil ikke være alene om dette. Jeg synes Kræfterne blir litt svake. Bed ham ta Instrumenter med.»
Eyvind Stolt blev kold. Saa skulde det allikevel ske! Han styrtet til Telefonen i Spiseværelset og ringte fortvilet.
Jo, Doktoren var hjemme og skulde straks komme! Han ringte af, kom gjennem Værelserne uten næsten at vite det og vilde ind til Klara. Men Jordmoren stanset ham i Døren, alvorlig.
«Nei, ikke før Doktoren kommer,» sa hun.
Tilintetgjort saa han Døren lukke sig og sank ned paa en Stol med Haanden for Panden, blek. Reiste sig saa igjen med et Rykk og gik til Entreen, hvor han blev staaende.
Aa, at Doktoren dog ikke kom!
Endelig efter ti lange Minutter suste en Bil Gaten op og stanset utenfor den lille Villa. En Mand med en sort Skindvæske under Armen sprang let ut, betalte, gik Trappen op og ringte. Bilen suste væk.
Eyvind Stolt aapnet for Doktoren, som tok Hat og Frak af og rakte ham Haanden.
«Hun er daarlig Doktor!»
Eyvind Stolt saa bekymret ind i Doktorens Ansigt.
Doktoren tok sin Væske.
«Saa?» sa han. «Jaja, vi faar se.» Saa gik han foran ind i Salonen.
«Hvor har vi –?» Han saa sig om. Eyvind Stolt gik hen til Soveværelsets Dør og tok varsomt i Laasen.
Doktoren fulgte. «Naa, her!» sa han. Han gik forbi Eyvind ind og snudde sig i Døren, da han saa ham følge.
«Nei – det er ikke værdt, De kommer ind nu,» sa han venlig dæmpet. Saa lukket han uten videre Døren. Det 80var for Eyvind Stolt, som om Dødens Dør pludselig hadde lukket sig mellem ham og hende.
Han blev staaende likblek og lytte. Han hørte dæmpede Ord derinde og af og til en spæd Ynk. Han hørte nogen gaa, aapne Døren til Kjøkkenet og igjen komme tilbake. Han hørte det svake Klikk af Porcellæn, hørte Vand bli slaat i. Og atter den lille Ynk af Klaras Stemme. Saa igjen et Par Ord af en Mandsstemme – og saa blev alt stille, en forfærdelig Stillhet, som aldrig tok slut. Eyvind Stolt hørte sit Hjerte slaa: han kjendte sine Muskler dirre, og Følelsen i hans Fingre var borte. For det tok aldrig slut med Stillheten derinde.
Han listet sig hen; han la sit hete Øre mot Døren og lyttet. Der var absolut stille. Bare en svak, susende Lyd som af et stærkt arbeidende Aandedræt og af og til Flytning af en Fot. Store Gud, det var Dødsarbeidet, som nu var begyndt! Og den lange Mand styrtet pladask i Knæ hen over Sofaen med Ansiktet begravet i sine Hænder, lamslaat, saa han ikke engang fik en Hulk frem. Døde hun nu, saa kunde det være det samme med alt i Verden! Han hadde mistet Troen paa Gud, paa alt; ja selv hans Mors Billede var borte; han saa bare Klara i Kiste, smilende og hvit som hun!
Slik blev han liggende bedøvet længe. Endelig løftet han Hodet og lyttet igjen. Der var fremdeles stille, fortvilende stille! Men hvad er det! Det fôr som en Dødskulde gjennem ham. Et litet sælsomt, fremmedartet Skrik, som efterhaanden kvaltes og taug! Og saa nogen hurtige Skridt frem og tilbake derinde. Store Gud! Det var det sidste. Nu døde hun!
Han fôr op og stod vaklende. Han vilde ind; han vilde være hos hende, naar hun døde!
Da stod Doktoren i Døren. Han var rød i Ansiktet, Haaret tjavset af Sved. Og bak ham inde i Værelset skimtet Eyvind Stolt Klara i sin Seng, lakenhvit med lukkede Øine.
«Er hun død, Doktor!» Eyvind Stolt hulket det frem og stirret hjælpeløs ind i Doktorens Ansikt.
Doktoren drog hurtig Døren i efter sig. «Hvad mener De?» spurgte han forundret. «Her er alt over nu.»
81«Lever hun?» Der arbeidet sig noget latterlig lykkeligt frem i det fortvilede Ansikt.
Doktoren slap Dørlaasen.
«Jaggu lever hun,» sa han tørt, «Dette her var jo en ganske ordinær Affære.»
Eyvind Stolt aandet op som en druknende, der faar Hodet over Vandet. Aldrig hadde et hverdagsligt Jaggu gjort ham saa godt. Saa satte han sig paa nærmeste Stol med Hodet i Haanden likblek – og smilte.
Doktoren saa paa ham.
«Se at faa Dem noget at drikke, Mand,» sa han. «Slikt leter paa.»
Eyvind Stolt reiste sig og smilte igjen. En Mands undskyldende Smil, naar en anden Mand har set ham svak.
«Barnet?» spurgte han.
«En diger Klamp af en Gut,» svaret Doktoren.
«Velskapt vel?» Eyvind Stolt saa urolig ut.
«Patent.» Doktoren lo, «Barnet spriker af Sundhet. Jeg gratulerer Dem, Far!» Han slog ham let paa Skulderen.
Det lyste bredt op over hele Eyvind Stolts Ansikt; den blonde Knebel buet sig mandfolkeligt.
«Men Gud velsigne Dem da, Doktor,» sa han. «Og jeg som trodde – ja De vet –» han blev alvorligere.
Da sa Doktoren noget.
«Stolt,» sa han. «Naturen er likere end vi Menneskene. Den tar aldrig haardere paa Tingene end det er absolut nødvendigt. Det er Guldvegt det!» Han nikket som for at slaa det fast. Saa snudde han sig og gik atter ind i Værelset.
Men derute i Salonen begyndte en Mand at gaa op og ned i Stormmarsch som gjæret det af en hel Løve i ham.
Nu kom Doktoren tilbake med sin Instrumentvæske under Armen og rakte ham Haand.
«Farvel. Jeg ser opom imorgen.»
Eyvind Stolt tok et Rykk. «Der kommer vel ikke Barselfeber?» sa han.
Doktoren smilte. «Der er ingensomhelst Grund til at tro noget slikt,» sa han. «Farvel.»
«Et Glas Vin Doktor?» Eyvind fulgte gjennem Spiseværelset.
82Igjen smilte Doktoren. «Takk. Jeg drikker bare utenfor Praksis», spøkte han. Han gik hurtig foran og ut i Entreen.
«Kan jeg gaa ind nu?» spurgte Eyvind Stolt; han hjalp ham Vaarfrakken paa.
«Takk. Ja om et Kvarters Tid. Hun vil vel se Dem. Men bare et Øieblik. Og ikke prate. Hun trænger Ro nu.» Doktoren rakte ham sin Haand og gik. Entrédøren smaldt saa velsignet friskt og hverdagsligt igjen efter ham.
Men inde i Salonen var der igjen en Mand, som gik op og ned, ned og op og alt i et rettet og strammet sin Frakkekrave. En, som i en Haandvending vokste fra Slyngel til Mandfolk, fra Mandfolk til Menneske, fra Menneske til Familieoverhoved med et mærkværdigt Ansvar for Slægtens Forbedring. Visselig: hans Gut skulde faa en streng Opdragelse!
Lidt senere var der «stille Messe» i Klaras Værelse. Stille Messe med Lykkepantomime mellem de to. Smaa Favntak ut i den tomme Luft, Kys paa Finger, talende Øine, latterlige Fakter og alle de smaa Vidunderligheter, som Elskov og Lykke kan finde paa. Og en tyk Jordmor som sat og smilte. Og op af Vuggen et litet rosenrødt Øre. Dette hændte paa den Tid, da Sangfuglungerne piper nyklækkede og nøkne og Vildrosen blomstrer ellevild omkring deres Rede.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I samtidsromanen Lys Hævn fra 1913 tar Jacob Breda Bull opp temaer som moral, sannferdighet og ekteskap.
Ingeniør Eyvind Stolt lever et behagelig ungkarsliv og har ingen ønsker eller planer om å slå seg til ro eller finne seg en ektefelle. Men så forelsker han seg i den pur unge og uskyldige Klara Krafft. Vil hun godta hans tidligere livsførsel?
Jacob Breda Bull var journalist, redaktør og forfatter. Han skrev folkelivsskildringer, romaner, noveller, skuespill og dikt.