Lystyachtens hemmelighet

Kap. III. Nogen mænd og to kvinder

To motstridende følelser behersket mig avvekslende.

Paa den ene side var jeg sint, fordi jeg var blit bortført, fordi jeg befandt mig mellem fremmede som førte mig jeg vet ikke hvorhen og som ikke 17vilde svare paa mine spørsmaal. Jeg hadde lyst til at rive av mig sverd og uniformfrakke, brætte op ærmene og gaa løs paa dem for at faa en smuk hevn før det var forbi med mig.

Paa den anden side, – ung og fuld av kjærlighet til livet som jeg var – var jeg tilbøielig til at la fem være like, til at spille min rolle som konge med al den kongelige værdighet som jeg kunde paata mig, indtil jeg fik fuld rede paa sakerne.

Som jeg allerede har sagt, hadde jeg ikke en eneste slegtning ilive. Jeg hadde været en fattig kontorist uten anledning til at ta for mig av livets glæder. Her var alt indenfor min rækkevidde. – Hvorfor skulde jeg saa ikke gripe til?

Og dog visste jeg slet ikke hvad en slik optræden kunde føre til. Jeg var i disse menneskers magt. Mine bedrifter kunde godt føre mig i fængsel for alt det jeg visste.

Efter en times grundig eftertanke besluttet jeg mig derfor til at forholde mig avventende; men jeg var samtidig bestemt paa at trække mig ut av saken, saasnart jeg skjønte at jeg var med paa noget ulovlig.

Førsteminister Richard Bellan kom bukkende henimot mig.

«Deres majestæt,» sa han. «Tillat mig at foreslaa, at De holder kur iformiddag, saa at alle ombord kan faa anledning til at sverge Dem lydighet.»

«Gjør, hvad De finder rigtig,» svarte Jeg.

«Vil De da tillate mig at føre Dem nedenunder, Deres majestæt?»

Jeg reiste mig straks og fulgte ham bortover dækket. Jeg hørte en gongong slaa fem slag, og efter et litet ophold fem til.

Richard Bellan førte mig fra dækket ned en 18trap, ind gjennem en bred gang og derfra ind i en stor salon.

Jeg kunde neppe la være at maape af forbauselse, da jeg traadte ind. Kahytsalonen var rikt utstyrt, og i den borteste ende av den stod der en slags trone. Richard Bellan førte mig hen mot denne og bad mig ta plads der.

Jeg steg op de par trin til tronstolen og satte mig. Bellan rakte mig et scepter. Derpaa snudde han sig ut mot værelset og klappet i hænderne.

To mænd i hvite uniformer kom ind og blev staaende paa hver side av de to brede fløidører som var blit slaat op, men hvis aapninger endnu skjultes av tunge forhæng. Jeg la merke til, at kaptein Mallard tok stilling ved en av sidevæggene mellem to av vinduerne. Der blev han staaende med korslagte armer, rank som en soldat paa vakt, og tok ikke et sekund sine øine fra mig.

Med et hørte jeg lyden av musik. Det var et piano, og lyden syntes at komme meget langt borte fra. Richard Bellan stod midt paa gulvet og bukket dypt for mig; derpaa vendte han sig mot de tunge portierer.

Forhængene skiltes, og endnu en mand i uniform traadte ind og gik frem til Bellan, som atter snudde sig mot mig. Den nyankomne gik nogen skridt længer frem og knælte ved tronens fot.

«Kaptein Barrington, kommandanten ombord paa Deres majestæts yacht «Kenturionen» og viceadmiral i Deres majestæts flaate,» meldte Bellan.

Jeg saa paa den mand som laa paa knæ foran mig. Han kunde visst ikke være over 35 aar. – Hans ansigt var strengt, men ikke uskjønt.

Han reiste sig, traadte like hen til tronens trin og bukket atter dypt.

«Maatte Deres majestæt faa et langt og lykkelig liv!» sa han.

Ordene lød smukt nok, men da hans øine naadde 19mine for anden gang, saa jeg et glimt i dem som tydet paa mishag, ja næsten paa hat.

Jeg sa intet. Kaptein Barrington trak sig baklængs tilbake til midten av salonen, bukket for Bellan, snudde sig saa og gik bort og stillet sig op ved væggen ved siden av Mallard.

En efter en blev nu alle de underordnede officerer ombord paa «Kenturionen» forestillet for mig under de samme ceremonier som kapteinen hadde gjennemgaat. Nogen av disse var gamle mænd, og de saa paa mig med aapenhjertig nysgjerrighet; andre var unge, og de saa allesammen ut som om de misundte mig.

Saa begyndte pianomusikken igjen. Richard Bellan vendte sig atter om og gik bort til dørforhænget, rakte haanden ut og trak det tilside. Og ind traadte – en kvinde.

Du milde himmel! Det hadde aldrig faldt mig ind at der kunde være kvinder ombord. Bellan tok hende ved høire haand og førte hende frem til tronens fot. Hun var meget vakker, men hendes ansigt var blekt. Hendes dragt var pragtfuld.

«Deres majestæt,» sa Bellan, «tillat mig at indføre lady Elizabeth Bellan, min elskede søster, ved Deres hof.»

Piken foran mig bøiet sig i dyp hilsen. Jeg gik hurtig ned fra tronen, strakte haanden ut og hjalp hende op.

«Det glæder mig meget at gjøre Deres bekjendtskap, lady Elizabeth,» sa jeg med et smil.

Der var et skræmt uttryk i hendes øine som hun saa paa mig, men hun smilte tilbake og neiet igjen.

«Jeg takker Deres majestæt,» sa hun med en lav stemme som var forunderlig søt, men paa samme tid uendelig sørgelig.

Hun traadte tilside. Jeg visste ikke hvad jeg 20skulde gjøre, men steg saa op paa tronen igjen. Tilfældigvis saa jeg tvers over værelset paa kaptein Barrington. Han var rød i ansigtet, og hans øine skjøt lyn, som de møtte mine. Forundret spurte jeg mig selv hvorfor ialverden den mand optraadte som om han hatet mig?

Lady Elizabeth Bellan stod ved værelsets motsatte væg. Hendes bror gik op mot forhænget igjen, holdt atter haanden ut, og – nok en kvinde traadte ind.

Hun var liten, og lady Elizabeth var høi. Hun var livlig, hadde røde læber og vakker mund og ravnsort haar, hun var tiltrækkende uten netop at være pen. Hendes utseende var i ett og alt forskjellig fra lady Elizabeths.

«Deres majestæt,» sa Bellan, «tillat mig at indføre ved Deres hof frøken Grace Bellan, min yngre søster.»

Jeg smilte igjen og vilde reise mig for at ønske hende velkommen. Men til min overraskelse traadte hun straks tilbake efter at ha avlevert sin dype hilsen, og for mig saa det ut som om broren gjorde hvad han kunde for at faa hende hurtig nok væk. Jeg sank tilbake paa tronstolen.

Det saa ikke ut til der var flere at forestille. Jeg sendte et hurtig blik rundt kahytten. Kaptein Barrington saa fremdeles rasende paa mig. De andre officerer var spændt paa hvad jeg nu vilde foreta mig. Lady Elizabeth stod ret op og ned ved væggen, mens hendes store øine stirret ufravendt paa mig fra det hvite ansigt. Frøken Grace Bellan ved hendes side smilte skøieragtig til mig, og hendes øine lyste av skjælmeri.

Saa nærmet Bellan sig, knælte foran mig og gik saa op trinene.

«De venter at De skal si nogen ord,» sa han til mig slik at ingen av de andre kunde høre det, saa traadte han baklængs ned igjen.

21Jeg reiste mig og saa paa dem alle.

«Mine venner,» sa jeg, «jeg er Dem taknemlig for denne ære. Jeg vilde gjerne De skulde føle, at jeg er Deres ven.»

Som jeg sa det, saa jeg like paa kaptein Barrington, skjønt jeg dengang ikke ante hvorfor.

«Jeg vilde gjerne vor reise skulde være hyggelig,» fortsatte jeg. «Jeg skulde ønske alle og enhver ombord paa yachten her vilde være lykkelig. Det er det hele.»

Saa knælte hver mand i værelset ned, hver officer drog sit sverd og hævet det høit iveiret og mot taket lød deres rop:

«Længe leve kongen!»

Saa gik de én efter én baklængs ut av salonen, de som var lavest i rang først, og snart var igjen alle borte. Bare kaptein Mallard stod fremdeles lænet mot den ene væg, Bellan midt i værelset og hans to søstre ved den anden væg.

Jeg steg ned fra tronen og gik raskt hen til dem. Søstrene gjorde mine til at gaa, men jeg stanset dem med en haandbevægelse.

«Jeg hadde ikke den fjerneste idé om at der var damer ombord paa yachten,» sa jeg. «Det var en kostelig overraskelse at finde Dem her.»

«Jeg takker Deres majestæt,» sa lady Elizabeth. Bellan saa hurtig paa sin søster Grace.

«Jeg takker ogsaa Deres majestæt,» sa hun. Men hendes øine lo og moret sig da hun sa det.

Jeg hadde tænkt at be dem bli der og snakke litt med mig, men det vilde Bellan ikke ha noget av. –

Han gjorde en hurtig bevægelse, og lady Elizabeth saa paa sin søster. Frøken Graces’s ansigt blev blussende rødt, men hun gik straks baklængs ut. Da hun var forsvundet, gjorde lady Elizabeth paany en dyp bøining og fulgte saa sin søster.

Hvad skulde det blik som Bellan og lady Elizabeth 22sendte Grace Bellan bety? Hvorfor var den smaas ansigt blit blussende rødt, som om hun var sint over noget?

«Hvis Deres majestæt har nogen specielle ordre – –» sa Bellan.

Jeg stanset ham, avbrøt ham paa en alt andet end kongelig vis.

«Hør nu her!» utbrøt jeg. «Jeg kjender ikke det ringeste til disse sakene, det vet De jo. Jeg er ikke mere konge end De er. Men det passer ind i Deres planer at behandle mig som en, og det gaar jeg med paa, siden det ikke paa nogen maate er ubehagelig. Men hvis dette er nogen underfundighet, som vil ende med et fængsel –»

«Deres majestæt,» sa han, «jeg er fuldt paa det rene med at hele denne fremgangsmaate maa forekomme Dem høist besynderlig. Der paahviler mig forpligtelser som gjør det umulig for mig at gi Dem en forklaring nu. Disse forpligtelser er blit nedarvet i min familie. Jeg maa bøie mig for dem. Jeg vilde gjerne forsikre Dem, at De er hersker over det landet vi nu reiser til. Alt er fuldkommen regelret og lovlig. Jeg ber Deres majestæt bære over med mig og finde Dem i den stilling De indtar, for jeg kan ikke gjøre noget nu for at tilfredsstille Deres nysgjerrighet.»

«Saa vil jeg si Dem noget,» svarte jeg. «Jeg skal ta imot rollen og spille den efter bedste evne. Jeg skal være konge for at opfylde Deres ønske saa længe alt gaar som det skal. Men for himlens skyld gi mig en forklaring saa snart som De kan.»

«Jeg takker Deres majestæt av hele mit hjerte,» sa han. «Nu forstaar vi altsaa hverandre? Jeg skal gi Dem en forklaring som ikke kan undgaa at behage Dem saa snart som mulig. Saa vil De da anerkjende rangfølgen og optræ som hersker?»

«Saa langt jeg evner det, lord Richard,» svarte jeg.

23Han smilte av det.

«De vil bli en glimrende konge,» bemerket han. «Har Deres majestæt noget andet ønske?»

«Jeg vilde gjerne faa greie paa nogen faa ting, som De kanske har lov til at fortælle mig.»

«Og det er, Deres høihet?»

«Hvorfor den ene av Deres søstre tituleres «lady» og den anden ikke?»

«Lady Elizabeth er den ældste og berettiget til titel.»

«Naa saa. Men er ikke den yngste berettiget til likesaa megen ærbødighet forresten?»

«Til al høflighet, men ikke til likesaa stor ærbødighet,» svarte han.

«Jeg liker ikke det der,» betrodde jeg ham. «Frøken Grace synes at være saadan en søt pike.»

«Hun er søt,» indrømmet han, «men ung og livlig, og hun har ikke den respekt for rang som hun skulde ha. Vil Deres majestæt være saa venlig at si mig til, hvis hun gjør sig skyldig i noget brud paa etiketten?»

«Det skal jeg nok,» svarte jeg. «Saa var det en ting til, lord Richard.»

«Nu, Deres majestæt?»

«Jeg la merke til, at den kapteinen Deres, denne Barrington, glodde paa mig under hele præsentationen nu. Han opførte sig sandelig som om han hatet endog det blotte syn av mig.»

«Det vovet han!» utbrøt han. «Han vovet at vise uvilje mot Deres majestæt?»

«Ja, noget som lignet svært meget det ja,» sa jeg; «kan De fortælle mig nogen grund til det?»

«Ingen grund som vilde interessere Deres majestæt eller kunne undskylde, at jeg la beslag paa Deres tid,» svarte han. «Men jeg kan straffe kaptein Barrington.»

«Jeg liker ikke at faa en mand straffet, naar jeg 24ikke vet hvad han har gjort,» sa jeg. «Er det slaas han vil, saa kan da det ønske bli opfyldt.»

«Husk paa De er konge,» mindet lord Richard Bellan mig. «Det hører med blandt mine pligter som førsteminister at holde alle ubehageligheter borte fra Deres majestæt. Jeg ber Dem indstændig ikke at tænke mere paa den sak. Jeg skal – jeg skal snakke med kaptein Barrington. Og saa?»

«Nu vil jeg gjerne hvile litt.»

Jeg gik ut og skyndte mig til min kahyt. Kaptein Mallard var nøiagtig de ti skridt bak mig, og som jeg lukket døren, saa jeg ham stille sig op utenfor med korslagte armer.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lystyachtens hemmelighet

Karl Henderson, en ung mann i Seattle, er lei av jobben som kontorist og drømmer om spenning og eventyr. Etter en hendelse på jobben går han ned til havna for å se på skibene, deriblant en stor lystyacht. Plutselig blir han overfalt og bortført. Når han kommer til seg selv befinner han seg ombord i lystyachten og blir behandlet som konge. Nå befinner han seg midt i både eventyr og spenning.

Spenningsromanen Lystyachtens hemmelighet kom ut i 1915 med undertittelen «Roman av Kaptein Seatle». Det kan være Rudolf Muus som står bak, det at den kom ut sammen med en tittel av Kassimodo (ett av Muus' mange pseudonymer), kan tyde på det.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 på nb.no.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.