Lystyachtens hemmelighet

Kap. XVIII. Forlatt!

Jeg gjenvandt visst bevisstheten nogen tid før jeg aapnet øinene. Antagelig var jeg fremdeles halvt om halvt forvildet. Jeg kunde ikke høre nogen knitren av skud, ingen skrik og stønn og forbandelser. Istedet syntes der at være en rask raslen av blade, og blomsterduft viftet om mig.

Saa aapnet jeg øinene, kastet et blik rundt mig, lukket dem igjen og undret mig paa om jeg virkelig laa i febervildelse.

Jeg laa paa et leie av raat sammenføiede stokker, over dem var lagt løv og et uldteppe. Sengen stod ved døren i en fattig hytte, og naar jeg saa ut gjennem døraapningen kunde jeg se et bølgende hav av grønt og en mængde blomster. Ovenover den tætte palmeskog skimtet jeg den blaa himmel. Det var dag nu. Hadde jeg ligget bevisstløs hele natten?

Jeg stønnet og forsøkte at snu mig. Der lød 134skridt bak mig, en gammel kvinde dukket frem fra det indre av hytten. Hun maatte være uhyre gammel, hendes ansigt var gjennemfuret av rynker, og hendes skikkelse ganske krumbøiet. Hun saa paa mig et øieblik og knælte saa ned ved siden av mit leie og kysset min haand.

«Konge – Deres majestæt – jeg begyndte at bli rædd,» sa hun. «De har været syk saa længe.»

«Hvor er jeg? Hvorledes kom jeg hit?»

«De er oppe bak høidedraget, mer end en fjerding fra paladset. Førstetribunen bragte Dem hit. Jeg har kjendt førstetribunen i aarevis, konge. Jeg var en meget god veninde av hans hustru før hun døde. Min mand blev dømt til stenbruddene av den tredje tribun, og han døde der, og førstetribunen har været meget god mot mig siden.

Jeg har bodd her hvor ingen kunde finde min hytte uten førstetribunen, for tredjetribunen er min families fiende, og jeg var rædd for at han ogsaa vilde sende mig til stenbruddene. Jeg visste ikke at De var kommet, konge, før for tre dage siden, da jeg hørte nogen mænd tale om det oppe i fjeldene. Og saa for tre nætter siden blev jeg vækket ved midnatstid, og da jeg aapnet døren, stod førstetribunen der med Dem i sine armer.

Han fortalte mig om kampen og sa at han var sluppet ut fra slottet med Dem. Han bar Dem ind i hytten og la Dem her. Jeg gav Dem den medicin jeg kunde faa fat i, konge. Førstetribunen skyndte sig tilbake til slottet for at frelse de andre, Deres venner.»

«Og han frelste dem? Er de her?» spurte jeg.

«De er ikke her,» svarte hun, «og jeg vet ikke om han fik reddet dem, for jeg har ikke set ham siden. De har ligget her bevisstløs i tre dage og to nætter, konge. Jeg har begynt at tro at De aldrig vilde holde op med Deres feberfantasier, aldrig komme tilbake til livet. De snakket om Grace –»

135«Men, hvad er da skedd? Hvor er de?» sa jeg bønlig.

«Jeg kan ikke si Dem det, konge.»

«Har De ikke hørt nogetsomhelst?» spurte jeg.

«Jeg snek mig ind mellem høidedragene igaar, konge, gjemte mig ved veien og hørte nogen mænd tale sammen. De snakket om den store kamp i slottet, og jeg hørte en av dem fortælle, at kongen var sluppet væk paa et eller andet vis.»

«De vet ikke om de andre kom ombord paa yachten?»

«Det vet jeg ikke, men yachten er borte, konge.»

«Borte?» jeg kunde neppe stamme ordet frem.

«Yachten forsvandt igaar, konge. Jeg hørte mændene snakket om det. De var saa optatte med det, for yachten var det første skib de hadde set.»

«Borte?» ropte jeg. «Er yachten borte? Da – da har de reddet sig – har forlatt mig?»

«Kanske visste de ikke hvor de skulde lete efter Dem. Førstetribunen er kanhænde dræpt.»

«De vilde aldrig ha sluppet ut, hvis han var dræpt,» utbrøt jeg. «Han maa ha vist dem veien ut av slottet – den hemmelige gang. Og de gik ombord paa yachten istedetfor at komme hit til mig. De har forlatt mig, har seilt avsted uten mig!»

Den gamle kvinde sænket hodet ned mot mit og graat.

«Men hvorfor førte førstetribunen mig hit?» ropte jeg. «Hvorfor tok han mig ikke ombord paa yachten?»

«Jeg spurte ham om det, konge. Han sa at han ikke visste hvorledes han kunde faa signalisert til yachten efter en baat. Og desuten var der folk langs strandbredden, saa han kunde ikke faa bragt Dem dit ned.»

«Og de andre som hadde vaaben, de andre som ikke var bevisstløse, de slog sig igjennem og undslap,» haanlo jeg. «De har forlatt mig!»

«Vær saa snil at være rolig, konge,» bønfaldt 136hun. «De er meget svak og maa være forsigtig. Jeg er saa bedrøvet for Deres skyld, konge; De er saa ung. Men de er i sikkerhet her. Naar De blir litt bedre, skal jeg gaa avsted for at forsøke at faa vite noget, og naar De er sterk igjen skal vi forsøke at finde en utvei. Hvis førstetribunen ikke er dræpt, kommer han til os saa snart det er mulig for ham. Hvil litt nu, mens jeg gjør istand litt mat.»

Hun kysset min haand igjen og gjorde sig det travelt længst inde i hytten. Jeg lukket øinene for at holde taarerne tilbake. De hadde forlatt mig – Bellan, den mand som hadde bragt mig om i alt dette; Barrington som jeg hadde sluttet venskap med efterat misforstaaelserne var opklart; Michael Murphy som hadde svoret at staa ved min side i onde og gode dage. Endog Grace som jeg elsket, som hadde gjengjældt min kjærlighet – alle hadde de svigtet mig.

Yachten var borte. Det var det eneste skib som var landet i Henderland paa hundrede aar. Jeg var alene midt blandt mine fiender, midt blandt mænd som vilde slaa mig ned som en hund, hvis de fandt mig. Der fandtes ingen utvei.

For hvorledes skulde jeg komme bort fra Henderland?

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lystyachtens hemmelighet

Karl Henderson, en ung mann i Seattle, er lei av jobben som kontorist og drømmer om spenning og eventyr. Etter en hendelse på jobben går han ned til havna for å se på skibene, deriblant en stor lystyacht. Plutselig blir han overfalt og bortført. Når han kommer til seg selv befinner han seg ombord i lystyachten og blir behandlet som konge. Nå befinner han seg midt i både eventyr og spenning.

Spenningsromanen Lystyachtens hemmelighet kom ut i 1915 med undertittelen «Roman av Kaptein Seatle». Det kan være Rudolf Muus som står bak, det at den kom ut sammen med en tittel av Kassimodo (ett av Muus' mange pseudonymer), kan tyde på det.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 på nb.no.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.