Lystyachtens hemmelighet

Kap. XVI. Doktor Murphy avfyrer et skud

Jeg saa det som i et lynglimt. Førstetribunen hadde sagt sandt – begge parter var imot kongen. Hver mand i Henderland var imot kongen. Og nedenunder os i slottet, i mange av de store værelser, var hundreder av kvinder og barn, som hørte larmen derute og visste at deres mænd og fædre og kjærester blev slaat ned. De ogsaa var imot kongen.

De indfødte vagtposter var alle rømt fra paladset. Vi hadde omtrent tyve vel bevæbnede mænd fra yachten. De var trofast mot Bellan, Barrington og mig. Og Henderlands befolkning visste ikke hva en revolver eller et gevær var, uten fra de gamle beretninger om deres forfædre, sjørøverne. De eneste de nogengang hadde set var nogen gammeldagse, unyttige vaaben, der hang i paladset som kuriositeter. Saa det saa ut som hadde vi intet at frygte.

Fra den mørke balkon saa vi flammerne feie gjennem byen, ned en gate og op en anden, indtil der neppe fandtes en uskadt bygning uten i utkantene. Ogsaa paa balkonen blev det lyst fra ildmørjen, 120og nogen av de nærmeststaaende begyndte at kaste sten paa os; vi maatte trække os tilbake ind i paladset og se paa gjennem vinduerne.

Vanvittige kor av rop og skrik og forbandelser naadde os fremdeles, som mændene kjæmpet sig imellem. Tilsidst brøt dagen frem i øst, og i dens første graaskjær saa vi pladsen bestrødd med lik, røkskyer løftet sig mot himlen, svarte ruindynger omgav os.

Barrington laget et signalflag av en skjorte som en av sjømændene gav ham, og med to mænd ved sin side som vakt, signaliserte han til yachten. Officeren ombord saa det og svarte ham, og Barrington sendte budskapet:

«Straffanger er undsluppet fra stenbrudd i fjeldene og blir angrepet av byens borgere. Vi er sikre i slottet. Bevogt yachten omhyggelig i tilfælde noget forsøk blir gjort paa at angripe den. Hold utkik med denne balkon for videre meddelelser.»

«Forstaat,» kom som svar fra officeren paa skibsbroen.

Med dagens frembrudd kom ogsaa flere vanskeligheter; for kvinderne og barna som var indestængt nedenunder vilde vite hvad alt dette betydde, om dronerne eller borgerne hadde seiret. Efter Barringtons befaling hadde yachtens mænd, som bevogtet dem, avslaat at besvare nogensomhelst spørsmaal.

Dronerne syntes at ha trukket sig tilbake til den ene ende av den nedbrændte by og borgerne til den anden, og begge parter syntes at hvile ut efter nattens kamp, mens de ventet paa næste schacktræk i det forfærdelige spil. Alt var stille, saa stille at kvinderne syntes det var ulykkespaaende. De forlangte at faa vite hvad som foregik. En av vogterne kom løpende op til os.

«Kvinderne holder paa at bryte ut, admiral,» meldte han av til Barrington. «Vi maa ha flere mænd for at drive dem tilbake.»

121Barrington utpekte endnu et halvt dusin mænd, og de skyndte sig nedover trapperne, men før de var kommet halvveis ned, forstod vi av larmen i gangen dernede at kvinderne var kommet ut.

«Slip os ut! Slip os ut!» hylte de.

Matroserne styrtet sig over dem og forsøkte at tvinge dem tilbake, men de var vanvittige av rædsel, og før folkene kunde komme gjennem kvindeskaren og til utgangsdørene, var boltene revet væk, og dørene slaat op.

Kvinder og barn strømmet ut av paladset ut over pladsen.

Vi stod ved vinduet og saa paa dem, ute av stand til at vise dem den fare de svævet i, magtesløse til at stanse dem paa deres vilde flugt. Alle var de utenfor, før deres førere forstod hvad der var skedd. Saa begyndte et nyt galehuskor – skrik og graat av sorg og rædsel, fordi de saa sine hjem i aske.

«Dronerne har seiret, de har brændt byen ned!» begyndte de at graate. «Vore mænd, vore brødre er dræpt! Kongen har latt dem dø – har latt dronerne dræpe dem. Vore hjem er ødelagt!»

Her og der paa pladsen klynget kvinder og barn sig graatende til døde legemer. Deres sindsbevægelse var ubehersket, og kvinderne blev furier. Der kom en stor rædsel over dem. Mens matroserne løp ut og ropte til dem og bad dem vende tilbake til slottet, hvor de var i sikkerhet, begyndte de at flygte opover veien mot høiderne bakenfor byen.

I hundrevis strømmet de opover, skrikende og graatende, deres vanvittige rædselshyl døde bort efterhvert. Her og der styrtet en til jorden. Barn blev liggende paa veien. Og fra høiderne slog deres forbandelser ned over os.

«Kongen har gjort det! Han lot vore mænd bli dræpt. Han lot dronerne bli seirherrer.»

Anklagen gik mig til hjertet. Men det hadde ikke været min feil. Jeg hadde været ute av stand 122til at slutte mig til noget parti. Jeg kunde ikke ha bedt Barrington gi ordre til at skyte paa dronerne, for borgerne vilde ogsaa bli dræpt. Det hadde været et unyttig slag, en unyttig bortødslen av menneskeliv, og den mand som var skyld i det hele – tredjetribunen, var antok jeg, nu borgernes selvskrevne fører.

«Hvad skal vi gjøre?» spurte jeg for hundrede gang.

«Bare en eneste ting kan gjøres – faa begge partier til at indse sandheten,» svarte førstetribunen. «Og jeg er ikke engang sikker paa at det vil gjøre en ende paa det. Mit folk er mistænkelig – og alle har de tapt sin tro paa kongen. Begge partier tror kongen er skyld i alt.»

Han uttalte ingen bebreidelse imot mig; han forklarte den store misforstaaelse Henderlands mænd hadde gjort sig skyldig i, den som hadde forvandlet fred til borgerkrig paa et øieblik.

«Hvis jeg nogensinde faar fat paa den tredjetribunen –» begyndte Barrington.

«Skriv et brev til begge partier for at forklare sandheten,» foreslog lord Bellan. «La os sende en matros med det. Dronerne vil kanske komme os til hjælp. Hvis vi kunde komme til forstaaelse med et av partierne, vilde det være lettere at gjenoprette freden.»

Lord Bellan skrev brevene, og Barrington utpekte to matroser, som skulde gaa hver til sin leir. De gik straks avsted uten ringeste frygt, for hver av dem var væbnet med automatiske revolvere. Vi iagttok dem fra balkonen.

Den mand som nærmet sig dronerne kom først frem, og et halvt snes mænd skyndte sig ut imøte med ham. Han holdt haanden op og viste frem brevet.

Men dronerne brød sig ikke om brevet, de vilde ha tak i manden. De ventet til matrosen var kommet ganske nær, saa anfaldt de ham med sine kniver 123og klubber. Han vendte sig og la paa sprang. Vi kunde se ham rive frem sin revolver. Vi hørte nogen skud, saa nogen lette røkskyer. To av dronerne laa paa jorden. De andre fór tilbake, utstøtte nogen besynderlige skrik, vendte sig til flugt. Og matrosen løp videre mot paladset.

Men dronerne fatter mod igjen og begyndte igjen at forfølge ham, mens de hylte av raseri. Skud efter skud avfyrte matrosen, mand efter mand faldt, men allikevel halte dronerne ind paa ham.

Et rop fra førstetribunen fik os til at vende hodet. Sjømanden, som var gaat til borgernes leir, hadde nok faat en lignende mottagelse. Han løp ogsaa for livet og skjøt paa sine forfølgere mens han løp. Og borgerne fór efter ham i vildt raseri.

«De støter sammen paa pladsen igjen!» ropte Barrington.

Paa hans befaling styrtet vore folk ned trappen for at hjælpe de to mænd, faa dem ind i slottet og de tunge døre barrikadert. Matroserne var for utmattet til at kunne løpe op den lange trap, men deres kamerater styrtet dem tilhjælp. Saa begyndte de at arbeide med de vældige dører.

Men dronerne og borgerne var allerede over dem. De blandedes, stormet trappen. De var indenfor, før dørene kunde bli slaat i.

Idet vi løp fra balkonen til korridoren hørte vi en salve, og nedenfor trappen saa vi et syn som vi aldrig glemmer. Matroserne hadde trukket sig tilbake til trappen, hadde stillet sig op der og skutt ind i den bølgende tætte menneskesværm, som stormet ind i forhallen. I hobetal laa legemer paa marmorgulvet, røkskyer steg op mot lofthvælvingen, og borgere og droner forsøkte i vild forvirring og sammenklumpning at komme ut gjennem dørene igjen.

Jeg sprang nogen trin nedover trappen. «Stop!» skrek jeg. «Skyt ikke igjen. De har ingen geværer. Det er jo myrderi!»

124En yngre officer gav ordre til at stanse skytningen. Jeg saa ned paa folkeskaren.

«Hør paa mine ord, Henderlands mænd,» ropte jeg. «Denne kamp skriver sig fra en misforstaaelse – fordi I har lyttet til en forræder, den tredjetribun. Jeg benaadet dronerne, ja; men det skulde ikke bety fare for nogen borger. Jeg gjorde det for at hindre strid, og min handling blev fortolket som et tegn til øieblikkelig kamp! Jeg ønsker fred i Henderland, ønsker at alle skal være lykkelige. I har ødelagt byen, I har skræmt kvinder og barn ut i vildmarken. Hold op med eders kamp, byg byen op igjen, og eders konge vil hjælpe eder av al sin magt!»

Jeg stanset og bredte armene ut for at bønfalde dem om at høre mig. Bak mig lød et rædselsskrik, og jeg saa utover mængden. I det samme rammet noget mig i siden, noget som skar dypt.

Jeg ravet og holdt paa at falde. Barrington grep mig i sine armer. Jeg hørte tydelig tredjetribunen stemme og saa ham staa paa den aapne plads foran folkehopen og peke op paa mig.

«Det er til kongen!» skrek han. «Det er til kongen, som narret os og ødela vor by! Min kniv til kongen, og andre kniver til dem som kom med ham. Vi vil ikke ha nogen konge i Henderland uten en mand som er født her og har vokset op hos sit folk!»

Hurrarop og skrik svarte ham. Et dusin kniver hvirvlet gjennem luften mot os. Jeg følte hvorledes bevisstheten svandt, hvorledes alt strømmet i mørk taake. Men endnu kunde jeg se, skjønt alt syntes uendelig langt borte. Og endnu kunde jeg føle, det merket jeg da Murphy rev kniven ut av min side.

Jeg opfattet ogsaa at doktor Murphy sprang fra mig og halvveis nedover trappen.

«Dette som betaling for din kniv!» hørte jeg ham rope.

125Han avfyrte hurtig et skud. Tredjetribunen utstøtte et rop og faldt overende paa gulvet.

Hyl av vildt raseri steg mot taket, et halvt dusin mænd fór opover trappen, mens de kastet kniver og sten og tunge klubber.

«Fyr!» hørte jeg Barrington rope.

En øredøvende geværsalve fulgte straks. Skrik av smerte, skrik av raseri, bedøvende skud og bedøvende forbandelser – alt klang sammen for mine øren som jeg sank bevisstløs i lord Bellans armer; han hadde grepet mig, da Barrington sprang frem for at ta kommandoen over vore folk.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lystyachtens hemmelighet

Karl Henderson, en ung mann i Seattle, er lei av jobben som kontorist og drømmer om spenning og eventyr. Etter en hendelse på jobben går han ned til havna for å se på skibene, deriblant en stor lystyacht. Plutselig blir han overfalt og bortført. Når han kommer til seg selv befinner han seg ombord i lystyachten og blir behandlet som konge. Nå befinner han seg midt i både eventyr og spenning.

Spenningsromanen Lystyachtens hemmelighet kom ut i 1915 med undertittelen «Roman av Kaptein Seatle». Det kan være Rudolf Muus som står bak, det at den kom ut sammen med en tittel av Kassimodo (ett av Muus' mange pseudonymer), kan tyde på det.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 på nb.no.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.